Boris Becker - Inside

Dette er kanskje den beste boka jeg leste i 2025 - kanskje også den beste innenfor et større tidsrom.  Boka handler i liten grad om tennis til tross for at det er som tennisspiller, -trener (for Novak Djokovic) og -kommentator (for BBC) Boris er kjent, men desto mer om å sitte i fengsel med desperate mordere og andre kriminelle uten skrupler, å bygge sin egen sikkerhet i en totalt ukjent og volatil virkelighet, utholde ensomhet, og samtidig holde dommedag over seg selv. Det er kanskje sjelden at fengselsopphold endrer fangene til det bedre, men denne boka kan leses som et vitnesbyrd om at slikt kan skje. I alle fall mener Boris selv det, og som leser blir man mer enn tilbøyelig til å være enig jo lenger ut i boka man kommer. 

Saken, som fikk dekning også i norsk presse, var at Boris ble dømt for å ha holdt unna verdier for boet i forbindelse med å ha gått konkurs. Han og Fordyce bruker ikke mye tid på saken eller bakgrunnen, for det er oppholdet at Her Majesty's Pleasure (og senere His - for ERII dør mens Boris sitter fanget) som står i sentrum. Sjokket over å bli fange i Wandsworth fra Victoriatiden (fem kilometer fra Wimbledon der Boris vant første gang som søttenåring) og Hunterscombe i Oxfordshire var enormt. Hyling og skriking, og du skal dusje med mordere. 

Teksten er gripende og velskrevet. Fengselslivets utfordringer står i sentrum men underveis kommer det innslag i teksten fra livet før oppholdet: Om tennis, rivaler, venner og fiender, damer, jobb som trener og kommentator. Det er også intense fortellinger om finaler - som den i juli 1985. 

Tom Fordyce heter ghostwriteren, og han er god. Men det er sannelig Boris også. Han framstår som svært intelligent og i stand til å gjennomføre solid selvkritikk. I både tanker, ord og gjerninger framstår han som et bedre menneske enn han var. 

Ikke bare sjelen, men også kroppen, har fått mye juling. Det skyldtes nok i stor grad tennisen. I 2011 påsto han i The Times at han ikke hadde noen langtidsskader fra tennisen, men i dag har han to nye hofter, en serie operasjoner på knær, vonde ankler og mye annet. Men sjelsstyrken har han beholdt, og den holdt - tross de betydelige påkjenningene - også gjennom fengselsoppholdene. 

Fangenummeret er ikke undertittelen på boka, men det står i svart mot mørkegrått på coveret (se bildet). Jeg oppdaget det ikke før jeg var kommet nesten til slutten. 

Boris fikk omsider arbeidet i fengselet, først som lærer i matematikk og engelsk (Boris fullførte tysk Abitur). Senere på treningsrommet, og så som elev i kurs om stoisisme - senere som lærer i det samme. 

Jeg bør vel ikke fortelle så mye mer. Det er en sterk leseopplevelse. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Per Mæleng - Viner og steder

I neste nummer av Vinforum kommer min anmeldelse av Per Mælengs nye bok Viner og steder. 

Jeg skal ikke foregripe den annet enn ved å si at den innebærer en klar anbefaling. 

Better (TV-serie, Anmeldelse)

Serien fokuserer på en kvinnelig detektiv ved politiet i Leeds. Ulikt de fleste andre politifolk i serier som denne, er hun korrupt. Hun har lenge hatt et symbiotisk forhold til en ire som har slått seg opp som "kingpin" i den organiserte kriminaliteten i byen. Hun tipser han, og han forer henne med informasjon som rammer konkurrentene og får oppklaringsraten til politiet til å se meget god ut.

Men etter en rystende livshendelse får DI Lou Slack (Leila Farzad) skrupler. Hun prøver å rive seg løs fra dette forholdet med skurken Col McHugh (Andrew Buchan). Det går ikke helt etter planen. 

Deretter forlater serien det som ville vært den åpenbare retningen i 99% av slike serier. Dynamikken blir en annen, og skuespillerne får mer å spille på. En forsoffen tidligere politimann kommer inn, og det viser seg at han ble sparket ut på grunn av korrupsjon. Det er herfra at serien blir virkelig god, og vi får scener som aldri ville kommet forbi redigeringen til en amerikansk serie. Episode fire, den nest siste, er en av de beste episodene, isolert sett, som jeg har sett i en krimserie. 

Jeg hadde kanskje ikke brydd meg med å skrive denne anmeldelsen om det ikke var for at Anton Lesser spiller den mest interessante karakteren, Vernon Marley (bildet). Men kanskje også den nest siste episoden hadde inspirert meg til å prøve å få flest mulig til å se serien?

Ikke for det. Også den siste episoden ville vært ganske så utenkelig i en amerikansk serie. 

Konklusjon: Klar anbefaling!

Three Pines (TV serie)

Kanadiske TV-serier har jeg ikke sett så mange av. Jeg kan faktisk ikke huske en eneste en - bortsett fra denne,som jeg så nettopp på Prime Video.

