torsdag 22. august 2019

To champagner


Sitrus, finslige toner på nesen men mest sitrus. I munnen er den fast og rik. God vin, men dette blir for sitrusdominert for min smak. Halvparten Chardonnay, og resten fordelt på de to Pinotene. En BU-vin som er inne på 17 pol.

Rik, fyldig og lang. Saltmineralsk. Blanc de Blancs i Dom Perignon-stil. Solid. Lang og intens. Sitter svært lenge i munnen. Flott vin til en stiv pris. 

tirsdag 20. august 2019

Sør for Burgund og Nord for Lyon


Ganske mørk på farge. Dufter fint av knuste røde bær. Frukt også i munnen, men det blir litt for lite substans i denne vinen. Prisen er grei, men produktet leverer ikke noe mye mer enn fin duft og alkohol. Inne på mange mindre pol. 

Frisk og salinsk nese. Fin fylde og god syre. I munnen kommer det florale og parfymerte mest fram. Ganske særegen duft og smak. Og særegen er også etiketten med sardinene. (Se bildet) 

Floral duft. Myk og harmonisk i munnen. God fylde, og godt grep i munnen. Meget bra semi-burgunder. 


søndag 18. august 2019

Hvordan blir en No Deal Brexit?

Kaos er på veg i Storbritannia - eller er det det? No Deal Brexit (NDB) ble kontant avvist som en mulighet under valgkampen om Brexit i 2016, men nå er det visst den eneste typen Brexit som er aktuell. Og dersom ikke noe uventet skjer, så forlater Storbritannia EU 31. oktober. Hva skjer da? Hvordan vil det gå? Det er dette jeg ønsker å drøfte her.

Det vi helt sikkert må vente oss, er  to sider av debatten som vil forsøke å gi hverandre skylden for det som går galt. Boris og regjeringen vil gi EU skylden for at det ikke ble noen avtale, og for alt som går galt etterpå. Det er EU og Irland som får skylden for at det blir satt opp en fysisk grense mellom nord og sør på den irske øya, selv om EU tilbød en avtale som holdt grensen åpen.

Men rent konkret - ut over the blame game. Hva vil skje? 

For det første: det blir ikke noen "bedre" avtale enn den May forhandlet fram. Kanskje noen kosmetiske endringer, men Johnson vil ikke snakke med EU med mindre de dropper hele Irish-backstop greia. Det vil ikke skje. Så det kommer en fysisk grense, i løpet av noen måneder, mellom nord og sør. 

Både Storbritannia og EU nå i full gang med å forberede seg til NDB, så de mest apokalyptiske visjonene kan nok nedskrives til "mindre sannsynlig". Men noen semi-kaotiske scener kan vi vente oss, og usikkerhet av typen matvarer og medisiner som kommer og går i butikkhyllene. Mange, også bedrifter og spedisjonsfirma, vil være forvirret om hva som gjelder ved eksport og import. 

Brexit-gjengen tror at de kan fremforhandle lukrative frihandelsavtaler med sentrale land, som USA, i løpet av kort tid etter NDB. De tar feil. Det vil ta årevis, og USA og andre vil benytte seg av Storbritannias svake posisjon til å skaffe seg fordeler. 

Jeg tror at NDB betyr at en mindre del av Storbritannias handel med resten av verden vil være dekket av fri handel om fem og ti år enn det som nå er tilfelle - med mindre de ender opp, i mellomtiden, med en avtale lik EØS. Denne skrullete forestillingen om å bli en øy av frihandel i en verden av proteksjonisme og reguleringer vil bli avslørt. 

Tross et vissts oppsving for en del eksportvarer grunnet et fallende pund, så vil både innkommende og intern inversteringslyst falle dramatisk. Vekstraten vil falle under trenden, og Storbritannia vil bli fattigere utenfor EU enn det ville vært innenfor. 

Alt negativt om NDB blir raskt stemplet som project fear av EU-motstanderne - uten diskusjon eller argumenter. Nå får vi vel snart se hvem som får rett. 

fredag 16. august 2019

Riesling fra Tyskland


Rik og moden duft. Stor kraft og intensitet i munnen. Fyldig, men også med friskhet i rikt monn. Konsentrert og lang. En spydkaster av en vin. Alle knapper står på 10 - ikke 11. Seks pol har den inne. Det er et godt valg.

Intens duft med mest symaskinolje. Fin fylde i munnen, god syre og intensitet. Mellomlang ettersmak. 

onsdag 14. august 2019

The Good Place (Netflix)

Du dør. Heldigvis viser det seg at du har havnet på det hyggelige stedet. Ikke der de blir torturert, og hyler og bærer seg. Men det er et "men": Det har skjedd en feil, og du skulle egentlig til det andre stedet.

Dette er utgangspunktet for The Good Place, en komedie på Netflix.

Eleanor heter den feilplasserte, spilt av Kristen Bell. Hun er ikke bare et dårlig menneske, hun er svært egoistisk og usympatisk. Men ikke bare - da hadde ikke dette fungert som komedie. 

Den andre hovedpersonen er Michael - en "ånd" som har tatt menneskelig form for å se til at den verdenen han har skapt for disse som har kommet på riktig side i det hinsidige fungerer som den skal. Rollen spilles av Ted Danson - mest kjent som bartenderen Sam Malone i Cheers. 

Det blir, som vi kan vente, en serie forviklinger og utfordringer. Mange av dem overraskende moralsk interessante. Men fremfor alt er dette morsomt og avhengighetsskapende. Episodene er korte, og det er vanskelig ikke å dure på gjennom denne første serien.

Dette er meget god underholdning dersom man tåler denne amerikanske stilen, for svært amerikansk er den. 

