An Ox's Tale (DVD)

The Ox var en av oppnavnene til John Entwistle, bassisten i The Who, og denne DVDen er historien om han.

Jeg har i nær fortid omtalt Pete Townshend og hans selvbiografi Who I Am. Den har store kvaliteter som menneskelig dokument, og burde ha appell langt ut over fansen. Med denne DVDen er det vanskeligere å påberope store kunstneriske kvaliteter i utførelsen: den er en helt alminnelig TV-biografi, selv om Entwistle på så mange måter var usedvanlig.

En må antakelig være bassist for helt å verdsette hans bridrag til bassens plass i Rocken, men hvis en følger denne lenken til You Tube vil man finne flere tilfeller av basspillet til Entwistle isolert fra musikken forøvrig. Det unike og nyskapende, for ikke å nevne det rett og slett virtuose, i spillet hans er da også et sentralt tema i denne DVDen. I år etter år, lenge etter hans død i 2002, fortsetter han å toppe lister over "beste basspiller" der musikere er de eneste som stemmer.

Jeg burde selvsagt ha skrevet "John" og ikke "Entwistle" i dette innlegget, for denne karen var den eneste superstjernen innen Rock jeg noen gang har møtt. Det var i London i 1982 at BBC arrangerte en "Battle of the Bands" konkurranse der Entwistle skulle være en av dommerne, og jeg fikk billett og satte meg slik at han måtte passere meg på tur ut. Der fikk jeg autografen og vekslet noen ord, men det var ikke for ingenting at han også var kjent som "the quiet one". Den stilleste av scenen, og den mest bråkete på scenen.

Alle med interesse for John (sic), bør også få med seg denne siden: Tribute to the Ox.

Konklusjon - Klar anbefaling (for fansen).

Endelig!

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle juble over en uttalelse fra en Senterpartistatsråd, men det gjorde jeg i dag. Marit Arnstad annonserte at planene om lyntog mellom de store byene i Norge måtte vente på andre og viktigere samferdselssatsninger.

Det er en seier for fornuft over fantasi. Rett nok er Marit Arnstad fra feil parti, men hun er rett årgang og fra rett fylke! Det var visst nok i denne saken.

Jeg har tidligere tatt opp realismen i disse planene på bloggen. En ting er at et hovedargument om CO2 utslipp ikke holder, et annet er at de klimatiske forholdene over de norske fjellene ikke er egnet for tog i 320 km/t. En ting er å holde stor fart over Flandern, noe ganske annet er det å gjøre det samme over Dovrefjell og Hardangervidda i full storm og snøfokk.

Way to go, Marit!

Hidden (DVD)

Philip Glenister (Life on Mars, Ashes to Ashes mm.) spiller Harry Venn i denne thrilleren i fire deler. Venn er advokat, men har en enda mørkere fortid, der han har vært sjåfør for sin kriminelle bror ved en hendelse som førte til mord (planlagt) og politidrap (ikke planlagt). Det var 20 årt tidligere, men da advokaten Gina Hawkes (Thekla Reuten) dukker opp og spør om sensitiv informasjon fra den gangen begynner begivenhetene og konspirasjonene å rulle for alvor. (Og ja: at Gina Hawkes er et navn som ligner på Gene Hunt - Glenisters karakter i de to nevnte TV-seriene - er ikke tilfeldig).

Jeg skal ikke si så mye om handlingen i Hidden her, bare at den har en forbindelse til samtidige politiske begivenheter på topp-nivå, og at den fikk ekteparet Skilleås til å sitte på stolkanten og fornekte behovet for nattesøvn til siste episode var avspilt.

Vi kunne gjerne tenkt oss en slutt der konspirasjonens struktur, mål og midler ble avslørt i større detalj, men handlingens enhet og tematikken fikk så absolutt en tilfredsstillende fullbyrdelse.

Og slår du opp i Wikipedia her får du i grunnen vite mer enn du har lyst til å vite om handlingen. For dette er spennende, og noe du bør unne deg.

Konklusjon - Klar anbefaling.

Vexed (DVD)

Dette er noe så sjelden som vellykket komisk krim - i en serie på tre episoder på en liten time hver.

Realismen er ikke påtrengende her, og det er heller ikke den nå så vanlige men nærmest parodiske blå-grå-grønne paletten. De to hovedpersonene, spilt av Lucy Punch (Doc Martins første sekretær) og Toby Stephens (en rekke fremtredende roller, blant annet som Kim Philby i Cambridge Spies), er detektiver i London og får en serie mord å oppklare. Ganske vanlig. Men den mannlige hovedrollen er lat, inkompetent og ganske uinteressert i å oppklare forbrytelser. Derimot er han rimelig sjarmerende. Karakteren er eksepsjonelt velspilt, og viser bredden i Stephens talent (han er sønn av Dame Maggie Smith og Sir Robert Stephens - så han har å slekte på).

Karakteren til Lucy Punch er mer av en foil til Stephens, men hun bidrar til komikken på sitt eget vis, og er dessuten ikke vond å se på. Handlingen er underholdende uten at man blir sittende på stolkanten av spenning. Vexed er mer morsom enn spennende, men til gjengjeld er den riktig morsom.

Stephens er den eneste av de to som ble med på den andre serien. Den ble vist på britisk TV i høst, men er ennå ikke sluppet på DVD.

Og serien er tekstet på engelsk i versjonen jeg kjøpte fra Amazon.co.uk.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Tesla Cat

(Fra I F***ing Love Science)

Nebbe

Langhe Nebbiolo 2010 (Guiseppe Mascarello) kr. 298
Det er stiv pris til denne kategorien å være, men G. Mascarello er blant de mest anerkjente produsentene. 'Monprivato', et monopl, hører med blant de mest legendariske vinmarkene i Barolo. Denne vinen er passe fast, litt rødfrukter finner man også i duften. God vin, men hinsides stivt priset.

Barolo Marcenasco 2004 (R. Ratti)
Dette hører med til kategorien viner jeg kjøpte en del av grunnet et gunstig forhold mellom pris og kvalitet. Fast men fruktig, ganske dyp farge til Nebbe å være. Dufter absolutt mest kirsebær. God vin i en mer rett fram Barolo-stil, der fokus mer ligger på matvennlighet enn subtile dufter som avslører seg etter et par dagers lufting i karafel. Så god er denne nå, at det er vanskelig å la noe stå igjen. Betalte vel 248 kroner i 2006.

Gjenkjøp?* - Ja.

Barbaresco S. Stefano Riserva 1999 (Castello di Neive)
Litt vandig kant. Roser eller i alle fall visnede blomster, nype, noe anstrøk av tobakk og mye snerp. Moden nå. Lages bare i gode år, og da i et opplag på mellom 7.000 og 15.000 flasker. Vinstokkene er 30-40 år gamle.

* - gjenkjøp? - svar på spørsmålet om jeg ville kjøpt den vinen til den prisen dersom jeg da visste hvordan den ville smake den dagen den ble åpnet og drukket. Dette er etter min mening det mest relevante og presise spørsmålet når det gjelder kvalitetsvurdering av viner fra egen kjeller.

Muscadet og Chinon med og uten alder

Muscadet Expression de Granite, l`Ecu 2002
Smaker knuste bær og stein - virkelig knastørr. Den er i overkant knoklete og nådeløs, men kanskje til velvalgte matretter? Uansett, her er månefasene fulgt for dette er en sertifisert bio-dynamisk vin. Jeg tipper den smakte bedre på et tidligere stadium.

Couly-Dutheil Clos de l'Olive 2010 kr. 248
Denne Chinon-vinen på 100% Cabernet Franc (som seg hør og bør) har en mineralsk og tørr duft. Det er toner av grønn paprika som dominerer. Flott frukt og godt grep. En svært lovende vin.

