onsdag 1. oktober 2014

Gjelden kveler veksten

Det er liten tvil om at jeg i denne bloggen uttrykker dyp pessimisme om framtidens vekst og velstand, og grunnen er i all hovedsak gjeld.

I Norge har renten fått i hovedoppgave å holde kroneverdien lav slik at ikke all virksomhet utenfor oljen smuldrer hen på grunn av prisnivået. Det betyr at rentene er hysterisk lave i forhold til aktiviteten i økonomien. Før eller siden smeller den private gjeldsbomben, og det vil det bli vondt å være i nærheten. Det åpenbare svaret, å gjøre det mindre lønnsomt å ta opp gjeld gjennom å fjerne rentefradraget på skatten (over tid, selvsagt, men man må starte nå!) er politisk umulig fordi velgerne er gjeldsslaver.

Men Norge er et lite land i verden, og her står det heller ikke så mye bedre til. Figuren over viser forholdet mellom privat og offentlig gjeld og brutto nationalprodukt i verden i årene etter årtusenskiftet. Det er dyster lesning. Kostnadene med å bære denne gjelden - som er uten sidestykke utenom verdenskrigene - kveler alle muligheter til vekst, og det er veksten som skulle gjøre gjeldsbyrden gradvis lettere. Heller enn å betale ned etter finanskrisen rundt 2008 har verden bare pøst på med gjeld, noe The Geneva Report viser.

Mye av den senere veksten i gjelden har kommet i Kina (fra 160% av GDP til 220% på få år), og det er mye som tyder på at dette ikke vil ende bra. Det vil i stor grad påvirke den for Norge svært betydningsfulle oljeprisen. Nedover. Allerede er aktiviteten på god tur nedover på vår sokkel, og dette vil forsterke seg.

Før i verden fikk man debitorene til å ta støyten gjennom å devaluere og å kjøre opp inflasjonen, men nå klarer ingen å få liv i inflasjonen. 70-tallets store svøpe synes død og begravet. Devalueringer vil bare spre seg og dermed nulle seg ut i en så integrert verdensøkonomi. Vi er i ukjent farvann, men den erkjennelsen har ingen på broen fått med seg.

Uten vekst, inflasjon og nedbetaling av gjeld er det bare en løsning igjen: konkurs. De blir det mange av, og de blir vonde.

tirsdag 30. september 2014

Kjellerviner i september

Første vin ble egentlig konsumert siste kvelden i august, men da var innlegget for august på tur ut på nett.

2005 Dönnhoff Norheimer Dellchen Riesling Großes Gewächs
Blomster, skifer, litt petroleum og litt eple. I munnen er den smidig, og ettersmaken er lang. Drakk denne i både et Riedl Rieslingglass, og i et videre glass. Etter min mening passet den bedre i det vide glasset - og det er et syn som produsenten også deler. Hvorfor skulle Auslese og Spätlese med sin restsødme diktere hvordan modne og tørre hvitviner skal drikkes?

Gjenkjøp? - Ja.

2004 Weingut Willi Bründlmayer Grüner Veltliner Alte Reben
Servert blindt til en meget kompetent gruppe mennesker, og de skjønte ikke hva dette var. De fleste tips gikk i retning Meursault, mens noen ville til Loire. For min nese, som visste hva dette var, viste vinen fram hvit pepper, kalk og litt sitrus på nesen. I munnen hadde den fylde og friskhet i rikt monn - men det var kanskje en opplevd sødme (vinen er teknisk tørr) som gjorde at den stakk seg ut i forhold til hva man kunne vente seg fra sentralburgund eller til og med Mâcon.

Gjenkjøp? - Ja.

1979 Château Lanessan
Denne Haut-Medoc'en har den mørke fargen i behold, med litt vandig kant og antydning til bruning, men på duft var det et lite snev av muggen kjeller. Likevel tror jeg ikke den var korket - eller i så fall meget mildt rammet. Avdempet duft med noe lær og blyant. I munnen er den slank og lekker - ingen tungvekter. Den har tålt årene godt, men det er ingen grunn til å ruge videre på den andre flasken jeg kjøpte.

Etter en dag i åpen karafel i kjøleskapet var slanten akkurat som dagen før, bortsett fra at kjellerduften var borte.

