Ytre høyre?

"Philosophy is a battle against the bewitchment of our intelligence by means of language,"* skrev Wittgenstein. Språket, eller den måten vi bruker det på, har i alle fall forhekset mange til å tro at politikere som Trump er ytre høyre. Det er feil. 

I vår politiske tradisjon og historie er det å være på høyresiden i politikken særlig kjennetegnet av en idékonstellasjon med sunn pengepolitikk, finanspolitisk tilbakeholdenhet, tro på markeder og respekt for loven. Videre har den utenrikspolitiske linjen vært klart i favør av et sterkt forsvar og motstand mot diktatoriske regimer i øst. Sentrale figurer fra 80-tallet, for eksempel, med Reagan og Mrs. Thatcher i spissen var regnet som "ytre høyre" i sin tid, og kjennetegnene nevnt over passet dem som hånd i hanske. 

Men The Donald? Finanspolitisk tilbakeholdenhet? Trump legger billioner til statsgjelden. Sunn pengepolitikk? Presidenten har satt i gang en skinnetterforskning av sentralbanksjefen i håp om å presse rentene kunstig ned. Frie markeder? Avtaler sektor for sektor (for ikke å snakke om tollpolitikken) viser en administrasjon som ønsker at kapitalflyten skal styres av The Donald, ikke gjennom markedets kollektive visdom uttrykt i priser. Når det gjelder rettsstaten? Det er en vits! Han har trampet (eller kanskje Trumpet?) på nesten alle institusjonelle normer. Lover, regler, og særlig sedvane (som ekte konservative elsker) viser han den ytterste forakt. 

Alt dette er ytterliggående, men det er ikke ytre høyre. Det er ikke en ekstrem variant av de kjennetegnene jeg har vist til over, men det stikk motsatte. Derfor er det meningsløst, og en forhekselse av vår kollektive forstand, å fortsatt omtale og regne Trump og hans like som "Ytre høyre". 

Når det gjeler motstanden mot immigrasjon, som er en fellesnevner for Trump og hans kopister og likesinnede i andre vestlige land, så er det konservativt å være mot illegal immigrasjon. Det følger av respekt for loven - et klassisk trekk ved høyreorientert politikk fra Den franske revolusjon og til nå. 

I grunnen er det pussig at det er den selverklærte venstresiden som er liberal på dette med illegal immigrasjon, for det er den tradisjonelle arbeiderklassen som blir undergravd på arbeids- og boligmarkedet av ukontrollert og betydelig immigrasjon fra fattige land. Det ser venstresiden antakelig ikke selv, men det er nok en vesentlig grunn til at den hjemlige arbeiderklassen (i land etter land) vender seg mot dem, og at arbeiderklassen og prekariatet i sin tur blir omtalt og behandlet som "a basket of depolorables". Ukontrollert immigrasjon er i arbeiderklassens disfavør, mens (oss) høyt utdannede nyter godt av billigere tjenester og vi konkurrerer uansett ikke med disse på boligmarkedet.

Nei, det er heller grunn til å se Trump og hans likesinnede som ytre venstre.  Politisk styrt rente og slutt på frihandel? Typisk venstresidepolitikk. Finanspolitisk ønsketenkning og kunstige stimulanser gjennom lav rente? Klassisk venstresidepolitikk. Kontroll og detaljstyring med økonomien? Nøyaktig det Mrs. Thatcher og Reagan vant valg på å avvise da dette viste seg å være kontraproduktivt. 

Det er åpenbart tjenlig for venstresiden å være mot Trump, men Trump-politikk som det å være mot NATO, EU, frihandel og en uavhengig sentralbank er også tradisjonell SV-politikk slik jeg kjente den fra min tid i partiet. Å være, som Trump, positivt innstilt til dialog og avtaler med østlige despoter var vi heller ikke helt ukjent med. Dessverre. Og nå har Trump til og med gått inn i en joint venture med Maduro-regimet (minus Maduro) i Venezuela.

Min konklusjon er at det er grovt villedende å tenke på Trumpismen som ytre høyre. Det er i bunn og grunn det motsatte. 

* Philosophical Investigations (1953), § 109. 

Pro-palestinsk eller?

Det er fullt legitimt å kritisere Israel, som jeg selv gjør,* og det er ikke anti-semittisk å gjøre det. Men en særlig type ensidighet får meg til å fatte mistanke om nærværet av den eldste og mest rotfestede av alle rasismer på den politiske venstresiden. 

La oss sammenligne Israel og Syria - krigen på Gaza som foregår nå, og borgerkrigen i Syria fra 2011 og framover. Det er store demonstrasjoner mot Israels krigføring. Nesten 30.000 skal være drept, i følge Hamas. 16.000 Hamas-terrorister er drept, hevder Israel. Uansett: fryktelige kamper, lidelse og død. Alle anstendige mennesker reagerer på dette. Uansett hvordan man regner eller ser på det: Tusenvis av uskyldige er drept og lemlestet. 

Siden 2011 har omtrent 350.000 blitt drept i Syrias borgerkrig, der Assad-regimet har fått god hjelp av Russland til å massakrere egen befolkning. Hundretusener av uskyldige drept og lemlestet. Tilfeldigvis er ca. 4.000 av disse palestinere. 120.000 palestinere har flyktet fra Syria, og omtrent 280.000 palestinere har blitt internt fordrevet i Syria - der Assad fører tradisjonene videre med å gasse egen befolkning. Kan noen hevde at disse lidelsene er mindre? At de på et vis er uunngåelige? Nei. Men venstresidens protester mot dette? Hvor ble det av dem? Noen som kom med beskyldninger om "folkemord"? 

