fredag 24. april 2015

Ann Cleves - Thin Air (krimroman)

Det som startet som en "kvartett" er nå blitt en "serie", og det er greit. For dette er atmosfærisk og velskrevet, og betydelig mer givende å lese enn å se på BBCs serie Shetland. Jeg har bare sett en og en halv episode av den, og det var nok. Douglas Henshall er helt feil som detektiven Jimmy Perez, og verken skuespillet eller de fortellertekniske løsningene fungerte på det jeg så i alle fall. Nok om det.

Noen vennepar fra London kommer til Shetland for å feire ekteskapet til et av dem, og det går som det må. De mistenkte tilhører en mindre gruppe, og deres relasjoner og fortid får en fremtredende rolle i etterforskningen. Det gjør også historien og landskapet der dette utspiller seg - på den nordligste øya på Shetland - Unst. For oss som bor på Bergenskanten av verden, så er det jo et ekstra poeng at denne øya med litt over 600 innbyggere ligger på høyde med Lindås kommune.

Alle slike bøker krever en god del suspension of disbelief. En av de mest vesentlige i denne serien - som begynte med Raven Black - er at det kan være så mye mord og djævelsmakt i et så lite samfunn som det shetlandske. Ikke for det, blodbadet som Morse, Lewis og Endeavour har etterlatt seg i ganske så fredelige Oxford er ikke mindre egnet til vantro.

Men forøvrig er, så langt jeg kan bedømme det, miljø og landskap tegnet svært så troverdig og stemningsskapende. Man kunne jo tro at serien var i ferd med å miste piffen etter å ha gått fra en kvartett til å få et større og ubestemmelig antall etterfølgere - men den gang ei. Denne romanen står seg godt også mot de tre første og den forrige - Dead Water - men er naturlig nok ikke helt på høyde med Blue Lightening.

Thin Air leste jeg på Kindle Paperwhite. En meget god løsning. (Og jeg sponses ikke til å si dette.)

Konklusjon - Klar anbefaling.

onsdag 22. april 2015

Genesis - The Lamb Lies Down on Broadway

Et av de første album jeg plukket fram da jeg etter flere år uten platespiller kunne boltre meg i vinylsamlingen, var denne. Genesis' - The Lamb Lies Down on Broadway(Cover: Hipgnosis) Minnene fra de første gangene jeg hørte den hos en venn er sterke. Jeg kunne vel være en 14-15 år, og ordboka ble flittig brukt - ofte uten hell - for å forstå hva dette gikk ut på. Det var ikke så rart at det var litt vanskelig, for dette dobbelalbumet er bygd rundt drømmene til Peter Gabriel.

Det som slår meg etter alle disse årene, er en av mine kjepphester: evnen til å skape en unik stemning på en låt. Her er nesten hver eneste låt et eget stemningsunivers"Fly on a Windshield" er på en helt annen planet, for å si det slik, enn "Lilywhite Lilith" - og noe helt for seg selv er "The Colony of Slippermen". Gabriels stemme er særegen og tydelig tilstede over alt, og det er en særegen presisjon over alt fra uttale via modulasjon til intstrumentering. 

Når man hører på denne overfloden av inovasjon, fantasi, klassiske referanser, virtuositet og produksjon er det ikke rart at slike som Johnny Rotten kunne føle seg fremmedgjort. Konseptalbum og kostskolegutter var fine skyteskiver for punken. For min del må jeg si at jeg liker - og likte - begge deler.

Etter dette albumet forsvant Gabriel og dermed min interesse for Genesis. Det ble for mye myk popmusikk, og etter noen gode soloalbum skled også Gabriel i den retningen. 

Men dette er gull! 

Konklusjon - Klar befaling! 

mandag 20. april 2015

20. april 1940

I dag for 75 år siden, på Hitlers 51 årsdag, ble Namsos bombet. Det ble også Skilleås, men mens byen ble bombet flat gjorde ikke de mange brannbombene noe skade på snødekte Skilleås. Det har jeg tidligere omtalt her på bloggen. ( Foto: Hågensens Fotografiske Arkiv)



Vinsmaking med studenter - del II (Magnumtriks)

Her er andre delen av vinsmakingen med studenter 23. mars.

Jeg hadde også en helblind flight der vi bare fikk to karafler med hvitvin. Det var magnumtrikset igjen. Jeg vet jo at det er samme vinen, og jeg tømte klunk for klunk i hver sin karafel, så den ene var ikke første halvdel og den andre andre halvdel. Jeg skrev notatene rigorøst og etterretlig.

Første karafel med La Chablisienne Chablis La Sereine 2004 (magnum)
Reduksjon og flint (jern). Syrlig. Sitrus. Lang ettersmak - setter seg virkelig fast i munnhulen.

Andre karafel med La Chablisienne Chablis La Sereine 2004 (magnum)
Først litt blass, så kommer det mer sitrus og mineraler. Virker lettere og med mindre trøkk enn første karafel.

