mandag 25. mai 2015

Hva gjør tennis så oppslukende?

Gjør det seg gjøre å  forklare en fasinasjon rasjonelt? William Skidelsky gjør et strålende godt forsøk i The Observer søndag 24. mai. Jeg tillater meg et langt sitat der han sammenligner sporten med hans egen profesjon som forfatter og journalist. Selv på mitt meget moderate tekniske nivå kjenner jeg meg lett igjen her

Tennis, like writing, is technically complex: all those strokes to master, all those rules to obey (don’t take the racket back beyond your shoulder when volleying; assume the trophy pose just before striking the serve). It’s a game of endless small adjustments, a sport for tinkerers, perfectionists. 

At the same time, tennis is an unusually – perhaps uniquely – psychological sport. It’s not just that players have to be good readers of character, able to figure out what an opponent’s weaknesses are and how to exploit them, it’s also that the sport itself exerts such acute mental pressures. The margins between success and failure are so tiny, both at the micro and macro levels. (A millimetre’s difference in your swing can make the difference between a win or a miss; just one or two points can decide the outcome of the match.) 

This is why, playing tennis, it’s so easy to get frustrated. At every level, it’s common to encounter players who, more than anything, resemble madmen: gesticulating, hurling their rackets, talking to themselves. No sport is more inward-looking than tennis, more conducive to emotional turmoil, downward-spiralling patterns of thought. And in this too, of course, it has something in common with writing.

Jeg har vel ingen illusjoner om at disse setningene vil få utenforstående til å melde seg på begynnerkurs, men kanskje noen får en anelse om hvorfor noen av oss blir besatt av denne rare sporten. (Bilde: Wikimedia Commons)

søndag 24. mai 2015

Forhåndsfavoritt

Greit nok: jeg begynner å bli gammel og grinete. Noen ganger klarer jeg ikke å la ting jeg ikke kan gjøre noe med ligge.

Siste utgave er den økende bruken av ordet "forhåndsfavoritt". Kanskje det er noe jeg ikke har fått med meg, men kan man også være favoritt i etterhånd? Er Sverige favoritt i ESC i dag - dagen etter at bidraget deres vant? Er Tyskland fortsatt favoritter til å vinne VM i fotball i fjor? 

I dagens VG på nett leser jeg også at "Sverige har vært forehåndsfavoritter hele uka...". Kanskje de bare har skrevet feil, og at Sverige har vært favoritter blant fårehunder hele uka ?

Uansett: de som bruker ordet "forhåndsfavoritt" er ikke mine favoritter til å vinne prisen for bevisst språkbruk. 

lørdag 23. mai 2015

Tunnel for trivsel

Forskning kan ha politiske implikasjoner, og det bør den ha når funnene er så tydelige som dette.

Den aktiviteten vi liker absolutt dårligst i løpet av en dag (i gjennomsnitt, selvsagt), er jobbreisen.

Byrådet i Bergen har varslet en sak før valget om trasé for Bybanen til Åsane - en tunnel fra sentrum - etter at Venstre og KrF varslet at de ville sette krav om bane foran Bryggen i byrådsforhandlinger etter valget.

De to partiene vil tvinge gjennom en løsning mot et flertall i Bystyret og i folket i Bergen.

Forskningens relevans er at deres løsning vil føre til at reisetiden til sentrum for den store folkemengden i Åsane vil bli betydelig lengre enn for en tunnelløsning for all framtid. I alle fall med bane. Det vil senke livslykken for svært mange bergensere i overskuelig framtid.

Det er selvsagt andre argumenter i saken, men så langt jeg kan se er det utelukkende kostnader som taler for alternativet over Bryggen. Men tunneler gror ikke igjen, så disse kostnadene kan man fordele over hele den tiden det vil gå Bybane i Bergen. Trolig i mange hundre år.

tirsdag 19. mai 2015

Champagne

Sprudlende viner fra polsmaking i april.

Delamotte Blanc de Blancs Brut NV kr. 390

Duft av epler og noe gjærbakst. Frisk, noe fylde og flott mousse. En typisk aperitifchampagne. 