De protestmarsjene som har gått i anledning Syria, har vært mot at vesten og USA skulle gå inn og gjøre noe. "Hands off Syria," sto det på plakatene da flere hundre protesterte i London i august 2013. I all hovedsak har USA og vesten holdt seg unna, og Putins krigsmaskineri har kommet Assad til unnsetning. Et vakum i maktens verden fylles fort. God trening har de også fått i å drepe, undertrykke og gasse sivile. Slik sett har demonstrantene fått det som de ville. USA og vesten holdt seg unna. Det gikk jo riktig bra. Omtanken for Syrias barn, gassing av sivile, og bombing av sykehus med mere var det vanskelig å få øye på. 

For det første er ikke dette "Whataboutism." Saken her er motiver for aksjonisme, og det jeg presenterer her er elementer i et analogiargument. Er dette holdbart, og er det relevant? Ja, det jeg hevder her er sant. Det mest interessante her er om det er relevant. Hvilke er likhetene, og hvilke er forskjellene? 

Hvis man betrakter Palestina som det området som i 1948 ble delt i Israel og Palestina som ett, så er det som foregår på Gaza nå del av en borgerkrig. Som i Syria. Også her er det en sterkere part, Israel, akkurat som Assad med statens maktmidler var og er sterkere i Syria. Mange uskyldige sivile drepes. Begge landene er i Midt-Østen. I ett tilfelle er det stor oppstand i våre land over det som foregår. "Folkemord," "Apartheid," og så videre. Forslag om boikott, sanksjoner og mere til. I det andre var det nesten total taushet fra gata og fra venstresiden ellers - rent bortsett fra i kravene om å holde seg unna. 

Så hva er forskjellene her? I det ene tilfellet skulle vesten (i følge den aktivistiske venstresiden) holde seg unna når enorme mengder sivile ble drept av regimet og dets glade hjelpere (Russland), mens i det andre er det ingen måte på hvor grusomt det er når en stat går etter en terrororganisasjon som har gravd seg ned i 500 km med tunneler under to millioner menneskelige skjold. Kan det ha noe med at det i det ene tilfellet er verdens eneste stat for jøder involvert, og i det andre er det ikke noen jøder involvert? Man kan jo fatte mistanke. Antisemittismen ligger som en arvesynd i den vestlige kultur, og venstresiden er ikke vaksinert. Dette siste vil jeg komme tilbake til.  

* - Noen sentrale punkt i så måte: Regjeringens undergravning av maktfordelingsprinsippet, ekstremister i regjeringen, bosettinger på vestbredden, og mye annet. Naivitet overfor Hamas, for eksempel. Krigføringen på Gaza? Mer burde vært gjort, og må gjøres, for å sikre forsyninger til sivile. Krigføringen blir også nøye saumfart, så eventuelle overtredelser av krigens folkerett vil komme for dag etter hvert. 

Fareed Zakaria om hykleriet på amerikanske eliteuniversitet.

Økende ulikhet i Norge?

Venstresiden i Norge fremhever stadig vekk at det er økende ulikhet i Norge. De har "sakseierskap" til det å jevne ut ulikhet. Nå til dags går det visst ut på å bruke skatter til å jage de rikeste ut av landet med pengene sine. Sånn blir landet fattigere, men ulikheten blir mindre. Hurra! Det andre grepet er å være mer liberal med å ta imot flyktninger fra land med lavt utdanningsnivå. Disse har vanskelig for å komme seg inn på arbeidsmarkedet i Norge, og slik vil man alltid kunne øke ulikheten ved å senke bunnen og dermed ha "en god sak". Men landet som helhet blir fattigere. (Bildet: Sosiologisk Institutt, UiB)

Hva sier statistikken? Som så ofte ellers sier den det den blir bedt om å si. Eller rettere sagt: Du kan få støtte til din "fortelling" ved å velge parametre og tidsintervall. World Inequality Database har jeg før omtalt her på bloggen. Det er en fantastisk kilde. 

Jeg har sjekket tallene for Norge, og valgt å sammenligne de rikeste ti prosent på inntekt, mot den fattigste halvparten. Her er det lett å finne støtte for "sin fortelling" ved å velge starttidspunkt. Dersom man velger 1992, for eksempel, har ulikheten i Norge økt. Den fattigste halvparten har fått redusert sin andel av nasjonalinntekten fra 36% til 33%, mens den rikeste tiprosenten har økt sin andel fra 19% til 23% i 2018 (og omtrent det samme i 2021 - men de siste tallene er det færre av). Altså har ulikheten i Norge økt. 

Dersom vi velger 1997 ser vi at ulikheten i Norge ikke har økt i det hele tatt på et kvart århundre. Da hadde den fattigste halvparten også 33% av totalen, mens de rikeste ti prosent hadde en prosent mer (24%). De har altså fått litt mindre av totalen. 

Hva så med den rikeste prosenten? Mantraet fra venstresiden under Solberg-regjeringene fra 2013 til 2021 var at de gjorde "de rike rikere." Men tallene viser at den rikeste prosenten fikk redusert sin andel av inntektene fra 12% til 9% under regjeringene med Høyre, mens de åtte årene med SV i regjering (sammen med Ap og Sp) ikke førte til noen endring. 

De virkelig lange linjene, fra 1980 fram til i dag, viser virkelig overraskende små endringer. Den fattigste halvparten hadde da, som nå, ca. 33% av inntektene. Den rikeste tiprosenten hadde 21% da mot 22% nå - neppe noen grunn til å klage over stadig økende ulikhet i samfunnet. 

Men det er all grunn til å ta ulikhet alvorlig. Den forvitrer tillit og sosiale bånd i samfunnet, den gjør det vanskeligere med sosial mobilitet og er en (om enn indirekte) trussel mot demokratiet. Men det er også grunn til å ta alvorlig at ulikhet blir manipulert til politiske formål. Det undergraver også tillit og er en trussel mot demokratiet. I alle fall et opplyst demokrati. 

En helskrudd virkelighetsoppfatning

Spiller journalisters politiske oppfatninger noen rolle? 

Det er et kjent fenomen at journalister svært mye større grad enn befolkningen hører til på venstresiden politisk, og det er særlig på to måter at det kan spille en rolle i politikken. For det første kan politiske oppfatninger komme til uttrykk direkte eller i hvordan saker blir vinklet. Men en mye oversett påvirkning ligger i hvilke typer saker som får oppmerksomhet. Det kan man også måle på hvordan oppmerksomhet skrur virkelighetsoppfatningen. 

Test deg selv: Hvor stor andel av befolkningen i Norge tror du er muslimer? Hvor stor andel er samer? Hvor stor andel av befolkningen snakker samisk til daglig? (Svar nederst på siden)

I USA tror de som blir spurt i gjennomsnitt at 41% av befolkningen er svarte. Blant svarte amerikanere (African Americans som folkegruppen kalles til tross for at nesten ingen av den noen gang har vært i Afrika) er den gjennomsnittlige verdien 52%. Altså, svarte amerikanere tror at flertallet av befolkningen er svarte. Det riktige tallet (for i USA holder de rede på slikt gjennom folketellinger der folk blir bedt om å oppgi "rase") er 12%. Black lives matter, men andelen i befolkningen øker ikke av den grunn. 

Flertallet tror også at USAs asiatiske befolkning utgjør 29%, mens det egentlige tallet er 6%. Og at urinvånerne (som vi fortsatt ofte kaller indianere) utgjør 27% - mens det riktige tallet er 1%. Det må bety at landets hvite har blitt utsatt for et plutselig og omfattende folkemord. 

Når man legger sammen hva folk tror om folketallet i New York City (30%), California (32%) og Texas (30%) - så er det knapt folk igjen til resten av landet. Forklaringen er trolig medienes dekning og oppmerksomhet om disse to statene og den store byen med alle skyskraperne. Akkurat som med dekningen og oppmerksomheten rundt etniske minoriteter skrur det virkelighetsoppfatningen. "Alle" de ser på TV eller film bor jo i New York City eller i California, og Texas er jo en stor stat. 

Det samme slår inn på seksuelle minoriteter. Oppmerksomheten er det lite å si på. Med "woke" på dagsorden er det fullt fokus. Andelen homoseksuelle anslås til 30% - omtrent ti ganger så høyt som det reelle tallet. Transseksuelle anslås til å omfatte hele 21% av befolkningen (egentlig 0,6%). 

Det er mye annet gøy å lese ut av dette, men før man lar seg overmanne av det humoristiske bør man kanskje tenke over hva det sier om hvordan mennesker danner seg oppfatninger. Det er egentlig ganske lite av det vi tror om verden som er dannet gjennom entydige erfaringer og grundig gjennomtenkning. Og disse funnene er gode eksempler på dette. Eksponering danner grunnlaget for oppfatninger om forholdsmessig betydning og størrelse - som ved mye omtalte etniske minoriteter og befolkningen i høyt eksponerte byer og delstater. 

Løsning på selvtest: Ca. 4% er muslimer, 0,8% er samer, og 0,3% snakker samisk daglig. (Eller så nært som det lar seg gjøre å definere disse kategoriene.)

Jeg skulle ønske vi hadde et miljøparti mer i sentrum i Norge, et parti som lignet litt mer på "Die Grünen" i Tyskland. Et modent, forstandig og styrkingsdyktig parti med dyktige politikere. Eller kanskje vi har det? Det må i så fall være Venstre, for MDG er langt ute på ytterste venstrefløy på økonomisk politikk i alle fall. Ikke særlig god sammenheng er det heller mellom målsettinger og virkemidler.

I sitt alternative statsbudsjett sørger de i alle fall for at staten blir stadig mer oljeavhengig - akkurat som for eksempel SV. Støres regjering gikk inn for å bruke 39 milliarder mer skattekroner enn i kriseåret 2021, og på toppen av det ønsker MDG å bruke 78 milliarder mer! Nå er det sikkert ikke så dumt å skattlegge noe man ikke liker (oljenæringen), men man gjør staten mer og mer avhengig av at noen gjør det man ikke liker. Sånn som å arbeide (skatt på inntekt) eller å unngå eller utsette forbruk (formue). For også dette inngår i MDGs forslag om å blåse opp statens andel av verdiskapningen med 78 mrd.

Staten Norge sitter allerede med et oljekorrigert underskudd på 300 milliarder kroner årlig. MDGs alternative statsbudsjett vil forverre dette betydelig, for staten skal bruke mye mer penger og også unngå å tjene så mye som nå. Innbringende virksomheter skal ikke oppmuntres, men bare skattes mere: Oppdrettsnæringen (900 mill), gruvedrift (425 mill) og turisme også. 

Derimot skal man gjøre en innsats for at vi skal jobbe mindre med utredninger for kortere arbeidstid og borgerlønn. 

Så ikke bare oljevirksomheten men også de lønnsomme næringene som kanskje kan fylle (noe av) hullet etter oljen skal straffes samtidig som inntektene til staten økes. Vi skal også jobbe mindre.

MDG står for noen upopulære men nødvendige saker, men når det gjelder å forberede økonomien og folket på virkeligheten etter at oljenæringen må stoppe helt i 2035 (etter MDGs ønske) er de helt bakstreverske. Ved å kjøre opp det offentlige forbruket på denne måten som deres alternative budsjett ønsker, vil alt krasje skikkelig når kranene skrus igjen. De vil sørge for at det vil være umulig å slutte med gass- og oljeutvinning etter dette. For MDG klarer heller ikke å bremse statens forbruksvekst. De klarer bare å gasse på. 

Hans Geelmuyden får siste ord:

Å lytte til MDG er som å bivåne et møte i studentsamfunnet på søttitallet. Partiets politikk er nasjonalistisk og rammer alle andre, bare ikke egne velgere; Full fart, og allting gratis!

Her ser vi et innslag på The Daily Telegraph om hvordan Paris har blitt ødelagt av venstresiden. (Dobbelklikk for stor versjon.)

Det høres ut som et outrert innlegg på høyresiden et sted, men argumenter og dokumentasjon føles opp med meget gode illustrasjoner. Politikken baseres på en idealby med idealmennesker. Når de ikke finnes, så går det som det må. 

Jeg har ikke vært der på over tre år nå (sukk!), og det hevdes at det har blitt mye verre på tre år. 

Visste du at kommunearbeiderne i Paris bare jobber ca. 25 timer i uken for full lønn? Kanskje det er derfor det har blitt så skittent og fælt? 

Vindkraft som lakkmustest

Ingenting viser så tydelig hvilke partier som har forstått hva klimautfordringene krever av oss som holdningen til vindkraft på land. 

Motstanden mot vindkraft på land er det ikke så vanskelig å forstå. De siste årene har flere anlegg blitt svært omstridt, og på ingen måte uten grunn. Anleggene ble godtatt for til dels lenge siden, og godkjenningene var mangelfulle siden størrelse og omfang var dårlig regulert. Anleggene har blitt mye høyere og mer omfattende enn de først tydet på (siden større møller er mye mer effektive, har det vist seg). Flere anlegg har også havnet i områder der de antakelig ikke burde vært bygget. 

Dertil har finansiering og eierskap vært omstridt. Også det av gode grunner. 

Men derfra og til å si nei til all videre utbygging av vindkraft på land er både populistisk og idiotisk. Idiotisk siden vi, både i Norge og på planeten Jorden, trenger mer fornybar kraft. Ikke fornybar kraft som pengesluk, men fornybar kraft som er såpass rimelig at den vil kunne utkonkurrere fossil kraft. Det er det bare vindkraft (her oppe i nord) og solkraft (lengre sør) som kan gjøre. 

Politiske partier som profilerer seg som miljøpartier, særlig MDG, vil sette en sluttdato for norsk oljeproduksjon. Men steinalderen tok ikke slutt på grunn av steinmangel men fordi bedre alternativ var tilgjengelige. Selvsagt kan man gjøre mye med energisparing - særlig i et land der strømmen er så billig som i Norge, men med mindre man går for Amish-alternativet må mye mer elektrisitet genereres.

Et parti som Arbeiderpartiet profilerer seg på hydrogen, men sier ikke ett ord om energikilden til dette hydrogenet. Hydrogen er en energibærer og ikke en energikilde som olje, vindkraft, gass, solenergi, kull eller atomkraft. Hvis hydrogenproduksjonen skal komme fra gass, for eksempel, så er det ikke mye til "grønn omstilling". Alle partier som profilerer seg på ny industri rundt hydrogen må si klart fra hva som skal være energikilden.

Vindkraft til havs er mye dyrere å bygge ut enn til lands, og er også betydelig vanskeligere og dyrere å vedlikeholde. Vindkraft til havs krever store subsidier og er dermed ikke noen kraft som vil utkonkurrere fossile kilder. 

Videre utbygging av vindkraft på land er en vesentlig del av det som kreves av oss for å nå nullutslipp. Norge er velsignet med mye vind og store ubebodde områder. Dessverre er vi også rammet av populistiske og kortsiktige partier, mange av dem liker også å fremstille seg selv som grønne. Men det grønne skiftet krever ikke bare bevilgninger. Det krever også at noe ofres. Det krever lederskap og klokskap. 

Så langt jeg kan se er det to partier som klart er åpne for mer vindkraft på land. Venstre og Høyre. Jeg håper jeg tar feil, men så langt er det disse partiene som har tatt inn over seg at man ikke får i både pose og sekk. Det er bare disse som er "voksne nok" i denne viktige saken til at jeg kunne tenkt meg å stemme på dem. 

Venstresidens syn på arbeid

Det er lite som tyder på at arbeid er en kilde til undertrykkelse, og mye som tyder på at arbeid er en kilde til stolthet. Tvert om det venstresiden har begynt å hevde, med andre ord. 

David Graeber ga ut et essay i 2013 og en bok i 2018 om "bullshit jobs". Teorien er at automasjon har innskrenket behovet for arbeid i samfunnet, og at mange - kanskje et flertall - utfører meningsløse jobber som bryter ned individene. "Profound psychological violence" var Gaebers måte å si det på. Det er en kjapp og ikke særlig nyansert oppsummering, men den får duge her. 

Venstresidens kritikk av kapitalismen har i all hovedsak to hovedbestanddeler. Den ene er at kapitalismen leder til sin egen undergang gjennom akkumulasjon og etterspørselskrise (den moderne versjonen ser vi hos Piketty), og den andre er at kapitalismen ødelegger sjelen. Grovt sett. Graeber hører til sjelsødeleggelsens profeter, en linje vi også har sett i Marx' tidlige og mer romantiske skrifter om fremmedgjøring. 

Graebers kalkulasjoner var ganske pussige. Ut fra at 50% sa at jobbene deres gjorde en meningsfull forskjell for verden, og 37% som ikke gjorde det, så kalkulerte han at 37% av de 63% som ikke mente deres jobber var meningsløse støttet meningsløse jobber. Dermed ble det et flertall som hadde meningsløse jobber- bullshit jobber. Det er en ganske spuriøs utregning, men når konklusjonen er viktigere enn grundige undersøkelser blir det vel sånn. 

Når spørsmålet er om man gjør "en meningsfull forskjell for verden" er standarden skyhøy. Når man heller bruker data fra European Working Conditions Survey får man helt andre tall og dermed konklusjoner. De spør "do you feel you are doing useful work?" - og bare 5% svarer "sjelden" eller "aldri". Det er noe helt annet enn tallene til (avdøde) Graeber. 79% er stolte av hva de gjør, og 68% gleder seg til å dra på arbeid. 

