Norge ut av NATO?

Norske partier som vil ha Norge ut av NATO, og vekk fra atomparaplyen, har nesten 20% av velgerne bak seg. I disses stortingsvalgprogram er det som vanlig USA som er den store trusselen mot fred i verden. Vi må bort fra NATO for å oppnå sikkerhet. 

Bildet over er fra Kharkiv i morges. På 90-tallet overga Ukraina sine sovjetiske atomvåpen til Russland mot sikkerhetsgarantier og grensenes ukrenkelighet. Så mye var det verdt. Putin vil gjenopprette det russiske imperium, og gjøre verden tryggere for kleptokrater og diktatorer. Man kan ikke ha demokratier for tett på sine grenser, må vite. 

Norge er nabo til denne enorme og aggressive militærmakten, men SV (der jeg var medlem fra 1977 til 1987) er fundert på NATO-motstand og EU-motstand:

SV går mot norsk medlemskap i NATO. NATO er ikke først og fremst en forsvarsallianse, er ikke basert på et reelt interessefellesskap, og knytter Norge farlig tett til USA. … NATOs opprustning, østutvidelse og krigføring mot andre land har ført til økt uro i verden. Videre er atomvåpen en sentral komponent i NATOs strategiske konsept, og alliansen påberoper seg i dag en førsterett til å bruke atomvåpen når den skulle se på det som nødvendig.

Så sier arbeidsprogrammet for 2021 - 2025. Rødt sier selvsagt omtrent det samme. 

Det er bra at disse partiene ikke er i regjering. Fra den kanten har vi hørt mye siden 90-tallet om et aggressivt NATO som ekspanderer østover og utgjør en fare for Russland. Jeg ser ikke bort fra at disse også de nærmeste dagene vil forsøke å dytte skylden for invasjonen over på demokratiene som utgjør NATO. Som om demokratiske land ikke skulle ha lov til å forme sin egen utenrikspolitikk.

Mitt råd er at de sitter helt stille og forsøker å glemme og gjemme disse delene av partiprogrammene. 

Så SV gikk

Det overrasker meg ikke. (Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix)

Det har vært mildt overraskende å se hvor entusiastisk Lysbakken var for å være med, for det er mange gode grunner til å holde seg ute.

I løpet av de åtte årene siden Sentarpartiet og SV sist satt sammen i regjering, har Senterpartiet blitt betydelig mer populistisk. Det har slått seg opp på å stjele FrP-velgere, og å gjøre disse til lags samtidig som SV er med på laget ville være svært krevende for Senterpartiet. Sonderingene har åpenbart gjort dette ekstra tydelig for alle deltakere. 

SV har fått en klar og tydelig konkurrent på Stortinget: Rødt. Med SV i regjering kunne Rødt slått seg opp på å være røde, rene og ranke i motsetning til et kompromissgrått SV. Det er lett å se at dette ville være en ny og ytterst krevende posisjon for SV, som kom svekket ut av åtte år i regjering i 2013. 

Åpenbart hadde ikke Lysbakken utsikt til å få mange nok tydelige seire i regjeringsforhandlingene til at han kunne risikere å åpne venstre flanke. 

Ingen gratis lunsj

"Klimabrøl" er årets nyord. Selv har jeg også lyst til å brøle, og det er fordi miljøbevegelsen sliter med å bli voksen. 

Noe av det mest sentrale med å bli voksen, er å forstå at ting har konsekvenser og fremfor alt at ikke alt som er bra bare fører bra ting med seg. 

Eller for å si det mer direkte og dagsrelevant: Ikke alt som er nødvendig for å stoppe den globale oppvarmingen, og det før den går for langt, er uten negative konsekvenser for miljøet. 

I ett øyeblikk brøler man for klimaet, og hyller Greta Thunberg som sier vi MÅ gjøre MYE mer for å stoppe klimaendringene NÅ. Men når det betyr å bygge vindturbiner i stor skala, og å utvinne kobber for å føre den rene strømmen dit den trengs, så brøles det igjen: NEI!

