mandag 25. september 2017

Piemonte

Duft av mørke bær og noe litt floralt. Myk, lettdrikkelig og god vin som er å få på mange pol rundt omkring (kategori 4).

Lys Nebbiolofarget vin (det vil si en rødfarge som tipper langt mot brun). På nesen møter vi kirsebær, og det er lær og nyper når vinen kommer i munnen. Meget god Nebbiolo, men det bør den også være til den prisen. Man får meget god Barolo for denne prisen. 

lørdag 23. september 2017

Bok om Djokovic

Carole Bouchards bok The Quest dreier seg rundt Novak Djokovics seier i French Open i 2016. Det var den eneste av de fire store (The Grand Slams) han manglet, og da han endelig vant ble han også den første mann siden 1969 til å klare alle fire på rappen. Det er en bedrift av de virkelig store, noe verken Nadal, Federer, Sampras, Becker, Borg, McEnroe eller noen av de andre som hadde vært nr. 1 i verden hadde klart. 28 fem-settskamper i serie uten å tape noen av dem. 

Flere av dem var mestre på Roland Garros, men dette var tittelen som alltid glapp for Djokovic. Den ble en besettelse for mannen som var den mest dominerende på ATP-touren noen gang. Han satte rekord i ATP-poeng med 16950 (like mye som nr. 2 og 3 til sammen) og ble betraktet som noe nær uovervinnelig. Men akkurat tittelen i Paris uteble. Det ble en verkebyll for denne formidable atleten, og det gir boka et tema som også gir den struktur. 

Det sjokkerte Carole Bouchard at denne kollosale bedriften, fire Grand Slams på rappen, gikk omtrent upåaktet hen. Det ble en viktig motivasjon for den franske tennisjournalisten til å forfatte denne boka. Den gir et godt innblikk i hva som kreves for å bli best i en teknisk og mentalt krevende sport, og i hvordan man til slutt kan klare en hindring som synes å bli høyere og mer uoppnåelig for hver gang man mislykkes.

Boka inneholder mange og dype intervjuer med Djokovic og hans team, og med mange andre med dyp innsikt i tennis og psykologi. Jeg hadde stor glede av den, men jeg tviler på at så mange uten sterk interesse for tennis og for Djokovic vil ha det. Til det er det litt for mye materiale. 

Det er krevende å lage spenning i en bok der det avgjørende øyeblikket er avbildet på forsiden. Djokovic lyktes i 2016. Med en strammere regi og bedre evne til å velge vekk materiale hun hadde samlet, hadde kanskje boka også blitt bedre. På den annen side: jeg koste meg med hver eneste observasjon, og man får i alle fall et godt innblikk i hvem Novak Djokovic er og hvorfor han har blitt en fransk favoritt. 

Så hvem er han? At han er et stort naturtalent er opplagt, og i tennis betyr det at mange ulike ferdigheter er helt i verdenstoppen: det fysiske, det tekniske og ikke minst det mentale. Det å spille på topp på de avgjørende ballene er det bare noen få som klarer. Det har gått over 700 uker nå uten at noen andre enn Djokovic, Federer, Murray og Nadal har vært verdensener. Det sier sitt. 

Novak er arketypisk utadvent. Han søker og trenger oppmerksomhet. Han er perfeksjonist og kontrollfreak, og er eksepsjonelt utholdende i alt han gjør. Det alle som har truffet han kommer inn på er at han er ualminnelig intelligent, og han snakker en serie med språk flytende. 

Jeg er Djokovic-fan. Av de store. Jeg kan godt prøve å begrunne det, men det er ikke noe som egentlig kan begrunnes. Noen liker man, andre ikke, og noen liker man så godt at det grenser til fanatisme. Det er det siste som gjelder for meg og Djokovic. 

Fanatismen kan kanskje også forklare hvorfor ingen laget noe særlig oppstyr om de fire slams på rappen. Ingen menn hadde klart det siden 1969 (da sporten var en ganske annen). Ingen menn hadde noen gang holdt alle fire på tre ulike underlag samtidig (da Rod Laver spilte gikk ingen Grand Slam på hardcourt). En forklaring er at tennisverdenen er delt i to: de som er fans av Rafael Nadal og de andre som heier på Roger Federer. Ingen av de to har klart det, og da gjelder det vel ikke. At det ikke var noen "Calendar Slam" er bare et påskudd. Det blir ikke noe vanskeligere å klare fire på rappen om du starter serien i januar. Djokovic klatret helt til topps i tennissirkuset etter at Federer og Nadal hadde etablert seg, og da var de fleste tennisinteresserte "opptatt". Han er også serber, og Balkankrigene sitter fremdeles i. 

Boka kommer til slutt inn på Djokovics "fall" etter Roland Garros i 2016. Blant annet er han selv intervjuet om saken. I juni 2016 så "alle" for seg at Novak skulle vinne alt i tennis til han la opp, men i ettertid er det opplagt at det måtte komme en nedtur etter suksessen i en kampanje som hadde vart i et lite tiår. Mentalt og fysisk var fire slams på rappen på grensen av det som er menneskelig mulig, så at han røk ut i tredje runde i Wimbledon 2016 var ikke så rart når vi ser det i bakspeilet. 

For tiden er han ute resten av 2017 med en albueskade som må hviles god. Det blir spennende å se om han kommer tilbake på det samme nivået som han holdt i noen år midt på 2010-tallet. 

Konklusjon - Anbefales for fansen - og for meget tennisinteresserte


PS - hvem er G.O.A.T. (The Greatest Of All Time)? Federer har flest slams i den moderne epoken, Nadal har sine fans (og Nadal er fem år yngre enn Federer). Men Djokovic leder Head-to-Head mot begge to, vant fire GS på rappen, og har vært mer dominerende enn begge (16,950 ATP-poeng). GOAT avhenger av kriteriene du legger inn. Disse tre er i en klasse for seg, mener jeg, og har alle blitt bedre enn de ellers ville blitt siden de spiller i samme epoke som de to andre. 

torsdag 21. september 2017

Etna

Rosésesongen har kanskje fått en liten forlengelse de siste dagene (i skrivende øyeblikk), men egentlig burde disse vinene være aktuelle året rundt. 

Den svært lyse fargen kommer fra skallkontakt. På duft er det nype og rips - ganske så tydelig duft, nesten "parfymert". I munnen er det kanskje litt høy alkohol, men den gjør mye av seg i munnen også av positiv karakter. 98 % Nerello Mascalese. 

Også her er det mest Nerello Mascalese (95 %), men dette er en ekte rødvin. Duft av blomster og røde bær, og i munnen er den både saftig og ganske tannisk. Det er en solid matvin som er å finne på nesten alle pol i landet (kategori 2). 

tirsdag 19. september 2017

Fransk hvitvin

Jeg har nok hatt mer spennende titler på blogginnlegg, men denne var den eneste dekkende jeg kunne komme på. I tillegg kommer de fra områder litt utenfor allfarvei når det gjelder hvite viner. 

Ganske burgundersk på nese og i stilen til tross for opphavet i Anjou, men blir likevel noe lettere og friskere enn de hvite fra Burgund. Ettersmaken er litt skuffende. 100 % Chenin Blanc, men langt fra de mest typiske for druen. 

Vokspreget på nesen, men også litt blomster og nøtter. I munnen er denne hvite Crozes-Hermitagen balansert og overraskende lett og drikkevennlig. Laget på 100 % Marsanne. Finnes på tre pol på sør- og østlandet. 

Gyllen med et lite grønnskjær, på duft er det et visst preg av Viognier der aprikoser dominerer. I munnen er den ganske rik, men også ganske frisk til Condrieu å være. Vellykket vin. 


søndag 17. september 2017

Chenin Blanc eller Steen

I Sør-Afrika ble Chenin Blanc druen kalt Steen så sent som da jeg besøkte landet i 1998. Nå har det franske navnet kommet på etikettene - i alle fall på de mer seriøse vinene for eksport. Her er tre jeg smakte utendørs i Bergen forleden.

Dette er vin med klumper - så da må det være "naturvin" som til og med Noma kan tenkes å servere. Den har naturvinpreget med en fruktig saftighet, men skuffer litt i munnen ved å være litt for lett og substansfri - og med kort ettersmak. Her er det litt mer enn bare Chenin Blanc, for det er også 12 % Clairette og 10 % Colombard. 

Finnes på seks pol - fire i Oslo, og på Bergen Storsenter. 

Ufiltrert og grumsete. Smaker av kjøttkraft og litt stikkelsbær - så det er en litt særpreget og interessant hvitvin. Ettersmaken er litt "muggen", dessverre. Finnes på fire pol i Oslo. 

