Igjen har coronavirusets opphav fått store oppslag i norske medier, og molekylærbiolog Sigrid Bratlie blir intervjuet i Aftenposten. Hun har skrevet bok, Mysteriet i Wuhan, der hun mener det er mest sannsynlig at en lekkasje i et laboratorium er den mest sannsynlige årsaken til pandemien. (Foto Lizabeth Menzies)
tirsdag 27. mai 2025
Hva var det jeg sa? Covid19s opphav - igjen
Igjen har coronavirusets opphav fått store oppslag i norske medier, og molekylærbiolog Sigrid Bratlie blir intervjuet i Aftenposten. Hun har skrevet bok, Mysteriet i Wuhan, der hun mener det er mest sannsynlig at en lekkasje i et laboratorium er den mest sannsynlige årsaken til pandemien. (Foto Lizabeth Menzies)
mandag 26. august 2024
Israelofobien og den norske offentligheten
Jeg hadde lenge tenkt å skrive noe selv om misforholdet i den norske offentligheten mellom det mange kilder, inklusive NRKs, får seg til å tro om de to hovedmotstanderne i Gaza-krigen: Hamas og Israel, men så kom Simen Sandelien, en lokalpolitiker fra Høyre i Aker, meg i forkjøpet. Noe av det under er hentet fra en post på hans Facebookside, mens annet er mine tillegg og utvidelser.
Selv om Israel er et demokrati som har en transparent strategi om å føre kamp mot Hamas, antar svært mange i norsk offentlighet - også fremstående politikere og tillitsvalgte - at Israel ønsker å begå folkemord på palestinerne. Dette er en drøy uhyrlighet jeg før har tatt for meg flere ganger før her på bloggen.
Selv om Hamas har en erklært målsetning om
å fortrenge alle jøder fra Jordanelven til havet, antar store deler av norsk offentlighet, inklusive Utenriksdepartementet, at palestinerne
egentlig bare vil ha en tostatsløsning.
Selv om den israelske hæren har et etiskrammeverk og engasjementsregler som israelske soldater historisk har værtstraffet for brudd på, antar de at dette regelverket "egentlig" ikke gjelder. At israelske (!) kilder nå hevder at IDF driver krig som bryter med disse reglene beviser at regelverket finnes, det er relevant, og at Israel har en fungerende og korrigerende offentlighet der slikt betyr noe. De skyldige kan stilles for retten og bli straffet for det, som andre før dem.
Selv om det foreligger video av bestialsk tortur av sivile og overgrep den 7. oktober, er det utrolig nok noen som legitimerer det som en naturlig del av palestinsk motstandskamp. En massakre av denne art og omfang burde få rasjonelle mennesker til å forstå at Hamas og Islamsk Hellig Krig vil gjøre alt for å unngå en tostatsløsning og fredelig sameksistens med Israel - men nei: Dette siver ikke inn.
Selv om israelske myndigheter fortsatt ikke har blitt tatt i å hevde noe usant under krigshandlingene, ignorerer man fortsatt alt som IDF eller den israelske staten sier. Det som er usant og ulovlig vil når støvet har lagt seg få konsekvenser i Midt-Østens eneste liberale demokrati. Trenger jeg si noe om den andre siden, om deres forhold til sannhet, rettsvern, fri meningsutveksling og slikt?
Selv om palestinske kilder gjentatte ganger har blitt tatt i å snu hendelser på hodet, overdrive tapstall eller lyve om hvem som ble rammet, blir de fortsatt betraktet som en pålitelig kilde. Noen av oss husker fortsatt påstandene om at et sykehus ble angrepet tidlig i krigen, og at 500 var døde. Fordømmelsen var enorm. Så viste det seg at det var en palestinsk rakett som skulle skape ødeleggelser i Israel som hadde eksplodert på parkeringsplassen utenfor, og tapstallene var knapt en brøkdel av de påståtte. Jeg husker selv tydelig Morten Rostrup i Leger Uten Grenser i Dagsrevyen fortelle om en palestinsk kollega som hadde operert en pasient da taket kollapset på operasjonsstuen. Dette var åpenbart oppspinn, men jeg har ikke registrert noen dementi.
Selv om Israel har ytringsfrihet, en kritisk og gravende presse, og motforestillinger mot at militær praksis får utvikle seg uten politisk kontroll, antar man at offentlig tilgjengelig informasjon i Israel er helt upålitelig. Selv om Gaza er autoritært og ytringer der er strengt kontrollert av Hamas, antar man at uverifiserte påstander som siver ut fra Gaza er sanne.
Selv om Israel har sterk egeninteresse av å holde sivile tapstall nede og føre presisjonskrig, blir de ikke trodd på denne praksisen, og selv om Hamas har en erklært og helt åpen politisk strategi om å fremstille egen lidelse som et blodbad for å vinne sympati, finner man ingen grunn til å tvile på Hamas-kilder.