For å ta det siste først: kobber er trolig det beste metallet for å lede strøm. Kobber vokser ikke i urtehagen, men finnes vanskelig tilgjengelig og godt gjemt bort nede i fjellet. Når man utvinner det blir det mye til overs, og noe av dette er giftig. Det må gjøres av et sted. Det er ett av livets faktum. 

En moden tilnærming her er å veie fordeler og ulemper mot hverandre, og kanskje komme til den konklusjonen at det ene ondet er mindre enn det andre og derfor bør velges. Men slik ser ikke verden ut for den umodne delen av miljøbevegelsen (som for meg ser ut til å være totalt dominerende). Her brøles det mot alt som minner om negative konsekvenser, med det som konsekvens (om brølene blir fulgt) at ingen løsninger annet enn total nedleggelse av det meste kan velges. 

Det er to typer energi som er løsningen for det grønne skiftet: Vindturbiner og solceller. Av naturlige grunner er det den første typen som er aktuell for oss i Norge. Allerede er (2017) Danmark 43% forsynt av vindkraft. Europa har plass nok til vindmøller som kan forsyne HELE VERDEN med energi. Jeg sier ikke at det er ønskelig, og det er opplagt ikke aktuelt, men det sier noe om potensialet og om løsninger på klimaproblemet. Samtidig sprer vinkraftmotstanderne løgner om at vindkraften ikke er ren, noe som selvsagt bare er tull. Heldigvis. 

Det er ingen gratis lunsj, heller ikke i det grønne skiftet. For å ta vindturbiner som eksempel. Enten bygges de i uberørt natur (der det gjerne blåser mest) der de ikke lager problemer for beboere, eller så bygges de der det bor folk som blir kraftig berørt. Eller så  bygges de ikke i det hele tatt, med det til følge at energiproduksjonen vil fortsette å bruke fossile kilder. Det brøles mot alle disse alternativene fra miljøbevegelsen. 

Vindkraft gir suverent mest kraft igjen for innsatsen. Det er på tide at noen brøler for løsningene, og ikke bare mot alle alternativ. Alle alternativ har negative konsekvenser, og vi må velge. 

(PS - Jeg sier ikke noe på at lokaliseringen av konkrete vinkraftprosjekter kanskje er feil, eller at ikke utbyggerne har vært utkrøpne eller benyttet seg av tvilsomme forretningsmodeller. Eller mye annet som har vært galt eller feil. Men fornybar energi må bygges ut i enorm skala dersom vi skal unngå kraftig global oppvarming, og da må man benytte seg av det som fungerer.)

Illiberal liberalisme

Jeg er konservativ poltisk, men det jeg ønsker å konservere først og fremst er de liberale verdiene. De har mange fiender, og særlig i USA kaller også flere av fiendene seg for liberale.

Som en amerikansk debattant, Freddie deBoer har skrevet:

“the public face of social liberalism has ceased to seem positive, joyful, human, and freeing. I now mostly associate (it) with an endless list of things that you can’t do or say or think, and with the constant threat of being called an existentially bad person.”

Hvis noen gjør en tabbe - skriver noe feil eller gjør noe feil - så er det ikke nok å påpeke dette. Nei, den skyldige må straffes. En hevngjerrig selvrettferdighet har inntatt de påstått liberale, og toleransens verdi har blitt nedskrevet til nær null. Det har blitt så ille at mange liberale (særlig i USA) ikke lenger vil vedkjenne seg denne selvbeskrivelsen. 

Jeg var på venstresiden politisk i min ungdom, og konverterte til en liberal konservatisme sent i tyveårene. Det svært mange "liberale" i USA kaller liberalt ligner mer på det AKP sto for på sitt verste i søttiåra (og kanskje litt lengre enn det) enn det jeg opplevde i SV. Det har lite med ekte liberalitet å gjøre.

Ekte liberalitet omfatter toleranse, diskusjon, empati og fremfor alt muligheten for at man kan ha tatt feil og at man kan ha noe å lære. USAs "liberale" synes derimot å ha stengt sine sinn. 

