mandag 21. april 2014

Chablis 2001 og 2000

Så var det bare to årganger igjen av notatene fra Chablissmakingen 6. april. Siden det var bare en flaske fra den botrytis-infiserte 2001-årgangen får den være med den mer klassiske 2000-årgangen.

Beauroy Premier Cru 2001 Tribut
Dufter stikkelsbærgrøt, druer/lychee og honning. Klart preg av botrytis (som de for Chablis noe uvanlige fruktaromaene vitner om). Likevel syrlig. Interessant og god vin - men mer typisk for årgangen enn for området.

Beauroy Premier Cru 2000 Tribut
Dufter voks og litt hvit moden frukt. Den svir litt i munnen og har litt flint/stein i ettersmaken. Her er det noe muffens - men det er ikke oveveldende.

Côte de Léchet Premier Cru 2000 Tribut
Stum på første nese. Dyp mineralitet. Syrlig. Lett og lekker. Det dukker opp en liten undertone av aprikos. Den er ikke så lett å plassere, og ville kanskje gitt noen utfordringer hvis den ble servert blind.

Les Clos Grand Cru 2000 Dauvissat
Grønne epler (som eneste vin denne kvelden), klarhet, intensitet og lengde. Fin vin, men 2002 var bedre. Ser ikke bort fra at denne har noen år å gå på før den kommer i optimal drikkefase.

Sett under ett var denne smakingens viner ikke så imponerende. Jeg har nevnt før at jeg har trappet ned Chablisandelen i vinkjelleren, og ser vel heller fram til å redusere den ytterligere enn å trappe opp. Jeg liker gjerne fersk Chablis, og også moden Chablis. Mange av disse vinene burde vært modne men de mangler minst en, og oftest begge, av de solide kjennetegnene på modning i Chablis: honnintonen og sjøaromaene.

Ingen av vinene denne kvelden hadde sjøaromaer, og bare noen få hadde antydning til honning. Kanskje er de for unge? Mange av mine 1999-ere fikk begge deler, og da er det nydelige viner. Men uten blir det fort flytende sitrondrops av det - og det er jeg ikke så begeistret for.

fredag 18. april 2014

Chablis 2002

Nest siste runde fra Vitis-smakingen av Chablis 6. april. Årgangen 2002 ble regnet som en av de aller beste, om enn kanskje på den varme siden av klassisk.

Montee de Tonnerre 2002 Duplessis
Litt svovel og sitrus på nesen. Svært flat smaksprofil med mye gummi. Reduktive aromaer dominerer.

Montee de Tonnerre 2002 Fevre
Syltede stikkelsbær og nype. Feit i munnen med litt karamell også. Høy syre også. Ikke helt integrert.

Les Forêts 2002 Raveneau
Korka. 2,4,6, tricloroanisol.

La Forest 2002 Dauvissat
Litt honning, ellers klassisk chablis med ypperlig kvalitet. Intens, med svært lang ettersmak. Om bare alle mine Dauvissater var så gode som denne. De har ellers utmerket seg i min kjeller ved å oksidere prematurt.

Les Clos 2002 Dauvissat
Honningtoner, viskøsitet og lengde. Smooooth. Kveldens nydeligste vin. Helt klart.

Konklusjon: basert på et litt for lite utvalg så må man kunne si at det var et blandet resultat. Når de ikke oksiderer prematurt så er vinene til Dauvissat fabelaktige. Duplessis er utpreget hit or miss. Jeg har klart i minne viner herfra som stinket bål og brann. Fevre og Raveneau traff ikke planken her.

tirsdag 15. april 2014

C9dP Vieux Telegraphe versus Clos de Papes

Serien med smaksnotater fra Vitis-smakingen av Chateauneuf-du-Pape avsluttes her med to av de antatt beste produsentene. Likevel: det var Beaucastel som viste seg fra sin beste side. Det er den jeg kjøper.

Chateauneuf-du-Pape Vieux Telegraphe 1995
Avdempet rødfrukt, stum i munnen og ganske tannisk. Ikke helt på topp nei.

Chateauneuf-du-Pape Vieux Telegraphe 1996
Fruktkake! Kompleks duft med fioler og geranium. Lekker og harmonisk i munnen. Sursøt stil. Flott vin.

Chateauneuf-du-Pape Clos des Papes 1995
Våt papp (ikke Pape!). Stum. Korket.

Chateauneuf-du-Pape Clos des Papes 1996
Dempet rødfrukt og sigarkasse. Har tanniner og intensitet, men lite finesse og kompleksitet.

søndag 13. april 2014

C9dP 2003 og 2001

Chateauneuf-du-Pape 2003 Beaucastel
Murstein og tyttebærgrøt. Flott balanse og harmoni. God lengde, men kanskje litt tam. Tørkede frukter i form av rosinboks og dadler kommer mer og mer, og det gjør tanninene også. Årgangens syremangel merkes, men det er en flott vin likevel.

Chateauneuf-du-Pape 2001 Beaucastel
Fioler og møkk. Harmonisk og lekker. Lang ettersmak. Flott vin!

