Er syttitallet på tur tilbake i
Storbritannia? Det kan man mistenke etter å ha hørt og sett hva den nye statsministerenAndy Burnham har å si om sin visjon for landet. Veien mot et bedre samfunn går
gjennom å reversere det Thatcher gjorde på 80-tallet, kan det se ut som, for
tiåret karakteriserte han som en serie med feil veivalg («wrong turns»). Denne
fortellingen kjenner jeg godt, for folk på venstresiden den gang (som jeg) så
på Thatchers regjering som inkarnasjonen av alt som var feil.
Jeg kom til å endre oppfatning, og det er det
flere grunner til.
Avindustrialiseringen i Storbritannia har
Thatcher fått skylden for, men det er ta feil av sykdommen og kuren. Hennes regjeringer tok
konsekvensen av at store deler av etterkrigsindustrien kun holdt seg oppe på
subsidier og reguleringer. Kull, stål, skipsverft, bilindustri (British
Leyland) og så videre opererte som beskyttede monopol som i stor grad ble drevet for
skattebetalernes penger. Disse virksomhetene hadde ingen konkurranse, ingen insentiver til å
utvikle seg, ta kontroll over kostnadene, eller tilpasse seg kundene og
markedet. De var i «fellesskapets eie», som det så fint heter, men det har
aldri fungert. På syttitallet i England var det i praksis fagforeningene som styrte, noe
jeg selv opplevde da jeg måtte svare fars kunder om hvorfor de ikke fikk traktoren
de hadde skrevet kontrakt på (alltid var det minst ett ledd i verdikjeden i
England som var i streik, og Massey-Ferguson i Coventry var en av verstingene).
Allerede i 1976 gikk landet konkurs, og
måtte gå den ydmykende turen til IMF for å få penger til å drive videre. Det
var Labours finansminister Dennis Healy som begynte privatiseringen av statlige
virksomheter. Ikke fordi han ville, men fordi han måtte. Det var IMFs krav,
eller ett av dem i alle fall, for å låne ut penger.
Streiker var en folkesport. Bare i 1979
gikk 30 millioner arbeidsdager tapt i streiker. Storbritannia var Europas syke
mann, og det var ikke Thatcher og de konservative, eller deres «nyliberalisme»
som var infeksjonen. Men det var de som i 1979 ble valgt til å ordne opp.
Behandlingen var ikke behagelig. Ledigheten
gikk opp. Betydelig opp. Nå var det ikke aktuelt å fortsette som om man fortsatt
var på 50-tallet. Fagforeningene ble underlagt regler som at medlemmene måtte vedta
streiker med et flertall, og fagforeningsledere kunne ikke lenger sitte på
livstid (som velkjente Arthur Scargill)! Beboere i kommunale boliger kunne nå
kjøpe husene de bodde i.
Utover på 80-tallet kom resultatene: Fra lavest
til høyest industriproduktivitetsvekst i G7. Inflasjonen falt som en stein, fra
22% i 1980 og til 2,5% i 1986. Streikedager tapt gikk fra før nevnte 30
millioner i 1979 og til 2 millioner i 1990.
Jeg kunne fortsette, men poenget er og
forblir at Thatcher arvet store problemer og ordnet opp. Til dels brutalt, for de
nødvendige endringene hadde tidligere regjeringer (og ikke bare Labour) utsatt
og utsatt, og dermed bare akkumulert problemer.
Når Andy Burnham nå ønsker seg tilbake til
Storbritannia før Thatcher, med offentlige reguleringer, offentlig boligbygging,
og sterkere fagforeninger, så må han også påregne å få de samme problemene som
syttitallet bød på. Før eller senere går slike planer tomme for andres penger.
