Champagne Coutleas - del 1

Jeg har sikkert skrevet før om at jeg misliker dette sesong-kjøret i vinanmeldelsene, men når jeg nå likevel hadde noen aktuelle notater på champagne kunne jeg like gjerne poste de mest aktuelle før søttende. 

Coutelas har jeg før omtalt på bloggen (senest i desember), og med flere viner i flere pol og jevnt over god kvalitet for prisen, er det naturlig å skrive om produsenten igjen. Særlig siden jeg fikk med meg noen notater fra Grieghallen i april (se bildet). Jeg skulle gjerne variert stjernedrysset noe mer, men alle disse tre vinene fortjener full pott. 

Coutelas Origin Brut kr 370

Gul frukt, god mousse, og godt bitt. Solid og skikkelig champagne til veldig grei pris, til tross for at den har blitt 30 kroner dyrere siden nyttår. Like mye av hver av de tre hoveddruene i Champagne, uten fatbruk og uten malolaktisk transformasjon. Basen er 2017-årgangen. Mest en matchampagne gitt den gode strukturen, men det er klart at den klarer de fleste festlige jobbene også, og den finnes på svært mange pol. ★★★★★

A.D. Coutelas Louis Victor Solera Brut kr 430

Også her er drueblandingen den samme, og vinen er en "solera" - en rullende blanding av flere årganger, og her er det årgangene mellom 2007 og 2018 som er inne. Som over er det heller ikke her noen malo. Her er det mer epler i frukten. Frisk, med en heftig mousse, og godt grep i munnen. Frisk og intens, og prishoppet er kompensert med et kvalitetshopp som gir samme antall stjerner. Faktisk å få på nesten alle pol i landet. ★★★★★

A.D. Coutelas Cuvée 1809 Extra Brut kr 700

Mens de to andre lignet hverandre mye, blant annet i druemiksen, har vi her noe annet. Til en viss grad. Her er det 80% Chardonnay og resten Pinot Noir, og alt fra de beste vinstokkene - en Vielles Vignes uten at det står på etiketten. Det er også en årgangsvin, uten at det heller står på etiketten. Det er 2017 som gjelder for vinene som nå er i Norge. Her er det mer røyk og eik, og også denne er intens. Det er kanskje produsentstilen - som jeg i så fall må si jeg liker. Dette er sikkelige saker som trenger tid i kjelleren for å folde seg ut, for her er det mye substans. Klart bedre enn deres årgangsvin som nå er inne i 2015-årgangen, og som får omtale her på et senere tidspunkt. BU-vin, som er inne på noen få pol -deriblant tre i Bergen. ★★★★★ 

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Three Pines (TV serie)

Kanadiske TV-serier har jeg ikke sett så mange av. Jeg kan faktisk ikke huske en eneste en - bortsett fra denne,som jeg så nettopp på Prime Video.

Den er basert på en bokserie av Louise Penny sentrert rundt Chief Inspector Armand Gamache i Sûreté du Québec. I bokserien er Three Pines, der det meste foregår, en koselig landsby, men her i TV-serien er det en samling tilsynelatende alminnelige folk som har dype og til dels skumle hemmeligheter. Ikke alle disse karakterene er helt troverdige, dessverre, noe som trekker ned. 

Det er åtte episoder og fire kriminalmysterier. Det ene går gjennom alle episodene, og får fullt fokus i de to siste. Det er lite vold, men det mangler ikke på elendighet. Jevnt over sjelelig elendighet. Og det bringer meg over på det viktigste.

Det klart beste med hele serien, ut over at den er en spennende serie med whodunits, er Alfred Molina som Armand Gamache. Sjelfull, klok, men ikke uten feil og skavanker. 100% troverdig, og virkelig en skuespiller som bærer rollen, og gjennom rollen også hele serien. Gamache er frankofon, men snakker engelsk med britisk aksent etter å ha studert historie ved Cambridge. Da passer det godt at den skuespilleren som passet rollen perfekt er fra London. 

Konklusjon: Anbefaling.

White Lines (Netflix)

I år er vel dette det nærmeste de fleste av oss kommer Middelhavet. Serien er laget av Álex Pina, samme karen som står bak Papirhuset - som jeg også anmeldte her på bloggen. 

Handlingen går på to tidsakser: "i dag", der Zoe må ned på Ibiza for å identifisere et lik som er funnet i fastlands-Spania og som trolig er hennes bror, Alex, som forsvant på 90-tallet. Nå er det tydelig at han ble drept, og Zoe får det for seg at hun skylder ham å finne ut hvem det var som drepte ham. 

