tirsdag 31. mai 2011

Sir Michael and I

Det var først i går jeg fikk dette bildet fra Dawn Phillips (til venstre), og jeg ville umiddelbart dele det på bloggen som en visuell namedropping. Den eldre mannen i midten er nemlig en av de mest kjente nålevende filosofer, mens mannen til høyre er en betydelig mindre kjent fyr. Bildet ble tatt i St. Anne's College 16. mars 2006 da jeg ledet en gruppe Masterstudenter fra Bergen på en ekskursjon til England.

Sir Michael er ikke enkel å "få på kroken". Han var over 80 da han stilte for oss, og han sier så godt som konsekvent "nei" til alt han blir spurt om nå. Men jeg har kontakter, og jeg fikk hans telefonnummer, og da jeg etter flere uker med utallige telefoner endelig fikk tak i han og fortalte mitt ærende svarte han "I suppose I shall have to answer 'yes' to that". Dawn har fortalt at "alle i Oxford" lurte på hvordan jeg hadde fått det til.

Sir Michael stilte med originalskrevet manus, og deltok aktivt og livlig i diskusjonen etterpå. Jeg har møtt mange av de virkelig "store" i filosofien, men få har gitt et så hyggelig inntrykk som Sir Michael.

Han er en svært betydelig figur innen filosofien (denne lenken gir et bedre bilde av det enn Wikipedia over), men hans liv er mer enn det. Han har tilbrakt uendelig med tid på Heathrow for å forsvare rettighetene til immigranter. Hans katolisisme har blitt mer tydelig i det han har skrevet i det siste.

søndag 29. mai 2011

SN: Spansk

Albariño 2010 (Paco & Lola) kr. 153,70 (Test)
2010 var, motsatt av 2009, et stramt år for denne vintypen. Dufter sitrus og markjordbær (!), samt litt bivoks og honning. Det er også litt tre-aroma i ettersmaken. En svært interessant vin som jeg må prøve ut i heimen også.

Bajondillo 2010 (Jimenez-Landi) kr. 133,70 (Kat. 2)
Blanding av mange druetyper, der Syrah dominerer. Denne vinen fra Mentrida er ikke svovlet. Den har en typisk Syrah-duft, og er både saftig (naturvinpreg) og fast. Området ligger høyt, og det gjør alkoholen på 14,5% også. Men den merkes ikke.

Flor de Vetus 2009
Vinen kommer fra området Toro, og importøren oppgir druen til å være "Tinta del Toro". Hos polet oppgir man Tempranillo. Det er nok et navn for det kjære barnet. Jeg mente det var et snev av kork på denne vinen, men rep. for importøren var uenig. Jeg syntes i alle fall det ble vanskelig å vurdere den, men jeg har lyst til å prøve senere.


Sotorrondero 2009 (Jimenez-Landi) kr. 183,70 (Kat. 4)
Syrah doinerer mer her (60%) over Garnacha (resten). Svært interessant vin, som dufter krekling og bjørnebær. Også denne er svært saftig i stilen, med flotte tanniner. Samme alkohol som den rimeligere broren over, men heller ikke har skjemmer det vinen. Dette er en type vin jeg er sikker på må gå bra med vilt med litt solide sauser og tilbehør som tyttebær.

Muga Reserva 2007 (Bodegas Muga) kr. 192,90 (Kat. 4)
2005 av denne vinen var superb, og et utrolig godt kjøp. Importøren klarte å skippe kjapt over den svake 2006, og nå er det 2007 som gjelder selv om listene sier noe annet. Ung fiolett farge, mørke bær og en litt bitter-syrlig nyanse i ettersmaken. Fast. Den er god nå, men blir bedre med lagring, og mykner også i glasset med litt tid. Norge er nest etter USA som eksportmarked for denne vinen.

torsdag 26. mai 2011

F***

Egentlig hadde jeg tenkt å legge inn dette klippet uten kommentar, men som dere ser ombestemte jeg meg.

Dette er kanskje min favorittscene fra The Wire som jeg driver og anbefaler for tiden. Ett ord betyr mye forskjellig, og fyller flere funksjoner, i denne berømte scenen. Dobbeltklikk på bildet. 

onsdag 25. mai 2011

SN: Chianti Classico I Fabbri

På importørens stand traff jeg Susanna Grassi (på bildet), en av de som driver familieeiendommen I Fabbri. Hun var høflig, vennlig og interessert. Svært dannet. En vet jo aldri om også annet enn det man har i glasset spiller inn på hvordan man bedømmer det flytende produktet, så jeg tenkte jeg skulle nevne det. Men jeg tror nok vinene står seg svært godt på egen hånd.

Chianti Classico Terra di Lamole 2007 (S&M Grassi) kr. 179,90 (BU)
Aromatisk, fast og klassisk Chianti. Kirsebær og litt krydder, men først og fremst en elegant struktur. Jeg liker denne stilen som spiller mer på det elegante enn det fruktige. Denne vinen har fått ti måneder på 500 liters fat, uten å ha tatt noen merkbar skade av akkurat det. Denne vinen har 90% Sangiovese, og 10% Canaiolo.

Chianti Classico I Fabbri 2008 (S&M Grassi) kr. 199,90 (BU)
Her har vi hakket mer Sangiovese, 95%. I forhold til vinen over er denne mer fragrant, og der duften domineres av roser. Denne er også fin, fast og tørr med suveren eleganse. Klassevin til 200 raske.

