Gode spørsmål

Patrick Mascoe, en ikke-jødisk kanadisk lærer, stiller gode spørsmål:

Hvorfor blir jøder over hele verden holdt ansvarlige for handlingene til den israelske regjeringen?

En synagoge behandles som om den var en militær installasjon. En jødisk restaurant blir en stedfortredende slagmark. Et jødisk barn forventes å bære den moralske vekten av en krig de ikke startet og en regjering de ikke valgte. Det er grotesk. Det er eldgammelt hat med nye slagord, og flere burde si fra om det absurde i dette! Ingen klandrer muslimske elever for handlingene til Hamas eller Boko Haram, eller for steining av utro kvinner, henging av homofile, eller andre overgrep i muslimske land. Legg også merke til at når islamister angriper synagoger i England eller samlinger av jøder på en strand i Australia for eksempel, er det "sionister" de angriper. Det er det de sier, men det er jøder de dreper. (Jeg vil sterkt anbefale å lese dette innlegget hos Andrew Fox.)

Hvorfor er det eneste landet på jorden der majoriteten av befolkningen tilfeldigvis er jødisk også det eneste som omtales som en illegitim stat?

Det er visst en stor forbrytelse å mene at et land som har eksistert lengre enn de fleste land i verden fortsatt skal ha lov til det. Hvorfor er det eneste landet på jorden der majoriteten av befolkningen tilfeldigvis er jødisk også det eneste som omtales som en illegitim stat? Realiteten er at Israel har eksistert i mer enn 75 år og er blant den eldre halvdelen av verdens land. Land enten eksisterer eller så gjør de det ikke. Det finnes ikke noe begrep i folkeretten som en «illegitim» stat. Så hvorfor brukes dette om den jødiske staten og ingen andre land? Israel blir demonisert og isolert. 

Hvorfor kaller folk Israel en apartheidstat?

Hvordan kan du være en apartheidstat når alle dine borgere har like stemmerettigheter, bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet, ytringsfrihet, religionsfrihet og pressefrihet? Hvordan ligner det på apartheid i Sør-Afrika? Hvorfor kalles ikke de fleste muslimske land for apartheidstater? Kvinner har begrensede rettigheter, og kan i flere land ikke vise seg offentlig uten i følge med en mannlig slektning. Mennesker holdes fra hverandre og har ulike rettigheter. Det er virkelig apartheid a-la Sør-Afrika. 

Hvorfor er Holocaust det eneste folkemordet som blir relativisert og fornektet?

Ingen stiller spørsmål ved folkemordene i Kambodsja, Darfur eller Rwanda. Likevel blir det største og mest historisk dokumenterte folkemordet noensinne diskutert om det i det hele tatt fant sted. Hvorfor finnes holocaustbenektelse i det hele tatt? Det finnes bare én grunn, og det er at det skjedde med jøder.

Holocaustfornektelse har flere sider, og de har vi sett tydelig de siste årene. Sivile lidelser i Gaza eller Libanon er ganske enkelt en del av krig. De kan være ille og høyst virkelige uten å gjøre jøder til nazister. Krig kan være grusom uten å bli Shoah. Palestinere kan sørges over uten å stjele språket om jødisk tilintetgjørelse. Holocaust er ikke en metafor som bare står laglig til for å stjeles. Det var en spesifikk forbrytelse, begått mot et spesifikt folk, i en spesifikk skala, med et spesifikt ideologisk formål: å utrydde jødene fra jorden. Å snu dette mot jøder nå er rett og slett avskyelig. 

Når ett land og én gruppe mennesker holdes til en høyere standard enn alle andre, må man spørre seg hvorfor dette skjer. Alle er offentlig enige om at rasisme og diskriminering er galt, men likevel er antisemittisme systemisk gjennom historien. Jøder har vært sivilisasjonens utpekte syndebukk i to tusen år. Unikt grusomme, jesus- og barnedrepende, slu, rike og utrolig mektige og listige. Hver epoke finner sin egen begrunnelse: religion, rase, nasjonalisme, og nå geopolitikk. Emballasjen endres, men målet gjør det ikke. 

Blodanklagene er også tilbake. De er bare fått ny drakt og gjenfødt i språket til aktivisme og menneskerettigheter. Jøder fremstilles igjen som unikt grusomme, unikt konspiratoriske, unikt blodtørstige. Israel anklages ikke bare for feil, ikke bare for brutalitet, ikke bare for krig, men for metafysisk ondskap. Hvert offer reduseres til bevis på jødisk fordervelse og ondskap, uten kontekst og uten sammenligning med lignende tilfeller andre steder. All kompleksitet viskes ut til fordel for demonisering og isolasjon. Hver grusomhet begått av Hamas eller Hizbollah eller Iran tåkelegges gjennom bortforklaringer. Jødisk sorg blir gransket. Jødisk frykt blir hånet. Jødisk selvforsvar behandles som kriminelt. Dette er reinspikka rasisme. 

Antisemittisme er ikke en reaksjon på hva jøder gjør. Det er et mønster så dypt forankret i menneskets historie at de fleste som bærer det ikke engang gjenkjenner det i seg selv. Flere kan ha godt av å ta en god titt i speilet! 

 

Det apokalyptiske regimet i Iran

Ikke så mange har lagt merke til det oppsiktsvekkende og konsekvensrike som skjedde 20. mars. Ja, det ble rapportert, men det ble av ytterst få kommentert og vurdert (en av de få er Roger Hercz, norsk journalist i Midt-Østen). Hva det var? Jo, Iran skjøt to langdistanseraketter mot Diego Garcia i det Indiske hav. Det er 4000 km fra Iran, og omtrent dobbelt så langt som en før har trodd rakettene deres kunne nå. En falt i havet, og den andre ble skutt ned. Men implikasjonene er betydelige.