Dermed spilles også oppløpet til drapet på 90-tallet inn, og vi følger House-DJ'en Alex og hans ferd mot berømmelse som party-konge på Ibiza. Zoe og Alex mistet moren til kreften, og politi-faren er kontrollerende. Alex, derimot, er utagerende og har ambisjoner. Han stikker av til Ibiza og søsteren blir igjen. Alex tar 'an helt ut på Ibiza, og Zoe blir veldig streit i Manchester. Helt til denne serien begynner. 

Fortiden rulles sakte opp, med varierende mengder av hver episode som er fra 90-tallet og det som skjedde da. Zoe kommer ikke bare nærmere hva som skjedde med broren, men hun (og vi) skjønner også mer av hvem han var, og hvem han ble. Zoe blir raskt mindre streit på Ibiza, og glemmer vel bort at hun er gift og har en datter tidlig i tenårene. 

De første episodene har mer komikk enn de senere, og det passer forsåvidt greit siden handlingen generelt blir mørkere. Det kan også være en fordel å ha et liberalt forhold til narkotiske stoffer, for det har den implisitte seeren av denne serien på ti episoder. På den annen side, jeg er ingen narko-liberaler og tålte det godt. 

Pina har nok sett en del på Almodovars filmer, og hans portretter av kvinner. De er sensuelle og irrasjonelle - jevnt over - men dette er jo fiksjon, må vite. Ikke at mennene er fri for irrasjonalitet heller - eller grov vold.

Episodene er av svært ujevn kvalitet. Det var en episode litt over midtveis der jeg sterkt vurderte å gi opp hele serien på grunn av dårlig skript og lite fremdrift, men heldigvis fortsatte jeg. Neste episode var spennende og holdt på oppmerksomheten hele veien. 

Zoe får sitt svar til slutt, og lærer mye på veien. Det gjør vi også - men det viktigste er at vi blir underholdt. 

Konklusjon - Anbefaling.

Jørn Lier Horst - Katarinakoden

Denne krimboka kom ut i fjor, men det var først nå jeg leste den. Har du lest en av bøkene til denne forfatteren om Wisting - detektiven i Vestfold som verken drikker, bruker knark eller har noen mer eller mindre eksotisk diagnose - vet du stort sett hva du får.

Det er en høy grad av realisme, noe forfatterens bakgrunn i politiet sikrer oss, og det er lite utenpåklistret samfunnsrefsing eller spinnvill action. Likevel er det spennende nok hele veien, der vi ganske tidlig aner konturene av hvem som er skyldig - men ikke hvordan ting henger sammen, eller hva som kunne være motivet. Selve koden er noe den forsvunne Katarina - en gammel sak som Wisting ikke har klart å legge helt fra seg - etterlot seg da hun ble borte.

Vi følger som vanlig Wisting, og i tillegg til han datteren Line som er journalist i VG. Ikke i denne boka riktignok, men hun blir dratt med likevel. Dette grepet minner meg litt for mye om Hardy-guttene, og det er å håpe at Lier Horst finner på noe nytt neste gang. Grepet med to generasjoner Wisting på saken har fungert bra, men det blir i overkant forutsigbart i bok etter bok.

Adrian Stiller er en ny detektiv i Lier Horsts persongalleri. Han er på mange vis en sterk kontrast til Wisting, og derfor en karakter vi kanskje får se mer til. Jeg håper det, for selv om det er en gjenkjennelsesglede i det å komme inn i et meget velkjent fiksjonsunivers, er det også spenningen som får oss til å plukke opp disse bøkene som tidtrøyte.

Språket til Lier Horst blir av noen beskrevet som platt, men det er både feil og misforstått. Det er ingen forsøk på språklig briljering eller noen uoppdaget poet som vil ut, men derimot en type språkføring som gjør jobben og som ikke tiltrekker seg oppmerksomhet på bekostning av det som formidles.

Jeg har omtalt de fleste av Horsts bøker om Wisting her på bloggen, og de fleste av de igjen er hakket bedre enn denne. Ikke minst mer spennende. Men likevel er den verdt å lese. 