Chianti Classico I Fabbri Riserva 2007 (S&M Grassi) kr. 249,90 (BU)
Riservaen lages på de beste druene, 100% Sangiovese, og får 18 mnd på 500 l. fat, og 6 mnd. på flaske før de slippes. Fru Grassi sier de bør få fem år på langs, men her har vi allerede modne aromaer - selv om denne også er påtagelig mer saftig enn vinene over. Den har også den samme kjølige elegansen. Kvalitetstrinnene er lette å merke, men allerede fra første trinn merker man at man er på trygg grunn.

Om jeg ikke husker helt feil ligger disse vinmarkene høyt - blant de høyeste i Chianti. De er midt mellom Firenze og Siena, i hjertet av Chianti Classico. Om det er høyde over havet, den stilen de har valgt - eller mest sannsynlig en kombinasjon - i alle fall er dette elegante viner til en grei penge.

mandag 23. mai 2011

Anbefaling: The Wire - Series 3 (DVD)

The Wire 3 (DVD)


Litt av poenget med disse anbefalingene var å trekke fram litt mindre kjente av åndens kvalitetsprodukter. The Wire hører knapt til denne kategorien, omtykt og bepriset som den er, men likevel: anbefales.

Greit nok: jeg kan få nok av klisjéene, og handlingen drives ikke fram som i mange spenningsserier, men likevel! Over tid får skuespillerne og laget bak bygget opp karakterene, og de er akkurat så sammensatte av godt og dårlig, så prinsippfaste og så opportunistiske, nestekjærlige og egosentriske, som de fleste av oss er. Realismen er ekstrem.

Det er også mye humor, og selv om dette er fiksjon fristes man i alle fall til å tro at man forstår mer av hvordan denne verden henger sammen når man har sett en del av dette.

I den tredje serien avsluttes noen tema, og nye spinner frem. Denne gangen kommer det politiske systemet i fokus. Det er nok forskjellig i Norge og i USA på så mange vis, men det er ikke fritt for at jeg kjenner meg igjen likevel. The Wire setter merke i de som ser den.

SN: Kaiserens nye vin?

Rüdesheimer Berg Kaisersteinfels Riesling Feinherb 2005 (Leitz)
Jeg hadde ikke all verdens forventinger til denne vinen, noe som var basert på erfaring, og enda mer erfaring. Jeg hadde håpet at restsødme hadde gitt den noe mer å lagre på enn de begredelige eksemplarene noen av lenkene i denne posten viser til.

Duften var lovende: litt tropisk, javel, men ikke flat i alle fall. Skifermineraler også - men ganske så avdempet. I munnen faller den helt gjennom, og det er særlig midtpartiet som er intetsigende. Liksom litt melent og udefinert. Ettersmaken har en liten rest av syre, men hovedinntrykket er dvaskt. Hadde jeg drevet med poeng etter 100-skalaen til Parker, ville dette blitt under 80 tror jeg. 275 kroner betalte jeg for denne sørgeligheten i 2006.

Ja, jeg er også Lei Leitz, og nå kan jeg i alle fall si at i min kjeller er det nå Leitz out, det er helt tomt, og slik skal det forbli. Produsenten har vært mye i søkelyset i Norge etter et importørskifte som ikke skjedde helt upåaktet, men for meg er han ikke noen stjerneprodusent. (Foto: Jamie Goode)

Vulkanvarsel

Déjà vú all over again (som han sa): vulkan på Island truer flytrafikken i hele Europa.

Mye tyder på at dette blir normalen resten av min levetid. Den vulkanen som er aktiv i øyeblikket er en av de mest stabile: den har et utbrudd sånn hvert femte år omtrent. Det er resten man kan bekymre seg for. Saken er den at den vulkanske aktiviteten på Island går i lange bølger. Det er omtrent 40 år med høy aktivitet, fulgt av 80-90 år med lite aktivitet, som jeg skrev for litt over et år siden. Det er historiske kilder fra Island som viser dette, og funn fra innlandsisen på Grønland gir oss data fra lengre tilbake.

Den moderne livsstilens økende avhengighet av flytransport er et av de mer fremtredende trekk ved utviklingen i den nå tilbakelagte "stille" perioden fra ca. 1930 og til i fjor. Så lenge ikke Laki (bildet) eller en av de andre virkelig store vulkanene på Island slår seg løs, er det likevel mer ubehag enn katastrofe vi har i vente.

lørdag 21. mai 2011

Vin og mat

Verdens undergang har visst blitt utsatt enda en gang, så jeg må skuffe de som hadde håpet at gårsdagens innlegg på bloggen ble det siste.

Som sertifisert vinnerd blir jeg ofte spurt om å matche mat og vin. Det er et vanskelig emne. Noen få ganger har jeg - mer på grunn av hell enn kunnskap - kommet opp med kombinasjoner som har vært helt fabelaktige. Det vanlige er at det går bra, og med mindre det er mørkt kjøtt er det svært ofte hvitvin som kommer nærmest optimum. Men som så ofte ellers er det Jancis Robinson som sier det best i Financial Times:


I suspect that we all have miniature computers in our heads that, unbeknown to us, steer us towards suitable combinations of food and drink. And if by some terrible chance we happen to have a wine in our glasses that just does not go with what we are eating, what is the worst that can happen? Nothing tragic or world-shattering, that’s for sure. It’s remarkable what a mouthful of something absorbent and neutral such as bread and a sluice of water can achieve between mouthfuls.

fredag 20. mai 2011

Siste innlegg på bloggen

Siste innlegg på bloggen? Ja, det kan vel fort bli det hvis verden går under i morgen. Ja, fullt så dramatisk er det kanskje ikke. Den skal bare begynne å gå under i morgen. Det hele ventes å ta flere måneder, men det har lite for seg å bestille neste års påskeferie for innen 21. oktober er alle vantro døde, mens de troende har forlatt sine kropper og begitt seg til Paradis. Ja, ikke bare det, Gud ødelegger hele Universet på denne dagen.