Dette blir en vin i en annen klasse - ikke minst prisklasse. Mens den første var litt for lett og substansfri, er det her høy stofflighet. Den fremstår som fyldig, ren og fruktig. I munnen har den en påfallende solid struktur der man også merker tanniner. En meget interessant hvitvin. Det er to pol som har den i sitt utvalg, herunder Bergen Storsenter. Men man kan også bestille dersom man vil ha noe ganske annet enn det man er vant til. Anbefales. (Bildet: Adi Badenhorst fotografert av Ole Martin Skilleås)

fredag 15. september 2017

Hasta la vista KrF

På valgnatten var det tydelig at KrF slet med å holde seg over sperregrensen, og jeg oppdaget plutselig at jeg hadde blandede følelser i sakens anledning. På den ene siden ville jeg ha dem over for å berge regjeringen (siden de sa at de ikke ville felle Solberg med det første), men tanken på et KrF på vei mot stupet og historiebøkene fylte meg samtidig med en varm glede. (Foto: Lise Åserud)

Politisk, sak for sak, er jeg åpenbart mer enig med KrF enn med Senterpartiet og SV (for å ta to eksempler), men mine negative følelser for KrF er mye sterkere enn for disse to. 

For å få KrF ut av norsk politikk bør de sørge for å holde seg utenfor regjeringen Solberg, og så bør de sutre og klage i ukevis ved hver vanskelig sak som kommer opp, før de inngår et surmulende kompromiss. Det har de gjort i fire år allerede, men pussig nok klarte de ikke å bryte gjennom sperregrensen på tur nedover denne gangen. 

Men så, kjære alle sammen, bør de felle regjeringen på en eller annen sak som forlengst er tapt for KrF. Det er mange av dem. Partiet er bygd på motstand mot en sekularisering som går ganske ufortrødent videre. Men uansett sak vil felling av regjeringen Solberg få fart på partiet. Ned under sperregrensen for å bli der. Jeg vil sørge over regjeringen, men glede meg over en forestående sanering av partifloraens minst relevante parti. 

Som mange har visst lenge, og som Kristin Clemet skriver på Civitas sider, er velgerne til KrF mer borgerlige enn ledelsen. Om Hareide og de andre i ledelsen vil forlate et flertall av sine velgere bør de få lov til det, og ønskes lykke til på reisen. 

Da vil vi miste et hyklerks maktparti som fremstiller seg selv som mye varmere og mer hjertelig enn andre, som ikke bryr seg så mye om de fattige i verden og utvikling for dem, som for det å fremstå som mer godhjertet enn andre. "Verdier", sier Hareide, på en måte som om andre som driver med politikk ikke har det. Noen bryr seg mer om hva U-hjelpen fører til av utvikling, enn av størrelsen på beløpet. 

Bare for å ta ett eksempel. Det å drive politikk med "God on Our Side" som implisitt motto er en vederstyggelighet - enten man er troende eller ikke. 

tirsdag 12. september 2017

Ørnen har landet?

I Arbeiderpartiet lurer de nå på hva som gikk galt. Selv om det ikke er mitt problem akkurat kan jeg hjelpe dem med forklaringen på hva de gjorde galt. At Senterpartiet traff tidsånden i distriktene kunne uansett Arbeiderpartiet ikke gjøre noe med. 

1. Den fortellingen de baserte seg på, med "fire tapte år", var det få som kjente seg igjen i. Regjeringen har kjørt på med reformer, og har klart å snu det katastrofale oljeprisfallet til ny optimisme i næringslivet. Mistanken er at de fire tapte årene viser til et parti som mener seg berettiget til regjeringskontorene på ubestemt tid, men har fått en fire års pause. Nå blir det kanskje fire til. 

2. Arbeiderpartiet kjørte en negativ valgkamp der de i all hovedsak rakket ned på regjeringen, og hadde lite nytt og positivt å bringe til torgs. De rakket ned på Listhaugs retorikk uten å gjøre det klart hvordan deres egen politikk skilte seg fra regjeringens ("i svært lite", er svaret). De sa at regjeringen hadde gjort "Norge til et kaldere samfunn" uten å forklare hva de mente, eller hvordan de skulle skru opp varmen igjen. Kanskje de skulle fyre med de 12 milliardene i skatteøkning? 

3. Det skaper ikke engasjement å være vag og omtrentlig. Hva mener egentlig Arbeiderpartiet om fraværsgrensen? Om kommunesammenslåing? Både dette og det foregående punktet hører kanskje sammen - uten en klar og ny politikk blir det lite å drive valgkamp på. 

4. Suppe i sentrum. Frieriene til KrF og Venstre skapte liten entusiasme i egne rekker. Tvert om skremte det tidligere velgere over til SV og opp på gjerdet.