Implikasjon nummer en er at Iran har ballistiske missiler som kan nå hele Europa, inkludert Norge. Hvis målet til regimet kun var å utslette Israel, som urovekkende mange i for eksempel Europa, herunder Spanias statsminister (!),* mener er en god idé, så ville de ikke trenge å utvikle missiler av denne typen. De har allerede raketter som når Israel med klasebomber, og de har omtrent et halvt tonn med høyanriket Uran for de etterlengtede atombombene. 

Det er her tankefeilen til skremmende mange med makt kommer inn. Iran er ikke kun ute etter å utslette Israel og jødene. De er ute etter endetiden. Apokalypsen. Som Khamenei sa det: “The most important task of our Revolution is to prepare the way for the return of the Twelfth Imam.” Denne Mahdien, som han kalles, vil gjenopprette suksesjonen etter Mohammed, men vil først tre frem når verden er på grensen til dommens dag. Og det er ingen tvil: Iran har hatt det travelt med å nå fram dit, og det er derfor både missilene og det anrikede uranet er mye farligere i deres hender enn i hendene til en alminnelig sprø diktator som Kim Jong-Il. 

Et minstemål for å kunne ha troverdighet i diskusjonene om den pågående krigen er å ha lest notatet til Professor Torkel Brekke om Iransk religiøs ekstremisme. Det er krevende å sette seg inn i et tankesett som er så radikalt annerledes enn ens eget, men det er nødvendig for å se klart. En politikk i allianse med overnaturlige krefter som bare venter på endetiden, opererer med nødvendighet på helt andre premisser enn diplomati og kompromissenes kunst. Et bidrag for å ryste av seg naiviteten finner man i denne artikkelen fra The New Republic i 2006. Den er ikke for sarte sjeler. Iran sendte barn, ja barn, inn i minefelt for å rydde dem. Ingen fare, de ble jo martyrer og fikk evig liv. 

Brekke konkluderer slik om den pågående krigen:

På regionalt nivå vil en iransk seier mot USA og Israel styrke den apokalyptiske fortellingen i Irans nettverk av væpnede grupper. For sjia-militser i Irak, Syria, Libanon og Jemen vil dette gi en opplevelse av eskatologisk og historisk mening. Deres offervilje og lojalitet vil styrkes. Det vil kunne føre til økt rekruttering, mer radikal retorikk og mindre vilje til å akseptere staters forsøk på å demobilisere eller integrere dem. 

Professor Ali Ansaris (University of St. Andrews) publikasjoner og mediebidrag om Iran er det også verdt å legge merke til. Få kjenner til Iran og regimet bedre. 

* -Tenk deg til at Sánchez hadde sagt at han gjerne skulle hatt atomvåpen så han kunne brukt dem mot X, der X kan være et hvilket som helst annet land. Tror du det også hadde blitt forbigått i stillhet (som uttalelsene om Israel har blitt) av alle andre statsledere i Europa? Ingen reagerte mot Sanchez

To do or not to do - that is the question

Krigen for å svekke eller til og med fjerne terror-regimet i Iran er i gang, og utfallet er ukjent. Som i all krig dør sivile, og som i all krig skjer det mye uventet. Det er alltid mange grunner til å la være å gjøre noe, også denne gang. Eksemplet som alltid manes frem er krigen mot Saddams Irak i 2003. Det gikk ikke så bra, for å si det forsiktig. Det vil si: Saddam ble fjernet for godt, men resultatet ble likevel alt annet enn godt. Det å agere ga uønskede konsekvenser for de aller fleste perspektiv. 

Et helt allment poeng er dette: Vi kan aldri vite hva som hadde skjedd dersom ingenting ble gjort. Vi kan ikke kjøre et eksperiment der vi prøver begge deler samtidig. Derfor vil alternative utfall alltid være basert på sannsynlighet og spekulasjon. I tilfellet Irak vil de fleste gå ut fra at det ville gått bedre uten invasjonen i 2003, men det vet vi ikke. 

Er da lærdommen at man aldri skal agere? Hvor mange titusener av etniske albanere er evig takknemlige overfor Bill Clinton, Tony Blair, Jacques Chirac og resten for at de forhindret folkemordet i 1999? Hvordan kan rettferdigheten i den kampanjen måles? 

Kanskje vi skal ta et eksempel på ikke-handling og passitivitet:

I 2012 erklærte Barack Obama at ethvert kjemisk angrep fra Bashar al-Assad i Syria ville utgjøre en «rød linje» for USA og medføre «enorme konsekvenser». På morgenen et år senere, 21. august 2013, ble al-Shami-familien i forstaden Ghouta i Damascus vekket av lyden av innkommende raketter som, merkelig nok, ikke ble fulgt av de vanlige eksplosjonene. I stedet begynte familiemedlemmer å få pustevansker, før de begynte å fråde om munnen og få kramper. Om morgenen lå moren, tre døtre og to sønner døde (sak i Daily Telegraph)

Dødstallet den natten antas å være over 1700, drept av opptil ett tonn saringass sluppet over dem av den syriske despoten. I England sa David Cameron i parlamentet at uten inngripen er  det ingenting som hindrer Assad og andre diktatorer i å bruke kjemiske våpen igjen og igjen. Ed Miliband, da leder i Labour, var uenig. Han insisterte på at det er viktig at enhver handling som tas har et klart juridisk grunnlag, og viste til at skyggen av Irak-krigen hviler tungt. At Russland ville ha nedlagt veto mot kampanjens «lovlighet», ble aldri nevnt. Da som nå er Kreml skurkenes sponsor og allierte. Cameron led nederlag, som i sin tur skapte et stort politisk sjokk i Washington D.C., og militær aksjon ble lagt på hyllen.

I løpet av måneder slapp Assad klorgass i tønnebomber fra helikoptre i Talmenes, Sarmin og Qmenas. I 2017 tok hans luftvåpen igjen i bruk sarin i angrepet på Khan Shaykhun. Året etter var det tilbake til klor i et luftangrep på Douma. Hvor mange syriske familier ville vært i live i dag dersom Miliband ikke så høytidelig hadde holdt fast ved de korrumperte prinsippene om «folkerett»? «Folkeretten» (les: retten til Kina og Russland til å støtte sine diktatorer) triumferte.