Det som skjer i morgen, hvis man skal tro Harold Camping, er at New Zealand går under i verdenshistoriens verste jordskjelv, Jesus kommer tilbake for andre gang, og solen gløder rødt. Sist alt dette skulle skje, fremdeles i følge Camping, var i 1994. Det er ikke lett å være familie hvis man ikke deler oppfatningene om dette heller.

Jeg tar selvsagt dette med stor ro og et skjevt smil. Det som er interessant og illusterende er hva som skjer med Camping og de troende senere, når verden bare ruller videre på sitt skjeve vis som før. Oppfatningen om verdens undergang er for Camping og mange andre for verdifullt som hendelse til at det kan være feil. Etter litt finregning kommer en ny dato, og verden får på nytt mening gjennom sin undergang. For det er selve idéen om å være utvalgt som er motiverende i alt dette. (innlegget fortsetter etter bussen)
Den sentrale oppfatningen er svært robust med hensyn til motstridende fakta. I sosialpsykologien kalles dette belief resilience og den selektive oppfatningen av verden for confirmation bias. Dessverre er det ikke bare religiøse skrullinger som lider under dette. Det er utbredt hos oss alle. Så fristende er det å holde seg med de oppfatningene man allerede har, at moderne vitenskap systematisk søker å unnvike dette gjennom double-blind testing av for eksempel medisiner.

Men alt håp er ikke ute. Når verden ruller videre på søndag er det som regel noen, i alle fall, som skjønner at de har blitt lurt eller har lurt seg selv.

Ikke for det: verden, i alle fall jorden og vi som bor her, går nok under en dag. Supervulkaner er en mulighet, men vil trolig ikke utslette alt liv, men menneskets sivilisasjon vil nok gå med. Asteroidenedslag av den typen som var kveldsnytt for dinosaurene vil være av samme slag. Det gjelder også en eventuell kjernefysisk storkrig som var mer sannsynlig i min oppvekst. Klimakrisen vil bare gjøre det svært utrivelig i deler av verden, og kanskje forårsake mer lokale oppstander og elendighet. Nei, det sikre er at jorden blir slukt av solen en dag. Det blir ikke i morgen, og jeg tipper at verken Gud eller Harold Camping vil vise seg når det skjer. Heller ikke jeg.

tirsdag 17. mai 2011

SN: Hvite italienere

Det er ikke så lenge siden jeg vurderte hvite italienske viner for å være en svært uinteressant genre - med noen få unntak. Etter Monacescas Verdicchio di Matelica har jeg fått øynene opp for at det kan finnes god hvitvin i Italia. Her er noen jeg smakte i Grieghallen 28. april.

Casamatta Bianco 2009 kr. 99,90 (Basis)
Denne vinen selger bra og er tilgjengelig over alt i Norge. En snill og ganske pregløs stil. Ikke noe galt med den, men det er heller ingen ting det er verdt å merke seg. Man kan alltids liste opp noe man tror man duftet eller smakte, men det mine lesere trenger å vite er: helt OK. Fra et område nært Toscana.

Soave Classico San Michele 2010 (Ca'Rugate) kr. 114,90 (Basis)
Bare femten kroner dyrere enn vinen over, men en annen divisjon. Dypere, liksom, i smaksbildet. Balansert og matvennlig stil, med et merkbart nøttepreg. Fra Veneto, med Garganega som drue.

San Vincenso 2010 (Roberto Anselmi) kr. 134,90 (Basis)
Her har ikke Vinmonopolet fulgt med i timen, for denne vinen har flere druer i miksen enn Garganega som det står om på deres sider. Sauvignon Blanc merkes godt her - med stikkelsbær og friskhet. Traminer også. Produsenten har senket avkastningen, og det merkes. Mellompartiet er fyldig og fint. Men ettersmaken er litt svak - men det kan skyldes den høye temperaturen vinen fikk i lokalet. Klart den beste av disse tre italienerne i basis-utvalget! Fra Veneto.
 
Pinot Grigio 2010 (Villa Chiòpris) kr. 109,90 (BU)
Denne vinen er laget for å appellere til yngre vindrikkere. Den er lett og aromatisk, med moderat ettersmak. OK vin.
 
Riff Pinot Grigio 2010 (Alois Lageder) kr. 129,90 (BU)
Dufter solbærblader. Ikke av de syrligste vinene dette, men den sitter fint i munnen og burde være godt matfølge. Smaken holder hele veien ut.
 
Greco di Tufo 2010 (Feudi San Gregorio) kr. 159,90 (BU) 
Klart den beste av disse med god margin. Rik, men mineralsk. Nektarin og verbena. Fyldig, frisk og med lang ettersmak. Den burde passe utmerket til pasta med frutti di mare. Druen er i navnet: Greco di Tufo, og vinen kommer fra Campania. Jeg er fristet til å prøve denne i heimen ved et høve.
 
I Capitelli 2008 (Roberto Anselmi) kr. 161,10 for halvfl. (BU) 
Dufter honning og gul frukt, men først og fremst noe merkelig: moden ost, tror jeg det må være. Har skrukork. Druene er Garganega og Chardonnay. Mer interessant enn god, men den er SÅ interessant at det hadde vært interessant å prøve den ut i heimen.
 
Pinot Bianco 2010 (Alois Lageder) kr. 168 (BU)
Kanskje den beste av disse vinene fra Lageder i Alto-Adige - ikke så langt fra Trento. Den er rik og velbalansert, og vil være en flott matvin.
 