Arbeiderbevegelsen brukte å hevde at folk var stolte av sitt arbeid. Gjør din plikt og krev din rett! - og lignende - var sentrale slagord. Nå har venstresiden kanskje blitt så akademisert at få har erfaring fra det som mange mener er bullshitjobber, og det har ført til at så mange kjøper teorien ukritisk. 

For venstresiden er det antakelig mer komfortabelt å fortsatt tro på dystopien om kapitalismen, enn det er å ta inn over seg at et stort flertall mener kapitalismens arbeidsliv er helt greit eller riktig bra. 

Institusjonell rasisme?

Ideologien om institusjonell rasisme har fått seg et skudd for baugen. Den kom fra den eneste legitime parten i diskusjonen, nemlig fakta. Institusjonell rasisme er også kjent som systemisk rasisme, og et av de klareste og mest kjente eksemplene er apartheid i Sør-Afrika. 

Etter Black Lives Matter i fjor ble det nedsatt en kommisjon i Storbritannia for å undersøke forekomsten av institusjonell rasisme. Den skulle baseres på fakta og ikke på synsing eller anekdoter, og ble ledet av Tony Sewell. Rapporten er vel verdt å lese. Den viser at forhold som geografi, familieforhold, sosio-økonomisk bakgrunn, kultur og religion hadde mer betydning for "livssjanser" enn etnisk bakgrunn/"rase."*

Rapporten går eksplisitt mot forestillingen om at rasisme forklarer alle, eller de fleste, forskjeller i livssjanser og levekår. Selv om rapporten ikke sier det slik, sitter man igjen med oppfatningen av at fortellingen om systematisk og institusjonell rasisme er grunnet i intellektuell latskap og manglende evne til å skille årsaker fra virkninger. Så lenge man sitter med feil bilde av virkeligheten er man også ute av stand til å finne målrettede tiltak for å gjøre livet bedre for de man hevder å representere. 

Rapporten sier ikke at rasisme ikke finnes, eller at rasismen ikke forverrer etniske minoriteters liv, men at fortellingen om institusjonell rasisme dekker over virkelige årsaker til forskjeller og forvrenger virkeligheten på en måte som på ingen måte gagner etniske minoriteter. At rasisme finnes er åpenbart, at den gjør mye skade er også åpenbart, men (og dette er mest min konklusjon) den intellektuelle latskapen som ligger i den enkle bruken av "institusjonell rasisme" dekker over de egentlige årsakene og dermed også mulighetene til å gjøre livet bedre for folk. Å bruke merkelappen "institusjonell rasisme" gir utløp for moralsk forargelse samtidig som den gir brukeren et klapp på skulderen. Det er mye mer attraktivt enn å gå inn i hvordan ting egentlig henger sammen, som ofte har med sosial klasse og familieforhold å gjøre. 

Rapporten kritiserer også den utbredte bruken av akronymet "BAME" (Black, Asian and Minority Ethnic), for det dekker over enorme forskjeller mellom ulike etniske grupper. For eksempel, selv mellom svarte fra karibien og fra Afrika er det store forskjeller. Svarte fra Afrika gjør det bedre på skolen enn hvite, mens det motsatte er tilfelle for de fra de karibiske øyer til tross for helt lignende levekår, rasisme og nabolag. Forskjellen ligger i optimisme/pessimisme, mener rapporten. 

Med unntak av svarte fra de karibiske øyer, gjør alle etniske grupper det bedre i utdanningssystemet enn hvite fra England. Tygg litt på den! Sewell sier de ble overrasket over hvor fastlåste levekårene til grupper av hvite var. Klasse trumfer "rase,"* med andre ord, og en høyere andel fra etniske minoriteter tar høyere utdanning enn gruppen hvite fra England. Det er verdt å studere dette nøye, for det bryter med hva de fleste går rundt og tror. 

The report says: "Diversity training and policies that treat people differently according to ethnicity does not work." And it recommends policies such as name-blind applications and mentoring rather than quotas.

Men: Mye av det vi har trodd stemmer også. Etniske minoriteter tjener i snitt 2,3% mindre enn tilsvarende hvite. Den forskjellen har krympet betraktelig over et par-tre tiår, men den finnes. Og ledigheten er høyere for unge fra kinesiske og indiske familier til tross for bedre skoleresultater og positive stereotyper. 

Rapporten kommer med en serie anbefalinger (ss. 12-13 for en oppsummering), og dette er det som trengs. Med det mener jeg ikke at alle og bare disse er det som trengs, men at en må finne løsninger og søke fremgang i stedet for å slenge som seg med fasjonable uttrykk som dekker over heller enn åpenbarer virkeligheten. Mange synes besatt av å beskylde alle og enhver for rasisme heller enn å gjøre verden til et litt bedre sted, og at dårlige livsvilkår har med klasse å gjøre heller enn rase synes å være vanskelig å takle for våre dagers venstreside. Rapporten har da også blitt møtt med forargelse fra svært mange som har en egeninteresse i å videreføre "institusjonell rasisme ideologien." Som Brendan O'Neill skriver i Spiked-online:  

‘Institutional racism’ is in many ways the founding myth of the new elites. It is the source of their moral authority. In depicting Britain as a racist country, they can position themselves as the wise, enlightened ones who must rescue and re-educate us all. Once, the elites viewed us as an underclass in need of moral correction; now they view us as a racist throng requiring unconscious bias training. No wonder they’re so angry today: this review has weakened the already weak foundations of their elitist claims to moral and social authority over the masses. The Emperor of Identitarianism now stands naked before us. And you know what to do: laugh

*Jeg skriver "rase" i anførselstegn siden det ikke finnes menneskelige raser. Det er et avskyelig begrep som særlig amerikanere, som har det som obligatorisk kategori i sin folketelling, synes å være besatt av å holde på. 

Et bolverk mot trumpismen?