Jeg har før også opplevd å bli lurt selv av magnumtrikset. Vinen fra de to identiske karaflene framsto også denne gangen ulike. Kanskje det var de to vinene som hadde vært i glassene før som gjorde forskjellen? Den blasse utgaven kom fra den mye rikere Rieslingen i flighten før, mens det første glasset hadde hatt en elegant Sancerre. Uansett var det klare forskjeller som i mitt tilfelle ikke kunne tilskrives forventningen om ulikhet.

lørdag 18. april 2015

Vinsmaking med studenter - del I

23. mars i år ledet jeg en vinsmaking for filosofistudenter, og her kommer de første notatene derfra.

Første flight var halvblind - en champagne og en cava. Det er sjelden jeg drikker cava, så jeg fikk en av mine kontakter på Valken til å anbefale en for meg.

Equilibri Natural Funambul Brut Nature Cava
Dufter litt kjemisk, søtlig, og med preg av stikkelsbær med hyllebær. Sikkert god drikke, men sammen med en champagne falt den gjennom. Det var også et klart flertall i forsamlingen som foretrakk den andre vinen:

Lallier Blanc de Blancs Grand Cru Champagne 2008
Duft av gjærbakst, litt reduksjon (gummi), og modne epler. Ganske så kompleks nese, og kompleksiteten preger også vinen i munnen og i ettersmaken. Tilfredsstillende vin til en ganske så grei pris -  jeg ga 265 kr. for denne.

Den neste flighten skulle først og fremst illustrere to kjente hvitvinsdruer.

Prieur Sancerre 2013
En lett og lekker vin med duft av stikkelsbær, reduksjon og litt kalk. Dette er en av de mer dempede Sancerre'ene jeg har drukket de senere årene, men den var ikke dårligere av den grunn.

Battenfeld-Spanier Estate Riesling 2013
Hvite blomster og sitronterte på nesen. I munnen hadde den betydelig vekt og viskøsitet. Kontrasten med vinen over var meget merkbar

torsdag 16. april 2015

Conspicuous consumption

Det første jeg må gjøre er å beklage overfor alle mine generøse venner i vinens verden som hadde fortjent å smake denne vinen. Saken er den at vi var tre stykker som spleiset på to flasker Bollinger Vieille Vignes Françaises 1996 for mange år siden, og da ble det et glass hver på oss og våre ektefeller. Den første flasken drakk vi ganske tidlig, og den andre i går kveld da to av eierne var på kort besøk fra sitt nåværende hjemland - Sveits. (Foto: Ole Martin Skilleås)


Bollinger Vieille Vignes Françaises Blanc de Noirs 1996
Årgangen er kjent for heftig syre, men harmonien råder her. Moussen er stillfarende, småboblet og flott. Duften forandrer seg, men var innom både lær, aprikos, sitronterte og glassepler - men aldri dominerte noe element de andre.


Som kontrast drakk vi Grand Année 1996 fra Bollinger rett etterpå (smaksnotat i "Kjellerviner i april" som kommer sent 30. april). Det er jo en strålende vin, men i forhold til denne var den litt grov, ikke så intens, ikke like harmonisk og elegant. Men det er nok den vi får satse på framover.


Grunnen til det er prisen. Vi kjøpte de to flaskene til halv pris av det forhandlere i London ville ha. Jeg ringte importøren her, og fikk to flasker til 3000 kroner. Prisen i London nå er ti ganger så høy. 


Begrepet conspicuous consumption har vi fra Thorstein Veblens Theory of the Leisure Class. Før internets andre fase, med brukergenerert innhold i stort omfang, var vin lite egnet for å vise økonomiske muskler gjennom påfallende forbruk. Men nå kan alle vise verden i sin alminnelighet både sin gode smak og sine finansielle ressurser gjennom blogginnlegg og Facebook. 



Det som kjennetegner de aller beste vinene, mener jeg, er evnen til å forene egenskaper som ellers synes uforenlige. Her har vi et eksempel: den er både fokusert og presis, og rik og fruktig. Det er særlig den måten vinen fyller munnhulen, og holder seg der lenge etter at den er svelget, som gjør dette til en stor opplevelse. Det er eleganse og intensitet på flaske.

mandag 13. april 2015

Klubbmesterskap i tennis

At jeg skulle begynne med idrett i min alder var ikke på noe vis opplagt, men i helgen deltok jeg sammen med ca. 90 andre i klubbmesterskap i tennis. Utrolig gøy!

søndag 12. april 2015

Blir vi aldri ferdige med krigen?

Svaret på spørsmålet mitt er enkelt: ikke så lenge min generasjon lever! (Bildet: Bloggeren, Bjarne Nymoen, og min mor Bjarnhild Skilleås. Coventry, 1992.) Fortellingene er for tett på oss.

Da jeg ble født var det bare søtten år siden krigen var over. Krigen for oss var andre verdenskrig, så klart. Den hadde vår foreldregenerasjon klare minner fra, og familiegården ble rekvirert som forlegning for britiske soldater i april 1940. Den ble også bombet av tyske fly. Det er en annen historie.

