Det er relativt risikabelt å skrive krim om etterforskere i små skandinaviske byer med etternavn som begynner på "W". Sammenligningene med Henning Mankells Wallander trenger seg på. Nå er det slutt på de bøkene, men kan Horst og Wisting være jevngode alternativer?
Denne første boka er som de to andre jeg har lest, svært lettlest og underholdende. Språket flyter lett og utvunget, og handlingen og etterforskningen er svært troverdig. Det siste er ikke så rart gitt forfatterens førstehåndskjennskap til etterforskning. Spenning er det også, og romanmordene skiller seg trolig fra de virkelige med å være vesentlig mer intrikate enn 99% av de drap som skjer i virkeligheten.
I Nøkkelvitnet er min fremste invending, og grunnen til at den får en blott og bar anbefaling heller enn enn klar anbefaling, at den avgjørende sammenhengen var ganske tydelig for denne leseren lenge før den forekom for Wisting. Selvsagt er det gøy å føle seg smart, men det er heller en irritasjon over at Wisting ikke ser det åpenbare som melder seg.
Så hva skiller Horst og Mankell? Først og fremst den atmosfæren Mankell klarer å skape, og den interessen som manes fram for hovedpersonen. Det viktigste her er språket, som Mankell behersker som en ordkunstner og Horst som en svært dyktig journalist.
Men når det er sagt ble også Mankell ganske kjedsommelig etter hvert med dette gnålet om "hva er det som hender med dette landet" og så videre. Horst leverer et intrikat og velskrevet underholdningsprodukt som ikke gir seg ut for noe annet. Det er mye å like ved det!
Konklusjon - Anbefaling
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar