søndag 1. mars 2015

Inflasjon

Jeg våger den påstand at inflasjon blir et sentralt tema utover dette året.

Så langt har nesten ingen fokusert på denne utfordringen, men det er logisk at prisene vil øke i en åpen økonomi der valutaen har sunket i verdi i nær fortid. Grunnen til at det så langt ikke har skjedd i særlig grad, er at importører har lagre og dessuten kjøper valuta langsiktig. Men sikten er i de fleste tilfeller ikke lengre enn noen måneder, så i løpet av første halvdel av 2015 kommer prisøkninger til å bli merkbare på flere produkter.

Om appelsinene blir 5-10% dyrere merker vi det ikke så lett, men om du skal handle ny bil i år og den blir kostende 330.000 heller enn 300.000 er det lettere å merke. Og ikke minst vil de som skal forhandle lønn i vår merke det. Men skal devalueringen (for det er devaluering det er) gjøre jobben den er ment å gjøre, må ikke nulloppgjøret forstyrres. "Devaluering er som å pisse i buksa", husker jeg fra min oppvekst. "Det gir kortvarig varme". Kulden kommer brutalt tilbake fordi innsatsfaktorene blir dyrere, og dermed blir den fordelen eksportnæringene får med sine lavere priser i utenlandske valuta borte.

Det kan vi ikke ha noe av, siden fallet i oljeprisen fordrer at andre eksportnæringer fyller gapet. Derfor må inflasjonen bli høyere enn lønnsøkningene, og dermed får vi nedgang i kjøpekraften. Storbritannia har klart seg bra gjennom årene etter finanskrisen nettopp fordi britene har hatt en langvarig nedgang i kjøpekraften. Ledigheten har holdt seg lav i forhold til resten av Europa, men familiene har måttet kutte ned på forbruket.

Vi må vel helt tilbake til 80-tallet for noe lignende? Det kollektive minnet er skrøpelig, og det blir tungt å si farvel til (bortimot) stabile priser og en (virket det som) evig lønnsoppgang.


lørdag 28. februar 2015

Kjellerviner i februar

Det ble et meget moderat uttak fra kjelleren i februar. To meget generøse invitasjoner og et fravær grunnet reise gjorde sitt til at anledningene ble færre.

2004 Weingut Keller Riesling von der Fels
Som mange andre viner fra denne årgangen - omtrent i hele Nord-Europa - har denne vinen vært et trangt og ikke særlig sjarmerende sted. Noen skrev at alle hvitviner smakte som Sauvignon Blanc. Nå har denne blitt mye bedre. Fremdeles på den friske og stramme siden, men på en helt annen måte enn før. Hvite blomster, kalk og sitrus. Det er hovedpreget. Og etter som temperaturen øker i glasset blir det mer blomster - men uten at det lineære preget blir svekket på noe vis.

Gjenkjøp? - Ja, faktisk.


2001 Fattoria Selvapiana Chianti Rùfina Riserva Bucerchiale

Jeg tok fram en annen flaske samtidig med denne siden jeg ikke hadde så stor tro på den. Det slo til: den var korket. Det kjente jeg fra det øyeblikket kapselen kom av. 1999-årgangen av denne har vært en lang lidelseshistorie for min del. Det er jo heller ikke mulig å få pengene tilbake når vinen har vært i mitt eie i mer enn fem år. Av de fem  Bucerchialene jeg har åpnet så langt, har en vært god. Da blir det svært dyr vin.

Gjenkjøp? - Ikke på vilkår!

2001 Massolino Barolo
Flott vin, med dyp farge fremdeles, og kirsebær i tillegg til tjære og jord. Solid kjerne i denne vinen, og brukbar lengde er det også.

Gjenkjøp? - Ja.

2007 Domaine Huet Vouvray Demi-Sec Le Haut-Lieu
Da denne vinen først kom i mars 2010 kjøpte jeg mange av den og har drukket et par, men det er nå den begynner å finne sin form. Restsukkeret har blitt integrert, og vinen blir mer sammensatt og interessant. Fargen har blitt mer gyllen, og på duft har det kommet til elementer av lakris, blomster og honning, og litt lammeull har det alltid vært. Super vin!

Gjenkjøp? - Helt klart! 

onsdag 25. februar 2015

To champagner og en Montrachet

Palmer Blanc de Blancs 2008
Denne kom på bordet i samme omgang som eldre og mer meriterte champagner, og den stakk seg derfor ut. Den fremstår som fersk. Svært intens duft av hvite blomster og friske bær, og syren er heftig. Det kan godt være et 2008-trekk, men jeg har ikke smakt så mange viner fra denne årgangen i champagne ennå.

Jerome Prevost La Closerie Les Beguines NV
Spiss duft av mango og lime, dertil litt tjære og epler. Stålsyre men litt smak av tre - uten at det nødvendigvis er noe fatpreg i det. Udosert og 100% Pinot Meunier.

