torsdag 24. september 2020

Free wife og nakkeskudd


Dette skiltet står ved en motorvei i Ukraina. Landet har jo en voldelig fortid og nåtid, så det er vel bare som det skal være at de gir en melding ved å skyte deg i nakken. Så gratis kone og sterk kaffe til tross, jeg hadde nok fortsatt - fortrinnsvis ut av landet. 

tirsdag 22. september 2020

Mer Chianti Classico


Monsanto Il Poggio Chianti Classico Riserva 2004

Litt urter og noe litt kjemisk på nesen. I munnen er den hard, tannisk og brutal. Ettersmaken er mer forsonlig: den er mykere, og definitivt meget lang. 2006-årgangen er fortsatt å få, men at a price

Castello Vicchiomaggio Chianti Classico Gustavo Petri Riserva 2004

Lysere på duft enn vinen over, på duft er det friskt bjørkelv, noe rødfrukt og lær, samt nypussede sko. Myk i munnen, og uten merkbare tanniner. Noen mener den er over toppen, men det avhenger av hva man mener er "topp". Noen foretrekker viner som virkelig har gått en distanse og fått alle kantene polert ned, og da er denne i "sonen". 

Montesecondo Chianti Classico 2011

Lysest av disse tre selv om den er yngst. Duften er litt uvant, og den synger i et høyt register med lyse toner. Intens og solid i munnen. Herlig vin, og den eneste av disse som ikke er Riserva. Det har var ikke noen ulempe, for det var kanskje kveldens vin for meg. 2016-årgangen selges for kun 275 kroner

søndag 20. september 2020

Aletheia 12. mars


Bloggen er mitt utløp for interesser utenom jobben min, stort sett. Det er naturlig nok et visst overlapp mellom jobb og fritid, men i det store og hele har denne bloggen hatt lite med filosofi å gjøre. Her kommer et unntak. 

12. mars i år, den dagen "Norge stengte ned," fikk vi illustrert to sentrale poeng fra to viktige filosofer. Leviathan (se over) sto frem/ble avslørt i Erna Solbergs skikkelse, og både Thomas Hobbes (1588 - 1679) and Martin Heidegger (1889 - 1976) fikk vise åpenbare relevans. 

For det første at statsdannelser er, eller bør være, avståelse av suverenitet. Suverenen har dermed rett til å gripe inn overfor alle på vegne av alle. (Se Hobbes - Leviathan.) I vår fredelige moderne velferdsstat er det småting vi avstår: penger, verneplikt og slikt. På grunn av velstanden har vi hatt tilgang på et bredt spekter av goder og tjenester alle partier sier de vil utvide foran hvert valg. Inntil 12. mars 2020. 

Da ble maktens slør plutselig revet vekk, og statsmaktens egentlige natur sto plutselig frem i all sin enkle brutalitet: Du skal hode deg hjemme, og mange ble beordret til å avslutte sin næringsvirksomhet med usikker oppstartsdato. To av mine slektninger og noen av mine gamle venner som lever av å stue folk tett sammen og få dem til å gaule "rai-rai" av hjertens lyst, har fremdeles ikke noen jobb å gå til. 

Da så vi sannheten om statsmakten, den som hele tiden hadde vært der men som var skjult for oss alle. Den var ikke lenger lethe, for å si det på attisk gresk (skjult, gjemt, glemt), men avslørt. Sannhet som aletheia - en åpning, en avsløring. Det er ikke riktig å si at for Heidegger er sannhet aletheia, men den viser hvordan en grunnleggende verden åpnes opp og blir avslørt og dermed forstått gjennom en grunnleggende konstitusjon av mening. 

Man kunne ikke ønsket seg noen tydeligere demonstrasjon, selv om demonstrasjonen var uønsket. I fredstid er vel dette så tydelig som det blir. Pressekonferansen om ettermiddagen 12. mars var to sentrale poeng hos Hobbes og Heidegger i tydelig forening. 

fredag 18. september 2020

Chianti Classico


Mørkest av disse. Dufter søt rødfrukt, og er myk og fyldig i munnen. "Moderne stil," kan man si. Her er det også 10% Cabernet Sauvignon. 

Felsina Chianti Classico Riserva 2016 kr. 300
Til gjengjeld er denne lysest på farge, men ikke så ulik på duft eller smak. Eneste forskjellen er i grunnen et urtepreg i munnen som mangler på vinen over. Servert blindt kunne man lett gått i retning Bordeaux om man ikke visste bedre. Det er nå 2017-årgangen som er å få

Monsanto er minsanten den dyreste av disse fire, og er også nest mørkest. På duft og i munnen er det mye vanilje og generell rødfrukt, og det kommer et tydelig preg av geranium. Balansen er grei, men den følger ikke helt opp i ettersmaken. Kort sagt lever den ikke opp til prislappen i dette selskapet.

Det gjør dermiot denne, selv om relevansen etter hvert er mindre. Den er å finne på fire pol i skrivende øyeblikk, deriblant Åsane. Den er friskest på duft, med fioler og geranium som tydelige element. Frisk og intens er den også i munnen, med en lovende struktur fint balansert av sødmen i frukten. Klart best av disse fire og et svært godt kjøp. 

Denne vinen var å få på BU og i mange pol ganske lenge, men så kom det et slipp der den ble omtalt - og borte var den. Jeg sikret meg det jeg skulle ha for en stund siden, og har også 2013 og 2015 i kjelleren. De to årgangene er å få på henholdsvis vanlig flaske og magnum. 

onsdag 16. september 2020

Chianti

Fontodi Chianti Classico 2016
Mørkest av disse tre - med dyp farge. Dyp duft også, med myk rødfrukt. God fylde, og strukturen er meget merkbar; tanninene biter seg fast i slutten av smakskurven. Man merker tydelige avtrykk av vinmakingen. 2017-årgangen selges til knappe 260 kroner. 

Isole e Olena Chianti Classico 2016
Rødfrukt og sigarboks på duft, men mer vanilje og jordbær i munnen. Merkbare tanniner i munnen, men der er også alkoholen dessverre merkbar. Det svir litt. Det er en ganske kommersiell stil på denne vinen. 2017-årgangen selges til knappe 300 kroner. 

Castello di Farnetella Chianti Colli Senesi Riserva 2016
Floral duft, og i munnen er det fiol og vanilje som dominerer. Merkbar struktur - men det skulle da bare mangle! Jeg er litt usikker, men jeg tror dette er samme vinen. 

mandag 14. september 2020

SAS - Rogue Heroes

Dette dreier seg selvsagt ikke om det skandinaviske flyselskapet, men om britiske elitetropper og eliteavdelingen over alle eliteavdelinger og dens tilblivelse og bedrifter under andre verdenskrig. 

Ben Macintyre er historiker og journalist med fast spalte i The Times. Han skriver fabelaktig bra, akkurat som i The Spy and The Traitor som jeg skrev om tidligere på bloggen. Det er vanskelig å legge boka fra seg, rett og slett. 

SAS - Special Air Service er en legendarisk avdeling, og denne boka bygger på en unik tilgang til avdelingens arkiver fra andre verdenskrig. Alt som skjedde senere er fortsatt gradert informasjon. Men det var under andre verdenskrig, i ørkenen i Nord-Afrika, at The L-detachment (som den kryptisk ble kalt) først ble etablert av David Stirling og Jock Lewes. De to kunne knapt vært mer forskjellige som typer. Lewes var asket og holdt seg mye for seg selv. Streng - ikke minst med seg selv - og meget intens. Han oppfant også "The Lewes bomb" - som i seg selv har et rettmessig krav på å ha endret historiens gang. 

Stirling var høy, hengslete, utadvendt, elegant og meget høflig. Han festet i overkant mye, og kom i kontakt med alle og enhver. Sammen gjorde de denne uortodokse avdelingen ikke bare mulig (mot sterke odds), men også vellykket (mot minst like sterke odds). 

Dette er en bok ikke bare om ekstraordinært mot og fantastiske hendelser. Den er minst like mye om personligheter, om hva som kjennetegner og hva som driver personer som de som forekommer mellom permene på denne boka. Det er skrevet mange bøker om flere av personene i boka, og noen av dem har også skrevet fra egen erfaring. Men dette sammenfatter avdelingens tilblivelse, dens legendariske bedrifter (fiaskoer såvel som suksesser) under andre verdenskrig, og den gjør det på en eminent måte. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

lørdag 12. september 2020

Chianti Classico


Badia a Coltibuono Chianti Classico 2016
Dufter frisk tyttebærgrøt og vanilje - ganske mye vanilje. I munnen er den myk og lett - typisk "lettdrikkelig" selv om også tanniner er merkbare. Ettersmaken er moderat. 2017-årgangen selges nå for 225 kroner.

Val delle Corti Chianti Classico 2016
Slepen duft med syltede kirsebær og lær - noe flyktige syrer også. Frisk i en sursøt stil; typisk Chianti med klasse. 2017-årgangen selges for 320 kroner, og det hadde jeg heller betalt enn 225 for vinen over. 

Mykere rødfrukt enn vinene over, men den er for all del frisk og fin. Godt grep i slutten av smakskurven - uten å være rustikk på noe vis. Flott vin til prisen, og tilgjengelig på alle de største og nest største polene. 


torsdag 10. september 2020

Nederlandsk rødvin

Jeg vurderte å skrive et smaksnotat uten å gjøre et nummer ut av at dette er en vin fra Nederland. Men Nederland! Har de noen åssider der? Tydeligvis, ved Nijmegen, i Goesbeek - der dette vineriet ligger. 

Colonjes Cuvée Colonjes 2015
Klar, men ikke lys, rødfarge. Duften er ganske vegetalsk - med grønn paprika som ganske dominant. Vindruene er ulike varianter av Cabernet som jeg ikke har hørt om før. Cabernet Colonjes er dyrket fram fra Cabernet Sauvignon (og ikke Cabernet Franc som man kunne få mistanke om) og forskjellige varianter som gir mer motstandskraft mot kjølige vekstvilkår. Den har fått navn etter denne vingården siden den først ble plantet her. I munnen er vinen som ventet ganske så frisk og noe rustikk, men med mer tid i glasset og høyere temperatur blir den i det minste litt mer tilnærmelig. 

Men en skal være svært glad i alt nederlandsk for å jakte på denne vinen, enn si foretrekke den framfor det meste annet. Jeg aner ikke hva den koster, men tipper den er priset for patriotene. Men også WW2-intertesserte kan være i markedet for denne vinen, for det var her soldater som skulle delta i angrepene i september 1944 mot tyske stillinger ved Rhinen ble sluppet i fallskjerm



tirsdag 8. september 2020

Hvorfor var det noen der?

Søndag kveld norsk tid slo verdensener i tennis en ball ut av banen etter å ha misbrukt noen muligheter til å vinne første sett i en viktig tenniskamp i US Open. Han siktet ikke på noen, og så heller ikke i den retningen ballen føk, men traff en linjedommer og ble kastet ut av turneringen. Novak Djokovic er veldig lei seg. (Jeg skrev opprinnelig "slo en ball i frustrasjon," men etter å ha sett klippet strøk jeg det.)

Det jeg lurer på er hvorfor det var noen der i det hele tatt. På turneringen som gikk på dette enorme anlegget i Queens i New York City før US Open var det ingen linjedommere! Linjedømmingen var automatisert, perfekt, og alle spillerne syntes det var helt fantastisk. På de fleste banene nå under US Open er det heller ikke linjedommere, men Hawkeye Live. Også under NextGen sluttspillet i 2019 - der Casper Ruud spilte - brukte de Hawkeye Live. 

Linjedommere er overflødige på slike turneringer, men de behøves på noen mindre turneringer der arrangørene ikke har råd til Hawkeye Live. 

Så det mest interessante spørsmålet er ikke hvorfor Novak slo en ball uten å se hvor han slo den, men hvorfor det sto noen der i det hele tatt. Særlig under en pandemi burde man kunne klart seg uten disse overflødige folkene på banen. 

søndag 6. september 2020

Rosso di Montalcino


Noe mørkere enn de to andre i flighten, men det er også litt murstein i fargetonene. På duft er det mest hibiscus og lær. I munnen frisk rødfrukt med noe lær. Lengden er OK. 

Le Ragnaie Rosso di Montalcino 2016
Lysere og klarere på fargen enn vinen over. Duften er sødmefull med rødfruktdominans, men det er også en tone av lær under det hele. Dette er en slepen vin, i betydningen smooth. Det er lite som stritter mot her. Dette, samt bedre lengde, skiller den også fra vinen under. Nå er det 2017-årgangen til 340 som er inne.

Det som først og fremst skiller denne vinen fra de andre, er at den koster mer enn det dobbelte. Produsenten har høy status som Brunello-produsent, og det er kanskje forklaringen - for den skiller seg ikke ut kvalitetsmessig på en måte jeg er i stand til å oppdage. Lys og klar som vinen over. På duft er det fudge og jordbær, men det kommer også et drag av sigarboks. Middels fyldig, frisk og grei vin. Men som sagt: svindyr! 


fredag 4. september 2020

Hvem-er-best-diskusjoner

Hvem er best? Hvem er The G.o.A.T (The Greatest of All Time)? Lennon eller McCartney, Messi eller Ronaldo, Ovett eller Coe, Federer, Nadal eller Djokovic? (Til akkurat det siste spørsmålet har jeg selv bidratt her.) Listen kan gjøres lengre, mye lengre, men hva er poenget? Slike diskusjoner genererer som oftest mindre opplysning enn aggresjon, og de er som regel ganske umulige å svare på. Likevel florerer de, og svært mange blir engasjerte. En av mine absolutt favoritt-journalister, Matthew Syed, har skrevet om fenomenet i The Times

Særlig i coronapausen, mens det har vært lite aktiv sport, har slike diskusjoner fått jobben med å fylle opp spalter og sendeflater. Han har rett i at engasjementet i slike diskusjoner i mindre grad er om merittene til personene som diskuteres, og at identifisering og selvbekreftelse kommer sterkt inn i bildet. Engasjementet kan forklares ut fra identifisering - noe man er eller ønsker å være. Særlig det siste. 