Chardonnay 2010 (Alois Lageder) kr. 168 (BU)
Dette kunne vært en Petit-Chablis, eller en Chablis, for den har mineralkarakteren til Chablis. Men kanskje mer blomster og honning på duften enn det man hadde forventet fra en så ung Chablis. Nydelig vin. Hadde heller kjøpt denne enn de aller fleste Petit-Chabliser.

SN: En rød burgunder til



En vin glapp da jeg skrev mine notater om røde burgundere nettopp fra VP-smakingen i Grieghallen:

Marsannay Les Favières 2009 (Audoin) kr. 199,90 (Kat 3)
Det står 2007/2009 i listene, så man bør se på etiketten. Dufter fioler og modne bringebær. Frukten i munnen er flott, og årgangen er omtykt for nettopp de mer frukt-baserte kvalitetene og den tidlige drikkevennligheten. Dette må man prøve!

søndag 15. mai 2011

Anbefaling: Heimat

Heimat - A Chronicle of Germany (DVD Boks)


Tysk TV-serie i 11 deler som også kom i filmformat - den til da lengste filmen noen gang var vist. Den er på "alles" lister over det beste på fjernsyn noen gang - også min.

På en og samme tid viser den livet i en tysk landsby og Tysklands (og dermed Europas) historie fra 1919 til 1982. Den er poetisk, politisk, personlig, psykologisk og vakker.

I løpet av mindre enn et år har jeg mistet min mor og min (halv-)søster, det hjemmet jeg vokste opp i, og mye tilknytning til min egen "heimat". Mer enn midtveis i livet har jeg vel også mer fortid enn nåtid. Alt dette burde disponere meg for å like denne serien. Dessuten skal nostalgi være helsebringende!

Variasjon er livets krydder, og da hjelper det å følge en serie som IKKE er Britisk eller Amerikansk!

Den er over femten timer lang, men dens dobbeltliv som film og TV gjør at noen scener kan bli litt lange i det lille formatet. Skuespillet er heller ikke like strålende i alle ledd som det bruker å være fra Storbritannia og (som oftest) USA, men sentrale skuespillere som Marita Breuer og Rüdiger Weigang - og flere - er strålende.
(Som tidligere nevnt her har jeg gått over til å poste "utgåtte" anbefalinger fra spalten til venstre i selve bloggen av arkivhensyn).

To usannsynlige lekekamerater

Kan det bli fred i verden? Håpet stiger når en ser disse to. Man minnes Bibelens ord om The Lion Lies Down with the Lamb og slikt. Dobbeltklikk for å få fullt bilde.

torsdag 12. mai 2011

Sidemål på siden av mål?

Landsmøtet i Høyre gikk inn for å programfeste valgfritt sidemål i ungdomsskolen med to tredjedelers flertall. Var det klokt?

Først litt historikk. Det er ikke sant som Olav Kobbeltveit skriver i Bergens Tidende at nynorsk har vært hatobjekt for Høyre og hovedstadsmiljøet i mange tiår. Jeg er innvolvert i framskrivingen av Høyres historie, og det som fram til det siste har vært sentralt har vært kampen mot samnorsk - en sammensausing av radikalt bokmål og nynorsk som skulle bli det ene norske skriftsspråket. Det er først etter at denne faren har dødd ut at sidemålet har kommet i fokus for den eldgamle øvelsen "språkstrid".

Her ligger det flere motsetninger under. Kampen mellom sentrum og periferi er sentral, men er på vikende front i selve språkstriden. Jeg kommer selv fra periferien, og bor i landets nest største by, men nynorsk er ikke lenger periferiens anliggende i den grad den noen gang har vært det. I Trøndelag og Nord-Norge er det knapt en nynorskkommune igjen, og det er først opp mot fjellbygdene østpå det begynner å dra seg til. På Vestlandet er nynorsk fremdeles bygdenes målform og et sentralt identitetsmerke.

Dette fikk jeg selv merke da jeg kom til Bergen. Jeg har ikke nynorsk som hovedmål fra skolen, men i privat korrespondanse (og den var omfattende) brukte jeg nesten utelukkende nynorsk fra ungdomsskolen og fram til jeg kom til Bergen i 1993. I undervisningen brukte jeg begge deler, og forsøkte å snakke dialekt. "Tal dialekt, skriv nynorsk". Men nynorskbrukerne forsto ikke trøndersk, og det ble etter hvert klart for meg at nynorsk på Vestlandet først og fremst var en identitetsmarkør. Jeg fikk påpakning for nynorsken min fra vestlandske brukere siden formene jeg valgte (og det har vært et betydelig utvalg!) ikke var "korrekte" selv om de sto i ordboka. Saken var vel at de ikke var "vestlandske".

Jeg ga opp, og de siste femten årene har jeg brukt bokmål. Og det har gått greit. Det ser også ut som om stadig flere følger mine spor. Hvis skriftlig opplæring i to skrivenormer for alle i norsk skole var en slik suksess for nynorsken skulle man ikke tro kurvene gikk så bratt nedover denne målformen. Man kunne heller tro at sidemålet har blitt en symbolsak. Jeg tipper at det er vissheten over at det ligger så mye mer under enn skjebnen til en rettskrivingsnormal som gjorde at deler av Høyreledelsen stemte for å beholde sidemålet i ungdomsskolen.

Når Kobbeltveit skriver om Høyre i BT at "dei vil fjerna nynorsk som allment bruksspråk" skjønner man at symbolsaken står svakt i den virkelige verden. Tror han virkelig at noen ut over en forsvinnende liten promille vil bytte til "nynorsk som allment bruksspråk" fordi de har hatt det som sidemål og lært seg å skrive to versjoner av det samme språket?

For det er det som er realitetene: alle forstår nynorsk, og alle forstår bokmål. Det vil si: de som har norsk som morsmål. Innvandrere sliter med sidemål og dialekter. Det er ikke annet å vente. Norsk er ett språk, men vi holder oss med to skriftlige versjoner. Det har dype historiske og kulturelle røtter som vi alle har del i.