Couly-Dutheil Chinon Clos de l'Olive 1989 kr. 498
Hva vinen over kan bli til etter hvert ser vi her. Denne vinen smakte jeg på Paris-restauranten Benoît for noen få år siden. Den dufter edel gammel bordaux, og tross alderen har den fin frukt og fylde, men likevel modne tanniner. Selv om jeg smakte den i Grieghallen på en stor smaking, tør jeg påstå på basis av restaurantopplevelsen i Paris at det var en skikkelig matvin.Virkelig en super vin til en god pris!

Pete Townshend - Who I Am (selvbiografi)

Jeg har skrevet, som filosof og akademiker, om selvbiografi som genre, publisert i Metaphilosophy i 2006. Der foretok jeg en oppdeling i genre, og denne hører definitivt hjemme blant vitnesbyrdene (testimonials). Jeg tror ikke jeg noen gang har lest noe som er så til de grader selvutleverende, så nært opp til Sokrates standard om å kjenne seg selv.

De 520 sidene har gått unna i en fei (etter min trege standard), og det er ikke fordi jeg er en Who-fan eller Townshend-fan (selv om jeg også er begge deler). Det er fordi den er velskrevet, interessant, og reflektert på et høyt nivå.

Det mangler ikke dramatiske ingredienser: utroskap, narkotika, alkoholisme, skilsmisse, seksuelle overgrep, gitarknusing, hotellromsvandalisme, nær-døden-opplevelse, groupies og selvsagt mye rock and roll. Men det som gjør denne boka til stor litteratur er Townshend selv. Han er en svært god forfatter, og han er nådeløst ærlig og selvutleverende. Boka lever opp til tittelen: den er et forsøk på å forstå seg selv, og etter min forstand må den være svært vellykket. Som selvransakelse kommer den opp mot Ingmar Bergmans Laterna Magica - og jeg vet ikke om noe finere å si om en selvbiografi.

En sammenligning med Keith Richards - Life er uunngåelig. Der var det også en usedvanlig vellykket forfatterklo, og mye innsikt å få om livet i sin alminnelighet og ikke bare Keith i særdeleshet. Denne boka er ikke bare skrevet uten støtte av noen ghostwriter, den er også i mye større grad et gjennomgående forsøk på å forstå seg selv uten omsvøp.

Begge bøkene gir også et svært godt bilde av etterkrigstiden i England og hvordan den drev det som skjedde på 60-tallet, noe jeg har omtalt her før, men det er enda tydeligere hos Townshend hva det er som har gjort begge til monumentale musikere. Hos Keith kom det fram mer mellom linjene at han er en obsessive, mens hos Pete er det klart og tydelig nedskrevet. En gang skriver han om en periode der han var edru og nykter, og problemene tårnet seg opp. 'I turned to my favourite drug of all time: overwork'.

Men det må også nevnes at boka er full av humor, ikke bare anekdoter, men også treffende replikker og skråblikk. Etter over fem hundre sider får man følelsen av virkelig å kjenne denne mannen, og å ha hatt det berikende og hyggelig i hans selskap.

Noe av det mest gripende i ei bok som dekker alle registre av følelser, er utrdragene fra brevet han fikk beskjed om å skrive til seg selv som åtteåring. Han avslutter med dette: 'Enjoy life. And be careful what you pray for - remember, you will get it all.'

Konklusjon? - Klar anbefaling (you will get it all i denne boka også)

Tverrpolitisk enighet - uten effekt

Det er ikke ofte at venstresiden og høyresiden er enige om skatt, men den situasjonen har vi nå fått om noe så kontroversielt som rentefradrag på skatten.

I uken som gikk så vi at Manifest Analyse, en tenketank godt ute på venstresiden, kom med en rapport om det norske boligmarkedet som blant annet konkluderte med at det særnorske fradraget for gjeldsrenter på skatten må bort om vi skal unngå å blåse boligboblen opp ytterligere. (Eksemplet Irland viser at høy boligbygging ikke gjør noe fra eller til med en boble under oppblåsning.)

Har vi en boligboble? Vi kan jo starte med å se på gjeldsgraden i norske husholdninger. Den er på 212% - høyest i hele OECD. Hovedårsaken er utviklingen i boligprisene - og boligprisene er jo det folk bruker som sikkerhet for sine lån.

Så hvorfor låner folk så mye? En grunn er selvsagt at alt går så bra her i landet, rentene er lave, og attpåtil sponser staten renteutgiftene dine. Men ingen trær vokser inn i himmelen. Når pilene peker nedover igjen blir det tungt å betjene gjelden, og det blir voldomme kast som vil påvirke hele økonomien og mange arbeidsplasser.

Fra før har en rapport fra Civita anbefalt det samme - altså å fjerne anledningen til å trekke fra 28% av renteutgiftene på skatten. I tillegg foreslår de å fjerne formuesskatten - noe Manifest ikke vil ha noe av så klart. (Jeg var selvsagt ute langt før Civita med de samme forslagene, men uten alle tallene).

En trenger ikke gå langt i dagens verden for å se hva tung belåning gjør med økonomier som får problemer - så hva hindrer norske politikere i å gjøre det økonomer fra Manifest til Civita anbefaler?

Det krever det illustrasjonen viser - et mirakel midt inne i ligningen. Grunnen til det er at partiene trenger velgere, og velgerne har lånt opp til pipa eller litt over, og vil ikke stemme på partier som tar fra dem disse godene. "Alle" forstår at høy belåning er uheldig, men det er bare uavhengige stiftelser - som ikke skal møte velgerne neste år i september - som kan foreslå det som er både fornuftig og nødvendig: at det er steike dumt at staten skal sponse bruk av penger man ikke har. Særlig i en situasjon der belåningsgraden er skummelt høy.

Krenkelseskulturen

Jeg har i lengre tid tenkt å skrive et innlegg om dette med krenkelser, men har slitt litt med å finne et grep. Nå fant jeg et bilde med et sitat fra Stephen Fry som oppsummerer min holdning, så da poster jeg det.

Skal samfunnet gå videre, og skal vi lære å leve liberalt sammen i et kulturelt mangfold, må vi rett og slett lære å tåle litt. En viktig metode er da rett og slett å frakjenne noen evnen til å fornærme deg, heller enn å gå rundt med a chip on your shoulder.

Det ligger mye visdom i det å write your hurts in the sand and carve your blessings in rock. De som implisitt oppfordrer til det motsatte, ved å henge seg opp i at noen kanskje muligens kunne komme til å bli krenket av noe, bærer et stort ansvar for at folk føler seg berettiget til å innta offerrollen og å bruke tid på småting. Trolig er dette med å være krenket en måte for "offeret" til å blåse opp sin betydning.

Gi blanke f***!, vil jeg si, og bruk heller tid og krefter på noe som har betydning og som gir deg og omgivelsene dine glede.

Er veksten over?

I alle økonomiske beregninger ligger det en del forutsetninger i bunn, og en av de viktigste er forventningen om en årlig vekst på omkring 2,25%. Dette tallet varierer, selvsagt, men som illustrasjonen over viser er det en forventning om en underliggende vekst i økonomien selv om det er boom eller bust på gang - det er trenden som har fått rollen som selveste naturkraften i økonomien.

Alle som låner penger, eller låner dem ut, forventer vekst i økonomien. Denne forventningen er vesentlig for lands låneopptak. Gitt en vekst på 2,25% og renter på det samme, koster det ikke noe for et land å ha gjeld. Mens du og jeg dør en gang, gjelder ikke dette land (vanligvis), så det er relativt ufarlig for land å låne penger på lang sikt for veksten dekker renten sånn omtrent - gitt at belåningen ikke er for stor i forhold til BNP (og stater betaler ikke skatt til noen andre enn seg selv).