Gjenkjøp? - Slettes ikke sikkert.

Leon Barral Faugères 2011
Denne vinen hadde knapt sett innsiden på vinskapet før den ble drukket, så den er vel i utkanten av kategorien "kjellerviner". Likevel får den være med, for den er i alle fall interessant. Det er ikke ofte jeg drikker naturviner, så denne naturgjærede og usvovlede vinen er en sjelden type vin på mitt bord.

Området ligger like ved der vi har feriert de siste årene, så det er en grunn til min interesse. Men over til vinen: Mørk, dufter jord, bjørnebærkompott og litt urter. Den er aromatisk og i munnen fruktig som en typisk naturvin. Det jeg ikke liker ved den er det alkoholiske preget. Det ligger liksom utpå vinen og kler den ikke. Prosenten er 14, men det virker som det er mer. Druemiksen er lokal: Carignan 50%, Grenache 40% og Cinsault 10%.

Vinstokkene er 30-60 år, og avkastningen så lav som 35 hl/ha. Den er lagret to år på betong (som visstnok er mye mer naturlig enn tre), spontangjæret, og verken svovlet eller filtrert.

Gjenkjøp? - Neppe. Glad jeg smakte denne, men det holder.

N.V. Jean Lallement Champagne Brut Réserve
Kjøpt i 2007/2008 i betydelig omfang, og helt og holdent 2002-årgang. En av de beste vinkjøp jeg har gjort. Løkfarget nå, med flott duft av glassepler, tørket aprikos og mye annet. Intens og klar - en flott matvin.

Produsenten holder til i Verzenay, med vinmarker som heller svakt mot nord i Montaigne de Rheims. 80% Pinot Noir, resten Chardonnay.

Gjenkjøp? - You bet!

2009 Prager Riesling Smaragd Klaus
Nok en vin som ikke egentlig er en kjellervin, men det passer best å ta den med her. Jeg kjøpte den i London nettopp, og den ble konsumert i Oxford noen dager senere. 

Den har rukket å bli ganske gyllen. Duften har aprikos, appelsinskall, kalk og urter i retning timian og rosmarin. Det er også et svakt drag av petroleum her. I munnen er den smidig, lang og lekker. 

Gjenkjøp? - You bet!
2010 Berry's Pauillac
Nok en gang en vin som ikke egentlig har vært innom kjelleren særlig lenge. Den ble kjøpt i London for 12 dager siden. Dette er en gammel favoritt som lages av de yngste vinstokkene hos Ch. Lynch-Bages. De har alltid vært som en definisjon av hva ung bordeaux burde være, og 2010 er ikke noe unntak. Solbær, grafitt, og både saftig og solid i munnen. Til å drikke ungt er dette fabelaktig.

Gjenkjøp? - Oh yes.

mandag 29. september 2014

Terroir og vineri

7. juli ble vi med Bernard Nivollet, vinmakeren på Château Haut-Blanville, på omvisning i vinmarkene på eiendommen. Som jeg skrev i fjor ligger denne eiendommen nær der vi har feriert i flere somre på rad, og via bloggen ble jeg kjent med noen som kjente de som hadde kjøpt slottet.

Dette året ble jeg altså bedt med på omvisning i vinmarkene i AOP Languedoc - Grés de Montpellier, og en smaking av de beste vinene. Om noen lurer på hvor dette er, så er det korte svaret sør for Montpellier. De som har kjørt motorveien sørover her kjenner til de store vindmøllene vest for motorveien, og like sør for disse ligger dette høydedraget.

Det mest interessante med dette besøket? At de er nødt til å bygge en serie nye vinerier fordi de vil differensiere seg i markedet ut fra ulike terroir- slik som Clos des Légendes (Bildet øverst: Bernard i Clos des Légendes). Etter fransk vinlov må en eiendom ha sitt eget vineri, og siden Bernard og co vil utvikle de ulike terroir må de også bygge nye vinerier der disse vinene lages. Ikke spesielt økonomisk, vil man vel si, men det bidrar til å bevare særpreget.

