Inter-Midt-Østen-Rail?

Sånn kunne det sett ut, kartet over togrutene i Midt-Østen, dersom folk der hadde elsket barna sine høyere enn de hatet naboen. Dersom de bestemte seg for å bygge fremtiden heller enn å rette opp fortiden og gammel ære. 

Kartet kom til meg fra forfatteren av romanen The Grandson, Dror Burstein, via en venn i Israel. I følge min venn blir den neppe oversatt fra Hebraisk siden få som ikke lever i Midt-Østen vil kunne forstå den. 

Bildet er forsideillustrasjonen på romanen, og er et destillat av håp. Det er det lite av på den kanten, dessverre. 

To do or not to do - that is the question

Krigen for å svekke eller til og med fjerne terror-regimet i Iran er i gang, og utfallet er ukjent. Som i all krig dør sivile, og som i all krig skjer det mye uventet. Det er alltid mange grunner til å la være å gjøre noe, også denne gang. Eksemplet som alltid manes frem er krigen mot Saddams Irak i 2003. Det gikk ikke så bra, for å si det forsiktig. Det vil si: Saddam ble fjernet for godt, men resultatet ble likevel alt annet enn godt. Det å agere ga uønskede konsekvenser for de aller fleste perspektiv. 

Et helt allment poeng er dette: Vi kan aldri vite hva som hadde skjedd dersom ingenting ble gjort. Vi kan ikke kjøre et eksperiment der vi prøver begge deler samtidig. Derfor vil alternative utfall alltid være basert på sannsynlighet og spekulasjon. I tilfellet Irak vil de fleste gå ut fra at det ville gått bedre uten invasjonen i 2003, men det vet vi ikke. 

Er da lærdommen at man aldri skal agere? Hvor mange titusener av etniske albanere er evig takknemlige overfor Bill Clinton, Tony Blair, Jacques Chirac og resten for at de forhindret folkemordet i 1999? Hvordan kan rettferdigheten i den kampanjen måles? 

Kanskje vi skal ta et eksempel på ikke-handling og passitivitet:

I 2012 erklærte Barack Obama at ethvert kjemisk angrep fra Bashar al-Assad i Syria ville utgjøre en «rød linje» for USA og medføre «enorme konsekvenser». På morgenen et år senere, 21. august 2013, ble al-Shami-familien i forstaden Ghouta i Damascus vekket av lyden av innkommende raketter som, merkelig nok, ikke ble fulgt av de vanlige eksplosjonene. I stedet begynte familiemedlemmer å få pustevansker, før de begynte å fråde om munnen og få kramper. Om morgenen lå moren, tre døtre og to sønner døde (sak i Daily Telegraph)

Dødstallet den natten antas å være over 1700, drept av opptil ett tonn saringass sluppet over dem av den syriske despoten. I England sa David Cameron i parlamentet at uten inngripen er  det ingenting som hindrer Assad og andre diktatorer i å bruke kjemiske våpen igjen og igjen. Ed Miliband, da leder i Labour, var uenig. Han insisterte på at det er viktig at enhver handling som tas har et klart juridisk grunnlag, og viste til at skyggen av Irak-krigen hviler tungt. At Russland ville ha nedlagt veto mot kampanjens «lovlighet», ble aldri nevnt. Da som nå er Kreml skurkenes sponsor og allierte. Cameron led nederlag, som i sin tur skapte et stort politisk sjokk i Washington D.C., og militær aksjon ble lagt på hyllen.

I løpet av måneder slapp Assad klorgass i tønnebomber fra helikoptre i Talmenes, Sarmin og Qmenas. I 2017 tok hans luftvåpen igjen i bruk sarin i angrepet på Khan Shaykhun. Året etter var det tilbake til klor i et luftangrep på Douma. Hvor mange syriske familier ville vært i live i dag dersom Miliband ikke så høytidelig hadde holdt fast ved de korrumperte prinsippene om «folkerett»? «Folkeretten» (les: retten til Kina og Russland til å støtte sine diktatorer) triumferte.

Men følgene av passivitet og handlingslammelse går videre enn som så. Da Vladimir Putin så hvor lett Obamas røde linjer kunne viskes ut, marsjerte han i 2014 inn i Krym – som ble forspillet til fullskalainvasjonen i Ukraina i 2022.