Anmeldelsen er basert på den første sesongen. Jeg har bestilt den andre på DVD, for dette måtte jeg ser mer av.

Konklusjon - Klar anbefaling.  

mandag 12. august 2019

Rosé

Rosé-sesongen er på hell, så her iler jeg til med to smaksnotater før de er like relevante som julepynt i mai.


Lys lakserosa. Dufter nyper og villjordbær. Utmerker seg med mye fylde og frukt. Inne på mange pol tross at det er en BU-vin. Ypperlig!

Egentlig en Jadot-produksjon dette her, men den kom ikke opp da jeg søkte på Jadot og Rosé. Blek lakserosa. På nesen er det nype og sitrus. Rimelig bra grep i munnen, og meget god fylde. Syren tar over regien i slutten av smakskurven og holder grepet lenge. Meget god, men også dyrere enn det d fleste vil bla opp for en rosé. Det er synd. Denne vinen burde matche flere retter i sommermenyen - inklusive de med kremet saus. Inne i kategori 6, hvilket betyr de fleste større pol. 



Dufter nyper og stikkelsbær. Harmonisk og fin i munnen. Tar et fint grep i munnen og sier fra at den mener alvor. Elegant og flott, og inne på flere pol tross at det er en BU vin. God representant for Provence-rosé.  

lørdag 10. august 2019

Labour vil ha No Deal

Mange har lurt på hvorfor Labour ikke har gjort noe for å lage en allianse mot Boris og No Deal Brexit (NDB). De har hatt mange muligheter, og vært påfallende passive. Svaret er vel at de ønsker NDB. Så enkelt er det. Det som er helt klart er at det ikke er konservative som styrer det konservative partiet, og det er heller ikke sosialdemokrater som styrer i Labour. (Bildet: Newsthump.com)

Her i landet ser vi Labour som et litt rødere Arbeiderparti. Dette er feil. Under Corbyn og McDonnell er de et litt rødere Rødt, og NDB er en begivenhet som får leninister til å sikle. Det er fordi forholdene for en revolusjon, etter Lenins oppskrift, vil melde seg. Det er ikke så ofte slikt skjer i våre dager i vesten. De kan skaffe seg makten, rett og slett. 

Lenins første vilkår er at den herskende klasse må være ute av stand til å herske gjennom splittelser og usikkerhet. Man behøver ikke et spesielt klarsyn for å se at dette er tilfelle.

Det andre vilkåret er at middelklassen må miste troen på at de kan få trygghet og et godt liv gjennom det eksisterende systemet. Dette er et tema som er aktuelt også hos de konservative, men for at det skal bli riktig potent må forholdene forverres. Det er her No Deal Brexit kommer inn. Med mangel på viktige medisiner, sporadisk matmangel og annet gøy, vil forholdene for en rød maktovertagelse med drastiske virkemidler og en radikal politikk raskt bli gode. 

Det tredje vilkåret er at arbeiderklassen aktivt, og med makt, vender seg mot det eksisterende systemet. Dette er enhver marxist av John McDonnells kalibers våte drøm. Han har tydelig uttrykt at en millitant bevegelse må gjennomføre en revolusjon for å erstatte staten.

Den fjerde betingelsen er at marxister leder bevegelsen som gjennomfører revolusjonen. Med Corbyn og McDonnell har Labour slik sett et perfekt lag i spissen. De og bevegelsen deres har helt overtatt partiet. De har gjort det antisemittisk og revolusjonært. 

Heller enn å bli Europas Singapore, som er en våt drøm for høyresiden i det konservative partiet, kan Storbritannia bli Nord-Atlanterens Venezuela. 

Men uansett hvor ille NDB blir (sikkert ikke så ille som noen tror), så tipper jeg at Corbyn og co forregner seg på det tredje vilkåret. 

torsdag 8. august 2019

Bompenger

Jeg er tilhenger av bompenger. Ikke alle forekomster, og ikke på alle prisnivå, men rent generelt er jeg ikke mot bompenger. Egenandeler har kommet for å bli. 

I vinter forutså jeg at bompenger kom til å bli en stor sak i Bergensvalget. (Jeg har vitner.) Men man trengte ikke være synsk for å forstå det. Flere enn før ville få regning i posten, og de som betalte fra før ville måtte betale mer. Det er alltid eksplosivt når man ikke opplever å få noe mer igjen.

De nye bomstasjonene i Bergen var også spredd utover på en annen måte enn de som sto fra før. De gamle bomstasjonene kunne forstås ut fra å begrense trafikk inn til sentrum, og gjennomgangstrafikken i Bergensdalen. De nye kunne først og fremst forstås som ren pengeinnsamling. Ikke så rart at motstanden spredte seg fra the lunatic fringe og til ganske alminnelige og fornuftige mennesker. 

De nye stasjonene blandet seg i hverdagslivet til familiene i større grad enn før. De dukket opp mellom hjemmet og fritidsaktiviteter. Plutselig ble det mye dyrere å ha barn i idretten, for eksempel. Ikke så rart at irritasjon ble til raseri.

Den totale summen som bilister i Bergen må betale for Bybanen har blitt for høy. Den siste dråpen fikk begeret til å flyte over. Det er ganske tydelig. Videre utbygging må fullfinansieres fra andre kilder. 

I mellomtiden må man betale for det som er vedtatt gjennomført og penger som er lånt. For å lette byrden, og dermed i alle fall forsøke å øke legitimiteten til bompenger, må noe gjøres. Forslagene fra Høyres toppkandidater i Oslo og Bergen bør utredes. En ordning der man kun betaler for en passering i tidsrommet 17 til 20 på ettermiddagen høres ut som et godt forslag. Fritid og organisajsonsliv kan skjermes fra de groveste utslagene av de nye bommene. 