Er det derfor rett å bruke tid og krefter i ungdomsskolen, og senere videregående, på å lære seg to måter å skrive samme språk på? Jeg er i tvil. Argumentet om at man i offentlig korrespondanse skal svare på samme målform som mottakeren har brukt er bare en til side av samme sak. Det er uten tvil høflig, men neppe nødvendig. Alle med norsk som morsmål forstår eller kan forstå både bokmål og nynorsk.

Kan praktisk og utøvende opplæring i begge målformer skape større forståelse for den minste av de to? Det ser jo ikke ut til å ha fungert særlig bra så langt. Nynorsk blir drevet fra skanse til skanse under vår stadig pågående urbanisering, og er svært lite populært blant de som må lære seg å skrive det som sidemål. Heller enn å plassere nynorsk som bruksspråk kan det se ut som om sidemålsopplæringen har plassert nynorsk som hatobjekt blant de unge. Jeg er svært usikker på om sidemålet er et være eller ikke være for nynorsken. Lite tyder på at det har vært noen suksessoppskrift så langt.

tirsdag 10. mai 2011

SN: Riesling

Siden det er spesialslipp på Tyskland og Alsace på Valken i Bergen og Vika i Oslo på torsdag, er det kanskje på sin plass å minne om at det er gode Rieslingviner på andre lister også? Denne gangen ble det ikke smakt så mange, men likevel...

Riesling 2009 (Dagobert) (Alsace) kr. 107 (Kat. 4)Det er fristende å skrive om mannen til tegneseriefiguren Blondie, og at denne vinen sikkert passer til hans omfattende smørbrød. Den ble servert litt for varm på denne varme dagen i solsteiken i Grieghallens foajé, men viste seg som frisk, mellomfyldig og ikke spesielt aromatisk. Helt tørr, og fast i ettersmaken. Absolutt et interessant valg i denne prisklassen. Ikke egenet til de store superlativene, men det kan man ikke vente til denne prisen. Jeg har smakt den i et par tidligere årganger til høvelig velbehag.

Riesling Achleiten Smaragd 2009 (Prager) kr. 321 (BU)
Dette er en favoritt. Dufter steinmineraler og honning, samt noe eksotisk i retning fersken. Perfekt fylde i munnen, med lovende lengde. For øyeblikket langt fra sitt optimum, men den viser nok til å inngi tillit. Jeg har i det siste smakt både 2001 og et par tidligere årganger, og vinmark og vinmaker er helt der oppe. Achleiten var da også en av Arne Ronolds 100 kanoniske vinmarker da han eksemplifiserte en artikkel jeg og Per Mæleng skrev i Vinforum for noen år siden.

Siefersheim Heerkretz Riesling Grosses Gewächs 2009 (Wagner-Stempel) kr. 340 (Kat. 6)

Moden duft av aprikos, fersken og urter. Steinmineralsk og rik, med stor fylde. Strålende vin. Virkelig strålende. Vil sikkert stå seg på en fem-seks år på langs, men den er svært god nå så hvorfor ta sjansen? Vinifiert tvert i gjennom på tank.

Siden det ikke ble så mange viner hekter jeg på en jeg smakte i heimen nettopp:

Hocheimer Kirchenstück Riesling Kabinett Trocken 2004 (Künstler)
Kjøpt for ca 200 raske for fem år siden. Steinmineralsk, litt sitrus og en noe litt oljete. Litt kort på ettersmaken i begynnelsen, men den liksom "legger seg ut" med tid i glasset. Denne er nok tatt litt tidlig, og min andre flaske skal få ligge et par år til i hvertfall.

Gjenkjøp? - Tror det.

søndag 8. mai 2011

SN: Piemonte i Grieghallen

Moscato d'Asti 2010 (Suoi) kr. 109,90 (BU)
Parfymert, dufter badesalt. Fruktdrevet/bærpreget. Faktisk verdt å prøve. Har en fin pris og meget moderat alkohol (5%). Hadde ikke trodd jeg kunne komme til å like dette, men it takes all kinds to make a wine-world.

Brachetto Nivasco 2010 (Vinchio-Vaglio) kr. 119,90 (BU)
En rød, sprudlende søtin. Ikke det man oftest assossierer med Piemonte, kanskje. Myk, aromatisk og gøy. Svært spesiell. Hvis man har lyst til å prøve noe riktig nytt er dette vinen! 100% Brachetto - en druetype jeg ikke har erfaring med i det hele tatt (trur eg).

Torriglione Barbera d'Alba 2009 (Ratti) kr. 165,90 (kat. 5)
Folkelig Barbera. God og pålitelig vin fra årgang til årgang. En hverdagslig vin på så mange måter. (Siden Ratti har to viner her får Pietro Ratti pryde innlegget).

Dolcetto di Dogliani 2009 (Cascina Corte) kr. 174,90 (BU)
Fra 40-50 år gamle vinstokker. 20 dagers skallmaserasjon. Fiolett på farge. Elegant duft, intet fatpreg, passe fast i munnen. Dolcetto tenderer mot å være tannisk, men denne er fint balansert. Kort og godt en nydelig vin, og burde være svært matvennlig.

Dogliani Vigna Pirochetta Vecchie Vigne Dolcetto 2008 (Cascina Corte) kr. 199,90 (BU)
Et merkbart hakk opp selv fra den fine vinen over. Dette er en enkeltvinmark med eldre vinstokker, og vinen ligger lengre på store fat. Duftr av urter og skogsbær. Elegant og fast. Mange vil nok lure på om Dolcetto kan være grunnlag for viner som kan være verdt en 200-lapp. Prøv denne.

