tirsdag 14. august 2018

2008 blend champagner

Gatinois Grand Cru Brut 2008
Dypere gyllen enn de andre, og med et rødskjær som er tydelig. Duft av markjordbær, og i munnen er den intens med et skikkelig godt grep. Lover godt for de flaskene jeg har i egen kjeller. 90% Pinot Noir, resten Chardonnay. 

Pol Roger Brut 2008
Klart lysere enn vinen over. På duft er det mest grønne epler, og duft og smak er også "lysere" enn vinen over. Også intens, og med et godt grep, og tydelig fyldigere enn vinen under. En av de to-tre beste vinene denne kvelden etter min mening. Den bør nok ligge fem til ti år til, og jeg har oppdatert langringstiden på mine flasker på Cellar Tracker. Litt mer Pinot Noir enn Chardonnay. 

Lanson Gold Label 2008
Som Pol Roger er dette en vin jeg handler inn omtrent hver årgang. Den ligner mye på Pol Roger, men den er stummere på nesen, og det er kanskje mer som skjer foran i munnen - og lite bakover. Først i ettersmaken kommer det tydelig grapefrukt og eple. Vinen framstår som yngre enn Pol Roger. Jeg har oppdatert drikkevinduet til 2025-2035. Halvt om halvt med røde og hvite druer, og ingen malo som vanlig er hos Lanson. Vinen er fortsatt å få! 

Taittinger Brut 2008
Her er syren merkbart lavere enn i de to vinene over (men den er fremdeles høy), og i munnen er frukten noe løsere. Rett og slett en snillere stil enn i de to vinene over. Også halvt om halvt med røde og hvite druer. 

søndag 12. august 2018

Château Rioublanc

Château Rioublanc er en eiendom som drives økologisk av eieren Philippe Carretero, og som har en hyggelig prisprofil. Men det avgjørende er jo hvor godt vinene smaker!

Ch. Rioublanc 2016 (hvit) kr. 160
Dufter som en Sauvignon Blanc (50%) med stikkelsbær, men her er det også gress. I munnen er den litt tart - syrlig på en litt skarp måte, og fylden er ikke all verden. Men sett i forhold til prisen, er dette en klassisk og god hvit bordeaux. Resten av druemiksen er 40% Semillon og 10% Colombard (som er mer vanlig på den franske vestkysten utenom Bordeaux). Vinen er inne på 16 pol, men kan alltid bestilles via polet. 

Ch. Rioublanc 2010 (rød) kr. 160
Nesen er mest Cabernet Sauvignon (med blyantspiss og solbær), til tross for at det er mest (75%) Merlot i drueblandingen. I munnen er den overraskende søtlig, med et jordlig drag. Strukturen er det lite å si på. Det er totalt sett en god rød bordeaux vurdert mot den svært hyggelige prisen, og den er å finne på alle større pol (kategori 6). 

fredag 10. august 2018

Orbanisering av høyresiden

Det har skjedd en orbanisering av høyresiden i den vestlige verden. Der Reagan rev ned murer, Thatcher frigjorde markedene, og Kohl og andre samlet øst og vest i Europa - er dagens ytre høyre på helt andre veier. Konservatismen i den vestlige verden omfavnet liberale verdier, men nå er det andre strømninger som gjelder. Murer skal bygges, proteksjonismen har blitt som ny, og det manes til kulturkamp heller enn integrering. En av de som har ledet an i denne transformasjonen fra frihetlig til nasjonalistisk er Viktor Orban - derav uttrykket orbanisering. (Bildet: George W. Bush og Orban i mer liberale tider)

Et sentralt kjennetegn ved orbaniseringen er forestillingen om at nasjonalstaten og dens særegne lokale kultur er under et organisert angrep utenfra - særlig fra islam, men også den gamle favoritten med den internasjonale jødiske konspirasjonen har fått en renessanse. Denne har fått gro fram til og med i britiske Labour, så det er ikke bare høyresiden som sliter med disse strømningene. 

På høyresiden i Storbritannia er det ikke så lenge siden at UKIPs Nigel Farage ikke ville ta i franske Front National, men nå forsvarer han til og med skrullingen Alex Jones. Boris Johnson var sterk forsvarer for et fargerikt fellesskap i 2012, men nå legger han seg nært opp til Trump og Steve Bannon. 

Brexit og Trump har gitt en helt ny dynamikk til idéer som beviselig ikke fungerer: proteksjonisme og nasjonalisme har utelukkende ledet til krise og krig. Men også årsakene til at noen omfavner slikt er historisk tydelige. I vår del av verden var det finanskrisen som undergravde forestillingen om jevn og fredelig fremgang, og globaliseringen har ikke vært så enkel å bære for lavt utdannede grupper i den vestlige verden. Men det var flyktningekrisen i 2015 som virkelig satte fart i nasjonalisme, proteksjonisme og vrangforestillinger om sivilisasjonskrig. 