Konklusjon - Anbefaling

Death in Paradise 7 (DVD)

Ardal O'Hanlon er en kjent irsk komiker - ikke minst kjent for rollen som Father Dougal i serien Father Ted fra 90-tallet. Nå er han den tredje britiske (for i serien har han jobbet i London-politiet) detektiven som havnet på den fiktive øya St. Marie i Karibien i Death in Paradise. 

Jeg har omtalt flere av de tidligere seriene av Death in Paradise her (første gang for fem år siden), og gitt dem svært gode vurderinger. Også denne runden har god atmosfære, fine scener og interessante utfordringer for en detektiv. Det er nesten uten unntak et begrenset sett av mistenkte og noe som enten er, eller ligner på, det lukkede roms mysterium. 

Som i de tidligere seriene skjer det noe som ved 42 eller 43 minutter inn i episoden får bitene til å falle på plass for detektiven, og så samles alle de mistenkte for en avklarende runde a-la Poirot. Man kan synes at dette er i overkant formelpreget, men det fungerer mener jeg.

Men i den syvende serien er det ikke serien helt på topp. De innfødte mannlige detektivene blir kanskje litt for karikerte, men det er ikke det viktigste. Jeg syns ikke Ardal O'Hanlon fungerer helt i rollen. Han blir for pratsom og ekspansiv til at dynamikken mellom karakterene fungerer. De tidligere detektivene i serien (Ben Miller og Kris Marshall)har vært mer eksentriske og keitete, mens Jack Mooney så tydelig er og forblir komikeren Ardal O'Hanlon. 

Derfor blir det ikke helt topp vurdering av denne runden i paradis.

Konklusjon - Anbefaling. 

Ian Rankin - Rather Be the Devil (Rebus 21)

Etter 21 bøker, om ikke før, begynner selve detektiven å bli historien. Jeg kjøpte og leste denne mest fordi jeg har lest alle de andre bøkene om Edinburgh-detektiven John Rebus. Man gjør jo det. Da reiser også spørsmålet seg: er denne boka så god at den ville vært verdt å lese om man ikke var nærmest venn med en fiksjonsfigur?

Svaret er, av naturlige grunner, vanskelig å svare på. Det er som stikke fingrene i ørene om noen vil fortelle seg siste nytt om det som har skjedd med en du kjenner. Det sitter langt inne.

Rebus  har blitt pensjonist. Sist sommer leste jeg om igjen en av de tidligere historiene da Rebus var i førtiårene, og han har virkelig endret seg med alderen. På en logisk måte. Det styrker jo troverdigheten til karakteren og til historiene.

Fortsatt er det virkelighetsnære historier knytte til politiet, og maktstrukturene og prosedyrene virker realistiske. Byen og omgivelsene er også det, og jeg må vel bare bryte sammen og tilstå at jeg leser disse historiene mye på grunn av atmosfæren og karakterene. Det er ikke så viktig at historien er på-katen-av-stolen spennende.

Og bra er det, for det er først helt mot slutten at det virkelig er action som vi faktisk følger med på, heller enn å få det som skjer omtalt i etterkant.

Dersom man er helt ny for Rebus-universet er det absolutt andre bøker man bør ta for seg, men likevel er det vanskelig å unngå å anbefale boka - om enn ikke uten reservasjoner. Rankin skriver realistisk og tegner personer på uforlignelig vis. Atmosfæren er helt spesiell, og det er vel egentlig den vi vender tilbake til.

Konklusjon - Anbefaling. 

Elisabeth Wilson - Love Game (bok)

Dette er ikke bare en tennishistorie, det er også en kulturhistorie som jevnt over dekker det forrige århundre og deler av det før og etter. For det er mer med tennis enn bare rare poeng (15-30-40), en hissig John McEnroe og et rykte som sossesport.

Wilson får tydelig fram hvordan tennis har speilet sin tid, og vi får en meget underholdende og informativ historie der de kjente (og ikke så kjente) navnene fra sportens historie kommer til liv på sidene i denne boka. Man kan fornemme deres nærvær, for å si det litt svulstig. Det er ikke unaturlig at personene kommer i fokus i en sport som er så til de grader individuell, der spillerne er mer som gladiatorer enn noe annet, og der media og publikum ikke i samme grad kan gi utløp for sin nasjonalisme som i andre typer idrett.

Sporten følges fra en noe nær tilfeldig oppfinnelse i victoriatidens England (Birmingham hadde de første turneringene), og til nå å være verdens største individuelle sport med noen av de best betalte utøverne (helt på toppen).