Gattinara 2005 (Travaglini) kr. 188,50 (Basis)
Denne var for varm da jeg smakte den. Svært god pris, og inntrykket var at den var som vanlig: fast, moden nebbe-aroma, tørr og ganske rustikk. Matvin.

Langhe Nebbiolo 2009 (Produttori di Barbaresco) kr. 189,90 (kat. 6)
Duften er høyt oppe i rødfruktspekteret. Flott matvin til en grei pris.

Barolo Marcenasco 2007 (Ratti) kr. 279,90 (kat. 6)
Da Wine Spectator publiserte sin liste over de 100 beste vinene i verden for 2009 kom 2005-årgangen av denne på 7. plass. Denne har vært en av mine "bread and butter" viner - god pris og modner tidligere enn mer seriøse Baroloer, og jeg er for tiden inne på 2001-årgangen. Suksessen har nok gått til hodet på dem, og stilen er mer moderne enn før. Bare nye fat, 14,5% alkohol, og merkbar vanilje på duft. Den er, som før, fast - og det er skikkelige saker. Men stilen er ny, og definitivt ikke for tradisjonalister. Jeg tror kanskje jeg avslutter mine innkjøp med 2006-årgangen.

Barbera d'Alba Conca Tre Pile 2007 (Conterno) kr. 285 (BU)
(Lenken går til 2004, men det var 2007 jeg smakte). En vin i Conterno-stilen. Moden stil, men ikke over-moden, polert bærduft med litt vanilje - som er fint intergrert. Lag ettersmak med fin fasthet til Barbera å være. Flott vin - men dyr.
 
Wongraven Unione Barolo 2006 (Roagna og Wongraven) kr. 334,90 (kat. 6) 
Denne har jeg jo smakt før, og skrevet om på bloggen grunnet den lille personlige forbindelsen med Sigurd Wongraven. Den har utviklet seg fint siden sist, og mye av det kan kanskje tilskrives de seks timene på karafel som importørens representant hadde gitt den før jeg smakte den. Dufter nyper og krekling (Overhalla-elementet tenker jeg), varm murstein. Ganske saftig - uvanlig saftig til Barolo å være. Svært elegant! Dette tegner bedre enn jeg trodde. Bravo Sigurd! (og Luca).

torsdag 5. mai 2011

SN: Musserende

Flere smaksnotater fra Vinmonopolsmakingen i Grieghallen 28. april, denne gangen musserende viner. Herunder fra Champagne.

Sumaroca Cava Rosado kr. 129,90 (Kat. 5)
Hyggelig farge, hyggelig pris. Lett og ganske blottet for særpreg. 100% Pinot Noir.

Crémant de Bourgogne Brut 2006/2007 (Caves des Hautes Côtes) kr. 149 (Kat 2)
Autolyse, sitrus, frisk og med kremete mousse. Denne har vært en favoritt i det rimelige segmentet, og denne årgangen befester inntrykket. Svært god og anvendelig, samt tilgjengelig nesten over det ganske land.

Cremant de Bourgogne BdB 'Charmes' 2008 (Brun) kr. 176 (Kat 4)
Denne er allerede inne, og jeg har smakt den før også. Dufter autolyse, kjeks, og fremfor alt: friskt. Ikke all verdens fylde og dybde, men hva kan man forlange til denne prisen? Ikke mer enn dette. Flott boblevin til prisen, og klart anbefalt.

Ferrari Perlé 2005 Extra Brut kr. 199,90 (Kat 2 - Partivare!)
Denne kommer på slippet nå på lørdag. Aldi har jeg smakt bedre italiensk sprudlevin. Sitrus og autolyse, fin kremet mousse. Nydelig syrespenst - overraskende for en italiensk sprudlevin. Ypperlig i sitt slag.

Champagne Réserve Selection Blanc de Blancs (Michel Turgy) kr. 239,90 (Kat 6)
Autolyse, kapteinkjeks, lett og rettlinjet. Prisgunstig aperitif-champagne.

Franciacorta Cuvée Brut NV (Bellavista) kr. 259,90 (BU)
Litt autolyse, litt jordbær, mest honning. Kremet mousse og snill stil. Skal man på død og liv ha italiensk musserende er Ferrari Perlé tingen. Denne blir for blass for meg dessverre.

Arnould Grand Cru Cuvée Carte d'Or Brut 2005 kr. 339,90 (BU)
Ny årgang av denne, og 2005 er kanskje den dårligste i Champagne i det forgangne tiåret. Rik og rund, men fokusert til å være denne årgangen. Importøren hevder at dette er den rimeligste årgangs-grandcru'en på polet? Det har jeg ikke undersøkt.

onsdag 4. mai 2011

Anbefaling: Ravel

Ravel: Sonates and Trio
Ravel, Sonates and Trio (Capucon, Capucon & Bradley)


Ravels trio er ett av mine favorittstykker, med sonatene her tett bak. Er det mer å si om den saken?

Det er sikkert mye å legge til om utøverne, komponisten osv., men det er likevel ingenting som kan formidle musikken. Den ble jeg først kjent med gjennom en film med Daniel Auteuil og Emmanuelle Béart tidlig på 90-tallet. Den har fulgt meg siden.

PS: jeg har begynt å legge "avdankede" anbefalinger fra Ukens Anbefaling i spalten til høyre i bloggen når de går ut på dato.

Var det rett å drepe Osama bin Laden?

Som så mange andre ble jeg glad da jeg hørte at Osama bin Laden var funnet, drept og dumpet i sjøen. Som så mange andre er jeg sterk motstander av dødsstraff. Hvordan kan dette henge sammen?