Konservatismen har alltid vært best når den har vektlagt kulturell og økonomisk frihet i kombinasjon med solide politiske og forsvarsmessige tradisjoner. Den vil gå i forråtnelse i kompaniskap med nasjonalisme, proteksjonisme og sjåvinisme. 


onsdag 8. august 2018

Raymond Johansen statsministerkandidat 2021?

Jeg har begynt å si det privat, så kanskje jeg skal gjøre det offentlig også. Saken er at jeg legger merke til at Raymond Johansen - Byrådsleder i Oslo (han fikk ikke lov til å kalle seg noe finere) - har begynt å høyne profilen sin i nasjonale saker. Han uttaler seg om det ene og det andre som ikke på noen måte har med Oslo og hans virke der å gjøre. 

Det er tydelig at Arbeiderpartiet sliter nasjonalt, og det gir seg utslag også lokalt. Selv mener jeg at Støre har gjort en så god jobb som man kunne vente med rabalderet i partiet, men mud sticks som man sier på engelsk. Støre har heller ikke lett for å fronte et arbeiderparti med sin bakgrunn og stil fra Oslo vest. 

Raymond Johansen har street cred som utdannet rørlegger. Det er en stund siden han lå under vasken hos noen, men han kommer fra øst for elva. Videre er han scenevant, gjør seg meget godt i debatter og har etter hvert solid erfaring som politisk leder i Oslo. 

Jeg tror ikke Støre sitter så trygt, og de to fløyene som har avtegnet seg etter Giskesaken har begge spilt seg sjakk matt i en lederstrid. Raymond har nok lyst på jobben, tror jeg, og Arbeiderpartiet ville gjøre klokt i å satse på han. 

(Johansen og jeg var i samme parti en periode. Begge startet i SV og SU. Han ble omtalt i beundrende ordelag - mye fordi han var ekte arbeider. Slikt var eksotisk i SV og SU.)

(Foto: Europabevegelsen - EU hadde nok mye med at både Johansen og jeg gikk ut av SV.)


mandag 6. august 2018

Fjasbokutfordring - siste del

10/10 på utfordringen fra Brynjulf Risnes. Album fra oppveksten som har gjort varig inntrykk. Jeg kunne ta et sikkerstikk, og velge noe fra Led Zep, Stones eller The Who. Kanskje Jethro Tull. De fortjener det i alle fall. Kanskje Genesis - men de var ikke heeeelt der oppe i min vurdering da jeg var tenåring. David Bowie (som Low), Iggy Pop kanskje? Britiske favoritter av det litt rå slaget som Sex Pistols, Clash eller Public Image Limited? Låta Public Image er kanskje min absolutte favoritt av noen som er laget noen gang - men et album? Nei.

Symfoniske rockere som Yes og King Crimson er absolutt aktuelle. Fanastiske musikere, og det er musikk jeg fortsatt lytter til med stor interesse og velbehag. Klassisk musikk er i denne sammenhengen litt ut - men bare fordi min klassiske fase (fortsatt i den) er av noe yngre dato.
Kanskje en erkjennelse av å være grepet av anglophilia totalis (tross Brexit og alt), og det kanskje mest engelske av de band jeg kjenner? The Jam.

Symfoniske rockere som Yes og King Crimson er absolutt aktuelle. Fanastiske musikere (bassen til Chris Squire!), og det er musikk jeg fortsatt lytter til med stor interesse og velbehag. Klassisk musikk er i denne sammenhengen litt ut - men bare fordi min klassiske fase (fortsatt i den) er av noe yngre dato.

Nei, det måtte bli Pretenders. 

lørdag 4. august 2018

Fjasbokutfordring - del 9


Jeg holder meg til oppdagelser fra tenårene, og der er det også mange å ta av. Jeg gremmer meg allerede over flere jeg ikke kan få med, men Steely Dan kan ikke være blant dem.

Så er det å velge blant flere strålende album med perfekt jazz-pop gjort intens av bass, gitar og sax - samt Donald Fagens dypt ironiske tekster.

Valget faller på Countdown to Ecstacy fra juli 1973. Mye på grunn av King of the World - en dystopisk låt med fabelaktig instrumentering. Skiva er da også Donald Fagens favoritt.

torsdag 2. august 2018

Alfred Gratien Roséchampagne


Jeg er svak for fargen av rosévin, og det blir ikke annerledes av at det er bobler i den. Dette er også den mildeste av vinene jeg smakte Likevel må det sies at den har godt grep om gommene, og er litt tannisk. Men munnfølelsen er meget god. Det er stas med champagne som ser bra ut og som gjør mye av seg - på en god måte. 