Det vil være usannsynlig at ikke overtredelser, drap og elendighet følger IDFs krigføring inne på Gaza, men der er i deres egen interesse at de samtidig gjør militære grep for å skjerme sivile for å beskytte eget
omdømme. Det innebærer at Hamas gjør alt de kan for å gjemme seg bak sivile som
skjold.
Hamas har egeninteresse i å gjøre sivile tapstall så store som mulig for å vinne sympati, og Israel har på sin side interesse av at disse blir så små som mulig for å begrense internasjonal fordømmelse. Dette er rasjonelt. Det eneste som kunne gjøre Israel-haternes fortelling rasjonell var om Israel og dets jødiske majoritetsbefolkning egentlig er onde, svært gode på konspiratorisk hemmelighold og med en morbid tiltrekning mot barnedrap. Jødehat av gammelt merke, med andre ord. Ulekkert. Det finnes i overflod blant islamistene på Gaza, og den eldste og mest rotfestede rasismen smitter svært lett over på de som av gode hensikter ønsker at lidelsene for den palestinske befolkningen skal ta slutt.
La meg til slutt bemerke at jeg var medlem av Palestinafronten på tampen av 70-tallet, på en tid da norsk offentlighet generelt var ekstremt pro-Israelsk og nyansefri. Jeg leste Johnathan Dimblebys Palestinerne, og marsjerte i Oslo mot fredsprisen til Begin og Sadat (fordi jeg var i byen da). Hva endret seg fra da til nå? Først og fremst at det gikk opp for meg (altfor sent, men bedre sent enn aldri) at PLO og andre representanter for palestinerne ikke var interessert i sin egen stat, men i Israels ødeleggelse. Men først og fremst er det den oppsiktsvekkende ensidigheten i norsk offentlighet som har opprørt meg - særlig siden massakren 7. oktober 2023, og i den påfølgende krigen.
søndag 20. desember 2020
Polarisering - rasjonalitetens fiende
En noe uformell undersøkelse om folk trodde den britiske statsråden Priti Patel hadde mobbet ansatte i sitt departement satte fokus på et viktig spørsmål. Patel hadde blitt beskyldt for å mobbe, men hadde benektet dette. Uten en rykende pistol er det jo vanskelig å avgjøre, men vi mennesker holder sjelden tilbake skråsikre avgjørelser av noe så ubetydelig som manglende bevis.
Her fordelte svarene seg nesten 100% ut fra hva man mener om Brexit. Patel var og er en sterk forkjemper for Brexit, og de som stemte for å forbli i EU mente sikkert Patel var skyldig mens meningsfellene hennes mente hun var utsatt for en svertekampanje. Enten man bikket den ene eller andre veien, så var utgangspunktet fordommer fra et helt annet felt enn det som var relevant. Fordommer og ikke bevis eller resonnering var grunnlaget for konklusjonen. (For min del tror jeg det er overveiende sannsynlig at hun hadde vært uforholdsmessig brysk og fornærmende, så jeg er kanskje ikke noe bedre selv.)
Når folk tar standpunkt i god tro, og med rasjonalitet som basis, så er i alle fall teorien at man vil nærme seg hverandre når man får mer informasjon - eller at man blir enige om grunnlaget for en uenighet. Men det er ikke dette som skjer i tilfeller som dette.
Lord, Ross og Lepper var tidlig ute med forskning på dette. I en artikkel fra 1979 i Journal of Personality and Social Psychology la de fram empirisk forskning som viste ganske entydig at det å argumenter for ulike syn for parter som sto langt fra hverandre ikke førte dem nærmere hverandre, men tvert om førte dem i motsatt retning. Dette var lenge før sosiale medier og fenomen som "twitterstormer" ble en del av hverdagen. En gruppe som var tilhenger av dødsstraff, og en gruppe som var mot, fikk presentert samlinger for begge syn. Teorien var at de ville komme nærmere hverandre i denne prosessen etter som de fikk satt seg inn i andre synspunkt. Men det motsatte skjedde - de ble bare mer sikre i sin sak. Uten unntak!
Denne dynamikken har eksistert lenge. Jeg var jo godt kjent med folk i NKP, og de levde i en alternativ virkelighet når det gjaldt livet i Øst-Europa og Sovjet-Unionen. Men i dag gjelder dette en lang rekke ganske avgjørende spørsmål - klimaendringer, vaksiner, valgutfallet i USA mm. Tilfanget av "alternativ informasjon" på nett og eksistensen av selvbekreftende ekkokamre på (u)sosiale medier gjør dette verre enn før. Folk som ABB og hans like, og tusener av jihadister, radikaliseres foran PCen og omformes til tikkende bomber. En viktig del av disses virkelighetsoppfatning er konspirasjoner, slik at alle motforestillinger eller motargument omgjøres til vesentlige bevis for denne virkelighetsoppfatningen. "Fake news," som vi har lært oss til å kalle det.
Man bør jo avslutte optimistisk, eller litt optimisisk i alle fall. Kanskje valget av Joe Biden er et tegn på at i alle fall noen er møkk lei av denne polariseringen? At noen synes det er forfriskende med gammeldags moderasjon og tvisynthet?
Men i bunn og grunn er det ikke alle andre sin feil. Man må først og fremst innse at denne polariseringen også springer ut av noe grunnleggende menneskelig - det behagelige i å få ens verdensbilde bekreftet og ubehaget i å måtte endre mening. Bare ved å se det menneskelige i ens motstandere, og å agere ut fra det, kan en begynne en viktig endring. Skal endringen kun bestå i at alle andre må se at de tar feil, legge seg flat og "skrive under her," blir fremtiden alles kamp mot alle.
[Lord et alia var mer pessimistiske: "If our study demonstrates anything, it surely demonstrates that social scientists can not expect rationality, enlightenment, and consensus about policy to emerge from their attempts to furnish "objective" data about burning social issues." (s. 2108))
lørdag 11. mars 2017
Uten årgang
Jeg har syslet med vin på hobbybasis noen år, lest mye og skrevet en god del. Jeg tror faktisk jeg har lært en del. En av de tingene jeg har lært meg når det gjelder vin er at årgangen er noe av det viktigste å legge merke til. Om en vin er strålende, og smaker sånn og slik i en årgang, så kan den være dårlig og smake på en helt annen måte den neste årgangen. Jeg kan nevne et utall eksempler på at det er slik, og alle som vet noe ut over det helt minimale om vin skjønner dette.
Derfor er årgangen noe av det viktigste man kan si om en vin. Så hvorfor i /§¤/&#(¤ har Ingvild Tennfjord, landets kanskje mest innflytelsesrike vinjournalist, kuttet dem ut når hun skriver om viner? Det hun skriver om vinene er både velskrevet og tilpasset et bredere publikum enn oss besserwissere, men hvorfor i all verden kutte ut noe av det viktigste? Det hun skriver er bare gyldig for denne årgangen (i beste fall), så hvorfor villede folk på denne måten?
Årganger er viktige for kvalitetsvin, og før kunne man returnere eller la være å akseptere viner man bestilte som hadde feil årgang. Nå har polet fjernet denne muligheten gjennom formuleringen i nettbutikken om at "* Vi tar forbehold om at varen som leveres kan ha en annen årgang/etikett enn oppgitt.
Så er dette en konspirasjon for å dytte dårlige årganger på folk?
PS - Ingen bør la seg lure. Kjøpsloven gjelder fortsatt, og man har angrerett. Kommer feil årgang så er det bare å nekte å ta de ut.
mandag 12. september 2016
Venstresidens selvgodhet
Dette innlegget i Wortharguingfor er selvsagt satire, og er overdrevet og ikke utpreget balansert. Likevel fanger det opp flere fenomen som er godt synlige på venstresiden - kanskje noe mindre i Norge enn i en del andre land.
Et av fenomenene er vissheten om at man er på de godes side. I boka 1066 And All That ble frontene i den engelske borgerkrigen omtalt som wrong but wromantic (Royalistene) og right but repulsive (Parlamenttilhengerne). Mye av dette henger igjen. På venstresiden er man snille, og andre syn enn deres grunner seg i egoisme og det som verre er. Dette er et meget behagelig verdensbilde, og impliserer solide doser med selvros.
Forakten for arbeiderklassen (den aktive venstresiden er selvsagt middelklasse ansatt i offentlig sektor) skjules under begrep som "falsk bevissthet" (brukes bare av de som vet de har korrekt bevissthet, selvsagt). Arbeiderklassen trenger hjelp, og derfor må venstresidens aktivister gjøre felles sak med arbeiderklassen og alle de andre undertrykte. Utakk er verdens lønn, så det spiller liten rolle om arbeiderklassen og andre undertrykte faktisk deler venstresidens syn.
Siden den falske bevisstheten sitter så dypt, og de undertrykte døyver sin elendighet med interesser og aktiviteter venstresidens aktivister avskyr, så faller det på venstresiden å være fornærmet og provosert på arbeiderklassens og de undertyktes vegne.
Dermed får vi mange dydssignaler fra venstresiden. Tydelige markeringer av hvor riktig og viktig ens handlinger, vaner og følelsesuttrykk er. Virtue signalling kalles det på engelsk. Dette styrker i høy grad selvfølelsen, og skaper et tydelig skille mellom oss (som bryr oss om de svake og planeten) og de andre (som gir blanke i andre enn seg selv, eller er utsatt for falsk bevissthet - arbeiderklassen og andre undertrykte).
For all del - jeg er en sterk tilhenger av å gjøre verden bedre. Det er faktisk den mest vesentlige motivasjonen for politisk aktivitet. Alle som driver med politikk på en eller annen måte kunne med fordel ha gjort en innsats for å anerkjenne at også de med andre meninger og synspunkter har den samme motivasjonen.
For det mest avskyelige med venstresidens selvgodhet er nettopp det: demoniseringen av "de andre" og de konspirasjonsteoriene som må til for å få dette verdensbildet til å henge i hop.