tirsdag 22. august 2017

Litt sånn naturvinaktig

Her er tre viner som kanskje kan klassifiseres som naturvin - i den grad en slik klassifisering lar seg forsvare på noe slags vis. Det er en lengre diskusjon som jeg ikke skal ta her, men det er nå mest et påskudd for å samle tre smaksnotater og et bilde. 


Duft av røyk, sitrus og nøtter - et noe oksidert preg, men den er laget slik. Det skjemmer ikke vinen unødig. Dessverre bare på åtte pol, herunder Bergen Storsenter. 

Type oransjevin - selv om denne ikke er av de mest outrerte. Duft av nesle og utedass. Fin og fast i munnen, med noe bitterhet. Den krever nok et smaksrikt matfølge. På ti pol, også Valken i Bergen. 

Virkelig oransje! Mer frukt og harmoni enn i vinen over, og lengden på smakskurven er god. En meget særpreget vin, og verdt prispåslaget i forhold til vinen over. Lenken går til 2011, men jeg smakte 2010. Tipper det ikke er den store forskjellen. Denne finnes på 26 pol, herunder de ovennevnte Bergen Storsenter og Valken. 

lørdag 19. august 2017

40 år siden første valgkamp

Jeg kom plutselig på at det i disse dager er 40 år siden jeg først drev valgkamp! Heldigvis er jeg ikke eldre enn at hukommelsen fremdeles er god, så de ukene står ganske klart for meg. (Bildet: Tor Frithjof Wigers Larsen, Hilde Onarheim og jeg). 

I 1977 var jeg ganske nyinnmeldt i SV, og partiets valgkampsekretær i Nord-Trøndelag dukket opp og ba meg distribuere noe materiell. Jeg fikk også en liste over de andre som abonnerte på Ny Tid og oppdraget med å stifte nytt lokallag i Overhalla. Lokallag tok det to år å stifte, mener jeg å huske, og fire år senere var det jeg som var Nord-Trøndelag SVs valgkampsekretær. Jeg fikk stiftet fire nye lokallag i 1981, og i to av kommunene fikk SV senere ordføreren. 

Årene 1977 til 1982 (da jeg flyttet til Trondheim) ble ekstremt aktive politisk. Lærerike men travle år, og jeg var utslitt og møkk lei da jeg begynte på Universitetet i Trondheim (nå NTNU). Der fortonte studentpolitikken seg usedvanlig barnslig, så den fristet aldri. I Trondheim SV ville det ta meg lang tid å få så interessante posisjoner som jeg hadde hatt hjemme, så jeg droppet det direkte engasjementet. 

Jeg var ungdomskandidat på SVs liste i Nord-Trøndelag i 1983, men tok ikke del i valgkampen. Da jeg senere bodde i England (1988-1993) beveget jeg meg mer til høyre i det politiske landskapet. Fri fra de vanlige sosiale bånd, og påvirket kanskje særlig av studenter fra Øst-Europa, nyorienterte jeg meg og stemte Høyre for første gang i 1991. Utviklingen har jeg beskrevet på bloggen før i serien Politikk og personlighet (let litt for å finne de enkelte innleggene). 

I 1995 meldte jeg meg inn i Høyre, og det er 20 år siden min første valgkamp for Høyre. I 1999 ble jeg også folkevalgt i Fylkestinget i Hordaland. 

I år har jeg stått på stand på Lagunen og gått og banket på dørene til folk. I 1977 sto jeg på stand i Namsos, og fikk hard medfart fra gamle damer og modne herrer. Det var Listesaken, og Loran-C saken med mulig riksrett mot SV politikere som preget valgkampen for SVs del. Det var betydelig tøffere å stå på stand da. Det har gjort sitt til at jeg har blitt vant til å ytre meg uten å frykte reaksjonene. Om bare alle kunne hatt det slik! 

Politikk og personlighet - del III

fredag 18. august 2017

Foillard Beaujolais Morgon

Duft og smak av bringebær - nesten over i drops. Lekker og saftig vin med god lengde. Den er å få på 21 pol (Sletten og Storsenteret i Bergen), og på bestilling så klart. Et godt burgunderalternativ. 