Her er det første av flere vinerier som skal ta seg av de ulike terroir de lager vin fra i dag. Det var nesten ferdig da vi var der,og det har en fabelaktig utsikt over dette herlige landskapet.
Jeg kommer tilbake med flere bilder og ikke minst notater og informasjon om vinene vi smakte i etterkant av den ekstensive omvisningen i markene. Vi lærte mye den kvelden.




lørdag 27. september 2014

The English Question

Jeg var i England sist uke da skottene til slutt vendte seg mot brudd og valgte å holde seg i UK. Det var spennende, men de jeg diskuterte med forutså resultatet med stor presisjon. For min del var jeg bare en prosent unna, men det er ikke evnene som sannsiger som er mitt emne i dette innlegget. Det er det at UK kommer til å gå i oppløsning i min levetid.

Hovedutfordringen er at England er så totalt dominerende i en union som skal være likeverdig. Det er ingen vei utenom - det er omtrent 50 millioner mennesker i England, og Skottland har en tiendedel av dette. Wales og Nord-Irland har mye mindre.

Skottland ble lovet svært omfattende selvstyre av partiene i Westminster, men det forsterker bare utfordringen med The West-Lothian Question: Why was it that a member of parliament for West Lothian could vote on matters affecting the English town of Blackburn, Lancashire, but not on matters concerning Blackburn, West Lothian in his own constituency.

Statsminister David Cameron var raskt ute med å love at mer selvstyre for skottland skulle besvares med mer selvstyre for England: "english votes for english laws". Tanken er at de som er valgt inn fra engelske valgkretser sitter alene og stemmer over lover og annet som bare har med England å gjøre. Smart?

Det får i alle fall Labour til å gå i spinn, for de avhenger av de skotske stemmene for å få flertall i parlamentet. Bare et par ganger etter krigen ville de vunnet valgene uten de skotske stemmene.

Et eget engelsk parlament på linje med det skotske ville, på grunn av Englands dominans, vært bortimot umulig. Det måtte ha sin egen regjering - som den i Edinburgh - og en statsminister som skottene også har. Men med 80% av befolkningen i UK bak seg ville denne vært i sterk konkurranse med statsministeren og regjeringen i UK, så det er rett og slett utenkelig.

Men hva da med Camerons forslag: at de engelske medlemmene stemmer over engelske lover og bevilgninger, men uten å ha et eget apparat parallelt med det for UK? Et problem er at dette vil koble lovene og bevilgningene (skatter og avgifter) for 80% av befolkningen fra makten i UK. Noen ganger vil det være fullt sammenfall mellom flertallet i England og i UK, men andre ganger ikke. Dette er ikke noen grei og enkel sak, og alle som setter seg inn i dette sakskomplekset forstår det.

Jeg tror derfor at avstemningen 18. september bare er en utsettelse på den uavvendlelige oppstykkingen av The United Kingdom. Det er jeg ikke glad for, men den prosessen startet med Tony Blairs Scotland Act i 1998. Det er nå vanskelig å få ånden tilbake på flasken.

fredag 26. september 2014

Peter Robinson - Abattoir Blues (Krim)

Denne 22. boken i serien med DCI Banks er nærmest obligatorisk for alle oss som har lest alle, eller nesten alle, bøkene i serien til nå. Men hva med andre? Som kanskje har lest en eller flere, men som ikke har det nære forholdet til Banks og hans kolleger?

Alle bøkene er sterke på atmosfære og karakterer, og ganske mange er i tillegg grusomt spennende. Noen færre har plot og karakterer som sitter i deg en god stund - kanskje i årevis. De beste bøkene, i alle fall en fire-fem av dem, hører hjemme på en ti på topp eller i alle fall 20 på topp liste over krim jeg har lest. Dette er ikke en av dem.

Handlingen er for det meste på bygda i Yorkshire der en dyr traktor er stjålet. Så langt følte jeg meg hjemme, kan man si. Men man finner også blod, som viser seg å stamme fra et menneske, i en forlatt hangar i nærheten - men ikke noe lik.

Etterforskningen omfatter flere samfunnslag, Yorkshire og London, og foregår realistisk og med nærhet til etterforskere og ofre. Men selv om det topper seg mot slutten, så blir spenningselementet - som jo ikke er uvesentlig i krim - litt for svakt.

Som et ettersleng kan jeg nevne at dette var den første boka jeg leste på Kindle, og det frister faktisk til gjentagelse. Det å ligge i mørket i senga før sovetid og lese krim er faktisk å foretrekke framfor bokvarianten.

Konklusjon - Betinget anbefaling.

mandag 22. september 2014

A Touch of Cloth Series 2 and 3

Dette er en krimkomedie med vekt på komedie. Det drives gjøn med klisjéer, talemåter, sjangre og - vel - alt egentlig. Uten at noen trekker på smilebåndet en eneste gang - dette er deadpan. Det er fullt av detaljer - man bør nesten se alt om igjen og om igjen for å få med seg alle gags og vittigheter. Filmene (for det er ikke serier egentlig - men filmer på omtrent halvannen time) er overflødighetshorn av humor.

 På mange måter minner "A Touch of Cloth" om Police Squad - den geniale men oversette forløperen for alle Naked Gun filmene (Må ikke forveksles med Police Academy), men her i britisk tapning.

Jeg sitter med et smil hele tiden, mye av tiden humrer jeg også, og av og til må jeg gapskratte. Det er riktig fornøyelig, men likevel tror jeg kanskje de med fordel kunne ha laget en ordentlig serie. Denne typen humor passer best i litt mindre doser.

Man må selvsagt begynne med den første serien (som er en ordentlig serie), men likevel blir det:

Konklusjon - Klar anbefaling.

lørdag 20. september 2014

Eldre Barolo - del III (Monfortino 1951 - 1941)

Det herre va gammert, ja! Her er vi ved de eldste vinene i den private smakingen av eldre baroli - først og fremst Conternos Monfortino, og jeg må tilstå at mitt erfaringsgrunnlag for å vurdere disse vinene er moderat til dårlig. Dertil kommer det faktum at eldre viner ligner mer og mer på hverandre - uansett druetyper og opprinnelsessted. Det avgjørende spørsmålet er alltid: hvor godt har de tålt tidens tann?

Jeg lister vinene i den rekkefølgen de kom - heller enn etter stigende alder. Det er noen innbyrdes sammenligninger som ellers blir borte.

Conterno Monfortino 1948
Lysest til nå - som kraftig utvannet rosévin, eller som et av skallene på løken litt lengre inne. Svært frisk, og ganske sherry-preget, og ellers som svak hostesaft på duft. Lekker munnfølelse og lang ettersmak.

Conterno Monfortino 1951
Mykere enn 1948, og litt mer kjemisk i stilen. Har ikke bikket over på noe slags vis.

Conterno Monfortino 1941
Lekker, lett, men med en heftig kjerne. Overraskende godt hold.

Monfortino 1949
Dette var en meget livlig vin for alderen. Den har frukt og en tanninstruktur og hele pakken. Fremdeles gjenkjennelig som vin. Dufter tørr skogsbunn og trøffel.

Til sist hadde en av gjestene tatt med en portvin:

Taylor 1927
Heftig frukt og viskøsitet. Velintegrert og superb vin.

Ikke alle notatene her var så fyldige, men oppmerksomheten lå etter hvert mer på opplevelsen enn på å fange den i noen ord. Jeg spyttet som en llama, og var i fin form neste dag. Spilte tenniskamp på morgenen.

torsdag 18. september 2014

Eldre Barolo - del II (Monfortino 1999 - 1958)

Her følger andre delen av en privat smaking av eldre Baroli, og nå har vi kommet til kjernen - nemlig Conternos Monfortino.

Conterno Barolo Monfortino 1999
Frisk, mineralsk, tanninene bygger seg opp. Flott balanse i denne ganske så unge vinen.

Conterno Barolo Monfortino 1996
Litt madeirisert - i alle fall noe riktig muffens. Huff.

Conterno Barolo Monfortino 1961
Lysebrun, frisk med søt frukt. Velintegrert, lekker og harmonisk vin. Kanskje kveldens beste.

Conterno Barolo Monfortino 1958
Lysere på farge enn vanlig - sier de erfarne Monfortinofarerne. Litt vegetal, dufter noe i retning rå potet. Munnfølelsen er flott - sitter godt i gummene uten å rive. Harmoni - men ikke så bra som 1961.

tirsdag 16. september 2014

Eldre Barolo - del I (Ikke fullt så gammel Barolo)

Her er første innlegg basert på viner jeg smakte sammen med flere hos en felles venn forleden. Det er mildt sagt meget generøst å spandere slike viner, og dette skrives i dypeste takk.

