Økende ulikhet i Norge?

Venstresiden i Norge fremhever stadig vekk at det er økende ulikhet i Norge. De har "sakseierskap" til det å jevne ut ulikhet. Nå til dags går det visst ut på å bruke skatter til å jage de rikeste ut av landet med pengene sine. Sånn blir landet fattigere, men ulikheten blir mindre. Hurra! Det andre grepet er å være mer liberal med å ta imot flyktninger fra land med lavt utdanningsnivå. Disse har vanskelig for å komme seg inn på arbeidsmarkedet i Norge, og slik vil man alltid kunne øke ulikheten ved å senke bunnen og dermed ha "en god sak". Men landet som helhet blir fattigere. (Bildet: Sosiologisk Institutt, UiB)

Hva sier statistikken? Som så ofte ellers sier den det den blir bedt om å si. Eller rettere sagt: Du kan få støtte til din "fortelling" ved å velge parametre og tidsintervall. World Inequality Database har jeg før omtalt her på bloggen. Det er en fantastisk kilde. 

Jeg har sjekket tallene for Norge, og valgt å sammenligne de rikeste ti prosent på inntekt, mot den fattigste halvparten. Her er det lett å finne støtte for "sin fortelling" ved å velge starttidspunkt. Dersom man velger 1992, for eksempel, har ulikheten i Norge økt. Den fattigste halvparten har fått redusert sin andel av nasjonalinntekten fra 36% til 33%, mens den rikeste tiprosenten har økt sin andel fra 19% til 23% i 2018 (og omtrent det samme i 2021 - men de siste tallene er det færre av). Altså har ulikheten i Norge økt. 

Dersom vi velger 1997 ser vi at ulikheten i Norge ikke har økt i det hele tatt på et kvart århundre. Da hadde den fattigste halvparten også 33% av totalen, mens de rikeste ti prosent hadde en prosent mer (24%). De har altså fått litt mindre av totalen. 

Hva så med den rikeste prosenten? Mantraet fra venstresiden under Solberg-regjeringene fra 2013 til 2021 var at de gjorde "de rike rikere." Men tallene viser at den rikeste prosenten fikk redusert sin andel av inntektene fra 12% til 9% under regjeringene med Høyre, mens de åtte årene med SV i regjering (sammen med Ap og Sp) ikke førte til noen endring. 

De virkelig lange linjene, fra 1980 fram til i dag, viser virkelig overraskende små endringer. Den fattigste halvparten hadde da, som nå, ca. 33% av inntektene. Den rikeste tiprosenten hadde 21% da mot 22% nå - neppe noen grunn til å klage over stadig økende ulikhet i samfunnet. 

Men det er all grunn til å ta ulikhet alvorlig. Den forvitrer tillit og sosiale bånd i samfunnet, den gjør det vanskeligere med sosial mobilitet og er en (om enn indirekte) trussel mot demokratiet. Men det er også grunn til å ta alvorlig at ulikhet blir manipulert til politiske formål. Det undergraver også tillit og er en trussel mot demokratiet. I alle fall et opplyst demokrati. 

Lykke til!

Nå har ikke den nye regjeringen kommet ut på Slottsplassen ennå, men jeg vil gjerne få sagt at jeg ønsker Erna lykke til! Man skal alltid være forsiktig med hva man ønsker seg, for det kan hende man får det. 

Den forrige lederen av en firepartiregjering var en bonde fra Trøndelag. Vi fra den trønderske landsbygda, født før 1970, har erfaring med å bære staur. Det har ikke Erna, men hun har pågangsmot og sinnsro. Det kan hun få bruk for. (Foto: Oppland Arbeiderblad.)

Høyres krav for å gå i regjering

Har du fått med deg hva som er Høyres stortingsgruppes krav for at Høyre skal gå i regjering med KrF, Venstre og FrP? Ikke jeg heller. 

Hold ikke pusten mens du venter. De tre andre partienes stortingsgrupper har sagt ja til å forhandle videre om en regjering med fire partier, og stiller krav til hva man skal få igjen for det. Men det er tyst fra Høyre. De tre andre partiene har krav om tydelige seire, og områder der det vil smerte å gi noe særlig. Men det er tyst fra Høyre. 

Jeg frykter partiet er i ferd med å gjøre seg til regjeringssamarbeidets minste felles multiplum. En slags dørmatte partiene på hver sin side tramper over i kamp for sine posisjoner. Høyres profil blir å ikke ha noen profil - annet enn "borgerlig samarbeid". Hva nå det skal være - annet enn at noen diametralt motstridende syn forsøkes lukket inne i en regjeringskonferanse. 

OK. Greit nok. Høyre har siden Lyngs dager vært pådriveren for å samle partier til et alternativ til Arbeiderpartiet, og har alltid vært det partiet som gir mest for å få det til. Det er et viktig arbeid, og det største partiet har i teorien mest å gi. Det å få til en flertallsregjering vil, i alle fall i teorien, gjøre det lettere å styre landet. Men det er en pris å betale.

