torsdag 16. januar 2020

Tre piemontesere


Svært mørk Dolcetto med generell rødfrukt og litt lakris. Solid og skikkelig vin, tradisjonelt laget, og med fin fasthet i utgangen. 

Frisk, rund og litt varm. Men helstøpt vin som skjemmes av litt vel høy alkohol etter min smak. Fire pol har denne inne, og Valken har et betydelig lager av denne. 

Her er alkoholprosenten høyere - hele 15% - men det passer bedre i hele pakken. Det er stor fylde med røde bær og mye trøkk. En stor vin på alle vis, og det uten at det bikker over. Knust stein i utgang vitner om god kontroll på tanninene. Valken hadde gjort et bedre valg om de lastet opp med denne vinen. Men hva har de av denne? Nada! (beklager, men den var for fristende)

tirsdag 14. januar 2020

Rullende design - del 9 (Renault 16)

Det er nå ti måneder siden forrige innlegg i serien med rullende design - et nikk til min kanskje lengst levende interesse, den for biler. Serien startet med den vakreste bilen på fire hjul, men etter hvert har jeg åpnet for mer alminnelige ualminneligheter på fire hjul. Som denne - Renault 16. Den første "hatchback" i dette markedssegmentet.

Året var 1965. The Rolling Stones ga ut "(I Can't Get No) Satisfaction," men europeiske biljournalister var meget tilfredse med denne nyskapende bilen fra Frankrike og stemte den fram som årets bil. Årsalene til det var mange. Den store bakluken og bakseter som kunne felles ned var viktig. Det samme var uavhengig fjæring på alle fire hjul. Forhjulstrekk ga også mer plass i kabinen.

I oppveksten var jeg imponert over en mekaniker på Volkswagen verkstedet i Namsos, som bodde på Gansmo i Overhalla - min hjemkommune. Han var under hardt press fra arbeidsgiver for å holde seg til VW, men tviholdt på sin Renault 16. Den best tenkelige bilen, etter det jeg forsto. Hans bil hadde omtrent fargen på den rett over her.

Jeg kjørte også Renault 16 i 1981 da jeg lånte en venns for å kjøre til Grong der jeg skulle holde innlegg for SV på et valgmøte arrangert av Folkehøyskolen. Min venn mente at franske bilmekanikere hadde kuleledd i fingrene, for Renault har aldri vært mekanikernes venn. Med unntak av han som jobbet med VW i Namsos. Kanskje han mente det var for kjedelig på jobben? 

En artig detalj oppdaget min venn da fartshumpene begynte å gjøre seg gjeldende i Norge og Trøndelag. Med Renault 16 kunne man kjøre så fort man ville over disse, for bakhjulene sto ikke på linje. Det ene sto foran det andre, noe som ga en helt annen og mer behagelig bevegelse i bilen ved passering over av fartshumpene. 

søndag 12. januar 2020

Cantina Margò


En smooth og sympatisk naturvin fra Umbria. Dyp gyllen på fargen. Duften går i tropisk retning, og i munnen har den fin fylde i tillegg til et tannisk bitt. Oransjevin på Grechetto som er laget på en måte som kan vinne flere venner. To dager med skallkontakt, og lagring på 80% stål og resten barrique. Matvennlig. 

Ganske så lys på fargen er denne Sangiovesevinen. Duften går i retning urter og tè, og kanskje et snev av bjørnebær. Den er fruktig i munnen, og har hatt skallkontakt i 22 dager, og det merkes: den tørrer noe intenst på slutten. 

Av disse to "søskenene," som begge verken er filtrert eller svovlet noe særlig, foretrekker jeg den første. 

fredag 10. januar 2020

Venstresidens myter - Del 2: Konspirasjonen

Dette er andre innlegg i denne korte serien, det første sto femte juledag 2019. Bakgrunnen er en bok av Chris Clarke, tidligere ansatt i britiske Labour, der han legger fram de tre fortellingene som har fulgt Corbyn og Momentum inn i det britiske arbeiderpartiet. Mye av dette finner vi også på norsk venstreside, og i bare litt redigerte utgaver på den ekstreme høyresiden. Kort sagt: ekstremistenes tenkning følger gjerne disse mønstrene. 