Den er basert på en bokserie av Louise Penny sentrert rundt Chief Inspector Armand Gamache i Sûreté du Québec. I bokserien er Three Pines, der det meste foregår, en koselig landsby, men her i TV-serien er det en samling tilsynelatende alminnelige folk som har dype og til dels skumle hemmeligheter. Ikke alle disse karakterene er helt troverdige, dessverre, noe som trekker ned. 

Det er åtte episoder og fire kriminalmysterier. Det ene går gjennom alle episodene, og får fullt fokus i de to siste. Det er lite vold, men det mangler ikke på elendighet. Jevnt over sjelelig elendighet. Og det bringer meg over på det viktigste.

Det klart beste med hele serien, ut over at den er en spennende serie med whodunits, er Alfred Molina som Armand Gamache. Sjelfull, klok, men ikke uten feil og skavanker. 100% troverdig, og virkelig en skuespiller som bærer rollen, og gjennom rollen også hele serien. Gamache er frankofon, men snakker engelsk med britisk aksent etter å ha studert historie ved Cambridge. Da passer det godt at den skuespilleren som passet rollen perfekt er fra London. 

Konklusjon: Anbefaling.

The Harder They Fall (Netflix)

Dette er en vakker, påkostet film med nydelig musikk og gode skuespillere. What could go wrong?

Det meste, vil jeg si. 

Karakterene snakker som dagens hip-hop'ere i The Bronx. Det er svært krevende å forestille seg at de faktisk hører til i den dramatiske tidfestingen her. Stedfestingen også, for den del. Og det er ikke bare språket, men også holdninger og syn på sin verden og den store verden. Helt anakronistisk. Alle er også svarte, noe som synes å være hovedpoenget.* Jeg tipper det vil se veldig 2021 ut om noen år. 

Plottet er både tynt, usannsynlig og klisjéaktig. Handlingen er spekket med ekstrem og til dels umotivert vold, og blodet spruter i alle retninger. En ironisk Tarantino-distanse er helt fraværende. Dialogen er oppstyltet og platt. De store, potensielt flotte shoot-out scenene er også platte og komisk urealistiske. 

Komisk er også den pompøse innledningen med "These. People. Existed." Det er sikkert sant, men aldri på samme sted og tid og i et (elendig) plot som dette. Jeg tipper de roterer i sine graver. 

Men bildene er vakre. Det skal de ha.

Konklusjon? - Ligg unna!

* - Hvis poenget er å vise, som sant er, at det var flere svarte på begge sider av loven i det gamle vesten, så ødelegges det av en film der ALLE er svarte. Too much of a good thing isn't wonderful. It just looks stupid. Men det er det neppe noen som våger å si høyt eller skrive i dagens kulturelle klima. 

Andre etasje, Vågå (Restaurat)

Hvordan kan man lykkes med å etablere en fin restaurant på et lite sted? Andre etasje i Vågåmo prøver å finne svaret, og er godt på vei. Vi var der fredag 8. oktober, og kom til "bordsetning" som var 18:30. 

Vi stusset litt på dette, for vi er ikke vant til at det er restauranten som bestemmer når vi skal komme.* Heller ikke hva vi skal spise, for denne kvelden var det en femretter på menyen (790 kroner). Jeg hadde blingset på datoene og skrevet "fredag 9. oktober", og de hadde tatt utgangspunkt i datoen og ikke ukedagen. Men vi fikk bord likevel, for dette var litt "off season," og siden vi ikke sto på kveldens liste var vi heller ikke informert om menyen. Vi fikk muligheten for å gå for en tre- eller fireretter, men gikk likevel all in. 

De tre damene som driver restauranten har det til felles at de er pedagoger av utdanning, og at de har tre menn som investerte i eiendom. Midt i kveldens opplegg fikk vi en interessant og akkurat passe lang historie om bygget og restaurantens (korte) historie av de to av eierne som denne kvelden serverte. Det var meget god og hyggelig service, og en avslappet stemning der det ble helt klart at de alle ønsket å lære mer om og i faget.

Inne på kjøkkenet hadde de leid inn riktig gode kokker. Vi fikk flere ekstraretter som smaksprøver som jo er tradisjon på fine dining, men de oppsatte fem var: 

Ørret med hollandaise og ymse annet. Jordskokksuppe med interessante oljer og ymse annet. Reinsdyrtartar. Entrecôte. Og ostekake som dessert. 

Alt var meget godt. Jeg skal ikke gå i detalj, men det kvalifiserte som mat i svært høy klasse. Kanskje ikke stjerneklasse, men godt over det man gjerne betaler like mye for på andre restauranter. Særlig suppen og desserten falt jeg for denne kvelden.

Vi tok en litt redusert vinpakke på tre glass. Vinene var for så vidt gode, men her kan nok kunnskapen om vinmatch forbedres. Vi kunne valgt vin fra vinkartet, men noe så vesentlig som produsentnavn manglet. Som nevnt er eierne/servitørene ydmyke og lærevillige, og her er det fortsatt en del å ta tak i. 

