lørdag 20. september 2014

Eldre Barolo - del III (Monfortino 1951 - 1941)

Det herre va gammert, ja! Her er vi ved de eldste vinene i den private smakingen av eldre baroli - først og fremst Conternos Monfortino, og jeg må tilstå at mitt erfaringsgrunnlag for å vurdere disse vinene er moderat til dårlig. Dertil kommer det faktum at eldre viner ligner mer og mer på hverandre - uansett druetyper og opprinnelsessted. Det avgjørende spørsmålet er alltid: hvor godt har de tålt tidens tann?

Jeg lister vinene i den rekkefølgen de kom - heller enn etter stigende alder. Det er noen innbyrdes sammenligninger som ellers blir borte.

Conterno Monfortino 1948
Lysest til nå - som kraftig utvannet rosévin, eller som et av skallene på løken litt lengre inne. Svært frisk, og ganske sherry-preget, og ellers som svak hostesaft på duft. Lekker munnfølelse og lang ettersmak.

Conterno Monfortino 1951
Mykere enn 1948, og litt mer kjemisk i stilen. Har ikke bikket over på noe slags vis.

Conterno Monfortino 1941
Lekker, lett, men med en heftig kjerne. Overraskende godt hold.

Monfortino 1949
Dette var en meget livlig vin for alderen. Den har frukt og en tanninstruktur og hele pakken. Fremdeles gjenkjennelig som vin. Dufter tørr skogsbunn og trøffel.

Til sist hadde en av gjestene tatt med en portvin:

Taylor 1927
Heftig frukt og viskøsitet. Velintegrert og superb vin.

Ikke alle notatene her var så fyldige, men oppmerksomheten lå etter hvert mer på opplevelsen enn på å fange den i noen ord. Jeg spyttet som en llama, og var i fin form neste dag. Spilte tenniskamp på morgenen.

torsdag 18. september 2014

Eldre Barolo - del II (Monfortino 1999 - 1958)

Her følger andre delen av en privat smaking av eldre Baroli, og nå har vi kommet til kjernen - nemlig Conternos Monfortino.

Conterno Barolo Monfortino 1999
Frisk, mineralsk, tanninene bygger seg opp. Flott balanse i denne ganske så unge vinen.

Conterno Barolo Monfortino 1996
Litt madeirisert - i alle fall noe riktig muffens. Huff.

Conterno Barolo Monfortino 1961
Lysebrun, frisk med søt frukt. Velintegrert, lekker og harmonisk vin. Kanskje kveldens beste.

Conterno Barolo Monfortino 1958
Lysere på farge enn vanlig - sier de erfarne Monfortinofarerne. Litt vegetal, dufter noe i retning rå potet. Munnfølelsen er flott - sitter godt i gummene uten å rive. Harmoni - men ikke så bra som 1961.

tirsdag 16. september 2014

Eldre Barolo - del I (Ikke fullt så gammel Barolo)

Her er første innlegg basert på viner jeg smakte sammen med flere hos en felles venn forleden. Det er mildt sagt meget generøst å spandere slike viner, og dette skrives i dypeste takk.

Temaet - som jeg vel som eneste deltaker ikke hadde fått informasjon om - var i all hovedsak Giacomo Conternos legendariske Barolo Monfortino i flere årganger helt tilbake til 1941. Men vi smakte også noen andre i begynnelsen, og her kommer de.

Conterno Cascina Francia 2001
Tobakk, høstløv og litt treverk. I munnen er den ganske medisinal - og et metallisk preg på grensen til rust. Tannisk og noe forknytt - dette er jo rene ungdommen.

Bartolo Mascarello Barolo 1999
Rikere og mer fruktig på duft. Preg av nyper, og jevnt over en modnere vin enn den over. Flotte greier. (Bildet over er mitt eget fra kjelleren til Mascarello - mitt eget besøk ble omtalt for seks år siden her.)

Fontanafredda Barolo 1990
Myk, lysere enn vinene over, og en moden vin. Lys kant, og litt lett kan den virke med en frukt som er litt tynn. Mangler den store substansen, men vinen er flott den.

Giacosa Barolo 1988
Betydelig lysere igjen. Dufter soyasaus og buljong. Lekker vin med fine tanniner som sprer seg fint i munnen. Litt balsamisk også, kanskje. Fin og balansert vin, men det er vanskelig å dukke under det tydelige buljongpreget.

søndag 14. september 2014

Gøy med vin - III (de røde vinene)

Den første av de røde på denne smakingen i Vitis Bergensis 7. september hadde smaksnotater som tema. Var det mulig å finne vinene ut fra smaksnotatene? Med bare tre viner kunne jo flaksen hjelpe til en del også - eller uflaksen gjøre det noe vanskeligere.