Den andre fortellingen (eller forklaringsmønstret kanskje vi skal si?) har Clarke kallt The Puppet Master. Det som er feil og vondt i samfunnet skyldes en omfattende og ondsinnet plan. Selv om Clarke ikke bruker dette begrepet er det mest som en konspirasjon å regne. Fienden varierer, men den er alltid "de mektige". 

Det er klart: Noen er mektige. Noen snakker sammen. Og noen styrer. Men myte blir det når denne "makten" forklarer alt, og når makten til "makten" overdrives, og når hensiktene til de med makt alltid forstås som onde

Clarke ser flere farer med denne myten - farer for venstresiden, vel å merke. Paranoia og sjablongtenkning er de mest åpenbare følgene. Men Clarke mener det verste er at denne myten fører til at man tror at regjeringen er allmektig, og at politikk er enkelt. Man tilskriver også noen aktører altfor stor makt - som MSM (mainstream media). Denne kritikken er ikke bare at BBC og de store avisene gjør det vanskelig for de som vil ha en radikal politikk, men at de gjør det på vegner av en sammensveiset elite. Analysen til Clarke er at vi har med "ville dyr" å gjøre, og ikke MSM

"Konspirasjonen" gjør det lett å tro at man selv er på folkets side, og at feilen ligger i "systemet". Fra min tid på venstresiden (det er noen år siden, men....) husker jeg at "systemet" var en svært ettertraktet forklaring på det meste som var feil, vondt og vanskelig. 

Det er flere feil med denne myten, og to av de viktigste er disse: 

1) Den forutsetter en sammensveiset elite som er superflink og superond. Hvordan kunne det skje? Enten har makten gjort dem onde (og da blir vel venstresiden også ond dersom den får makt?), eller så er de født onde (og bør tilintetgjøres). 

2) Myten får oss til å overse "Matteus-effekten" (de som har, de skal få), og dermed en viktig mekanisme man må motarbeide. Problemene blir heller sett som en villet effekt av noen onde og mektige mennesker. 

Jeg er ikke på venstresiden, men det gjør det kanskje lettere å se at Clarke har rett. Nå når Labour skal velge ny leder blir det interessant å se hvilken retning som vinner frem. De konservative trenger en troverdig og solid opposisjon, og den kommer ikke fra folk som holder seg med dårlige forklaringsmodeller. 

onsdag 8. januar 2020

To slovakere


Litt tåkete på fargen. Dufter røyk og urter. I munnen er den lett og saftig, men det er også struktur her med tanniner som tørrer fint. Men først og fremst en litt upretensiøs pizza-vin i naturvinsegmentet (om enn litt stivt priset for slik bruk). Bare 11% på Blauer Portugieser. 


Reduktiv duft med mye gummi, men i munnen er det fin frukt og struktur. Også ettersmaken er tørr og finslig - og med god lengde. Her er det 100% Blaufränkisch. Stiv pris, men her har vinen også fått litt alder. 

mandag 6. januar 2020

Kjernekraft er ikke et alternativ - del 2 "Treghet"

Forrige innlegg i denne nye serien min, som kommer som et svar til de som tror at kjernekraft er et svar på klimakrisen, tok for seg myten om at kjernekraft er utslippsfri. Dette innlegget vil vise at det vil ta altfor lang tid å bygge ut kjernekraft i den skala som skal til for å gjøre noe vesentlig med klimaproblemene før de blir skikkelig alvorlige. Vindturbiner og solceller er relativt lavteknologiske sammenlignet med atomkraft, og kan bygges ut raskt. 

Kjernekraftindustrien har ikke kapasitet til å bygge ut raskt etter mer enn 20 år med stagnasjon. En rapport fra 2014 viser at det tar over 10 år å bygge en reaktor - dersom byggingen foregår i et land med en utviklet kjernekraftbransje. Dertil kommer det at 49 av 67 påbegynte reaktorer var forsinket, som for eksempel Hinkley Point i Somerset (som er kraftig forsinket og 100% dyrere enn prosjektert). Nye reaktortyper og annet som visstnok skal revolusjonere bransjen er også håpløst forsinkede

Alt dette er treghet og forsinkelser i land som allerede har en kjernekraftindustri. Noe annet er det for alle land som IKKE har en slik industri, for ikke å snakke om kunnskapsbasen som behøves for å komme dit. Det franske byrået for kjernekraftsikkerhet (ASN) estimerer 15 år før slike land kan begynne å bygge kraftverkene - som i sin tur (i beste fall) trenger 10 år eller mer. Det sier seg selv at dette på ingen måte kan sies å være et vesentlig alternativ for å unngå global oppvarming. 

