fredag 30. september 2016

Kjellerviner i september

2007 Wittmann Westhofener Morstein Riesling Großes Gewächs
Tysk GG lagrer ikke - sier noen. Jeg ser ingen tegn til at det er sant, men utfordringen er å la dem ligge. Disse vinene blir for fort fristende, og da er det lett for at de ikke lagrer. Fordi de drikkes. Denne vinen var nydelig fra første stund. Den ble servert blindt, og alle sjaltet ut Tyskland med en gang. Noen ville til Loire og moden Sauvignon Blanc, andre moden Chenin Blanc. Mens andre holdt fast på Riesling, og ville til Alsace.

Vinen var ganske lys til ni år å være. I nese og munn var den det jeg vil kalle "finslig". Duften gikk i retning blomster og gule frukter - men mest blomster. Harmonisk - alle delene utfyller og forsterker hverandre uten at noen får dominere. Det var ingen bitterhet eller andre tegn til at den var i ferd med å bikke over. Tvert om. Sødmen fortsatte godt inn i ettersmaken. 

Gjenkjøp? - Soleklart! 


2005 Domaine de la Solitude (Pessac-Léognan)
Jordlig duft med grafitt og sure kirsebær. Fin syre og lengde i munnen, men man savner frukt og større fylde. På nettet, Cellartracker og andre steder, er det mange som gir vinen dårlig score og mener den har gått nedenom og hjem. Jeg er svært uenig. Denne vinen trenger mer tid. Slitne viner er ikke så tette og stramme som dette. I dag er den grei nok til litt over to hundre spenn, men jeg er sikker på at den siste flasken vil være den beste. 

Gjenkjøp? - Ja, men kanskje ikke hele den kassen jeg kjøpte. 

2010 Jacopo Biondi-Santi Sassoalloro Toscana IGT
Fremdeles mørk med litt oransje i kanten. Dufter av lær, kald te og syrlige kirsebær. I munnen er den mellomvektig, og har grei lengde på utgangen. Det er som om den kjører i sparemodus - det er der, men det er så lite av det. Var man vennlig ville man si at den var understated, men helt ærlig så virker den på den blasse siden. 

Gjenkjøp? - Nei, tror ikke det.


Fremdeles ganske lys, frisk duft med sitrus, urter og et svakt preg av fat. I munnen er den harmonisk med god fylde og en lang ettersmak. Burde tåle lengre lagring, men her må man være observant på prematur oxidering og femårsregelen. Vinen er faktisk fremdeles å få - til en meget grei pris i dagens burgundermarked. 

Gjenkjøp? - Ja, faktisk helt konkret. 

2001 Selbach-Oster Graacher Domprobst Riesling Auslese
Duft av regnvann, skifer og ørlite petroleum. I munnen er den perfekt balansert og lekker. Den gir meg troen tilbake på at dette er viner som er verdt å kjøpe og lagre. Men det tar sin tid. Femten år er vel det som trengs for å komme fram for en Auslese. 

Gjenkjøp? - Helt klart.


2005 Domaine Tempier Bandol
Duft av blåbær, blekk og blomster. Elegant og integrert vin i en litt understated stil. Nydelig.

Gjenkjøp? - Jeg fikk den av en venn, men: ja. 


2004 François Raveneau Chablis 1er Cru Montée de Tonnerre
Fortsatt ganske lys, duft av sitrus og fat - men godt integrert. På duft er den svært lik en sentralburgunder, men det er syren som indikerer Chablis eller 2004. Kombinasjonen er å merke i syrespillet, men den har brede aromaer, god fylde, og god lengde.

Gjenkjøp? - Ja. 


onsdag 28. september 2016

Meinklang fra Burgenland

Litt vokspreget, og ikke så syrlig som fryktet. 2013-årgangen av denne vinen var ganske brutal, men denne er nesten litt lapp. Vinen finnes i nesten alle pol (kategori 2), men i denne årgangen skuffer den. 

Duft av høytonet rødfrukt og litt vanilje. I munnen er det mest kreklig og jordbær. En virkelig flott rødvin med 60% Zweigelt, 30% Blaufränkisch og 10% St. Laurent. I kategori 4, som betyr 100 pol landet rundt. 