Det koster tydeligvis mer å lage rosé. Her er det 80% Pinot Noir og resten Chardonnay. Antikkrosa, og i duften er det et snev av markjordbær. Lett, men man merker litt fruktighet i munnen også.

Her er det mye som minner om begge vinene over - det er vel et produsentpreg på gang. Men det er "mer av alt": mer syrlig, mer vekt i munnen og framfor alt en lengre ettersmak. Virkelig en flott vin!

Det er ikke en tyrkleif: denne flasken koster tretten hundre kroner. Duft av modne epler, humle og autolyse. Den har smaksprofilen til de virkelig store vinene: den er både frisk og fokusert, og rik og lang. Dette er flotte saker. 

Det er pol på Skøyen i Oslo, og i Sandnes og Stavanger som har tatt den inn. Det er vel der de har kundegrunnlag for sånt? 

søndag 17. mai 2015

Naturvin?

Ved polsmakingen i april smakte jeg i alle fall to rødviner som kanskje kan klassifiseres som naturviner. Begge hadde samme importør, og jeg har også smakt vinene i heimen. Det siste gjør at jeg kan uttale meg med noe større autoritet om vinene, for den brutale sannhet er at selv drevne smakere med mye mengdetrening bak seg neppe er helt pålitelige når man smaker et stort antall viner.

DM Rouge 2013 kr. 140.

Litt blålig, men lys. Dufter røde bær og noe animalsk, i munnen er den læskende og myk. Kan med fordel drikkes noe avkjølt. Flott vin til en grei pris. 

Den kommer fra den sørlige delen av Roussillon, og er 60/40 Syrah/Grenache fra gamle stokker. Den er spontangjæret på sement med kort masserasjon, og lagret på bunnfallet et år. Dette er en cuvée for det norske markedet - som det norske markedet bør ønske velkommen. 

Her dufter det fennikel og tyttebær, samt litt lakris. Etter hvert et tydelig urtepreg. Saftig, frisk og lang. Meget spesiell - men god - vin som mange absolutt må prøve. 

Også denne vinen er en blanding med Grenache og Syrah, men med omvendt styrkeforhold. Grenache dominerer med 82%. De brukte 85% hele drueklaser og spontangjæret. Her var skallkontakten 80 dager. Valken og Storsenteret i Bergen har denne, og det har også Majorstua og Günerløkka i Oslo.

torsdag 14. mai 2015

Beaujolais

2012 Chateau des Jacques Morgon (Jadot)
Kjøpt på Gardermoens Tax Free butikk 3. mai, og det var et godt kjøp. Duft av friske røde bær (i retning markjordbær) og et moderat og kledelig fatpreg. I munnen er den fast, fruktig og med god spenst. Ettersmaken er nydelig og henger godt i. Det er lite å mislike her. Jeg ga omtrent 140 kroner for denne, om jeg ikke husker fryktelig feil, og village-versjonen (et klart lavere nivå) koster ti kroner mer på polet. Jeg kommer nok til å se etter denne igjen når jeg kommer på Tax Free i slutten av måneden.

Jean Paul Brun Fleurie 2013 kr. 190

Denne vinen trenger du ikke fly utenlands for å kjøpe. Den er på K5-polene landet rundt, og det omfatter slike som Mo i Rana, Gjøvik og de fleste pol i de større byene. Jeg har smakt denne før - flere ganger - men ikke denne årgangen. Duft av røde bær. I munnen er den lett og fruktig, men ettersmaken vitner om stor intensitet. Nok en vellykket årgang. 

onsdag 13. mai 2015

BBC

Det er ikke bare i Norge at journalister ligger jevnt over lengre til venstre i det politiske landskapet enn velgerne. I Storbritannia som i Norge preger dette også den lisensfinansierte kringkasteren. (Tegning: Daily Telegraph - aka Daily Torygraph)

mandag 11. mai 2015

Hvit burgund

Brun Beaujolais Chardonnay Classic 2013 kr. 165 

Her er vi helt i yttergrensen av hva vi kan komme til å kalle burgund, men vinen er likevel god. Den dufter av pære og epler, men absolutt mest av pærer. I midtsmaken er det et lite urtepreg, og vinen er middels fyldig. 

