søndag 21. desember 2014

Suspects (DVD)

Denne TV-serien skiller seg ut fra mengden gjennom bruken av virkemidler som legger den svært tett opp til dokumentarsjangeren. Det er ikke noe voice-over, men kameraføring og skuespill gjør sitt til at suspension of disbelief blir svært enkelt for seeren.

Vi følger tre detektiver i Londonpolitiet - to kvinner og en mann - i deres daglige virke med forskjellige forbrytelser. Alle er av det alvorlige slaget, og de er lite egnet til å bevirke sinnets munterhet. Her er det ingen renslige mord på godsets bibliotek.

Hver av de fem episodene på en liten time dreier seg om en etterforskning. Klippingen er kjapp nok til å holde på oppmerksomheten uten å bli hektisk, og hvert opptak langt nok til å la karakterer og situasjon spille seg ut.

Skuespillet er nedtonet - og akkurat det er vel et adelsmerke. Realismen er til å ta og føle på, og faktisk over nivået til The Wire etter min mening.

Det er sikkert realistisk, men jeg skulle ønske meg mer av en fokusert løsning i slutten av hver episode. Når saken er løst er det rettsapparatet sin tur, og da er det rett på neste sak uten at trådene blir samlet.

Men spennende er det!

Konklusjon - Anbefaling (for realisme fans)

torsdag 18. desember 2014

To champagner

Pierre Gerbais Cuvée de Réserve kr. 260

Duft av friske epler, i munnen er det flott balanse og en heftig mousse. Stilen er frisk og aperitiforientert. Det er på munnfølelsen denne vinen skal kjennes. 

Dette er noe så uvanlig som en champagne med Pinot Blanc - hele 25%, med halvparten Pinot Noir og resten Chardonnay. Prisen er også god - det er den samme prisen som i Sverige. 

Her er vi over på årgangsvariantene, og 2008 tegner til å bli bra - sier de som har smakt mye av sorten. Men den ligger på den friske siden, så for lagring ville jeg styrt unna udoserte viner som denne. Vinen er, som ventet, frisk, med duft dominert av modne epler. Her er det også brukt fat, noe som gir den mer fylde. Men hovedinntrykket er av en ren, klar og flott vin. 

Finnes på noen pol i Oslo, Stavanger og Sandnes. Den ene flasken på Sletten i Bergen kan godt være borte om du sikter deg inn på den. 

tirsdag 16. desember 2014

Peaky Blinders II (TV-serie)

Det var ikke overraskende at denne serien kom tilbake med en ny runde. Den ble en favoritt både hos publikum og hos kritikerne - inklusive meg, og anmeldelsen sto her.

Jeg syntes vel kanskje at de mer stiliserte elementene - der vi gjerne ser Murphy gå i sakte kino gjennom settet med blast furnaces og den blues/soul orienterte temamusikken på full guff - fikk dominere i de første av de seks episodene, men handlingen spisser seg til og spenningen stiger.

"Familiefirmaet" prøver å etablere seg i London, og sammen med den irske konflikten (eller konfliktene) og rasisme (The Blinders er sigøynere) er dette de store konfliktene som dominerer serien, men det er nok av sterke personlige følelser av alle slag til å spinne en langt mer omfattende serie.

Den siste episoden er et lite mesterverk, men den kan jeg jo ikke si så mye om uten å ødelegge spenningen.

Konklusjon - Klar anbefaling (særlig for de som har sett første runde).

søndag 14. desember 2014

The Era of Outrage

Av og til kommer man over noen setninger som treffer spikeren på hodet. Men ikke bare det - de sirkler inn og definerer noe som man har fornemmet men slitt med å definere klart.

Slik var det med meg i dag da jeg leste The Daily Torygraph, og dette var setningene. [We are]:
living in the era of outrage. Every minor transgression is immediately pounced upon and magnified and used to hammer home some broader political point. We no longer seem to have the capacity or inclination to pause and understand or quantify the offence.
Både dagens overskrift og sitatet er på engelsk, og kanskje er fenomenet tydeligere i Storbritannia, men det er sannelig ikke fraværende her heller.