Men egenandeler, også for veier, har kommet for å bli. Det samme har trafikkbegrensende tiltak - som rushtidsavgifter. Ingen er tjent med en amerikanisering der veiene enten blir store parkeringsplasser og/eller må utvides i det uendelige for å få plass for all trafikken. Da er det prismekanismen som må trå til og gjøre jobben. 

At det rammer fattige mer enn rike er ikke til å unngå. Slik er det med alt som koster penger - fra det nødvendige som mat og klær, og til luksusartikler. 

tirsdag 6. august 2019

Schloss Johannisberg 2


Gammel kjenning, dette, fra den tiden man kunne få den på Tax-Free for litt over hundrelappen. Those were the days! Fremdeles har den syre og sukker i bedre harmoni enn i noen annen vin jeg vet om. Det er en helt egen stille intensitet i denne vinen. Kanskje jeg burde kjøpe den tross prisen... Inne på fem pol. 

Først og fremst mild og harmonisk. Ganske stum på nesen, men det merkes litt bakt sitrus. For et år siden var 2015-årgangen betydelig mer meddelsom. Utover i ettersmaken skjer det ting som tilsier at dette er et lovende lagringsprosjekt. Slottet flyr litt under radaren for tiden, men det er ingen grunn til å overse disse vinene. Ni pol har den inne - derav tre i Oslo. 

søndag 4. august 2019

Schloss Johannisberger 1


Dufter voks og blomster. Når den kommer i munnen er det mest grapefrukt som melder seg. Godt med fylde og frukt - og syren er jo alltid med fra denne kanten. En herlig og litt annerledes tysk riesling. Inne på 16 pol. 

Så hva får man for 60 kroner mer? En vin som er ett år eldre, selvsagt, men ut over det? Denne er mye syrligere. Ganske så intens, men også velkalibrert. Ettersmaken her bygger på seg - og blir helt enorm. Så, ja, det er nesten fysisk målbart det man får for seksti kroner mer. Inne på bare fire pol - men Nesttun er ett av dem. Anbefales! 



fredag 2. august 2019

Still selv!

Snart skal jeg ut i valgkamp for Høyre for niende gang. I min ungdom var det for SV - i 1977, 1979, 1981, og 1983. (Bildet er fra Speakers Corner i Hyde Park, London.)

Alltid skjer det samme - en treffer folkedypet på en måte som gjør at man begynner å tvile litt på om demokratiet er en god idé (jo - det er det. Alternativene er mye verre!). Ofte får man høre klaging på politikerne. Idioter som ikke skjønner noen ting, osv., osv. osv.

Mitt svar er alltid det samme (og som oftest klarer jeg å la være å legge til den svovelstinkende bannskapen jeg har på tungespissen): Men så still selv da! Kom deg ut av sofaen, og gjør en innsats. Bruk ditt overlegne vett og din forstand - ikke hold det for seg selv. 

Jeg har så langt aldri fått noe annet enn mumling til svar. Mange er så tette i pappen at de ikke forstår den heltemodige innsatsen folk av ymse politiske syn gjør for fellesskapet. Politikerne gjør så godt de kan. De ofrer fritid og sjelsro for fellesskapet - og så får de bare kjeft fra disse jeg møter. Det er bare på hengende håret at jeg klarer å holde stemmebruken innenfor det akseptable når jeg svarer dem. 

onsdag 31. juli 2019

Kjellervin i juli


Juli er feriemåned, og da blir det lite beiting på kjelleren - så lite at det knapt merkes. Jeg tror ikke jeg har vært nede i en enkelt flaske før i denne serien med kjellerviner. 

2011 Weingut Keller Nierstein Riesling Trocken
Svært lys på farge.Dufter sitrus, litt diesel, og mye malingspann. Syrlig og litt endimensjonal i munnen. Grei nok, men kjedelig og enstonig. Betalte 289 kroner i 2012. 

Gjenkjøp? - Nei. 

tirsdag 30. juli 2019

Hans Tetlie Skilleås (1906 – 1979): En annerledes emigrant (del 4)

Dette er fjerde innlegg om fars fetter Hans Skilleås som emigrerte til Sør-Afrika. Det første sto her 7. juli, det andre 22. juli og det forrige 27. juli. 


Hans hadde mange venner i skaggabygda i samme aldersgruppe som han selv, herunder brødrene Kvalstad, og selvsagt fettere og kusiner. Jeg husker Kari Risnes fortalte at han brukte å passere barna i familien Mørkved i Trondheim dem på veg til NTH, og at han alltid tok seg tid til å leke og tøyse med dem. Både gjennom henne, og andre som fortalte om den Hans de kjente, fikk jeg inntrykk av en blid og jovial mann. Men Conrad Baudin sa at han kunne virke litt brysk før man ble kjent med ham.

Da jeg og Hans brevvekslet på slutten av 70-tallet skrev han stadig vekk lyrisk om Nordfjellet, seterlivet, og alle turene han var med på som ungdom. Det var tydelig at dette var svært så kjære minner. Han husket alle detaljer fra landskapet, og fortalte at han daglig i fantasien løp turer i Nordfjellet. Olai fortalte også at Hans var hardbarket selv som liten (han var fire år yngre enn Olai). Hvis Hans fikk klærne fulle av snø, for eksempel, så kledde han av seg i sprengkulden og banket av snøen før han kledde på seg igjen. Når han døde, skrev Hans til meg, ønsket han at en ungdom kunne løpe opp med hans aske og spre den fra Liakammen.

Ingeborg ble dement, men Hans ville at hun skulle bo hjemme. Det var krevende,for hun hadde det med å stikke av. Det var på en slik fortvilt løpetur etter Ingeborg i sterk varme at Hans fikk et hjerteinfarkt som han senere døde av på sykehus 10. september 1979.