Boka legger kanskje i overkant stor vekt på sex og seksualitet av ulike slag, men det blir aldri uinteressant av den grunn. Heller tvert om. Men for min del lå den store verdien i boken i det at spillere jeg bare hadde hørt navnet på ble levende for meg, og jeg fikk sett det større bildet der tennis, historien og verden gikk sammen i en større sammenheng.

Konklusjon - Anbefaling (Klar anbefaling til tennisspillere!)

The Sandbaggers (TV-serie)

"The best spy show in TV history" - sto det i The New York Times. Foreløpig holder jeg meg til Tinker, Tailor, Soldier, Spy basert på Le Carrés roman og med Alec Guinness i hovedrollen som George Smiley, men jeg må ile til og bekjenne at jeg skriver dette bare basert på den første serien. De to andre må jeg nok se uten kona, for hun syntes dette ble i overkant pratete og lite actionpreget.

Og det er sant: her merker man at det har gått noen tiår siden første serien gikk på lufta i 1978, men så kan det da også være godt med en pause fra det kjappe, visuelle og overproduserte som TV-mediet er så rikt på i våre dager. Produksjonen er til dels ganske billig, kan man si, men plottene er svært gode og spennende. Det er ganske tydelig at Karakterene, med Neil D. Burnside i spissen (spilt av Roy Marsden), er ikke nødvendigivs likandes heller.

MI6 nevnes ikke, men det er avdelingen i etterretningen "the sandbaggers" sorterer under. Det er kald krig, og "the sandbaggers" er en eliteavdeling for spesielle oppdrag. Neil Burnside leder avdelingen, og mye av handlingen dreier seg også om den manøvreringen som kreves innad i avdelingen og opp mot departement og i siste instans Number 10 Downing Street.

Det er ikke mange som jobber i denne elitedivisjonen. Tre er maksimalt i den første serien, og i flere episoder er det egentlig bare en i tillegg til Burnside - som jo ikke lengre er i utøvende tjeneste.

Det er synd at episodene ikke er tekstet. Rett nok er uttalen så perfekt at Dronning Elisabeth har noe å lære her, men det er ikke alltid at det tales høyt nok til at det er så lett å følge med. Engelske tekster er ofte greie å ha, synes vi her i familien, tross samlet sett syv års universitetsutdannelse i Engelsk.

Jeg må nok sørge for å være alene i huset for å få sett resten av seriene. Sukk.

Konklusjon - Anbefaling.

Suspects (DVD)

Denne TV-serien skiller seg ut fra mengden gjennom bruken av virkemidler som legger den svært tett opp til dokumentarsjangeren. Det er ikke noe voice-over, men kameraføring og skuespill gjør sitt til at suspension of disbelief blir svært enkelt for seeren.

Vi følger tre detektiver i Londonpolitiet - to kvinner og en mann - i deres daglige virke med forskjellige forbrytelser. Alle er av det alvorlige slaget, og de er lite egnet til å bevirke sinnets munterhet. Her er det ingen renslige mord på godsets bibliotek.

Hver av de fem episodene på en liten time dreier seg om en etterforskning. Klippingen er kjapp nok til å holde på oppmerksomheten uten å bli hektisk, og hvert opptak langt nok til å la karakterer og situasjon spille seg ut.

Skuespillet er nedtonet - og akkurat det er vel et adelsmerke. Realismen er til å ta og føle på, og faktisk over nivået til The Wire etter min mening.

Det er sikkert realistisk, men jeg skulle ønske meg mer av en fokusert løsning i slutten av hver episode. Når saken er løst er det rettsapparatet sin tur, og da er det rett på neste sak uten at trådene blir samlet.

Men spennende er det!

Konklusjon - Anbefaling (for realisme fans)

Magic in the Moonlight (Film)

Woody Allen har laget noen mesterverk, og han har produsert noen mer alminnelige men underholdende filmer. Dette er en film av den siste typen.

Den kom litt brått på - muligheten for å dra på kino - og det var muligheten heller enn filmens antatte kvalitet som trakk oss dit. Men vi følte ikke at vi kastet bort tiden, til det var underholdningsverdien for høy.

Karakteren blir spilt av Colin Firth er tryllekunstner - den beste av sitt slag. Det mener han i alle fall selv. Et godt tegn på at dette er en komedie er at karakterene er "dårligere" enn oss, og overdreven selvtillit er det definerende trekket hos Stanley Crawford. Videre er han svært lite fintfølende, og en gjennomgående - for ikke å si gjennomtrengende - skeptiker. Han har allerde avslørt fullt av svindlere som lokker penger av etterlatte og folk som gjerne vil vite om fremtiden.