Denne vinen er absolutt verdt merprisen over broren øverst her. Den er mer fokusert og frisk, har et godt grep i munnen og er, gjennomført, mer seriøs. Den finnes på 11 pol, derav Valken i Bergen, flere i Oslo og Valentinlyst i Trondheim. (Se bildet)

mandag 26. september 2016

Beaujolais

Jean-Paul Brun Beaujolais L´Ancien 2014 kr. 177
At denne vinen finnes på 44 pol skyldes ikke at den er inne i en eller annen polkategori, men kun at det er en meget god vin. Beaujolais i naturvinstil - med en mer robust fruktighet enn man er vant med fra området. Saftig, rødbærpreget med et svakt blomsterpreg. 

Denne er heller ikke i noen polkategori - ut over bestillingsutvalget. Dyp farge til Beaujolais å være. Duft av bringebær, og de er også med til munnen. Her er det også merkbare tanniner, og det er helt greit. Det som ikke er så greit er at det også er merkbar alkohol som gjør vinen mindre frisk og tiltalende enn den ellers kunne vært. Ikke å få på noe pol. (Foto: Vivino.com) 

lørdag 24. september 2016

Entusiasmen er politikkens død

Hvordan kan det ha seg at et land som USA ikke kan finne to bedre eller mer lettlikte politikere enn Trump og Hillary Clinton? Eller at Labour i Storbritannia er i ferd med å grave sin egen grav med medlemmenes entusiastiske deltakelse? (Foto av Jeremy Corbyn: Daily Telegraph)

Det er selvsagt mange grunner til disse to fenomenene, men spriket mellom partienes medlemmer og den jevne velger er en meget viktig faktor. Corbyns Labour har tre ganger så mange medlemmer nå som etter valget i 2015, men velgere er det dårligere stilt med. Partiet ligger jevnt 10-15% under de konservative, og er bortimot utradert i det SNP-dominerte Skottland.

Så hvorfor er det et så stort misforhold mellom medlemmer og velgere? De som melder seg inn i et parti er naturlig nok mer opptatt av politikk enn den jevne velger. Dertil kommer det sosialpsykologiske fenomenet at man oppfatter gruppen som normen - omgir deg du med ekstremister, fortoner de seg som normale og rasjonelle etter en stund. Ikke at Labours nye medlemmer er ekstremister, men de er "rene" og "alternative" og har aldri måttet inngå et politisk kompromiss eller finansiere en ny barnehage.

Så tendensen er klar: sett sammen en gruppe med sosialister, eller liberalister, og la dem samhandle bare med hverandre en periode. Når perioden er over vil de alle sammen være mer ytterliggående enn før. Dette er vel dokumentert i sosialpsykologisk forskning. Her har vi også en av de virkelig store farene med avisenes død og algoritmenes seier i sosiale medier: de rendyrker en profil for den enkelte, og vi blir alle mer ekstreme og mindre i stand til å se det store bildet.

Labours medlemsvekst må vel være et sunnhetstegn i et demokrati? Der valgdeltakelsen er høy er ikke nødvendigvis politikken mer sunn eller demokratisk. Ved valget i Irak var deltakelsen noe i retning 95% i noen områder - et tall bare diktatur med obligatorisk oppmøte og omfattende juks når opp til. Under Weimar-republikken i Tyskland var valgdeltakelsen godt over 80% mens nazistene steg til makten. Grunnen er, for å si det enkelt, at alle ønsker å hindre fiendene fra å komme til makten. Tilliten til systemet, og at politikerne kan ta rasjonelle valg på folkets vegne, er liten. Derfor engasjerer de seg.

Resultatet er polarisering og manglende tillit. Det har vært partienes jobb å bygge bro mellom de overbeviste og engasjerte, og de relativt uinteresserte store masser som kanskje kommer seg til valglokalet hvert andre år. I Labour ser vi nå tendensen til at det viktigste er å være ren og rød, og det å vinne valg er helt sekundært. Forbindelsen mellom parti og folk blir brutt av entusiasmen.

Entusiasmen fostrer mistillit, og faren er absolutt til stede for at Storbritannia kan bli like polarisert som USA. Partiet i midten, Liberal Democrats, ble en rykende ruin etter valget i 2015. Labour er i ferd med å begå harakiri. Brexit er på mange måter en konsekvens av disse prosessene siden det politiske sentrum ble borte i 2015.