Så er det selvanalysen da - hvorfor er jeg fan av Novak Djokovic? Kanskje er det fordi jeg er mindre fan av de to andre som sammen med Novak antakelig utgjør et usedvanlig triumvirat av atletisk, teknisk og mental styrke som neppe dukker opp hvert århundre. 

Roger Federer er sjarmerende, selvsikker og elegant. På banen får han alt til å se så lett ut, og han er kanskje i overkant glatt og polert. Rafael Nadal er verdens hyggeligste og mest ydmyke superstjerne av banen, men på banen er han som et såret dyr. Begge er selvsagt fantastiske tennisspillere. Det er jo ikke det vi diskuterer her. 

Novak står ikke tilbake for de to andre på tennisbanen. Han leder over begge Head-to-Head, for eksempel, og ingen av de to andre har slått Novak i Grand Slam kamper siden 2012 (Federer) og 2014 (Nadal). Men "folk" liker ikke Novak, og det er det ingen gode grunner til. Han er sjarmerende, mer utadvendt enn de to andre, og liker oppmerksomhet. Han er spontant sjenerøs, spøkefull og morsom - men "alt" får en negativ forklaring fra fansene til de to andre. 

Det er kanskje det at verdens (kanskje) beste tennisspiller er en underdog, som ikke lar seg kue, og som alltid er sterkest mentalt når det trengs som mest. 

"Verden" vil aldri godta at Novak er tidenes beste tennisspiller selv om han også vinner flest Grand Slams av de tre. Det er greit så lenge de aksepterer at han er en av de tre store.

Spiller det noen rolle? I den store sammenhengen? Jeg holder jo ikke med noe fotballag og sliter med å forstå hvordan man kan gjøre det all den tid lagene endrer seg hele tiden. Åpenbart gjør det det for meg, og kanskje det har med min fornemmelse at Novak fortjener mer beundring, at det er urettferdig at "alle" rakker ned på alt han gjør? Etter hvert tror jeg også det har med mental styrke å gjøre. Som jeg har skrevet før: Hva gjør du når du har to matchpoint i mot deg, og 95% av Centre Court i mot deg? Lyden av fans som ønsker at du skal tape nå er omtrent på nivå med et jetfly. Jo, du spiller fantastisk tennis helt uten feil og med utrolig intelligens. Senere avgjør du det hele suverent i et tie-break i tennishistoriens lengste Grand Slam finale.

onsdag 2. september 2020

Château Latour 1971

En ekte førstevekst kan forsvare ett enkelt notat i en hel post. Auksjonspriser for denne vinen går fra rett i overkant av 2.000 kroner til litt over 8.000 kroner. Jeg har smakt denne vinen i 1988, 1989 og 1990 - årgangene den gang de var ti år gamle. Det vil si for ganske så lenge siden, og før mine ferdigheter som smaker var kommet opp på et godt nivå. Jeg har også smakt vinen i noen andre årganger, deriblant 1961 - en legendarisk årgang. Dessverre var alle de tre flaskene jeg har smakt fra ødelagt. 

Da jeg smakte alle førstevekstene i årgangene nevnt over, var det klart for meg at jeg likte Haut-Brion og Margaux best. De hadde en eleganse og sjarm som ikke var så lett å finne i de andre vinene. Om jeg ville gjort det samme i dag vet jeg ikke, og jeg har neppe råd til å finne det ut på egen hånd heller. 

Denne årgangen er ikke omtalt av Jancis Robinson i årgangsoversikten på hennes sider (som jeg har abo på), og hos Berry Bros. and Rudd går de ikke så langt tilbake. Den regnes ikke for å være av de store, men there are no great wines, only great bottles. Det samme gjelder trolig vintages

Château Latour 1971 (Pauillac)
Dufter varm murstein og høy. Godt grep i munnen tross alderen. Det hersker harmoni og eleganse - men også kraft. En sømløs og strålende vinopplevelse! De mest fremragende vinene byr ofte på motstridende egenskaper. 

(Notatet er fra 2016 - men det gjør neppe noen forskjell for en vin som dette.)

mandag 31. august 2020

Kjellerviner i august


2005 Domaine Pavelot (Jean-Marc et Hugues) Savigny-lès-Beaune 1er Cru La Dominode
Mørk, som man har lært seg til å forvente i denne sjeldent perfekte årgangen. Jeg dekanterte den i en time før den kom på bordet, og første sniff etter dekanteringen ga syltede kirsebær og i munnen var det solid stuffing og finslige tanniner. Da den etter hvert kom i glasset var den noe mindre kommunikativ - i alle fall i første omgang. Men det kommer generell rødfrukt, om enn ikke i de høyere tonelag. Det er i munnen den nå viser klasse. Svært god stuffing i en balansert fremtoning med fine tanniner, og god lengde. Det har ingen hast å drikke resten av flaskene.

Gjenkjøp? - You bet!

2016 Renato Ratti Barolo Marcenasco kr. 360
OK - det er en liten tilsnikelse å ta denne som "kjellervin" siden jeg kjøpte den nettopp, men historisk er dette en vin jeg jevnlig kjøpte inn, lagret og drakk med stor glede. Men så ble den "oppdaget" med sensasjonell poengsum i Wine Spectator, og prisen gikk opp samtidig som den ble mer "amerikanisert" med utpreget eikebruk. Nylig så jeg at den fikk meget god omtale i World of Fine Wine og på nettstedet til Jancis Robinson, så det var på tide å prøve den på ny. Prisen er også fordelaktig i dagens Barolo-marked. Nå er den ikke spesielt aromatisk differensiert, men eikebruken virker moderat, og kvaliteten er høy. En meget god og anvendelig matvin har dette blitt, og jeg ser lyst på å kjøpe flere flasker lagre den noen år.

Gjenkjøp? - Her er dette kriteriet ganske konkret: Ja. 


2012 Weingut Keller Hipping Riesling “R”
Lys gulfarge med et lite innslag av grønt. På duft er dette lime og kjørvel med en sart mineralitet under. Ut fra restsødmen (visstnok ca. 18 g/l som vel kvalifiserer som "Feinherb" eller "halbtrocken") som gjør at dette ikke kan være GG, hadde jeg ventet en vin der sukkeret ville merkes. Det gjør det ikke. I munnen er den helt som en GG, og faktisk vesentlig "tørrere" enn GG Absterde 2012 som jeg smakte for ikke så lenge siden. I munnen er den ikke bombastisk fruktig som mye riesling kan være. Den heller mer mot det finslige, men uten å bli for finslig. "Slepen" men tydelig, tror jeg vi kan si. Nydelig følge til fersk tagliatelle med reker i en ganske sterk saus. Flotte greier!