I de fleste land i verden har nå veksten stoppet opp siden finanskrisen, og i mange land er veksten negativ, og i noen er den i alle fall godt under "trenden".

Men hva om den ikke tar seg opp igjen? Hva om veksten - rent bortsett fra tidvis og for noen land - er over? Dette er en forutsetning som er så dyp at det vil ta litt tid å se at vi forutsetter den omtrent hele tiden. Det er få personer i den vestlige verden som har opplevd noe annet enn kontinuerlig vekst (som jeg har), og det er derfor vanskelig å forestille seg noe annet. Men kan vi, realtistisk sett, forestille oss en vekst her i vesten som fortsetter med 2,25% årlig i evig tid?

En av de som har fordypet seg i dette er den amerikanske økonomen Robert J. Gordon, som har skrevet mest eksplisitt om USA. Han skriver om tre epoker, eller tre industrielle revolusjoner, med vekst basert på oppfinnelser:

(1) steam and railroads from 1750 to 1830, (2) electricity, the internal combustion engine, running water, indoor toilets, communications, entertainment, chemicals, and petroleum from 1870 to 1900, and (3) computers, the web, and mobile phones from 1960 to now. Each of these has brought a burst of productivity increases over decades with (3), though, causing a growth revival only from 1996 to 2004.

Men veksten disse har skapt kan bare komme en gang, og selv om vi ikke kan vite noe om fremtiden er det jo langt fra sikkert at det skjer noen nye epokegjørende oppfinnelser som starter en ny periode med vekst. Det vi vet er tilfelle med de fleste utviklede økonomier, er at demografiske trender slår ut med full styrke snart. "Eldrebølgen" er den kallt, og den er en selvstendig og kraftig faktor som utfordrer forestillingene om trend growth.

Med dette bakteppet er det jo ikke så rart at mange land sliter. Ikke bare har de tatt på seg for store forpliktelser (for veksten er negativ og kan ikke en gang dekke rentene), men de har også bygd på den store ubegrunnede forventningen om evigvarende vekst. Ikke bare lever vi livene våre forlengs, og forstår det baklengs, det samme gjelder økonomien.

Vi kan bare vite noe om fortiden, ikke fremtiden, men det er kanskje på tide å kraftig nedjustere trend growth? I Norge vil det ha betydning for handlingsregelen, og for hvordan vi stimulerer vekstfaktorer i økonomien her. Alt henger sammen med alt, og få tankemønstre er så fundamentale som forestillingen om trend growth.

Riesling i det siste

Tilfeldighetene ville at det ble tre land representert i de tre rieslingene jeg har smakt i de siste (og som det er verdt å omtale her). De er for forskjellige til at det har noe for seg å sammenligne dem ut fra kvaliteten, men de viste i alle fall klart at spennvidden i tørr Riesling er betydelig.

Riesling von der Fels 2004 (Weingut Keller)
En vin som klart var en 2004'er mer enn den var Rheinhessen eller Riesling - eller Keller for den saks skyld. Ganske stum - enhver angivelse av aromaer kan lett for å komme i skade for å hente inntrykkene fra sjablongene mer enn fra sansene. Balansert, rettlinjet - absolutt mest for purister og 'less is more' fantaster.

Riesling "Cuvée Frédéric Émile" 1992 (Trimbach)
Moden hvitvin mer enn Riesling, eller Alsace. Verken rik eller ekspansiv på noe vis, men en velintegrert og flott vin. Litt sitrus, noe kvae-lignende. Mangler kanskje intensiteten til de Freddy'ene jeg har erfart, men jeg hadde ikke drukket noe eldre enn 1996 før denne.

Riesling Ried Klaus Smaragd 2002 (Prager)
Moden og rik vin, men likevel fast og solid, dufter flint og faktisk litt petroleum - noe jeg knapt ellers finner i østerrikske viner. Achleiten er nok en overlegen vinmark, men denne er slettes ikke dårlig. Dette er min type Riesling, og jeg vurderte nok denne litt høyere enn de fleste andre rundt bordet.

Røde burgundere årgang 1996

Volnay-Santenots 1^er Cru1996 (Ampeau)    
Denne vinen ble smakt halvblindt - alle var Ampeau av eldre årgang. Høye toner av blomster og bær, skogsbunn og litt malingsfjerner. Elegant og lang - men svært lite stuffing. Den eneste i flighten som var noe å trakte etter.

Pommard Rugiens 1996 (de Montille)
Dette var lite å skrive om. Det vil si, jeg skrev dette: "Tight, elegant, lite å si. Stengt med syv segl." Minimalistisk og svært reduktiv vinmaking, en streng og svært syrlig årgang, en lite sjenerøs kommune. Hva får man da? Dette!

Pommard Pezerolles 1996 (de Montille)      
"Som over". Hvor mye kan man si om ingenting? En av de tilstedeværende var begeistret, så jeg framsatte et tilbud om å kjøpe min flaske. Det ble akseptert, og effektuert, og hvem vet hvem som ler best til sist - kjøper eller selger?

Gevrey Chambertin Clos St. Jacques 1996 (Esmonin)
Denne vinen ble smakt i en privat sammenheng, 1. desember og i store glass. Duft og smak av kirsersebær - ganske så intens - noe jordlig og et anstrøk av eksotiske krydder. Klokkeklar, lineær og intens, med svært lang ettersmak. Helt klart en av de beste vinene jeg har smakt i 2012.

Røde burgundere fra 2001

Her følger en serie med røde burgundere fra 2001. De første ble smakt på en Vitis-smaking jeg ledet i november, og den siste ble drukket i privat lag. Den fikk også æren av å bli drukket fra burguderglass, mens de første ble - grunnet små smaksprøver - drukket fra mindre glass. I den store sammenhengen burde det ikke ha mye å si.

2001 var fra begynnelsen omtalt som en terroir-årgang: transparent for stedstypiske kjennetegn. I det siste har den fått mindre positiv omtale, for mange har oppdaget viner som plutselig har gått inn i et svalestup kvalitetsmessig. Disse vinene her har kommet ganske bra fra det så langt, men det er ikke en årgang jeg har tenkt å holde lenge på.

Blagny 1^er Cru La Piece sous le Bois 2001(Matrot) 
Litt sur-søt duft, frisk, røde bær og eksotisk krydder, litt underskog. Fin spenst, og en flott vin totalt sett. Overgår forventningene med god margin. Etter en stund er det mye duft av geranium i glasset.

Chambolle-Musigny Les Cras 2001 (Barthod)
Her er det i alle fall ingen slitasje. Litt stum, gir lite, men strukturen er flott og stram, og det er god lengde. Trenger i alle fall fem år til - og er et vitne på produsentens ganske reduktive vinmaking.

Clos de Vougeot Grand Cru 2001 (Meo-Camuzet) 
Duft av geranium, eksotisk krydder og rått kjøtt. Elegant, solid og saftig stil. God lengde. Jeg hadde ventet meg en mer "klumpete" vin gitt produsenten og vinmarken, men den gang ei.

Clos de la Roche Grand Cru 2001 (Joseph Drouhin)
Dette var min tredje og siste flaske, der to har vært strålende og en har vært godt under middels. Dette var heldigvis en av de to første. Den ble servert blindt til en kyndig forsamling, som fort havnet på riktig side av Beaune, og etter et par bomturer kom fokus på Morey-Saint-Denis. Kirsebærkjerne i frukten, og eksotiske krydder, kunne lett fungere som en krysning av Chambolle og Gevrey. Saftig ettersmak også - den holdt lett Grand Cru nivå og var ikke preget av 2001-slitasjen.

Gjenkjøp? - Indeed!