Men følgene av passivitet og handlingslammelse går videre enn som så. Da Vladimir Putin så hvor lett Obamas røde linjer kunne viskes ut, marsjerte han i 2014 inn i Krym – som ble forspillet til fullskalainvasjonen i Ukraina i 2022.

Irans skrekkregime har slaktet ned 30.000 til 40.000 av sine unge, og Folkeretten beskytter deres voldsmonopol innen landets grenser. Der kan de yte grenseløs vold mot ungdommer som fredelig motsetter seg å leve etter 1400 år gamle leveregler. De kan bygge interkontinentale raketter og anrike uran til våpen fordi disse våpnene ikke utgjør noen «umiddelbar trussel». Det spiller visst ingen rolle at regimet i 50 år har skreket «død over Vesten», bygget opp terrororganisasjoner over hele verden, og utført sabotasje, drap, kidnappinger og massakre. Hengt homofile fra kraner som folkeforlystelse.

Nei, for vi må beskytte «Folkeretten» som beskytter despoter og massemordere. 

Minnedagen for Holocaust

- er i dag. For bare noen dager siden skrev jeg om Nürnbergprosessen og mangelen på et dypt oppgjør med de skyldige. 

Bildet over er fra museumet til utryddelsesleiren Belzec helt øst og langt sør i dagens Polen. Om du ikke har hørt om den før, så er ikke det så rart. Selv om ca. 430.000 jøder ble myrdet her, så overlevde bare to. Dette var ikke en arbeidsleir, eller en kombinert arbeidsleir og utryddelsesleir som Auschwitz. Hit kom jødene for bli drept, og det tok bare noen få timer fra ankomst til død. I Sobibor, nord for denne leiren, overlevde bare 56 mens ca. en kvart million ble myrdet. Der var gjennomslittlig tid i leiren før døden tre timer. 

“It has long been known that those who perform great acts of kindness are rarely forgiven. The same is true of those who suffer irreparable wrongs. When will Jews be forgiven the Holocaust?” – John Gray in Straw Dogs.

Dette var et folkemord. Folkemord betyr ikke bare «for mange sivile dødsfall» – et hjerteskjærende faktum i nesten alle kriger. Det betyr å forsøke å utrydde en gruppe mennesker uten annen grunn enn at de tilhører denne gruppen: nazistene og deres partnere drepte jøder i Holocaust fordi de var jøder, og hutuer drepte tutsier i folkemordet i Rwanda fordi de var tutsier. Målet var å "bli kvitt dem" som folk. 

På denne dagen er det viktig å minne oss selv på at hvis folkemord – et begrep som først ble skapt på 1940-tallet – skal beholde sin status som en unik og forferdelig forbrytelse, kan ikke begrepet brukes i hytt og pine på enhver krig med mange sivile dødsfall. Kriger er forferdelige nok. Krig er virkelig helvete på jord, og det er ingen klisje men en brutal og bloddryppende virkelighet. Det misbruket vi ser av begrepet «folkemord» risikerer å gjøre oss blinde for de virkelige folkemordene når de finner sted, og å gjøre den kalkulerte utryddelsen av millioner av jøder til et hendelig uhell. 

BBC - Bigoted and Biased Corporation?

"Falsehood flies and truth comes limping after it; so that when men come to be undeceived, it is too late.” Jonathan Swift, 1710. 

How the mighty have fallen! BBCs Independent adviser to the BBC’s Editorial Guidelines and Standards Board, Michael Prescott, skrev en rapport som The Daily Telegraph fikk tak i og publiserte 6. november. Hoder har rullet i BBC. Gordon Rayner legger rapporten fram her. 

Det som fikk størst oppmerksomhet var at BBC ikke bare en, men også to ganger, hadde fikset klipp fra 6. januar 2020 som fikk det til å se ut som om Trump sa noe annet til sine tilhengere enn det han hadde. Trump er ufordragelig, prøvde å omstyrte valgresultatet i 2020, og er en - etter min mening - katastrofe for verden og USA, så jeg tror gjerne det verste om han. Men her hadde altså BBC med vitende og vilje manipulert virkeligheten. Det er utilgivelig for en institusjon som skal nyte allmenn tillit. 

Jeg tror gjerne det beste om redaktørstyrte medier. For det er viktig med tilsvarsrett, dobbeltsjekkede nyheter, og et ansvar bak hva man publiserer. Men tilliten til disse mediene er avhengig av hvordan redaktørene styrer, og her har mange feilet grovt og undergravet sin egen posisjon. Ikke minst BBC, som har så høy tillit verden over at folk gjerne ikke vil tro sine egne øyne før de har fått det bekreftet på BBC. 

Trump-klippingen er den delen av rapporten som har fått stor oppmerksomhet, ja nesten all oppmerksomhet (se mitt søk på Aftenposten), men det er mye annet minst like alvorlig i den. De har en egen uoffisiell "Trans-redaksjon" som ikke bare bestemmer hva som sies om særlig "trans-rights" men også språk og fremstillingsform i all dekningen i BBC (unntatt BBC Arabic, går jeg ut fra, siden slike ting ikke er særlig i vinden på den kanten.) 

For min del var det særlig avsløringene om dekningen av Hamas/Israel krigen som vakte interesse. Den burde egentlig være av særlig interesse for alle, for med BBCs rykte er det svært mange, kanskje særlig andre journalister, som tar BBC som en autoritativ kilde. Det er det ingen grunn til når man leser saken som ble avslørt. 