Handlingen er lagt til slutten av 20-årene, og stedet er i all hovedsak Côte d'Azur. Det er hit Crawford reiser for - på sin venn og kollegas oppfordring - avsløre en ung amerikansk dame (Sophie Baker) som har forbløffende prediksjoner og evne til å få kontakt med åndene.

Mer skal jeg ikke røpe av innholdet. Omgivelsene er vakre, skuespillerne er gode, og handlingen fornøyelig.

Konklusjon - Anbefaling.

John McEnroe - Serious (Bok)

Den kanskje mest talentfulle tennisspilleren noen gang (mener noen) er ikke mest kjent for sporten sin, men for sine krangler og raseriutbrudd på banen. Flere husker vel Griff Rhys-Jones som McEnroe, der han spiller han som hissig tenåring. Klassiker!

Det er en god del sjelegranskning her, og mye utvist visdom. Han skal ha ros for ikke å bortforklare eller underslå sine svakheter og feil, og her får vi forklaringer - og de framstår på ingen måte som bortforklaringer.

Det er naturlig å sammenligne med Andre Agassis selvbiografi, Open, som fikk strålende omtale her på bloggen for noen måneder siden. Begge har benyttet seg av skrivehjelp, og det er naturligvis vanskelig å avgjøre hvor mye eller på hvilken måte de har fått assistanse. Uansett er Agassis bok en bedre leseropplevelse. Den er det virkelig klasse på!

Denne boka er også meget bra, men her er det nok en fordel å ha en viss interesse for tennis for å rettferdiggjøre lesningen. For det er MYE lesestoff der ute, men har man en viss interesse for tennis og ikke minst hvordan sporten utviklet seg fra 70-tallet til vårt århundre, så er det vanskelig å komme utenom denne boka.

Konklusjon - anbefaling (og KLAR anbefaling for tennisfansen)

Costantini - The Deliverance of Evil

Det er positivt i seg selv å finne underholdningslitteratur av høy klasse som ikke foregår i Storbritannia, USA eller Skandinavia.

Romanen foregår i all hovedsak i Roma. Først i 1982, og dernest i 2006. Miljøene omfatter blant annet Den Katolske Kirke, overklassen, underklassen, og immigranter. Samt politiet, naturlig nok.

Detektiven, Balistreri, møter vi både i ung og arrogant inkarnasjon i 1982, og som resignert og hakket klokere 24 år senere. Han vokste opp i Libya, og hadde en fortid som fascist. Costantino tar på denne måten anti-helten et hakk videre, for de færreste vil finne dette på noe vis sympatisk. Men det har sin forklaring, og Michele Balistreri er på sett og vis også en gåte. Ikke minst for han selv. Det hører også med til dette bildet at Costantini selv deler flere trekk med sin helt.

Mens Italia og Roma feirer seg selv som verdensmestre i fotball i 1982, blir en blendende vakker ung kvinne myrdet på grufullt vis. Hun arbeidet i Vatikanets boligavdeling, og Italias aristokrati er også innblandet. For Balistreri blir dette "the one that got away", og marerittet gjentar seg da Italia vinner igjen i 2006.

Det ble til tider vel mange personer å holde rede på, kanskje og boka kunne med fordel vært krympet med hundre eller kanskje to hundre av sine 640 sider. Det er også mulig at mine 10+ sider ved sengetid ikke er den optimale måten å tilegne seg boka på. Men intrigen er god, karakterene interessante, og atmosfæren uforlignelig.

Leseranmeldelsene på Amazon.co.uk er mer positive enn det jeg er. Dette er visst den første boka i en trilogi, så den store testen blir om jeg også kjøper den neste. Jeg er fristet....

Konklusjon - Anbefaling.

Einstein and Eddington

Dette er vitenskaps-TV, men også et menneskelig og historisk drama. Einstein trenger vel ingen introduksjon, men Eddington er neppe kjent for det store publikum der ute.

Den korte introduksjonen er at Eddington sto for den første bekreftelsen på Einsteins generelle relativitetsteori. Han befant seg på øya Principe den 29. mai 1919 og tok bilder av den totale solformørkelsen. Teorien predikerte at gravitasjonsfelt bøyer lys, og ved denne formørkelsen kunne dette testes i praksis. Eddington var kanskje sin tids mest nøyaktige måler, men ikke bare det. Han var også avgjørende for å holde den vitenskaplige kommunikasjonen gående mellom Einstein i Tyskland og vitenskapsfolk i England i tiden rundt den store krigen.