Men er dette et genuint eksempel på chip on shoulder syndrome?

Jeg tror det har mer med det ganske forståelige og utbredte ønsket om å engasjere seg for noe vesentlig og viktig - og å finne et utløp for sterke følelser og engasjement for noe ut over en selv. Dette er meget bra, selvsagt. Men det fenomenet sitatet over fanger inn er at dette ønsket lett kan overstyre nyanser, graderinger og at det man slår ned på egentlig er ganske uskyldig - eller har andre forklaringer enn den man dytter på det.

Engasjement mot urett er viktig, men i tillegg til (forhåpentligvis) å være bra for den eller de som har blitt utsatt for urett, så styrker det også selvfølelsen. Det å formidle rettferdig harme er en så fantastisk følelse at den lett kan bli vanedannende, og da er det lett å se eksempler på urett, fordommer og annet uhumsk over alt og til enhver tid.

Det er en vesentlig årsak, tror jeg, til at "every minor transgression is immediately pounced upon and magnified". Alt blir forsøkt forklart som krenkelser (for å overdrive litt), og dermed blir den som roper opp om krenkelser også Det Godes Tjener. Man setter også motstanderen sjakk matt når man tar offerrollen - det er omtrent som at det å beskylde andre for å benytte hersketeknikker: Det er den mest effektive hersketeknikken av alle.

Jeg ser nå at jeg har skrevet om fenomenet før: omtrenet på dagen to år siden.

fredag 12. desember 2014

True Detective (DVD)


Dette er en intens serie lagt til Louisianna i USA, og handlingen foregår over tre tidsplan (1995, 2002 og 2012) uten at det blir problematisk av den grunn. De to herrene over er kolleger og svært så forskjellige. Skuespillerne er helt fabelaktige, og karakterene får spille seg ut mot hverandre i svært gode hender.

TV-serien er laget, eller i alle fall bestillt, av HBO som er kjent for serier som Sopranos, og her er det kvalitet i alle ledd. Det er umulig å merke noen billige effekter. Viktigst av alt er skuespillerne, selvsagt, og her er vi på toppnivå.

Matthew McConaughey spiller Rust, eller Rustin Spencer Cohle.  Det er en betydelig prestasjon. Rust er en vanskelig person, for å si det forsiktig, og han er framstår ganske så forskjellig i 2012-sekvensene enn i både 1995 og 2002.

Woody Harrelson spiller "Marty" Hart, kollega med Rust. Han er mer "straight man" enn Rust, men har sine egne demoner og utfordringer. Det er særlig samspillet og konfliktene mellom disse to som gir serien en egen nerve, og som er helt avhengig av disse to fenomenale skuespillerne.

Selve mysteriet - eller mysteriene - knytter seg til bisarre mord med voldtekt og sterk scenesetting av åstedene. Det blir klart etter hvert at det er en konspirsajon på gang. Mer tør jeg ikke si i frykt for å ødelegge spenningen. For spenning blir det, sterk atmosfære og fortreffelig skuespill.

Dette er nok en serie som blir sittende i hjernebarken lenge.

Konklusjon - Klar anbefaling


onsdag 10. desember 2014

Hva er mineralitet i vin? - Del V

Dette er det konkluderende innlegget fra artikkelen min i Vinforum sommeren 2014. Innleggene er publisert fra 2. desember og annenhver dag.