Vinene kom i en noe annen rekkefølge enn notatene, men her har jeg samlet vinenes navn og notatene - og så har jeg skrevet notatene jeg gjorde på søndag etterpå.


Jean-Paul Brun Beaujolais l’Ancien 2013 (159)
“Flott frukt og innslag av syrlige røde bær, moreller og blomster på duft. Saftig, ren og syrlig vin med flott frukt også i munnen, god konsentrasjon og lengde og lett syrlig finish. Lettdrikkelig stil.” (Ronold, juli 2014)
- Fioler, bringebær (litt i retning drops), i munnen er den ganske stofflig, og tanninene merkes i finishen.


Wongraven Alleanza Langhe Rosso 2013 (kr 155)
“Røde bær med mest krekling og tyttebær. Lett og lekker vin med litt bitt. Likevel er det nok til pastaen denne vinen vil fungere best.” (Skilleås, mai 2014)
- Ja, her siterte jeg meg selv. Et notat basert på en stor smaking. Søndagens korte notat: Skogsbær, mellomvekter med et litt rustikt preg.

Texier Cairanne 2012 (kr 144)*
“Denne … er så fyldig, så kremete. Ettersmak av pepper og bær. Perfekt grillvin.” (Tennfjord, august 2014)
- Lær, jord, grafitt, lett i munnen men med noe bitt. Solid.

Det var nok bruksområdet som Tennfjord foreslo som fikk mange til å plukke denne, men ellers var det happ som hipp hvordan man satte sammen notatene og vinene. Det var lettere å identifisere at Ronold skrev det ene notatet enn hvilken vin det beskrev.

Så - hvilken årgang er dette? Vi hadde 1996, 2004 og 2007 av Produttori del Barbarescos "Ovello". Men hvem var hvem? Det var slettes ikke så lett å finne ut. Mine kjappe notater:

1996: Mørkest, jordlig, litt muggen kjeller, finslige tanniner, men lukket og stum. Akkurat som den ene flasken jeg hadde av denne vinen. Man kunne mistenke at den var korket, men årgangen er nok den beste forklaringen.
2004: Lysest, heftig i munnen med litt alkoholblaff, men lekker, harmonisk med flott frukt, og en meget lovende vin som også drikker bra nå.
2007: Duft av fioler og bringebær - men ganske uforløst per i dag.

fredag 12. september 2014

The Lion Lies Down with the Lamb


Lord Bannside, bedre kjent som Ian Paisley, er død 88 år gammel.

Mye både kan og har vært sagt om hans fanatiske lavkirkelige og gammeltestamentlige protestantisme, og det ansvaret han hadde for eskaleringen av konflikten i Nord-Irland. Paisley var en diger brande av en kar som hadde en eim av gammeltestamentlig svovel rundt seg, men alt for lenge siden fikk jeg høre at hans mindre offentlige side var av en annen støpning. Preget av humor og en nestekjærlighet som ikke tok noe hensyn til religion eller hudfarge vant han venner i de mest usannsynlige kretser. Som Sinn Feins Martin McGuinness - som etter alt å dømme ledet IRAs terrorkampanje på 70-tallet. Over strever han med å holde tårene tilbake når han sier han har mistet en venn. Man kan bli myk rundt hjerterøttene av mindre. Det er forøvrig ikke ofte jeg poster videoer her på bloggen laget av tidligere terrororganisasjoner som nesten drepte en venn av meg.

Susanne Vega - Night Vision


En av de fineste sangene jeg vet om - myk, poetisk og innsiktsfull. Fra det suverene albumet Solitude Standing fra 1987. Det er andre sanger fra dette albumet som er vesentlig mer populære, men denne sangen gir meg alltid gåsehud.

torsdag 11. september 2014

Gøy med vin - del II

Her ble det skikkelig gøy. Jeg hadde nemlig en magnum og en enkelt flaske av den samme vinen, og den muligheten kunne jeg ikke la gå fra meg.

2001 Château La Louvière Blanc - var vinen.

Først kom 75cl flasken: lekker vin med lanolin og harmoni.

Siste delen av magnumen: litt åpning her, men vesentlig mer lukket enn normalflasken. Intens og lang.

