mandag 31. juli 2017

Kjellerviner i juli

2013 Damien Laureau Savennières Les Genêts
Modne gule epler og hasselnøtter med skall. Høy syre, men det veies opp av god fylde og lengde. En meget solid og god Chenin Blanc tross den unge alderen. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2004 Fattoria Selvapiana Chianti Rùfina Riserva Bucerchiale
Fremdeles ganske mørk. Duft av lær og syrlige bær. I munnen er den mer solid enn tannisk, og der ligger også den strukturen som vinen får i moden fase. Dessverre den siste av de fire flaskene jeg kjøpte i sin tid. 1999-årgangen var jeg svært uheldig med - tre av fire flasker var dårlige på ulike vis. 2001 var mye bedre, og det samme kan vi si om 2004. 

Gjenkjøp? - Ja. 

De to vinene over ble faktisk drukket på tampen av juni, men juli er så preget av ferie at spalten blir tynn uten litt påfyll. Derfor blir den røde burgunderen under og den engelske musserende også inkludert til tross for at de ikke kom fra min kjeller. 


2009 Nyetimber Chardonnay Blanc de Blancs
Bragt til huset i anledning min bursdag. Fremdeles meget lys, og helt uten preg av lengre lagring. Sitrus og kalk i rikt monn. Frisk og knasende tørr vin. Helt slik aperitif-champagne skal være, og i en varm årgang blir hvilken side av kanalen den kommer fra helt irrelevant. Jeg har også nå en slik flaske i kjelleren, og den skal ikke bli liggende lenge. Jeg tror ikke den vil utvikle seg godt - til det har den for lite å tære på. 

2005 Dönnhoff Dellchen Riesling Spätlese
I ti år hadde denne oppholdt seg i min kjeller, og det skulle man nesten ikke tro. På farge var den så grønn som en hvitvin kan bli, omtrent. På duft kandisert lime og regnvann - et knapt merkbart innslag av petroleum. Satt som et skudd til min sommerlige spinatsalat med blåmuggost og bacon. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2009 Louis Carillon Puligny-Montrachet 1er Cru Les Perrières
Nok et blinkskudd. Denne gang til innbakt laks med mozzarella, tapenade mv. Duft av sitronterte og litt fat. Høy munnvekt. Et blinkskudd av en hvit burgunder fra en adresse jeg etter hvert stoler på. 

Gjenkjøp? - En six-pack!

1999 Fourrier Gevrey-Chambertin 1er Cru Cherbaudes Vielles Vignes
Fremdeles mørk på farge. På duft er det et tydelig krydderpreg som vitner om Nuits, men det er først og fremst i munnen den overrasker. Her er det meget frisk og lekker rødfrukt som man ellers nesten bare finner i helt unge røde burgundere. God lengde på ettersmaken. Flott vin! 

2005 Franz Strohmeier Blauer Wildbacher Ganz a' Siassa Schilcher Beerenauslese
Dette er en type vin man ikke kommer over sånn helt uten videre. Søt rødvin. Her har fargen gått over i retning antikkrosa. Klart lysere enn forrige flaske jeg drakk. Dessverre har også mye av fruktfylden forsvunnet uten at det har blitt kompensert på noe merkbart vis. Resultatet er at vinen blir noe av et syrebad. Glem dette med at Beerenauslese skal lagres i 30 år - dette må drikkes tidligere. (Foto: Ole M. Skilleås)

Gjenkjøp? - Ja, men må drikkes før. 


2005 Domaine Lamy-Pillot Chassagne-Montrachet 1er Cru La Boudriotte Rouge
Den siste av mine to flasker. Fargen er svært mørk. Dekantert - noe jeg ellers sjelden gjør med røde burgundere, men 2005 er spesiell. Jeg ville ikke protestert om noen sa det var en Rhône-vin før jeg luktet på den, og ikke at det var en Piemonte-vin etter at jeg hadde luktet. I alle fall første gangen. Det var jord, edelt treverk og ikke så lite lakk. Altså et visst kjemisk preg. Men det går bort med tid i glass og karafel. Kirsebærterte blir det etter hvert. Etter mer tid, og temperatur, blir det mer god rød burgunder med friskhet og mer bitt enn vanlig er. Den forrige flasken, drukket for snart et år siden, var kanskje bedre - men dette er en god vin. Til 269 kroner er det jo et røverkjøp i dagens burgundermarked. 

Gjenkjøp? - Ja. 

torsdag 27. juli 2017

To hvite franske

Duft av korn og litt nøtter, i munnen er det både fasthet og harmoni. Inntrykket er ikke bare av en solid vin med mye substans, men også mer karaktér enn det Muscadet gjerne viser fram. 

Jeg er ikke, ulikt mange andre vinentusiaster, på Muscadet-kjøret. Vinene har gjerne et salinsk preg som trekker meg i retning brekningsfornemmelser, og de er også ofte så nøytrale at man føler seg innpakket i bomull. Men denne vinen, i kategori 5 og derfor også på flere enn de størte polene, styrte unna de nevnte ulempene med vintypen. 