Tidligere utenriksminister og leder av de konservative i Storbritannia, William Hague, er en klok og kunnskapsrik mann. I The Times 9. november spør han hva konservative verden over kan gjøre for å forhindre at slike personer som Donald Trump kommer til makten, og at idéene deres ikke får overtaket på høyresiden i politikken.

Spørsmålet er betimelig. Selv om Biden heldigvis vant presidentvalget, så var Donald J. Trump styggelig nær gjenvalg og demokratene gjorde det på langt nær så bra som ventet i kongressvalgene. Bare pandemien forhindret fire nye år med Trump. Problemet er ikke bare USA og dets særegenheter, de samme kreftene har medvind i mange land også i resten av verden. Hague mener problemene de løfter fram også må løses av ekte liberal-konservative, og jeg tror han har et poeng. 

Jeg avskyr Trump og nesten alt han står for i politikken, både i form og innhold. Jeg er globalist, liberal i de fleste sosiale og politiske spørsmål, men også konservativ. "Pakken" er nesten diametralt motsatt av Trump, og jeg ønsker selvsagt at mine idealer skal vinne fram. Likevel: I deler av verden, og ikke bare i Trump-land, har partier på høyresiden lagt om kursen i en mer nasjonalkonservativ retning. Det er ikke uten grunner, og grunnene må alle ta inn over seg. 

Det er nasjonalstatene som har tatt grep under koronapandemien. Det er staten som har maktmonopol og som kan be folk holde seg hjemme - ellers! Det er den nasjonale solidariteten som er motivasjonen for oss som hører etter. Det er det nasjonale helsevesenet som klapper sammen dersom viruset får bre seg fritt. 

Når jeg skriver dette er det akkurat 102 år siden første verdenskrig sluttet. Nasjonalismens galskap, men også en kamp mellom mer moderne demokratier og føydale stater (Les gjerne Hew Strachan). Nasjonalisme og sjåvinisme er alltid feil, men nasjonens solidaritet er limet i moderne demokratier. Det er den tilliten bygger på, og liberale internasjonalister som jeg bør ta det på alvor. 

Trumps velgere, og de som støtter Salvini, Le Pen, SD i Sverige og andre jeg aldri kunne stemt på, ser byer og områder som velstanden har glemt eller forlatt. De ser immigrasjon som virker utenfor kontroll, de ser at folk uten videre utdannelse havner bakpå og utenfor, og for dem virker det som avgjørelser tas av fjerne organ, mystiske algoritmer og eksperter som verken kan eller vil gjøre rede for seg. De enkle og brune løsningene de får servert er helt feil, etter min mening. Og venstresiden har ingenting annet enn mer penger (man ikke har) og woke-propaganda å servere. 

Men også det moderate og liberale sentrum-høyre må ta disse legitime bekymringene på alvor, ellers overlater man bare mulighetsrommet til de brune og autoritære (for venstresiden har ikke noe attraktivt å tilby). Populismen dør ikke den dagen Trump blir båret ut av det ovale kontor eller Brexit blir gjennomført. 

Liberalkonservative partier må bli mer tydelige på at innvandring må kontrolleres og styres ut fra nasjonale behov og i mange land må velstanden spres bedre også geografisk. Men fremfor alt må vi bli tydelige på å fremme en nasjonal kultur. Den må ikke stå i veien for internasjonalisme, men kampen mot Covid19 har vist tydelig at den behøves like mye som før. 

Venstresidens myter - Del 2: Konspirasjonen

Dette er andre innlegg i denne korte serien, det første sto femte juledag 2019. Bakgrunnen er en bok av Chris Clarke, tidligere ansatt i britiske Labour, der han legger fram de tre fortellingene som har fulgt Corbyn og Momentum inn i det britiske arbeiderpartiet. Mye av dette finner vi også på norsk venstreside, og i bare litt redigerte utgaver på den ekstreme høyresiden. Kort sagt: ekstremistenes tenkning følger gjerne disse mønstrene. 

Den andre fortellingen (eller forklaringsmønstret kanskje vi skal si?) har Clarke kallt The Puppet Master. Det som er feil og vondt i samfunnet skyldes en omfattende og ondsinnet plan. Selv om Clarke ikke bruker dette begrepet er det mest som en konspirasjon å regne. Fienden varierer, men den er alltid "de mektige". 

Det er klart: Noen er mektige. Noen snakker sammen. Og noen styrer. Men myte blir det når denne "makten" forklarer alt, og når makten til "makten" overdrives, og når hensiktene til de med makt alltid forstås som onde. 

Clarke ser flere farer med denne myten - farer for venstresiden, vel å merke. Paranoia og sjablongtenkning er de mest åpenbare følgene. Men Clarke mener det verste er at denne myten fører til at man tror at regjeringen er allmektig, og at politikk er enkelt. Man tilskriver også noen aktører altfor stor makt - som MSM (mainstream media). Denne kritikken er ikke bare at BBC og de store avisene gjør det vanskelig for de som vil ha en radikal politikk, men at de gjør det på vegner av en sammensveiset elite. Analysen til Clarke er at vi har med "ville dyr" å gjøre, og ikke MSM. 

"Konspirasjonen" gjør det lett å tro at man selv er på folkets side, og at feilen ligger i "systemet". Fra min tid på venstresiden (det er noen år siden, men....) husker jeg at "systemet" var en svært ettertraktet forklaring på det meste som var feil, vondt og vanskelig. 

Det er flere feil med denne myten, og to av de viktigste er disse: 

1) Den forutsetter en sammensveiset elite som er superflink og superond. Hvordan kunne det skje? Enten har makten gjort dem onde (og da blir vel venstresiden også ond dersom den får makt?), eller så er de født onde (og bør tilintetgjøres). 

2) Myten får oss til å overse "Matteus-effekten" (de som har, de skal få), og dermed en viktig mekanisme man må motarbeide. Problemene blir heller sett som en villet effekt av noen onde og mektige mennesker. 