Kan noe gjøres? Tiden vil vise, men den tiden kan fort bli lang og preget av større motsetninger og manglende tillit. Men kanskje valgdeltakelsen - som i Weimartiden i Tyskland - går opp?


torsdag 22. september 2016

Veneto

Først en hvit venetovin. Litt urter og estragon på nesen, i munnen kommer det et tydelig preg av sjø og salt. Stilen er slank, og vinen er god. Men prisen er litt i overkant av hva jeg synes det er greit å betale. 85% Garganega og 15% Trebbiano. 

Dette er en av de vinene du ikke kan unngå å finne på polet (kategori 1). Dyp farge, og god syre i tillegg til sødmen. Ikke fantastisk, men en god vin til prisen. 70% Corvina, 25% Rondinella og resten Molinara.

En gang i tiden kjøpte jeg ofte denne vinen. Hvorfor sluttet jeg med det? I forhold til vinen over er det mer intensitet i alt, og den gjør seg meget bemerket i munnen. Dette er solide saker og mye vin for pengene. Men grunnen til at jeg sluttet å kjøpe den, er nok at det er lett å bli lei Ripasso. Druene er mye som i vinen over, bortsett fra at restkategorien er 15% Corvinone. Også denne vinen er lett å finne, siden den er i polkategori 3. (Foto: Vivino.com) 

tirsdag 20. september 2016

Tre burgundere

Vi starter med de to hvite fra mindre berømte kommuner, men produsentene har det ryktet som kommunene mangler. Girardin som solid masseprodusent (relativt sett) og Leflaive som produsent av noen av de mest ettertraktede hvite burgunderne.

En flott sentralburgunder til en grei pris. Her er det mest som skjer tidlig i smakskurven, mens slutten forsvinner noe. Fin balanse i vinen, som vitner om at den trolig vil utvikle seg fint til å dekke hele smakskurven etter noen år i kjelleren. Fremdeles å få på BU, og på Sletten i Bergen og Günerløkka i Oslo.

Duft av sitrus og dusjforheng. Med sin eleganse og fylde er vinen en klassisk burgunder i munnen, og kvaliteten understrekes av lengden i ettersmaken. Dessverre helt utsolgt. 

Jeg tror dette må være den første røde 2014-utgaven fra Burgund som jeg smaker, og basert på dette tynne grunnlaget vil jeg si den er meget lovende. Duft med mest røde bær og fat. I munnen viser den fram god balanse og stofflighet. Det er rett og slett mye på gang her. Fremfor alt ung, og jeg mener den bør få minst fem år i kjelleren. 

søndag 18. september 2016

Hvit Loire

Nøytral som Muscadet gjerne er, merkelig fyldig, og syren er fin. God til sitt bruk - som er nøytral sjømat. Jeg skal ikke late som jeg er en stor fan av Muscadet - det er i litt for stor grad overdreven moderasjon (selv for meg) - og jeg synes også de ofte blir for salte og jeg får gjerne litt brekningsfornemmelser av noen av disse vinene. Men ikke denne. 

Denne ligner svært mye på vinen over, men den er ikke fullt så fyldig men desto mer balansert. Jeg beklager et kort notat, men det er lite å si om viner som er så nøytrale. 

André Dezat har laget en flott Sancerre med gress, solbærblad og en fin liten bitterhet i munnen. En av vinene som utmerket seg da jeg smakte den, og den fikk en stjerne i margen. 

Gress, stikkelsbær, harmonisk men intens. Dyr vin, dessverre, men god. Partivare som finnes på over 80 pol. 

fredag 16. september 2016

Kjøper du en Ford Ego eller en Ford Altru neste gang?

Den nye bilen vår har adaptiv cruise control, som betyr at den bremser ned for biler foran når de holder lavere fart enn den jeg har satt i cruise control. Den bremser også ned for fotgjengere og andre hindre jeg ikke har oppdaget på egen hånd.

Fine greier, men snart er dette omtrent like avleggs som dieselmotorer. Selvkjørende biler ruller på veier verden rundt allerede, og flere vurderer å sette slike i produksjon. Ford har som uttalt mål å bli ledende i verden på slike kjøretøy, og har i sine mission statements skrevet om transportløsninger heller enn biler. De har også gjort investeringer i selskap som er langt framme i teknologien som trengs. Det er derfor jeg har valgt Ford i tittelen på dette innlegget, for de fleste velger jo andre merker tross alt.