Temaet - som jeg vel som eneste deltaker ikke hadde fått informasjon om - var i all hovedsak Giacomo Conternos legendariske Barolo Monfortino i flere årganger helt tilbake til 1941. Men vi smakte også noen andre i begynnelsen, og her kommer de.

Conterno Cascina Francia 2001
Tobakk, høstløv og litt treverk. I munnen er den ganske medisinal - og et metallisk preg på grensen til rust. Tannisk og noe forknytt - dette er jo rene ungdommen.

Bartolo Mascarello Barolo 1999
Rikere og mer fruktig på duft. Preg av nyper, og jevnt over en modnere vin enn den over. Flotte greier. (Bildet over er mitt eget fra kjelleren til Mascarello - mitt eget besøk ble omtalt for seks år siden her.)

Fontanafredda Barolo 1990
Myk, lysere enn vinene over, og en moden vin. Lys kant, og litt lett kan den virke med en frukt som er litt tynn. Mangler den store substansen, men vinen er flott den.

Giacosa Barolo 1988
Betydelig lysere igjen. Dufter soyasaus og buljong. Lekker vin med fine tanniner som sprer seg fint i munnen. Litt balsamisk også, kanskje. Fin og balansert vin, men det er vanskelig å dukke under det tydelige buljongpreget.

søndag 14. september 2014

Gøy med vin - III (de røde vinene)

Den første av de røde på denne smakingen i Vitis Bergensis 7. september hadde smaksnotater som tema. Var det mulig å finne vinene ut fra smaksnotatene? Med bare tre viner kunne jo flaksen hjelpe til en del også - eller uflaksen gjøre det noe vanskeligere.

Vinene kom i en noe annen rekkefølge enn notatene, men her har jeg samlet vinenes navn og notatene - og så har jeg skrevet notatene jeg gjorde på søndag etterpå.


Jean-Paul Brun Beaujolais l’Ancien 2013 (159)
“Flott frukt og innslag av syrlige røde bær, moreller og blomster på duft. Saftig, ren og syrlig vin med flott frukt også i munnen, god konsentrasjon og lengde og lett syrlig finish. Lettdrikkelig stil.” (Ronold, juli 2014)
- Fioler, bringebær (litt i retning drops), i munnen er den ganske stofflig, og tanninene merkes i finishen.


Wongraven Alleanza Langhe Rosso 2013 (kr 155)
“Røde bær med mest krekling og tyttebær. Lett og lekker vin med litt bitt. Likevel er det nok til pastaen denne vinen vil fungere best.” (Skilleås, mai 2014)
- Ja, her siterte jeg meg selv. Et notat basert på en stor smaking. Søndagens korte notat: Skogsbær, mellomvekter med et litt rustikt preg.

Texier Cairanne 2012 (kr 144)*
“Denne … er så fyldig, så kremete. Ettersmak av pepper og bær. Perfekt grillvin.” (Tennfjord, august 2014)
- Lær, jord, grafitt, lett i munnen men med noe bitt. Solid.

Det var nok bruksområdet som Tennfjord foreslo som fikk mange til å plukke denne, men ellers var det happ som hipp hvordan man satte sammen notatene og vinene. Det var lettere å identifisere at Ronold skrev det ene notatet enn hvilken vin det beskrev.

Så - hvilken årgang er dette? Vi hadde 1996, 2004 og 2007 av Produttori del Barbarescos "Ovello". Men hvem var hvem? Det var slettes ikke så lett å finne ut. Mine kjappe notater:

1996: Mørkest, jordlig, litt muggen kjeller, finslige tanniner, men lukket og stum. Akkurat som den ene flasken jeg hadde av denne vinen. Man kunne mistenke at den var korket, men årgangen er nok den beste forklaringen.
2004: Lysest, heftig i munnen med litt alkoholblaff, men lekker, harmonisk med flott frukt, og en meget lovende vin som også drikker bra nå.
2007: Duft av fioler og bringebær - men ganske uforløst per i dag.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...