Corcelette er en "lieu-dit" i Morgon, og brukes av vinmarkens navn er nok bare begynnelsen på en prosess der ønsket er å få identifisert og klassifisert vinmarker også i Beaujolais. Er denne vinen verdt 60 kroner mer enn den mer generiske Morgon-vinen? Den er i alle fall mer mild og harmonisk enn vinen over - mer renslig og polert, på et vis. Deres Côte de Py er kanskje mer kjent, men jeg smakte ikke den denne gangen. 

onsdag 16. august 2017

Idiotforskning

Et oppslag i Dagens Næringsliv og et notat i flere norske aviser kan fortelle at 
Tyske og franske forskere har oppdaget at det er reaksjoner i hjernens belønningssenter som gjør at dyr vin gjerne smaker bedre enn billigere varianter.
 Så hvorfor kaller jeg dette idiotforskning? Det er tre grunner til dette:

1. Hvordan er undersøkelsen konkret gjennomført? Siden forskerne er interessert i hjernens aktivitet ligger forsøkspersonene inne i en diger magnet. De får vinen gjennom et plastrør. Alle som har satt seg det minste inn i hvordan man nyter og bedømmer en vin på forsvarlig vis forstår at dette er som å spise sjokolade med papiret på. Det er dessuten ubehagelig, støyende (alternativt hører man sin egen pusting og slurping svært godt med øreplugger) og stressende å ligge inne i en slik magnet. 


Situasjonen er derfor meget fjern fra hvordan en vin normalt vil nytes. Resultatene for vinbedømmelse har derfor en verdi noe nær null. Likevel brukes denne undersøkelsen til å lage et poeng som støtter opp under fordommer - at dyr vin er bare snobberi.


2. Undersøkelsen sier ikke noe om hvem som deltok ut over kjønn. Er de erfarne smakere, eller kunnskapsmessig en blandet gruppe. Antakelig det siste siden dee bare var 'screened for liking and at least occasionally drinking red wine'. Det betyr at de antakelig ikke var vant til noe annet enn vin i et vanlig prissegment, noe som gjør at dyrere vin ikke hørte til i deres erfaringsgrunnlag. Vi liker det vi kjenner, og vi kjenner ikke det vi ikke har erfart. 


Både grunnet 1.og 2. over hadde disse deltakerne ikke noe grunnlag for å vurdere vinene mot hverandre (det var bare en vin involvert - men det visste de ikke) enn pris. Så derfor likte de de (antatt) dyrere vinene bedre. De hadde ikke egentlig noe annet å holde seg til. Noe annet resultat ville vært sensasjonelt. 


Det er ikke noe spesielt med vin i denne sammenhengen. Dyrere produkter gjør at eierne eller konsumentene føler seg bedre. De signaliserer en høyere posisjon i et hierarki. Det føles herlig. Merkeklær er ikke (nødvendigvis) bedre enn mer alminnelige klær - de er dyrere, og reklamen "viser" at du tilhører et eksklusivt segment når du bruker disse.


Eiere av identiske biler, som for eksempel Skoda CitiGo og VW Up, vurderer disse svært forskjellig. Bortsett fra navn og noen få designdetaljer er disse identiske produkter som lages av de samme delene på samme samlebånd, men prisen er ulik og merkenes image er ulikt. Det gir store utslag. Grovt sett har dette med pris og merkevarer det til felles at man bruker mer enn man behøver for å skaffe seg ting man ikke behøver for å imponere folk man verken kjenner eller liker.  


Likevel: forskningen er åpenbart ikke verdiløs fordi den kan fortelle hvordan forventninger manifesterer seg i hjernens strukturer. Det er nok tydelig at det var forskningens formål. Beklager derfor overskriften, men de som bruker denne forskningen for å si at dyr vin er bare snobberi burde også unnskylde seg for å fordumme debatten om vin. 

søndag 13. august 2017

Fart og genetikk

Nå er VM i friidrett over, og jeg må finne på noe annet på kveldene enn å se på TV. Det er mye spennende, ikke minst er det underholdende å se på hvordan utøvere i ulike grener er bygd rent fysisk. Det krever ingen spesielle egenskaper å skille en høydehopper fra en kulestøter, og heller ikke all verdens kløkt for å se om noen er egnet til å løpe langt eller kort og fort. Som Leif Olav Alnes, treneren til Warholm, sa: "friidrett er gen-sport". Særlige fysiske forutsetninger er nødvendige, men langt fra tilstrekkelige. 