Min bil stopper for å spare fotgjengere jeg kan ha oversett. Det er jo greit. Det er få andre utfordringer i det scenariet. Men det er lett å se for seg at virkeligheten kan komme til å etterligne filosofien. Vil du aktivt ofre ett menneske for å redde fem andre? Dette er kjent som the trolley problem.

De som programmerer selvkjørende biler kan lett bli utsatt for denne utfordringen. Skal bilen svinge unna personer i veien og drepe den som kjører eller de som er i bilen?

Tittelen min speiler dette, for kanskje du som kjøper får valget. Kjøper du bilen som berger deg men ofrer mange andre, eller den som ofrer deg og dine passasjerer på fellesskapets alter?

For produsenten er spørsmålet: Hva setter du bak på bilen for å vise hvilken modell det er? De som velger å ofre seg selv vil neppe gjøre dette uten at alle andre får vite hvilke strålende og altruistiske mennesker de er. Ford Altru vil trolig få en meget tydelig og lett lesbar modellbetegnelse, for det er uimotståelig å signalisere at man er et flott og uselvisk menneske.

Men hva med Ford Ego?


onsdag 14. september 2016

Rød Loire

Dette er skikkelig langt oppe i Loire-dalen, og druen er Gamay. Så er det da heller ikke Côte Roammaise langt unna Beaujolais. Her er det intens duft av bringebær som blir litt dropspreget i munnen. En saftig vin med litt tanniner i en klar og "gjennomsiktig" stil. Her må man gjøre en innsats selv og bestille vinen. 

Her er det 70% Cabernet Franc, og resten Cabernet Sauvignon, og vi har kommet et godt stykke lenger ut i Loiredalen. Duft av solbær og flint, og det skjer absolutt mest tidlig i smakskurven. Tanninene er merkbare, men smaken dør ut midt i smakskurven og det er rett og slett ingen ettersmak. Hvorfor? Det kan selvsagt være en fase, men jeg for min del satser ikke 250 kroner på at det er tilfelle. 

Denne andre vinene fra Leflaives prosjekt i Anjou er klart bedre (men litt dyrere). Klar og tydelig duft av solbær (her er det 100% Cab. Franc) og i munnen er den meget tannisk. Den følger opp med fin fylde, og denne utgaven holder også hele smakskurven ut. Den finnes bare på ett pol i Oslo, men selvsagt på bestilling. 

mandag 12. september 2016

Venstresidens selvgodhet

Godhet er bra, men selvgodhet er mer utbredt. Siden jeg hører til på den moderate høyresiden i norsk politikk, er det lettest for meg å identifisere hva som er galt med folk på den andre siden. Ikke for det, i mange år fra jeg var omtrent 15-16 til ut i 20-årene hørte jeg selv til venstresiden - til og med meget aktivt. Men venstresiden i dag er et mer sammensatt fenomen enn for 40 år siden.

Dette innlegget i Wortharguingfor er selvsagt satire, og er overdrevet og ikke utpreget balansert. Likevel fanger det opp flere fenomen som er godt synlige på venstresiden - kanskje noe mindre i Norge enn i en del andre land.

Et av fenomenene er vissheten om at man er på de godes side. I boka 1066 And All That ble frontene i den engelske borgerkrigen omtalt som wrong but wromantic (Royalistene) og right but repulsive (Parlamenttilhengerne). Mye av dette henger igjen. På venstresiden er man snille, og andre syn enn deres grunner seg i egoisme og det som verre er. Dette er et meget behagelig verdensbilde, og impliserer solide doser med selvros.

Forakten for arbeiderklassen (den aktive venstresiden er selvsagt middelklasse ansatt i offentlig sektor) skjules under begrep som "falsk bevissthet" (brukes bare av de som vet de har korrekt bevissthet, selvsagt). Arbeiderklassen trenger hjelp, og derfor må venstresidens aktivister gjøre felles sak med arbeiderklassen og alle de andre undertrykte. Utakk er verdens lønn, så det spiller liten rolle om arbeiderklassen og andre undertrykte faktisk deler venstresidens syn.

Siden den falske bevisstheten sitter så dypt, og de undertrykte døyver sin elendighet med interesser og aktiviteter venstresidens aktivister avskyr, så faller det på venstresiden å være fornærmet og provosert på arbeiderklassens og de undertyktes vegne.