Men som jeg alltid kommer tilbake til: Det er hovedinntrykket som er viktigst, og både mat, service og atmosfære var svært bra. Prisnivået var også hyggelig. Derfor blir det:  

Konklusjon - Klar anbefaling.

* I sommersesongen har de mer footfall og opererer mer som en vanlig restaurant der gjestene kommer når det passer dem og velger fra en meny. 

Landhaus Bacher (Mautern, Østerrike)

Det er ikke ofte jeg går på en topprestaurant. Jeg har vært på restauranter rangert med en, to og tre stjerner i Michelinguiden. Men det begynner å bli noen år siden. (Foto: Ole Martin Skilleås ©)

Landhaus Bacher besøkte vi 1. september i år sammen med tre venner, og fikk det runde bordet i hjørnet. Der fikk vi servert en meny med seks retter, som med de vanlige overraskelsene selvsagt ble langt mer. Vi valgte også, heldigvis, å gå for husets vinforslag.

Uten unntak var vinmenyen særdeles velvalgt, og besto nesten uten unntak av viner fra Østerrike som både var gode i seg selv og som traff blinken som match til de ulike rettene. Det jeg husker av u-østerrikske viner var en hvit burgunder og portvin til desserten for de som valgte sommermenyen. Vi andre befant oss helt utmerket i vertslandets vinverden. Noen produsenter og områder vi kjente godt, og andre som var overraskende og helt nye for oss. 

Jeg skal ikke nevne alle rettene, eller noen av dem for den saks skyld. Hver eneste rett var ikke bare velsmakende, så godt ut og duftet nydelig. Hver og en var også utsøkt sammensatt for munnfølelse og tyggemotstand. Kort sagt tekstur. Dette er en undervurdert faktor i vurdering av mat, mener jeg. 

Lokalet og hele huset var svært smakfullt dekorert (som det nå, engelskinfluert, også heter på norsk). Fargevalgene innga ro og behag uten på noe vis å være kjedelige. Attention to detail gjennomsyret det hele. 

Min kjepphest når det gjelder restaurantbesøk er at det er helheten som teller. Det hjelper lite med god mat når du må inn på et bøttekott, for eksempel, for å henge av deg. Eller at betjeningen er uoppmerksom eller stive og på tå hev. Her hos Bacher var det en svært lett og behagelig stemning, med kunnskapsrike og trivelige personer som fikk oss alle til å føle oss vel og godt ivaretatt hele tiden. 

Restauranten har visst tidligere hatt to stjerner i Guide Michelin, men hoppet av dette kjøret som flere andre også har gjort. Basert på egen erfaring tror jeg sikkert de minst ville fått de to stjernene tilbake, og totalopplevelsen (det som virkelig teller, som sagt!) overgår mitt ene besøk på trestjerners restaurant (for etter hvert ganske mange år siden).

Når og hvis vi kommer på denne kanten av verden igjen, er det ingen tvil om at vi vil gjøre svært mye for å komme tilbake til Landhaus Bacher. Kanskje vi velger overnatting også. Eller denne ganske uimotståelige pakken. 

Konklusjon? - Klar befaling!

Naomi Osaka (Netflix)

Naomi Osaka, for de som ikke kjenner til henne, er blant annet verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver. Hun er 22 år, spiller tennis, og har allerede vunnet fire Grand Slams (de største og mest krevende turneringene). Denne mini-dokumentarserien på Netflix har tre episoder på mellom en halvtime og tre kvarter. 

Serien har ganske mye både privat og personlig materiale, og er ikke laget med noen som helst kritisk distanse eller med et journalistisk grep ut over det å la henne mer eller mindre ta over det hele. For min del er det rørende å se hennes to foreldre i privat opptak overlykkelige trille rundt med henne som lite barn. Det vi i svært liten grad får se, er det beinharde regimet med hjemmeskole og intens trening fra en svært tidlig alder. 

Først og fremst er serien ganske kjedelig for alle andre enn blodfans. Den er ikke redigert med noen nerve eller med noe tydelig overordnet grep. Vi kommer kanskje litt nærmere personen bak resultatene og kontroversene, men jevnt over må dette produktet kunne karakteriseres som mislykket. 

Kontroversene går blant annet på at hun under French Open nektet å delta på de obligatoriske møtene med pressen etter kampene. Hun hevdet at hun ikke ville tåle kritiske spørsmål om hvorfor hun ikke spilte like godt på grus som på hardcourt. Hun fikk bøter, og trakk seg senere fra turneringen. Wimbledon (som så mange andre er hun heller ikke vant til å spille på gress) trakk hun seg også fra, og viste til mentale problemer. 

Det er mange sider ved kontroversene, både de jeg har nevnt og de jeg ikke har nevnt, men denne serien kommer ikke inn på dette i noen særlig grad. Det må også nevnes at hun hevdet å være mentalt stresset under OL, der hun røk ut tidlig etter å ha fått æren av å tenne den olympiske ild. Men tennis er en ekstremt stressende sport der det fysiske og det mentale går over i hverandre, og der det er "vinn eller forsvinn" som gjelder hver gang man spiller. 