Kontrasten til fornybar energi, som vindkraft og solkraft, er stor. Her er byggetiden måneder og ikke år, og man behøver ikke store apparat for å bygge kompetanse for å håndtere fissilt materiale som vil være radioaktivt i titusener av år. 

Tiden det tar å "betale tilbake" CO2-kostnadene ved byggingen av kjernekraftverk er typisk 6-7 år eller mer for kjernekraftverk, mens det for fornybar energi er snakk om noen måneder. 

Alt dette er problemer med kjernekraftindustrien som vi kjenner den, men denne er også inne i en epoke med forandringer. Ikke minst den "grå bølgen" med kjernepersonale (sic) som går av med pensjon. The silver tsunami blir denne omtalt som

Omtrent 10% av verdens elektrisitetsproduksjon er i dag kjernekraft, samtidig som verdens forekomster av uran vil vare 90 år med denne produksjonen. Med andre ord: Dersom kjernekraften skal overta halvparten av verdens elektrisitetsproduksjon per i dag, vil uranforekomstene kun vare et par tiår. Med andre ord: Neppe den vegen vi bør gå for å løse klimakrisen. 

Så dersom IPCC har rett (og det har de nok), så har vi ikke tid til å gå kjernekraftsporet. 

lørdag 4. januar 2020

Nestarec Tsjekkisk naturvin


Ganske klar på gulfargen til å være denne type vin. Halvparten er presset direkte, og halvparten har fått 10 dager skallkontakt. 100% Grüner Veltliner. Dufter og smaker nøtter og litt hvit fersken. Tørrer litt. Meget interessant vin. Inne på fire pol. 

Farge som en eldgammel rød burgunder. Dufter litt i den retningen også. 100% Pinot Grigio. Te-blader og hibiscus. Godt grep i munnen. Meget interessant og gøy vin. 

torsdag 2. januar 2020

Skotsk uavhengighet?

Så sent som i 2014 stemte skottene med ca. 55% flertall mot å forlate unionen med England og Wales (jeg tviler på om Nord-Irland var med i beregningsgrunnlaget), men nå vil de skotske nasjonalistene igjen ha en avstemning om å forlate unionen. De likte visst ikke resultatet fra sist, og har fått ny vind i seilene etter fremgangen ved siste valg til parlamentet (+ 8,1% til 45%). 

Men er skotsk selvstendighet fra et UK utenfor EU en god idé? Bildet over sier at det er en svært dårlig idé - akkurat som SNP har rett i at Brexit var en dårlig idé. Skotsk eksport, basert på tall fra 2017, går i all hovedsak til resten av UK (60%). Bare 18% går til EU. Jo hardere brexit vi får fra Boris, jo sterkere er argumentene for unionen på den britiske øya. 

Etter nesten femti år innenfor, er det å forlate EU en svært komplisert, langdryg og smertefull prosess. Etter 313 år i union med England og Wales vil skotsk uavhengighet bli vesentlig mer komplisert, langdrygt og smertefullt. 

I 2014 kunne man i det minste late som om en løsrivelse ville være en relativt grei affære siden begge parter etter en løsrivelse ville være i EU, men med Brexit vil en løsrivelse bety en tollgrense tvers over den britiske øya. Det er akkurat dette EU og Boris fikk unngått i siste liten for den irske øya, og som reddet overgangsavtalen. 

Mye annet har også endret seg siden 2014. Oljeprisen har reist sørover. For godt. Dertil må nok Skottland regne med å betale for sitt eget budsjett. og det kan bli krevende. I 2018 var underskuddet på 7,9% - det vil si at resten av UK (les: England) betalte nesten åtte prosent mer til Skottland enn det man fikk inn i skatter og avgifter. Som del av EU vil budsjettregimet bli strengt, og en innstramming på ca. 5% vil merkes! 

Det er vel heller ingen grunn til å tro at resten av UK vil slippe skottene ut fri for felles gjeld, og med det implisitte budsjettunderskuddet (se over) blir den fort på 100% av skotsk BNP. 