Noen spredning av hans aske fra Liakammen ble det dessverre ikke noe av.



Kilder: Olav Flotten – Overhalla bygdebok bd. 1 (1967)
            Arne Mørkved – Namdalsslekter (1935)
            Brevveksling mellom Ole Martin og Hans Skilleås på 1970-tallet
            Meldingsutveksling med Conrad Baudin (nabo i Westville, Durban) 23.11. 2018
            Digitalarkivet

Muntlige kilder:          Joy Marais
                                    Kari Mørkved Risnes
                                    Inger Margrete Skilleås
                                    Olai Skilleås 

lørdag 27. juli 2019

Hans Tetlie Skilleås (1906 – 1979): En annerledes emigrant (del 3)


Dette er tredje innlegg om fars fetter Hans Skilleås som emigrerte til Sør-Afrika. Det første sto her 17. juli og det andre 22. juli. 


Sønnen Narve Norman Skilleås var norsk statsborger og avtjente verneplikten i Norge, visstnok i Østfold. Hans håpet at han ville finne en norsk jente mens han var i landet, men Hans spøkte med Olai og sa at Narve var så skjeggete og fæl at ingen ville ha han.

Narve var kjemiker, og utviklet etter hvert alkoholisme. Joy Marais, som var gift med Narve en periode, forteller at forholdet mellom far og sønn var svært dårlig og at dette var hovedårsaken til at han flyttet fra Durban til Johannesburg. Joy forteller at Narve hadde sin fars intelligens, og snakket perfekt engelsk, norsk og afrikaans. Flere andre språk behersket han visst også. Hun sier at han hadde enorme kunnskaper om mange fagfelt, og holdt gjerne lange utredninger selv om de sjelden var velkomne. Ikke overraskende ble han oppfattet som noe arrogant.

Joy hadde to døtre fra før hun giftet seg med Narve, og en av disse var Narves stedatter. I Narves testamente fikk Vivienne, som hun heter, en betydelig sum som ble utbetalt i to omganger – da hun ble 18 år og da hun ble 30. Resten av formuen gikk til Dyrebeskyttelsen i Sør-Afrika. Narve var betydelig mer glad i dyr enn i mennesker, og Joy sa at herreløse hunder og katter i Sør-Afrika etter denne arven fikk det mye bedre enn flertallet av befolkningen. Nikolai Skilleås fikk fire barn, men Narve var eneste barnebarnet. Da han døde barnløs var det slutten på denne grenen av slektstreet. 

mandag 22. juli 2019

Hans Tetlie Skilleås (1906 – 1979): En annerledes emigrant (del 2)

Dette er andre innlegg om fars fetter Hans Skilleås som emigrerte til Sør-Afrika. Det første sto her 17. juli. 


I Westville i Durban, Natal, bodde de. Hans var sjef for margarinfabrikken, men tjente etter det Joy Marais fortalte store penger på børsen i Sør-Afrika. Han sluttet som leder for fabrikken og levde av å være investor, og dette var en formue som hans sønn, Narve – som døde barnløs i 1991 – også i all hovedsak levde av.

I 1956 bygde de hus i 26, Martin Crescent i Westville. Naboen Conrad Baudin, som Hans også var gudfar for, forteller at det var et hus helt ulikt noe annet de hadde sett i Sør-Afrika på den tiden. Store panoramavindu, åpne løsninger, trepanel og et kjøkken med dobbel vask og innebygde skjærefjøler og kolandre. Dusjen var bygd inn med fliser i glass, og det var usynlige høyttalere i de fleste rom. Dette har kanskje blitt normalt i Norge de senere år, men i Sør-Afrika på 50-tallet var det futuristisk. Møblementet var moderne skandinavisk, antakelig fra senere så kjente danske designere. Conrads mor sa at det meste var importert fra Skandinavia.

Conrad forteller også at barna i strøket fikk kongelig behandling hos Hans og Ingeborg. Hans hadde et verksted i garasjen under huset, og der reparerte han absolutt alt som naboer og andre kom med. Senere bygde også Hans det største private svømmebassenget Conrad har sett noen gang. Det var i full dybde hele veien, uten noen grunn ende, og Hans svømte der hver eneste morgen uten unntak. Da Ingeborg ble dement brukte han all sin tid på å pleie henne. 

onsdag 17. juli 2019

Hans Tetlie Skilleås (1906 – 1979): En annerledes emigrant (del 1)

Dette er første innlegg om fars fetter Hans Skilleås som emigrerte til Sør-Afrika.

Hans var sønn av Nikolai Olsen Skilleås (1869 - 1958) og Marie Tetlie (1870 –1910). Han var født i Trondheim 24.1.1906, og hadde fire søsken. Etter at hans mor døde da han var seks år tilbragte han mye tid på Skilleås. Her bodde han1) som fostersønn hos farmoren Margrete Skilleås (f. Vannebo), og han kom oppover i alle ferier selv etter at han flyttet til faren i Trondheim. Særlig glad var han i å være i Nordfjellet, og han deltok i gårdsdrift og seterdrift, og kan derfor regnes som Overhalling av flere grunner enn at begge hans foreldre kom fra skaggabygda. Broren, Odd Einar, var ikke like glad i gårdsdrift og fjellturer og holdt seg i byen.

Utdannelsen fikk han ved Norges Tekniske Høyskole på Gløshaugen, som ikke ligger så langt fra familiens bygård i Øvre Møllenberg. Han ble uteksaminert fra Skibslinjen i 1930. Etter noen jobber for firma i Oslo-området, gikk han i 1933 til sjøs som skipsmekaniker på amerikabåter. Året etter fikk han Rederiforbundets stipend for å studere kjøleteknikk i Tyskland og Sveits. Han hadde etter dette overoppsynet med kjølemaskinene om bord. 