Det er en god del sutring i serien, selv om det også kommer fram mye positivt - om forholdet til søsteren Mari (som også ble dyrket fram under samme harde regime, men som ikke ble like god). Det nevnes ikke at hun er svært privilegert, rik og innflytelsesrik - og det er på denne bakgrunn den klagingen vi hører fremstår som sutring. 

Som halvt japansk og meget merittert idrettsutøver, har hun tjent svært mye på reklame som jeg går ut fra slår særlig sterkt i det enorme asiatiske markedet. Og hennes utvilsomme sjenanse er ikke verre enn at hun stiller opp i badedrakt på coveret av Sports Illustrated Swimsuit Issue.

Naomi Osaka er en svært god tennisspiller med mentale utfordringer som hun er åpen om. Som barn av foreldre fra Japan og Haiti er hun en ypperlig rollemodell for mange. Men denne serien ble for tam og ukritisk.

Konklusjon - Bruk tiden på noe annet. 

Værtshuset Pieder Ro

På min bursdag i juli var vi på Værtshuset Pieder Ro i Kristiansand. Det så bra ut på nettet, og smaksmenyen virket fristende. Til den tok jeg vinmenyen i håp om at det skulle være en god kombinasjon. Det er jo det som er poenget med en vinmeny, i alle fall for gjesten. Min omtale her er i all hovedsak knyttet til vinmenyen, for det er der jeg har min kompetanse. Jeg gjorde ingen notater der og da, så derfor er vinprodusenter og slikt ikke med. 

Det første vi merket da vi omsider fant fram til rette delen av restauranten og ble vist til bordet, var at det var svært kjølig der. Vi ble sittende med yttertøyet på, og det er vanskelig å finne fram den gode stemningen når man sitter og småhutrer på en restaurant. Servitørene springer jo rundt og holder varmen, men de burde kunne sett at folk ikke var komfortable med temperaturen. 

Kamskjell het forretten, og var ett kamskjell med noe tilbehør. Litt snaut, kanskje, men rimelig god spise. Til dette skjellet fikk jeg en Aligoté fra Burgund. En god vin i seg selv, men uegnet til en så sart rett som kamskjell. Vinen var for spiss og smaksrik, rett og slett. En dårlig kombinasjon. En hvit burgunder, selv fra budsjettskiktet, ville vært et vesentlig bedre valg. Pinot Gris også, selvsagt, og andre hvite som ikke overdøver maten så mye som denne vinen gjorde.  

Til kveite, som var mer omfangsrikt og også rimelig godt spise (men jeg har smakt mye bedre, særlig siden denne ble ganske tørr) fikk jeg, av alle ting, en Sancerre Rosé. Rett nok er dette Pinot Noir, men igjen er det en dårlig vinmatch. Dette er en frisk og fin vin på terrassen en varm sommerdag, men som følge til en kraftig fisk som kveite passer den slettes ikke. Til det blir den for syrlig og lite fyldig. Igjen ville en budsjettburgunder (restauranten skal jo tjene penger) uansett farge (men ikke rosa!) vært mye bedre, og også andre fyldige hvite eller noe lysere røde ville vært mye bedre valg. 

Jeg formidlet en (noe komprimert versjon) av det som står over til servitøren, som i alle fall syntes å ta meg alvorlig (bak trynetrusen), og satte med det bordets tenåring i alvorlig forlegenhet. Jeg ble lovet at i alle fall vinen til indrefilet av okse ville passe godt.

Igjen var maten OK. Biffen var mindre mør enn jeg som kokk ville vært bekjent av, men ellers OK. Vinen var en californisk Cabernet Sauvignon. Den var som man kunne forvente, men mindre outrert enn slike viner var for et tiår siden. Matchen var god, om enn ikke helt etter min smak. 

Osten, Tallegio, er jo ikke laget lokalt. Den var som ventet god, og tilbehøret var bra. Vinen, en Riesling fra Alsace, kunne gjerne hatt noe mer restsødme. Men helt "off the charts" var ikke denne matchen. 

Desserten, Pasjonsfrukt Pannacotta, var meget god. Ikke så god som min frues versjon, men meget god. Og her kom vinkartet endelig til sin rett. Det ble servert en hvit Recioto fra Veneto som satt som et skudd! Mens de andre vinvalgene var bomskudd eller litt på siden, var dette valget rett og slett sentrumsblink. 

Når enden er god er allting bra? Nei, sånn er det ikke. Det er svært sjelden jeg er fornøyd etter å ha spist ute i Norge - selv om man legger godviljen til på grunn av prisnivået her i landet. Det er som oftest noe som underminerer det hele, for det er helhetsinntrykket man tar med seg som minne fra kvelden til tross for en og annen "høydare" (som den siste vinmatchen). 