Eddington var kveker og pasifist, og deltok ikke i krigen. Mye av dramaet her er knyttet til krigen, og det krigen gjorde med folk både fysisk og psykisk - ikke minst tilliten mellom sannhetssøkerne innen vitenskapen. Einstens notoriske skjørtejakt får også noe oppmerksomhet.

For meg, som er over gjennomsnitlig interessert i astrofysikk, er dette spennende saker - om enn ganske kjent fra før når det gjelder relativitetsteorien. Her er det kvalitetene som drama som avgjør - og det får bestått. Filmen gir innsikt, den er interessant - men den når ikke de store høyder.

Men Eddingtons målinger ble førstesidestoff verden over, og med god grunn. Hele vårt verdensbilde måtte revideres - og det på en måte som de færreste er i stand til. For Karl Popper ble det en skjelsettende opplevelse - et stjerneeksempel på falsifiserbarhet. Her har vi et drama som forteller historien rundt dette. Det burde være minst like sentralt i skolen som fortellingene i Bibelen.

Konklusjon - Anbefaling

Dexter - Season Seven (DVD)

For snart et år siden omtalte jeg den forige serien med Dexter, så jeg bør vel følge opp med nummer sju også. Som jeg skrev den gangen, for de få som ikke har hørt om Dexter, så er han en seriemorder som bare (i alle fall i teorien) tar seg av seriemordere. For sikkerhets skyld arbeider han i politiet.

I denne serien er det forholdet til søsteren som står i sentrum, og det er ikke godt å si mye om handlingen uten å avsløre viktige forhold som holder spenningen oppe. For det er spennende!

Det er selvsagt ikke særlig sannsynlig at det i Miami er så mange seriemordere at det er nok til å holde en seriemorder som bare knerter seriemordere opptatt i fritiden i tillegg til jobb og familie. Men Michael C. Hall er en ualminnelig skuespiller som ikke bare klarer å gjøre figuren sannsynlig, men også sympatisk.

Det er flere andre sentrale rollefigurer i serien, og i denne sesongen er det en av de faste - søsteren Debrah (som spilles av Jennifer Carpenter) som står i sentrum. Den andre kvinnen som gjør mye av seg i denne serien er Hannah McKay - spilt av Yvonne Strahovski (hun er IKKE vond å se på).

I april i år ble det klart at den åttende sesongen med Dexter blir den siste, og det var i grunnen en lettelse. Ikke at serien har blitt dårligere med tiden - på ingen måte - men det kan være greit å få en ende på dette blodbadet.

Konklusjon - Anbefaling.

This is Personal - The Hunt For The Yorkshire Ripper (DVD)

Dette er en TV-film på over tre timer som i følge tittelen dreier seg om jakten på The Yorkshire Ripper. Det stemmer nok, men det underliggende temaet er personlig ansvar og engasjement.

Vi følger i hovedsak George Oldfield, som ledet etterforskningen. Alun Armstrong, som spiller Oldfield, gjør som vanlig en imponerende rolle. Det er verdt å se denne filmen bare for å studere karakterskuespilleren Armstrong.

The Yorkshire Ripper var en seriemorder som terroriserte hele The West Riding i Yorkshire i en årrekke. Dette gjør filmen til en skikkelig "police procedural" men ikke av det heroiske slaget, for her er gjøres det mange feil. Jeg skal ikke gå inn på for mange detaljer her, for det vil ødelegge for spenningen - for den er der, til tross for at dette i første rekke er et drama der det personlige er i fokus.

For en bilentusiast (OK: nerd) er det faktisk heller ikke så dumt å få se en Audi 100 av den første utgaven rulle og gå som Oldfields tjenestebil.

Konklusjon - Anbefaling.

Cleeves - Dead Water (krim)

Hva kaller man en kvartett med fem medlemmer? Svar: en serie.

Da Shetlands-kvartetten til Ann Cleeves endte med Blue Lightning - den beste av de fire, var jeg ikke så lite skuffet. Detektiven Jimmy Perez fikk saken altfor tett på seg, og det var nok tydelig for de fleste at dette var slutten selv uten det matematiske elementet. Dessuten: hvor mange mord kan man vente seg på Shetland? (Uansett: les alle i serien - de er svært atmosfæriske, og et par av dem også mer enn alminnelig spennende).

