torsdag 19. oktober 2017

Hvite burgundere 2014 (del 3)

Harmonisk duft med snev av nøtter og sitron, hegg og stikkelsbær. Herlig i munnen. Dette er ikke en 1er cru, men det er lite å utsette på kvaliteten for det. Vinmarken er like ved 1er cru Les Gouttes d'Or. Knallvin - som finnes å kjøpe på Valken i Bergen i noen få eksemplar ved siste sjekk.

Nøtter, smør og alt på plass. En Meursault helt etter boka - noe som begynner å bli sjelden på 1er cru nivået. Dette er forøvrig det nærmeste man kan komme Puligny men fortsatt være Meursault. Husklyngen Blagny og dets vinmarker ligger også noe høyere enn de fleste andre 1er cru markene her omkring. Vinen er fremdeles å få på BU.

Denne vinen er reduktiv så det holder. Dufter mye plast å gummi først, og når den kommer i munnen er det mest flint og svovel det går i. Fin balanse i munnen, så her er det tålmodigheten som får prøvd seg. Man skal egentlig være glad for at produsentene tar oksideringen på alvor, og svovler godt. 


Jeg hadde helt glemt pålegget Sunda før jeg luktet på denne vinen. Der var den, ja. Søtpålegget Sunda og banan. Deretter kommer det grønne epler, og ettersmaken er ganske pussig. Den hyggelige tolkningen er at denne vinen ikke har "satt seg" på noe vis. Det mindre hyggelige er at den ikke er noe særlig. 

tirsdag 17. oktober 2017

Burgundere - to hvite og to røde

En overraskende god burgunder nivået tatt i betraktning. Litt fersken og nøtter på duft, og i munnen er den rund og vennlig. Mer på nivå med en landsbyvin. En solid og harmonisk vin som sitter lenge i munnen. Dessverre utsolgt, og det er nok 2015 som kommer inn i neste omgang. Det er, generellt sett, en mer variabel årgang blant de hvite. 

Dette er en meget komplett hvit burgunder der alt er på plass. Det er særlig intensiteten som særpreger vinen, og det er også bakgrunnen for den kritikken jeg har. Den svir litt på tungen, men den er samtidig fyldig og fin. Prisnivået er, dessverre, ikke så fint, men to pol i Oslo har tatt den inn. 

En dyr vin der særpreget her og nå først og fremst er et søtt bærpreg. I munnen er den på den saftige siden. I sum blir dette en vin som er god å drikke nå, men med denne prislappen er det også andre viner man kan finne frem og kose seg med til en greiere penge. Også blant burgunderne. Nesten 700 kroner for en kommunevin er hinsides. 

Det er ikke så lenge siden denne vinen var å få til en ikke fullt så avskrekkende pris. Og det var mange årganger å få. Selv kjøpte jeg noen av 2007erne, og hadde stor glede av dem. Nå er det bare 2014 og 2013 (til "kun" 700) som er å få. Denne framstår som frisk og bærpreget med Côtes-de-Nuits krydder. Svært lys til NSG å være, men det er nok også årgangen som slår inn.

Mugnier er en høyt respektert produsent som jeg har hatt svært gode erfaringer med. Nå er det bare denne vinen fra Mugnier som ligger innenfor et nesten respektabelt prisområde. 

søndag 15. oktober 2017

Hvite burgundere 2014 (del 2)

16. september ledet jeg en smaking i Vitis Bergensis med tema hvite burgundere i 2014. Det er en konsistent god årgang for de hvite, og blir av Berry Bros. and Rudd regnet som den beste på flere tiår. Nå skal man jo ta slikt med en klype salt, men det er i alle fall en grunn til å smake noen av disse vinene som (stort sett) fremdeles er å få. Denne andre flighten var, som man ser, ulike Chassagnevinmarker fra samme produsent. Det skulle også være samme år, men her hadde polet spilt oss et puss. 

Alle vinene var dobbeldekantert noen timer på forhånd. 


Chassagne-Montrachet 1er Cru Caillerets (Lequin-Colin)
Her var overraskelsen at vinen var en 2015. Frisk duft med grapefrukt, badeball og korn. Fruktig og tilgjengelig, men litt løs. Det kan være et årgangspreg, for de som plukket litt seint i 2015 fikk ikke med seg det optimale fra årgangen. 

Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Morgeot (Lequin-Colin)

Harmonisk og litt krydret duft (allehånde?), frisk og pågående i munnen. En ettersmak som bare bygger på seg. Ypperlig vin, og den klart beste av denne - og en av kveldens bedre viner. Disse koster jo alle 550 kroner, så rimelig er det ikke. Men dette er en tillitvekkende vin. 

Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Vergers (Lequin-Colin)

Dufter litt sure bær og mugg eller malt (jeg trodde først det kunne være kork, men det var det altså ikke). Fin balanse mellom frisk frukt og fylde i munnen. Ikke helt på nivå med vinen over, men likevel en god vin. 

fredag 13. oktober 2017

Lucky Man (Series 2)

Første serien av Lucky Man gikk på NRK 1 i sommer. Jeg likte den såpass bra at jeg bestilte neste serie på DVD, og det angrer jeg ikke på. 

Men det er litt pussig at jeg skulle like denne serien, for jeg liker ikke vanligvis "fantasy" - og her er det et vesentlig element av nettopp "fantasy". For ikke å ødelegge for de som måtte finne på å se serie 1 for første gang (og det anbefales meget sterkt) skal jeg ikke si for mye om det som skjer der, men det eneste fantasy-elementet i serien er et armbånd fra østen som bringer bæreren lykke. 

Vanligvis klikker jeg fort videre når vi forlater det virkelighetsnære, men siden også karakterene sliter med å forstå og godta dette elementet har jeg kanskje lettere for å godta det jeg også? 

Det må nevnes at Stan Lee, som har laget serien, ikke er hvem som helst. Stanley Lieber (foreldrene var jødiske immigranter til USA fra Romania) er nå 95 år, og har før han skapte Lucky Man også vært med på å lage Spider Man, Hulken, og X-Men - for bare å nevne noe. 

Men som nevnt - her fungerer fantasy-elementet godt fordi heller ikke hovedpersonene får seg til å tro at det er virkelig og ikke bare tilfeldigheter. 

Her i den andre serien kommer et viktig nytt element inn i handlingen - et lykkearmbånd nummer to som, selvsagt, sitter på en kvinne. 

Det er på mange måter den sjarmerende James Nesbitt som blir det sterkeste kortet til serien, men handlingen er også spenstig og spennende. Bruken av flaksen kommer i sentrum, og det er ikke fritt for at en del moralske dilemma kommer under debatt i løpet av disse episodene.

Alle bør se den første serien først, men:

Konklusjon - Klar anbefaling!

onsdag 11. oktober 2017

Hvite burgundere 2014 (del 1)

16. september ledet jeg en smaking i Vitis Bergensis med tema hvite burgundere i 2014. Det er en konsistent god årgang for de hvite, og blir av Berry Bros. and Rudd regnet som den beste på flere tiår. Nå skal man jo ta slikt med en klype salt, men det er i alle fall en grunn til å smake noen av disse vinene som (stort sett) fremdeles er å få. Første flight var fire viner i det lavere prissegmentet i denne sammenhengen - og det betyr dessverre fra ca. 400 til 450 kroner. 

Alle vinene var dobbeldekantert noen timer på forhånd. 


Denne er fortsatt å få. Litt søtlig sitrus på duft - mest i retning grapefrukt. I munnen er syren meget merkbar og pågående, og vinen er ikke av de fyldigste i denne sammenhengen. 

Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Vergers (Pillot)
Det er mest flint og fat på duft. Frisk men balansert i munnen. Lekker vin med god lengde. 

Ikke bare er dette en vin som fremdeles er å få på polet, det var kanskje den beste på hele smakingen. I alle fall om prisen tas i betraktning. Duft av søtlig grapefrukt og modent korn. Frisk, fyldig og velintegrert. Lang ettersmak med kompleksitet. 


Denne vinen kan ha hatt "snik-kork" - TCA i så lav konsentrasjon at den ikke stinker muggen kjeller, men der frukt og spenst har forsvunnet. Etter en dag eller to i åpnet flaske begynner det å stinke, men en skal være ganske vár for å oppdage det på denne konsentrasjonen. Selve smaksnotatet fra den kvelden: Litt avdempet nese, litt løs og lapp i munnen. Sørgelige saker, egentlig. 

mandag 9. oktober 2017

Le Carré - A Legacy of Spies (bok)

Vi som så BBC-serien Tinker, Tailor, Soldier, Spy med Alec Guinness som George Smiley på 70-tallet glemmer det ikke. Jeg har sett serien på video og på DVD siden, og gripes stadig vekk av den. Det hjelper ikke på at jeg faktisk møtte Alec Guinness i en bokhandel i Charing Cross Road i London på tidlig 90-tall. Hele dette universet av hemmelighetsfulle, rasjonelle og nådeløse personer fascinerer. Med denne boka får det en slags avrunding.

Det er først og fremst The Spy Who Came in from The Cold som står i sentrum for denne boka. Den kom allerede i 1963 og var Le Carrés (David Cornwells) gjennombrudd. Begivenhetene som utgjør bokas presens dreier seg rundt en rettssak som er instigert av barn av ofre for (det som hevdes å være) feil gjort av britisk etterretning under den kalde krigen i DDR. 

Den som blir dratt til London og som må grave seg gjennom sakene, og som forventes å stille som utpekt offerlam i en eventuell rettssak, er ikke George Smiley men Peter Guillam. Det er Guillam som er førsteperson i boka, og med unntak av dokumenter av ymse slag som siteres, så er det hans fortelling vi følger. 

Det er spennende og gripende. Det er en spion på slutten av livet vi følger i rammefortellingen, men fortellingens basis foregår for en del år siden uten at noe årstall er spesifisert - men det er godt i etterkant av murens fall. Det er uansett spenning både i nåtid og fortid. 

Jeg ser i reklamen for boka internasjonalt at "the past has come to claim its due", og dette er virkelig et tema. Vel så viktig er det kanskje å forstå de offer som den kalde krigen krevde, og den mentaliteten som de som ble politisk bevisste etter 1989 ikke fatter så lett. 

For min del har denne boka ført meg bort i bokhylla for å lese om igjen flere av Le Carrés bøker der Smiley og Guillam figurerer.

Konklusjon? - Klar anbefaling (og en befaling! til de som har lest bøkene nevnt over). 

lørdag 7. oktober 2017

Wrong but wromantic

Tittelen her er hentet fra 1066 And All That en humoristisk englandshistorie med ikke så få spikeren-på-hodet øyeblikk. Uttrykket brukes om royalistene under borgerkrigen, men brukes av meg her om ICAN - organisasjonen som vant Nobels Fredspris. Mitt eget syn kan vel kanskje oppsummeres med det de brukte om parlamentarianerne: right but repulsive. (Foto: Getty Images)

For atomvåpen er repulsive. Ingen er for grusom masseødeleggelse og stråling, men saken er hvordan man håndterer at denne våpentypen har kommet inn i verden og er oppfunnet. ICAN synes å mene at et FN-forbud fulgt av fjerning av alle skapte atomvåpen er veien og målet. 

Nesten alle forstår at det ikke kommer til å skje. Men er det ønskelig?

Atomvåpen er oppfunnet. Hva skjer den dagen de er borte? 

Dersom det har senket seg en total fred med ubegrenset tillit på jorden er alt i orden. Men om det å fjerne alle atomvåpen synes urealistisk, så er dette scenariet mange ganger mindre realistisk. Jeg tror vi lar det ligge, og da er vi i en verden med mange konflikter, manglende tillit og ingen atomvåpen. Men man vet hvordan de kan lages.  Hva skjer da?

Det er lite trolig at alle bare vil vokte på de andre. De som har muligheter vil utvikle atomvåpen i all hemmelighet for dersom den dagen opprinner at en aktør har dem, og ingen andre, er det om å gjøre for den aktøren å omsette sin overlegenhet i resultater før noen andre rekker å utvikle atomvåpen. 

Vi får dermed en verden i mer eller mindre skjult atomopprustning, høy usikkerhet og der "the winner takes it all". Etter alt å dømme vil en realistisk verden uten atomvåpen være mer ustabil og usikker enn den verden vi har i dag. Faren for bruk av atomvåpen vil øke - og hvem vil vel egentlig det?

torsdag 5. oktober 2017

Rock GPS

Jeg liker å ha rede på lokalisering. Hvor er det noe skjer, og hvor skjedde det? Jeg har brukt mye tid over kart, og mye tid i nærheten av en aktiv platespiller. Nå kom jeg over et nettsted som kombinerer disse to syslene på en flott måte. Det måtte jo hete rockandrollgps.com

Over ser man Bron-Yr-Aur der Led Zeppelins Robert Plant og Jimmy Page skrev mye av deres beste materiale. På dette nettstedet kan man også se bilder av den brannen som inspirerte "Smoke on the Water", for eksempel. Hotellet der Keith Moon endte opp med bilen i svømmebassenget, og The Spanish Castle Jimi Hendrix gjorde berømt er andre steder som blir behørlig registrert og omtalt. 