Første delen av magnumen (slått ut først): stum. Lekker vin i munnen, men svært lite ekspressiv. Merkbart mer lukket enn den siste delen - selv om karafelen her var videre.

Jeg har også tidligere prøvd meg med magnumtrikset på denne vinen, og der ble jeg selv lurt mest. For det var ikke til å komme bort fra: en del magnumen var mye mer utviklet enn den andre. Men den gangen delte jeg opp slik at en klunk gikk i første karafel, neste klunk i den andre, den tredje klunken i første karafel - og så videre. Likevel fikk vi en merkbar forskjell mellom de to. Det er svært lite sannsynlig at det skyldtes vinen.

Forklaringer mottas med takk!

onsdag 10. september 2014

Lærerlønn

Akkurat ja! Arbeidet med å proletarisere lærerne - som jeg tematiserte i juni - bærer frukter. En OECD-rapport viser at lærerne i Norge har betydelig lavere lønn i forhold til andre utdanningsgrupper i landet enn hva som er snittet i OECD. Norske grunnskolelærere tjener bare 71 prosent av snittlønnen for andre med høyere utdanning i Norge. Gjennomsnittet i OECD-landene er 88 prosent av gjennomsnittet for gruppene med høyere utdanning - skriver VG. Med andre ord: er du kvalifisert til å ta høyere utdanning vet du at du ved å bli lærer vil tjene mindre enn du ellers ville gjort. Lønn er ikke alt - men på toppen av alt ser vi at arbeidsgiverne forsøker å fjernefriheten i utøvelsen av yrket.

Men lærerne er slettes ikke uten skyld i dette. De fleste lærerne er allmennlærere eller adjunkter, så hvilken interesse skulle de ha i å heve lønnen til de lengst utdannede - lektorene? Den flate lønnsstrukturen er dels "typisk norsk" og dels en villet politikk fra lærerorganisasjonene. Allmennlæreren er pedagog, så hun kan alt - det har vært omkvedet. Men alle som har stått foran en klasse med spinkle kunnskaper (ja, jeg har vært vikar i fag jeg kunne svært lite om) vet at den manglende kunnskapen setter sine spor i undervisningen selv om man vet mye mer enn elevene.

Nok om det. Så hva skal så til for å rekruttere faglig sterke og engasjerte unge mennesker til læreryrket? Yrket har, som denne undersøkelsen viser, lav lønn. Derav følger lav anseelse. De blir herset med av KS, og naboer, foreldre og andre synes synd på dem. Så hva kan man gjøre for å snu denne utviklingen?

Den faktoren som klarest og tydeligst har en betydning for hvor godt elevene lærer på skolen er utdanningsnivået til læreren. Høyere karakterkrav for inntak og masternivå for de som skal undervise på høyere trinn er viktige elementer. Men det er vanskelig å komme utenom lønn.

Flinke unge mennesker med ambisjoner for seg selv bør bli lærere, for slike mennesker formidler mer enn kunnskap. De formidler også at det er bra å strekke seg; at det er bra å utfordre seg selv til stadig å bli bedre. Hvor mange av dem vil bli tiltrukket av et yrke med skral lønn, lav anseelse og en arbeidsgiver som driver krig mot din yrkesgruppe?

Dessverre er det lite trolig at KS vil være noen pådriver for noe annet enn en videre proletarisering av yrket.

mandag 8. september 2014

Gøy med vin - del I

I går holdt jeg en smaking i Vitis Bergensis med temaet i tittelen over. Det var fem flighter med ulike tema. Her kommer de to første.

Første flight var "Plukk druen!" - hvilke tre druetyper er disse tre vinene laget av. Det var klart at det var endrueviner, og at druetypene var relativt kjente.

Meinklang Grüner Veltliner «Wörth» 2013'
Dufter pære, mineraler og noe litt kjemisk. I munnen er syrene ganske så heftige - noe som visstnok er årgangstypisk. Bare 120 kroner for denne vinen.

Trimbach Alsace Gewurztraminer 2012
En av de mest særpregede druene måtte jo være med - det var ikke min hensikt å få folk til å dumme seg ut. Få druer er så "lette å plukke" som denne. Dufter roser, lichi og akasiehonning. Litt lav syre - som jo er druetypisk. Vinen er teknisk tørr, men den lave syren og den "søte" duften gir en illusjon av sødme.

