Voltaire vs. Volatile

 

(Morten Morland i The Times)

Splitt og hersk

Selv om Trumps forsøk på statskupp synes å være slått tilbake, er trusselen fra oppsplitting i ulike virkelighetsforståelser like sterk som før. Liberale demokratier i vesten er under angrep - innenfra og utenfra. 

At mangelen på en enhet i mangfoldet er et problem viser Matthew Syed i The Sunday Times på slående vis. USA har i dag ca. 24% av verdensøkonomien, og det hadde også India ca. 1700. Likevel klarte britene å ta over hele sub-kontinentet med ganske begrensede tropper. Årsaken var mangelen på politisk enhet. I løpet av kort tid, under George II, ble India juvelen i den britiske tronen uten de helt store anstrengelser. 

Splitt og hersk, divide et imperia, er en gammel oppskrift. India var et lappeteppe av ulike politiske enheter og stammer, og helt uten felles prosjekt. The East India Company kunne ta over ganske enkelt, og senere tok den britiske kronen over dette selskapet igjen. 

Det er ironisk og paradoksalt at Trump er den som, ganske riktig, satte Kina som en fiende av vesten og gjorde mye for å tydeliggjøre denne trusselen. For det er han som har drevet de amerikanske motsetningene (som selvsagt har dype røtter) til bristepunktet som manifesterte seg onsdag 6. januar. 

Splittelsene er dype: Bare 15% av de amerikanske respondentene i en undersøkelse utført av forskere ved Yale ville straffeforfølge noen som utførte tvilsomme politiske handlinger som gavnet deres side i politikken (så som å trekke gunstige grenser for valgdistrikt - kjent som gerrymandering. Andre undersøkelser andelen som støtter vold for å undertrykke "de andre" doblet seg mellom 2017 og 2019. It takes two to tango, så en skal ikke skylde bare på Trump og Alt-Right for dette. 

En skal også skylde på andre motstandere av demokrati. En trenger ikke kuler og krutt når en har trollfabrikker og automatiserte tjenester som forsterker motsetningene ("bots"). En analyse som Syed viser til, kom til at 62% av 200.000.000 retweets om pandemien i USA i første halvdel av 2020 var utført av slike bots. Russland og Kina har all interesse i å vise at demokrati er bare rot og tull, og å helle bensin på glørne fungerer helt utmerket for dem. 

Ikke at de mangler nyttige idioter, og menneskets psykologi tilsier at det sjokkerende og oppsiktsvekkende trekker følgere. Nyanser og motforestillinger får ikke adrenalinet til å pumpe, og dramatisk ulike forståelser av verden man lever i får blomstre. Slik kan man få India for tre hundre år siden til å fortone seg som en enhetlig harmoni. 

Det å stå opp mot Kina, men også andre diktatur, bør være noe som kan forene demokratiske krefter verden over. Hvis vi ikke henger sammen blir vi hengt hver for oss. Det er kanskje ikke for sent. Kanskje...

Gatehjørne eller avis?

Twitter og andre sosiale medier er noe ganske nytt. Det må vi ikke glemme. Relatert til hva vi kjenner fra før: Er de å betrakte som et hvilket som helst gatehjørne, eller Speaker's Corner i Hyde Park? Eller som en avis eller et forlag? Det som har aktualisert dette spørsmålet er selvsagt utestengelsen av Donald Trump. 

Jeg må visst forklare spørsmålene mine. Det at denne typen medier er ganske nye for oss gjør at vi lett relaterer dem til noe vi kjenner fra før, altså andre arenaer for ytringer. En type arena er den vi intuitivt mener at alle bør ha tilgang til - som et gatehjørne eller en klippe (kjent fra Bibelen). Det vil være svært inngripende å nekte noen å ytre seg i det hele tatt. Ser man på Twitter som et forum av denne typen gir det seg omtrent av seg selv at det å nekte tilgang til noen - selv Trump - er for grovt. Og kanskje det er det, og at vi derfor burde vente at Twitter trakk seg tilbake og erklærte seg som et fristed. At ytrerne selv får ta ansvar for det de ytrer. Det vil neppe skje - tenk bare barneporno, bombeoppskrifter, salg av heroin osv. Dette er kommersielle selskap som har et omdømme, og det er viktig for inntjeningen. 

Da må de kanskje ligne mer på det andre alternativet - også tatt fra medier vi kjenner og er vant med over lengre tid enn vi har vært kjent med sosiale medier. Da er det redigerte medier som aviser og forlag som melder seg som analogi. Selvsagt ER ikke sosiale medier forlag eller aviser heller, det er derfor "som" figurerer i de innledende spørsmålene mine. Volumet ytringer via et forlag eller i en tradisjonell avis er overkommelig og redigerbart, mens i sosiale medier (SM) er volumet uhåndterlig.  

Å passe SM som Twitter inn i en av disse gamle kategoriene er trolig en håpløs oppgave, men relatert til ytringsfriheten og redaktøransvar tvinger et svar seg fram. I det ene tilfelle er de nøytrale platformer (SOM et gatehjørne), og i det andre ansvarlige utgivere (SOM en avis). I det ene tilfelle må de bry seg med hva som formidles, og i det andre tilfelle kan/bør de ikke gjøre det. Det som rammes av loven må lovens håndhevere ta seg av. 