Alt dette bygger også på et stort "hvis": Om EU godtar et uavhengig Skottland som medlem. Alle medlemslandene må godta dette, og hva er sjansene for at for eksempel Spania (med Catalonia som utfordring) vil godta det? 

Når den romantiske tåken letter får man øye på de kalde fakta. De peker på et skjebnefellesskap på den britiske øya, og at alle de gode argumentene mot Brexit taler mye sterkere for å holde Skottland i unionen fra 1707. 

tirsdag 31. desember 2019

Kjellerviner i desember - del 2


2005 Domaine de la Solitude
Nest siste flasken fra kassen. Fast, bjørnebærpreget. Mer stram og solid enn fruktig og åpen. Litt blyantspiss som hjelper til med å plassere den. God som matvin, men ingen stor vin og heller ikke så mye å hente på lagring - rent bortsett fra å gjøre den drikkelig.

Gjenkjøp? - I alle fall ikke en hel kasse igjen.

2001 Produttori del Barbaresco Barbaresco Riserva Montestefano
Dyp farge til så gammel barbaresco å være. Duft med rødfrukt man etter hvert kan gjenkjenne som kirsebær, kanskje. Mest underskog, løv og ørlite tjære. Ganske fyldig og relativt fruktig i munnen. Lengden er god, men ikke overveldende. God vin, men litt skuffende ut fra ganske høye forventninger. Blott og bar Barbaresco fra 2010 er omtrent like god som denne var. 

Gjenkjøp? - Tja? 



Dufter mer som en Chassagne-Montrachet enn en Meursault. Krydderpreget definerer duften, og sitrusen ligger mer som en forsikring under om at dette ligger i en fin harmoni. For det er harmonien som dominerer. Det er ikke for mye av noe, bare akkurat passe. God munnvekt, og god lengde. Dette var en meget velkalibrert Meursault. Smakte på Vitis-smaking i februar, men den ble fort utsolgt på Valken. Via en venn ble det kjøpt en flaske i Trondheim, og per i dag er det fire flasker på pol jeg ikke har tilgang til. 

Gjenkjøp? - Absolutt!



2012 Domaine de la Solitude Blanc
Litt gress og asparges, men også god frukt og fylde. Ganske karakteristisk, så jeg tror nok jeg kunne plassere denne i en blindsmaking. Godt likt rundt bordet, men jeg merket nok at denne ikke nådde helt opp til for eksempel stallkameraten Domaine de Chevalier. 

Gjenkjøp? - Kanskje. 

2001 Château Dalem
Flott vin fra Fronsac. Lær, lagring og alt godt. Moden bordeaux som selvsagt ikke treffer helt i samme sikringsboks som de store vinene herfra, men som er moden, harmonisk men også med et bitt. Har beholdt det litt vegetale preget, men her er det relegert til en birolle. I all hovedsak er det harmonien som råder. Herlig vin!

Gjenkjøp? - Absolutt!

N.V. Union of Winemaking Cooperatives of Samos Muscat Samos Solera
Halvflaske fra slippet i begynnelsen av desember. Dufter og smaker jul. Tørkede frukter, med god friskhet og fin fylde. Perfekt til julekake og meditasjon. Denne soleraen startet i 1968, så fruen i huset ble tankefull men meget fornøyd. 

Gjenkjøp? Ja! 


2014 Domaine Jean-Marc Pillot Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Vergers
Litt grønnskjær. Dufter mest som en Corton-Charlemagne. Noe nøtter, lekker og mineralsk - men ingenting som tydelig sier Chassagne. Kunne gjerne gått for å være Puligny også. Meget god og vellaget vin, som klart kan tåle lengre tid i kjelleren. Utviklet seg fint i glasset.

Gjenkjøp? - Ja. 

2002 Domaine Marquis d'Angerville Volnay 1er Cru Clos des Ducs
Lys, lys rød. Og meget klar. Noe jordbær, men mest strålende rødfrukt i en klar og tydelig variant som mest av alt sladrer om d'Angerville. Flott vin som tåler mange flere år i kjelleren.