Etter det min onkel Olai fortalte fortsatte han på amerikabåtene, men på ett eller annet tidspunkt kom han inn i margarinproduksjon basert på hvalolje. Han arbeidet på et hvalkokeri i Sandefjord der han møtte Ingeborg, og de ble gift. Firmaet skulle bygge fabrikk i Sør-Afrika for å ta seg av hvalfett fra den omfattende hvalfangsten i Sørishavet. De ville ha en norsk sjef på fabrikken, og det spilte nok en rolle at Ingeborg var plaget med reumatisme. I 1948 besluttet Hans å ta oppdraget, og de flyttet til Sør-Afrika. Olai husker de var på et langt besøk den sommeren, og etter det kom han ikke tilbake. En av hans to søstre, Inger Margrete, besøkte dem i Sør-Afrika flere ganger, og jeg tror også søsteren Astrid besøkte dem minst en gang. 

lørdag 13. juli 2019

Clos des Papes


En vertikal med Clos des Papes med såpass alder som dette, er sannelig ikke å forakte. I hvert fall ikke i teorien. Praksisen følger under. Notatene er fra april 2018. Prøver meg med stjerner her - fem er maks (*****). 

Chateauneuf du Pape Clos des Papes 2000
Dufter rugbrød (Pumpernickel), buljong og hostesaft. Ikke så god, nei. Knekker sammen i glasset. Fiaskovin. *

Chateauneuf du Pape Clos des Papes 1998
Mye bedre enn vinen over, heldigvis. Fin og frisk, men har en syrlighet som ikke er helt integrert. ***

Chateauneuf du Pape Clos des Papes 1995
Her er utfordringen er sur ekstraduft med sigarkasse og spy. Litt brun banan også. Best å ligge unna, eller slå i sausen. **

Chateauneuf du Pape Clos des Papes 1994
Nydelig duft av te. I det hele tatt en herlig opplevelse - særlig i konteksten av de ikke helt vellykkede slektningene over. Harmonisk, myk, rund, polert og frisk. Tanninene merkes, men i første rekke er det harmonien som hersker her. Kanskje kveldens beste vin - i konkurranse med Ch. Beaucastel 2001. *****

tirsdag 9. juli 2019

Sør-Rhône


Ch. Rayas Pignan 2004
Lys på farge, og klart lysest av disse. Nydelig nese med friske røde bær. Både myk og frisk, men med tid i glasset blir det et overtydelig preg av geranium.*Frisk og lekker i munnen også, og har visse likhetstrekk med en burgunder. Men så var det dette med geraniumen. 

Ch. de Fonsalette Côtes du Rhône 2004
Litt mørkere, og litt dypere på duft, enn vinen over. Aromabildet er litt diffust. Merkbare tanniner tar tak i munnhulen. Fin vin, men den kunne vært klarere på duft. 

Ch. Beaucastel Chateauneuf-du-Pape 2001
Dufter litt hegg, rosiner og andre tørkede frukter. Lekker og elegant i munnen. Ren og fin vin, som bekrefter det jeg flere ganger har erfart: Sør-Rhône kan man egentlig glemme - bortsett fra at man kjøper Beaucastel i gode årganger. 


(Smakt april 2018)

* - Geraniol er et ofte forekommende molekyl også i vin. Mange vil nok bruke adjektivet "vegetal" om viner der dette er et tydelig innslag, men har man først identifisert kilden (som jeg har) er det veldig klart hva dette går i. 

fredag 5. juli 2019

For vindkraft!

Vi må erstatte all kraft produsert med fossile energikilder. En grunn er aksellererende klimaendringer som allerede begynner å anta katastrofale proporsjoner. En annen grunn er at det er en begrenset mengde fossile energikilder. Før eller siden går vi tom. Kjente oljereserver (som mange insidere mener er grovt overdrevne), for eksempel, er tomme om femti år med dagens forbruk. 

Bildene over sirkuleres blant vindkraftmotstandere på internett. Trolig til inspirasjon. Men hva er alternativet? Vannkraft kan ikke gi så mye mer i Norge, og i andre land er potensialet minimalt. 


Vindkraft er raskt og rimelig. Det tar ikke så lang tid å få opp vindmøller, og effektiviteten har gått dramatisk opp de siste årene. Ikke noe er så effektivt for å få til endringer som pris! Selv klimaskeptikere kan ikke krangle på at vindkraft er mye billigere enn kull, gass, og ikke minst atomkraft. 


Alle kjenner til farene ved atomkraft. Som erstatning for kull, olje og gass er den største faren med atomkraft den lange tiden det vil ta å bygge ut kapasiteten. Og kostnadene - særlig når de enorme kostnadene med å legge ned anleggene og ta vare på alt som er radioaktivt blir tatt med. 


Solkraft har også blitt mye billigere de senere årene. Og når det gjelder plass er ikke solkraft noe mindre krevende enn vindkraft. Enorme områder må tas i bruk dersom solkraft skal komme noen veg. Men internasjonalt bor vi her oppe i områder som er lite egnet. Det er der det er varmt og tørt solkraft vil kunne gjøre seg gjeldende - og der stiller både Norge og særlig Vestlandet langt bak. 


Også i Norge trenger vi mer fornybar kraft. Når all transport skal over på fornybare kilder er det vi produserer i dag altfor lite. Vindkraft er det eneste alternativet som gir nok kraft til rett pris - dersom vi ikke skal legge de resterende vassdragene i rør. Den overdrevne vindkraftmotstanden, som bildene øverst symboliserer, er virkelig feil svar på våre utfordringer. 


mandag 1. juli 2019

Sommerferie

Juli er feriemåned også for denne bloggeren. Nå blir det færre oppdateringer, men noen skal det bli.