5. Til sist: Arbeiderpartiet har ikke "rett på" en tredjedel eller mer av velgerne. De må gjøre seg fortjent til tilliten. De må rett og slett endre mentaliteten som sier at de er det naturlige regjeringspartiet og kvitte seg med sitt eget overlegenhetssyndrom. I resten av Europa har de fleste sosialdemokratiske partiene sunket ned på 20-tallet eller dypere, og kanskje bør Arbeiderpartiet også innse at etterkrigstiden er over. Dette med at de synes å tro de har rett på makten ligger kanskje under de andre problemene. De gjør rett og slett ikke nok for å gjøre seg verdige å ha makten siden de mener de har rett på den. 

Forklaring på tittelen: Jens Arup Seip omtalte Arbeiderpartiet som "ørnen blant partiene".

mandag 11. september 2017

Borg (Film)

Dette er ikke (bare) en tennisfilm, det er en film om press, ambisjoner, vennskap, veivalg og nesten alt annet av betydning i livet. Fremfor alt fokuserer den på Bjørn Borgs mentale kamp foran Wimbledon i 1980. Borg hadde vunnet fire finaler på rappen, og med en femte ville han sette ny rekord.

Filmen vever inn oppveksten og utviklingen på de to gladiatorene som møtes i finalen, og det er verdt å få med seg at filmen heter McEnroe vs. Borg utenfor Norden. Likevel er det Borg vi følger tettest, fra overemosjonelt barn til hissig tenåring, og alltid med et sjeldent talent oppdaget av kapteinen på sveriges Davis Cup lag Lennart (Labbe) Bergelin. Og Bergelin (spilt av Stellan Skarsgård) er en karakter som er nesten like sentral som Borg selv.

Rivaliseringen mellom Borg og McEnroe var et funn for media. Den ene var nordisk og overnaturlig rolig på banen, og den andre var amerikaner fra New York av irsk avstamning med et hissig temperament. Det filmen får frem er at en av de få som kunne forstå hva Borg gikk gjennom var McEnroe. Ensomheten og presset ved å være gentleman-gladiator med tennishistorie (fem strake seire i Wimbledon) innen rekkevidde var nesten uutholdelig.

Jeg vet hvordan det gikk i finalen i Wimbledon i 1980 - jeg har til og med sett den på DVD, men filmen klarte å gjøre denne tenniskampen viktig igjen og å fremkalle en spenning som var overraskende sterk.

Jeg har møtt Bjørn Borg, og jeg har også møtt sønnen Leo Borg (f. 2003) som spiller sin far som gutt. Gjør det meg i utgangspunktet i overkant positiv til filmen? Jeg tror ikke det, men nevner det likevel.

Det var ikke mange i KP7 i går kveld. Gå og se den før det er for sent!

Konklusjon - Klar anbefaling!

Borg og McEnroe i 2011

søndag 10. september 2017

Rhône

Duft av røde bær og nøtter. I munnen er den av det lette og fruktige slaget, men den har likevel god substans. Det er bare to pol som har denne vinen inne, og det er synd. Den kan være et godt alternativ i sin prisklasse. 

Fargen går i retning fiolett, og det er da heller ikke noen gammel vin akkurat. Duft i retning krekling og garrigue. I munnen er den glatt og smidig, men mangler substans. Her må det skytes inn at den ble smakt like etter en rekke med Barbaresci - noe som resulterte i et angrep på munnhulen. Det er mulig at observert løshet og hulhet framstår slik med den kontrasten som ble etablert. Det er per i dag ingen pol som har denne inne på sine egne lister. 

fredag 8. september 2017

Bararesco fra La Ca Nova

Denne produsenten hadde jeg ikke hørt om før, men desto mer interessant å prøve vinene. De ble servert ute, og derfor kan det være at aromainntrykkene er av den sparsomme sorten. Desto større vekt på de strukturelle trekkene ved vinene, kanskje. 

Rubinrød med ørlite tegn til bruning - noe Nebbiolodruen får ta ansvaret for. Duft av fioler, og den er moderat tannisk. I munnen blir vinen for lett og løs. Kanskje har det med temperaturen å gjøre, men mer sannsynlig er det at den rett og slett er overprodusert. 

Ikke fullt så frisk i fargen som "lillebroren" over, men ellers er alt så meget bedre. Duft av tobakk og høstløv. I munnen biter den seg godt fast med finslige tanniner. Klart best av disse vinene, og med en meget god pris alt tatt i betraktning. 

Fargen her er mer rubin og mindre bruning enn i den "streite" Barbarescoen. I munnen er det en tydeligere og mer solid struktur. Klart mer substans. Likevel er det Montestefano som per i dag, og på det tidspunkt jeg smakte dem, gav det beste inntrykket. 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...