Jeg er ikke på venstresiden, men det gjør det kanskje lettere å se at Clarke har rett. Nå når Labour skal velge ny leder blir det interessant å se hvilken retning som vinner frem. De konservative trenger en troverdig og solid opposisjon, og den kommer ikke fra folk som holder seg med dårlige forklaringsmodeller. 

Venstresidens myter - Del 1: The Dark Knight

Hvorfor tapte Corbyn og det britiske Labour? Brexit har ikke hele skylden, hevder Chris Clarke (Labour medlem, og tidligere ansatt i partiet). Problemene bunner i tre fortellinger som hindrer venstresiden i å forenes og i å bygge et parti og et budskap som kan appellere til flere enn de frelste. Hans utlegning bør interessere oss alle! 

Disse mytene, mener jeg, finner vi også på den populistiske høyresiden. De har et litt forskjellig innhold, men felles for de mer ekstreme på begge sider er at disse mytene både bygger på vrangforestillinger og skaper flere vrangforestillinger. Mytene forsterkes av at de spiller på viktige sosialpsykologiske mekanismer, som for eksempel det å implisitt gi seg selv en aura av godhet. 

Den viktigste myten er myten om den mørke ridderen, eller rettere sagt: Kampen mellom det gode og det onde. Det har ofte forbløffet meg i hvor stor grad venstresiden betrakter sine politiske motstandere som å ha onde hensikter - at de (vi) er drevet av griskhet og hensynsløshet (men de selv kun ut fra godhet og velvilje). At et slikt utgangspunkt er naïvt og barnslig er ganske opplagt. 

Det burde være kjent for leserne av bloggen at jeg har tilhørt venstresiden. Det som kanskje gjorde det mulig å skifte side (gradvis) var at jeg aldri så på politiske motstandere som onde eller egoistiske, men som å ta feil på vesentlige punkter - men ut fra gode motiver. Tilkjenner du motstandere gode motiver, så har du også større sjanse for å bygge konsensus eller også å overbevise dem. Er de onde eller griske, så må de bare nedkjempes. 

Slike sjablonger er intellektuell latskap - og i prinsippet stereotypisering av samme slag som rasisme, sexisme og annet rask. I den grad det finnes grader (sic), går de IKKE fra rett til galt, men fra godt til ondt. Dette er splittende, og har et betydelig potensiale for å ende med vold og undertrykking, for ikke å nevne diktatur og STASI. 

Dette er meget viktig, for det gjør det umulig å nå gjennom med overbevisning, for der onde hensikter rår er slik overbevisning umulig. Politiske motstandere må overvinnes, ikke overbevises. Dette er også en del av forklaringen når vi prøver å finne ut hvordan det britiske Labour kunne synke ned i antisemittisme under Corbyn og Momentums styre. 

Men hvorfor er dette en så attraktiv fortelling? Årsakene er ganske åpenbare. For det første gir det deg en identitet, og en identitet som er på den GODE siden. Det gir også motivasjon - for motstanderne er ONDE. Tilhørigheten er motiverende. 

Det er en ganske utbredt følelse at de fleste andre i samfunnet (utenom venner og kanskje familie) er mer egoistiske og kyniske enn en selv. Ikke er de fullt så smarte heller, når sant skal sies. 

Men uansett hvor smarte vi er, så kan vi ikke forstå alle saker helt til bunns. Derfor er det både nyttig og behagelig å kunne plassere aktuelle saker på denne konfliktlinjen mellom det gode og det onde. 

Sosial utjevning, utryddelse av fattigdom og bekjempelse av global oppvarming (og mye annet) er hederlige og gode mål. Det som gjør ytre venstre ute av stand til å forstå den verden der de må vinne valg og foreta vanskelige valg, er mytologien som gjør det hele til en kamp mellom DET GODE og DET ONDE. Det gjør også virkelighetsorienteringen meget vanskelig, all den tid motargumenter alltid er motivert av DET ONDE. 

Som nevnt innledningsvis, er hovedelementene her speilet av høyrepopulismen. Men kan ikke den moderate høyresiden også være smittet? Det er selvsagt mulig, men i all hovedsak (og grovt forenklet) mener vi at venstresiden er naïv og faktaresistent. En realitetsorientering og solid gjennomtenkning er det som kreves for å se saken fra vår side. 

Fra motsatt kant blir vi sett som egoistiske og hensynsløse, og argumenter biter ikke på slike som oss. Vi må nedkjempes. For å si det med kommunisten fra Fana Nordahl Grieg: "Edelt er mennesket, Jorden er rik. /Finnes her nød og sult/ Skyldes det svik". Ta knekken på svikerne, og så har vi paradiset! Det er kommunistenes oppskrift fra Lenin og til Maduro. 

DET er en betydelig forskjell.

Hasta la vista KrF

På valgnatten var det tydelig at KrF slet med å holde seg over sperregrensen, og jeg oppdaget plutselig at jeg hadde blandede følelser i sakens anledning. På den ene siden ville jeg ha dem over for å berge regjeringen (siden de sa at de ikke ville felle Solberg med det første), men tanken på et KrF på vei mot stupet og historiebøkene fylte meg samtidig med en varm glede. (Foto: Lise Åserud)

Politisk, sak for sak, er jeg åpenbart mer enig med KrF enn med Senterpartiet og SV (for å ta to eksempler), men mine negative følelser for KrF er mye sterkere enn for disse to. 

For å få KrF ut av norsk politikk bør de sørge for å holde seg utenfor regjeringen Solberg, og så bør de sutre og klage i ukevis ved hver vanskelig sak som kommer opp, før de inngår et surmulende kompromiss. Det har de gjort i fire år allerede, men pussig nok klarte de ikke å bryte gjennom sperregrensen på tur nedover denne gangen. 