Dersom det eneste man forbinder med Høyre er Erna og regjering, står man ribbet tilbake den dagen Erna og regjeringen er borte. Det kan butte imot før den tid også, for hvis du skal gå til valg og ikke kan komme på en eneste sak som tilsier at Erna og Høyre bør få din støtte, så blir du kanskje hjemme. 

Det å beholde identitet og å utvikle ny politikk mens man sitter i regjering er meget viktig. Det var lærdommen etter valgnederlaget i 2005. Nå synes det som dette blir glemt. 

Ingen tillit

At Erna Solberg i dag sier at hun "selvfølgelig" har tillit til Sylvi Listhaug er helt opplagt. "Tillit" i parlamentarisk språkbruk er noe annet enn i den daglige omgangen med ordet. Siden Listhaug fremdeles er statsråd har Solberg tillit til henne i parlamentarisk betydning av ordet. Derfor bruken av "selvfølgelig". (Bildet: regjeringen.no)

Men i dagligdags språkbruk kan ikke Erna ha mye tillit igjen til noen som i selveste stortingssalen brøt den avtalen hun hadde kommet fram til med Statsministeren om hva hun skulle si. Selv hadde jeg blitt rav hakkende forbannet over noen som laget så mye trøbbel, og som ikke holdt ord. Selv om Erna opptrer som sitt vanlige rolige jeg i offentligheten, tipper jeg hun er minst like forbannet som jeg. 

I løpet av helgen må enten Listhaug selv eller Erna ta initiativ til at de ikke lenger skal sitte ved samme bord i regjering. Det er og forblir den eneste løsningen som kan gi denne regjeringen noe som kan minne om arbeidsro de neste årene. 

Hverdagen

Jeg er selvsagt meget fornøyd med å få Venstre med i regjeringen. Det blir en regjering mer balansert i min retning. Men gleden er ikke uten en viss frykt eller melankoli. (Bildet: Hoyre.no)

Selv om regjeringsplattformen er god og gjennomforhandlet, så gjør ikke det livet til en regjering med to motpoler særlig mye mer behagelig. 

På klima (om enn stadig mindre), men særlig på innvandring og integrering, er Venstre og FrP motpoler. Dette er også områder som betyr mye for disse partiene, og det er ikke spørmsål av typen der man kan finne en middelvei. Det er prinsipper som står på spill.

Og før du spør: en regjering må være enig om alt hver dag gjennom hele valgperioden. Når Arbeiderpartiet får reist seg og børstet av seg støvet fra Giskesaken blir det viktig å mobilisere mot en felles fiende: regjeringen. 

Opposisjonspartiene og størstedelen av norske media vil jakte på det minste tegn til splid, og det skal godt gjøres å ikke finne tegn til dette. Fylkesledere i alle tre partiene vil snart stå på enhver politisk journalists ringeliste.

OK. Jeg er god til å ta sorgene på forskudd - det er da man får mest glede av dem. 

Men sann mine ord!

"Min" regjering

Jeg føler meg nesten forpliktet til å skrive om regjeringen Solberg som tiltrådte i dag. En grunn til det er at jeg har skrevet lite fordelaktig om FrP her på bloggen, en annen er at den valgkampen jeg drev har oppnådd ønsket resultat. (Foto: VG)

Hva kan en enslig blogger komme med som ikke det samlede norske kommentariatet allerede har utgydt? La meg ta dette med FrP først: jeg mener FrP har forandret seg betydelig. Det har skjedd gradvis, men retningen har vært helt klar siden Carl I. Hagen gikk fra borde. (Et alternativt perspektiv er at det er jeg som har forandret meg, og at jeg bare dytter endringen over på FrP - men jeg tror ikke det.)

Mitt personlige forhold til regjeringen kan oppsummeres kort. Monica Mæland og Erna selv kjenner jeg fra mine mange år i Bergen Høyre, og statssekretær Knut Olav Åmås i Kulturdepartementet kjenner jeg fra han var student og tok Hovedfag i filosofi hos oss her i Bergen, og vi hatt kontakt dann og vann selv om han flyttet til Oslo.

Fra Høyre har jeg, ut over de som alle nevner spesielt (som Erna og Børge B.) særlig tro på Torbjørn Røe Isaksen! Han skal det bli riktig interessant å følge. Han baserer seg på kunnskap også i sitt politiske virke, og kan framføre resonnement ganske fritt for floskler. Ikke dårlig bare det - og han

I FrP har mange av grunnene til at jeg har endret syn på partiet kommet i regjering. Det gjelder Anders Anundsen som er en godt over gjennomsnittet begavet politiker og som dertil har vist integritet. Ketil Solvik-Olsen har flere fått med seg, men det er ikke så mange som vet at Robert Eriksson fra mitt hjemfylke er en solid politiker.

Uansett: vi kjenner ikke fremtiden, og det å sitte i regjering er en hard jobb. Det er rett og slett ingen som i dag har noen kjennskap til hvordan dette vil gå. En ting er statsrådenes egenskaper og den politiske konstellasjonen, det viktigste er allikevel noe annet. Enten Harold Macmillan sa det eller ei, det viktigste blir som alltid i historien: "events, my dear boy, events".