Chateauneuf-du-Pape Ch. Rayas 2001
Frisk rødfrukt og litt voks. Samt et vegetalt preg som minner mye om røde burgundere fra 2004-årgangen. Litt volatil også. Lys farge, litt brunlig og litt lapp. Kanskje varmeskadet? I alle fall noe muffens her.

Dom Fonsalette Côtes du Rhône 2001 Fonsalette (Rayas)
Dufter litt av orientalsk krydder, men den er svært lite ekspressiv og svært tannisk. Jeg lurer på om det kan være et snev av kork her.

Chateauneuf-du-Pape Clos de Papes 2001
Litt hestesvette, litt søtlig duft også. Litt løs. Har lengde, og er ganske tannisk. Den kom seg etter tid i glasset, så jeg ser ikke bort fra at denne kan bli riktig bra.

Dusjing

Det har visst skjedd ting med unge personers hygiene de siste ti årene som jeg ikke har fått med meg. I en større reportasje i BT-Magasinet i går kom det fram at de unge kvir seg for å dusje uten klær sammen med jevnaldrende. Dette er visst fryktelig traumatisk. Til og med menneskerettighetene blir påberopt, for der står det at alle har rett til privatliv.

Så de unge stinker etter gym. Eller omgir seg med en sky av deodorant sprøytet på svettestinkende kropper. "Brave New World that hath such people in it". (Shakespeare, The Tempest.)

Samtidig lider de unge under kroppspress. Trykket er stort for å være perfekt. Media og reklame bugner av bilder av perfekte kropper.

Men nesten ingen har sett normale jevnaldrende nakne, for de dusjer jo ikke i gymmen. Eller de dusjer med klær eller i det minste undertøyet på. (Skal man tro denne reportasjen). Burka neste.

Likevel er det ingen i denne reportasjen som ser ut til å ha sett sammenhengen: hvis fotoshoppet reklame med modeller og porno er eneste kilde til informasjon om hvordan en normal kropp ser ut er det ingen premie for å gjette hvorfor folk ikke vil vise seg nakne for medelever. Men at "ingen" viser seg nakne for andre er jo også den viktigste grunnen til denne vrangforestillingen om normalitet. Catch 22.

Noen oppgir at de er redde for å bli mobilfotografert og lagt ut på sosiale media. Skolene har eller bør ha klare regler for slikt, og hva følgene av dette skal være for de som tar slike bilder. Vi går i fare hvor vi enn går. Tryner du på isen er det fullt av folk med kamera rundt deg, og du kan være på Youtube før du kommer deg opp. Fact of life! Vi kan ikke la frykten styre livene våre.

Jeg har personlig erfaring med panikkangst, og jeg vet hvordan den bygges opp. Det er ved å frykte frykten, og å unngå situasjoner der den kan tenkes å oppstå. På den måten får man bygget seg et lite fengsel av unnvikende atferd som før eller siden begynner å vokse seg inn på andre områder og lage et lite helvete for deg og dine omgivelser. Ved å tillate denne typen dusjangst hos ungdommen gjør man flere årskull en bjørnetjeneste.

Konklusjonen er at skolene må pålegge elevene å dusje etter gym, og før og etter svømming. Dette ikke bare av hygieniske årsaker, men også av mentalhygieniske årsaker.

Til orientering: jeg dusjer før og etter svømming, og etter trening. Jeg er overvektig og hårete som en gorilla. Og jeg gir faen. Det bør du også gjøre!

fredag 11. april 2014

C9dP 2007

For noen dager siden fryktet jeg at jeg hadde mistet notatene mine fra Sør-Rhônesmakingen etter å ha publisert bare noen av dem. Da hadde jeg tenkt å oppsummere det hele med en setning: Kjøp Beaucastel - og drit i resten. Det er en grei oppsummering, men uten detaljene. Her er noen av dem:

Chateauneuf-du-Pape La Bernadine 2007, Chapoutier
Dufter tyttebærgrøt (type "evighetsgraut"), litt bringebærdropgs og røyk. Hele 15,5%. Fin fylde, men alkoholstikk. Viskøs, men ikke helt integrert.

Chateauneuf-du-Pape 2007 Marcoux
Stum på første nese, så litt røyk og stein. Solid i munnen men litt vel tydelig alkohol her også (15,5%). Svir lenge. Ekstrahert stil, og biodynamisk dyrket.

Chateauneuf-du-Pape 2007 La Nerthe
Mest prisgunstig av disse, med 287 kr. Og en prosent ned på alkoholen. Litt eik og rødfrukt, det er det også på andre nese. Litt burgundersk på flere måter - blant annet litt jordlig (men kanskje det er kontrasten til vinene over?). Mer balansert og elegant i munnen en de vinene. Lang ettersmak som øker på - før den igjen gir seg.

Chateauneuf-du-Pape 2007 Beaucastel
Litt eik, dyp rødfrukt og litt stein. Den er frisk og spenstig i munnen, men smaksbildet er ikke helt avklart. Jeg ville ventet til den ble 10 år. Meget god lengde.