Men så, kjære alle sammen, bør de felle regjeringen på en eller annen sak som forlengst er tapt for KrF. Det er mange av dem. Partiet er bygd på motstand mot en sekularisering som går ganske ufortrødent videre. Men uansett sak vil felling av regjeringen Solberg få fart på partiet. Ned under sperregrensen for å bli der. Jeg vil sørge over regjeringen, men glede meg over en forestående sanering av partifloraens minst relevante parti. 

Som mange har visst lenge, og som Kristin Clemet skriver på Civitas sider, er velgerne til KrF mer borgerlige enn ledelsen. Om Hareide og de andre i ledelsen vil forlate et flertall av sine velgere bør de få lov til det, og ønskes lykke til på reisen. 

Da vil vi miste et hyklerks maktparti som fremstiller seg selv som mye varmere og mer hjertelig enn andre, som ikke bryr seg så mye om de fattige i verden og utvikling for dem, som for det å fremstå som mer godhjertet enn andre. "Verdier", sier Hareide, på en måte som om andre som driver med politikk ikke har det. Noen bryr seg mer om hva U-hjelpen fører til av utvikling, enn av størrelsen på beløpet. 

Bare for å ta ett eksempel. Det å drive politikk med "God on Our Side" som implisitt motto er en vederstyggelighet - enten man er troende eller ikke. 

Verre enn Trump?

Veien til helvete er brolagt med gode forsetter. Vi må gå ut fra hensiktene er gode når venstresiden, særlig i USA, vil innskrenke ytringsfriheten siden noen kan komme til å føle seg støtt. 

I The Sunday Times i dag skriver den britiske historikeren Niall Ferguson om den vellykkede kampen venstresiden på amerikanske universitet fører mot ytringsfriheten (bak betalings-, eller i alle fall registreringsvegg). Trump undergraver det offentlige ordskiftet med løgn, bullshit og hetsing, mens venstresiden gjør det på den direkte måten. De man ikke liker meningene til får ikke lov til å ytre dem, og de som ikke er enige blir hetset og utestengt. Eksemplene er mange, og noen presenteres av Ferguson og andre av denne studenten. (En av de som først advarte mot dette nytyranniet var avdøde kommentator i Bergens Tidende Sjur Holsen.)

Denne holdningen om at vi er så rene og rettferdige at vi ikke kan besudles det å høre tanker som ikke er så rene og rettferdige er selvsagt latterlig, men den ytres og praktiseres av folk som burde være smarte nok til å forstå bedre. 

Selv er jeg noe i retning av en ytringsfrihetsfundamentalist. Det er selvsagt en problematisk posisjon, men uten frihet til å si hva man vil har andre friheter skrinne kår. Jeg får si det med Ferguson:

Freedom is rarely killed off by people chanting “Down with freedom!” It is killed off by people claiming that the greater good / the general will / the community / the proletariat requires “examination of the parameters” (or some such cant phrase) of individual liberty. If the criterion for censorship is that nobody’s feelings can be hurt, we are finished as a free society. 

Venstresidens selvgodhet

Godhet er bra, men selvgodhet er mer utbredt. Siden jeg hører til på den moderate høyresiden i norsk politikk, er det lettest for meg å identifisere hva som er galt med folk på den andre siden. Ikke for det, i mange år fra jeg var omtrent 15-16 til ut i 20-årene hørte jeg selv til venstresiden - til og med meget aktivt. Men venstresiden i dag er et mer sammensatt fenomen enn for 40 år siden.

Dette innlegget i Wortharguingfor er selvsagt satire, og er overdrevet og ikke utpreget balansert. Likevel fanger det opp flere fenomen som er godt synlige på venstresiden - kanskje noe mindre i Norge enn i en del andre land.

Et av fenomenene er vissheten om at man er på de godes side. I boka 1066 And All That ble frontene i den engelske borgerkrigen omtalt som wrong but wromantic (Royalistene) og right but repulsive (Parlamenttilhengerne). Mye av dette henger igjen. På venstresiden er man snille, og andre syn enn deres grunner seg i egoisme og det som verre er. Dette er et meget behagelig verdensbilde, og impliserer solide doser med selvros.

Forakten for arbeiderklassen (den aktive venstresiden er selvsagt middelklasse ansatt i offentlig sektor) skjules under begrep som "falsk bevissthet" (brukes bare av de som vet de har korrekt bevissthet, selvsagt). Arbeiderklassen trenger hjelp, og derfor må venstresidens aktivister gjøre felles sak med arbeiderklassen og alle de andre undertrykte. Utakk er verdens lønn, så det spiller liten rolle om arbeiderklassen og andre undertrykte faktisk deler venstresidens syn.

Siden den falske bevisstheten sitter så dypt, og de undertrykte døyver sin elendighet med interesser og aktiviteter venstresidens aktivister avskyr, så faller det på venstresiden å være fornærmet og provosert på arbeiderklassens og de undertyktes vegne.

Dermed får vi mange dydssignaler fra venstresiden. Tydelige markeringer av hvor riktig og viktig ens handlinger, vaner og følelsesuttrykk er. Virtue signalling kalles det på engelsk. Dette styrker i høy grad selvfølelsen, og skaper et tydelig skille mellom oss (som bryr oss om de svake og planeten) og de andre (som gir blanke i andre enn seg selv, eller er utsatt for falsk bevissthet - arbeiderklassen og andre undertrykte).

For all del - jeg er en sterk tilhenger av å gjøre verden bedre. Det er faktisk den mest vesentlige motivasjonen for politisk aktivitet. Alle som driver med politikk på en eller annen måte kunne med fordel ha gjort en innsats for å anerkjenne at også de med andre meninger og synspunkter har den samme motivasjonen.

For det mest avskyelige med venstresidens selvgodhet er nettopp det: demoniseringen av "de andre" og de konspirasjonsteoriene som må til for å få dette verdensbildet til å henge i hop.