Helt klart et godt alternativ til mye annet, og den er vidt tilgjengelig siden den er på kategori 4 polene. Produsenten er mest kjent for de røde, og det er vel ikke helt fjernt å si at denne hvitvinen er litt preget av rødvinsproduksjon. 

Ekte burgunder koster, selv de hyppig oksiderende hvite burgunderne koster store penger. På den annen side: det er ikke noe som smaker akkurat sånn, og mange av oss har et ulykkelig kjærlighetsforhold til hvite burgundere. Denne vinen søker å bøte på lengselen. Den smaker akkurat som en hvit burgunder skal smake, og denne har jeg også smakt i heimen. Det er sitrus, kalk, noe svovel og nøtter. Kjente saker. 

søndag 10. mai 2015

Krugman avkledd

Det er min faste overbevisning at vi er i ukjent farvann når det gjelder verdensøkonomien. Aldri før i verdenshistorien - og dette omfatter verdenskriger og Napoleonskriger - har verden vært så nedsyltet i gjeld. Dette gjelder regjeringer sammen med personer og bedrifter. Gamle oppskrifter synes ikke å fungere. (Bildet: David  Shankbone)

Keynesianere som Paul Krugman mener vi bør bruke mer penger for å holde hjulene i gang. Stater må trå til der private gjemmer penger i madrassen, og det er selvutslettende å sette tæring etter næring.

Mannen har Nobelpris (2008), og sier ting som folk liker (bruk penger du ikke har!), men har tatt så grundig feil at man vel trenger både Nobelpris og et populært budskap for å tørre å vise seg offentlig. For hva har man gjort etter Finanskrisen (også 2008)? Jo, fulgt hans oppskrift, og resultatet er rekordgjeld og ingen vekst.

Storbritannia var riktig ille i følge Krugman. Austerity, som spareprogrammene har blitt kalt, ville føre til ressesjon og masseledighet. Cameron hadde lite å tilby annet enn 'to raise the red flag of fiscal panic'. Men nå vet vi at i 2014 har det blitt skapt flere jobber i byen Birmingham enn i landet Frankrike, og Cameron er gjenvalgt med en betydelig større gruppe bak seg i parlamentet. Partiet som har måttet tåle å fronte de sure innsparingene har vunnet. Ledigheten er på 5,6% - det halve av Frankrike og Italia for eksempel.

Tæring etter næring synes å fungere.

lørdag 9. mai 2015

I take responsibility!

Jeg endret tekst og emne i dette innlegget. Når jeg skriver dette har jeg akkurat slettet to glimrende avsnitt om Skottland og England, og deres skjebne som United Kingdom. (Tegning: The Times)

For oss i Norge er det viktigere å legge merke til hvordan man tar ansvar i Storbritannia og i Norge. Her hos oss tar man ansvar ved å si tre ord: "jeg tar ansvar". Og så fortsetter man som før - enten man har ansvar for tog som kolliderer eller en beredskap som svikter totalt en sommerdag i 2011. (Noe jeg har skrevet om her, og her. For ikke å snakke om her.)

Få timer etter at valgresultatet var klart gikk lederne for Labour, UKIP og Liberal Democrats av. Valgresultatet var for dårlig. De tok ansvar. Og derfor må noen andre rette opp der jeg har feilet som leder.

Det er sånn det skal være. Det å ikke klare det man har satt seg fore må få konsekvenser. Det er voksent gjort å pakke sammen og gå etter et liv viet til politikken. Det er noe det står respekt av.

Det å si "jeg tar ansvar" - for deretter å fortsette som før er feigt, og det gir helt feil signal til organisasjoner og til andre ledere. Det å forvalte et ansvar betyr at man utsetter seg selv for uønskede og relevante konsekvenser når noe går galt - for eksempel å fratre den stillingen man har feilet i. Dette bidrar også til å bevissstgjøre andre ledere på den tillit de forvalter.

Her viser Milliband, Clegg og Farage vei.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...