Kanskje det er flere enn jeg som har lagt merke til at nesten alle som løper fort over korte distanser kommer fra Vest-Afrika eller har slekten sin derfra (som Jamaicas tropp og de aller fleste i USAs sprintlag). Videre er det vel ikke til å unngå å legge merke til at de fleste som løper fort over lange avstander enten er fra Øst-Afrika (Kenya, Etiopia osv.) eller har forfedre fra de kanter. Selvsagt gjelder ikke dette alle, og vi kan lett finne eksempler på blekansikt som yter helt i toppen av disse ulike idrettene, men med ca. 12 % av jordens befolkning er afrikanere og etterkommere etter afrikanere (i USA, Storbritannia og karibien) kraftig overrepresentert i friidrett. 

Personer i Vest-Afrika har betydelig større sjanse for å ha såkalt fast twitch muscle fibres, og det samme gjelder deres etterkommere i USA og de karibiske øyer. De siste er også etterkommere etter slaver, og de som overlevde overfarten var de sterkeste. Jamaica var siste stopp på reisen, og de er derfor de sterkeste av de sterke. De har ikke noe på lengre distanser å gjøre, for musklene krever tettere bein og sterkere sener for ikke å ødelegge kroppen, og de hurtige musklene bruker opp mye adenosine triphosfat noe som fører til raskere oppbygging av melkesyre. Verken vekten av muskler, sener og bein eller melkesyren er noe å dra med seg mange runder rundt banen. 

Da stiller det seg annerledes med østafrikanere. Det har vist seg vanskeligere å finne tydelige genetiske grunner til deres suksess, men et BBC-program kom til den konklusjonen at lettere beinbygning og særlig smalere ankler gjorde en stor forskjell. 

Alle befolkninger i verden har individ med særlige fysiske forutsetninger. En skal gå veldig langt tilbake for å spore Karsten Warholms vest-afrikanske forfedre, eller familien Ingebrigtsens kenyanske stamtavle. Men gitt at vi alle er fra Afrika, så har også Afrika en vesentlig større genetisk variasjon enn noe annet kontinent på jorden. Derfor er det ikke overraskende at ulike typer disposisjoner finnes i større konsentrasjoner her enn ellers. 

Selvsagt er kulturelle faktorer, og miljøfaktorer, av stor betydning - men kultur og miljø har ofte naturgitte forutsetninger. Dertil kommer betydningen av det som er over slipsfestet (som Alnes så treffende sa). Det hjelper lite med fysiske forutsetninger dersom du ikke gidder trene, og dersom du ikke er villig til å fokusere og ofre nesten alt for å bli best når det gjelder som mest. 

lørdag 12. august 2017

Tre Riesling fra Tyskland

Duft av bensinstasjon og sitrus. Tross at den er trocken er den sødmefull i munnen, men syren er så høy at det ikke gjør noe. Syren ligger på nær 6 g/l, og det er restsukker på 9,5 g/l. Det er, desverre, ingen pol som har tatt den inn. 

Her er det skifer på nesen og mye eleganse i munnen. Sitrus også. Lengden er OK, men ikke mer. Det er strukturen som gir denne vinen klasse. 

Duft av kalkmineraler og litt tropisk frukt i tillegg til den obligatoriske sitrusen. Smidig i munnen, og lineær og elegant. Denne har jeg kjøpt inn til kjelleren, og min erfaring er at det er Riesling fra Pfalz som utvikler seg interessant i kjelleren til større kompleksitet. 

torsdag 10. august 2017

Inspector Nardone (DVD)

Denne italienske serien fra 2010-2012 bruker en levende modell: Mario Nardone (1915-1986). Han kom fra sør og til Milano i 1947, og ble en meget profilert politimann gjennom å løse mange bemerkelsesverdige saker (herunder den gruoppvekkende saken med Rina Fort) og å omorganisere politiet.

Serien på 12 episoder er delt i to. Den første delen fokuserer på etterkrigsårene fram mot 1950, og de siste seks er lagt til en periode ti år senere. Det er ikke bare sakene som kommer i fokus, det gjør også teamet han samler. Deres historier veves inn i serien, og det gjør også de store endringene i samfunnet gjennom disse tiårene etter krigen.