Gjenkjøp? - Ja. 

*«Gjenkjøp» er en måte å vurdere en lagringsvin, og ikke en intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe den - og heller ikke siste årgang. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg kjøpt vinen der og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det jeg vet nå – nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdiglagret. 

lørdag 29. august 2020

Saint-Julien 1989

Château Gruaud Larose 1989
Dufter tobakk og lær i klassisk stil. Deilig dyp i smaksbildet med søte hagebær, men likevel delikat. Det er det første inntrykket, men etter hvert får jeg inntrykk av at den kanskje er noe grov og rustikk i strukturen der tanninene ikke har smeltet inn i helheten på den måten man kunne ønske seg i en vin av denne aldersklassen. Kanskje ekstraksjonen har vært i hardeste laget? (På Valken er det i skrivende stund en 1988 igjen til dryge 1.500 kroner.)

Château Leoville-Barton 1989
Klart friskere i stilen enn vinen over. På duft og smak noe mentol i tillegg til tobakk og varm murstein. Med tiden syns jeg mentolpreget blir litt for tydelig, og at det skjærer gjennom smaksbildet på en lite kledelig måte. Dette er selvsagt kritikk på et meget høyt nivå. (Man kan skaffe seg 2014-årgangen på bestilling til 930 kroner.)

Château Leoville-Las-Cases 1989
Som de andre i flighten er dette også en Deuxièmes Cru - det høyste nivå for noen i denne landsbyen - men den selges til priser langt over de to andre. Det (uformelle) nivået viser den også i denne smakingen. Dufter varm murstein, tobakk og høy. Noe sopp kommer til etter hvert. I munnen fyldig, ren og frisk, og rett og slett nydelig. Harmonisk og kompleks vin. Dessverre gjør kaffepreget (litt overdreven eikebruk?) seg gjeldende ettersom temperaturen stiger, men det svekker ikke inntrykket av en herlig vin. Den gode nyheten er at den finnes å få kjøpt på Hamar! Den dårlige nyheten er at den koster over 2.500 kroner. Nyere årganger, som 2016, koster faktisk mer

PS - Notatene er fra 2016. 

torsdag 27. august 2020

Bordeaux 1989

Årgangen var, for den tiden, meget varm. Det var min første sommer i England dit jeg hadde flyttet året før, og jeg husker sommeren som en sammenhengende herlighet av sol. Noe lignende var det nok i Bordeaux. Vinene sies å være rike og tilgjengelige. 

Château Branaire-Ducru 1989 (St. Julien)
Dufter varm murstein og litt undermoden nype. I munnen frisk og litt syrlig med meget godt grep, og i ettersmaken er den ganske grønn og frisk. Meget god vin. (Sjattået på bildet)

Château Pichon Longueville Comtesse de Lalande 1989 (Pauillac)
Et litt støvete og muggent preg ligger og lurer her i starten - noe som vitner om korkproblematikk (TCA). Tror den tar frukt og demper det hele. Den kan nok klassifiseres som snik-kork. Det vil si at konsentrasjonen av TCA er så liten at den mest alvorlige konsekvensen er at frukten blir drept, og at helhetsinntrykket er bedrøvelig. 

PS: Dette er også notater fra en smaking i 2016. Pandemien har ført til betydelig færre smakinger, og dermed en sjanse til å få noe opp fra skrivebordsskuffen. 

tirsdag 25. august 2020

Vestsidebordeaux 2001

Château Haut-Bailly 2001 (Péssac-Leognan)
Mindre ekspressiv enn vinen under. Noe avdempet rødfrukt og søt tobakk, og klassisk understatement på det meste egentlig. Det passer for så vidt på vinens kjente stil, men den forventes å breie seg ut med tiden. 2016-årgangen er å få for knappe 1400 kroner. 

Château Brane-Cantenac 2001 (Margaux)
Rik duft med lær, stikkelsbær og fioler. I munnen er den bløt, lekker og drikkeklar i en hedonistisk stil. Ganske fruktdreven. 2016 kan man få for drøye 800 om man går på de rette butikkene.

Château Langoa Barton 2001 (St. Julien)
Dufter varm asfalt, bildekk og litt fjøs. I munnen er det særlig tanninstrukturen som imponerer. De er flotte; modne og heldekkende. Virkelig mouth coating. Sjelden har jeg vært så begeistret for strukturen i en vin. Det var nok den som gjorde dette til den beste vinen i flighten, og en av de beste denne kvelden - for meg, i alle fall. (Det er slottets kjeller i bildet.)

Også disse notatene stammer fra en smaking i 2016.

søndag 23. august 2020

Vranjo

I følge flere kilder er vranjo en gammel russisk praksis der noen forteller en freidig løgn, de som hører på vet det er en løgn, og de som forteller den vet at tilhørerne vet at det er en løgn - men alle fortsetter som om det som sies er både opplagt og sant. (Se for eksempel Elena Gorokhova - From Russia with Lies.) Alle later som ingenting fordi løgneren har makt, og det freidige ved å fortelle en blank løgn med selvfølgelighet er en tydelig manifestasjon av makten. En motbydelig manifestasjon, men det gjør den ikke noe mindre tydelig. Heller tvert om. 

De to karene i bildet over (fra Russia Today) er de som ble avslørt som de som forgiftet Sergej Skripal og datteren i Salisbury (og som drepte Dawn Sturgess). På bildet forklarer de for russiske medier at de var i Salisbury for å se på katedralen, som de hadde hørt så mye fint om. Vranjo i praksis, med andre ord. 

Nå er Kremls løgnmaskin på gang igjen. Alexeij Navalny er forgiftet (igjen). Hvorfor forgiftning? Fordi det er både lettere å vri seg unna (særlig giftige substanser gjør svært stor skade i små mengder som ikke lar seg oppdage i blodet) og det er dertil svært gruoppvekkende. Slik inngir man opposisjonelle skrekk, og driver et skuespill der myndighetene kan lyve og utvise makt gjennom å get away with it

Alexander Litvinenko ble drept med Polonium 210 i London, og de som forgiftet han er grundig avslørt. Giften kostet anslagsvis 70-80 millioner kroner å lage, men propagandagevinstene overfor mulige avhoppere og dissidenter var betydelig. Dessuten kunne man overfor vestlige "nyttige idioter" hevde at det var en ondsinnet heksejakt på det hederlige og heltemodige Russland. 