Champagne

Her følger tre korte notat på noen champagner jeg har smakt i det siste. Den mellomste ble smakt for seg, og de to andre ved samme anledning.

Pol Roger Rose 2002
Nyelig farge - jeg er ikke purist, så jeg kan avsløre at jeg også setter pris på fargen. Duft av nype og bringebær - mer enn jordbær. Den var overraskende utviklet, rik og lite fokusert. Jeg har også noen flasker, og de bør jeg "ta en titt på" snart. Dette var ikke lovende, men flaskevariasjonen på champagne er større enn for annen vin: her foregår mye av vinmakingen, det som "blir" vinen, på flasken - så små forskjeller i uktgangsposisjonene blir til store forskjeller i vinen.

Lanson Champagne Gold Label Brut 1996
Denne kom, som den eneste av disse tre, fra egen kjeller. Flott vin: fokusert, utviklet med aromaer av både autolyse og tørket aprikos, samt eksotiske krydder og et hint (?) av ost. Jeg har drukket en del av disse flaskene nå, og denne er kanskje den beste jeg har vært bortpå.

Gjenkjøp? - You betcha!

Noble Cuvee de Lanson 1989
Dette var flotte saker! Frisk og rik på en og samme tid, dufter autolyse og allehånde. Strukturen er rik og smidig, men likevel lineær. Som mange flotte viner er den som en flytende selvmotsigelse på mange vis. Det er vel nærmest overflødig å si at den er kompleks og harmonisk, men nå er det i alle fall notert.

Travelling Light

The Sea Refuses No River (Townshend)

Som før nevnt her leser jeg for tiden Pete Townshends selvbiografi Who I Am. Som en fan av Pete som soloartist vil jeg dele en av hans fineste og mest "åndelige" sanger:


Han er grovt underkjent som singer songwriter, og denne sangen kan tjene som argument til støtte for at han hører til i den absolutte verdenstoppen.

Teksten kan man finne her, men jeg trykker også en liten smakebit:

There was a fool in a dressing robe
Riding out the twilight hour
Lonely and cold in an empty home
Trying to assess his power
But now he's like a stream in flood
Swollen by the storm
He doesn't care if he sheds his blood
Let him be reborn
Hans talenter omfatter ikke bare å skrive sanger, knuse gitarer og innta rusmidler, han var også redaktør i det ikke ukjente forlaget Faber & Faber i London i en årrekke.
Jeg har kommet nesten til side 400 i selvbiografien, og føler meg beriket som menneske (I kid you not!).

Ansvar - igjen og igjen

Det er ikke til å komme forbi at det er en betydelig forskjell på hvordan ansvar "blir tatt" av politikere og andre myndighetspersoner. I går trakk Roger Ingebrigtsen seg fra stillingen som statssekretær i Næringsdepartementet, og som kandidat til en plass på Stortinget for neste periode, på grunn av en åtte år gammel historie om et forhold til ei jente på 17 år.

Det forholdet var kanskje både uklokt og umoralsk, og kanskje også andre ting som begynner på "u", men det hadde ikke direkte med hans stilling som statssekretær å gjøre. Men likevel tok han ansvar ved å gå fra stillingen, og å trekke sitt kandidatur. Det står det respekt av, og det lyser av handlekraft og ryddighet.

Det lyser ekstra sterkt siden bakgrunnen er kølsvart. Den måten alle som har fått sin myndighetsutøvelse avslørt gjennom 22. juli kommisjonen har tatt ansvar på har vært gjennom å si tre ord: "jeg tar ansvar", og så fortsette som før med lovnader om å rydde opp. Statsministeren gikk tidlig ut og sa at dersom noe hadde gått galt med etatene og hvordan de agerte 22. juli 2011 så var det i siste instans hans ansvar. Kommisjonen avslørte ansvarspulverisering, likegyldighet og inaktivitet i et skrekkelig omfang. Men bortsett fra Øystein Mæland, som "følte" han ikke hadde ministerens tillit, har ingen gått.

Som jeg tidligere har skrevet her, det som går galt må man stå til ansvar for. Det betyr først og fremst at det fører til uønskede konsekvenser for den som har ansvaret. Det vesentlige er at dersom noe har gått galt er det den ansvarlige - reelt eller formelt har mindre å si - som må ta støyten. På egne eller etatens vegne. Det er en uønsket konsekvens å fratre sin stilling - og det er en relevant konsekvens. Men det gjør man ikke på toppen av Norges maktpyramide. Men sier tre ord, og lar det bli med det. Med mindre det har med en moralsk svikt utenfor embedsutøvelsen. For flere år siden.

Å kreve at Stoltenberg lever opp til sine ord er problematisk, ikke minst siden han selv, regjeringen hans og partiet han leder var målet for terroren. Men manglende avganger som følge av alt som ble avslørt setter presedens. Det fører fremfor alt til at ansvarspulverisering og maktfullkommenhet får sette seg som normer. Det er nok det mest foruroligende - for det viser at man ingenting har lært om det å ta ansvar.

Her har jeg vist til Roger Ingebrigtsen som et eksempel til etterfølgelse, men han får likevel tåle at jeg legger inn Heaven 17 under her. Teksten har jo en viss relevans:
"I was thirty-seven
You were seventeen
You were half my age
The youth I'd never seen ... "


(takk til min kollega Lars Fr. Svendsen som gjorde meg oppmerksom på denne)

Røde burgundere i Grieghallen

Det var ikke mange røde burgundere på plass i Grieghallen i oktober, men her er samtlige. Moestue møter ikke lenger her på Vestlandet, og da er mye av tilbudet på disse vinene borte.

Bouchard Bourgogne Rouge la Vignée 2009 kr. 356 (Magnum)
Bouchard har kommet seg betraktelig de senere årene, og er en produsent å legge merke til. Men ikke denne vinen på magnum - med mye fancy innpakning og greier til julegave. Synd med innholdet. Lett og fullstendig intetsigende. Spring til nærmeste pol og bytt dersom du finner denne under treet.

Mercurey Clos Tonnerre 2008 (Juillot) kr. 219
Dette er virkelig en gammel traver - så gammel at den har bare fire siffer i polets nummersystem. Denne er også lett - men til forskjell fra vinen over er denne også elegant, og med en tydelig rødfrukt. Likevel på den enkle siden i en årgang som nådeløst skiller mellom kvalitetsnivåene - og Premier Cru i Côte Challonaise er ikke det samme som i Côte d'Or. Det merkes her.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos de la Marechale 2008 (JF Mugnier) kr. 895 (Magnum)
Dette ble noe helt annet. Flere dimensjoner i smaksbildet her, med flere lag og en helt annen intensitet. Kirsebær, litt røyk og noe jordlig, med solide men ikke dominerende tanniner. Lovende.

Inspector Montalbano (DVD)

Italienske krimserier som foregår på Sicilia er man ikke vant til å se - og akkurat det er en god grunn til å sette av tid for å få med seg denne serien. Så langt har jeg sett samlingen på bildet over, men jeg skal helt sikkert få med meg resten også - bare jeg får overbevist fruen om å fortsette. Episodene er lange, og vi må som oftest dele dem i to for ikke å bryte leggetiden for de voksne.

Tilbake til dette med det noe fremmede: det er en overflod av engelskspråklige krimserier for tiden, og mange er for all del gode. Men det er likevel i seg selv en positiv faktor at en serie kommer fra et annet språkområde. Etter at Derrick la inn årene, har det vært de anglo-amerikanske seriene, og i det siste grå-grønn-blå skandinavisk krim av det minst lystelige slaget.

Det er ikke bare språket og kulturen som er fremmed - musikkbruken er kanskje det mest fremmedartede elementet i serien. Den er akkurat så over-dramatisk, tidvis i alle fall, som våre stereotype oppfatninger om Italia indikerer.