Det som først ga meg hakeslepp var "angrepet" på Al-Ahli sykehuset 17. oktober 2023. Israel fikk skylden, og jeg tror ikke til dags dato at verken BBC eller NRK har korrigert seg selv. Morten Rostrup i Leger Uten Grenser fortalte på Dagsrevyen at en venn og kollega hadde ringt han og fortalt om en operasjon han hadde utført på sykehuset og at taket kollapset inn i operasjonen, og så videre.

I ettertid har det vist seg at det knapt var noen skader på sykehuset, bare noen skrammer på siden av en vegg, og at det var en rakett fra Islamsk Jihad på tur til Israel som hadde landet og eksplodert på parkeringsplassen utenfor sykehuset. 

Dette, og mere til, blir tatt opp av Natasha Hausdorff i dette innlegget (se over - dobbelklikk for Youtube og full skjerm.) Synderegisteret som man ser i lenken over er langt og systematisk til fordel for Hamas. Det er og forblir meget problematisk at redaktørstyrte medier med høy troverdighet med viten og vilje villeder systematisk til fordel for terrorister. 

Ett av de forhold Hausdorff nevner er at det er et uomtvistelig faktum at journalister i regionen ikke rapporterer fritt siden de må tilpasse seg krav fra Hamas og Hezbollah. BBC har også i år etter år intervjuet Hamas-ledere i lobbyen på Shifa-sykehuset – vel vitende om at de kom rett fra tunnelene under bygget, og forsvant den veien etterpå. 

Avsløringene som denne måneden fikk BBC-topper til å gå av, var ikke enestående. I 2024 ble det klart at BBC hadde brutt sine egne retningslinjer over 1.500 ganger i dekningen av krigen mellom Israel og Hamas. 

Dette er ikke uskyldig, for BBCs dekning av Israel er ikke bare et journalistisk problem, men et demokratisk problem. Selv jurister og dommere bygger på BBCs narrativ. Når verdens mest innflytelsesrike mediehus følger et narrativ fremfor fakta, påvirker det sikkerheten til jøder, forståelsen av konflikter og tilliten til pressen som institusjon. Det gjør skandalen i BBC til et problem og en utfordring for oss alle. Noe Danny Cohen, tidligere "Director of BBC Television," problematiserer her. 

Jeg tror ikke BBC er korrupt, men det er klart at gruppetenkning og bekreftelsestendenser blir svært kraftige i et miljø der alle rekrutteres fra den samme bakgrunnen og de samme universitetene. Selv en allmenkringkaster vil helst sende nyheter som bekrefter kundenes eksisterende oppfatninger, og nyhetsjaget er nå på 24 timer i døgnet. Å sjekke en sak tar lang tid, og nyanser og motsvar betyr at en annen aktør er på plass før deg. Men på denne måten går også troverdigheten nedenom, og på lang sikt vil det være døden for redaktørstyrte medier om de ikke tar dette på blodig alvor. 

Haussdorf og jeg i Bergen i mai i år. 

PS

Noen ganger er den løgnaktige dekningen av Hamas, Gaza og Israel så åpenbar at alle kan se den med egne øyne. Man kan lure på om redaktørene tenker, og om de leser sine egne saker. Få korrigerer dem etter avsløringer, det kan vi slå fast. For det blir for pinlig. 

Hykleri

Jeg er ikke tilhenger av å bruke sterke ord i offentlig ordskifte, men begrepet hykleri er dekkende når man sammenligner hvordan regjeringen i Norge behandler ytterliggående politikere i Israel og ytterliggående regjeringer som ikke er israelske. 

Norge sanksjonerer to israelske regjeringsmedlemmer, Smotrich og Ben-Gvir. Disse har uttalt totalt uakseptable ting, og er en skam for regjeringen og Israel. Men det de har uttalt er ikke regjeringens politikk, og har langt fra støtte i noe flertall i befolkningen. 

Det kan ved første tanke synes rimelig at disse to blir sanksjonert, for uttalelsene er virkelig uakseptable. Men samtidig er denne handlingen klart grenseoverskridende: medlemmer av en demokratisk valgt regjering blir sanksjonert for noe de sier og ikke for noe de gjør. Det er uttalelser som straffes! Hvem skal avgjøre hva demokratisk valgte politikere i andre land skal ha lov til å si og ikke? Denne type sanksjoner har ikke blitt innført før, men det bør ikke overraske noen at det skjer mot medlemmer av regjeringen i Israel. "Jødestaten" holdes til en standard ingen andre land behøver å forholde seg til. 

Omtrent samtidig som disse sanksjonene ble annonsert satt mannen på bildet over, Irans utenriksminister Abbas Araghchi, som invitert gjest i Oslo. Her har vi altså en person som sitter i en regjering som har sverget et annet lands utslettelse (Israel) og som gjør alt i sin makt for å virkeliggjøre dette. Regimets ledelse har åpenlyst, konstant, offentlig og eksplisitt oppfordret til utslettelse av Israel. Videre er menneskerettsforholdene i Iran ikke akkurat noe å skryte av. I Pride-måneden kan det være relevant å minne om at Iran har gjort det til en merkesak å henge homofile fra kraner som folkeforlystelse. 

Barth Eide og kolleger i fire anglofone regjeringer (som også var med på dette) vil altså ikke snakke med de to nevnte ekstremistene i Israel. Det kan jeg forstå. Men jeg kan ikke forstå at de samtidig gjerne og ofte snakker med ikke bare Araghchi men også Mahmoud Abbas, lederen for Den Palestinske Selvstyremyndigheten på Vestbredden. Han og hans regjering driver for eksempel med "pay for slay." Terrorister som dreper israelere - og terroristenes familier - får månedslønn for det de har gjort. Jo flere drepte jøder jo bedre betalt. 

Slike som aktivt, i tanker, ord og ikke minst gjerninger, forfølger mål minst på linje med det de israelske politikerne har tenkt og sagt, de blir altså invitert med rød løper og det hele av vår regjering. Hykleri? I alle fall er det tydelig forskjellsbehandling i tydelig disfavør av verdens eneste jødiske stat. Det finnes også andre begrep som dekker denne typen forskjellsbehandling, og leserne kan gjøre sine egne vurderinger.  