Løgnmaskinen bruker å lage en sky av alternative teorier som del av propagandaopplegget, og spredningen er godt hjulpet av trollfabrikkene. Nå skal visstnok Navalny ha forgiftet seg selv, antakelig mens han var full. Det kommer trolig flere usanne historier fra Kreml om saken. Det er slik de driver på mens kleptokratene beriker seg. 

Men en gang kan det ta slutt. Når mange nok ikke lar seg kue, men forlanger sannheten er spillet over. Men det kan være lenge til. 

Charles Clover sa en gang at 
“Putin has correctly surmised that lies unite rather than divide Russia’s political class. The greater and more obvious the lie, the more his subjects demonstrate their loyalty by accepting it, and the more they participate in the great sacral mystery of Kremlin power.”

fredag 21. august 2020

To Bordeaux 2006

Ch. Figeac (St. Emilion) 2006
Dufter varm murstein og lær - klassisk i duftbildet. Det kommer også nyper og urter etter hvert. Nydelig vin også i munnen; frisk, dyp og balansert. Spenstig og kompleks. En av de beste vinene i smakingen. Laget på omtrent like andeler med Merlot, Cabernet Sauvignon, og Cabernet Franc. Kostet nesten tusenlappen i innkjøp.

Valken har Figeac årgang 2010 på lager til omtrent to tusen kroner - for de som tror på et langt liv. (Ch. Figeac på bildet også)

Domaine de Chevalier (Pessac-Léognan) 2006
Dufter kaffe og kokos. Ellers grei nok, men altfor preget av vinmakingen siden det er svært mye kaffe på denne vinen. Kanskje det går seg til, men jeg tviler. 70% Cabernet Sauvignon og resten Merlot. 

(Smakingen var i september 2016)

onsdag 19. august 2020

Kulør

Fargen på vinen er en undervurdert del av nytelsen. Det er hovedsaklig to grunner til dette, tror jeg. (Bildet: Ole Martin Skilleås)

1. Fargen blir straks koblet til prosjektet med å vurdere vinens alder, potensiale eller andre indikasjoner på hvordan den vil dufte, smake - eller hvor den kommer fra, eller hvilke(n) druer dette kommer fra. Fargen som "nytelsesmiddel" kommer ikke en gang i andre rekke - den blir glatt oversett.

2. Det er roséviner som har de mest interessante fargene og nyansene - i alle fall som selvstendig nytelsesfaktor. Bildet over er av min siste flaske Il Mimo 2019, og tatt utendørs. Dette er en flott vin, og fargen slutter jeg aldri å glede meg over. Den er i alle fall mye mer interessant enn det bleike preget som sydfranske roséviner gjerne har. 

mandag 17. august 2020

Merlot-dominert 2006 Bordeaux

2006 La Conseillante (Pomerol)
Nærmest svart på fargen, men litt rødlig i kanten. Dufter kokos, bjørnebær og plommer. Harmonisk i munnen, og det kommer også et snev av stikkelsbærgrøt og kirsebær. Fine tanniner som melder seg etter den lange ettersmaken. Flott vin, som koster godt over tusenlappen for de fleste tilgjengelige årganger

2006 Troplong-Mondot (St. Emilion)
Snev av kork på denne, så det hele blir ganske avdempet og kjedelig. Tørr, knoklete og lite generøs. Huff nei! 

(Frem fra glemselen: Smakingen var i september 2016)

lørdag 15. august 2020

Svein Johan Skilleås


I dag er det 25 år siden far døde, 80 år gammel, plutselig, og med støvlene på. Inspirert av Pål Foss skriver jeg noen ord om han her siden få som leser dette kjente han. Kort oppsummert var Svein Johan Skilleås (ja, min sønn har hans navn) svært sosial og rastløs, og en stor humorist med en usedvanlig sosial intelligens. Viljestyrken var betydelig, og han var formann i det lokale Senterpartiet i to lengre perioder, og innvalgt i kommunestyret. Før min tid, og litt etter, var han å finne på scener i hele Namdalen som amatørskuespiller. Han hadde et usedvanlig lager av vitser og anekdoter, og kunne få hvem som helst til å knekke sammen av latter når som helst.

I korona-pandemien er det viktig å få et perspektiv, og hva er vel nærmere enn ens egen far? Født i 1915 som yngstemann av seks, mistet han moren sin tre og et halvt år gammel. Spanskesyken hadde fremskyndet tuberkulose, og Farmor døde etter et par ukers sykeleie.

Til konfirmasjonen, i kriseåret 1930, fikk han femten kroner, og han kjøpte høner for dem. Han solgte egg, slakt, og brukte pengene til å investere i en revefarm -som han solgte like før markedet kollapset. Pengene brukte han til landbruksutdannelse på Mære. Senere kjøpte han traktor, og etablerte sin egen bedrift. Dette kom i tillegg til utstrakt salgsarbeide med elektriske gjerder og mye annet.

Det var som selger han var kjent. Ferguson og senere Massey-Ferguson, med en kort episode med Ford da eierne av firmaet som solge MF (feilaktig) trodde de kunne selge like mye uten far.  Han vant stadig vekk salgskonkurranser organisert av importøren Eikmaskin. Han drev også nydyrkingsprosjekt, og bortsett fra en tur til Finnmark i ca. 1956 tok han først ferie i 1971. Det var også året han gikk fra 40+ om dagen til 0.

På sine eldre dager var han (nær sagt selvsagt) formann i pensjonistforeningen. Den har ikke vært mer aktiv enn i denne perioden. En episode fra den tiden oppsummerer far på så mange måter: Foreningen, under fars ledelse, bygget pensjonistenes "hyggestue" på gammelheimen. De trengte møbler. Først forhandlet far prisen ned til det halve, og deretter reiste han til Overhalla Sparebank og fikk dem til å dekke resten. 

Så hadde han ikke også negative sider? Joda. Han var snarsint, helt uten lunte. Og konkurranseinstinktet kunne noen ganger ta overhånd. Men han var god til å spille på sine beste egenskaper, og til å unngå situasjoner der hans mer negative kunne få konsekvenser. Han var Aristoteliker uten å vite det, og hadde ekstremt dyp menneskekunnskap.

Bildet er preget av at filmen er dårlig - men den dårlige eksponeringen illustrerer jo også at han er borte, men ikke glemt.

fredag 14. august 2020

Sladder er helt konge!

Man kan vel ikke unngå å ha fått med seg at Prince Harry og hans kone Meghan har hatt et oppgjør med sladderpressen? Det er lett å forstå at det er slitsomt å ha tabloidjournalister og wannabies på slep hele tiden, og ikke minst for Harry som hadde en mor som var offer for dette skruppelløse kobbelet.

Men problemet for dem er at det er sladderen monarkiet dreier seg om. Det er rett og slett ikke nok igjen når man tar bort interessen for en eksponert familie. Monarkiet både i Storbritannia og i Norge er tomt. 

Når det skjer noe, som at en kongelig faktisk åpner en dør, blir skilt, eller sier noe dumt - så er reaksjonen hos de som ikke er så opptatt av sladder og uvesentligheter at det er en distraksjon. Men hva er det en distraksjon fra? Det er rett og slett ikke noe mer. 

Sladder og oppstyr, familie og eksponering - det er det som er jobben. Å være kongelig er som en arvelig sykdom man aldri kan bli kvitt. Hugo Rifkind sammenlignet det å være kongelig med å være en krysning mellom Dalai Lama og Kim Kardashian - men uten å ha nådd en åndelig oppvåkning på egen hånd og uten å ha kjøp din egen bak. 

Harry og Meghan ville skille seg fra tabloidpressen, fra sladder, skandaler og uvesentligheter. Men så kom Finding Freedom - som tydelig nok var skrevet med betydelig hjelp fra de samme. Det er akkurat det de sa de hatet - men alt innholdet var hyggelig mot dem, og slemt mot pressen. (Etter det jeg forstår - jeg har ikke lest den.)

Tanken med å slutte i "firmaet", altså som kongelige, var å unngå alt det pinlige tullet med hatter, og hester, og seremonier, og sladder og aviser. Men saken er at uten alt det der er det faktisk ingenting igjen. Ingenting! 

onsdag 12. august 2020

Musserende Trentino / Alto-Adige

Bossi Fedrigotti Contempus Frederico 2012
På sidene til produsenten er dette det nærmeste jeg kommer. Smaksarket sier 85% Pinot Noir og resten Chardonnay. Jeg kan vel ikke si at dette var imponerende, men vinen ble kanskje servert til varm. Den er en litt egen stil, men likevel må jeg få innvende at den var upresis og litt hul. Det hjelper heller ikke at den hadde en noe ukledelig bitterhet i ettersmaken. Polet har denne vinen i sitt sortiment, men selv om årgang og produsent passer er det ikke samme mix eller navn som på smaksarket. Uansett er det ikke noe jeg skal kjøpe.

Moser Brut Nature (2012)
Det står 2012 i smaksarket, men den eneste (og utsolgte) vinen jeg finner i polets lister som ligner er uten årgang. Kanskje arrangøren visste at 2012 var basevin? Anyway: Dufter litt parfymert av glassepler. Betydelig mer elegant enn vinen over, uten at konkurransen på det området var særlig sterk. Gøy og munter vin, men betydelig løsere enn en champagne i samme (antatte) prisleiet. 

Heller ikke her var det noe spesielt å hente i Trentino / Alto-Adige. Selvsagt har jeg ikke smakt alt av interesse derfra, men denne smakingen utløste ikke noen kjøpsimpuls. Og det er forsåvidt bra, det. 

mandag 10. august 2020

Andrew Karpaty Kennedy - Chance Survivor

Andrew Kennedy (opprinnelig Andor Ödön Kárpáti) var min kollega i to år (1996 - 1998) da jeg var 1. amanuensis i britisk kulturkunnskap ved Engelsk institutt ved Universitetet i Bergen. Jeg spurte han en gang om hva som var hans bakgrunn. 'Hungarian, Jewish' var det korte svaret jeg fikk. Denne boka med selvbiografi fram til 25 års alder, er det lange svaret. Denne boka vil jeg minnes lenge.

Andrew skulle endt i gasskammeret i Auschwitz som så mange av sine slektninger og andre jøder i Europa. Det spilte ingen rolle at familien hadde konvertert til kristendommen og levde et meget borgerlig og ganske så ungarsk liv. Det som førte toget, der han som trettenåring sammen med familien var stuet sammen med ufattelig mange andre i en krøttervogn, i en annen retning var en feil. En SS soldat hadde blandet sammen to tog, og deres tog endte nær Wien. En arbeidsleir der de som klarte seg gjorde innsats i en våpenfabrikk.

Etter krigen kom restene av familien (faren døde av dysenteri ganske tidlig) til Ungarn igjen, men alt var annerledes. Ikke minst var det det snikende kommunistiske diktaturet og det totalitære styret som utgjorde forandringen, men igjen klarte Andrew å unnslippe - men ikke søsteren og moren.

Forfatteren graver fram gjennom skriften den unge gutten han en gang var, og vikler ut en verden og et perspektiv der den ytre trussel går fra en noe diffus frykt til noe helt konkret forferdelig. Han er særlig god til å få fram den nesten umerkelige prosessen fra å være selvstendig til å bli en ting der bevisstheten på et vis overlever gjennom å distansere seg. Det vanvittige og gruoppvekkende blir sterkere gjennom å bli formidlet tørt og konkret; det er finnes ikke noen store ord eller besvergelser i disse sentrale delene av fortellingen. Det gjør den sterkere.
Det både nekrologen i The Guardian og den av kolleger i På høyden hopper over, er kampen for å slippe unna det stadig sterkere kommunistdiktaturet i Ungarn etter krigen. Som så mange andre som overlevde nazistene kom Andrew i klørne på et nytt undertrykkende regime. Det var, i alle fall ikke i Ungarn på 40-tallet, like morderisk og uttalt rasistisk som det nazistiske, men det var like fullt en seriøs kamp for å unnslippe og også mye flaks som skulle til for å komme seg ut. 

I England var det kampen for å bli anerkjent og sett som noe annet enn en utlending som sto i sentrum - og en eksepsjonell interesse for litteratur og teater. Andrew gjorde et poeng av at vi hadde felles bakgrunn, for han tok også en utdanning i både filosofi og litteratur, men det er åpenbart litteraturen som fenget han mest.  

Boka ender da Andrew er 25 år, og avsluttes av en gjennomtenkt kommentar på noen sider. Forfatteren var også skjønnlitterær forfatter, og språk og stil er upåklagelig hele veien. Som foreleser - etter det jeg har forstått - var han rik på digresjoner og forutsatte mye hos sine studenter. Her, derimot, er stilen klar, ryddig og med svært god fremdrift. Boka er en leseropplevelse! 

Konklusjon - Klar anbefaling!

lørdag 8. august 2020

Blandingsviner fra Trentino/Alto - Adige


Her kommer notater på noen blandingsviner med mest Schiava (Vernatsch/Trollinger) og noe Lagrein. 

Ganske stum på nesen, men det kommer litt brent kaffe. I munnen er den løs og mangler substans. Daff vin, og vanvittig overpriset. 

Fliederhof St. Magdalener Classico Gran Marie 2017
Dufter litt reduktivt. I munnen er den løs, og alkoholen svir litt. Substansløs vin. Så det er ikke årgangene det kommer an på, ser det ut til. 

Anzitz Waldergies St. Antheos 2018
Den beste av disse vinene, men konkurransen er svært moderat. Dufter rødfrukter, middels fylde, og grei balanse. Ingen stor vin. Jeg finner ingen informasjon om den på nettet heller, men vinen finnes i vinlister i Merano så fiktiv er den ikke. 