Irans skrekkregime har slaktet ned 30.000 til 40.000 av sine unge, og Folkeretten beskytter deres voldsmonopol innen landets grenser. Der kan de yte grenseløs vold mot ungdommer som fredelig motsetter seg å leve etter 1400 år gamle leveregler. De kan bygge interkontinentale raketter og anrike uran til våpen fordi disse våpnene ikke utgjør noen «umiddelbar trussel». Det spiller visst ingen rolle at regimet i 50 år har skreket «død over Vesten», bygget opp terrororganisasjoner over hele verden, og utført sabotasje, drap, kidnappinger og massakre. Hengt homofile fra kraner som folkeforlystelse.

Nei, for vi må beskytte «Folkeretten» som beskytter despoter og massemordere. 

Min fiendes fiende ...

Familie-diktaturet al-Assad i Syria har falt, og alle hjerter gleder seg. Nesten alle. Det er store spørsmål om hvor landet er på vei, og mange uttrykker håp om en mer fredelig vei. Det er dessverre gode grunner til å frykte hva som kommer, og å huske at vennskap med min fiendes fiende ikke nødvendigvis er en god idé. (Bildet: Abu Mohammad al-Jolani. Foto India Times.)

Mohammad al-Jolani, lederen for koalisjonen som har tatt over det meste øst i Syria, og herunder hovedstaden Damaskus, har kommet med forsonlige og fredelige uttalelser etter den overraskende seieren. Han er åpenbart smart, så det er akkurat det han må gjøre på dette stadiet i overtagelsen. Men det er liten grunn til å tro at jihadister - for det er det disse opprørerne er - vil være i stand til å styre et land på felgen framover til bedre tider, eller være villige til å innføre menneskerettigheter eller demokrati. 

Analogien med Taliban i Afghanistan er nærliggende. Etter at USA trakk seg ut i 2021 falt regimet som et korthus, på samme måte som vi har sett i Syria. Også der kom Taliban med positive uttalelser om menneskeretter, rett til utdanning for kvinner og så videre. Vi vet jo resultatet: Jihadistene har innført streng sharia-lov, og det er mørke middelalderen over alt. 

En annen analogi, og denne gang med nesten alle land der en gerilja har tatt over et land, er absolutt på sin plass. Som i Afghanistan er trolig heller ikke HTS-alliansen trent på noe annet enn geriljakrig og annen strid. Det å styre et land er en helt annen ferdighet, og sjansene for et inkompetent vanstyre er overhengende. Fristelsene til da å bare fortsette å krige, for det er tross alt det de er gode til, blir derfor stor. USA og Israel gjør derfor rett i å bombe rakettfabrikker og lagre med stoffer for kjemisk krigføring. 

Det er all grunn til å tro at det som har vært veldig ille under al- Assad blir verre under al-Jolani. Hans gruppe har vokst ut av Al-Quaida, og har drept, torturert og misbrukt etter alle kunstens regler der de har hatt myndighet. Andre arabiske land og Russland har vært bremser på al-Assad, men de blir koblet ut når jihadistene rykker inn og tar over. 

I første omgang vil nok HTS-alliansen konsentrere seg om å få kontroll over Syria, men ingen må ha noen illusjoner om at målet er fred og framgang for Syrias innbyggere. Eksporten av hellig islamistisk krig vil fort komme i gang, og den kan vi komme til å merke også på våre kanter. 

Det er altså grunn til å holde igjen på ønskene om vennskap med al-Assads fiender, men jeg frykter at en norsk regjering som har gjort naivismen til sin utenrikspolitiske ledestjerne også her kommer til å gjøre betydelige feil. 