Jeg var den eneste som drakk vin, og for vinmeny, to smaksmenyer og en treretter betalte vi 3000 kroner. Det var det ikke verdt. Dersom lokalet var mer tilpasset gjestenes komfortnivå, servicen var et hakk opp. Ja, maten også, selvsagt. Da kunne jeg tilgitt noen dårlige vinmatcher. Men helheten står ikke i noe rimelig forhold til utgiftene. For tre tusen vil man gå hjem igjen fornøyd, og det var vi ikke. 

Konklusjon - Spar pengene.

Lupin (Netflix)

Assane Diop, spilt av Omar Sy, er ute etter å hevne sin immigrant-far som ble utsatt for et komplott av den onde rikingen Hubert Pellegrini. Assane vokste opp som beundrer av gentlemansforbryteren Arsène Lupin fra bøkene til Maurice Leblanc, og han har utført mange forbrytelser inspirert av Lupin. Bare mot de som fortjener det, vel å merke, for som Lupin er Diop en som fremmer det gode fra den gale siden av loven. 

Nå har alle ti episodene blitt sluppet, og jeg kan gjøre meg opp en mening om det hele. Er det verdt å se denne serien? (Advarsel: Moderat plot-spoiler følger)

Det som taler for er:

• Det foregår i Paris og Frankrike, og jeg lider av voldsom abstinens.
• Omar Sy og karakteren han spiller er svært sjarmerende.
• Rettferdigheten skjer fyldest. 
• Vi hører fransk heller enn engelsk. 

Det som taler mot er:

• Spenningen er moderat, og tempoet 
• Plottet og handlingen har hull så store som hus.
• Smartness og overraskelser blir det lite av tross navnet på serien og henvisninger til romanene. Her kunne man lagt seg på linje med Jonathan Creek eller en middels Poirot-episode, men det blir heller uforklarlige eller umulige løsninger på situasjonene. 

Derfor er jeg rett og slett ganske skuffet. Serien er fornyet for en ny runde, men jeg venter ikke på den i åndeløs spenning akkurat. Men hvem vet, kanskje den tar seg opp?

Konklusjon? - Hvor mye savner du Paris, Frankrike og fransk?

The Silent Patient (Anmeldelse)

Dette er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge - i alle fall i sjangeren krim. Forfatteren er en debutant, men det skulle man ikke tro. Plottet er usedvanlig bra, og språket er nærmest perfekt. Det er ikke noe overflødig, og oppmerksomheten holdes lett på et høy nivå. 

En alternativ sjanger for denne boka er "psykologisk thriller". Pasienten i tittelen er innelåst i psykiatrien etter å ha skutt sin ektemann flere ganger i ansiktet, og fortelleren er psykologen Theo Faber. Men han er ikke den eneste fortelleren. Vi får også stadig lengre innslag fra dagboken til pasienten, kunstmaleren Alicia Berenson. 

Faber leser om saken, og søker seg over til institusjonen der Berenson er innlagt. Hun har ikke sagt et ord siden hun ble tatt etter drapet, og Faber setter seg som mål å få henne i tale. 

Det er en klisjé, men jeg hadde vanskelig for ikke å lese boka fra perm til perm. Men som med godteri er det best å posjonere det ut litt.

Boka var en Sunday Times Bestseller og selges rimelig på Kindle. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

White Lines (Netflix)

I år er vel dette det nærmeste de fleste av oss kommer Middelhavet. Serien er laget av Álex Pina, samme karen som står bak Papirhuset - som jeg også anmeldte her på bloggen. 

Handlingen går på to tidsakser: "i dag", der Zoe må ned på Ibiza for å identifisere et lik som er funnet i fastlands-Spania og som trolig er hennes bror, Alex, som forsvant på 90-tallet. Nå er det tydelig at han ble drept, og Zoe får det for seg at hun skylder ham å finne ut hvem det var som drepte ham. 

Dermed spilles også oppløpet til drapet på 90-tallet inn, og vi følger House-DJ'en Alex og hans ferd mot berømmelse som party-konge på Ibiza. Zoe og Alex mistet moren til kreften, og politi-faren er kontrollerende. Alex, derimot, er utagerende og har ambisjoner. Han stikker av til Ibiza og søsteren blir igjen. Alex tar 'an helt ut på Ibiza, og Zoe blir veldig streit i Manchester. Helt til denne serien begynner. 

Fortiden rulles sakte opp, med varierende mengder av hver episode som er fra 90-tallet og det som skjedde da. Zoe kommer ikke bare nærmere hva som skjedde med broren, men hun (og vi) skjønner også mer av hvem han var, og hvem han ble. Zoe blir raskt mindre streit på Ibiza, og glemmer vel bort at hun er gift og har en datter tidlig i tenårene. 

De første episodene har mer komikk enn de senere, og det passer forsåvidt greit siden handlingen generelt blir mørkere. Det kan også være en fordel å ha et liberalt forhold til narkotiske stoffer, for det har den implisitte seeren av denne serien på ti episoder. På den annen side, jeg er ingen narko-liberaler og tålte det godt. 