En mulighet er jo at jeg har en standard, min motstand mot dødsstraff, men den stikker ikke så dypt og jeg lar den ligge når det passer seg sånn. En annen mulighet er at spesielle omstendigheter spiller inn. Problemet er jo, som antydet, ikke bare mitt. Statsledere og andre som ikke går inn for dødsstraff har sagt seg fornøyde med utfallet. Selv nå, når det har fremkommet at bin Laden var ubevepnet da Navy SEALS fant ham, synes de fleste å mene at det var greit at han fikk en kule i hodet.

Men ikke alle gjør det. USA skulle arrestert ham, tatt bin Laden til Haag og stilt ham for internasjonal rett anklaget for krigsforbrytelser. Rent bortsett fra at bin Laden ikke har hatt noen politisk posisjon, og Al Quaida aldri har vært medlem av FN, og at Haag derfor ikke er rette adresse, er dette den ideale fordring. Han skulle fått sitte på en celle resten av livet og tenkt over hvor slem han hadde vært! Men nesten alle skjønner at dette ikke ville vært noen god idé. Grunnene er flere.
  1. En rettssak ville gitt bin Laden store muligheter til å spille sin ønskerolle som leder av den Islamske verden mot de vantro. En perfekt talerstol for hatets profet. Rent bortsett fra prinsippene: mulighetene for en fortsettelse og forsterkning av islamistisk terrorisme ville vært svært store.
  2. Al Quaida og bin Laden har erklært krig mot USA og alle de vantro. Akkurat som med sjakk "vinner" man når man slår ut motstanderens konge. I krig er det legitimt å drepe motstanderen.
  3. Alle islamister i verden med den minste antydning av ambisjon på vegne av eget verdensbilde ville gjort sitt ytterste for å få bin Laden fri. Kommandoraid a-la Mumbai, gisselaksjoner, trusler mot store befolkningssentra osv. Alt ville blitt brukt, og satt arbeidet mot terrorisme tilbake til null.
Av og til må prinsippene vike for realismen. Det kan vel ikke være noen som helst slags tvil om at Osama bin Laden var skyldig i terrorisme? Alle prediksjoner er usikre, men det må vel kunne hevdes en betydelig sannsynlighetsovervekt for en betydelig økning i menneskelig lidelse og død ved en arrestasjon enn ved en avretting?

Dessuten skal man jo ikke totalt overse hans eget uttalte ønske om å få dø for saken og bli martyr. Det er jo langt fra alle som får sitt mål med livet oppfyllt.

tirsdag 3. mai 2011

Osama over & ut

Ikonet kan rubbes ut nå. Osama bin Laden var et ikon for den spesielle blandingen av dødslengsel og regressiv islamsk fundamentalisme han inspirerte, men også for motstanderne. Han var også en av ytterst få autokratiske voldsromantikere med USA som hovedfiende som den norske venstresiden ikke har omfavnet. Det sier sitt om hvor ekstrem han var. Men: når dette skrives har jeg nettopp hørt at en norsk forfatter er på vei til NRK-studio for å forklare hvorfor Osama bin Laden var en modig mann. En må vel være dikter for å kunne innbille seg selv eller andre noe slikt, eller kanskje bare ekstremt avhengig av oppmerksomhet?

Etter det vi hører brukte han en av sine koner, antakelig den yngste, som levende skjold da kommandosoldatene overrasket ham på soverommet. Ikke av de modigste handlinger jeg har hørt om. Han gjemte seg i en luksusvilla uten kontakt med omverdenen annet enn gjennom en kurér. Heller ikke spesielt modig. "Jeg kjemper så jeg kan dø som martyr og komme til himmelen for å møte Allah", sa han. Med en kvinne som skjold, gjemt i en luksuriøs villa med air-condition? Ekte martyrer velger andre omstendigheter.

Osama bin Laden var ingen martyr. Han var ingen tenker. Han var ingen revolusjonær. Ikke brydde han seg så mye om Islam heller - i alle fall ikke de delene som sto seg dårlig mot hans egen versjon - der kampen mot vestens verdier som toleranse, likestilling, demokrati og åpenhet betød alt. “The ink of the scholar is worth more than the blood of a martyr,” skrev profeten Mohammad. Heller ikke som historiker var han noe særlig.

Som alle stormannsgale fantaster skrev han om historien, og valgte ut det som passet hans egne morderiske fantasier. “Every Muslim, from the moment they realise the distinction in their hearts, hates Americans, hates Jews and hates Christians. This is a part of our belief and our religion.” Han omskrev historien og Islam for å gi et slags respektabelt skinn til sitt morderiske budskap.

Noen tror at bin Laden, selv om han var morderisk og selvopptatt, tross alt sto for arabisk selvstendighet mot vestens innblanding i Midt-Østen. Tenk bare på palestinerne! Men alt tyder på at dette var underordnet den store jihad: den mellom de troende og de vantro, mellom ekte Islam og alt annet. Det begynte i profetens tid, og nådde et høydepunkt med korsfarerne. Imperialismen og Israel var bare en fortsettelse av denne avgjørende striden - nyttige for å skaffe seg allierte på veien, men i siste instans var det innføringen av en kopi av det tidlige kalifatet og tilintetgjørelsen av de vantro som var Osamas dagsorden.

Hva skjer nå? Jeg aner ikke. Det gjør heller ingen andre. Bin Laden hadde de karismatiske egenskapene som selvsentrerte og ensporede personer ofte har, og det tapet vil  al Quaida merke til tross for at det er lenge siden han gikk i dekning. Jeg, som de flestet, vil huske denne Hitler med turban for flyene som gikk inn i tvillingtårnene i New York. Dette vil være etset i hjernebarken på de fleste som så det.

