søndag 26. januar 2020

Kjernekraft er ikke et alternativ - del 3 (Kostnader)

Nå har jeg tidligere drøftet kjernekraft som et alternativ i en opphetet klimadebatt, og tatt for meg feilaktige påstander om at kjernekraft er et utslippsfritt alternativ og påvist at det vil ta altfor lang tid å bygge ut kjernekraft i det "vinduet" vi har til rådighet før klimagassutslippene løper løpsk. 

Et viktig element i de totale kostnadene kjernekraft vil medføre er lagringen av radioaktivt avfall. Noen endelig god løsning har man ikke funnet, og alt radioaktivt avfall har så langt blitt lagret i stadig større lagre. Dette medfører selvsagt en kostnad, for det er ikke bare å sette opp et skur. Men så må denne kostnaden multipliseres med den tiden avfallet må lagres før det er ufarlig. For flere av disse stoffene er farlige i flere titusener av år. Da er det bare å sette i gang med gangetabellen. Selv om dette mest radioaktive avfallet utgjør mindre enn 3% av totalen, så er det svært lenge å betale leie (og selv om noen skulle eie lagringsfasilitetene, så må man beregne inntekter av alternativ benyttelse i flere titusener av år.

Et land som USA, som står for 30% av all kjernekraften produsert i verden, har ca. 80.000 tonn radioaktivt avfall å ta vare på. Det har allerede kostet amerikanske skattebetalere 7,5 milliarder dollar, og tallet vil øke med mengden radioaktivt avfall. Som nevnt vil bare en liten andel av dette måtte lagres i flere titusener av år, men denne kostnaden må bæres selv om det er flere titusener av år siden kraften den bidro til ble produsert. En bitter regning å måtte fortsette å betale, kan man trygt si. 

Det er færre reaktorer i verden nå enn det var i 2002 (toppåret), og grunnene er mange. En av dem er kostnader. Det er rett og slett dyrest å lage kraft fra fissilt materiale. Kjernekraften kan rett og slett ikke konkurrere med fornybar kraft - på pris, på konstruksjonstid, på fornybarhet eller på sikkerhet. 

Bare på ett punkt er kjernekraft inntil videre bedre - den kan genereres når som helst. Men der skjer det også mye for tiden. Watch this space. 


fredag 24. januar 2020

Wongraven lyse viner


Fruktig, men litt reduktiv på duft. Det er et svært godt grep i munnen fra denne Pfalz-vinen, men på nesen er det i overkant mye gummi og flint. Finnes på nesten alle pol. 

Pinot Noir basert champagne med 75%, og det er jo ingen ulempe. Duft av frisk pære og gjær. Moussen er også frisk og fin, og lengden er bra. Også denne har fått god spredning på mange pol. 

onsdag 22. januar 2020

Rullende design - del 10 (Citroën DS)

Jeg sikler alltid når jeg ser en slik. En legende av et kjøretøy. Se på de linjene - og den er fra 1955 (men litt forandret på bildet i forhold til den opprinnelige modellen)! Bilen er ikke bare vakker, rar og åpenbart fra Frankrike - den var også så åpenbart fra fremtiden en gang. 
Jeg er litt treg av meg, og skjønte ikke før nå i det siste at DS på fransk er Déesse - Gudinne. Det er uomtvistelig noe guddommelig over denne fremtoningen på hydraulisk fjæring. 'Un objet superlatif' kalte litteraturkritikeren Roland Barthes (i boka Mytologier) denne kreasjonen som så åpenbart var falt ned fra himmelen. 

Men det var ikke Gud som hadde skapt dette kjøretøyet, men derimot skulptør og industrdesigner Flaminio Bertoni og flykonstruktøren André Lefèbvre, og Paul Magès sto for den hydrauliske fjæringen. Rent konkret ble den bygget i Paris, på venstre bredd i femtende arrondissement, noe nedstrømsfra Eiffeltårnet der det i dag har blitt en park med navnet Quai André Citroën

Mens designet kan ta pusten fra noen hver den dag i dag, var det helt andre utfordringer som møtte mekanikerne som skulle jobbe med bilen. De trengte kuleledd i fingrene og uendelig tålmodighet. Dette var epoken da Citroën var synonymt med fremtidsrettet - ofte futuristisk - design. SM-modellen skulle etter ryktene ha en joystick i stedet for ratt, men det ble visstnok stoppet først i siste liten. Rattet på DS var også et design-element - det var eneket. 

Dette er nok modellen fra 1955:

mandag 20. januar 2020

Nada Barbaresco


En barbaresco av den elegante typen - en balettdanser av en vin skapt med klassisk vinmaking. Lys på farge, dufter kald murstein. Eterisk, finslig struktur og med lett avtrykk. Og ingen pol som har den inne. Det er sørgelig, for den koster omtrent det samme som Produttoris vin - og den er over alt. 