Det var det vel noen i BBC som oppdaget også, så nå er det en serie i produksjon som bare heter Shetland med Douglas Henshall i hovedrollen. Den er løselig basert på bøkene, men med oppmerksomheten som følger med ville det vel være uklokt å la være å "fortsette" en kvartett med en bok nummer fem? Derfor har "Shetland Quartet" blitt "Shetland Series".

Denne lenken gir et bra innblikk i boka, men en advarsel er på sin plass: det er informasjon der som vil ødelegge noe av spenningen med den boka man absolutt MÅ lese, før omtalte Blue Lightning.

Så hva syns jeg? Det er en god krim, helt klart. Men det er likevel en viss svikt i realismen her jeg ikke helt klarer å skrive på kontoen for poetic licence. Men kanskje det først og fremst skyldes at den fortettede stemningen i Blue Lightning ikke helt er på plass her - ei heller den sitrende spenningen? Men det er i så fall å måle mot noe av et mesterverk.

For oss i Bergen er det også hyggelig å se stadige henvisninger til forbindelsene mellom denne byen og Shetland i denne kvartetten serien.

Her er BBCs trailer for serien:


Konklusjon - Anbefaling.

Restauranter i Paris

Det har vært få oppdateringer på bloggen i det siste. Jeg har vært i Paris, og tenkte jeg skulle legge inn noen betraktninger om noen av restaurantene vi besøkte.

Le Severo (bildet), 8 rue des Plantes, 75014, er virkelig en kjøttrestaurant. Eieren William Bernet var tidligere slakter, og her er det ikke mer grøntfôr enn det som behøves (omtrent ingenting). Kjøttet, derimot, var det rikelig av, og deres frites er kanskje de beste jeg har smakt. Noen gang. Stedet er absolutt ikke noe for vegetarianere.

Som man ser av bildet er det et tradisjonelt lokale - ikke noen fancy fiksfakserier her. Vinlisten var svært god, men også tungt inne på Burgund. Det er ingen diskvalifikasjon etter min mening, men litt rart gitt vekten (sic) på rødt kjøtt. Vi ba om en anbefaling på en vin fra utenom Rhône, Burgund og Bordeaux. Det fikk vi, og det var et godt valg: Les Mille Vignes "Cuvee de la Cadette" 2007 fra Fitou.

Konklusjon - Klar anbefaling

Le Vin Qui Dance, 4 rue des fossés Saint Jacques, Paris 75005, er et konsept med flere avleggere. Klientellet er ungt. Jeg var vel ikke den eldste i lokalet, men hovevekten lå nok på studenter i 20-årene. Konseptet er vin-sentrert, på mange vis, der man har valgt ut en vin til hver rett som man kan ta eller la være til en gitt pris. Vi gikk på vinene til de ulike forrettene, og ettersom vi alle valgte samme hovedrett tok vi en flaske til den. Dessertene/ost tok vi deres forslag på.

Maten var god, og noen av kombinasjonene var gode mens andre var vanskeligere å fatte. Den unge damen som var sjef i lokalet var kompetent, men det var ikke hennes ferske kelner. Det var første kveld på jobb for han, og det gikk ikke alltid bra.

Konklusjon - Anbefaling

Les Papilles er velkjent blant vinkjennere. Det er en vinbutikk med et knøttlille kjøkken. Til lunsj får du en treretter - og her kan man ikke velge. Og så kjøper man en flaske fra det som står på hyllene i vinbutikken, og betaler en kork-avgift på sju euro. (30 rue Guy Lussac 75005 PARIS)

Kjøkkenet var på størrelse med badet på vårt lille hotellrom, men maten var strålende. Vi valgte en Château Les Ormes-de-Pez 2002 til en grei pris - det var den eldste flasken vi kunne se, og det var også et godt valg. Stedet har bedre vinglass enn de aller fleste restaurantene i Frankrike (det er et sørgelig kapittel).

Konklusjon - Klar anbefaling

La Rotonde er en klar favoritt blant oss Overhallninger (se her). Her spiste vi frokost, minst en lunsj, og middag en av dagene. Fabelaktig atmosfære, svært god mat (Chevre i filodeig etc. er helt fabelaktig god - kanskje den beste retten på hele turen).

Konklusjon - Klar anbefaling!!