Men det er også verdt å vende tilbake til et viktig punkt over: Disse politikerne blir altså straffet for noe de har sagt. Igjen: Det de har sagt er uhørt og uakseptabelt, men det er altså uttalelser. Hvilke andre ytterliggående politikere i demokratiske stater har den norske regjeringen sanksjonert for uttalelser? Geert Wilders i Nederland? Nei. Matteo Salvini i Italia? Nei. Kanskje ingen? Jeg tipper det. Er det tilfeldig at de som får denne "æren" er israelske? Like tilfeldig som at regjeringen nektet Kong Harald å kondolere Israel med massakren 7. oktober 2023, tenker jeg. 

Intifadaen globalisert

Det er mange måter å begrense ytringsfriheten på, og den kjente metoden fra autoritære regimer er å henrette meningsmotstandere og slik skremme andre til å holde kjeft. 

Det er en metode man kan bruke også i demokratier med ytringsfrihet. YaronLischinsky and Sarah Lynn Milgrim (bildet) ble ikke bare skutt, de ble henrettet på åpen gate i Washington DC 22. mai. Morderen ropte det samme som vi hører i Pro-palestinske demonstrasjoner i hele den vestlige verden, med de samme uhyrlige påstandene som har blitt alminneliggjort av de som burde vite bedre. 

Morderen, Elias Rodrigez, blir nå fremstilt som en frigjøringshelt, og en kampanje er på gang for å få han løslatt. Hele 28 pro-palesinske og ytre-venstregrupper som Palestine News Network, The United Liberation Front for Palestine, The Democratic Socialists of America’s Liberation Caucus, the Chinese Palestine Solidarity Action Network, the DSA Liberation Caucus, the Bronx Anti-War coalition, og Tariq el-Tahrir Youth and Student Network har sluttet seg til. 

En morder som med flere skudd henrettet to unge jøder på åpen gate blir altså en frigjøringshelt som må slippes fri. Dette er hva "globaliser intifadaen" betyr. Jihadistene og deres håndlangere skremmer jøder og de som ønsker Hamas og andre jihadister bort fra makt og myndighet til taushet - akkurat som jihadistene som slaktet redaksjonen i Charlie Hebdo. Man tør i mindre grad ytre seg mot løgn og proaganda fra disse ekstremistene, og de vinner. Det liberale demokratiet taper. 

Qui bono?

De siste dagenes nyheter fra Gaza illustrerer opptil flere viktige poeng både i denne og i andre kriger. (Illustrasjon fra Andrew Fox på Substack.)

Et av poengene er selvsagt det alle nevner når krigen starter, men glemmer i det øyeblikket følelsene blir trigget: Det første offeret i krig er sannheten, og partene i en krig søker naturlig nok å spinne hendelser til sin fordel. Dette er det viktig å huske når man skal forsøke å avgjøre hvilken versjon som er sann - om noen. The fog of war* er særlig tykk når man (heldigvis) befinner seg langt unna. 

Qui bono? Hvem tjener på dette, er spørsmålet som ikke synes å ha vært stilt i saken om den påståtte skytingen av flere titalls sivile i en matkø på Gaza. Fox (se lenken) viser til flere faktorer som gjør at et diktatur som det Hamas driver på Gaza har store fordeler i informasjonskrigen mot et demokrati som må undersøke, verifisere, osv. før de går ut med informasjon om en hendelse. Når denne prosessen har gått sin gang har diktaturets versjon fått satt seg - i alle fall om man kan illustrere med film og bilde av lidelser. Uansett årsak har disse en moralsk autoritet som overstyrer fornuften.

For fornuften bør spørre: Hvem tjener på dette? I dette tilfelle: Hvem tjener på at det som påstås faktisk har hendt?

På Gaza forsøker Israel i samarbeid med USA å opprette et system for nødhjelp som ikke er kontrollert av Hamas. Hamas har i alle år hatt kontrollen med denne, og har tjent store penger på å konfiskere nødhjelpen og selge den videre på det åpne marked. Dette er en av de mest sentrale finansieringsmodellene for islamistene som er den politiske myndighten på Gaza (og ikke bare en terrorgruppe, som noen synes å implisere). 

Så hvilken interesse skulle Israel ha av å skyte på de som kom for å få nødhjelp av dem heller enn Hamas? Ingen. Absolutt ingen. Det er det verste som kunne skje. 

Så hvilken interesse skulle så Hamas ha av å fremstille det som om sivile som kommer for å få nødhjelp av deres rival? Den største interessen. De har jo ingen skrupler med å ofre sivile - det sier de jo selv - og denne hensikten, å undergrave rivalen samtidig som de får fienden til å fremstå som blodtørstige barnemordere, er midt i blinken. 

Ekte journalister ville spurt seg om dette, og undersøkt nærmere. Men ekte journalister blir det færre av, og klikkenes tale er høy og klar. 

* War is the realm of uncertainty; three quarters of the factors on which action in war is based are wrapped in a fog of greater or lesser uncertainty. A sensitive and discriminating judgment is called for; a skilled intelligence to scent out the truth.

— Carl von Clausewitz, On War (Book 1, Chapter 3)

(Min understrekning.) 

Hamas om propagandakrigen

Hvis man lurer på hva Hamas får ut av å holde gisler og la Gazas barn bli krigsofre heller enn å gjemme dem i sine ekstensive tunneler, så får man et svar her. 

Dette er Sami Abu Zuhri, leder for Hamas' politiske avdeling i utlandet, i et intervju med Al-Tanasuh TV (Libya) 30. mars 2025. Klarere kan det ikke sies at jihadistene gjerne ofrer barn for å vinne propagandakrigen, og at Hamas vinner. Folkemord? 