Pina har nok sett en del på Almodovars filmer, og hans portretter av kvinner. De er sensuelle og irrasjonelle - jevnt over - men dette er jo fiksjon, må vite. Ikke at mennene er fri for irrasjonalitet heller - eller grov vold.

Episodene er av svært ujevn kvalitet. Det var en episode litt over midtveis der jeg sterkt vurderte å gi opp hele serien på grunn av dårlig skript og lite fremdrift, men heldigvis fortsatte jeg. Neste episode var spennende og holdt på oppmerksomheten hele veien. 

Zoe får sitt svar til slutt, og lærer mye på veien. Det gjør vi også - men det viktigste er at vi blir underholdt. 

Konklusjon - Anbefaling.

Death in Paradise 9

Dette er ren eskapisme (som det står på omslaget), og bygd opp etter en formel. Men denne serien er svært populær, og det er ikke uten grunn. Den har hatt noen hyggelige og morsomme karakterer, og ofte nok har plottene vært intrikate nok til å holde på interessen. Men holder det også i den niende runden?

Min hovedkritikk mot denne sesongen er den samme som mot sesong 8: Ardal O'Hanlon passer ikke i rollen. Han er for mye, og fremfor alt for mye Ardal O'Hanlon. En pratesjuk og jovial ire som tar opp på tok for mye plass. Dessuten mangler vi nå Dwayne Myers - den lokale juniordetektiven som både var virkelig morsom og en fin kontrast til den britiske inspektøren. Ruby Patterson, med det store og rare håret, klarer ikke helt å dekke inn det tapte. 

Plottene er heller ikke helt der oppe. Det blir i det hele tatt ganske skuffende, særlig sett på bakgrunn av de første sesongene med Sara Martins som hoveddetektivens side-kick Camille Bordey.

Men så: Er det i episode fire? Jeg husker ikke helt. Da kommer en ny detektiv, Neville Parker, spilt av Ralf Little. Overgangen er meget merkbar, og plottene blir også mye bedre. Jeg mistenker sterkt at de beste ble forbeholdt den nye detektiven, for å gi han en flying start. Han ligner litt på de to første detektivene i serien - mest kanskje på Humphrey Goodmann, spilt av Kris Marshall. Hans nevroser overspilles kanskje noe, men det var fint å se at Ardal forsvant fra en serie der han ødela balansen i staben helt. Spørsmålet er om hans side-kick Madeleine Dumas klarer å bære byrdene av en jevnere rollefordeling. Så langt er jeg ikke helt sikker.

Jeg håper Neville Parker finner sin plass i troppen, og at sesong 10 kan gi serien et nytt løft! Dessuten har jeg akkurat oppdaget at det er skrevet flere romaner med den opprinnelige staben på politistasjonen, og jeg har lastet ned den første av dem. 

Konklusjon - Forbeholden anbefaling (av de siste episodene)

Papirhuset (Money Heist) (Netflix)

Denne spanske serien om innbrudd og gisseltaging i det spanske myntverket er noe av det beste jeg har sett på TV. I skrivende stund har jeg kommet litt ut i tredje sesong, og det jeg har sett så langt er nok til å foreta denne bedømmelsen. Den første sesongen har 13 episoder, den andre 9 (begge 2017) og den tredje 8 (2019). 

Aksjonen er planlagt ned til minste detalj og er svært utspekulert. Men selvsagt går ikke alt etter planen i krig og tjuveri. Det er mye spenning på action-nivå, men om det var alt ville jeg ikke bedømt serien som en av de beste jeg har sett. Det er samspillet og dramaet mellom aktørene som spiller på et svært vidt register. Skuespillerne er til dels ypperlige, og på det dårligste svært gode. Som seer får man også trimmet de emosjonelle musklene. 

Det spanske preget er også meget tydelig, og fortellerstemmen er en av de kvinnelige skurkene. Det er befriende ikke å ha en anglosaksisk eller amerikansk serie som er så god, og enda bedre at den er tydelig i sin annerledeshet. 

Hovedpersonen bak det hele kalles professoren, og han er ikke del av teamet som kommer seg inn myntverket. Hans rolle får også kontakt med politiet på så mange vis, og det er et rikt register av konflikter, lojaliteter og total oppofrelse som kommer i spill. 

Jeg føler meg beriket som menneske over å ha sett denne serien (til nå). Det er visst også snakk om en fjerde runde. 

Konklusjon - Klar befaling!

The Vietnam War (Netflix)

Denne dokumentarserien er trolig den beste jeg har sett.  Kanskje også den lengste jeg har sett. Det er ti episoder som hver er på halvannen time, sånn omtrent. Og her gås det grundig til verks. Den ligger nå på Netflix.

Det som gir serien liv, og som griper deg mer enn noe annet, er intervjuene. Ikke at andre elementer av serien ikke er gripende, men over så mange episoder og så lang tid blir man på et vis venner med de som går igjen om intervjuobjekter. Det er mange eks-soldater fra USA, selvsagt, men også Vietcong, Nord-Vietnamesere, sivile fra sør og nord, og naturlig nok pårørende. 