Smakerpanelet brukte heller ikke mange mineral-relaterte termer. De viste også til grupper av viner der den ene var dominert av blomsteraromaer, og den andre av Chablisviner som ble beskrevet med reduktive termer som våt mopp og våt hund.
Forskningen som ble gjort her tyder på at eksperter ikke er enige seg i mellom hva «mineralsk» betyr rent sensorisk. Definisjonene de kom med viste også noen avvik, men var stort sett i samsvar med det som står i lærebøker. Men hva man viser til når man sier «denne vinen er mineralsk» vites ikke. Det er et ganske oppsiktsvekkende resultat. Det nærmeste man kan komme en slags forklaring er at det har noe med reduksjon å gjøre – altså svovelforbindelser av ulike slag. Dette synet støttes også av biokjemikeren Jamie Goode som mange kjenner fra nettstedet WineAnorak.com. “Sovelsporet” kan også forklare hvorfor så få såkalte «naturviner» er mineralske. Bruken av svovel er lav eller fraværende, og disse vinene kan som oftest kjennes igjen på en svært tydelig og robust fruktighet.
Innledningsvis antydet jeg fire muligheter for hva bruken av begrepet mineralsk/mineralitet viser til. De vitenskaplige forsøkene tyder på at de to første mulighetene er lite sannsynlige. Mineralitet er verken et smakselement eller noen gruppe av smakselementer. Forskerne konkluderer også med at bedømmelser gjort på basis av duft er helt uavhengige av bedømmelsene gjort på basis av smak alene (med neseklype).

Men dette gjør sitt til at videre forskning nok bør, som forfatterne av den spansk-franske studien også anbefaler, gå nærmere inn på «mineralsk» som en mer omfattende bedømmelse som kombinerer flere sanser. Den tredje muligheten jeg antydet står altså fremdeles åpen. Det kan godt være at vi bruker «mineralsk» mer som en samlebetegnelse for en vinstil, eller en type vinstil, enn som betegnelse på noe eller noen elementer man måtte kunne identifisere sensorisk. Slik sett kan kanskje «mineralsk» fungere mer som en motsats til fruktig? Det er i alle fall verdt å undersøke mer inngående.

En type bedømmelse som også faller inn under denne tredje muligheten er at “mineralsk” er en type estetisk bedømmelse som ligner mer på bedømmelser som «elegant» og “harmonisk” enn den gjør på beskrivelser som «bringebær» eller «flint». Den fjerde muligheten – at vi er utsatt for en utbredt illusjon er kanskje den mest drastiske. I det lengste vil jeg for min del unngå den, for noen ganger er det som man ikke kan annet enn å si at denne vinen er mineralsk.

Neste gang du nikker og sier «mineralsk» om en vin, så er det i alle fall grunn til å spørre også om hva det er som gjør vinen mineralsk. Enigheten rundt bordet kan skjule en betydelig uenighet og ulikhet i hvordan man bruker dette begrepet.

tirsdag 9. desember 2014

Tullball - i ett diagram

Klikk på bildet for å opp størrelsen.

Det ser ut til at Scientologi dekker alle former for irrasjonelt tullball. Men jeg må, for egen del, legge til at jeg ikke går god for alle "postene" på programmet her. Eller for å være spesifikk: kiropraktikk har noe for seg.

mandag 8. desember 2014

Hva er mineralitet i vin? - Del IV

Dette er nest siste innlegg basert på min artikkel om emnet i Vinforum sommeren 2014. De tre forige innleggene har stått siste uken.

Forskergruppen som gjennomførte disse undersøkelsene brukte et sett av avanserte statistiske analyser på alle responsene de fikk inn. Særlig var det graden av enighet det var interessant å finne ut av. På den blinde sorteringen – den første oppgaven som ekspertene fikk, og før de ble informert at prosjektet hadde noe å gjøre med mineralitet i det hele tatt – var det vinene fra Chablis som oftest ble satt i en gruppe sammen. Chablisene ble i høyere grad assosiert med reduksjon, smør og vegetale dufter enn de andre gruppene av viner. Det mest interessante ved denne oppgaven var at «mineralsk» ble brukt påfallende lite av ekspertene for å beskrive vinene. Men når ekspertene fikk beskjed om å rangere vinene etter mineralitet på duft ble det vel andre boller?

Den gang ei. Ingen signifikant korrelasjon ble funnet – noe som på godt norsk betyr at de var rykende uenige. En og samme vin var den minst mineralske for noen, og den mest mineralske for andre. Den statistiske analysen tydet på at ekspertene baserte seg på helt ulike kriterier for hva mineralitet var for noe. Selv om to eller flere er enige om at en vin er mineralsk eller har mineralitet, så behøver de ikke være enige om hvorfor eller hvordan den framviser denne egenskapen. Så kanskje mineralitet ikke har noe med duft å gjøre, men at det har med smaken å gjøre? At mineraliteten manifesterer seg i munnen?

Men her er resultatet akkurat det samme. Det var intet samsvar å spore mellom ekspertene om noen av vinene med hensyn til hvor mineralske de var, så alle håp om å knytte mineralitet til en spesiell smak eller en syrestruktur falt med det i fisk. Det var heller ingen enighet om hvilen gruppe viner – Chablis for eksempel – som var mest mineralsk. Når vi vet hvordan bruken av “mineralsk” har grepet om seg de siste årene og hvor viktig det har blitt i markedsføringen, så er disse resultatene sensasjonelle.  

Til slutt ble jo alle ekspertene bedt om å skrive ned en definisjon av hva mineralitet er for noe, og her viste det seg at de brukte et svært vidt og sammensatt vokabular. I seg selv er dette en indikasjon på et lite avklart begrep med stor uenighet. Ja, faktisk at det kanskje ikke er noe begrep i det hele tatt. Noen uttrykk ble brukt i en tydelig metaforisk betydning – som «spenning» og «skarphet» - mens andre av de foreslåtte definisjonene slo hverandre i hjel. «Svovel» og «ikke svovel» kan vel ikke begge være kjennetegn ved mineralitet? Heller ikke «fruktig» og «ikke fruktig». Men helt håpløst var det ikke. Et knapt flertall av termene som ble brukt kunne relateres til tre semantiske felt. 21 % av termene relaterte til noe med stein, 17 % til friskhet og syre og 15 % til sjø eller strand.

Men definisjonene som ekspertene foreslo var ikke bare snytt ut av egen nese, for de lignet svært mye på det som står om mineralitet i lærebøker. Som vi har sett ut fra forsøkene er ikke dette noen garanti for at man vet hva man snakker om, eller at man er i stand til å identifisere sensorisk det man har definert verbalt.

Som vi har sett var det en påfallende mangel på enighet om mineralitet både på nese og på smak i disse forsøkene – i en grad jeg vet overrasket forskerne. Den første overraskelsen var at mineralitet var bortimot fraværende i responsene på oppgaven de fikk før de ble informert om at mineralitet var målet for forsøkene. Det var ganske tydelig at når ekspertene ikke ble bedt om å lete etter mineralitet, så brukte de reduksjonsrelaterte begrep som svovel, kål, papp og rett og slett “reduksjon”. Som vi vet bruker eksperter av ulike slag ofte “mineralitet” om viner, og da særlig Chardonnay fra kjølige vekstsoner. Så hvorfor ikke her? Kunne det være at den vitenskapelige rammen gjorde dem mer forsiktige?

lørdag 6. desember 2014

Hva er mineralitet i vin? - del III

Dette er tredje del av en artikkel jeg skrev i Vinforum og som ble publisert sommeren 2014. Tidligere deler står her og her.

Når det gjelder den mer vitenskaplige litteraturen er det først og fremst «flint» og «svovel» som faller inn under begrepet mineralsk av de elementer man kan tenkes å få i en vin, men en studie fra omtrent ti år tilbake undersøkte det komplekse molekylet benzenemethanethiol som i all hovedsak har ansvaret for duften av røyk/flint og kom til at den ikke kunne begrunne bruken av «mineralsk» i vin.