Det er viktig å følge med på hva disse jihadistene sier til "sitt" publikum, heller enn til noe naive vestlige journalister. 

Jeg sier som Brendan O'Neill i Spiked: 

No one doubts that the war in Gaza is awful. No one doubts that Palestinian civilians are suffering terribly. But absolutely the worst thing you could do in such a situation is embolden the malignant actors who started the war and who refuse to end it by returning the hostages and surrendering: Hamas. 

Og mens vi er inne på aktuelle hendelser, les gjerne Melanie Phillips om Gaza, mordene i Washington DC og "the pre-pogrom climate created by the “globalise the intifada” mobs." Phillips er ikke av de mest nyanserte skribentene, men derimot en av de mest poengterte. Så får helheten i informasjonsstrømmen bidra med nyansene. 

FNs Rolle i Midt-Østen

Tittelen viser til at FNs organer er sterkt involvert i framveksten til Hamas på Gaza og Hezbollah i det sørlige Libanon. Uten at FNs organer hadde gjort det mulig, hadde ikke Irans framskutte operatører i Hamas og Hezbollah blitt så sterke og effektive. Nå, når Israel omsider har svekket disse tilstrekkelig, er det helt avgjørende at FNs organer begynner å operere på en helt annen måte i Israels omland. Ellers blir det ikke fred, men bare oppbygning til nye kriger. 

UNWRA er en flyktningorganisasjon bare for palestinere. Alle andre flyktninger i verden blir hjulpet av FNs høykommissær for flyktninger. Til å finne nye hjem, skape seg nye liv, og en ny framtid. UNWRA er skapt for å holde alle som flyktet eller ble fordrevet i krigen 1947 - 1948 og alle deres etterkommere, i en forventning om å vende hjem til der de var før den krigen de tapte. Det er ikke så mange igjen av de som flyktet i 1948, men det er millioner av etterkommere som av FN holdes i "flyktningeleire" (som ser ut som vanlige byer) i påvente av å vende "tilbake" til der de aller fleste aldri har vært. Og før vi glemmer det: Mange millioner mennesker ble i disse årene fordrevet fra sine hjem og til nye områder, som i India/Pakistan (15 millioner) og i Europa (18 millioner, de fleste tyskere men også polakker og mange andre nasjonaliteter). Ingen av disse, eller deres etterkommere, har sine egne FN-organisasjoner til å passe på dem til de og deres etterkommere skal vende tilbake. 

Denne FN-sanksjonerte forventningen holder palestinerne fast i en forventning om at Israel skal kollapse, og at det er den eneste mulige og verdige fremtiden for ca. 6 millioner mennesker. Ikke rart UNWRA har vært en god støttespiller for Hamas på Gaza. Mens Hamas brukte alle ressursene på å forberede krig og skyte raketter mot Israel, tok UNWRA seg av alt det andre og kjedelige som skole og helse. Det må det bli en slutt på om ikke dette bare skal rulle og gå med den ene episoden etter den andre med massakre og krig. 

I Libanon må Unifil bort fra rollen som stum, blind og døv - en rolle som internasjonale menneskelige skjold for Hezbollah - som var verdens mektigste ikke-statlige aktør. Skal Unifil ha en konstruktiv og fredsbevarende rolle, må de rapportere og agere mot alle forsøk fra Hezbollah på å re-etablere seg sør for Litani-elven. 

Uten disse endringene, blir det bare en pause i disse krigene, og FN vil bare fortsette som tilrettelegger for islamistene og Iran. 

Under har jeg en liten gjennomgang om hva som har skjedd. 

La oss ta Libanon først. Her trakk Israel seg ut av det sørlige Libanon etter en kort og ikke særlig vellykket krig i 2006. Bakgrunnen var en FN-resolusjon (1701) som la til grunn at Hezbollah skulle ut av Sør-Libanon og at Libanons hær skulle holde området (sør for Litani-elven). Unifil skulle holde oppsyn. Det som skjedde var at Hezbollah bygde seg opp til verdens mektigste ikke-statlige aktør i området, fra 13.000 raketter i 2007 og til 150.000 raketter. (Det er nesten ingen land i verden som har så mange). Fra dagen etter massakren 7. oktober begynte disse rakettene å fly mot Israel, som måtte avfolke store områder i nord. Unifils mandatområde i Libanon er helt og holdent det samme området som der Hezbollah regjerte. I andre deler av Libanon, som i Bekaa-dalen og i sørlige deler av Beirut har også Hezbollah den politiske og sosial kontrollen, men opererer mer i skjul. Men ikke i Unifils område. I sine rapporter hadde ikke Unifil nevnt Hezbollah med navn, og ble stående som de facto internasjonale menneskelige skjold for terrororganisasjonen. 

På Gaza gjorde Hamas et godt valg i 2006 etter at Israel trakk seg ut, og de kvittet seg fort med Fatah (på til dels grusomme måter). En av grunnene til Hamas' popularitet var både det at de var relativt ukorrupte (sammenlignet med Fatah), og at de også hadde en sosial side med strukturer for å ta vare på folk. Det var her det skjedde en arbeidsdeling fra 2007 framover da UNWRA tok over helse og utdanning, mens Hamas kunne vie seg til å bygge tunneler, lage raketter og trene soldater til krig og massakre. Bortsett fra et tynt lag med stort sett italienere og sveitsere på toppen, har UNWRA ansatt lokale folk. Ikke rart mange av dem også er i Hamas og i Palestinsk Hellig Krig. UNWRA er en tilrettelegger for Hamas, og Sverige trekker nå all støtte til denne organisasjonen. 

Ikke rart heller, da, at Hamas bruker FNs ymse fasiliteter i Gaza som skoler og sykehus. 

Jeg bygger til dels på artikler skrevet av Seth J. Frantzman.

