Den tynne blå linjen (TV-drama)

Det er vel få yrker som byr på så mye dritt i hverdagen som det å være politi. Familievold, narkomane, selvmord, og mye annet de fleste av oss er forskånet for - det skal disse rykke ut og ordne opp i. Nesten aldri er det takk å få heller. 

Denne svenske serien tar oss med til politiet som hanskes med Rosengård, en svært belastet bydel i Malmø. Det er helt oppdiktet, men det virker uhyre virkelighetsnært. En viktig grunn er det ekstremt høye nivået på de relativt unge skuespillerne, og scenografien er også av ypperste klasse. 

Etter første episoden tenkte jeg at dette var greit nok. Vi kan se videre på dette siden vi ikke hadde noe bedre å se på nødvendigvis. Etter den tredje episoden er jeg helt hektet. 

Mye av grunnen har med de tre sentrale personene: Sara, gudsordet fra landet (eller i alle fall Umeå) med tung bagasje og mye godhet, Magnus fra Malmø med en trøblete familiebakgrunn, og Leah også fra Malmø med en trøblete familie hun også - og en fargerik jødisk morfar som driver butikk. Etter hvert som serien utfolder seg blir disse karakterene levende personer, og man blir glad i dem. I alle fall ble jeg det. 

De aller, aller fleste som hadde fått dette oppdraget hadde med letthet spilt det inn i stereotyper. Dette ensemblet gjør hverdagskunst ut av det. Regissøren lar skuespillerne spille scenene ut og la motstridende impulser spille seg ut over ansiktene deres, og det er en fryd å se på.  

Det er ikke så mye spenning og mysterium å hekte seg på her, men karakterene og deres familier er mer enn nok. I alle de år har jeg misunt svenskene deres overlegne skuespillere, og den misunnelsen blir ikke noe mindre nå. 

Konklusjon - Klar anbefaling. 

Papirhuset (Money Heist) (Netflix)

Denne spanske serien om innbrudd og gisseltaging i det spanske myntverket er noe av det beste jeg har sett på TV. I skrivende stund har jeg kommet litt ut i tredje sesong, og det jeg har sett så langt er nok til å foreta denne bedømmelsen. Den første sesongen har 13 episoder, den andre 9 (begge 2017) og den tredje 8 (2019). 

Aksjonen er planlagt ned til minste detalj og er svært utspekulert. Men selvsagt går ikke alt etter planen i krig og tjuveri. Det er mye spenning på action-nivå, men om det var alt ville jeg ikke bedømt serien som en av de beste jeg har sett. Det er samspillet og dramaet mellom aktørene som spiller på et svært vidt register. Skuespillerne er til dels ypperlige, og på det dårligste svært gode. Som seer får man også trimmet de emosjonelle musklene. 

Det spanske preget er også meget tydelig, og fortellerstemmen er en av de kvinnelige skurkene. Det er befriende ikke å ha en anglosaksisk eller amerikansk serie som er så god, og enda bedre at den er tydelig i sin annerledeshet. 

Hovedpersonen bak det hele kalles professoren, og han er ikke del av teamet som kommer seg inn myntverket. Hans rolle får også kontakt med politiet på så mange vis, og det er et rikt register av konflikter, lojaliteter og total oppofrelse som kommer i spill. 

Jeg føler meg beriket som menneske over å ha sett denne serien (til nå). Det er visst også snakk om en fjerde runde. 

Konklusjon - Klar befaling!

Gladbeck (NRK.tv)

Denne tyske serien på fire dramatiske episoder viser svært virkelighetsnært den bisarre historien om et bankran som ble gisseldrama i Tyskland og Nederland i august 1988. 

Serien legger seg så tett opp til virkeligheten at selv skuespillerne er vanskelig å skille fra de som var involvert tilbake i 1988. Dramaet er på ingen måte tysk politis, eller særlig tysk presses, beste hendelse. Det er spennende, latterlig, gruoppvekkende, pinlig og fremfor alt rystende. 

Selv om det er best ikke å ha lest om saken før man ser serien, så er dette likevel så gripende og himmelropende galt at det ikke gjør så mye om man har satt seg inn i det. Man skulle ønske at dette var ren fiksjon, men det er ekstremt virkelighetsnært. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Patrick Melrose (DVD)

Patrick Melrose er en fiksjonsfigur som ligner til forveksling på sin skaper, forfatteren Edward St. Aubyn. Hans serie på fem kritikerroste romaner har blitt til denne mini-serien på fem episoder - hver med navn etter bøkene. I den første dør faren, og i den siste dør moren, men fortid og nåtid spiller sammen som de må gjøre når den røde tråden er hvordan man kan komme seg gjennom livet med en bakgrunn i overgrep og psykisk elendighet. 

Dette kan fort bli bare dystert, men denne serien klassifiseres som "svart komedie" av en grunn. Replikkene sitter som presisjonsmissiler, og satire og ironi preger grunntonen. Men ikke bare. Det er vel kun mot en svart bakgrunn at det menneskelige lyset kommer tydeligst frem? 

Som sin skaper lever Patrick Melrose som høyt fungerende heroinist i den første episoden, og det er ikke helt uten komikk for å si det forsiktig. Men balansen holdes på mesterlig vis gjennom alle fem episodene. Likevel er det på sin plass å advare alle som har lett for å la ting gå inn på seg. 

