Ingen tillit

At Erna Solberg i dag sier at hun "selvfølgelig" har tillit til Sylvi Listhaug er helt opplagt. "Tillit" i parlamentarisk språkbruk er noe annet enn i den daglige omgangen med ordet. Siden Listhaug fremdeles er statsråd har Solberg tillit til henne i parlamentarisk betydning av ordet. Derfor bruken av "selvfølgelig". (Bildet: regjeringen.no)

Men i dagligdags språkbruk kan ikke Erna ha mye tillit igjen til noen som i selveste stortingssalen brøt den avtalen hun hadde kommet fram til med Statsministeren om hva hun skulle si. Selv hadde jeg blitt rav hakkende forbannet over noen som laget så mye trøbbel, og som ikke holdt ord. Selv om Erna opptrer som sitt vanlige rolige jeg i offentligheten, tipper jeg hun er minst like forbannet som jeg. 

I løpet av helgen må enten Listhaug selv eller Erna ta initiativ til at de ikke lenger skal sitte ved samme bord i regjering. Det er og forblir den eneste løsningen som kan gi denne regjeringen noe som kan minne om arbeidsro de neste årene. 

PR og habilitet

Jeg har fulgt debatten i kjølvannet av Landbruksminister Listhaugs nære fortid som PR-rådgiver i First House med interesse. Det er to ting jeg vil nevne i sakens anledning - en av dem fortoner seg for meg som ganske opplagt, men den andre er litt av et mysterium.

Det bør innføres et åpent lobbyregister i Norge som det man har i USA og Canada. Den typen åpenhet må vi kunne koste på oss, og det blir jo likt for alle. Det er vanskelig å se at noe som praktiseres i USA ikke skal kunne praktiseres her hos oss.

Mysteriet er hvordan noen kan tro at en person som går fra PR-bransjen til Regjering eller Storting har bindinger til sine tidligere kunder. (Bevegelser andre veien, derimot, er betydelig mer problematiske).

PR-bransjen har ingen ryggrad - for å låne Platons kritikk av sofistene i sin samtid. Det er den som betaler som avgjør hva de skal oppnå, og så er det deres dyktighet som avgjør om oppdraget blir vellykket. De har derfor ingen egen mening offisielt. Ingen oppfatning om hva som er rett eller galt, eller hva som er ønskverdig eller det motsatte.

Listhaug og andre i bransjen kan en uke jobbe for Rema 1000 og uken etter for Bondelaget, en måned for LO og neste måned for NHO. Neppe i samme sak - ett sted går dog grensen også for profesjonelle værhaner - men likevel. Det de mener om en sak er privat, men de har betalt for å agere for å oppnå et resultat som oppdragsgiveren definerer. Hvordan kan dette gi inhabilitet?

Kanskje ved at gjennom lengre tids engasjement for en oppdragsgiver om en sak identifiserer seg med saken og oppdragsgiveren? Det er et velkjent og svært så menneskelig fenomen. Men er det ikke mer sannsynlig at det skjer dersom man er fulltids engasjert i en organisasjon med et definert mål?

I Listhaugs departement har det vært svært mange overganger, frem og tilbake, mellom embeder og landbrukets organisasjoner. På politisk nivå har også flere ministre og statssekretærer hatt bakgrunn fra Bondelag og landbrukssamvirket. Dette har ikke blitt oppfattet som problematisk enda politikkområdet omfatter saker av stor interesse både for varehandelen og ikke minst forbrukerne.

Det som er spesielt med Listhaug er at hun ikke kommer fra denne bakgrunnen. Det er nok et uuttalt hovedmoment i saken. Inntil vi får et lobbyregister som er likt for alle aktører i PR-bransjen og interesseorganisasjonene vil vi ikke få Listhaugs kundeliste.

Det er liten grunn til å tro at Listhaug eller noen annen PR-rådgiver har bindinger til kunder ut over kontraktsperioden, selv om Listhag gir kritikerne god ammunisjon ved å tiltale Rema-sjefen ved fornavn for åpent kamera. Det er dårlig PR!

Kommunismen i landbruket

Det er bare rett og rimelig at gamle sitat innhenter deg når du blir utnevnt til statsråd, og når sitatet gjelder ditt ansvarsområde er det noe nær obligatorisk. Det oppdaget Sylvi Listhaug denne uka, og innlegget på E24 fra 2010 kom til heder og verdighet igjen. Dessverre vrei hun seg unna på en lite tillitvekkende måte - særlig tatt i betraktning at hun har hatt en jobb i First House som burde gjøre henne i stand til å håndtere dette på en bedre måte.

Det viktigste hun skulle gjort var å bekrefte innholdet i artikkelen hun skrev, men kanskje innrømme at dette med kommunisme var litt i overkant. Men bare litt. Markedsmekanismene settes ikke bare ut av drift, de settes på hodet, og overfor matproduserende land som vil eksportere til oss oppfører Norge seg på en måte som ville ført oss rett inn i armoden om de skulle behandlet norsk eksport på samme måten.

Reguleringene i landbruket er et kapittel for seg selv - eller rettere sagt en hel bok. På 80-tallet ble det sagt at landbruksbyråkratiet og alle regler og forordninger var det bare Vårherre og Per Harald Grue som hadde oversikt over - men at Vårherre i det siste hadde måttet gi opp. Grue ble pensjonist i 2009, så det betyr vel at tiden er inne for en radikal forenkling av regelverket.

Min holdning er at staten bør betale bøndene for å holde kulturlandskapet i hevd - og bare det. Etter en overgangsperiode burde importen slippes fri. Da ville tendensen til overmekanisering bli borte, matvarene ville bli billigere, og byråkratiet bygges kraftig ned. Dessverre er det ikke denne veien regjeringen ser for seg - der er det større enheter som er løsningen. Resultatet kan fort bli et mer industrialisert landbruk, dårligere dyrevelferd og mindre jordvern.