Formspråket er tradisjonelt - og tradisjonelt italiensk. Hvorfor i all verden kan de ikke ta opp lyd og bilde samtidig? På etter hvert latterlig italiensk vis legges lyden på i etterkant, og personen som spiller en karakter er ikke nødvendigvis den som gir den en stemme. Det gjør også at de enkelt kan la utenlandske skuespillere ta roller uten at de behøver å lære seg italiensk.

Men her er det solide italienske skuespillere i de viktigste rollene. Noe av det mest fascinerende er tidskoloritten, og selv om historiene er spennende er det karakterene vi etter hver bryr oss med. Jøden Spitz som også leter etter fascisten som fikk hans familie deportert og utryddet, Suderghi som kommer seg ut av sine fascistiske kretser og som faller for den smellvakre men akk så prostituerte Fló, Muraro som våkner av koma og oppdager noe meget interessant (jeg kan ikke gi bort for mye av plottet), og Rizzo som også har sitt å stri med på det private området.

De som forventer hurtig klipping og/eller 100 % realisme (hvem skygger vel noen i bil ved å ligge på støtfangeren?) kan bli skuffet, men jeg koste meg gjennom hver eneste av disse 12 episodene, og var skuffet først da serien var over.

Konklusjon? - Klar anbefaling. 

søndag 6. august 2017

Verre enn Trump?

Veien til helvete er brolagt med gode forsetter. Vi må gå ut fra hensiktene er gode når venstresiden, særlig i USA, vil innskrenke ytringsfriheten siden noen kan komme til å føle seg støtt. 

I The Sunday Times i dag skriver den britiske historikeren Niall Ferguson om den vellykkede kampen venstresiden på amerikanske universitet fører mot ytringsfriheten (bak betalings-, eller i alle fall registreringsvegg). Trump undergraver det offentlige ordskiftet med løgn, bullshit og hetsing, mens venstresiden gjør det på den direkte måten. De man ikke liker meningene til får ikke lov til å ytre dem, og de som ikke er enige blir hetset og utestengt. Eksemplene er mange, og noen presenteres av Ferguson og andre av denne studenten. (En av de som først advarte mot dette nytyranniet var avdøde kommentator i Bergens Tidende Sjur Holsen.)

Denne holdningen om at vi er så rene og rettferdige at vi ikke kan besudles det å høre tanker som ikke er så rene og rettferdige er selvsagt latterlig, men den ytres og praktiseres av folk som burde være smarte nok til å forstå bedre. 

Selv er jeg noe i retning av en ytringsfrihetsfundamentalist. Det er selvsagt en problematisk posisjon, men uten frihet til å si hva man vil har andre friheter skrinne kår. Jeg får si det med Ferguson:
Freedom is rarely killed off by people chanting “Down with freedom!” It is killed off by people claiming that the greater good / the general will / the community / the proletariat requires “examination of the parameters” (or some such cant phrase) of individual liberty. If the criterion for censorship is that nobody’s feelings can be hurt, we are finished as a free society. 


fredag 4. august 2017

Utfordrere

Sist skrev jeg om poltravere, men denne gangen er det vanskeligere å finne en overskrift. Begge vinene er godt utenfor de fleste vinkjøperes allfarvei, for å si det slik, og derfor kan det passe med overskriften. (Foto: Ole Martin Skilleås)

Når de fire rytterne fra Apokalypsen er på vei, da skal man styrke seg på et glass Madiran. Det skrev Andrew Jefford en gang i The World of Fine Wine. Det er solide og kraftige saker, og det kan gjerne bli for mye av det gode. Men her er balansen fin. Svært mørk - det skulle bare mangle - og duft av mørke bær og lakris. Overraskende saftig, men den biter seg fast med modne tanniner. Meget god pris på en meget god vin. Helt klart en vin jeg gjerne kjøper inn til eget forbruk. 

Lys på farge, lett og fruktig i stilen, og fast når den kommer i munnen. Det som minner om burgund her er først og fremst det at en så lys og ved første inntrykk lett vin likevel er så solid og kraftfull. Lang ettersmak. Virkelig en interessant vin fra Sør-Afrika. Finnes på ett eneste pol, men det er kanskje det hippeste? Grünerløkka. (Bare ren gjetning fra min side, basert på åpenbare fordommer om bydeler i Oslo.)




Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...