40 år siden første valgkamp

Jeg kom plutselig på at det i disse dager er 40 år siden jeg først drev valgkamp! Heldigvis er jeg ikke eldre enn at hukommelsen fremdeles er god, så de ukene står ganske klart for meg. (Bildet: Tor Frithjof Wigers Larsen, Hilde Onarheim og jeg). 

I 1977 var jeg ganske nyinnmeldt i SV, og partiets valgkampsekretær i Nord-Trøndelag dukket opp og ba meg distribuere noe materiell. Jeg fikk også en liste over de andre som abonnerte på Ny Tid og oppdraget med å stifte nytt lokallag i Overhalla. Lokallag tok det to år å stifte, mener jeg å huske, og fire år senere var det jeg som var Nord-Trøndelag SVs valgkampsekretær. Jeg fikk stiftet fire nye lokallag i 1981, og i to av kommunene fikk SV senere ordføreren. 

Årene 1977 til 1982 (da jeg flyttet til Trondheim) ble ekstremt aktive politisk. Lærerike men travle år, og jeg var utslitt og møkk lei da jeg begynte på Universitetet i Trondheim (nå NTNU). Der fortonte studentpolitikken seg usedvanlig barnslig, så den fristet aldri. I Trondheim SV ville det ta meg lang tid å få så interessante posisjoner som jeg hadde hatt hjemme, så jeg droppet det direkte engasjementet. 

Jeg var ungdomskandidat på SVs liste i Nord-Trøndelag i 1983, men tok ikke del i valgkampen. Da jeg senere bodde i England (1988-1993) beveget jeg meg mer til høyre i det politiske landskapet. Fri fra de vanlige sosiale bånd, og påvirket kanskje særlig av studenter fra Øst-Europa, nyorienterte jeg meg og stemte Høyre for første gang i 1991. Utviklingen har jeg beskrevet på bloggen før i serien Politikk og personlighet (let litt for å finne de enkelte innleggene). 

I 1995 meldte jeg meg inn i Høyre, og det er 20 år siden min første valgkamp for Høyre. I 1999 ble jeg også folkevalgt i Fylkestinget i Hordaland. 

I år har jeg stått på stand på Lagunen og gått og banket på dørene til folk. I 1977 sto jeg på stand i Namsos, og fikk hard medfart fra gamle damer og modne herrer. Det var Listesaken, og Loran-C saken med mulig riksrett mot SV politikere som preget valgkampen for SVs del. Det var betydelig tøffere å stå på stand da. Det har gjort sitt til at jeg har blitt vant til å ytre meg uten å frykte reaksjonene. Om bare alle kunne hatt det slik! 

Politikk og personlighet - del III

Venstresidens selvgodhet

Godhet er bra, men selvgodhet er mer utbredt. Siden jeg hører til på den moderate høyresiden i norsk politikk, er det lettest for meg å identifisere hva som er galt med folk på den andre siden. Ikke for det, i mange år fra jeg var omtrent 15-16 til ut i 20-årene hørte jeg selv til venstresiden - til og med meget aktivt. Men venstresiden i dag er et mer sammensatt fenomen enn for 40 år siden.

Dette innlegget i Wortharguingfor er selvsagt satire, og er overdrevet og ikke utpreget balansert. Likevel fanger det opp flere fenomen som er godt synlige på venstresiden - kanskje noe mindre i Norge enn i en del andre land.

Et av fenomenene er vissheten om at man er på de godes side. I boka 1066 And All That ble frontene i den engelske borgerkrigen omtalt som wrong but wromantic (Royalistene) og right but repulsive (Parlamenttilhengerne). Mye av dette henger igjen. På venstresiden er man snille, og andre syn enn deres grunner seg i egoisme og det som verre er. Dette er et meget behagelig verdensbilde, og impliserer solide doser med selvros.

Forakten for arbeiderklassen (den aktive venstresiden er selvsagt middelklasse ansatt i offentlig sektor) skjules under begrep som "falsk bevissthet" (brukes bare av de som vet de har korrekt bevissthet, selvsagt). Arbeiderklassen trenger hjelp, og derfor må venstresidens aktivister gjøre felles sak med arbeiderklassen og alle de andre undertrykte. Utakk er verdens lønn, så det spiller liten rolle om arbeiderklassen og andre undertrykte faktisk deler venstresidens syn.

Siden den falske bevisstheten sitter så dypt, og de undertrykte døyver sin elendighet med interesser og aktiviteter venstresidens aktivister avskyr, så faller det på venstresiden å være fornærmet og provosert på arbeiderklassens og de undertyktes vegne.

Dermed får vi mange dydssignaler fra venstresiden. Tydelige markeringer av hvor riktig og viktig ens handlinger, vaner og følelsesuttrykk er. Virtue signalling kalles det på engelsk. Dette styrker i høy grad selvfølelsen, og skaper et tydelig skille mellom oss (som bryr oss om de svake og planeten) og de andre (som gir blanke i andre enn seg selv, eller er utsatt for falsk bevissthet - arbeiderklassen og andre undertrykte).

For all del - jeg er en sterk tilhenger av å gjøre verden bedre. Det er faktisk den mest vesentlige motivasjonen for politisk aktivitet. Alle som driver med politikk på en eller annen måte kunne med fordel ha gjort en innsats for å anerkjenne at også de med andre meninger og synspunkter har den samme motivasjonen.

For det mest avskyelige med venstresidens selvgodhet er nettopp det: demoniseringen av "de andre" og de konspirasjonsteoriene som må til for å få dette verdensbildet til å henge i hop.

Berge Furre 1937-2016

11. januar døde Berge Furre 78 år gammel. Hans ledertid i SV (1976-1983) omfattet hele min aktive periode i partiet (1977-1982), og han kjente meg faktisk igjen på Karl Johan. Skjeløyd og med en ikke så lite distré fremtoning, regnet jeg det som et tegn på at jeg "var noen" i SV på den tiden. Vi hadde pratet sammen både i Namsos og på landsmøtet i SV, men jeg hadde ikke ventet at han kjente meg igjen.

For litt over syv år siden omtalte jeg Furre på bloggen. Da skrev jeg blant annet at han hadde "en solid, argumenterende og intellektuell stil." Dette likte jeg godt, og det liker jeg fremdeles. Våre politiske ståsted fjernet seg en god del fra hverandre, men jeg var like imponert over hans måte å argumentere politisk på. Den akademiske historikeren var en del av hans væremåte, og ikke en stil han la av seg som politiker. Han holdt fast på sine prinsipper, og likte ikke det lettvinte og overfladiske.

Relevante lenker for SV og jeg: del IV, del V og del VI i serien Politikk og personlighet.

Med NKP til DDR 1982 - del III

 

Dette er det tredje innlegget om mitt besøk i DDR i juli 1982 som NKPs og dermed SEDs gjest. De to første innleggene sto her og her. (Over: inngangen til partiskolen i dag).

Mitt bidrag til opprettholdelsen av det Øst-Tyske overvåkningsregimet må vel sies å være begrenset, men likevel var det typisk for de fleste på venstresiden i Norge og de fleste vestlige land. Vi ønsket ikke at Norge skulle bli som DDR, men vi regnet vel med at virkeligheten lå et sted mellom østlig og vestlig propaganda. Vi var unnfallende, altfor forståelsesfulle overfor diktaturene i øst, og preget av "min fiendes fiende er min venn". Frank Rossavik i sin bok om SV viser dette på en svært god måte.

Vi var på et par ekskursjoner til næringsvirksomhet i Magdeburg og områdene rundt. Det mest interessante besøket var på en fabrikk, men der fikk vi ikke ta bilder - så bildet over er fra besøket på et kollektivbruk.  Uansett ville ikke bildene få med seg det som var mest interessant: et utrolig labert arbeidstempo. Dette ble diskutert etterpå, for slikt var vi ikke vant med i kapitalistiske Norge. Ikke brukte de hjelm eller annet beskyttelsesutstyr heller. Jeg husker godt at en av de fremste kommunistene fra Norge fremhevet at her jobbet man uten beskyttelsesutstyr fordi arbeiderne selv bestemte tempoet, og slik slapp man også unna skader. Dette var arbeiderparadiset!

For meg så det mest ut som at de lot som de arbeidet, og at staten (formodentlig) lot som de betalte dem. Også på den tiden var jeg klar på en ting: sosialisme betyr opphevelse av privat eiendomsrett til produksjonsmidlene. Ellers er den ingenting - omtrent som kristendommen uten Jesu oppstandelse. Uten privat eiendomsrett forsvinner også de fleste incentiver. Heller enn at alle betrakter alt som sitt, så betrakter ingen det som noens. Det var også Aristoteles' kritikk mot Platons idealsamfunn med felles eiendom.

På kollektivbruket kunne vi ikke se noen form for aktivitet, men det kunne ha med årstiden å gjøre. En viktig avling var humle (se under), for øl ble betraktet som lebensmittel.

 

 

Omtrent på denne tiden begynte jeg å betrakte meg selv som sosialdemokrat, men jeg stemte ikke på Arbeiderpartiet før i 1989 - for første og siste (?) gang.

Med NKP til DDR 1982 - del II

Den første delen av dette innlegget fra mitt opphold i DDR i juli 1982 finner du her.

En dag hadde vi et møte med Freie Deutsche Jugend, avd. Magdeburg Nord. Vi stilte spørsmål, og de svarte. Tolken Günter, til venstre i bildet, var litt mer rusten enn Wolfgang som var på bildet i forrige innlegget. Jeg husker ikke så mye annet fra møtet enn at en ung og noe omfangsrik mann som var med fra Norge var blitt god og full på Jägermeister allerede tidlig på dagen. Han gliste tåpelig til den unge damen på bildet. FDJ har faktisk gjenoppstått, og har en nettside her.

Günter hadde vært i Norge, men ble utvist på grunn av mistanker om spionasje (grunnløse i følge ham selv og NKPerne som var med). NKPerne som hadde vært der før hadde med seg barberblader til ham, for i DDR var det ikke dugende barberblader å oppdrive.

Jeg gikk en tur på byen en av dagene for å se om jeg fant noe frukt. Ikke snakk om. Men jeg kom i tale med Solomon, en student fra Etiopia. (Bildet under).

Han var overbevist om at DDR var paradis på jord, og han trodde ikke på meg da jeg sa at vi hadde det betydelig bedre i Norge. For svært mange i verden er faktisk mat i magen, og muligheter for utdanning og arbeid selveste Lykken! Det kan det jo være verdt å huske på også for sånne som meg som elsker ytringsfrihet og demokrati. Man måste jämföra!*

Apropos frukt: vi fikk en brosjyre dagen vi kom med informasjon om partiskolen. Der var det et bilde av butikken. Jeg husker ikke hvem, men en av de som underviste pekte på bildet og sa at det var tatt den dagen de hadde bananer. Og så lo han høyt.

I dag er visst partiskolen i Magdeburg like ferdig som det brutale systemet den tjente. "Rottenplaces.de" har faktisk et eget arkiv med bilder derfra.

Her var det vi satt og utvekslet livsvisdom. Det var krigsseilere med, og det var helt tydelig at mange av NKPerne som var med følte seg forfulgte i eget land. De følte det som å komme hjem i DDR, og kunne slappe av. Flere av de eldre ble skikkelig opprørte når noen nevnte Gerhardsen. Da kom Kråkerøytalen fort på banen.

* «Man måste jämföra! Det er alltid noen som har eller har hatt det verre; det gjelder å tenke stort i det små. Tenk bare på romhunden Lajkas skjebne, hunden som døde for menneskehetens fremskritt på sin ferd i verdensrommet, uten å ha bedt om det selv». Lasse Hallström - Mitt liv som hund.