"Folkemord"

At folk dør i krig er ikke det samme som "folkemord," men Israels fiender er så oppsatt på å stemple Midt-Østens eneste demokrati med denne mest alvorlige anklage man kan tenke seg, at de går til enhver ytterlighet for å få det til. Det kan virke som det er for "godt" for jødene at de har vært utsatt for historiens verste folkemord, så de må få skylden for det samme selv. (Bildet: LUIZ RAMPELOTTO/ALAMY)

Det siste utslaget av dette behovet for stempling er at FNs spesialrådgiver for folkemord Alice Wairimu Nderitu ikke har fått fornyet sin kontrakt fordi hun ikke vil beskylde Israels krig med Hamas for å være "folkemord." Det er Wall Street Journal, en avis med svært gode kilder i FN-systemet, som melder dette. Årsaken skal være at hun nettopp har nektet for å beskylde Israel for folkemord, og sått stødig i presset innenfra FN om å advare om at denne krigen kan være folkemord. Det er nemlig dette som er hennes mandat: Å advare om faren. Det har hun gjort i forbindelse med krigen i Sudan, men ikke den på Gaza. (Har du forresten hørt noen hyle opp om folkemordet i Sudan? Nei? Ikke jeg heller.)

Wall Street Journal bemerker på lederplass dette om begrepet folkemord  

the word has become a weapon of political propaganda that will erode its moral authority when it’s needed to describe genuine horrors.

Jeg antydet for snart et år siden at dette kunne være en av grunnene til at den nye ondskapens akse er så ivrige etter å bruke det. Et begrep som brukes i politisk propaganda av land og ledere som systematisk forfølger egne og andre folkegrupper, og som brukes polemisk og ofte, mister sin kraft. Det vil tjene disse skruppelløse tyrannene. 

Nderitus åremål er ute. Jeg skal ikke konkludere om den manglende fornyelsen av åremålet har politisk og anti-Israelsk begrunnelse eller om det er business as usual, men jeg er helt sikker på at arvtageren vil være en person som ivrer etter å klistre denne avskyelige merkelappen på verdens eneste stat for jøder. 

ICC i panikk

Det du trenger å vite om ICCs arrestordre på Netanyahu og Gallant, og en død Hamas-terrorist (for å gi et skinn av balanse) er den barbariske terrororganisasjonen Hamas' reaksjon: "This is an important step on the path to justice." Rettferdighet for dem er, som de selv gjør klart, et jødefritt område fra Jordanelven til Middelhavet. Den iranske revolusjonsgarden ønsket arrestordren velkommen, og gratulerte sine klienter Hamas og Hezbollah. Alle disse tre har som mål å gjøre Midt-Østen fritt for andre religioner, og å innføre sharia Iran-style i hele området. 

At jeg er oppgitt over denne avgjørelsen er ikke det samme som at jeg mener herrene på bildet over er a priori uskyldige, selv om ingen hær i verden - ingen! - gjør mer for å unngå sivile tap enn IDF. (Som også denne sammenligningen med andre kriger i nær fortid viser klart.) Ingen hær har da heller vært i IDFs posisjon der fienden - Hamas - bruker sin egen befolkning som menneskelige skjold og sivile strukturer som skoler og sykehus som baser for sine operasjoner. I tillegg til 500 - 700 kilometer med underjordiske tunneler og ganger. Urban krigføring er et mareritt, og underjordisk krigføring noen hakk verre. Ingen hær noen gang har vært i denne situasjonen. Ingen! Likevel gir Israel advarsler til befolkningen før angrep, og gir derfor fra seg fordelen med overraskelse. Flygeblad og SMSer. Ingen krigførende part i historien har gjort dette før, og slettes ikke Storbritannia, USA og Sovjet-Unionen i krigen (1939 - 1945) mot historiens så langt mest vellykkede anti-semitter.  

Ved å gå etter de valgte lederne i et demokratisk land som står overfor bestialske angrep fra islamistiske land og grupper med en apokalyptisk visjon,* har ICC overspilt sin hånd med god margin. For det første har ikke Israel fått anledning til å imøtegå beskyldningene, noe som kreves i ICCs statuter. ICC skal agere subsidiært til Israels juridiske system, og det har ikke skjedd. 

ICC er en "court of last resort," altså en som skal gå inn der det ikke finnes et rettsapparat eller der det har sluttet å fungere. Det er dens raison d'etre. Den er ikke satt opp for å overstyre retten i et land som både har de strengeste reglene for krigføring i noen nasjon, og som har en lang rekke med fellende dommer over egne offiserer og politikere. Dette er et fungerende rettssystem som kan ta seg av anklager om brudd på krigens folkerett. Men nei: Dette har ICC og Karim Kahn ignorert. Ikke rart Hamas og Iran er fornøyde. 

Anklagene er svært generelle: brudd på krigens folkerett. Det spesifikke, det som skal være konkrete brudd, har ikke ICC publisert. Dermed kan disse heller ikke granskes og eventuelle motsigelser registreres. Dette er klare brudd på kravene til rettferdig rettergang. Ikke rart Hamas og Iran er fornøyde. 

ICCs egne regler er brutt, de internasjonale rettslige spillereglene er også brutt, og arrestordren kom på samme dag som ICC skulle møte israelske myndigheter for å diskutere "bekymringer," og offentlig tilgjengelige data motsier påstandene blant annet om "utsulting."

Som så ofte ellers: Det er et sett regler for Israel, og et annet for alle andre land. 

(Denne gjennomgangen av Joshua Rozenberg KC har alt du trenger for å se ICC og denne arrestordren for hva det virkelig er.)

* “I think policymakers in the West should take the IRI official’s apocalyptic vision seriously because that is what drives Tehran’s decision-making process. Preparing the ground for the reappearance of the Hidden Imam is the Islamic Republic’s raison d’etre. Ignoring it leads to misinterpretation of Tehran’s actions and miscalculation by Western policymakers.” - Saeed Ghasseminejad

Israelofobien i norsk offentlighet

Den viktigste grunnen til at jeg har engasjert meg i ordskiftet om terror, krig og elendighet i Midt-Østen er at den ganske så kompakte norske offentligheten er så vridd i sin dekning av konflikten. Det går fra toppen (Utenriksminister og Statsminister), via NRK og den kompakte majoritet av journalister og redaktører, og til alle slags akademikere. I dagens Aftenposten fikk vi et nytt eksempel. 