Men i det store bildet er dette småting. Siden dette er Italia og Sicilia kommer mafia og andre verdenskrigs brutalitet til uttrykk også her - men de blir ikke selvstendige tema. De kommer inn akkurat så mye som man antar er realistisk gitt at dette foregår på Sicilia.

Både plottene og Montalbanos personlighet er dypt humanistiske. Det er mye livsvisdom som kommer til uttrykk her. Naturligvis er Montalbano en politimann som går sine egne veier, men han er verken alkoholisert eller skilt. Det er jo en befrielse i seg selv. Han er en ekspert i å forene det kantianske rettferdighetsprinsipp og den sicilianske virkelighetens implisitte og delvis eksplisitte krav om å ta hensyn til en komplisert vev av relasjoner og historisk hevd. Det er i det hele tatt noe fra både Pirandello og brødrene Taviani over denne serien. (De sistnevntes film "Kaos" er en personlig favoritt).

Montalbano har en fjernboer - Livia. Hun spilles av Østerrikske Katharina Böhm, og selv om hun er pen å se på er hun ikke seriens beste kort. Hun dubbes - enda et typisk italiensk trekk (i Mussolinis Italia var fremmedspråk rett og slett forbudt). I Italia dubber de jo alt - inklusive italienerne selv - men det er i alle fall mest tydelig at hun dubbes.

Bøkene kjenner jeg ikke, men jeg har vel grunn til å tro at de holder svært høy kvalitet med mindre TV-serien er mye bedre.

Konklusjon - Klar anbefaling

Rocken og krigen(e)

Hva var det egentlig som utløste den sosiale revolusjonen på 60-tallet? The Summer of Love, rocken, langt hår og hele greia?

De mest vanlige forklaringene tar for seg baby-boomen etter andre verdenskrig, en forlenget ungdomstid og bedre råd. Alt dette har nok mye for seg, men selve andre verdenskrig utgjør nok en vesentlig men indirekte årsak for mye av det som skjedde - det har jeg tidligere omtalt her på bloggen.

Denne forklaringsmodellen blir forsterket gjennom lesningen av Pete Townshends Who I Am. Han skriver om tiden tidlig på 70-tallet da marginalskatten drev flere band, deriblant Stones, utenlands:

Everything I am and have done formyself, all my artistic work, was rooted in the British way of life, the two world wars and the hidden damage they had done to four generations. I knew I'd never leave Britain. (s. 152)

.

Det er ikke uten grunn at gruppen gjerne har posert med, i, under, foran og bak Union Jack. Det kommer mer om denne strålende boka i et senere innlegg.

Høyre og nullskattesnylterne

Høyre vil fjerne formuesskatten i neste stortingsperiode, og det er en politikk jeg støtter, og har støttet de siste 20 årene. Formuesskatt er ekstra beskatning av allerede beskattede midler, og kan best forstås som straff for utsatt forbruk. I et land som er nær verdenstoppen i netto belåning har ikke straff for sparing noen gunstig virkning.

Ulempen er at noen svært godt bemidlede personer i dag kun betaler formuesskatt. Det er deres eneste bidrag til felleskassen. Dette er et problem for Høyre, for ingen vil vel la noen slippe unna spleiselaget? I Dagens Næringsliv i dag lover Erna Solbærg at en omlegging ikke skal resultere i nullskatteytere. Det innlegget bygger i sin tur på VGs oppslag der Erna, under tittelen "Erna vil forhindre at folk blir nullskatteytere", også fremhever at Høyre skal utrede saken, med det for øye at ingen med inntekt skal slippe unna skatt i Norge.

I arbeidet med å utrede alternativer kan Høyre godt se nærmere på forslaget fra Civita der rentefradraget fjernes. (Jeg var ute et par år tidligere). Det er de rikeste som tjener mest på dette, og det medfører perverse incentiver til å låne stadig mer. En velbrukt oppskrift for å få formuen (og dermed formuesskatten) til å forsvinne for skatteetaten er å investere i eiendom (som har lavere verdsetting enn bankinnskudd, obligasjoner og aksjer), og så låne opp med eiendommen som sikkerhet.

Dette er tiden for å fjerne rentefradraget, for rentene er så lave nå at det vil merkes mindre. Likevel bør det fjernes over noen år, men når det er helt borte vil det gi staten ca. 40 milliarder mer i inntekter. Det er ikke noe å trakte etter, mener jeg, men da vil man ha 20 milliarder igjen etter at hullet etter formuesskatten og arveavgiften er tettet.

De bør brukes mer målrettet mot de gruppene som tidligere ble mest begunstiget av rentefradraget: unge i etableringsfasen. Det har jo endret seg nå, når incentivene har fått virke lenge nok og kreditten ikke lengre er rasjonert. Studielån, stipendandel, barnehageutgifter mv. er kandidater som i dag vil treffe generasjonsaspektet mye bedre enn rentefradraget.

(NB: overskriften har ikke noe med punkbandet fra Namsos å gjøre.)

Per Mæleng - En vingurus guide til himmelen (bok)

Jeg kjenner forfatteren, og regner han som en venn. Vi hadde mye med hverandre å gjøre over en periode på noen år, men de siste par årene har vi stort sett bare kommunisert elektronisk eller på telefon. Dette må sies, for når det gjelder denne boka kan man godt vri litt på Marshall McLuhans slagord og si at the messenger is the message. Her er person, personlighet og tema så tett forbundet - ikke minst gjennom tekstreklamen i en serie media der "middagsgjesten fra helvete" har vært et gjennomgangstema - at de blir vanskelige å holde fra hverandre. En kollega sa han hadde lest boka, og da jeg svarte med at jeg ikke visste at han var så interessert i vin forklarte han at det var personen og personligheten han fant fascinerende. Å si noe om boka blir på mange måter å si noe om Per - og jeg hadde ikke klikket på knappen det står "publiser" på om jeg ikke hadde kunnet gi den en klar anbefaling.

Jeg kjenner Per såpass godt at jeg vet at han har brede interesser, er vidsynt og reflektert, og vi har over noen år diskutert et bredt spekter av allmene og personlige tema. Men den Per som profilerer seg i denne boka er vinnerdenes sjefsnerd (jeg betrakter "nerd" som en hedersbetegnelse, bare så det er sagt). Det viktigste tema her er selvsagt vin - og der er vi såpass på linje at vi har skrevet et par artikler sammen. Men i denne boka er det den kategoriske Per som viser seg frem. Her er det lite for-og-imot, og få om noen nyanser eller forbehold. Men det er samtidig dette som fengsler lesere utenom vinnerdenes rekker, og som inngir trygghet hos de usikre.

Jeg har jo selv nettopp gitt ut en bok med vin som tema sammen med en annen venn (se her), men Pers bok og vår er svært forskjellige. Jeg kan ikke fatte at noen som har lest, eller lest i, de to bøkene kan tro at de skulle være konkurrenter. Til det er de for forskjellige.

Jeg er en treg leser. Det går ikke fort med meg vanligvis, men denne boka leste jeg ut på null komma svisj. Det skyldes ikke bare at det er en god del bilder som man blir fort ferdig med, eller at jeg i grunnen kjente til innholdet fra før, men først og fremst at boka er ført i Pers beste penn. Det er en stil og en form han først og fremst utviklet i de nyhetsbrevene han sendte ut da han jobbet for Moestue. De var små mesterverk i skrivekunst, med et stødig blikk på livets ulike fasetter og et perspektiv som til tider kunne skifte fra det partikulære og inderlige, og til å se fenomen og vår samtid fra historiens eller evighetens synsvikel. Det lå mye livsvisdom i de skriftstykkene. Han behersket den sjeldne evnen til å kombinere både den ironiske og den empatiske holdningen, og det så morsomt at de fleste stand-up komikere kunne gremme seg.