Med NKP til DDR 1982 - del I

Det er kjent for leserne av bloggen at jeg var aktivt medlem av SV og SU fra jeg var 15 til jeg var 20. I den forbindelse ble jeg godt kjent med flere fra NKP, og kanskje særlig Odd Steinar Karlsen, Levanger, som også var generalsekretær på denne tiden. (Bildet over: bloggeren på Bloksberg i Harz)

Jeg fikk et tilbud om å bli med, helt gratis, på deres sommerskole i DDR sommeren 1982. Jeg skulle også få lommepenger. Det var ikke helt populært hjemme, men jeg var tross alt 20 år og voksen, så i juli 1982 fløy vi med Interflug til Berlin Schönefeldt. De fleste som ble med var medlemmer av NKP, men vi var også noen andre som partiet betraktet som venner. Jeg så fram til et møte med "den reelt eksisterende sosialismen".

Vi ble så busset til Magdeburg, der partiskolen "Hermann Matern" lå. Bildet er fra nåtiden, og det er klart at denne skolen har blitt et slags symbol på edelt forfall hos mange.

 



Det som foregikk var i all hovedsak et kurs i Marxisme-Leninisme, det var i alle fall det jeg hadde søkt meg på. Det var dessverre (eller kanskje uunngåelig?) elendig, men det ble undervist på tysk og så oversatt til norsk av en svært dyktig, dynamisk og hyggelig tolk. Han kan vi kalle Wolfgang (for det var det han het - og han er til høyre på bildet under). Jeg lærte i alle fall svært mye tysk denne sommeren, det er da noe.

Jeg lærte også mye mer. Det ene er hvordan et verdensbilde kan være svært så motstandsdyktig mot alternativ informasjon. For de fleste av oss var det jo tydelig at DDR langt fra var noe arbeiderparadis. Men slik var det ikke for mange andre på turen. Flere av de mer dogmatiske deltakerne hadde en del imot at vi som ikke hadde partiboka i orden skulle få være med. Vi ble avkrevd trosbekjennelser, som at Oktoberrevolusjonen i Russland var et avgjørende øyeblikk i verdenshistorien. Flere av NKPerne lente seg også tilbake da vi kom fram og sa høyt og tydelig at de nøt å være i et ikke-kommersielt land. (Bildet under er av en ganske typisk gate).

 

Passene våre ble inndratt, og det var jo ikke vanskelig å forstå at de var svært mye verdt. For min del følte jeg meg innestengt - og det gjorde nok et stort flertall av innbyggerne også. Mer i del II!

NPM beskyttes av MPS-nettverket

I den offentlige debaten har det blitt populært å klage over ulike aspekter av New Public Management (NPM). Mitt innlegg denne gangen skal handle om hvorfor NPM trolig er noe nær uutryddelig i offentlig forvaltning og offentlig virksomhet totalt sett. Det betyr ikke at prinsippene er uproblematiske, bare at det vil være mye vanskeligere å gjøre noe som monner mot de uheldige sidene enn det kritikerne forestiller seg.

Fra venstresiden fremstilles prinsippene i NPM som markedsprinsipper innført i offentlig sektor, fra høyresiden som desentralisering og brukerretting av tjenester. Men fra nesten alle hold har NPM etter hvert blitt et skjellsord, og en term som fanger inn alt som er galt med det offentlige og særlig den tiltagende byråkratiseringen. Alle partiene til høyre for SV har vært med på ferden, og etter snart 8 år i regjering er det vanskelig også for SV å vri seg fra "skyld".

Her er noen ankepunkter:

• Alt skal måles og veies, og telles og rapporteres. Ingenting blir betraktet som "virkelig" før det blir et tall eller en graf i en eller annen rapport.
• All denne rapporteringen krever betydelige ressurser som derfor ikke kan gå til kjernevirksomheten.
• De som utfører tjenestene føler seg til dels mistenkeliggjort, og at de ikke har tillit.
• Målene som settes for virksomheten må med nødvendighet tallfestes, og det som måles kan til dels avvike betydelig fra det som målene skal fange inn - det vi kan kalle målforskyvning.