Gjenkjøp? - Ja!



søndag 29. desember 2019

Venstresidens myter - Del 1: The Dark Knight

Hvorfor tapte Corbyn og det britiske Labour? Brexit har ikke hele skylden, hevder Chris Clarke (Labour medlem, og tidligere ansatt i partiet). Problemene bunner i tre fortellinger som hindrer venstresiden i å forenes og i å bygge et parti og et budskap som kan appellere til flere enn de frelste. Hans utlegning bør interessere oss alle! 

Disse mytene, mener jeg, finner vi også på den populistiske høyresiden. De har et litt forskjellig innhold, men felles for de mer ekstreme på begge sider er at disse mytene både bygger på vrangforestillinger og skaper flere vrangforestillinger. Mytene forsterkes av at de spiller på viktige sosialpsykologiske mekanismer, som for eksempel det å implisitt gi seg selv en aura av godhet. 

Den viktigste myten er myten om den mørke ridderen, eller rettere sagt: Kampen mellom det gode og det onde. Det har ofte forbløffet meg i hvor stor grad venstresiden betrakter sine politiske motstandere som å ha onde hensikter - at de (vi) er drevet av griskhet og hensynsløshet (men de selv kun ut fra godhet og velvilje). At et slikt utgangspunkt er naïvt og barnslig er ganske opplagt. 

Det burde være kjent for leserne av bloggen at jeg har tilhørt venstresiden. Det som kanskje gjorde det mulig å skifte side (gradvis) var at jeg aldri så på politiske motstandere som onde eller egoistiske, men som å ta feil på vesentlige punkter - men ut fra gode motiver. Tilkjenner du motstandere gode motiver, så har du også større sjanse for å bygge konsensus eller også å overbevise dem. Er de onde eller griske, så må de bare nedkjempes. 

Slike sjablonger er intellektuell latskap - og i prinsippet stereotypisering av samme slag som rasisme, sexisme og annet rask. I den grad det finnes grader (sic), går de IKKE fra rett til galt, men fra godt til ondt. Dette er splittende, og har et betydelig potensiale for å ende med vold og undertrykking, for ikke å nevne diktatur og STASI. 

Dette er meget viktig, for det gjør det umulig å nå gjennom med overbevisning, for der onde hensikter rår er slik overbevisning umulig. Politiske motstandere må overvinnes, ikke overbevises. Dette er også en del av forklaringen når vi prøver å finne ut hvordan det britiske Labour kunne synke ned i antisemittisme under Corbyn og Momentums styre. 

Men hvorfor er dette en så attraktiv fortelling? Årsakene er ganske åpenbare. For det første gir det deg en identitet, og en identitet som er på den GODE siden. Det gir også motivasjon - for motstanderne er ONDE. Tilhørigheten er motiverende. 

Det er en ganske utbredt følelse at de fleste andre i samfunnet (utenom venner og kanskje familie) er mer egoistiske og kyniske enn en selv. Ikke er de fullt så smarte heller, når sant skal sies. 

Men uansett hvor smarte vi er, så kan vi ikke forstå alle saker helt til bunns. Derfor er det både nyttig og behagelig å kunne plassere aktuelle saker på denne konfliktlinjen mellom det gode og det onde. 

Sosial utjevning, utryddelse av fattigdom og bekjempelse av global oppvarming (og mye annet) er hederlige og gode mål. Det som gjør ytre venstre ute av stand til å forstå den verden der de må vinne valg og foreta vanskelige valg, er mytologien som gjør det hele til en kamp mellom DET GODE og DET ONDE. Det gjør også virkelighetsorienteringen meget vanskelig, all den tid motargumenter alltid er motivert av DET ONDE. 

Som nevnt innledningsvis, er hovedelementene her speilet av høyrepopulismen. Men kan ikke den moderate høyresiden også være smittet? Det er selvsagt mulig, men i all hovedsak (og grovt forenklet) mener vi at venstresiden er naïv og faktaresistent. En realitetsorientering og solid gjennomtenkning er det som kreves for å se saken fra vår side. 

Fra motsatt kant blir vi sett som egoistiske og hensynsløse, og argumenter biter ikke på slike som oss. Vi må nedkjempes. For å si det med kommunisten fra Fana Nordahl Grieg: "Edelt er mennesket, Jorden er rik. /Finnes her nød og sult/ Skyldes det svik". Ta knekken på svikerne, og så har vi paradiset! Det er kommunistenes oppskrift fra Lenin og til Maduro. 

DET er en betydelig forskjell.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...