Matrot Bourgogne Chardonnay 2012
Dufter mest flint og litt svovel, i munnen er den syrlig og mineralsk, og i ettersmaken er den nesten litt metallisk.

- Folket hadde ikke store problemer med å plassere Gewurztramineren - men noen mente det var Riesling. De andre var vanskeligere, men den siste var det også mange som klarte å plassere.

Neste flight var "Plukk druen - ti år etter!". Her var det viner fra min kjeller med de samme druene, men alle fra 2002-årgangen.

2002 Zind-Humbrecht Gewurztraminer Clos Windsbuhl
Her var det nok en god del restsødme, men det gjorde ikke noe. Fargen var dyp gyllen - som ytterste skallet på en løk nesten. Duften var nydelig - honning, aprikos, blomster. Lang, lekker og nyyydelig. Harmoni på flaske. Alle skjønte at dette var Gewurztraminer.

2002 Weingut Knoll Grüner Veltliner Smaragd Ried Kreutles
Mineraler, lanolin, velintegrert og ikke utpreget syrlig på noe vis (ikke noe spor av det Meinklangvinen hadde). 

2002 Laurent Tribut Chablis 1er Cru Beauroy 
Sitrondrops, ganske smidig og viskøs i munnen, lang ettersmak med flint.

De to siste var det ikke på noe vis enkelt å skille fra hverandre, og det er da også noe av poenget. Med alder ligner Grüner Veltliner ofte svært mye på sentralburgunder - men uten oksidering.

fredag 5. september 2014

Finanskrisen 2014

Finanskrisen er ikke over - vi har bare en liten pause. I går kjørte den europeiske sentralbanken (ECB) renta ned til 0,05% og signaliserte kvantitative lettelser. Det er en påminnelse om at krisen ikke er over.

I landene som holdt på å gå konkurs er ikke gjeldsgraden redusert fra 2009/2010. Den har heller økt. Veksten er fraværende eller svært svak i Eurosonen, og inflasjonen truer med å gå ned mot null. Og uten vekst og inflasjon blir gjelden stadig tyngre å bære, og på ett eller annet tidspunkt kan derfor kreditorer bestemme seg for å berge stumpene. Da blir det skikkelig krise, og alle vet vel egentlig at ingen har råd til å redde utsatte land denne gangen.

Før 2007 var det ingen som så noen farer ved oppbyggingen av kreditt, og heller ikke ved lånefinansierte oppkjøp av aktiva som aksjer. De trodde at "finansiell innovasjon" reduserte risiko. Nå vet vi bedre - men blir nok gjort for å unngå å gå i de samme fellene?

Ganske sikkert ikke. Bankvesenet er mer solid i Europa grunnet oppbygging av egenkapital, men belåningen av stater og husholdninger er fremdeles høy og økende.

Mye av det vi så før 2007 er fremdeles gyldig i Norge:
  • Jo lengre en stabil periode varer, jo mer risiko er aktørene villige til å ta
  • Den økende opplåningen driver prisene på aktiva (som aksjer og eiendom) opp
  • Denne prisøkningen brukes til å begrunne opplåningen
Alt dette fortsetter å være sant - som hos oss nå - inntil det ikke er det lengre. Da blir det fort fryktelig usant. Og fryktelig vondt.

I verdensøkonomien før 2007 var det flere grunner til at det smalt. Noen av dem var
  • Opphopning av sparemidler uten gode investeringsmuligheter
  • Økende ulikheter og dermed svak etterspørsel
  • Svært lave renter (som følge av første punkt)
  • Produksjon av liksom-sikre høytytende papirer
  • Sentralbankene skulle holde en bestemt prisstigning, og måtte pøse på med likviditet for å holde inflasjonen oppe - men dette førte bare til prisbobler.
Men det er ikke så mye som har endret seg i form av reguleringer eller oppgaver som sentrale institusjoner skal utføre siden før finanskrisen, så det er heller ingen grunn til å tro at systemet er vaksinert.

Et sentralt element er bankene. Forretningsmodellen har vært å benytte så mye gjeld og så lite egenkapital som mulig, for å forrente egenkapitalen maksimalt og få høye bonuser. Det har vært en suksess for bankene, men for alle andre har det vært en katastrofe.

Bankene skal nå har mer egenkapital, men det er et åpent spørsmål om det er nok. Vi må nok gjennom en ny krise før vi kan ha håp om å etablere et mer stabilt system der incentivene er avstemt etter det som kreves både på mikro- og makronivå.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...