Som så ofte ellers i britisk drama er sosial klasse et eget tema. St. Aubyn er selv fra overklassen - ikke the upper upper middle class men the real thing. Særlig i episode tre, der Princess Margaret deltar i et middagsselskap som også Patrick Melrose må gå på tross sine forsøk på å holde seg unna både alkohol og det som sterkere er, blir overklassen og den holdninger spiddet av ironi og sarkasme. Episoden er en eksplosiv blanding av det gripende og det latterlige, men som likevel bringer klarhet og avklaring. 

Benedict Cumberbatch er selvsagt fantastisk som Patrick Melrose. Helt fantastisk. Også uten de andre eksemplariske rolletolkningene i serien hadde han kunnet bære hele serien på egen hånd. 

Konklusjon: Klar anbefaling!

The Game (DVD)

Seks episoder med spionasje, kontraspionasje, svik, bedrag og overraskelser. Noen av Storbritannias beste skuespillere, gode intriger, noe humor (faktisk!), og ut-på-stolkanten-spenning. Det er hva du kan vente deg av denne serien.

Når tiden er 70-tallet, byen er London og organisasjonen er MI5, så er forbindelsen kort til Le Carré, Smiley og hans kalde krig. Jeg skal ikke påstå at vi her har den samme psykologiske dybden, men spenningen er det lite å si på.

Det er vanskelig å si noe om handlingen uten å ødelegge noe av spenningen, men må du absolutt vite mer så står det en god del her. Som vanlig tar det litt tid før bitene begynner å falle på plass. Så må de omorganiseres. I starten er spenningen god, men på slutten blir det nesten uutholdelig.

Skal jeg trekke for noe, så blir det fargepaletten. Den er grå-blå som mye moderne krim, og det gir det som skal være 70-tallet i London preg av å være tidlig etterkrigstid. Det mest kritikkverdige er vel likevel det at det ikke blir en serie nummer to.

Konklusjon - Klar anbefaling

Wolf Hall (DVD)

De fleste kjenner til Heny VIII og hans seks koner. Monarken som ble besatt av å få en mannlig arving, og som frigjorde seg fra den katolske kirken i samme slengen. Noen kjenner kanskje også til at hans andre kone, Anne Boleyn, også fikk hodet sitt frigjort fra kroppen. Men før Hilary Mantel skrev Wolf Hall (2009) og senere (2012) Bring up the Bodies var det ikke mange som kjente til Thomas Cromwell.

Cromwell gjennomførte en utrolig klassereise. Han endte opp som Lord Great Chamberlain, og den nest mektigste i England, fra utgangspunktet som sønnen til en smed. Som ung forlot han familien i Putney og oppholdte seg i Frankrike og Italia. Hva han gjorde der er uklart, og kilder peker i ulike retninger.

Han slo seg opp som advokat og handelsmann, og senere også som pengelåner. Han ble parlamentsmedlem i 1523, og var en del av husholdet til Kardinal Wolsey i 1520-årene.

Serien viser kjente deler av Englands historie, men fra en til nå ukjent vinkel. Dette er selvsagt fiksjon, men med solid støtte i kildene. At det er en storsatsning fra BBC svekker ikke tilliten, men det er skuespillerne som gjør dette til gåsehuddrama. I alle fall for meg.

Selvsagt spiller Damian Lewis som Henry VIII helt fabelaktig. Jonathan Pryce som Wolsey er strålende. Og så videre, og så bortetter. Men det er Mark Rylance som Thomas Cromwell som gir meg gåsehud og tårer i øynene. Det er mye ved hans spill som får haken til å falle, men for meg er det stemmebruken som er det elementet som gjør at prestasjonen går fra fantastisk til noe nær overjordisk. I løpet av en setning, og nesten umerkelig, dreier meningen fra medfølelse til trussel bare ved et nesten - vel å merke nesten - umerkelig dypere stemmeleie.

Men som ellers: seeing is believing. Og det gjelder å følge med. Det er effektivt drama, men de største effektene kommer av de minste nyansene. Ting skjer sakte, mye vesentlig forblir usagt, og alle scenene er enten skutt i fullt dagslys eller opplyst bare av stearinlys. Her ser du med egne øyne at i drama, særlig på TV, så gjelder det at less is more.

Denne serien skal jeg se på ny. Ganske snart.

Konklusjon: Klar befaling!!!!

Party Animals (DVD)

Et ganske realistisk drama fra "nedsiden" i det politiske spillet i Westminster, for her er det den yngre generasjon av fremmadstorbende (eller kanskje ikke?) politiske rådgivere og veskebærere som står i sentrum. Over 400 minutter blir vi kjent med karakterene, og det er særlig Matt Smith som imponerer som skuespiller.

Man kommer også tett på Westminster - det politiske livet som leves i tett kontakt med media og med politiske motstandere. PR-rådgivere, lobbyister og journalister lever med politikerne i en symbiose som lett kan gjøres til spennende underholdning.

Serien gikk i 2007 så det er Labour som sitter i regjering, mens de konservative gjør mer eller mindre vellykkede forsøk på å tekkes nye velgergrupper. Det hele topper seg i et suppleringsvalg.

Serien har ikke de samme ressursene som den amerikanske The West Wing - og ikke like profilerte skuespillere - men dette er mer troverdig helt fritt for det pompøse. Det er først og fremst et menneskelig drama, men det er nok likevel mest spennende for de politiske dyrene blant oss.

Konklusjon: Klar anbefaling.