Å se verden med to øyne

Jeg tenkte egentlig å skrive et innlegg denne gangen om "ustilte spørsmål" i forbindelse med krigen på Gaza. To av disse var "hvorfor hra det ikke blitt en regional krig i Midt-Østen?" og "hvorfor liker ingen araberland palestinerne?" Men jeg vil heller være litt positiv i alt dette negative, og fordi jeg ikke har noe svar på de to spørsmålene, vil jeg heller fremheve at noen klarer å se flere sider av en sammensatt sak: Martin Krasnik, dansk journalist av jødisk opphav, 

Krasnik har skrevet en bok som nå har kommet på norsk med et eget forord. I forordet til "En smal bro over avgrunnen" tar han opp det jeg selv har observert: at norsk offentlighet er ekstremt ensidig Israel-kritisk, og synes å feie terror fra Hamas og Hezbollah under teppet. Norge, kanskje sammen med Irland, skiller seg slik ut som særlig enøyd i den vestlige verden. Krasnik later ikke som han vet svaret på hvorfor det er slik, men forslaget om at vi lider av sorg over at Oslo-prosessene havarerte og trenger en - EN - syndebukk, har kanskje noe for seg. (For min egen del tror jeg posisjonen til Klassekampen, eller Krasseslampen, som jeg selv har kalt avisen siden 70-tallet, kan være del av forklaringen. Der skrives konflikten stadig inn i sjablongene fra 60- og 70-tallets Sovjet-propaganda.)

I et intervju med Morgenbladet er Krasnik svært reflektert og balansert, og dette anbefaler jeg på det varmeste. Også her er han undrende til den norske ensidigheten, men gir først og fremst et balansert bilde på et stort lerret. Han sier også at de som først og i særlig grad uttrykte sympati og støtte til han, som jøde, etter 7. oktober var palestinere. De visste kanskje bedre enn mange andre hvordan det var å føle seg utsatt for å være den man er. 

I dag kom også Torkel Brekkes ekstremt gode og veldokumenterte kronikk om sionismen. Den står i Aftenposten. 

PS: Jeg har tidligere uttrykt tvil om tallene som Hamas kommer med over ofre i krigen på Gaza kanskje ikke er til å stole på. Denne artikkelen viser godt hvorfor man bør tvile på dem, men uansett hva som er riktige anslag er det ingen tvil om at svært mange uskyldige sivile har blitt drept og skadet, og at svært mange flere lever i et aldri så lite helvete med mangel på det meste. Det er uansett vanskelig, ja kanskje umulig, å beregne sivile tap når svært store deler av bygningsmassen er ødelagt og det sivile samfunn i oppbrudd og kaos. The fog of war ligger tykk over Gaza. (Under: Påfallende tall fra Hamas' helsemyndigheter.)

Pro-palestinsk eller?

Det er fullt legitimt å kritisere Israel, som jeg selv gjør,* og det er ikke anti-semittisk å gjøre det. Men en særlig type ensidighet får meg til å fatte mistanke om nærværet av den eldste og mest rotfestede av alle rasismer på den politiske venstresiden. 

La oss sammenligne Israel og Syria - krigen på Gaza som foregår nå, og borgerkrigen i Syria fra 2011 og framover. Det er store demonstrasjoner mot Israels krigføring. Nesten 30.000 skal være drept, i følge Hamas. 16.000 Hamas-terrorister er drept, hevder Israel. Uansett: fryktelige kamper, lidelse og død. Alle anstendige mennesker reagerer på dette. Uansett hvordan man regner eller ser på det: Tusenvis av uskyldige er drept og lemlestet. 

Siden 2011 har omtrent 350.000 blitt drept i Syrias borgerkrig, der Assad-regimet har fått god hjelp av Russland til å massakrere egen befolkning. Hundretusener av uskyldige drept og lemlestet. Tilfeldigvis er ca. 4.000 av disse palestinere. 120.000 palestinere har flyktet fra Syria, og omtrent 280.000 palestinere har blitt internt fordrevet i Syria - der Assad fører tradisjonene videre med å gasse egen befolkning. Kan noen hevde at disse lidelsene er mindre? At de på et vis er uunngåelige? Nei. Men venstresidens protester mot dette? Hvor ble det av dem? Noen som kom med beskyldninger om "folkemord"? 

De protestmarsjene som har gått i anledning Syria, har vært mot at vesten og USA skulle gå inn og gjøre noe. "Hands off Syria," sto det på plakatene da flere hundre protesterte i London i august 2013. I all hovedsak har USA og vesten holdt seg unna, og Putins krigsmaskineri har kommet Assad til unnsetning. Et vakum i maktens verden fylles fort. God trening har de også fått i å drepe, undertrykke og gasse sivile. Slik sett har demonstrantene fått det som de ville. USA og vesten holdt seg unna. Det gikk jo riktig bra. Omtanken for Syrias barn, gassing av sivile, og bombing av sykehus med mere var det vanskelig å få øye på. 