En annen viktig kilde, og som gjør stort inntrykk, er opptak av regulære samtaler og telefonsamtaler mellom sentrale aktører i USA. Naturlig nok får man ikke slikt fra Nord-Vietnam. En annen mangel er reportasjer fra journalister som var med Vietcong eller Nord-Vietnams styrker. De fantes rett og slett ikke. "Embedding" av journalister i de militære styrker er virkelig en enestående åpenhet som USA og vesten må være stolte av. Derfor får vi godt dokumentert grusomheter og overgrep fra USAs styrker, men ingenting slikt fra den andre siden. Det er et kildeproblem som mange - også denne serien - helt overser.

Serien skal også ha skryt for å inkludere perspektiver fra den andre siden, og kritisk gjennomgå politikken til Nord-Vietnam og deres allierte Sovjet-Unionen og Kina. Helt balansert blir det selvsagt ikke, for hovedperspektivet er vestlig og basert på vestlige medier, men dette er mye bedre enn man kunne forvente. 

Jeg regner meg som godt orientert innen det 20. århundres historie og politikk, men det var mye her jeg ikke kjente til - eller ikke kjente godt nok til. 

Blant annet kommer det klart fram at amerikanske ledere allerede fra Kennedy skjønte at sjansen for å vinne krigen i Vietnam var uhyre små. Likevel fortsatte man å sende soldater, materiell, og å ødelegge sitt navn og ettermæle. Man kan reagere moralsk og med avsky - noe annet ville være rart - men man bør også forsøke å forstå hvorfor rasjonelle mennesker agerer på denne måten. Fullstendige svar gir ikke serien, så her får man forsøke å trekke strekene mellom punktene selv. Det er også en styrke: Man blir ikke utsatt for misjonering. 

Serien viser også klart hvor korrupt og på alle andre vis elendig det Sør-Vietnamesiske regiment var. En meningsmåling i Sør-Vietnam viste tydelig hvem som var mest populær i Sør-Vietnam: Hvem som helst som ikke var Vietcong eller regjeringen i sør! Og denne gjengen brukte man titusener av liv og vanvittige summer på å forsvare. 

Dette er kraftig kost. Man bør stålsette seg, og ta serien godt over langs. Det har ikke noe for seg å "binge watch" denne serien. Det har du IKKE godt av. 

Den siste episoden er klart den beste, men den bygger også på alle de foregående. Det skal godt gjøres å holde øynene tørre, og det skal også godt gjøres å ikke reagere like hardt på Nord-Vietnam som på USA etter å ha sett den politikken de representerte. Det var 800.000 som flyktet i båt fra kommunistregimet og kom fram i live - hvor mange som døde på havet vet vi ikke. 

What a waste,! er tanken man sitter igjen med. Men man sitter igjen med så mye mer enn det. Dette er virkelig en serie du MÅ se. 

Konklusjon - Klar befaling!

The Good Place (Netflix)

Du dør. Heldigvis viser det seg at du har havnet på det hyggelige stedet. Ikke der de blir torturert, og hyler og bærer seg. Men det er et "men": Det har skjedd en feil, og du skulle egentlig til det andre stedet.

Dette er utgangspunktet for The Good Place, en komedie på Netflix.

Eleanor heter den feilplasserte, spilt av Kristen Bell. Hun er ikke bare et dårlig menneske, hun er svært egoistisk og usympatisk. Men ikke bare - da hadde ikke dette fungert som komedie. 

Den andre hovedpersonen er Michael - en "ånd" som har tatt menneskelig form for å se til at den verdenen han har skapt for disse som har kommet på riktig side i det hinsidige fungerer som den skal. Rollen spilles av Ted Danson - mest kjent som bartenderen Sam Malone i Cheers. 

Det blir, som vi kan vente, en serie forviklinger og utfordringer. Mange av dem overraskende moralsk interessante. Men fremfor alt er dette morsomt og avhengighetsskapende. Episodene er korte, og det er vanskelig ikke å dure på gjennom denne første serien.

Dette er meget god underholdning dersom man tåler denne amerikanske stilen, for svært amerikansk er den. 

Anmeldelsen er basert på den første sesongen. Jeg har bestilt den andre på DVD, for dette måtte jeg ser mer av.

Konklusjon - Klar anbefaling.  

Berlin Station (DVD)

"Berlin Station" er en amerikansk TV-serie lagt til Berlin med britiske skuespillere på toppen av rollelisten. Dette er en omtale av den første serien, som kom i 2016. 

Vi er på CIAs hovedkvarter i den tyske hovedstaden, og der er stemningen langt fra god. En intern kilde driver og lekker informasjon om CIAs aktiviteter i Tyskland, og denne kilden blir kalt Thomas Shaw. 

CIA og amerikanerne er ikke akkurat populære i Berlin etter avsløringene om avlytting av Merkels telefon, og Thomas Shaw gjør situasjonen stadig verre. Daniel Miller (Richard Armitage) går fra en fin stilling som analytiker i Langley og til den som har jobben med å røyke ut "Thomas Shaw". 