Laget på druer fra gamle vinstokker i Cascina Quinto i Montaribaldi. En virkelig flott vin. Dufter té, hibiscus og litt roser. Strukturert, med god fylde, og the real deal. Heller ikke denne er det noen pol som har inne. Dessverre. 

lørdag 18. januar 2020

Venstresidens myter - Del 3: "Alt var bedre før"

Dette er tredje og siste innlegg i denne korte serien. Det første sto 29. desember og det andre 10. januar. Den britiske sosialisten Chris Clarke har forsøkt å "legge død" en del ødeleggende myter som har hindret fremgang for det britiske Labour, og han skrev boka Warring Fictions: Leftpopulism and its defining myths. Myten om den gyllne æra er en av disse, og jeg tror overføringsverdien til norske forhold er betydelig. 

Også i Norge er det mange på venstresiden som ser tiden etter krigen, med Gerhardsen og tung styring med økonomien, som en gyllen æra som har blitt avløst av neoliberalisme, grådighet og overfladiskhet. 

Denne typen tenkning overskygger alt som har vært positivt i den samme perioden, og ender med å forme politikk for en forgangen tid - som Corbyns implisitte støtte til Brexit. Globaliseringen har skjedd, den skjer, og den er i all hovedsak for det beste. Nostalgien og "alt går til helvete-tenkningen" er lite fremtidsrettet - som Rødts Gerhardsen-oppskrift

Det meste av det som har skjedd siden andre verdenskrig har flere sider - negative såvel som positive. Den (som oftest) implisitte dyrkningen av den gyllne æra skygger for behovet for å skape ny politikk og nye løsninger for problemer som arter seg på nye måter. 

Det er ikke min jobb å redde venstresiden, men alle tjener på en effektiv og løsningsorientert opposisjon. Arbeiderpartiet har gått mye tilbake og synes å ha glemt å lage ny politikk. SV og Rødt synes å ha satt seg fast i en søttitallsretorikk, og løsninger fra femtitallet. 

OK. Det var svært korte og ikke helt rettferdige karakteristikker, men det at opposisjonens mest vellykkede parti er Senterpartiet sier vel sitt.

I alle fall gjør alle lurt i å huske, som Clarke sier: 

There’s no black-hearted nemesis; no far-sighted wizard behind the curtain; no lost Arcadia.

torsdag 16. januar 2020

Tre piemontesere


Svært mørk Dolcetto med generell rødfrukt og litt lakris. Solid og skikkelig vin, tradisjonelt laget, og med fin fasthet i utgangen. 

Frisk, rund og litt varm. Men helstøpt vin som skjemmes av litt vel høy alkohol etter min smak. Fire pol har denne inne, og Valken har et betydelig lager av denne. 

Her er alkoholprosenten høyere - hele 15% - men det passer bedre i hele pakken. Det er stor fylde med røde bær og mye trøkk. En stor vin på alle vis, og det uten at det bikker over. Knust stein i utgang vitner om god kontroll på tanninene. Valken hadde gjort et bedre valg om de lastet opp med denne vinen. Men hva har de av denne? Nada! (beklager, men den var for fristende)

tirsdag 14. januar 2020

Rullende design - del 9 (Renault 16)

Det er nå ti måneder siden forrige innlegg i serien med rullende design - et nikk til min kanskje lengst levende interesse, den for biler. Serien startet med den vakreste bilen på fire hjul, men etter hvert har jeg åpnet for mer alminnelige ualminneligheter på fire hjul. Som denne - Renault 16. Den første "hatchback" i dette markedssegmentet.

Året var 1965. The Rolling Stones ga ut "(I Can't Get No) Satisfaction," men europeiske biljournalister var meget tilfredse med denne nyskapende bilen fra Frankrike og stemte den fram som årets bil. Årsalene til det var mange. Den store bakluken og bakseter som kunne felles ned var viktig. Det samme var uavhengig fjæring på alle fire hjul. Forhjulstrekk ga også mer plass i kabinen.

I oppveksten var jeg imponert over en mekaniker på Volkswagen verkstedet i Namsos, som bodde på Gansmo i Overhalla - min hjemkommune. Han var under hardt press fra arbeidsgiver for å holde seg til VW, men tviholdt på sin Renault 16. Den best tenkelige bilen, etter det jeg forsto. Hans bil hadde omtrent fargen på den rett over her.

Jeg kjørte også Renault 16 i 1981 da jeg lånte en venns for å kjøre til Grong der jeg skulle holde innlegg for SV på et valgmøte arrangert av Folkehøyskolen. Min venn mente at franske bilmekanikere hadde kuleledd i fingrene, for Renault har aldri vært mekanikernes venn. Med unntak av han som jobbet med VW i Namsos. Kanskje han mente det var for kjedelig på jobben? 