Jeg skal ikke skrive om dette denne gangen, men heller kort fortelle om Bjarne Nymoen - mannen i midten over. Han rømte til Shetland under krigen, og ble en del av mannskapet på land for shetlandsbussen.

Da jeg studerte i England (1988 - 1992) fikk jeg høre at min tantes nabo hadde en bror i Coventry der jeg bodde. Jeg oppsøkte mannen, Bjarne Nymoen, og ble kjent med en svært hyggelig eldre mann fra min hjemkommune. Han kom fra svært moderate kår i Overhalla, og måtte tidlig søke arbeid. (Akkurat som min mor, som kom til Overhalla fra Vikna like før krigen).

Han ble dårlig behandlet, og kom etterhvert til Sogn som fabrikkarbeider. Da krigen brøt ut kom han i illegalt arbeid, og måtte rømme til England. Han rømte med Shetlandslarsen, og ble en del av gjengen på land på Shetland.

Under krigen møtte han hun som ble kona, Mary, på Euston Station i London under en permisjon. De bosatte seg på Leirvik på Stord, men hjemlengselen til hennes hjemlige Irland ble for sterk. De flyttet, men det var lite arbeid å få i Irland på femtitallet. I 1956 kom de som så mange andre fra Irland til Coventry.

Det var her jeg møtte han. Han hadde arbeidet på bilfabrikk, men var forlengst pensjonert. Norsken var ikke lenger feilfri, men lengselen etter en forbindelse til Overhalla var sterk.

Sterkt for meg var det å få en så tett forbindelse til en annen tid med andre betingelser. Vi som har vokst opp i fred har vel ofte lurt på: hva om det var jeg som måtte ta slike valg som de tok? Ville jeg kastet meg inn med livet som innsats? Eller ville jeg feiget ut? Vi kan være glade for at vi ikke har funnet ut av det!

lørdag 11. april 2015

Zind-Humbrecht Riesling

2001 Riesling Gueberschwihr
Litt mørk på fargen, synes jeg, og den dufter bittert. Knoklete, besk og fruktløs. Garantert sjarmfri. Om den er prematurt oksidert, eller bare for gammel, er ikke godt å si. Teorien, lansert av produsenten selv, om at produsentens viner trenger femten års lagring fikk seg en knekk. Etter produsentens egen angivelse av sødmenivå er denne på 1 - altså knusktørr. (Tross skrapelendig vin får etiketten pryde innlegget)

2002 Riesling Clos St. Urbain Rangen de Thann
Rik moden rieslingfrukt i retning de gule fruktene. Lekker, lang og harmonisk. Nyyyydelig vin.

2004 Riesling Clos St. Urbain Rangen de Thann
Yngst, og også lysest på farge. Med unntak av et snev av grapefrukt er den nesten helt stum. Lett, lekker, men ganske så skrinn. Trimbach-stil. Årgangen var jo ganske skrinn i vide områder i Nord-Europa, men de fleste tyske GGene jeg har drukket fra dette året har vært flotte.

torsdag 9. april 2015

Pinot Gris

Det er ikke ofte jeg smaker Pinot Gris - i alle fall ikke fra Alsace (Pinot Grigio fra ulike hold er det lettere å bli utsatt for). Disse vinene er kjent for å være meget anvendelige til mat, men de har også vært håpløst langt vekke fra radaren til alle som har påvirkningsmuligheter på vinjournalistikken. Eller out of fashion som man også kan si.

2005 Pinot Gris Réserve Personelle (Trimbach)
Duft av ananas, og syren er moderat. Ettersmaken er litt kort, og det strukturelle hovedinntrykket er at den er litt løs. Tid i glasset hjelper ikke på - tvert om: den dør. Konklusjon: ferdig som en sviske.

2007 Pinot Gris Réserve Personelle (Trimbach)
To års forskjell bare, men et helt annet resultat. På duft er det litt svovel og antydninger til sitrus. Den er ganske lukket på nesen, men strukturen er bra. Lekker og spenstig i munnen, med god lengde i ettersmaken. Denne har jeg tro på.

2000 Pinot Gris Fronholz (Ostertag)
Den første nesen sier svært klart og tydelig: linoleum-polish. Men dette roer seg fort. Flott syre - og ikke bare til Pinot Gris å være. Med denne alderen er den mer generell gammel hvitvin, men den har stått seg godt. I ettersmaken er det noe som minner mye om humle. Hadde den blitt servert blindt ville jeg gjettet Chassagne-Montrachet.

2009 Pinot Gris Goldert Clos St. Imer (Burn)
Dyp gyllen på farge - skulle tro den var betydelig eldre. Duft av sukkerbrød (Brioche). Den svir i munnen, og er klisste søt og intens - med lang ettersmak. En pussig vin på mange vis.

Jeg har et par notater til med Pinot Gris, men det er senthøstede varianter som gjerne kan stå sammen med samme type viner på andre druer.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...