Det mangler ikke spenning og intriger. Dette er en serie som kan sammenlignes med Le Carrés serie om George Smiley og den franske Le Bureau. Det er store sko å fylle, og denne serien klarer det vel ikke helt på samme nivå. Men i mangelen av nye episoder Le Bureau er dette mer enn godt nok til å holde på interessen og ønske seg mer!

Rhys Ifans gjør en strålende rolle som Hector DeJean. 

Det er to serier til, men jeg ser ikke hvordan jeg kan få tilgang til de.

Konklusjon - Klar anbefaling! 

Cold Feet - serie 8

Jeg måtte dobbelsjekke. Ja, det er den åttende serien med gjengen med vennepar i Manchester. Vi har fulgt dem siden forrige årtusen - den første serien kom i 1997! Altså i godt over 20 år. Det vil si - jeg har fulgt dem, og mange andre også. Som med mange andre serier er det best å få med seg starten. 

Det dreier seg, i alle fall dreide seg, om tre par venner og deres liv. Det er mye humor uten at det rett fram er en komedie, og mange utfordringer og problemer uten at det er et klassisk drama. Fremfor alt blir man glade i karakterene, og begynner fort å engasjere seg i dem. 

Serien ble første gang avsluttet i 2003, men den kom i gang igjen i 2016 med de samme skuespillerne. Det vil si, minus en - men det bør jeg ikke si så mye om hvis det skulle være noen der ute som ennå ikke har fått med seg starten. Den forrige runden, serie 7, var litt skuffende, men i denne serien er vi tilbake på det høye nivået den delvis hadde i de første fem seriene. 

Karakterene og skuespillerne er omtrent på min alder, og det byr jo på noen grunner til å kjenne seg igjen. I denne serien får vi mange utfordringer de fleste på 50+ kommer ut for, men i serieformen blir det vesentlig mer fortettet og det komiske potensialet blir utnyttet til det fulle. 

Dette er klart den beste serien etter gjenopplivelsen i 2016, og jeg ønsker en serie 9 velkommen!

Konklusjon - Klar anbefaling!

Patrick Melrose (DVD)

Patrick Melrose er en fiksjonsfigur som ligner til forveksling på sin skaper, forfatteren Edward St. Aubyn. Hans serie på fem kritikerroste romaner har blitt til denne mini-serien på fem episoder - hver med navn etter bøkene. I den første dør faren, og i den siste dør moren, men fortid og nåtid spiller sammen som de må gjøre når den røde tråden er hvordan man kan komme seg gjennom livet med en bakgrunn i overgrep og psykisk elendighet. 

Dette kan fort bli bare dystert, men denne serien klassifiseres som "svart komedie" av en grunn. Replikkene sitter som presisjonsmissiler, og satire og ironi preger grunntonen. Men ikke bare. Det er vel kun mot en svart bakgrunn at det menneskelige lyset kommer tydeligst frem? 

Som sin skaper lever Patrick Melrose som høyt fungerende heroinist i den første episoden, og det er ikke helt uten komikk for å si det forsiktig. Men balansen holdes på mesterlig vis gjennom alle fem episodene. Likevel er det på sin plass å advare alle som har lett for å la ting gå inn på seg. 

Som så ofte ellers i britisk drama er sosial klasse et eget tema. St. Aubyn er selv fra overklassen - ikke the upper upper middle class men the real thing. Særlig i episode tre, der Princess Margaret deltar i et middagsselskap som også Patrick Melrose må gå på tross sine forsøk på å holde seg unna både alkohol og det som sterkere er, blir overklassen og den holdninger spiddet av ironi og sarkasme. Episoden er en eksplosiv blanding av det gripende og det latterlige, men som likevel bringer klarhet og avklaring. 

Benedict Cumberbatch er selvsagt fantastisk som Patrick Melrose. Helt fantastisk. Også uten de andre eksemplariske rolletolkningene i serien hadde han kunnet bære hele serien på egen hånd. 

Konklusjon: Klar anbefaling!

Bodyguard (DVD)

Dette er den nest mest sette TV-serien i Storbritannia gjennom tidene, og det er gode grunner for det. 

Spenningen er til å ta og føle på fra første minutt til det siste. Sett serien på pause hvis du går på do eller skal brygge deg en kopp te, for her er det lite med dødpunkt. Det er både ren spenning og mysterium: hvem står bak? Hva er motivene? Hvem lekker? Hvem står i ledtog med hvem? Osv.

Selv om selveste Keely Hawes er sentral i serien, er det relativt ukjente Richard Madden som Afghanistan-veteranen David Budd som har hovedrollen som livvakt. Men heller ikke han spiller med åpne kort, og kan vi egentlig være trygge på at han har så gode hensikter som han sier?

Jeg kan love stolkanten-spenning fra begynnelse til slutt. 

Forfatter Jed Mercurio har også skrevet en annen av de beste spenningsseriene gjennom tidene - Line of Duty, og her følger han opp.  

Konklusjon - Klar befaling!