Det var derfor mange gode grunner til å undersøke hvordan vineksperter brukte begrepet «mineralsk» og om de kunne bedømme om viner var mineralske på en måte som var gyldig for alle. Med bakgrunn i at «mineralsk» og «mineralitet» hadde blitt så populære termer satte forskere fra Frankrike og Spania seg fore å finne ut hva disse termene viser til. Artikkelen ble publisert i fjor.[1] Finansieringen kom fra Burgunds regionale råd og det spanske ministeriet for forskning og utdanning, og eksperimentene som ble utført ser ut til å være konstruert av tvangsnevrotiske petimetre. Men det er denne typen metodologi som gjelder i sensorisk vitenskap. Siden vi har med opplevelser i det enkelte sinn å gjøre kan man rett og slett ikke utsette seg for noen som helst fare for beskyldninger om slumsete synsing.

Chardonnay fra Mâcon, Côte Chalonnaise og Chablis er ofte nevnt som viner som framviser mineralitet, så vinene var valgt fra disse områdene, og årgangene var 2007, 2008 og 2009 fra anerkjente produsenter. De 34 ekspertene kom også fra Burgund. De hadde sitt virke som vinprodusenter, vinforskere eller lærere i vinfaglige studier. Som nevnt er disse forskerne petimetre. Ekspertene var ikke nok. De trente også opp et smakerpanel. Først med en time i uken i fire måneder der de lærte å gjenkjenne hundre ulike dufter, og å gjenkjenne smaker (søtt, surt, bittert og den sviende fornemmelsen fra alkohol) og å gradere ulike blandingsforhold av disse. Forskjellige viner og vintyper var også del av opplæringen i denne runden. Etter den generelle opplæringen fikk de to runder med mer spesifikk undervisning og praksis med viner av Chardonnay fra Chablis og Burgund, og også noen fra Languedoc. I den forbindelse fikk de også referanser på flere smakselementer som var spesielt relevante for disse vinene.

Alt burde derfor ligge vel til rette for å etablere enighet om hva mineralitet er for noe, og hva begrepet viste til i smaksprofilen til vinene. Det ekspertpanelet ble satt til å gjøre omfattet flere oppgaver. Først ble de satt til å lukte på alle vinene etter tur, men ikke smake dem, og så organisere dem etter hvilke som duftet mest likt. De kunne lukte på dem så mye de ønsket, og lage så mange eller få grupper de bare ville. Til slutt ble de bedt om å beskrive hver gruppe av viner. På dette stadiet visste ikke ekspertene at formålet med denne studien var å studere mineralitet.

Etter en pause på ti minutter fikk ekspertene nye eksemplar av de samme vinene, men i en annen rekkefølge og med nye identifiserende koder. Denne gangen ble de satt til å rangere mineraliteten fra null til ti ved å dufte på vinene en etter en. Etter en ny pause på ti minutter ble ekspertene bedt om å rangere mineraliteten på vinene etter samme skala, men denne gangen etter smak alene – for de fikk neseklype på for å unngå at duften gjorde noe utslag.

Helt til sist i runden fikk de et spørreskjema der de ble bedt om å si hvordan de bedømmer mineralitet – på duft, smak eller begge – og å definere hva mineralitet er.
Smakerpanelet fikk en grundig trening, som vi har sett, og ikke uten grunn. De ble satt til å gjøre mye av det samme som ekspertene, men på en vesentlig mer krevende måte. For eksempel måtte de vurdere alle de 105 forskjellige duftbeskrivelsene de var trent opp til å identifisere, og de angi på en skala hver eneste vins intensitet på sødme, syrlighet og så videre.


[1] Jordi Ballester et alia, ‘Exploring Minerality of Burgundy Chardonnay Wines: a sensory approach with wine experts and trained panellists’. Australian Journal of Grape and Wine Research 19 (2013): 140-152.

torsdag 4. desember 2014

Hva er mineralitet i vin? - del II

Første innlegg i denne serien fra en artikkel jeg skrev for Vinforum står her.