Det var da - men det gjelder også nå, for som sagt er det denne stilen han jevnt over benytter her (og kanskje en del av historiene også). Per behersker ulike stilarter - men det er innenfor denne han viser sitt mesterskap. Boka formidler ikke bare innsikt, erfaring, og sikkerhet, men også en dypest sett konservativ holdning til historie, kultur og vårt korte opphold i livet. Så da er det jo ikke bare nerderi og skråsikkerhet likevel .... .

Som allerede nevnt:
Konklusjon - Klar anbefaling.

Sovjet-Unionen 1984 - del II (Georgia)

Dette er den andre delen av serien fra min tur i Sovjet-Unionen, og den første finner du her. Der skrev jeg også at bildene fra turen fikk så stor oppmerksomhet da jeg la dem ut på Fjasboka at jeg bestemte meg for å lage noen innlegg på bloggen også.

Vi fløy Aeroflot fra Leningrad og over Kaukasus til Tbilisi i Georgia - der disse bildene er tatt. Vi merket godt i flyet at vi fløy over svært høye fjell, og da vi landet var det en klart annen kultur enn den russiske vi møtte. Det ser man også på byggeskikken. Det er balkongene man legger merke til som turist i Tbilisi.

Her har vi elven Mt'k'vari i Tbilisi - også kjent som Kura. Litt lenger vest ligger byen Gori, der Georgias store sønn Ioseb Besarionis dze Jughashvili ble født i 1878. Han studerte ved seminaret i Tbilisi, men ville vel heller bli diktator. Det var meningen at vi skulle til Gori, men det ble det av en eller annen grunn ikke noe av. Derimot spanderte en i følget det som skulle være Stalins favorittvin på meg - uten at den satte noen spor i mitt sinn. Det var noen år til jeg begynte å interessere meg for vin. Men det er verdt å merke seg at Georgia kanskje er det området der man først begynte å lage vin for 8000 år siden.

I Leningrad møtte vi svartebørsen for valuta, og i Georgia så vi det private initiativ. Det dukket opp en person med en liten vogn med en liten fryser, og begynte å selge is. Umiddelbart ble det en lang kø. Hvor folk kom fra vet jeg ikke, men fra folk som levde under kommunismen vet jeg at alle forsto at når de så en kø var det bare å stille seg i den. Det var noe spesielt i enden av den - og hvis du ikke ville ha, så ville helt sikkert en slektning eller venn ha det. Da det var tomt forsvant vogna og folket med et knips. Under ser du faktisk også noen lokale karer.

På en organisert tur er det ikke lett å danne seg et korrekt bilde av vesentlige forhold, men inntrykk er jo ikke riktige eller feilaktige. Mitt inntrykk var at vi her var i et middelhavsland i kristenheten. Kultur og folk hadde betydelig likhet med Hellas og (vil jeg tro) Bulgaria. Alle som sa noe understreket det spesielle med Georgia, og under finner vi et nytt eksempel på arkitekturen.

Mens myndighetene hadde god kontroll på hva vi fikk se i storbyene - som jo også fikk store summer fra sentrale myndigheter - var det noe annet på landsbygda. Noen av de minnene som sitter sterkest er fra den ca. 300 km. lage bussturen fra Tbilisi til Jerevan i Armenia. Armenia blir neste innlegg i denne serien. Turen gikk gjennom en serie med geo-klimatiske soner, inklusive steppe. Landet har et svært variert klima, med årsnedbør mellom 4.500 mm (omtrent det dobbelte av Bergen!) og mindre enn 400 mm. Bildet under er fra den sør-georiske steppen som vi kjørte over på veien til Armenia.

La SAS gå konk!

Tidligere, i februar 2009 og i februar 2010, skrev jeg her på bloggen: "SAS: Selg Alt Samma". Det burde de selvsagt ha gjort - forlengst. I dag heier jeg på de danske pilotene: la dem endelig sage av den greina de sitter på. Alternativene er seigpining, eller en ren og grei konkurs. Det er best den kommer nå før julerushet setter inn.

Tidligere har det vel vært stats-fetisjismen til SV, nasjonalismen til Sp, og fagforeningstyranniet i Ap som har hindret salg, men nå tror jeg dem på at de har villet selge.

Det burde skjedd tidligere, selvsagt, da det var noen som ville kjøpe. I 2001, da Høyre rykket inn i regjering, satt jeg sammen med dagens Generalsekretær i Høyre og vi diskuterte hva partiet burde bruke makten til. Jeg sa: selg SAS! Den gang var ikke de andre regjeringene i Norden interessert - men det fantes kjøpere. I dag er det ingen som vil kjøpe en så vanvittig konstruksjon.

Den lar seg ikke lappe. Om konkursen kommer i dag eller neste år vet jeg ikke. Men den kommer.

Editors

Jeg vil gjerne presentere et av mine favorittband her: Editors, fra "min" del av England. Jeg gikk jo på University of Warwick, og bodde i Coventry, Kenilworth og Leamington Spa over en periode på 51 måneder.

Munich er kanskje den låta som klarest fanger inn det jeg mener er deres sterkeste sider: en utrolig tett sound helt uten noen form for slark, og med driv.

Hårsår? Ikke jeg!

Da jeg var omtrent 15 begynte jeg å miste håret (genetisk determinert), og mitt nåværende antall med hårsekker har jeg hatt siden jeg var tidlig i 20-årene. Det har ikke plaget meg noe å være (bortimot) skallet, men det tok litt tid før jeg fant den optimale sveisen: SVÆRT kort. Valget var enkelt: skaff fuskepels, eller å venne seg til det. Jeg mistet håret på vei til å bli voksen - og det var greit å bli voksen. For mange andre er det verre: de mister håret på veien til å bli gammel, og det er ikke så greit. Mange skaffer seg fuskepels, eller de implanterer og styrer på. Stakkars!

Det er et etablert faktum at unge kvinner heller velger menn med manke enn uten hvis spørsmålet er hvem (på noen manipulerte bilder) de ville vurdere å ha barn med, men mange av oss flintiser ordner oss likevel. Og det er ikke bare upraktisk og lite attraktivt å være skallet: vi er sterke, høye og dominante. Ledertyper, med andre ord. Eller for å være mer presis: det er slik andre oppfatter oss. Vi kan ha det fra dyreriket. Skallethet er også et kriterium for alfa-hanner blant løver og primater utenom mennesket.

Ved digital hårfjerning blir menn oppfattet som en tomme høyere, 13% sterkere og mer dominante, og det er ikke bare en visuell greie. De samme resultatene får man på skriftlige fremstillinger. (Den vitenskaplige artikkelen, publisert i Social Psychological and Personality Science 16. juli i år, finner du på denne lenken.) Men det hjelper å aktivt fjerne det som er igjen av hår - som karen over.

I det siste har jeg lest at en pålitelig kur mot skallethet er like om hjørnet. Men jeg har tatt valget. Selv om den skulle være rimelig og grei: jeg tar den ikke! Den nær blanke issen er en del av meg og min personlighet. Dessuten sparer jeg meg en del slit og svette på helsestudio.

Katharina Mowinckels viner

Katharina Mowinckel kommer fra Bergen, og har slått seg til i Bergerac i Frankrike som vinbonde. Etter det hun sier er det livsstilen som lokker - og den omfatter ikke mye latskap.

Jeg pratet lenge med henne, og smakte alle vinene hennes, denne dagen i Grieghallen. Et tidligere innlegg med en av hennes viner er her.