Horst - Nøkkelvitnet (Krimroman)

Dette er den første krimboka fra etterforskeren Jørn Lier Horst. Den kom i 2004, men har unngått min oppmerksomhet helt til i år da jeg kom til å lese Bunnfall - den foreløpig siste i serien om etterforskeren Wisting. Den ga jeg en "klar anbefaling".

Det er relativt risikabelt å skrive krim om etterforskere i små skandinaviske byer med etternavn som begynner på "W". Sammenligningene med Henning Mankells Wallander trenger seg på. Nå er det slutt på de bøkene, men kan Horst og Wisting være jevngode alternativer?

Denne første boka er som de to andre jeg har lest, svært lettlest og underholdende. Språket flyter lett og utvunget, og handlingen og etterforskningen er svært troverdig. Det siste er ikke så rart gitt forfatterens førstehåndskjennskap til etterforskning. Spenning er det også, og romanmordene skiller seg trolig fra de virkelige med å være vesentlig mer intrikate enn 99% av de drap som skjer i virkeligheten.

I Nøkkelvitnet er min fremste invending, og grunnen til at den får en blott og bar anbefaling heller enn enn klar anbefaling, at den avgjørende sammenhengen var ganske tydelig for denne leseren lenge før den forekom for Wisting. Selvsagt er det gøy å føle seg smart, men det er heller en irritasjon over at Wisting ikke ser det åpenbare som melder seg.

Så hva skiller Horst og Mankell? Først og fremst den atmosfæren Mankell klarer å skape, og den interessen som manes fram for hovedpersonen. Det viktigste her er språket, som Mankell behersker som en ordkunstner og Horst som en svært dyktig journalist.

Men når det er sagt ble også Mankell ganske kjedsommelig etter hvert med dette gnålet om "hva er det som hender med dette landet" og så videre. Horst leverer et intrikat og velskrevet underholdningsprodukt som ikke gir seg ut for noe annet. Det er mye å like ved det!

Konklusjon - Anbefaling

Ny gammel Sherlock Holmes

Jeg hadde ikke ventet at jeg skulle kunne gi min uforbeholdne anbefaling til denne boka, men slik er det. OK kanskje ikke helt: du bør helst like originalene, og ikke være fremmed for å la deg underholde av kriminalfortellinger som er lagt et godt stykke tilbake i tid.

Anthony Horowitz har skrevet mye - ikke minst manus til TV serier som Foyle's War. Her er det faktisk The Conan Doyle Estate som har gitt oppdraget til Horowitz, og det har han utført på ypperlig vis. Noen ytterst få og lite skjemmende ting er det som Conan Doyle aldri ville ha skrevet, men i det store og hele er dette en spennende og atmosfærisk fortelling med flere uventede vendinger underveis.

Dette er Conan Doyles Sherlock Holmes (og Watson, for den del). Når det gjelder fortellingen, Holmes og Watson som karakterer, samt atmosfæren, så er det ingenting her som er under Conan Doyles beste arbeider. Hvordan man enn snur og vender på det, så er dette minst like bra som annen krim av i dag. Når slike som Elizabeth George og Jo Nesbø skuffer, så er det fint at Holmes igjen jager utspekulerte forbrytere i Londontåken.

Men man må passe på og ikke lese om The House of Silk på nettet (Wikipedia, for eksempel). Der får man handlingen servert.

Anmeldelse: The Hour (DVD)

Året er 1956, stedet London, og omstendighetene oppstarten og det tidlige livet i et nyhetsprogram på BBC TV. Ambisjoner, sex, utroskap, sjalusi, MI 6, og ikke minst en spion for KGB er andre viktige ingredienser. Gjennom seks episoder følger vi livet i redaksjonen og utenfor, og utenfor er det særlig oppstanden i Ungarn og Suez-krisen som står i fokus. Tiden, stedet og handlingens enhet er godt ivaretatt.

Skuespillerne er gode. Dominic West er mest kjent som McNulty i The Wire, men er vel ikke helt på topp her. Romola Garai er god, og på ingen måte vond å se på heller. Den som utmerker seg på skuespillersiden er etter min mening Ben Wishaw - og han er også på mange vis hovedpersonen.

Hvor bra er dette? Jeg gledet meg til hver episode. Det var spennende, skuespillet var godt, men av en eller annen grunn tok det ikke helt av.

Jeg kjøpte min DVD på Amazon.co.uk.

Vurdering - Anbefaling