Dermed får vi mange dydssignaler fra venstresiden. Tydelige markeringer av hvor riktig og viktig ens handlinger, vaner og følelsesuttrykk er. Virtue signalling kalles det på engelsk. Dette styrker i høy grad selvfølelsen, og skaper et tydelig skille mellom oss (som bryr oss om de svake og planeten) og de andre (som gir blanke i andre enn seg selv, eller er utsatt for falsk bevissthet - arbeiderklassen og andre undertrykte).

For all del - jeg er en sterk tilhenger av å gjøre verden bedre. Det er faktisk den mest vesentlige motivasjonen for politisk aktivitet. Alle som driver med politikk på en eller annen måte kunne med fordel ha gjort en innsats for å anerkjenne at også de med andre meninger og synspunkter har den samme motivasjonen.

For det mest avskyelige med venstresidens selvgodhet er nettopp det: demoniseringen av "de andre" og de konspirasjonsteoriene som må til for å få dette verdensbildet til å henge i hop.

lørdag 10. september 2016

Rare franske viner

Denne har jeg vel omtalt før, men kanskje ikke denne årgangen. Lys, frisk, lekker og lett - men likevel substansiell. 

Dette er en oransjevin uten fargen. Jeg tror det er første gangen jeg har fått en vin med et så tydelig preg av muskatnøtt. Dette er en naturvin med 11,5% alkohol, fra et område ved Perpignan i Roussillon. Druemiksen er Muscat Blanc 60%, Muscat of Alexandria 20%, Viognier 10%, Macabeo 10%. Finnes på sju butikker - fire i Bergen og resten i Oslo. 

Den tredje årgangen d'Angerville lager i Jura. Duft av fat og vanilje. Ganske burgundersk i stilen, med et flott syrespill og en intens ettersmak. 100% Savagnin Blanc. 

Lys og litt grumsete rødvin i den ganske typiske naturvinstilen som er ganske tannisk men likevel saftig. Ikke særlig fruktig. Meget interessant vin på 100% Pinau d'Aunis - som jeg heller aldri har hørt om før. Kommer fra området rett nord for Massif Central i Frankrike. Vinen er interessant og god - men hvem våger å kjøpe dette til denne prisen?

torsdag 8. september 2016

Musserende Loire og Champagne

Boblevin på Chenin Blanc. Druen merkes på duften: våt hund. I munnen er den intenst frisk, men ettersmaken forsvinner fort. Gode og festlige bobler som egner seg best til aperitif. Den er i kategori 4 på polet, som betyr 100 butikker landet over. 

Duft av brød og digestive biscuits, flott mousse i munnen, og den brer seg og setter seg godt fast i munnhulen (mouth-coating). Syrlig, selvsagt. God vin, godt kjøp, og å få på de større polene (kategori 6). 

Duft av sitrus og markjordbær, fast og stofflig i munnen. Lang ettersmak. Blanding med omtrent halvparten Chardonnay, og resten likt fordelt mellom de to Pinot'ene på den røde siden. Meget god vin, men Cazals vin (se over) er både bedre og mer (fysisk) tilgjengelig. 

tirsdag 6. september 2016

Peaky Blinders 3 (TV serie)

Sesong tre av denne flotte serien skuffer ikke, som heller ikke den første eller den andre gjorde. Tvert om, de bygde forventninger som denne utgaven har oppfylt. (Les gjerne anmeldelsene i lenkene over.)

I denne runden har storpolitikken blandet seg inn i virksomheten til vår hovedperson, Tommy Shelby. Det er våpenproduksjonen i Birmingham som er interessant for kontrarevolusjonære emigranter fra Russland/Sovjet, og interessant for sovjetiske agenter å få stoppet.

Noen av de andre figurene fra engelsk underverden er også med. Bror til Tommy, Arthur, er tørrlagt og har funnet gud. Men alt settes på prøve, ikke minst temperamentet når en av de sterkeste karakterene i serien, jøden Alfie Solomons, kommer inn i bildet. Solomons spilles av Tom Hardy - en skuespiller som setter sitt merke i alle de sinn som får oppleve han i en rolle som er som skapt for han. En scene der Alfie trykker på alle knappene som kan få Arthur (spilt av Paul Anderson) til å gå ut av sitt gode skinn er uforglemmelig. (se bildet over) Arthur er den eldste broren og burde ledet forbryterfirmaet, men det er Tommy som fikk hjernen og Arthur som fikk raseriet i den familien. (En Youtube samling av kutt med Arthur Shelby jr.)