I august regner jeg med å være tilbake med normal frekvens: annenhver dag. 

søndag 30. juni 2019

Kjellerviner i juni - del 2


2012 Francois Carillon Puligny-Montrachet
Dette ble en hvit burgunder litt på det jevne. Flere av de røde fra denne årgangen i Burgund har vært preget av en noe svak struktur (mens andre ikke har hatt denne defekten). Her mangler det forsåvidt ikke syre, men den blir litt borte gjennom smakskurven. Duft og smak helt etter læreboka, men selv for en landsbyvin møter ikke dette helt forventningene.

Gjenkjøp? - Nei. 

Winnica Turnau Riesling 2017

Min første polske vin noen sinne. Kjøpt på flyplassen i Warszawa etter råd fra en polsk venn som kjenner til polsk vinproduksjon og anbefalte Turnau generelt. Fint lys gyllen på farge. Duften er ganske kompleks og fruktig. Hovedinntrykket er tropisk, med honning, fersken og mango som viktige elementer i tillegg til sitrus. I munnen har den både friskhet og fylde, og en grei lengde. Det er lettest å sammenligne med en tysk GG. Den har kanskje ikke helt det samme trykket utover i smakskurven som jeg venter fra en god GG, men dette er ikke så langt i fra. Jeg betalte 315 kroner for denne, så noe rimelig alternativ er dette ikke. Men den er mye mer enn en kuriositet, og ble svært populær rundt bordet. Vingården ligger et par mil sør for Szczecin, noe som er på høyde med Hamburg. Det er imponerende at man kan lage så god vin så langt nord. Produsenten har ellers bare hardføre druearter i porteføljen.

Gjenkjøp? - Ja. 

1999 Barthod Chambolle-Musigny
Denne har fått noen år på baken, men har holdt seg svært godt for en kommunevin. Årgangen har vært en av de vanskeligste fra Burgund som jeg kjenner til. Men denne var tydelig moden, men uten å ha mistet noe spenst. På farge var det bruning å merke i kanten. Duften gikk i retning nyper og knuste kirsebær, samt litt underskog. Spenstig, lekker og harmonisk i munnen. Det som sladrer om nivået er vel det trykket man venter seg utover i smakskurven fra Grand Cru og de beste Premier Cru. Men det er ikke noe å utsette på denne.

Gjenkjøp? - Helt klart!

2010 Sassoalloro

Dufter bordeaux, og smaker helt greit. Prisen var også helt grei (to hundre på tax-free), men dette tar ikke av. Har mistet bittet. Grei nok til biff, men den inviterer ikke til et forlenget forhold.

Gjenkjøp? - Nei. 

fredag 28. juni 2019

Chateauneuf-de-Pape 2007


Chateauneuf-du-Pape Clos du Mont Olivet 2007
Dufter store sultana-rosiner. I munnen er den frisk og lett. Ikke så mye substans, men god å drikke. Tanninene er myke og føyelige. Står i kontrast til områdets rykte som produsent av store, tunge og fruktige viner.

Chateauneuf-du-Pape Fortia Cuvee Baron 2007
Dufter litt varm murstein. I munnen frisk og rødfruktdominert. Balansert og harmonisk vin.

(Smakt vinteren 2018 - da også Fortia 1983 ble smakt.) Fortia innhentet oss, kan man si.

onsdag 26. juni 2019

Ch. Beaucastel 2009

Coudolet de Beaucastel 2009
Dette er jo klassifisert som Côte de Rhône. Dufter tyttebærgrøt. I munnen er den fruktig og frisk med et spekter av røde frukter og bær - men mest tyttebær. Litt kort i ettersmaken, men svært høy kvalitet for å være CdR. (I skrivende øyeblikk er det noen pol som har 2015 inne, mens 2014 fortsatt kan bestilles.)

Château de Beaucastel Chateauneuf-de-Pape 2009
Første nese er rosiner og svisker. Deretter kommer det en kompleks duft med mye friskhet i andre nese. I munnen fyldig og frisk. God lengde. Beaucastel er det eneste jeg kjøper for lagring fra denne delen av verden, men 2009 hoppet jeg over. 

mandag 24. juni 2019

Gigondas


Gigondas 2009 Ch. de Saint Cosme
Dufter først bjørkløv - noe som vel må klassifiseres som "vegetalt". Etter hvert blir det mer generell rødfrukt. I munnen er det lite å hente - den gir ikke noe særlig av noe, og ettersmaken er kort. Man merker litt tørring, men den dør fort i munnen. Svært skuffende vin. Den gir for mye på nesen til å være rammet av "snik-kork", så dette er bare dårlig.

Gigondas Confidentiel 2007 Montirius
Fargen er mørkesvart - litt som ny årgangsportvin. Duften er litt guffen, mener jeg. Litt sigarkasse, er vel det mest høflige jeg kan si. I munnen er den OK, men det er ikke så mye å engasjere seg i. Den sluttet å gjære et halvt år før de andre vinene til Montirius, og kommer fra et hjørne i vinmarken.

(Smakt vinteren 2018)

lørdag 22. juni 2019

Chateauneauf du Pape 2012


Dom. du Pegau Chateauneuf du Pape Cuvee Reservee 2012
Passe dyp farge. Lær og rødfrukt på duft, og kanskje noe brett også. Mangler noe fylde, men tanninene er merkbare. OK vin.

Dom. Marcoux Chateauneuf-du-Pape 2012
Passe dyp farge. Friskere og rødere frukt enn vinen over. Litt tobakk og sigarkasse på duft. Tanninene er også heftigere. Alkoholen på 15% merkes litt, og ettersmaken er for kort til en vin på dette nivået.