Jonas Gahr Støre peker på noen viktige punkter i denne artikkelen, at mye av det som går under overskriften NPM skyldes flere rettigheter - ikke minst innen helsevesenet - men ikke bare der. Er det NPM som har skylden for at lærerne må skrive rapporter dersom en elev går på snørra i friminuttet, journalføre all kontakt med foreldre, osv.?

Men, for å unngå at dette innlegget blir for langt, la meg spole fort fram til konklusjonen og de argumentene som leder meg dit. Konklusjonen har jeg nevnt innledningsvis; at NPM trolig er noe nær uutryddelig i offentlig forvaltning og virksomhet. Grunnen er at for mange toneangivende miljøer ser seg tjent med NPM - de jeg har omtalt som MPS-nettverket.

M - står her for media. Journalister ser seg selv som publikums forsvarere, og har du noen formening om hvor ofte et innslag i Dagsrevyen eller på Dagsnytt har startet med at "en undersøkelse viser at ..."? Skal pressen holde politikere til ansvar, så må de også kunne vise til slike undersøkelser. Og slike undersøkelser kan man ikke lage uten data - mål på hva som skjer med områdene som politikerne har levert lovnader for.

P - står for politikerne, naturlig nok. De bevilger penger til ulike offentlige etater, og forventer at de mål man går til valg for å oppnå - enten det er smartere elever, mer forskning, flere pasienter som blir friske, eller ... (ja, her er det bare å fylle på). Politikerne står til ansvar overfor velgerne, og velgerne vil gjerne ha noe annet enn fine formuleringer og uhemmet selvskryt i retur. Vi vil vite om det politkerne gjør hjelper!

S - står for statistikken. Vi kan hate rapporter, måling av umålbare størrelser, og målenes forvitring av de kvalitetene tjenestene skal levere, men verken anekdoter eller flotte formuleringer er nok: vi forventer alle at tallene skal tale, og de skal tale tydelig om at de vonde går ned, og de gode går opp.

Og saken er denne: skal fjerningen av NPM ha noen virkning må en del andre ting skje samtidig. Det er greit nok for de som har andre aktiviteter som hovedoppgave, som lærerne som kan forberede timene i stedet for å skrive rapporter. Men en mengde byråkrater vil bli ledige, og i det offentlige driver vi ikke og sparker folk. Innsparinger er ikke lette å få til.

Som Støre også viser til: svært mye som NPM har fått skylden for skyldes rettigheter, og er det noe som er vanskelig å fjerne så er det rettigheter!

På dette området er det mer å ta tak i, men nå har jeg i det minste skrevet mitt første innlegg om NPM og MPS.

Politikk og følelser - Politikk og personlighet XIV

Det er over et år siden jeg sist skrev i serien Politikk og personlighet. Jeg har flere ganger tenkt på å ta opp tråden, men det må en anmeldelse som denne på nye Minerva til for å sparke meg i gang igjen. Boka til Jonathan Haidt passer perfekt inn i en av temaene i serien: rasjonalitetens begresning som forklaring på politisk ståsted.

I innlegg som "Gjengen" gikk jeg inn på fellesskapet av likesinnede som variabel. Min egen vandring fra venstresiden over til høyre og Høyre var på tross av "gjengen", eller i alle fall betinget av den muligheten som åpnet seg for selv å definere sin "gjeng" som fulgte med det å flytte fra min etablerte habitus i Norge og til England der jeg knapt kjente en kjeft i 1988. I 1987 hadde jeg stemt SV, i 1989 ble det Ap og i 1991 Høyre. Den utviklingen hadde neppe skjedd om jeg ikke hadde endret mine omgivelser. Det tror jeg ikke. (Se også communal reinforcement)

Haidt er amerikaner, og dette med "liberale" og "konservative" passer ikke så godt på det politiske kartet i Europa, eller de politiske kartene for å være mer presis. Men en viss overføringsverdi har det vel kanskje - så fremt man passer godt på og ikke "oversetter" i vanvare.

Det å være konservativ, som jeg langt om lenge kom fram til at jeg var, har mye med personlighet å gjøre tror jeg. Noen sentrale forhold for min egen del: forsiktighet, skepsis til at menneskenaturen skal kunne omformes ad politisk vei (eller noen annen vei for den del), og en viss tiltro til at det som er utprøvd er mer å stole på enn det som er uttenkt ved et skrivebord, i en tenketank, eller gjennom anvendelse av regneark (for å nevne noen eksempler).

De fleste konservative anerkjenner at verden forandrer seg, og at det å ikke reformere samfunnet er å invitere det verste av alt: revolusjoner. Revolusjoner og andre kriger bryter ned menneskers forankring, og gir fritt spillerom til psykopater. Slike som Behring Breivik dukker opp som paddehatter når mulighetene byr seg: verken Stalin, Hitler eller Pol Pot trengte å lete lenge etter noen som ville utføre myrderiene deres.

Vi lever i vårt land antakelig i den beste epoken noen gang. Men hva har det å si at Haidt påpeker at følelser styrer meninger i større grad enn rasjonelle overveielser?

For det første er det viktig å ikke gi opp: rasjonelle overveielser er ikke maktesløse, og en aktiv samfunnsdebatt er demokratiets drivstoff. Men likevel: de fleste politisk interesserte forblir der de var i ungdommen. Litt moderert, rett nok, men få følger slike som meg på vei over det politiske spektret.

Dette bunner i flere forhold som kan oppsummeres med: belief resilience. Eller som Dylan formulerte det: "don't think twice, it's alright." Det er krevende å endre oppfatning, og vi beskytter våre fordommer og posisjoner på harde livet. Blant annet fører dette til confirmation bias: vi oppfatter, eller legger merke til, først og fremst det som bekrefter det vi tror eller gjerne vil tro. (Alt dette er hensyn som taler for double blind eksperimenter, og forsøk på falsifisering i vitenskapen)

I tillegg kommer identitet - det bildet vi har av oss selv. Dette har jeg forsøkt å ta hensyn til i min gjennomgang av min politiske utvikling. Om jeg nå har helt kvittet meg med alle psykologiske mekanismer, og ser min konservatisme fra et priviligert punkt høyt hevet over alle drifter og tendenser? Høyst usannsynlig!

Mer om det en annen gang.

Ansvar

Det står respekt av at Audun Lysbakken faktisk tar ansvar og går av! Det har vært for mange ledere som har uttalt ordene "jeg tar ansvar", og det å uttale disse ordene var den eneste konsekvensen saken hadde for deres egen person. Jeg minnes Åstaulykken, der jernbanedirektør Steinar Killi i etterkant sa "jeg tar ansvar". Og dett var dett! Han satt i syv år til, selv om han hadde det overordnede ansvar for Jernbaneverket på ulykkestidspunktet.

Når det gjelder selve saken, eller sakene, som i dag har blitt avdekket i større bredde enn tidligere, så har ikke jeg detaljkunnskaper. Men det som er helt klart er at videre tillit til Lysbakken og til SV som parti avhenger av hvilke holdninger som kommer fram når det gjelder forvaltningen av fellesskapets midler. Hvis det skulle avtegne seg et bilde der politisk ledelse implisitt ser offentlige midler som noe man kan tuske til seg for å bedre rekrutteringen til egne rekker - så ligner det litt for mye på holdningene som er altfor utbredt i noen Middelhavsland, og som har likhetstrekk med det man kjenner som clientilismo.

Alle skjønner at det blir vanskelig for SV når man til helgen velger en leder som ikke skal sitte i regjeringen. Men det ordner seg nok i en overgangsfase. For det er det vi snakker om her: om kun kort tid er Lysbakken tilbake som statsråd, men for et annet departement. De som har dragning mot slikt begynner vel å ta veddemål om hvor fort det vil gå. Jeg tipper at det senest er tale om september.

PS: Jeg har vært noen dager på vinterferie, men nå er bloggen operativ på vanlig måte igjen.