Det er forførende lett å tenke seg at vinrankene suger til seg smakselementer fra grunnen der de står, og lar elementene sive inn i druene. I kjelleren lar stødige vinmakere vinen lage seg selv med minst mulig bruk av dikkedarier og ruskomsnusk, og så kan du smake en liten bit av vinmarken i glasset ditt. Vinmakere som ikke er så stødige, og som lar seg forlede av fristelsen til å komme de store gruppene av vindrikkere i møte, vil lage vinen på en slik måte at den blir rund og søtlig. Altså motsatt av mineralsk. Det betyr i sin tur at det å hevde at vinen er mineralsk er det samme som å si at den er laget for folk som forstår seg på vin og som tåler at den er syrlig, barsk og krevende. Når du så skåler og sier «mineralsk» om vinen, eller når vinanmelderen bruker det samme ordet, så er det en måte å si at dette er en skikkelig vin som har tatt preg av sitt voksested – sitt terroir.

Terroir har jeg skrevet om før her i Vinforum, men en liten oppsummering av grunnleggende plantefysiologi kan være på sin plass selv om det ikke er mitt fagområde. For det er på dette området den mer eller mindre bevisste tanken om at vinen bærer med seg en liten suvenir fra opprinnelsesstedet går på en liten smell. Av vinens mange aromatiske komponenter stammer ingen fra bakken. Det er ikke slik at planten tar opp elementer fra bakken og transporterer dem til druene, og derfra til de etter litt om og men havner i glasset ditt. Rundt halvparten av de volatile elementene i vinen – de som kan duftes – skapes i gjæringen, og resten er det planten som står for. Men jordsmonnet kan ha en indirekte innvirkning på vinens stil: hvis undergrunnen er rik på kalk gir det viner som er mer syrlige. Årsakene kan være flere, og det er velkjent at kalk gir bedre drenering. Men uansett: det er rett og slett ikke sant at viner kan være mineralske fordi de smaker av mineraler de har tatt opp fra bakken, men det kan godt være at jordsmonnet kan ha en indirekte virkning på vindruene gjennom epigenetiske effekter. Dette høres riktig mystisk ut, men vi begynner så smått å få større forståelse for hvordan livsbetingelsene hos mennesker “slår gener av og på”. Det er godt mulig at vinrankenes voksebetingelser har samme effekt – men her beveger vi oss foreløpig ut i spekulasjon.

Så langt har vi altså bare kuttet ut det som åpenbart må være feil, men som mange mer eller mindre bevisst tror må være tilfelle. Det vi ønsker å finne fram til er det som er rett: hva er det vi mener når vi sier at en vin er mineralsk, mens en annen vin ikke er det? Vi vet alle at vi ikke har noen måter å objektivt sjekke at den fargen jeg ser når jeg sier at jeg ser noe grønt er den fargen du ser når du sier grønt. Det kan faktisk være at opplevelsene våre er forskjellige – at det jeg kaller grønt ser ut for deg som det jeg kaller blått ser ut for meg. De kan konsistent være forskjellige uten at vi har noen mulighet for å avdekke om dette er tilfelle. Men det er ikke det vi snakker om her. Her sliter vi med å finne ut hva vi viser til i vinen når vi sier den er mineralsk.
I noen bøker som foregir seg å lære bort vinsmaking blir «mineralitet» presentert som en familie av dufter som omfatter for eksempel flint, våte steiner, kalk, jod, sjø, skalldyr og grafitt. Noen mener også at den karakteristiske duften av moden Riesling – som noen omtaler som petroleum – også hører til disse duftene som faller inn under fellesbetegnelsen «mineralsk». Når det gjelder smak – her i betydningen de inntrykk man får gjennom smaksreseptorene i munnen – så er det først og fremst syrlighet som kan regnes som et kjennetegn som kan gi grunnlag for å si at vinen er mineralsk. I den taktile dimensjonen – hvordan vinen føles i munnen – er det tetthet og vekt, samt «kalk» - som gjør vinen mineralsk. For rødviner er det framfor alt «metallisk» som oppfattes som indikasjon på mineralitet. Alt dette i følge nyere hjelpebøker i vinsmaking. Men legg merke til at dette er ganske nytt, for i Emile Peynauds klassiske The Taste of Wine (1983) og Anne Nobles normgivende aromahjul (1984) er «mineralsk» helt fraværende.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...