Cuvée K Blanc 2009 kr. 135
Denne vinen finner man på mange pol i Bergensområdet, men ellers får man bare bestille den. Når det gjelder druetypene stoler jeg mer på produsenten enn på Vinmonopolet, og hun sier det er 80% Sauvignon Blanc og 20% Semillon - en ganske typisk bordeaux-blanding på den hvite siden med andre ord. På nesen er den morsom: det er vekselvis de to druetypene som komme i fokus, som om man skulle ha en olfaktorisk versjon av Jastrows hare/and tegning. Når den kommer i munnen er det ananas som kommer i fokus. Man merker litt syre, men det er en varm årgang som drikker bra nå.

Château K Blanc 2010 kr. 160
Jeg smakte denne årgangen, mens det er 2011 som er inne på polet nå. Hun ville gjerne vise frem 2010 siden mange hadde levert den tilbake grunnet bunnfall. Det er jo noe stort tull, så klar, men jeg er glad for å ha fått sjansen til å få med meg denne årgangen. Dette er en fabelaktig vin, en rik og fast og seriøs matvin. Skulle gjerne hatt et par flasker å gjemme bort noen år. 30% hver av Sauvignon Blanc, Semillon og Sauvignon Gris. Slumpen på 10% er det Muscadelle som står for.

Château K Blanc 2011 kr. 160
Denne er mer klassisk og kjølig i stilen enn årgangen før (se over). Trenger noe tid på å gå seg til, tror jeg. 75% Sémillon, 15% Muscadelle og 10% Sauvignon Blanc.
her fikk jeg en rettelse fra min leser i Bergerac som skriver: "En liten rettelse ( som jeg også håper å få gjort hos polet ) : Cht K Blanc 2011 har samme drueblanding som 2010 med 30 % Sauv. Blanc, 30 % Sauv. Gris, 30 % Semmillon og 10 % Muscadelle"
Cuvée K Rouge 2011 kr. 135
Også her er det flest Bergenspol som står for leveransene, men også noen i andre deler av landet. Min egen erfaring er at dette er en vin som står seg svært godt til reinsdyrkjøtt i ulike varianter. Fruktig og frisk, fra en flott årgang på denne kanten, med tyttebær og en struktor som står seg godt til vilt. Med litt tid i glasset kommer det tydelige toner av toffee. 90% Merlot og resten Cabernet Sauvignon.

Château K Rouge 2011 kr. 190
Her er det 5% mer av Cabernet Sauvignon enn i vinen over, men det er en "helt annen vin", for å si det slik. Mer struktur, fastere i ettersmaken, kunne ha godt av noen få år i kjelleren. Kunne greit passere som ung bordeaux.

Ch. K. Saussignac 2009 kr. 215
Den morsomste vinen kommer til slutt - desserten. Her er det 100% Semillon som gjelder, med restsukker på 137g/l. Smaksprofil med marsipan og appelsin - men kanskje er syren litt lav? Det hevdes med styrke at den er perfekt til karamellpudding, og det kan jeg tro!

Internetsiden hennes er også vel verdt å besøke!

Korrupte Kina

Man begynner å bli klar over at Kinas kanskje største utfordring er korrupsjon, og flere blir det vel etter at avtroppende President Hu Jintao går åpent ut og sier at korrupsjonen kan knuse landet.

Det var ikke noe fokus på korrupsjonen i Kina før rettssaken mot Bo Xilai og hans kone Gu Kailai. Unntaket er selvsagt denne bloggen, og dens svært observante forfatter (kremt). Det er nok en anelse usympatisk å peke på egen fortreffelighet, men det får stå sin prøve.

For snart tre år siden skrev jeg et innlegg her der jeg hevdet at "det sittende regimet i Kina er gjennomført korrupt på alle nivå, og det er et kraftfullt irritasjonsmoment i hele befolkningen". Du leste det altså her først!

Kina er ikke alene om å slite med korrupsjon, men det hjelper ikke å ha et system med maktmonopol. Det hindrer fredelige utskiftinger, og blokkerer for korrektiv. Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

Obama-Romney hysteriet

Jeg støttet Obama i 2008, og gjør det igjen i år - uten at det har noen betydning, naturlig nok, men det er visst populært blant konservative politikere her i byen å drive amerikansk valgkamp for amerikanere. Heldigvis gikk PC (Peter Christian Frølich) i går ut og støttet Obama, for det var for pinlig når Erik Skutle på lørdag i en kronikk erklærte sin støtte til Romney. Hvorfor pinlig?

La meg først si hvorfor det kunne være på sin plass å peke på hvorfor det er godt mulig å være både intelligent, snill og grei og likevel ønske å stemme på Romney. Norsk presse er generelt noe venstredreid i forhold til befolkningens politiske profil, og USA er ikke bare et annet land - på mange måter er det en annen planet (som min amerikanske venn, bosatt i England, stadig påpeker).

Men det er dette med det inter-planetariske som også er utfordringen for unge norske politikere som plasserer seg i det amerikanske landskapet. Når Skutle begrunner sin støtte til Romney med at USA er så forskjellig fra både Norge og Europa, så plasserer han seg selv i en nasjon og en politisk kontekst der han ikke hører hjemme. Det blir svært spesiell lesning, for det er ikke hans egne politiske oppfatninger han kalibrerer med amerikansk politikk og finner "sin" kandidat.

For oss som ikke er amerikanere, men likevel har interesse av at det er en opplyst person med teft i Det Hvite Hus, bør Obama klart være å foretrekke. Romneys rundtur i verden tidligere i år tydet på alt annet enn de nevnte kvalitetene. Det var ikke pressen som forsterket tabbene - de var store nok i seg selv. I Storbritannia, der de konservative er betydelig lenger til høyre enn Høyre, er det vanskelig å finne tories som støtter Romney. Hans besøk i Number 10 der han viste tydelige symptomer på "foot in mouth disease" har nok gjort sitt for det. Obama har lyktes med mye ute i verden, og vi som er ute i verden bør se oss tjent med at han fortsetter med det.

Men Obamas utfordring er hans talegaver. Han har spent opp større forventninger enn han har vært i stand til å innfri. Mange moderate og oppegående velgere vil nok stemme Romney for å gi han en sjanse. For min del er jeg svært bekymret for den økonomiske politikken til Romney jeg er mest bekymret for, med utenrikspolitikken som nummer to. Romney er bekymret for underskuddet på statsbudsjettet, og høy belåning. Men hans konkrete løfter om skattelettelser og økte forsvarsutgifter vil gjøre vondt verre! The Economist er ikke motstandere av verken skattekutt eller utgiftskutt, men de klassifiserer likevel Romneys politikk på dette feltet som cloud-cuckoo-land.

Som figuren til Matt (over) har jeg ikke tenkt å sitte oppe i natt, men i mitt tilfelle er det nok 100% for å gå til køys. Når valglokalene ikke stenger før godt utpå morgenkvisten i morgen (norsk tid) er det ganske misforstått å holde valgvake. Det er klart det er spennende når det er så tett, men dette hysteriet har forlengst gått over i parodien.

Pete Townshend & Ronnie Lane

For tiden leser jeg Pete Townshends selvbiografi Who I Am, og min indre jukebox går og går.

En av de mest underkjente platene Townshend har vært med på er Rough Mix med Ronnie Lane, og jeg absolutt elsker "Misunderstood".



"Just wanna be misunderstood
Wanna be feared in my neighbourhood
Just wanna be a moody man
Say things that nobody can understand

I want to be obscure and oblique
Inscrutable and vague, so hard to pin down
I want to leave open mouths when I speak
Want people to cry when I put them down"

Osv.