Lafon Montrachet Grand Cru 1999
Løkskall på farge - et av de ytre lagene. På duft er den medisinal og (vel, det er ingen hyggelig måte å si dette på:) oksidert. Under dette fornemmer man fylde, fedme og intensitet, men oksideringen er ikke et modningspreg. Sørgelig - det var min første Montrachet. Kanskje også den siste. Hvem vet.

tirsdag 24. februar 2015

Tre modne champagner

Henriot 1996
Denne ble servert blindt, og som den eneste plukket jeg årgangen med en gang på syren. Ut over det hadde jeg ikke noe å bidra med. Jeg la meg rolig ned på laurbærene. På fargen har den kommet et godt stykke ut i løkskallene. Kanskje ikke det ytterste, men ganske nær. I munnen har den både bitterhet og karamell, og meget god lengde på de før omtalte syrene. Flott vin i en moden og rik stil. 

Bollinger Vielles Vignes de Françaises 1990
Sjelden vin med blanc de noirs fra upodede vinstokker i to parseller i Aÿ. Fargen er av det ytre skallet på løken, moussen er fin - særlig alderen tatt i betraktning, duft av litt kaffe, autolyse og sitrus. Som mange andre riktig store viner er den både rik og frisk. Den har en utrolig lang ettersmak og etteravtrykk i munnen. En virkelig herlig vin. 

Bollinger RD 1988
Frisk, ung, med litt rødskjær i fargen. Lite rik til Bollinger å være, og svært syrerik. Men jo lenger den står i glasset, jo bedre blir den. Det er vanskelig ikke å skrive "super", "fantastisk" og lignende i et smaksnotat som dette. Du hildrande du for en vin!. 

søndag 22. februar 2015

10cc - How Dare You? (Album)

Lenge hadde jeg ikke platespiller. Min lille datter klarte ikke å holde fingrene unna stiften, og to ganger måtte jeg investere i ny stift til stygge priser. Etter det la jeg den brakk til jeg var sikker på at stiften var trygg. Veldig sikker. Det er ikke så lenge siden jeg fikk montert ny pick-up.

Etter at par Stones-album var jeg klar for en annen gammel favoritt - den i tittelen her. Jeg "kan" hele albumet omtrent utenat, men det er sikkert 20 år siden jeg hørte det. Gjenhøret ble meget hjertelig.

Wikipedia klassifiserer dem som art rock band, og det kan vel ha noe for seg, men denne gruppa fra Nord-England har på dette albumet laget det mest perfekte og intelligente pop-albumet jeg tror jeg har hørt noen gang. Fullt av klassiske referanser, plutselige forandringer i tempi, instrtumentering og annet - så høres det likevel helt perfekt og harmonisk ut uten noen gang å bli tamt. "Don't Hang Up" og "I'm Mandy Fly Me" er personlige favoritter. Sheer genius!

Musikken er fenomenal, og tekstene ligger ikke langt bak. Var du for ung i 1976 (jeg var 14) til å få det med deg, så er sjansen her fremdeles.

Konklusjon? - Klar befaling! 

lørdag 21. februar 2015

Krug med alder


Krug 1985 (Magnum)
Denne vinen og den neste var slanter jeg fikk da jeg kom forsinket til selskapet grunnet en misforståelse. Dette var nok den vinen som hadde blitt varmest i mitt fravær. Man fornemmer at det er en flott vin, men som den framsto for meg var den litt lapp og slapp.

Krug 1981 (Magnum)
Frisk duft av tørket aprikos, i munnen er moussen avdempet men vinen har spenst og intensitet i fullt monn. Ettersmaken sitter lenge. Kraft, eleganse og harmoni. Det er en svært flott vin. Minnerik.

Krug 1966
Korken måtte trekkes ut, og dette har blitt en stille vin. Men stillest vann har dypest grunn - det kan i alle fall gjelde for modne champagner av dette kaliberet. Dufter malt og høy, og det jeg kjenner igjen som Krug-preget (en blanding av røyk, kaffe og nøtter). Det er mye liv igjen i vinen, og den har en harmonisk kraft som gjør enhver vinkjenner andektig.

(Foto: Gunnar Karlsen)

onsdag 18. februar 2015

Hellas

Margaret Thatcher sa en gang om Labour: "They’ve got the usual Socialist disease – they’ve run out of other people’s Money." I Hellas ser det ut til at sosialistene i Syriza gjør det før heller enn senere. Denne uken vil bli avgjørende i så måte - men det har mange sagt før også.

Thatcher sa også om antikkens Athen: "[M]ore than they wanted freedom, the Athenians wanted security. Yet they lost everything—security, comfort, and freedom. This was because they wanted not to give to society, but for society to give to them. The freedom they were seeking was freedom from responsibility. It is no wonder, then, that they ceased to be free." Det var i 1995. Det er neppe mindre aktuelt nå.