(Vinene ble smakt vinteren 2018)

torsdag 20. juni 2019

Gratien Champagne

Alfred Gratien Brut Classique NV kr. 380
Dufter glassepler og grapefrukt. God fylde, men ikke særlig utviklet. Fin tørrhet i ettersmaken. Her hadde det vært greit med noen år på langs. Etter det jeg forstår er det 2014 som er basevin. 

Her er mine notater korthugde med presise: Slank, sitrus, finslig, tørr og elegant. Bra! Syv pol har den i sine hyller. 

Flott vin fra en underkjent årgang. I munnen moden og rik (relativt sett), intens og lang. Ettersmaken er lang med bakt sitrus. Den har ligget 10 år på bunnfallet under naturkork. Virkelig bra. 13 pol har den inne. 

tirsdag 18. juni 2019

Ymse engelsk musserende

Henners Brut Reserve 2010 kr. 412 
Dufter lyse blomster. I munnen er den lett og elegant med mye grapefrukt. Mest til aperitif, tenker jeg. Totalt sett mener jeg vel kanskje at den fremstår som noe enkel. Holder til i East Sussex, og de lager også Gin. Inne på åtte spesialpol. 

Jenkyn Place Blanc de Noirs Brut 2010 kr. 418
Dufter brie. Kremete mousse, med god lengde, fylde og tørrhet i ettersmaken. Intens munnfølelse. Laget på halvt om halvt med Pinot Noir og Pinot Meunier. Holder til i Bentley, Hampshire. Ikke så langt fra Farnham. Det er en liten rest av flasker inne på tre spesialpol. (Bildet: Datter og far Bladon ved Jenkyn Place.) 

Coates & Seely Perfide Blanc de Blancs Brut 2009 kr. 771
Dufter hvite blomster. Ualminnelig god, kremet mousse, og frisk og tørr i munnen. Muligens den beste av disse tre vinene, men det er før man vurderer prisen. 

Totalt mener jeg at Jenkyn Place kommer best ut av disse tre når prisen tas med i betraktningen. 

søndag 16. juni 2019

Nyetimber

Nyetimber Blanc de Blancs Brut 2009 
Lys, frisk, lett - med god mousse og stor eleganse. Nedsiden er at den er kort. 

Nyetimber Tillington Single Vineyard Brut 2013 kr. 1090
Lys, ren duft. Elegant og lett - eterisk. Strålende vin - men verdt godt over tusenlappen? Ikke med mindre du er en svært patriotisk og rik person fra England. 76 % Pinot Noir, og resten Chardonnay. 

Nyetimber er pionerene i engelsk musserende vin. I 1988 kjøpte et amerikansk ektepar eiendomen i Sussex, og plantet champagne-druer der. Vinmaker fra Champagne skaffet de seg også. 

Selv kjøpte jeg med meg Nyetimber fra besøk i England så snart jeg ble klar over at de fantes. Jeg tror jeg fikk med meg alle de første årgangene. De ble tatt for å være ekte champagne av alle de mest avanserte vinsmakerne jeg kjente. 

Fremdeles er dette flotte greier - men etterspørselen har økt betraktelig og prisene med. 

fredag 14. juni 2019

Gusbourne (engelsk musserende)

Gusbourne Brut Reserve 2013 
Dufter grønne epler og badeball. Litt uren duft - svir faktisk litt i nesen. Syrlig og ganske burgundersk i munnen, men litt tørr og kort i ettersmaken. Det er 2014-årgangen som er inne nå, og her er lenken til den

Gusbourne Blanc de Blancs 2013 kr. 470
Dufter mest sitrus, men også litt rosinboks. Syrlig, grei mousse, og tørr og lang ettersmak. Fremstår som en virkelig solid vin - og har da også blitt servert på banketter i Buckingham Palace. Inne på fem pol. 

Gusbourne Rosé 2014 kr. 410
Nydelig duft - men litt vanskelig å plassere. I munnen fremstår den som kanskje litt løs, og ettersmaken er litt kort. Innfrir ikke helt - men jeg kan sitte og lukte på denne en hel kveld. Det er jeg sikker på. 2015-årgangen er inne nå. 

Gusbourne, i Appledore, Kent, hette opprinnelig Goosebourne - og har da også tre gjess i sitt våpenskjold. De arbeider med burgunderske kloner av de tre champagnedruene. De gir mindre avlinger, men mer intens smak. Vinmarkene strekker seg også over til East Sussex - det er der 90 % av arealet ligger. 

onsdag 12. juni 2019

Kjellerviner i juni - del 1


2004 Campi di Fonterenza Brunello di Montalcino Riserva
Ørlite bruning i kanten, men ellers fin og frisk farge. Duften er dyp, med det noen vil kalle herreværelse. Andre kanskje tobakk og lær, med en fin liten tone av kirsebær. Flott vin som i munnen har et betydelig løft med syre og friskhet. Tanninene er godt integrert, og gir seg mest utslag som en ørliten bitterhet i avslutningen av smakskurven. Dette er en Brunello i en frisk stil. (Prøvde årgangen etter i 2014

Gjenkjøp? - Helt klart!


Dette er ikke en vin som har kost seg lenge i kjelleren (selv om lenken over går til 2018). Lys, svært frisk både på duft og smak. Mest gress og urter - og lite av lærebokens stikkelsbær/solbærbuskblader. Passet godt til varm chevre-salat. 

Gjenkjøp? - Kanskje. 

2005 Domaine du Colombier Hermitage
Denne, derimot, har hatt et lengre opphold i kjelleren. På fargen er det lite som tyder på det - svært mørk og dyp. Duften har elementer av svart pepper, men ellers er det lite som sladrer om Syrah. Knuste kirsebær, lær og litt løft av fioler. Meget tilfredsstillende vin. På polet kan man få både 2014 og 2015. Prisen er nesten doblet fra de 330 kronene jeg betalte for denne, men trolig gode kjøp likevel. 

Gjenkjøp?  - Absolutt!

2012 Louis Jadot Beaune 1er Cru Boucherottes Domaine des Héritiers Louis Jadot
Etter flere 2012-burgundere som har vært på den noe daffe siden var jeg svært spent på denne. I bakhodet har jeg hatt en frykt for at det er bare å drikke opp før de tipper over og blir totalt uinteressante. Heldigvis var frykten ubegrunnet for denne vinen. Dufter friske jordbær og litt lær. Elegant og mellomfyldig for en burgunder. Lang ettersmak. Meget tilfredsstillende.

Gjenkjøp? - Absolutt!

Litt grønnskjær i fargen. Dufter først litt urent, med mest gress og sitrus. Deretter blir det mer stikkelsbær, men fremdeles med noe "flint" i smaksbildet. I munnen er den kanskje litt spinkel og en antydning kantete. Syren dominerer etter min mening for mye. I samme årgangen er Ch. La Louvières mye bedre. Ettersmaken er syrlig og lang - syren treffer deg som en pisk som har fått god fart. Polet på Hamar har flere igjen av denne, men det blir litt langt å dra for min del.

Gjenkjøp? - Nei. 

mandag 10. juni 2019

Gladbeck (NRK.tv)

Denne tyske serien på fire dramatiske episoder viser svært virkelighetsnært den bisarre historien om et bankran som ble gisseldrama i Tyskland og Nederland i august 1988. 

Serien legger seg så tett opp til virkeligheten at selv skuespillerne er vanskelig å skille fra de som var involvert tilbake i 1988. Dramaet er på ingen måte tysk politis, eller særlig tysk presses, beste hendelse. Det er spennende, latterlig, gruoppvekkende, pinlig og fremfor alt rystende. 

Selv om det er best ikke å ha lest om saken før man ser serien, så er dette likevel så gripende og himmelropende galt at det ikke gjør så mye om man har satt seg inn i det. Man skulle ønske at dette var ren fiksjon, men det er ekstremt virkelighetsnært. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

lørdag 8. juni 2019

Ridgeview (Engelsk musserende)

Ridgeview Bloomsbury Brut 2014 kr. 321
Lys på farge, og mye grapefrukt på nesen. Deretter kommer glassepler og sukat. Fin fylde, men kanskje litt i søteste laget? Eller kanskje ikke? Sitter godt i ettersmaken, med en fin tørrhet. God pris på denne - litt i overkant av 300 kroner. I polets lister står denne og den neste uten årgang, men det sto altså årgang på flaskene vi smakte.

Ridgeview Cavendish Brut 2014 kr. 331
Ganske tradisjonell nese, og fin mousse. God vin, men skiller seg ikke så godt ut i mengden som de to andre her i flighten. Tørr ettersmak. 

Ridgeview Fitzrovia Rosé 2011 Brut kr. 456
Dufter røyk, ost og gummi. Frisk og fin i munnen, og tørr og god i ettersmaken. 80% Chardonnay. 

Kanskje mine notater ikke var overstrømmende nok, men det står altså igjen for meg etter smakingen at dette var adressen for mest sprudlende engelsk vin for pengene. 

torsdag 6. juni 2019

Wiston

Wiston Blanc de Blancs Brut NV kr. 370 
Finslig duft med tilbakeholdt sitrus. Litt grovere, på alle vis, enn de to andre. Ren, pen og enkel. 

Wiston Brut 2013 kr. 420
Rik duft av modent korn og tørket aprikos. Dypest farge av disse tre. Rikere også i munnen, men god balanse. Flott, kremete mousse. Et visst autolysepreg. Verdt ekstraprisen. 

Wiston Blanc de Blancs Brut 2010
Duft av friske grønne epler. Heftig mousse. Lett, frisk og lekker. Godt drikke uten mat. Nesten som vårluft, denne vinen. Men også kvasse syrer på gang. Utsolgt, men 2011 kommer på slippet 6. juni til 510 kroner.

tirsdag 4. juni 2019

Hambleon musserende

Hambledon i Hampshire har laget vin siden tidlig 50-tall, og la om kursen til musserende vin i dette århundre. De holder til et par mil fra der jeg var for nøyaktig 30 år siden i dag (man husker jo massakren i Beijing)- på landstedet til foreldrene til en venn i Hampshire. Disse vinene relanseres på torsdag. Det ser ut som polet er tom for øyeblikket. 

Hambledon Classic Cuvée Brut NV
Ett hakk dypere farge enn den neste. Sitrus og fin gjærbakst - men mest sitrus og litt mineralsk tørrhet. Henger lenge på syrene. Ganske rett frem og firskåren - lite raffinement her, men grei nok vin. 

Hambledon Premiere Cuvée Brut NV 
Dufter glassepler, frisk og fin i munnen. Mer polert og smidig, kanskje, enn vinen over. Man kan til og med strekke seg så langt som til å si fyldig - i alle fall i dette selskapet. Men det kan ikke forsvare ekstraprisen på en hundrings eller så. 

Hambledon Classic Cuvée Rosé Brut
Fin rosafarge. Dufter sitrus og jordbær. Finslig mousse, og svært syrlig i munnen - litt spiss. Svært pågående syrlighet, men den er likevel ikke ubalansert. Men som sagt: svært syrlig. Kanskje den dårligste av disse tre vinene.

Hovedintrykket er av svært høy syre. 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...