OK da, her er en til av denne samlingen av perler:

Musserende

Rosa Regale Brachetto d'Acqui Spumante 2011 (Banfi) kr. 150
Denne smakte jeg for noen uker siden - men også den i selskap med mange andre viner. Av de 12-13 musserende vinene som kom på rad, var denne den mest interessante etter min mening. Det var også den rødeste av dem. Det heter seg at det er rosé, men dette ble vel egentlig sprudlende rødvin. Lav alkohol på 7%, og restsukker på 94 g/l. Det burde derfor blitt noe kliss, men den fungerte likevel. Til sitt bruk - godt kjølt på terrassen eller til et utvalg desserter - burde dette vært gode greier. Dufter muscatelrosiner og jordbær, og med tørr ettersmak. Det som trekker ned litt er et snev av noe kjemisk i ettersmaken.

Philippe Thévenin Tradition Brut kr. 250
Basert på utelukkende 2008-årgangen (etter importørens opplysninger). Sitrus, kalk, fin mousse. Elegant, i en lett stil. God pris!

Piollot Cuvée de Reserve kr. 250
Mindre syrlig enn vinen over, men mer tørrhet i ettersmaken. Her er det en vekt på mer subtile kvaliteter enn i vinen over. Også her er det en svært god pris. (Bildet: Piollot)

Jaquesson Brut 2002 kr. 600
Merkbar eik, svært rik, nøttete og fyldig. På tok for dyr, selv om årgangen er lovende.

Mest hvite burgundere

Det har vært noen burgundere i glasset i det siste - de fleste på kort besøk siden det har vært smakinger. I Grieghallen på tirsdag - det var en stor smaking i regi av Vinmonopolet - gikk jeg først bevisst etter bare burgundere. Men det var ikke så mange av dem. Noen ble det, men jeg hekter på et par fra en privat smaking for et par-tre uker siden også.

Empreinte Chardonnay 2011 (Tissot) kr. 190
Den første vinen er ingen burgunder i det hele tatt, men en Chardonnay fra Jura. Tissot er godt kjent i det norske markedet, men jeg har ikke vært av den mest iherdige fansen. Vinene hans i oksidert stil er ikke min greie, for å si det slik. Her er det litt eikepreg, litt bitterhet, sitrus og kalk. Men det er en seriøs Chardonnay, "real deal" som mitt notat sier. Den sitter lenge, er svært bra og det er en meget god pris.

Meursault Les Charron 2009 (Maison Roche de Bellene) kr. 260 (BU)
Nicolas Potel er mannen bak dette prosjektet, og her har det virkelig slått til. Dufter litt eik, sitrus, den er elegant og lineær i munnen. Flott, tørr og lang ettersmak av steinmineraler. Smaksbildet er komplekst. Virkelig en flott vin til en god pris (for dette nivået), og den er på riktig mange pol også. Så bra at Potel får pryde innlegget. Nybegynnerne på typen hvit burgunder bør kanskje starte utenfor regionen på vinen over, men er man først bitt av basillen er dette en svært gunstig måte å ta behandlingen på.

Bourgogne Vézélay La Châtelaine 2011(Domaine de la Cadette) kr. 195
Lett og områdetypisk profil, med spor av reduksjon på nesen. Grei vin, men den setter ikke dype spor.

Bourgogne Vézélay Les Saulniers 2011 (Domaine de la Cadette) kr. 198
Til skarve tre kroner mer får man en vin med mer personlighet. Sitrus og steinmineraler, toner av gulere frukter også. Et godt hopp opp, mener nå jeg.

Viré-Clessé La Verchère 2011 (Bret Brothers) kr. 220
Heldigvis ingen stank av fjøs her, tross produsentnavnet. Sitrus og eleganse, men ganske moderat syre. Lang ettersmak. (Brettanomyces, en stort sett uønsket gjærtype i vinproduksjon siden den skaper en aroma av bæsj og fjøs, forkortes som regel til "brett" i bransjen. Det er derfor dristig av disse karene å kalle seg dette).

Meursault 1er Cru Genevrières 2007 (Louis Jadot) kr. 550 (K6)
Tradisjonell hvit burgund som begynner å komme i modningsfasen. Fin balanse og harmoni, litt på den kraftige siden. God lengde og intensitet - flott vin, men dyr! I forhold til Les Charron er dette et svært dårlig kjøp.

Meursault-Blagny 2002 (Matrot)
Denne var fra egen kjeller, smakt i kveld. Fin lys farge, ren og flott duft. Snev av nøtter og smør, men mest kalkmineraler. Litt bitterhet i ettersmaken, kanskje, som gjør at jeg tror denne er på topp nå. Jeg smakte flere årganger av denne hos produsenten i fjor høst. En time senere: helt fabelaktig. Ingen tegn til bitterhet, bare sømløs eleganse og presisjon. Smakte den også i Vitis-sammenheng i høst, og den sto seg meget bra - både i 1996 og 2002-utgaven.

Her følger to viner fra en tidligere smaking:

Bourgogne Blanc 2009 (Comte de Vogüe)
Som "alle" vet er dette Grand Cry Musigny - men vinstokkene er for unge. Den siste Musigny Blanc var 1993. Jeg fikk vinen blindt, og skrev: "Lakris, reduksjon, brød (?)". Identiteten kom fort fram, og jeg fortsatte mine notater med: "Tørr, litt voks, litt redusert ja, svært syrlig og ganske kantete.

Det er jo en ære å få smake en sånn vin! Det gjelder også den neste:

Chateau Montelena 2009 
Denne ble også servert blindt, som den gang i 1976 ("The Judgement of Paris", se også filmen Bottle Shock). Svært lys, merkbar reduksjon, ren og lineær - men det er lite som foregår her nå. Trenger tid, for jo lengre den står i glasset jo mer lekker og harmonisk blir den.

Kjendisvin med skiskyttere

I Norge er det forbudt med alkoholreklame, så hvordan kan man få blest om produktene sine? Ett av svarene er å bruke kjendiser: disse har allerede oppmerksomhet rundt sine navn, og ved å låne dem ut til viner, bøker eller annet så rykker produktet straks lengre frem mot rampelyset. Disse vinene under er ikke de første kjendisvinene fra Rhone.

Men man skal ikke være kynisk - ikke bare kynisk i alle fall. Og i møte med Liv Grete Skjelbreid Poirée er det riktig vanskelig å beholde kynismen. Det samme, selvsagt, i møte med mannen: Raphael (se over). Begge sto og snakket om vinen i Grieghallen sist tirsdag. Og her er svaret alle lurer på: ja, Liv Grete er like pen og hyggelig i virkeligheten. Og Raphael like hyggelig. Henne snakket jeg også med da vi møttes borte hos en annen importør.

Etter å ha lagt opp driver de nå med svært forbilledlig næringsutvikling i Liv Gretes nærmiljø, og disse vinene (og en musserende, Clairette de Die, som jeg ikke smakte) er viner fra Raphaels hjemtrakter i Frankrike (den musserende er det svogeren til Raphael som lager). Historien er at en kar hang seg på slep da de var på treningstur hos Raphael i Frankrike for fem år siden. Da de stoppet kom han anpusten og spurte om de ville importere vinene hans til Norge. Det var ikke aktuelt for toppidrettsutøvere, men da de startet egen næring kom de inn på saken likevel. Etter prøvesmakinger med flere konkurrenter ble det likevel joggeren som vant. Her følger de to vinene som kommer på bestillingsutvalget:

Cuvée Vinsobres Diamant Noir 2011 kr. 150
Mørk, fin krydret rødfrukt, grei lengde. Ganske typisk Côte de Rhône, vil jeg si. Drueblandingen er den samme på de to vinene: 60% Grenache, og resten Syrah.

Cuvée Vinsobres Emeraude 2011 kr. 160
Kommer fra samme område, men parseller med eldre vinstokker. Det merkes. En helt klart mer seriøs vin, med en fastere struktur og større intensitet samt lengde. Bikker mer mot mørke bær enn den første. Den første vinen var god, bevares, men det er denne jeg gjerne gjør meg mer kjent med.