SISTE: USA gjør det ikke enkelt for seg selv. I dag heter det “His wife rushed the US assaulter and was shot in the leg but not killed. Bin Laden was then shot and killed. He was not armed.” Jeg håper vi slipper å høre enda flere versjoner av hendelesforløpet fra offisielle kilder.

søndag 1. mai 2011

SN: røde burgundere

Flere notater fra Grieghallen 28. april. Disse vinene slippes 7. mai i bestillingsutvalget, men noen kommer sikkert i noen utvalgte pol også.

Chambolle-Musigny 2008 (M&P. Rion) kr. 370
Chambolle etter "læreboka". Klar bringebærfrukt, medium intensitet og klassisk lett på foten. God å drikke nå, men jeg ville vel gjemt den til ca. 2014. Siden ekteparet har tre viner i denne oversikten får de pryde med et bilde fra ypperlige Burgundy Reports reportasje fra domainet.

Gevrey-Chambertin Vielles Vignes 2008 (Rossignol-Trapet) kr. 340
Rundere i munnen enn Chambollen over, mer vanilin, og har ikke samme klare definisjon som Rions Chambolle. Mangler fasthet i ettersmaken. Kanskje den vinen som framstår minst overbevisende av disse på nåværende stadium.

Beaune 1er Cru Les Taurons 2008 (Rossignol-Trapet) kr. 360
Her har produsenten truffet bedre - men så er det da teoretisk sett et kvalitetshakk hopp også. Også denne er etter "læreboka". Jordbærene er tydelige, og strukturen er flott. Fylde og godt grep i munnen - kanskje det beste kjøpet av disse vinene.

Gevrey-Cambertin "Evocelles" 2006 (L. Boillot) kr. 399
Produsenten har etterhvert fått et svært godt rykte, og det blir ikke svakere av denne vinen. Den er to år eldre enn de andre i oppsettet her også. Mer krydret og jordlig enn Gevrey'en over, og den biter seg godt - men ikke for godt - fast i munnen. Lang ettersmak, og en flott og stilig vin allerede nå.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos des Argillières 2008 (M&P. Rion) kr. 509
Lite ekspressiv på dette stadiet, men i munnen er den svært elegant og lett på foten, og med fint bitt i ettersmaken. Alt tyder på at dette blir en flott vin med tiden. Jeg ville gjemt den til 2016. Minst.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos Saint Marc 2008 (M&P. Rion) kr. 550
Ligner, naturlig nok, på vinen over. Clos Saint Marc er Rions monopol på litt under en hektar fra 2006 da han kjøpte det fra Bouchard. Marken ligger som en enklave innen Argillières, selv om den formelt er en del av Les Corvées.

Jeg synes den utmerket seg. Det var om om den hadde en indre kraft og intensitet som sendte en lineær bevegelse gjennom smakskurven. Det høres pussig ut, det vet jeg, men da jeg foreslo det for andre som smakte vinen nikket de alle. Den har høyere intensitet, javel, men det er måten denne manifesterer seg på som er interessant. Jasper Morris sier at denne marken (sic), eller rettere vinen, sammenlignet med Argillières har "an explosive succulence to it, a depth of flavour and a richness of fruit". Nå er disse to vinene unge, så tiden får vise...

Geologien er ganske forskjellig mellom de to, og her foregår det forskning for tiden. "The Domaine is producing, with the University of Bourgogne collaboration, a research on the geology of the "Clos des Argillières" and "Clos Saint Marc." These Clos are adjacent ; just a fracture separates them. Geologists confirm currently that soils are very different. "It's day and night" according to a University of Bourgogne professor."

Det er typisk norsk å være god - til å låne mye

Boligprisene stiger. Det er ikke noe nytt. Verken Norges Bank eller regjeringen gjør noe med det. Heller ikke det er nytt.

Grunnene til at de burde gjøre noe med det er flere: prisstigningen er godt over økningen i disponibel realinntekt. Og kanskje viktigst: Norge er helt i verdenstoppen på privat gjeld, med godt over 200% av bruttoinntekt i gjennomsnitt, og den øker med over 9% - godt over økningen i BNP.

Årsakene til gjeldsøkningen er flere, men først og fremst at det er så billig å bruke penger man ikke har. Rentene er lave, noe vi har felles med de fleste land i den utviklede verden. Mens de fleste land sliter tungt med arbeidsledighet og tung offentlig gjeld, er det motsatt i Norge. Likevel har vi lav rente. Hvis vi hever den frykter man at verdien på norske kroner øker for mye, og ødelegger konkurranseevnen til eksportbedriftene.

Med andre ord: vi burde gjøre det dyrere å låne, men uten å heve renten. Heldigvis går det an. Det er bare å fjerne skattefradraget for renteutgifter. Det blir dyrere å låne uten at renten settes opp.

Rett skal være rett: regjeringen har gjort noe. Skattetaksten på bolig har gått opp, og skal vel mer opp. Men det geniale grepet jeg her foreslår blir det neppe noe av. Jo større gjeld folk har, og jo flere som har stor gjeld, jo vanskeligere blir det å gjøre noe med rentefradraget. Før skattereformen av 1992 kunne man trekke fra 100%, og 28% ble en kraftig reduksjon.

Men likevel: her i landet bygger det seg opp en solid kredittboble. Folk kan ikke fortsette å øke belåningen i forhold til inntekten i evighet - akkurat det har vært sagt i et drøyt tiår nå. Myndighetene folder sine hender og ber om at det snart blir en slutt på kredittveksten, men tør ikke gjøre noe med det. En ny norsk verdensrekord er på vei. Det er typisk norsk å være forgjeldet - med statlig sponsing.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...