People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang. (Daniel Finkelstein)
Dette er så sant som det er sagt. I min serie "politikk og personlighet" har jeg ennå ikke kommet til den perioden da jeg - over en del år - gikk fra å være SVer til å være Høyremann, men jeg har allerede sammenlignet det å tilhøre et parti med det å være fan av et fotballag.
Finkelstein forteller om sin venn skuespilleren Ron Silver (bildet), som døde på søndag, at han var en modig mann. Som skuespiller gikk han ut og støttet George Bushs kampanje i 2004, noe som medførte at telefonen hans sluttet å ringe. It takes courage to stand aside from the gang. Blink igjen! Jeg håpet inderlig at Bush ikke ville bli gjenvalgt i 2004, men jeg liker å tro at dersom jeg var Ron Silvers venn ville jeg ha fortsatt å ringe ham selv om vi var uenige.
Jeg skal ikke påberope meg stort mot, men jeg håper i det minste at jeg har mine meningers mot. Da jeg var SVer var det Høyrebølge i Norge, og SV var ikke noe stort parti i Overhalla - eller noe annet sted for den saks skyld. Da vi solgte Ny Tid i Namsos under Loran C -saken i 1977 var det flere eldre damer som brukte paraplyen på oss. Fysiske angrep er det få av på UiB, men det er ikke så mange som står fram med selv så moderate og sentristiske Høyre-idéer som de jeg målbærer - men det er langt flere som holder dem for seg selv. Det alminnelige er SV/Ap tilbøyeligheter, med noe Rødt her og der. Her som ellers er det mye lettere å være en del av gjengen. Alltid.
Det å skille meg ut er kanskje noe jeg nyter? Jeg ser ikke bort fra det. Mine tilbøyeligheter til konformitet er sikkert ikke noe svakere enn hos de fleste, men siden jeg ble voksen har jeg (i god Aristotelisk ånd) forsøkt å bekjempe dem. Jeg håper jeg lykkes noen ganger i alle fall.
Dette er så sant som det er sagt. I min serie "politikk og personlighet" har jeg ennå ikke kommet til den perioden da jeg - over en del år - gikk fra å være SVer til å være Høyremann, men jeg har allerede sammenlignet det å tilhøre et parti med det å være fan av et fotballag.
Finkelstein forteller om sin venn skuespilleren Ron Silver (bildet), som døde på søndag, at han var en modig mann. Som skuespiller gikk han ut og støttet George Bushs kampanje i 2004, noe som medførte at telefonen hans sluttet å ringe. It takes courage to stand aside from the gang. Blink igjen! Jeg håpet inderlig at Bush ikke ville bli gjenvalgt i 2004, men jeg liker å tro at dersom jeg var Ron Silvers venn ville jeg ha fortsatt å ringe ham selv om vi var uenige.
Jeg skal ikke påberope meg stort mot, men jeg håper i det minste at jeg har mine meningers mot. Da jeg var SVer var det Høyrebølge i Norge, og SV var ikke noe stort parti i Overhalla - eller noe annet sted for den saks skyld. Da vi solgte Ny Tid i Namsos under Loran C -saken i 1977 var det flere eldre damer som brukte paraplyen på oss. Fysiske angrep er det få av på UiB, men det er ikke så mange som står fram med selv så moderate og sentristiske Høyre-idéer som de jeg målbærer - men det er langt flere som holder dem for seg selv. Det alminnelige er SV/Ap tilbøyeligheter, med noe Rødt her og der. Her som ellers er det mye lettere å være en del av gjengen. Alltid.
Det å skille meg ut er kanskje noe jeg nyter? Jeg ser ikke bort fra det. Mine tilbøyeligheter til konformitet er sikkert ikke noe svakere enn hos de fleste, men siden jeg ble voksen har jeg (i god Aristotelisk ånd) forsøkt å bekjempe dem. Jeg håper jeg lykkes noen ganger i alle fall.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar