mandag 23. april 2018

Chablis Grand Cru 2004

William Fèvre Chablis Grand Cru Les Clos 2004
Lekker, kompleks og harmonisk. Nydelig vin, men det kan innvendes at den er i overkant syrlig. Det hører vel årgangen til, også. Og ettersmaken er litt kort - så helt uten forbehold er ikke skrytet. 

Dauvissat Chablis Grand Cru Les Clos 2004
Her er det noe rav ruskende galt. Den virker oversvovlet, og ikke korket. Uansett er den ikke bra. 

Dauvissat Chablis Grand Cru Les Preuses 2004
Her kunne jeg kopiert smaksnotatet til den første vinen - minus den overdrevne syrligheten, og en liten honningtone (som varsler at vinen er moden). Klart best av disse tre. 

PS - Notatene er fra juni 2016. 

lørdag 21. april 2018

Peaky Blinders - series 4 (DVD)

Jeg har omtalt de tre foregående seriene her på bloggen, og da fortjener absolutt den fjerde også omtale. Som før er dette en blanding av The Wire, The Sopranos og Boardwalk Empire. Ikke at jeg har sett mer enn noen minutter av den siste av disse, men tematikken og tidsepoken ligger nær.

Det er klart at dersom man er ny til denne serien, så bør man absolutt starte med begynnelsen. Karakterene har historie med hverandre - mye historie, og til dels meget dramatisk historie.

I tillegg til mye action og spenning - og ikke minst vold - er det flere dypere tema som får sin dramatiske utvikling her. Flere av de sentrale karakterene, ikke minst Tommy Shelby og broren Arthur, har vært i krigen - 1. verdenskrig - og kommet hjem i live, men med dype sår i sjelen og endringer i verdensbilde. De psykiske og moralske skadene kommer i fokus i de senere episodene.  

Betydningen av utenforskap (Shelby-familien er sigøynere/rom-folk) er en viktig motivator for det som skjer. I serie 4 har den etniske bakgrunnen større betydning enn i de foregående, også for utviklingen av handlingen. Ikke minst er det å lykkes på tross av å være uglesett en sterk motivasjon. 

Tyvetallets sosiale motsetninger, og den kommunistiske inspirasjonen i arbeiderbevegelsen blir et tema som går gjennom alle seks episodene i serien her.

Men fremfor alt er det en ekte siciliansk vendetta, med familien Shelby som mål, som er fremst i oppmerksomheten. Det er drepende spennende hele veien.

Konklusjon: Klar anbefaling (for de som har sett serie 1-3).

torsdag 19. april 2018

Chablis 2006

Fèvre Chablis Grand Cru Les Preuses 2006
Her har vi en avrundet og harmonisk duft. Vinen er lekker, med god intensitet også i munnen. Ikke så lite Weetabix på gang her heller (se notater for Grand Cru 2007). 

Raveneau Chablis 1er Cru Montée de Tonnerre 2006
Litt blass, og mangler substans. Litt kort. Den stinker ikke gamle raggsokker, eller våt papp, så den er ikke klassisk korket. Men den har det jeg kaller snik-kork. Konsentrasjoner av jævelskapen som er såpass små at den bare har kuttet frukten helt, og etterlatt en vin i koma. 

Raveneau Chablis 1er Cru Butteaux 2006
Syrlig og klar duft. Lekker vin, men smaksbildet er litt enstonig. Mangler kompleksiet, og har ikke så mange kort å spille. Grei vin, men ikke fantastisk.

Kort sagt: dette var ikke så imponerende. Den første vinen var den klart beste. Notatene er fra juni 2016

tirsdag 17. april 2018

Chablis Grand Cru 2007

Fevre Chablis Grand Cru Les Clos 2007 
Nesten ti år, men ganske så lukket. På nesen er den fra nøytral til stum. I munnen syrlig, men ellers lite meddelsom. Solid preg, men den er plagsomt sjenert.

Fevre Chablis Grand Cru Les Preuses 2007 
Dufter Weetabix og sitrondrops. Virker litt oksidert, med bitter eplekjeller som bevis i saken. I munnen er den faktisk ganske fin, og gir et preg av modent korn. Litt smal i ettersmaken, men lang. Litt vanskelig å bli klok på denne vinen - det var elementer som trakk i retning en skadet eller til og med ødelagt vin, og så var de andre som tydet på god helse og alt i orden. Ikke en gang tiden vi hadde til rådighet på smakingen kunne løse saken.

Louis Michel Chablis Grand Cru Les Clos 2007
Heller ikke denne vinen er av den pratsomme sorten. Duft av generell sitrus og mer spesifikt lime. I munnen er den frisk og har god lengde. Den hører klart til Michels portefølje med sin rene og lekre stil. Michel er vel den eneste Chablis-produsenten som aldri (såvidt jeg kan huske) har skuffet meg.

Louis Michel Chablis Grand Cru Grenouilles 2007
Her har vi den mest taletrengte av disse GC'ene fra Chablis. Rik duft av mango og lime. I munnen, som forventet, ren og lekker. God lengde. Før i verden kjøpte jeg en del fra denne vinmarken fra La Chablisienne sin portefølje, og det var jevnt over meget gode kjøp.

PS - notatene er fra juni 2016

søndag 15. april 2018

Hva er det Russland driver med?

Da jeg vokste opp var bildet greit: Det var det demokratiske vesten mot de kommunistiske diktaturene i øst. Rundt om i verden ellers var det varm krig - der Sovjet- (og Kina-) støttede frigjøringsbevegelser sto mot gamle mer eller mindre kolonistater, men i vår del av verden var det kald krig. (Foto: MIKHAIL SVETLOV/ GETTY IMAGES EUROPE) Selv trodde jeg at sannheten lå et sted mellom kommunistisk og vestlig propaganda, men da murne fallt ble det tydelig at den vestlige fremstillingen av forholdene i øst var for moderat - og jeg justerte mitt verdensbilde deretter. 

Selv om nesten alle forsto at det var mest et ferniss, så lå det en slags ideologi og (og en gang i tiden muligens) gode tanker bak maktutøvelsen i øst. Proletariatet skulle frigjøres. Men hva er det i dag? Russland har restartet den kalde krigen. Russland driver en aktiv hybridkrig mot vestlige land. Intensiteten varierer, men bildet er klart. Mot land i den gamle interessesfæren, som Ukraina og Georgia, har krigføringen vært mye av den gamle "tanks og soldater over grensen varianten". Hva er motivasjonen?

Det gamle Sovjet-Unionen drev også med løgner, men Putins regime har gjort det til en viktig bestanddel i selve systemet. Putin benektet først at russiske soldater var aktive i Ukraina. Uniformene var jo så like. Det var ingen sak å kjøpe russiske uniformer og bruke dem, så det kunne ikke være noe bevis. Senere sa han at selvfølgelig var det russiske soldater i Ukraina. Jeg tror at selve det å heve seg over sannheten er en vesentlig del av maktutøvelsen - man viser hvor suveren man er, og er ikke bundet av alminnelige normer om sant og usant. 

Konspirasjonsteoriene florerer også. Etter at Skripal ble byttet mot russiske spioner i 2010 sverget Putin at forrederen skulle dø. Og etter at han ble forgiftet var de skyldige: Theresa May, Ukraina, Slovakere, Sverige, Tsjekkere, og datterens fremtidige svigermor. Alt dette, og mer, har utenriksminister Lavrov fått seg til å påstå. Til og med passasjer fra Jules Verne har de fått seg til å bruke som "bevis" for at det var Storbritannia selv som sto bak. 

Dette er selvsagt ikke troverdig. Det er ganske desperat. Men kanskje det er method in the madness. Charles Clover sa en gang at 
“Putin has correctly surmised that lies unite rather than divide Russia’s political class. The greater and more obvious the lie, the more his subjects demonstrate their loyalty by accepting it, and the more they participate in the great sacral mystery of Kremlin power.”
Det forklarer den strategiske bruken av løgn. Men hvor kommer desperasjonen fra? Hvorfor denne fullstendig unødvendige aggresjonen mot vesten? 

Det korte svaret er følelsen av mindreverdighet. Russland er digert, og det er utrolig rikt i naturressurser. Men økonomien er elendig. At den var det i Sovjet-tiden kunne (i alle fall i ettertid) forklares internt med at systemet faktisk var ubrukelig. Men nå?

Sett utenfra er det også klart at i dag er det mest korrupsjon og vanstyre som er hovedforklaringen, men dette sliter på selvtilliten og er vanskelig å innrømme. Som de gamle (og nyere - som Venezuela) kommuniststatene er det "de andre" som har skylden. Det er vesten sin skyld! Det er et sterkt mindreverdighetskompleks som ligger under og motiverer det som skjer i dag, og det er det som nærer det hatet som driver fram absurde beskyldninger og en aktiv hybridkrig. 

Ved å utnytte svakheter i vest, og å nøre opp under motsetninger, svekker Russland vestlig overlegenhet. Egen lykke er best, men andres ulykke er en god nummer to. 

Men underlegenheten har også et østlig motstykke: Kina har reist seg voldsomt, og er ikke lenger den fattige fetteren i øst. 

Om Russland ikke kan få respekt, så kan det i det minste bli fryktet. Det er det nest beste. Jeg tror det er her vi finner den viktigste motivasjonen for det Russland driver med. 

fredag 13. april 2018

Chablis 2008

Disse notatene er fra juni 2016, og er viner fra (grovt sett) samme sted i samme årgang. "La Forest" er en underavdeling av Montmains, akkurat som Raveneaus Butteaux. 

Duplessis Chablis 1er Cru Montmains 2008
På første nese er det litt smør og mye svovel. På andre nesen kommer det et klart innslag av lime. Den beste duften kommer etter noe tid i glasset. I munnen har den en fin fylde, men syrene er i hardeste laget. Den er ikke helt i balanse etter min mening. Men ettersmaken er lang.

Dauvissat Chablis 1er Cru La Forest 2008
Her er duften mer avdempet med sitronterte og asparges. Den er betydelig bedre balansert i munnen enn vinen over, og framstår i alle fall i første omgang som meget god. Men etter tid i glasset dufter den kanskje litt muggent?

Droin Chablis 1er Cru Montmains 2008
På duft er det her mest svovel, men også elementer av jod og sjø. I munnen er den klar og ren, og den runder seg litt ut etter hvert.

Her er det altså Dauvissat som kommer best ut, men mine erfaringer med oksidasjon fra denne produsentens side gjør meg kanskje litt ekstra skeptisk. Duplessis er etter min mening for kantete, og for både den første og den siste vinen er svovelen skjemmende. Hvis det er alternativet til oksidasjon er det vel bare tiden som kan hjelpe disse vinene. 

onsdag 11. april 2018

Death in Paradise 7 (DVD)

Ardal O'Hanlon er en kjent irsk komiker - ikke minst kjent for rollen som Father Dougal i serien Father Ted fra 90-tallet. Nå er han den tredje britiske (for i serien har han jobbet i London-politiet) detektiven som havnet på den fiktive øya St. Marie i Karibien i Death in Paradise

Jeg har omtalt flere av de tidligere seriene av Death in Paradise her (første gang for fem år siden), og gitt dem svært gode vurderinger. Også denne runden har god atmosfære, fine scener og interessante utfordringer for en detektiv. Det er nesten uten unntak et begrenset sett av mistenkte og noe som enten er, eller ligner på, det lukkede roms mysterium. 

Som i de tidligere seriene skjer det noe som ved 42 eller 43 minutter inn i episoden får bitene til å falle på plass for detektiven, og så samles alle de mistenkte for en avklarende runde a-la Poirot. Man kan synes at dette er i overkant formelpreget, men det fungerer mener jeg.

Men i den syvende serien er det ikke serien helt på topp. De innfødte mannlige detektivene blir kanskje litt for karikerte, men det er ikke det viktigste. Jeg syns ikke Ardal O'Hanlon fungerer helt i rollen. Han blir for pratsom og ekspansiv til at dynamikken mellom karakterene fungerer. De tidligere detektivene i serien (Ben Miller og Kris Marshall)har vært mer eksentriske og keitete, mens Jack Mooney så tydelig er og forblir komikeren Ardal O'Hanlon. 

Derfor blir det ikke helt topp vurdering av denne runden i paradis.

Konklusjon - Anbefaling

mandag 9. april 2018

Eldre østerrikere (dvs. viner)

Knoll Grüner Veltliner Loibenberg Smaragd 2004
Dufter smør, kanskje smørmalt også, og litt såpe. Ren og syrlig i munnen. Svært syrlig! Jeg tror vi kan konkludere med at denne ikke var helt på topp. Jeg har hatt to flasker av denne i heimen, og begge var gode. Men de ble drukket for noen år siden.

Baurl Kellerberg Riesling 2004
Dufter mest gummi (reduksjon). Slank og lekker i munnen - men omtrent fri for fylde, og litt kort. Heller ikke noen vellykket vin. Jeg tror årgangen - som i mye av de litt nordlige vinområdene i Europa var svært syrlig og lite sjarmerende - ikke har tålt årene i kjelleren.

Gobelsburg Riesling Auslese 2007 (fra halvflaske)
Dufter aprikos og røyk. Stor sødme i munnen, og syren er fint balanserende. God vin, men ikke en som kaller på de store superlativene. Prisen var, om jeg ikke husker feil, meget gunstig. (Bildet: Mat og Vin)

lørdag 7. april 2018

Kredittboble

I dekningen av Høyres landsmøte er det flere media som etterlyser det nøysomme Høyre, det partiet som tenker på at alt gøy må betales av noen en eller annen gang. Henrik Asheim peker på egenandeler, engangsavgiften på fossildrevne biler og sykelønnsordningen. Men det er en utgift som synes å være hellig - og det er fradraget for kredittutgifter på selvangivelsen. (Illustrasjon: Aftenposten)

Dette fradraget er særnorsk - akkurat som 100% dekning av sykepenger er særnorsk - og koster flere titalls milliarder per år. Staten sponser oss altså for å bruke penger vi ikke har, og dette er et insentiv som virker.

Kredittveksten per år er 6,3 % i Norge, mens veksten i BNP per innbygger er 1,8 % (2017). Misforholdet er betydelig, og det har pågått i flere tiår. Vi er nesten på topp i verden i gjeld per innbygger. De to landene som ligger over oss, Nederland og Danmark, har hatt bråstopp i boligmarkedet og gjeldsgraden er på tur nedover. 

Gjeldsveksten er visst på tur nedover, men ingen legger særlig vekt på at den må kuttes med to tredjedeler for å komme ned på veksten i inntekter (på nasjonalt nivå). 

Det er altså for billig å låne penger. Renten kan vi ikke sette opp, for da blir kronen for dyr og eksportnæringene vil slite. Derfor må vi gjøre det dyrere å låne uten å sette opp renten. 

Rentefradraget på skatten er en åpenbar løsning. Det må fjernes gradvis, og over lengre tid, og da trenger vi et bredt flertall på Stortinget som står seg gjennom minst ett valg - kanskje flere.

Men Arbeiderpartiet har signalisert større tydelighet og mindre kompromissvilje, og ingen i Høyre ser ut til å ville vurdere denne sponsingen av løpske låneopptak. Da kan vi vente oss en solid smell en eller annen gang i løpet av de neste ti årene, og det vil alle føle effektene av i lang tid. 

torsdag 5. april 2018

Zöbinger Heiligenstein Riesling

Gobelsburg Zöbinger Heiligenstein Riesling 2006
Duft av drops og medisin. I munnen framstår den som slank, elegant og svært syrlig. Vinmarken er jo ganske varm, og mange viner fra 2006 i Østerrike har framstått som litt kvapsete. Dette er noe helt annet. Den henger også lenge i munnen med et distinkt syrepreg. 

Bründlmayer Zöbinger Heiligenstein Riesling Alte Reben 2007
Dette var ikke helt etter forventningene. Den er lysest på fargen i denne flighten, og so far so good. Men nesen er funky - og det ikke på en god måte. Deter vanskelig å sette diagnose på hva som er feil, men noe er det. Munnfølelsen er syrlig og skrinn. 

Bründlmayer Zöbinger Heiligenstein Riesling Alte Reben 2001
Neida, det er ingen tilfeldighet at jeg valgte denne som illustrasjon til innlegget. Dypest gyllen av disse tre, og det er vel ikke så rart for en vin som er 16 år pluss. Kompleks duft med røyk, hengt kjøtt, og sopp. I munnen er den både rik og slank - og svært lang. Kveldens beste vin etter min mening! 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...