Franz Gojer Vigna Rondel 2018
Ligner mye på vinen over. Heller ikke her sitter det noe igjen. Vinen er substansløs, og det er vanskelig å skrive noe annet enn at man hadde forventet noe men det var liksom ingen ting. Hvis det er greien med disse vinene, så holder jeg meg til vann og sparer pengene. Dersom denne vinen er lik utgaven fra 2015 (som finnes på polet), så er det kun 7% Lagrein og resten Schiava. 

Det skrives mye om ukjente vindruer og hvor sørgelig det er at de blir oversett og glemt. Kanskje det har noe for seg i noen tilfeller, men dette virker på meg som en vindrue som gjerne kan glemmes. 

torsdag 6. august 2020

Gretten gubbe skriver bramfritt om norske vinkonsumenter

Finnes det noe mer meningsløst enn å orientere seg etter land når det gjelder vin? 

Jeg klarer som oftest å holde meg saklig og rolig når noen sier "jeg liker nå best italiensk vin, jeg da". (Eller en annen nasjonalitet, men som oftest er det italiensk.) Jeg klarer ofte også å pense samtalen over på noe annet. Men av og til kan jeg ikke dy meg: Å si at man best liker italienske viner (eller de fleste andre nasjonaliteter) er som å orientere seg i bilmarkedet etter fargen: "Jeg kjøper bare blå biler, jeg da. De er de beste, mener jeg".* 

For å fortsette min utblåsning litt til: For å holde oss til Italia - hva har en Primitivo fra Puglia til felles med en Nebbiolo fra Gattinara? Eller en masseprodusert "billigvin" fra Marche med en Barolo fra Mascarello (hvem som helst av de to)? Eller.... - listen kan gjøres lengre, men poenget må være klart. Et stort vinland som Italia, og de fleste andre egentlig, har et bredt sett med vinstiler, druer, kvaliteter og prisnivå. Ut over flagget og nasjonaliteten har de lite eller ingenting til felles. Annet enn hylleplasseringen på polet, selvsagt. ("Någon jävla ordning ska det vara...")

Og da kommer vi til den litt mer balanserte delen av innlegget. 

Det er vanskelig å orientere seg i vinverdenen: å huske navn, årganger, smaker og etiketter. Hvis man ikke som jeg har brukt mye tid og ressurser på å orientere seg, smake, lese, lære og forstå vin, så er det rett og slett ganske forvirrende. Noe må man jo hjelpe seg med.

"Pinnevinen" - en vin med en liten pinne i en snor rundt halsen - har sikret seg et solid kundegrunnlag gjennom gjenkjennelighet. Vinen kan sikkert være god (det er en stund siden jeg prøvde den), men det unike ved pinnen rundt halsen gjorde det lett å kjenne deg igjen. Man slapp å forholde seg til rare og ukjente navn (for ikke å nevne lange og komplekse navn som for eksempel: "Markus Molitor Edition 4. Zeltinger Himmelreich Riesling Auslese** Feinherb 2005".# Det var så genialt med denne pinnen at en annen produsent/importør prøvde å kopiere den - men det ble forlik ved døren til rettsalen og pinnen forble unik. 

Så hva skal en stakkar gjøre?
Mitt alternativ, altså å gå all in og bli vinnerd, er neppe aktuelt for så mange. Det å ta bilde av etiketten på en vin man liker og gjerne kjøper igjen, er noe mange praktiserer allerede. Mange pol har også informerte og dedikerte ansatte som gjerne hjelper. Jeg bruker dem jeg også - for sjansen for å ha full oversikt er liten for de fleste av oss. 

En mellomløsning til det å kjøpe den samme vinen om og om igjen, eller å gi seg nerderiet i vold, er å kjøpe to flasker hver gang. En flaske man kjenner og liker, og en ny en. Gjerne fra samme området, eller samme druevariant fra et annet område. Eller noe helt annet, selvsagt. Ta gjerne noen notater. Etter en stund har du fått en del erfaringer, og mange av dem også systematiske. Du klarer dermed lettere å orientere deg på egen hånd. Det aller gøyeste er å samle venner og smake forskjellige viner mot hverandre. Kostnadene blir moderate, man lærer mer, og man har en gøy kveld.

* "Beste" er forskjellig fra "fineste". Begge bilene i husholdningen er for øvrig blå. Det er den fineste fargen på biler, jevnt over, og forskjellig fra de asfalt-fargene de fleste bilene har i dag.

# Som ikke blir noe bedre av at produsenten har en vanvittig bråte med søtningsnivå, stjerner, farger på kapsel osv. fra en og samme vinmark. It does my head in! Søk "Molitor" på Vinmonopolet.no, og fire og en halv side med treff (totalt 130 treff) er Molitors viner. Jeezzzes! Get a grip, Markus!

tirsdag 4. august 2020

Teroldego fra Trentino


Dette er viner fra et område og en drue jeg ikke kjenner så godt, men jeg forsøker så godt jeg kan å formidle hvordan vinene framsto for meg denne kvelden i juni. (Bildet: E. Foradori i vinmarken. Bildet: Stefano Sciatà.) 

Dufter parfymert av dyp rødfrukt og litt sykkelgummi. I munnen er balansen god, med både fylde og friskhet. 

Ligner ganske mye på vinen over, men frukten spiller på et høyere toneregister. Rødfrukten er klarere, og stilen er friskere. Best i denne flighten. Finnes på en del pol, og selvsagt bestilling. 

Noe mer alder på denne vinen - og prisen er da også en hundrelapp over de to foregående. Duften er som på en amerikansk Pinot Noir. Myk rødfrukt med litt eik. Ligner, som nevnt, en del på en Pinot, men med mer struktur og mindre ynde. Prisen, derimot, ligner veldig. 

Dufter frisk rødfrukt og likør. Også duft av apotek (og Teroldego er, etter læreboken, medisinal i duften). I munnen er den tørr og litt kort, og Fernet Branca-preget blir tydeligere med tid i glasset. En litt stram stil, men likevel på en annen måte enn Nebbiolo. 

En foreløpig konklusjon på smakingen fra Alto-Adige og Trentino er at vinene er ganske dyre i forhold til den opplevde kvaliteten, men jeg må også melde inn et forbehold om at jeg ikke kjenner druene og vinene særlig godt. 

søndag 2. august 2020

Diam korker

Korkede viner er noe herk! Selv er jeg også skeptisk til skrukork på viner for lagring. Mulighetene for avvik fra en satt grad for gjennomtrengning av oksygen er rett og slett for store. Uten noe oksygen vil ikke vinen utvikle seg, og med for mye blir det lett prematur oksidering. Kork er et bedre materiale rett og slett fordi korken er stor, og små avvik i ett område av korken blir lett utlignet av de andre områdene av korken. (Bildet: Ole M. Skilleås)

Så kork er tingen, men ikke "korksmak." Altfor sjelden kommer jeg over korker av typen over - Diam 30. Den er, som de andre Diam-korkene, renset med en patentert prosess og garantert mot 2, 4, 6 Tricloroanisol (TCA). Ikke at jeg trenger viner som skal ha 30 år i kjelleren akkurat, men det å slippe å korke om eller få en korket vin betaler jeg glatt både ti og tyve kroner for når vinprisen ligger på det de fleste lagringsvinene koster nå i dag.  