Selvsagt er det flere sider ved denne saken om Hellas, gjelden og Euro. Men en stat som ikke klarer å inndrive skatter, men der de styrende kynisk kjøper seg stemmer gjennom låneopptak uten bærekraft, vil miste sympati. Uten tillit og sympati vil de "run out of other people's Money".

mandag 16. februar 2015

Krug Clos du Mesnil

Jeg har smakt Krug før, og jeg har smakt Clos du Mesnil før, men aldri har jeg betalt for gildet selv. Heller ikke denne gangen. Det er 24 karats generøsitet som gjelder, og da blir man ydmyk. Men over til vinene. (Foto: Gunnar Karlsen)

Krug Clos du Mesnil 1982
Duft av utetørket klesvask, blomster, litt kaffe i en typisk Krug-stil. I munnen går assosiasjonene til kniplinger. Som så mange riktig store viner er den både frisk og rik på en og samme tid. Rett og slett en fantastisk vin - som jeg har smakt på samme adresse før.
Regulær størrelse - 75 cl.

Krug Clos du Mesnil 1985
Svært burgundersk på nesen, men etter hvert kommer det et mer typisk Krug-preg med treverk og kaffe fram under det burgunderske. Smaken er lang og intens - den lever videre i munnen (dvs. nesen) helt til det kommer en ny vin. At man skulle få oppleve dette en gang til!
Dette var definitivt en magnum - det noterte jeg.

Jeg var i Clos du Mesnil i 2001. Ikke store vinmarken, egentlig (litt over 7 mål), men som navnet tilsier inngjærdet, og ypperlig eksponert. 1979 var første årgangen av Blanc de Blancs herfra, og den ble lansert i 1986. Vinmarken har vært brukt siden 1698 da muren også ble ferdig.

lørdag 14. februar 2015

Strøksnes for Putin


I dagens Bergens Tidende skriver Morten Strøksnes om forholdet mellom Norge/Vesten og Russland med utgangspunkt i Kirkenes. Denne spalten har av og til skrevet fornuftige og interessante artikler i BT, men denne gangen går det riktig galt. Galskapen bunner i at Strøksnes glatt overser at nasjoner og mennesker som ligger nær Russland har egne interesser, og at de rett og slett ikke tilhører Russland selv om Russland er en stor nabo med atomvåpen. Det, og at Strøksnes tydeligvis, som mange på venstresiden, mener at alt det onde i verden skyldes USA og profitthunger.

Da blir analysene nesten komisk forvridde, men han dekker seg bak samtalen med en russisk kunstner. Men denne kunsterens gjenfortelling av russisk propaganda får ingen motforestillinger fra Strøksnes. Kunstneren "påpeker" hele tiden, og Strøksnes jatter med. For verken Strøksnes eller denne kunstneren finnes Polen, Litauen, Estland eller noen av de andre landene som har hatt et alt annet enn trivelig forhold til sin store nabo i øst. De ble invadert, underkuet, og de som ikke ville innordne seg russiske forordninger fikk et lengre opphold i Gulag. Dersom de ikke ble skutt eller hengt, vil si.

Kan noen stusse på at disse landene søkte seg medlemsskap i NATO? Kan noen undres på at de ville bli med i EU? At demokrati, selvbestemmelse, og en fungerende rettsstat faktisk kunne motivere disse landene? Og at de faktisk ikke er Russlands eiendom? Kan det tenkes at dette var den mest vesentlige grunnen til at NATO og EU vokste i øst? Nei, Strøksnes og hans "påpekende" kunstner mener det er en "fornærmelse mot russernes intelligens" at ikke alt dette var USA og USAs våpenindustris verk.

"Hva skulle jeg svare?", skriver Strøksnes. "Alt var jo mer eller mindre sant."

Men det var jo ikke det. Det var sant at Sovjet-Unionen jaget ut Tyskland fra Øst-Finmark og senere trakk seg ut. Sovjet sto sterkt i disse delene av landet lenge, og Strøksnes er et symptom på at de gjør det fremdeles. Men andre deler av Europa hadde andre erfaringer, for å si det forsiktig. Disse hadde sine egne interesser å ivareta, og benyttet denne lille luken i verdenshistorien etter murens fall til å sikre seg mot overgrep, invasjoner og annen brutalitet fra russisk side. De ble med i NATO. Det er i grunnen symptomatisk for verdensbildet til Strøksnes og hans like at disse landene ikke en gang nevnes med navn.

Strøksnes gjør seg til talerør for et verdensbilde der store lands strategiske interesser skal overstyre andre lands selvbestemmelse. I realiteten er det Putin og hans kleptokrater som som tjener på at det russiske folk blir foret med propaganda som styrker den stor-russiske selvfølelsen. I Russland har de ikke en rettsstat, utenom olje, gass og våpenindustrien har de heller ikke et fungerende næringsliv, og de har ikke en nøytral offentlighet. Nå går også økonomien nedenom. Men de er russere. De er del av noe stort og mektig. Dette er nå den basis Putinregimet bygger på.

Det er farlig for nabolandene. Heldige er de som har blitt med i NATO.

tirsdag 10. februar 2015

Dartford Train Station

Artig å tenke på hva dette møtet har ført med seg. Noen burde skrive om rollen til togtabellene i rockens historie. Men kanskje noen har gjort det allerede?
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...