Hva får man igjen for en dobling av prisen og et årstall? Den dufter litt stall til å begynne med, så går det over i nype. Igjen er det et godt grep i munnen her - de driver jo ikke med malolaktisk fermentering som mildner syren. Det er rett og slett mye som skjer i munnen med denne vinen. Ettersmaken er ekstra lang. I mine notater står det rett og slett: "Flott!". Det er vel en grei oppsummering. Det er flasken helt til høyre i bildet mitt fra smakingen som står for opplevelsen. 


tirsdag 31. juli 2018

Kjellerviner i juli


2007 Schloss Johannisberg Riesling Grünlack Spätlese Trocken
Lys med et klart grønnskjær. På duft er det mye lime, og ingen petroleum. Duften ligger ganske nær regnvann, og det er en egen letthet or renhet også i munnen - men sukkeret er ikke helt spist opp. Lekker vin med 8,5%, og fint følge til reker med chilli og kvitlauk.

Gjenkjøp? - Definitivt kanskje. 

2006 Domaine Robert Chevillon Nuits St. Georges 1er Cru Les Cailles
Denne vinen var betydelig bedre enn fryktet. Etter å ha drukket Vaucrains fra samme produsent i samme årgang, var min tillit til årgangen oppbrukt (en Rion St. Marc var også rett og slett dårlig). Men her var alt i orden. Den vesentligste forskjellen til Vaucrains, var at her var frukten og intensiteten med hele veien inn i ettersmaken. Duft av jord og sure kirsebær, god fylde og intensitet. Ikke helt på topp. Jeg har smakt bedre fra denne adressen, men det er vel bestått på vitnemålet.

Gjenkjøp? - Ja. 


2009 Château du Petit Thouars Touraine Amiral
Denne kjøpte jeg i Paris for ca. 160 kroner, som et eksperiment. 2009 var en ganske varm årgang i det meste av Frankrike, og Loire er et marginalt område, så jeg tenkte det var en god kombinasjon når man tenkte å kjøpe en vin med alder til en latterlig pris. Vinen hadde holdt seg godt. Knapt noen vandig kant. Farge som en solid burgunder. Duften vitner om Cabernet Franc, og i munnen blir den bare bedre og bedre. Temperaturen, og litt luft kanskje, gjorde den godt. Skikkelig tørr avslutning, og en fin matvin. Ingen kompleksitet å snakke om - men en interessant og ærlig vin.

Gjenkjøp? - Javisst. 


2010 Jean-Yves Devevey Bourgogne Hautes-Côtes de Beaune Les Champs Perdrix Blanc
Fremdeles ganske lys gyllen, og stikk motsatt av hva jeg trodde: den er ikke sliten på noe vis. Frisk sitrus, blaff av flint, og lang, elegant og med fin fylde hele veien. Nå er det visst 2013 som er på lager

Gjenkjøp? - Soleklart! 

lørdag 28. juli 2018

Fjasbokutfordring - del 8


Joy Division slo ned i mange av oss. Post-punk med en intensitet og et alvor som grep meg, og har fortsatt med det. Ikke minst etter filmen "Control" om Ian Curtis laget av Anton Corbijn. Han kom et godt stykke på vei i å forklare hvorfor Curtis ble drevet til selvmord.

Stemmen til Curtis er dyp og kald, men formidler empati og innlevelse. Hør for eksempel på "She's LostControl" - om ei ung jente med epilepsi. Hvem andre laget vel rock om nevrologiske avvik?

Dette er fortsatt en gripende plate.

tirsdag 24. juli 2018

Fjasbokutfordring - del 7


Nå tetter det seg til i utfordringen jeg fikk på Facebook (10 album på 10 dager). Noen må velges bort, og de som kommer med må forsvare plassen med nebb og klør. Jeg skulle vel tatt en runde med flere Stones og Led Zeppelin, men flere artister jeg kjøpte inn fram mot 1982 må med. (1982, for i dette året var tenårene over for min del.)


Denne gangen blir det amerikansk vestkyst. Jefferson Airplane. Denne hører jeg ofte på. Det er noen klassikere som fortsatt gir meg gåsehud. Grace Slick på "Somebody to Love" er beinhard, krystallklar, befalende 100% fri for vibrato. Gitaren på Embryonic Journey er fortryllende. Marty Balins vokal på "Today" er helt i andre spekteret fra Grace Slick. Var, følsom og sår. På legendariske "White Rabbit" er Slick på plass og setter alt på plass igjen. Det er Flower Power, men høres mest ut som et tilbud du, i Gudfaren-stil, ikke kan avslå.

Hele albumet er en maktdemonstrasjon i kreativitet og talent. Fabelaktig, rett og slett.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...