En artig detalj oppdaget min venn da fartshumpene begynte å gjøre seg gjeldende i Norge og Trøndelag. Med Renault 16 kunne man kjøre så fort man ville over disse, for bakhjulene sto ikke på linje. Det ene sto foran det andre, noe som ga en helt annen og mer behagelig bevegelse i bilen ved passering over av fartshumpene. 

søndag 12. januar 2020

Cantina Margò


En smooth og sympatisk naturvin fra Umbria. Dyp gyllen på fargen. Duften går i tropisk retning, og i munnen har den fin fylde i tillegg til et tannisk bitt. Oransjevin på Grechetto som er laget på en måte som kan vinne flere venner. To dager med skallkontakt, og lagring på 80% stål og resten barrique. Matvennlig. 

Ganske så lys på fargen er denne Sangiovesevinen. Duften går i retning urter og tè, og kanskje et snev av bjørnebær. Den er fruktig i munnen, og har hatt skallkontakt i 22 dager, og det merkes: den tørrer noe intenst på slutten. 

Av disse to "søskenene," som begge verken er filtrert eller svovlet noe særlig, foretrekker jeg den første. 

fredag 10. januar 2020

Venstresidens myter - Del 2: Konspirasjonen

Dette er andre innlegg i denne korte serien, det første sto femte juledag 2019. Bakgrunnen er en bok av Chris Clarke, tidligere ansatt i britiske Labour, der han legger fram de tre fortellingene som har fulgt Corbyn og Momentum inn i det britiske arbeiderpartiet. Mye av dette finner vi også på norsk venstreside, og i bare litt redigerte utgaver på den ekstreme høyresiden. Kort sagt: ekstremistenes tenkning følger gjerne disse mønstrene. 

Den andre fortellingen (eller forklaringsmønstret kanskje vi skal si?) har Clarke kallt The Puppet Master. Det som er feil og vondt i samfunnet skyldes en omfattende og ondsinnet plan. Selv om Clarke ikke bruker dette begrepet er det mest som en konspirasjon å regne. Fienden varierer, men den er alltid "de mektige". 

Det er klart: Noen er mektige. Noen snakker sammen. Og noen styrer. Men myte blir det når denne "makten" forklarer alt, og når makten til "makten" overdrives, og når hensiktene til de med makt alltid forstås som onde

Clarke ser flere farer med denne myten - farer for venstresiden, vel å merke. Paranoia og sjablongtenkning er de mest åpenbare følgene. Men Clarke mener det verste er at denne myten fører til at man tror at regjeringen er allmektig, og at politikk er enkelt. Man tilskriver også noen aktører altfor stor makt - som MSM (mainstream media). Denne kritikken er ikke bare at BBC og de store avisene gjør det vanskelig for de som vil ha en radikal politikk, men at de gjør det på vegner av en sammensveiset elite. Analysen til Clarke er at vi har med "ville dyr" å gjøre, og ikke MSM

"Konspirasjonen" gjør det lett å tro at man selv er på folkets side, og at feilen ligger i "systemet". Fra min tid på venstresiden (det er noen år siden, men....) husker jeg at "systemet" var en svært ettertraktet forklaring på det meste som var feil, vondt og vanskelig. 

Det er flere feil med denne myten, og to av de viktigste er disse: 

1) Den forutsetter en sammensveiset elite som er superflink og superond. Hvordan kunne det skje? Enten har makten gjort dem onde (og da blir vel venstresiden også ond dersom den får makt?), eller så er de født onde (og bør tilintetgjøres). 

2) Myten får oss til å overse "Matteus-effekten" (de som har, de skal få), og dermed en viktig mekanisme man må motarbeide. Problemene blir heller sett som en villet effekt av noen onde og mektige mennesker. 

Jeg er ikke på venstresiden, men det gjør det kanskje lettere å se at Clarke har rett. Nå når Labour skal velge ny leder blir det interessant å se hvilken retning som vinner frem. De konservative trenger en troverdig og solid opposisjon, og den kommer ikke fra folk som holder seg med dårlige forklaringsmodeller. 

onsdag 8. januar 2020

To slovakere


Litt tåkete på fargen. Dufter røyk og urter. I munnen er den lett og saftig, men det er også struktur her med tanniner som tørrer fint. Men først og fremst en litt upretensiøs pizza-vin i naturvinsegmentet (om enn litt stivt priset for slik bruk). Bare 11% på Blauer Portugieser. 


Reduktiv duft med mye gummi, men i munnen er det fin frukt og struktur. Også ettersmaken er tørr og finslig - og med god lengde. Her er det 100% Blaufränkisch. Stiv pris, men her har vinen også fått litt alder. 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...