En av de aller beste rollene er spilt av Paddy Considine (se bildet). Som mildt sagt tvilsom prest med utvilsomme roller i spionasje og kontraspionasje spiller Considine helt fantastisk. Karakteren er ganske så motbydelig, og Considine spiller perfekt. Men feltet av fremragende skuespillere er tett befolket.

Framfor alt er dette en spennende serie. Med gode manus og skuespillere som nesten slår ut på Richters skala frister det å trekke sammenligninger med Sopranos og Gudfaren. Spenningsnivået er høyere enn i Sopranos, men realismen er lavere enn i Gudfaren. Skuespillerne er i alle fall ikke noe dårligere en i noen av de to - selv om vi skal være forsiktige med sammenligninger mellom TV og film.

Jeg kjøpte serien på DVD og fikk den levert til venner i England, for den kunne ikke leveres til Norge. I ettertid ser jeg at den kanskje er å finne på Netflix.

Konklusjon - Klar anbefaling!


søndag 4. september 2016

Freisa og Barbera

Høytonet rødfrukt med gummi - og litt tjære. Ganske lett stil. Tanninene er finslige, men også godt merkbare. Utsolgt.

Fryktelig dyr, fryktelig god, og fryktelig utsolgt. Saftig, frisk og lekker Barbera med mye rødfrukt. Det var (beklager den repetitive språkbruken) fryktelig vanskelig å spytte denne. 


Svært mørk. Bare litt vandig kant. Duft av lær og edelt treverk, En herlig moden Barbera, som viser at det kan være noe å hente ved å lagre de beste utgavene. Også utsolgt, dessverre. 


fredag 2. september 2016

Rullende design del 7 - BMW 2002

Det slo meg plutselig med stor kraft - jeg hadde ikke oppdatert denne serien i år (siste var vel VW K70 i desember). Og da jeg nettopp kom over noen bilder av BMW 2002 var tema gitt.

Og det måtte bli en oransje bil som prydet dette innlegget, for på mange vis var dette en en hot hatch uten Hatch (og oransje er en hot farge). Da VW kom med Golf GTI var malen - en rask, ganske rimelig og liten bil uten mye luksus - allerede etablert i markedet gjennom BMW 2002.

Denne serien med mindre BMWer ble utviklet som en krymping av firmaets Neue Klasse, og ble produsert fra 1966 og til 1977 (for 1502s del). Den første utgaven var en 1600-2, og først senere ble den til 1602. 2002 kom på markedet i 1968.

De litt større 4-dørs sedanene (1500-2000) og denne 02-serien etablerte BMW som det bilmerket det er nå. På 50-tallet var selskapet på konkursens rand, og disse to seriene konstruert av Wilhelm Hofmeister gjorde hele forskjellen på suksess og fiasko. (Han ga også navnet sitt til den karakteristiske knekken framover på bakerste siderute på alle BMWer - Hofmeister-Knik). Denne generasjonen BMWer - og videre i noen flere generasjoner - var også panseret foran nedre del av grillen, slik at bilene fikk et "foroverlent" preg. Omtrent som nesen på haien er foran kjeften. Sammen med nyregrillen - som var med fra starten - ga dette BMW en designsignatur som var lett å kjenne igjen, og som styrket det sportlige imaget.


Etter dagens standard var ikke motoriseringen spesielt sprek, men bilene var vesentlig lettere enn de er i dag, og i samtidens kontekst gikk 2002 som et olja lyn. Far kjøpte en 1800 (Neue Klasse) i 1972, og det var vel en av de siste som ble laget. Men han solgte også på si for firmaet som solgte BMW i Steinkjer, og vi lånte ofte en 2002. Det var alltid gøy! - men den ble lett sittende fast på vinterføre siden det var lite vekt over drivhjulene der bak. Det var ikke så gøy.

02-serien ble erstattet av 3-serien i 1975, og denne serien lever i beste velgående etter flere modellskifter enn jeg har oversikt over sånn i farten.
Så kortversjonen er: bilen som endret BMW fra fiasko til suksess, og som åpnet Hot-Hatch-klassen.

Når sant skal sies kom det også en Touring-versjon med stor bakluke, så selv ikke der var Golf GTI først ute. (se bildet under)



Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...