SM har på en måte svart at de ikke ser seg selv som nøytrale plattformer (jf. gatehjørne/Speaker's Corner). Ting slettes og folk kastes ut - mye av det er styrt av algoritmer og dermed noe vilkårlig. Det er her det begynner å bli problematisk, både praktisk og prinsipielt. Praktisk fordi det vel er umulig å foreta noen meningsfull forhåndskontroll av det som ytres. Akkurat på dette aspektet forblir SM mer som gatehjørnet/klippen osv. Forlaget, som noen ligner SM med, mottar manus og vurder det før det trykkes. Prøv det med FB, Twitter mv.!

Prinsipielt fordi SM ikke står ansvarlig for noen andre enn seg selv. Hvilken lovgivning skal være gjeldende for verdensomspennende ytringsforetak som SM? Skal de være sin egen lov? I så fall skal de være både lovgivende, undersøkende og dømmende? Overfor hvem kan man påklage dommer? Jo viktigere SM er, jo mer presserende er dette spørsmålet. 

Jeg spør fordi jeg ikke vet, og fordi jeg ikke har bestemt meg for hva jeg skal mene. Dilemma er ingen mangelvare, og svarene er ikke åpenbare. 

Polarisering - rasjonalitetens fiende

En noe uformell undersøkelse om folk trodde den britiske statsråden Priti Patel hadde mobbet ansatte i sitt departement satte fokus på et viktig spørsmål. Patel hadde blitt beskyldt for å mobbe, men hadde benektet dette. Uten en rykende pistol er det jo vanskelig å avgjøre, men vi mennesker holder sjelden tilbake skråsikre avgjørelser av noe så ubetydelig som manglende bevis. 

Her fordelte svarene seg nesten 100% ut fra hva man mener om Brexit. Patel var og er en sterk forkjemper for Brexit, og de som stemte for å forbli i EU mente sikkert Patel var skyldig mens meningsfellene hennes mente hun var utsatt for en svertekampanje. Enten man bikket den ene eller andre veien, så var utgangspunktet fordommer fra et helt annet felt enn det som var relevant. Fordommer og ikke bevis eller resonnering var grunnlaget for konklusjonen. (For min del tror jeg det er overveiende sannsynlig at hun hadde vært uforholdsmessig brysk og fornærmende, så jeg er kanskje ikke noe bedre selv.)

Når folk tar standpunkt i god tro, og med rasjonalitet som basis, så er i alle fall teorien at man vil nærme seg hverandre når man får mer informasjon - eller at man blir enige om grunnlaget for en uenighet. Men det er ikke dette som skjer i tilfeller som dette. 

Lord, Ross og Lepper var tidlig ute med forskning på dette. I en artikkel fra 1979 i Journal of Personality and Social Psychology la de fram empirisk forskning som viste ganske entydig at det å argumenter for ulike syn for parter som sto langt fra hverandre ikke førte dem nærmere hverandre, men tvert om førte dem i motsatt retning. Dette var lenge før sosiale medier og fenomen som "twitterstormer" ble en del av hverdagen. En gruppe som var tilhenger av dødsstraff, og en gruppe som var mot, fikk presentert samlinger for begge syn. Teorien var at de ville komme nærmere hverandre i denne prosessen etter som de fikk satt seg inn i andre synspunkt. Men det motsatte skjedde - de ble bare mer sikre i sin sak. Uten unntak!

Denne dynamikken har eksistert lenge. Jeg var jo godt kjent med folk i NKP, og de levde i en alternativ virkelighet når det gjaldt livet i Øst-Europa og Sovjet-Unionen. Men i dag gjelder dette en lang rekke ganske avgjørende spørsmål - klimaendringer, vaksiner, valgutfallet i USA mm. Tilfanget av "alternativ informasjon" på nett og eksistensen av selvbekreftende ekkokamre på (u)sosiale medier gjør dette verre enn før. Folk som ABB og hans like, og tusener av jihadister, radikaliseres foran PCen og omformes til tikkende bomber. En viktig del av disses virkelighetsoppfatning er konspirasjoner, slik at alle motforestillinger eller motargument omgjøres til vesentlige bevis for denne virkelighetsoppfatningen. "Fake news," som vi har lært oss til å kalle det. 

Man bør jo avslutte optimistisk, eller litt optimisisk i alle fall. Kanskje valget av Joe Biden er et tegn på at i alle fall noen er møkk lei av denne polariseringen? At noen synes det er forfriskende med gammeldags moderasjon og tvisynthet? 

Men i bunn og grunn er det ikke alle andre sin feil. Man må først og fremst innse at denne polariseringen også springer ut av noe grunnleggende menneskelig - det behagelige i å få ens verdensbilde bekreftet og ubehaget i å måtte endre mening. Bare ved å se det menneskelige i ens motstandere, og å agere ut fra det, kan en begynne en viktig endring. Skal endringen kun bestå i at alle andre må se at de tar feil, legge seg flat og "skrive under her," blir fremtiden alles kamp mot alle. 

[Lord et alia var mer pessimistiske: "If our study demonstrates anything, it surely demonstrates that social scientists can not expect rationality, enlightenment, and consensus about policy to emerge from their attempts to furnish "objective" data about burning social issues." (s. 2108))