For budsjettkundene er det La Nerthe som er vinen, for de som vil ha det ypperste og kan vente, så er det Beaucastel som peker seg ut. Årgangen 2007 ble kvikt erklært som århudrets årgang. Basert på disse vinene er det ikke helt opplagt at alle har taklet årgangen så bra.

onsdag 9. april 2014

Chablis 2004

Fra smaking i Vitis sist søndag, og første del sto her.

Montmains 2004 Pinson
Ganske stum, så kommer det litt stikkelsbær men mest reduksjonsaromaer med gummi i spissen. Litt feit i munnen, men mye bitterhet i ettersmaken. Jeg tipper den er godt i overkant svovlet. Den er syrlig men uten videre spenst (så merkelig som det høres ut). I glasset endrer den seg fort, men aldri til noe interessant.

Les Forest 2004 Dauvissat
Ganske stum denne også, men det kommer sitrus og stein. Litt sitrondrops også etter hvert. Velbalansert med bra ettersmak. Typisk Chablis, men kanskje fem år for ung.

Montee de Tonnerre2004 Raveneau
Svak duft av sitrus og stein, men også en del vanilje og eik. Det blir i grunnen sitronterte i min forstand. Ganske så burgundersk i stilen. Klart feitere munnfølelse enn vinene over.

Les Clos 2004 Fevre
Her er det noe ureint på nesen. Den er syrlig, men det er lite smak og duft. Klarere og klarere oksidering - mest merkbar i ettersmaken. Bra fylde, men den er oksidert. Sørgelig.

Les Preuses 2004 Dauvissat
Dufter steinstøv - kanskje skyldes det svovel? Syrlig, men likevel integrert og fyldig. Det kommer mer gummi (reduksjon) etter hvert. Svært intens vin som kanskje blir bra med tiden.

mandag 7. april 2014

Chablis 2005

Søndag 6. april hadde vi Chablis-smaking i Vitis Bergensis. Dette er det første innlegget med mine smaksnotater.

Montee de Tonnere 2005 Duplessis
Kalk og sitron, ørlite voks også - men det er sitrus som dominerer. Syrlig og litt slank i munnen.

Montmains 2005 Duplessis
Kalk og sitron her også, og et snev av fjære (det var det ellers lite av denne kvelden). Slank i munnen. Fint balansert. Litt stein og en del svovel i ettersmaken. Ikke så kledelig.

Montee de Tonnere 2005 Raveneau
Vanilje og sitron, eik og litt smør. Flott intensitet i munnen, men ettersmaken gir seg ganske fort. Kanskje like greit, for der var det en god del gummi (reduksjon). Helt klart den mest "sentralburgunderske" her - og det er noe som kjennetegner vinmakingen hos denne produsenten. Mint - noe annet som ofte er å finne på disse vinene - var ikke å "se" denne kvelden.

Så to viner fra en annen flight:

Les Clos 2005 Fevre
Svovel/gummi. Eller: reduksjonsaromaer. Fin munnfølelse, men mest gummi. Intens syre - og lengden er syrebasert. Det er dessverre reduksjonen som manifesterer seg nå, men kanskje den går det av seg?

Les Preuses 2005 Fevre
Snev av honning på nesen her - som en av ytterst få denne kvelden. Lekker, smidig og fruktig - samt krydret. Fyldig og rund i munnen. Ettersmaken er i korteste laget for nivået, men alt i alt en meget vellykket vin. (Derfor får den også pryde innlegget)

PS: Jeg har gått "off" Chablis. Det har ikke vært noen fordel at jeg har hatt mange oksiderte flasker  - særlig fra en av de antatt beste produsentene (R&V Dauvissat), men jeg har også blitt grundig lei mellomlagret Chablis. For at de skal bli noe mer enn flytende sitrondrops så trenger de alder. Et kjennetegn er at de får en honningtone på duft, og at gjerne sjø-aromaene kommer tilbake (de er ofte der når vinene er unge). Men dette tar tid. Lang tid. Jeg sliter også med å finne tilstrekkelig mange interessante retter som bør ha Chablis.

søndag 6. april 2014

McDermid - Cross and Burn (krim)

Det er vanskelig å tenke på karakteren Tony Hill uten å se for seg skuespilleren Robson Green. Ikke at det er noe problem akkurat, men det må sies. TV-serien Wire in the Blood gjorde sitt til det, og det samme dypt forstyrrede og gruoppvekkende universet får vi servert her. Men det er på sett og vi enda et hakk værre. Etter The Retribution er ikke Tony og Carol Jordan på talefot - men jeg skal ikke si hvorfor i tilfelle det er noen som ennå ikke har lest den. Tony har ikke lenger oppdrag for politiet og Carol har sluttet. Når en seriemorder så slår til blir det opp til en ikke fullt så kompetent stab å ta seg av det.

Det er ingen premie for å gjette at Tony og Carol blir involvert, men det blir ikke helt på den måten man kunne forvente. Mer tør jeg vel ikke si. Dette er høyspenning, men til tider i overkant gruoppvekkende. Jeg må tilstå at jeg bare skummet de kapitlene som dreide seg om seriemorderens tanker, gjøren og laden.

Konklusjon - Klar anbefaling.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...