Korken er 54mm og koster rundt ti kroner for vinprodusenten å kjøpe inn. Det burde flere enn Château des Estanilles i Faugères gjøre (på bildet). Å finne en kork som denne i en flaske du har kjøpt tyder på at produsenten virkelig bryr seg om det du til slutt får i glasset. Det er betryggende, og et eksempel til etterfølgelse.  

torsdag 30. juli 2020

Kjellerviner i juli - del II

Juli er vanligvis en måned der det er et minimalt uttak fra kjelleren siden vi er bortreist på ferie. Det blir ikke like mye reisevirksomhet i år av grunner alle kjenner til, så noen flere viner kommer også i denne månedens utgave. Det er også en personlig seier å ha klart første delmål i kampanjen for å krympe kjelleren. Det er nå 33 færre flasker der nede enn for et år siden.


2012 Weingut Keller Abts E® Riesling Großes Gewächs
Dufter klart Riesling, men uten noe petroleum. Det er den bastante fruktigheten som sier fra. Duften har sitrus, men også godt med eksotisk frukt. Ganske opulent, men syren balanserer fint når den kommer i munnen, og lengden er imponerende. De andre som smakte brukte en del tid på å komme til Tyskland og til rett region. Med tid i glasset går den inn i en finslig og svært harmonisk fase, der smaksbildet er som kniplinger og et pianostykke av Scarlatti. Detaljert og fint avstemt. En stor vin!

Gjenkjøp?* - Ja. 

2005 Château de Beaucastel Châteauneuf-du-Pape
Beaucastel innfrir! Panelet var rundt omkring - først i Italia. Og det er noe italiensk over den kombinasjonen av pågående frisk frukt og underliggende struktur. Meget ungdommelig for sine 15 år, og dette var siste flasken min fra denne årgangen. Men det var heller ikke noe barnerov. Dyp farge, dufter friske frukter, lær, urter og mye annet. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2009 Pol Roger Champagne Vintage Brut
Finslig mousse - som man venter fra denne kanten. Frisk og frapperende i munnen. Både duft og smak av glassepler og sukkerbrød, med noe sitrus og et litt jernaktig element i begynnelsen av ettersmaken. Definitivt the real deal, og fortsatt å få et par steder som magnum

Gjenkjøp? - Ja. 

2008 Dönnhoff Niederhäuser Hermannshöhle Riesling Spätlese
Grønlig skjær i fargen - om det ikke var plenen som snek seg inn i paletten. Duften er dominert av en tydelig limetone. I munnen er det merkbar sødme, og selvsagt god syre. Den er ikke så intens som man venter fra en moselriesling,# men den balanserer frukten godt. Den matchet også oster som tok oss fra Roquefort via Gruyère til (Fanaprodusert) Camembert (-stil). Grei nok som matfølge, og en god vin etter sin stil og sitt formål, men jeg har (igjen) blitt lei Riesling med restsødme (som ikke er skikkelig erkesøt). Det blir for enstonig.

Gjenkjøp? - Neppe.

# - Jeg vet at dette er en Nahe-vin, men de fleste har bredere erfaring med viner fra Mosel så derfor sammenligner jeg med dem. 

Gjenkjøp» er en måte å vurdere en lagringsvin, og ikke en intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe den - og heller ikke siste årgang
. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg kjøpt vinen der og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det jeg vet nå – nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdiglagret.

Jeg har adoptert dette kriteriet fra Bill Nansons Big Red Diary blog om burgundere, og mener det er mye bedre enn ulike poengskalaer som er svært utsatt for både inflasjon og krymping. 

tirsdag 28. juli 2020

Kjellerviner i juli - del I

2004 François Raveneau Chablis 1er Cru Montée de Tonnerre
Det er syren som sier at dette er en Chablis, og den syren er noe mer markant enn på andre årganger av denne vinen som jeg har smakt de siste par årene. 2004 er en meget syresterk og ganske "hard" årgang jevnt over i hele Nord-Europa, men her er produsentens sedvanlige sentral-burgunderske stil også lett å legge merke til. Når jeg skal vurdere vinen er det også riktig å ta med i betraktning at dette var en av de siste årgangene det var relativt lett å få tilgang til fra denne produsenten.



Gjenkjøp? - Ja. 

2007 Prager Riesling Smaragd Achleiten
Den forrige fra dette stasjet var litt i overkant utviklet, kanskje, og dermed litt fruktløs. Den kunne bli forvekslet med en utviklet Chenin Blanc, mens denne tydelig og klart sier fra at det er en noe utviklet Riesling fra et møblert hjem. På nesen er det bakt sitron og ørlite hvit sjokolade. Bruker man sansene i samarbeid med fantasien kan man også fremkalle gule plommer og epler i samme fargenyanse. Frukten er bevart her, og harmonien spilles ut på en bakgrunn av tydelig Rieslingfrukt. Den ligner en god del på Absterde (se over) med sin finslige struktur og harmoni. Flott vin!

Gjenkjøp? - Ja. 


1996 Bollinger Champagne La Grande Année
Gyllen som en giftering, og jeg begår gjerne bigami med denne. Dyp, rik, kremete - men også frisk og ren. Drukket til forretten, og jeg ser for meg at den kan gå perfekt til svært mye mat også langt inn på det som gjerne regnes som rødvinenes domene. Herlig!

Gjenkjøp? - To kasser. 


2005 Joseph Drouhin Beaune 1er Cru Clos des Mouches Rouge
Svært dyp farge til burgunder å være, men klar. Ut fra fargen ville jeg tippet en ung Barolo. Dufen, derimot, forteller noe annet. Fra start, og i økende grad, er det ren Pinot-essens på duft med jordbær som differensiering fra normen. Dyp og intens duft, og smaken følger opp med kjølig frukt i høy kvalitet hele smakskurven gjennom. Vinen er klar, men jeg ser ikke bort fra at den kan bli bedre de neste fem årene og holde godt langt ut over det. 

Gjenkjøp? - Helt klart. 


Gjenkjøp» er en måte å vurdere en lagringsvin, og ikke en intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe den - og heller ikke siste årgang
. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg kjøpt vinen der og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det jeg vet nå – nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdiglagret.

Jeg har adoptert dette kriteriet fra Bill Nansons Big Red Diary blog om burgundere, og mener det er mye bedre enn ulike poengskalaer som er svært utsatt for både inflasjon og krymping. 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...