Dette innlegget, som attpåtil har fått status som kronikk, har mange feil og mangler, men la meg bare ta den første og mest grunnleggende. Den finner vi i dette sitatet fra andre avsnitt: 

volden og hevnen på Gazastripen og etter hvert også på Vestbredden og i Libanon

Dette finner hun dypt opprørende. 

Det er all grunn til å være opprørt over all unødvendig voldsbruk, over lidelser og tapte liv. Uansett hvilke liv og hvem sine lidelser det er. Men å få seg til å fremstille Israels krigføring på Gazastripen og i Libanon som "hevn," er å be om å bli avskiltet som seriøs deltager i disse debattene. 

Israel prøver å fjerne sine fiender, fiende som har gjort det klart at de driver en krig for å tilintetgjøre Israel. Forfatteren synes å tro, med sine krav om kontekstualisering, at 7. oktober var et rop om hjelp fra et undertrykket folk. Men da overser hun hva Hamas og Hezbollah selv sier. De har gjort det klart at dette bare var en av mange slike, at de står klar til å massakrere jøder over alt og til alle tider. Det er ikke den stat i verden som ville latt dette ligge og bare satt seg til for å vente på neste massakren og på den neste bølgen av raketter. Allikevel er det dette som forventes av Israel. 

Hezbollah hadde 150.000 raketter rettet mot Israel, men nå sier IDF at de har ødelagt 80% av disse. Rakettene fra Gaza har nesten helt sluttet å komme. Skulle man unnlatt å gå etter fienden, etter kidnappere og terrorister som klart og tydelig sier at de skal komme igjen og igjen til Israel opphører og alle jøder er døde? Slike som bruker egne innbyggere som menneskelige skjold, som henretter gisler, som bruker sivile bygninger for krigsformål? Fordi de er helt skruppelløse, som både sier og praktiserer at de elsker døden mer enn livet, så skal de få fortsette?

Dette er ikke hevn, det er sikkerhet for egne innbyggere - noe som er første prioritet for enhver stat. Sikrer man ikke befolkningen er staten over og ut. 

Rammefortellingen

Et hovedproblem for forståelsen av hva som skjer på Gaza, med Hamas og Israel, er at konflikten blir satt inn i en sammenheng der den ikke gir mening. Nå, når rakettene kommer fra Iran heller enn deres utposter Hamas og Hezbollah, blir det enda klarere: Rammen har aldri vært Palestinernes kamp for å bli en selvstendig stat. PLO har flere ganger fått tilbud om Vestbredden og Gaza, inklusive Øst-Jerusalem som hovedstad, uten å akseptere det. Det er fordi målet ikke er en selvstendig stat, men å fjerne Israel og dets folk "From the River to the Sea." "Fritt Palestina" er et Palestina fritt for jøder, og slik har det alltid vært. 

Det kan være verdt å se på hva nå likviderte Ismail Haniyeh sa i en tale på ett kvarter på Al Jazeera rett etter massakren 7. oktober 2023: 

“This battle is not only for the Palestinian people or only for Gaza. Gaza is merely the lever of resistance, . . . but since this is about al-Aqsa mosque, it is the battle of the [Islamic] nation. I call upon all the nation’s children, no matter where they are, to join the fight . . . of the men who are writing history with their blood and their rifles.”

Ingen går dør til dør og slakter ned barn foran deres foreldre, og foreldre foran deres barn, for å kunne etablere en selvstendig stat i fred med sine naboer. De gjør det for å fjerne inntrengerne fra islamsk land og nasjon. Denne messianske visjonen, om gjenerobringen av islamsk land, er det viktigste som står i veien for fred i Palestina/Israel. 

Om vestens politikere og intellektuelle kunne begynne å forstå at Hamas, Islamsk hellig krig, Hezbollah og andre ikke tenker som dem rundt denne konflikten, så kunne mye vært annerledes. For de nevnte gruppenes del har det aldri handlet om å gjøre livet godt og/eller levelig for befolkningen i Palestina, men om å vinne tilbake hellig land for Islam. 

Et siste sitat fra den påstått moderate Haniyehs tale for å gjøre det tydelig:

We have only one thing to say to you: get out of our land. Get out of our sight. Get out of our city of Al-Quds and our Al-Aqsa Mosque. We no longer wish to see you on this land. This land is ours, Al-Quds is ours, everything [here] is ours. You are strangers in this pure and blessed land. There is no place or safety for you.

Urban krigføring på Gaza

Jeg har før tatt opp den absurde anklagen om "folkemord" på Gaza, basert på løgn, juks og en total mangel på innsikt i krigføring. 

John Spencer er ekspert på urban krigføring, medforfatter av boka Understanding Urban Warfare, og en som har vært på Gaza flere ganger. Han hevder at det er eksepsjonelt små sivile tap av liv for denne type krig. Urban krigføring er særlig vanskelig, og urban krigføring i en absurd situasjon der fienden bruker sivile og sivile installasjoner for å skape flest mulig sivile tap er mye vanskeligere. Det er derfor ingen andre kriger som gir en perfekt sammenligning. Men sammenlignet med andre urbane kriger der fienden ikke prøver å påføre seg selv størst mulige sivile tap, har denne krigen færre sivile tap.  

Det er absolutt verdt innsatsen å høre på innslaget over. Dobbelklikk for å få full versjon. 

PS: Kan det tenkes at Spencer underslår elementer av Israels krigføring? Ja, det kan det. Kan det tenkes at det tenkes at de som skriker opp om "folkemord" fullstendig overser alt som taler mot? Ja, det kan det også.