For det første er ikke dette "Whataboutism." Saken her er motiver for aksjonisme, og det jeg presenterer her er elementer i et analogiargument. Er dette holdbart, og er det relevant? Ja, det jeg hevder her er sant. Det mest interessante her er om det er relevant. Hvilke er likhetene, og hvilke er forskjellene? 

Hvis man betrakter Palestina som det området som i 1948 ble delt i Israel og Palestina som ett, så er det som foregår på Gaza nå del av en borgerkrig. Som i Syria. Også her er det en sterkere part, Israel, akkurat som Assad med statens maktmidler var og er sterkere i Syria. Mange uskyldige sivile drepes. Begge landene er i Midt-Østen. I ett tilfelle er det stor oppstand i våre land over det som foregår. "Folkemord," "Apartheid," og så videre. Forslag om boikott, sanksjoner og mere til. I det andre var det nesten total taushet fra gata og fra venstresiden ellers - rent bortsett fra i kravene om å holde seg unna. 

Så hva er forskjellene her? I det ene tilfellet skulle vesten (i følge den aktivistiske venstresiden) holde seg unna når enorme mengder sivile ble drept av regimet og dets glade hjelpere (Russland), mens i det andre er det ingen måte på hvor grusomt det er når en stat går etter en terrororganisasjon som har gravd seg ned i 500 km med tunneler under to millioner menneskelige skjold. Kan det ha noe med at det i det ene tilfellet er verdens eneste stat for jøder involvert, og i det andre er det ikke noen jøder involvert? Man kan jo fatte mistanke. Antisemittismen ligger som en arvesynd i den vestlige kultur, og venstresiden er ikke vaksinert. Dette siste vil jeg komme tilbake til.  

* - Noen sentrale punkt i så måte: Regjeringens undergravning av maktfordelingsprinsippet, ekstremister i regjeringen, bosettinger på vestbredden, og mye annet. Naivitet overfor Hamas, for eksempel. Krigføringen på Gaza? Mer burde vært gjort, og må gjøres, for å sikre forsyninger til sivile. Krigføringen blir også nøye saumfart, så eventuelle overtredelser av krigens folkerett vil komme for dag etter hvert. 

Kampen mot IS/ISIL/Daesh

Jeg er ingen ekspert på Midt-Østen, og heller ikke på terrorisme. Min posisjon er den til en opplyst (tror jeg) lekmann. Likevel våger jeg å peke på noen ting som for meg er opplagt - om enn vanskelige å akseptere.

Det første er at organisasjonen i overskriften (heretter ISIL) må nedkjempes, og at den staten de har etablert må tilintetgjøres. Afghanistan og Irak er ikke akkurat lysende eksempler på vellykket intervensjon, men det som var feil der kan godt være rett denne gangen. Opprettelsen av et kalifat var en propagandagevinst av de virkelig store. Det er selve kanalen for oppdemt frustrasjon blant store grupperinger av muslimsk ungdom over store deler av verden.

Så lenge denne staten er et fristed og et arnested for terroranslag, så har de landene som er mål for slike angrep legitim rett til å slå tilbake. Siden denne grupperingen ikke er som andre land, selv om de har et territorium til rådighet, så må de rett og slett ødelegges. Det krever bakkestyrker også - ikke bare droner og bombefly. Man må finne de som skal kjempe krigen på bakken, og sørge for at det ikke finnes så mye som en tropp igjen av dem.

Det, i sin tur, sitter langt inne hos de som har kapasitet til slikt. Hovedsaklig USA. De vet også at når du angriper et land, så får du ansvaret for det når du har vunnet. Det er mye enklere å vinne en krig enn å bygge et land og en nasjon.

Derfor må konstruksjonen som skal ta over være klar lenge før den får ta over. I Syria, så vel om i Irak, handler det mest om å sikre betydelig innflytelse til Sunni-muslimer. De som har makt må gi fra seg makt - i alle fall til en viss grad. Og nye konstruksjoner må vise seg mer robuste enn de som står nå.

Ikke noe av dette er enkelt, og det vil kreve både dyktighet og flaks.

Men det er helt sikkert at det vil bli betydelig flere begivenheter som de i Paris sist helg dersom man ikke lykkes!