Her kan jeg komme til å bruke en del tid. 

tirsdag 3. oktober 2017

Sør-Afrikansk Syrah

Syrahbasert (75%) blanding som dufter godt av mørke bær, og som i munnen er glatt, lett og saftig. Ikke av de vinene som setter mest merke etter seg.

Frisk og litt fiolett farge. Duft av blomster og litt krekling. I munnen er den ganske tannisk, og henger lenge på tanninene i ettersmaken. Ganske så ulik den mer pregløse vinen over. 

Som det fremgår av det forkortede navnet over er dette, som den første her, en blandingsvin der Syrah utgjør hoveddelen med 75%. Her er det også fire andre druetyper med, men ingen av dem utgjør mer enn 12%. Den dufter fioler og jordbær, i munnen er den "naturvinpreget" og saftig. Den biter seg godt fast i munnen med tanninene. En solid og konsentrert vin. 

søndag 1. oktober 2017

Kjellerviner i september

September ble ganske skrinn på kjellerviner, men noen få ble det da til slutt. Månedens siste kveld bød på halvparten av dem, så derfor er publiseringen av denne månedvise rapporten utsatt med en dag. (Bilder: Ole Martin Skilleås©)

2009 Francois Carillon Puligny-Montrachet
Nydelig hvit burgunder igjen fra Carillon. Blindt ville jeg kanskje gått i retning Meursault med flint og valnøtter på nesen. Sitrus dominerer i munnen, men den er fyldig såvel som spenstig, og ettersmaken er lang. Den ble drukket uten matfølge, og gjorde seg på ingen måte bort. Carillon virker solid.

Gjenkjøp? Helt klart. 

2010 B. Gripa Saint-Peray "Les Pins"
Dette er ikke en region som alle kjenner. Dette er hvit Rhône på 70 % Marsanne og resten Roussanne, og appellasjonen ligger som den sørligste i Rhône. Duften kan minne om en hvit burgunder, men "spissere". I munnen er den også noe retning hvit burgunder, men her også er den noe mindre rund og fyldig. En meget god vin, og jeg er glad for at jeg ikke har fulgt hintet fra produsenten om å drikke den ung. Den ble drukket for seg selv, men jeg tror bestemt den ville passet perfekt til ymse sjømat.

Gjenkjøp? - Antakelig.

1999 J.F. Mugnier Chambolle-Musigny

"Bare" en landsbyvin, men dette ble kveldens røde for flere rundt bordet med de mange strålende vinene. Det er talende at man trenger 18 år for å modne en landsbyvin fra 1999! Jeg tok ikke notater, men husker mest at jeg satt med en skvett av denne i et glass hele kvelden etter at den kom på bordet og sniffet på den med jevne mellomrom. Ren nytelse i et glass. 

Gjenkjøp? - En kasse, om jeg kunne visst at jeg klarte å la den ligge lenge nok.


2007 F. Villard Condrieu "De Poncins"
Hyggelig for meg at denne vinen for de fleste var kveldens hvitvin. Den overrasket også meg positivt. Duften er av potpourri, eller rosevann om man vil. Det er også noe aprikos der inne, men uten at det blir klissete på noe vis. I munnen er vinen fastere og mer syrlig enn nesen vitner om,  med fin fylde og lang ettersmak som bæres av syren. Det er sjelden at Condrieu byr på såpass mye syre, men det er helt opplagt en fordel. Som ung mener jeg å huske at denne vinen framsto som mindre syrlig (lenken går til den forrige flasken som ble konsumert for over syv år siden), og andre Condrieu 2007 ble av meg omtalt som "moderat syrlig" i dette notatet fra en smaking i Paris i 2011

Gjenkjøp? - Absolutt, og med en god dose tålmodighet også. 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...