Dette er vel noe i retning en "naturvin" fra området ved Perpignan i Frankrike. Svært aromatisk, med pinje og furu, hvite druer - men også et lite drag av utedass. Saftig og solid vin, som kanskje er litt kort i ettersmaken. Jeg liker denne vinen, men jeg vet at en del andre har hatt problemer med den. Bestill gjerne, for det er en meget interessant vin - og ta den tilbake dersom den er for "funky". 

(Bildet: Bloggeren på pressesmakingen der disse vinene - og flere - ble smakt.)

søndag 23. juli 2017

Nesten-burgundere

Fiolett på farge - en ung vin, altså, og det viser jo også årgangen. Duft av fioler og bringebær. En perfekt sommervin i en saftig stil. Dessverre bare inne på to pol, men man kan jo bestille. 

Lys pinot-farge. På duften er det litt lakris og asfalt, men mest rødfrukt. Lekker og fin i munnen. En meget interessant vin som jeg også har handlet inn til heimen - men ikke fått konsumert i skrivende stund. Den er på kategori 5 - altså de fleste litt større pol. 

Som vinen over kommer også denne fra Adelaide Hills i Australia, men den er vanskeligere å finne her til lands. Bare tre pol - ett i hver av de tre større byene - har den (i Bergen er det Sletten, der jeg bruker å kjøpe denne). Men den kan - og BØR - bestilles av vininteresserte som ikke finner den på sitt pol. Den er læskende, lekker, lett men samtidig solid, og saftig. Jeg tror det er vanskelig å ikke like denne vinen, så fremt man ikke forlanger at røde viner skal være tunge som bly og eiket til dødens rand. 

tirsdag 18. juli 2017

Hvite burgundere

Klassisk hvit burgunder til en meget hyggelig pris. Klart på den elegante siden, og ikke så bredskuldret som en del hvite burgundere i lavere prislag kan bli når de er overprodusert.
Her går lenken til 2016. Kan bestilles, og bare å finne på fire pol. 

Frisk og lett på nesen med litt voks, men det er når den kommer i munnen den virkelig kommer til sin rett med utrolig intensitet og lengde. Den fyller liksom opp hele munnhulen, og varer og varer. Virkelig en flott vin. (Det kan ha vært 2014 jeg smakte, så et visst forbehold her.) Denne er også bestillingsvare, men er inne på 32 pol - deriblant mange i Bergen. 



fredag 14. juli 2017

Albariño

Duft av voks og pærer - riktig frisk på nesen. I munnen er det en fint balansert fasthet og bitterhet. An annerledes og meget god vin. Den er inne i kategori 3, og det betyr svært mange pol landet rundt. Verdt å prøve! (Foto: Ole Martin Skilleås)

Sammenlignet med vinen over er denne mykere, rundere og mer kompleks. Bruksområdet er videre, og selv har jeg gode erfaringer med å bruke denne til tapas. Den er i polkategori 4, og er å finne i bare noen færre pol enn vinen over. 

mandag 10. juli 2017

Kveldsnytt tok feil (Tennis for Dummies - del 3)

Ikke av de store feilene riktig nok, men feil. På sporten kom det pussig nok en liten tennis-nyhet da de rapporterte ganske riktig at slettes ikke ukjente Rafael Nadal ble slått ut av ganske så ukjente Gilles Muller fra Luxembourg i Wimbledon i kveld, men to ganger sa de at han ble "slått i et avgjørende tie-break 15-13." Det var feil. 

For i Wimbledon (som i French Open  og Australian Open) er det ikke noe tie-break i avgjørende sett. De avgjørende femtesettene (men ikke de foregående) i herrekamper (og de tredjesett for kvinner) får gå til de er avgjort - altså at en spiller tar to flere games enn den andre. Det var derfor kampen i kveld varte i nesten fem timer. 

Jeg satt ytterst på stolkanten i det femte settet, og så til slutt at Muller nådde en kvartfinale i en Grand Slam for første gang i en alder av 34 år. Jeg hadde virkelig trodd at vinnerviljen, kondisjonen og erfaringen til Nadal skulle være avgjørende - men nei. Muller spilte fantastisk og meget underholdende tennis, og fikk mange poeng på sin meget velplasserte serve. Det klarte han selv uten OCD-rutiner og overdreven stønning. 

Jeg skrev først om poengsystemet, og så om Grand Slams her på bloggen. Der nevnte jeg dette med at det ikke er tie-break i avgjørende sett. 

(Et tie-break er, som navnet sier, en måte avgjøre et likt resultat 6-6 i et sett. Det spilles først til 7, og man må vinne med to poeng. Blir det 7-6, så går det videre til en spiller har to flere poeng. Først server den ene en serve, og deretter er det to hver etter tur. For hvert sjette poeng bytter man side.) 

Sommertid på bloggen

Det er juli, og det betyr ferietid for flere enn bloggeren. Mens jeg ellers i året legger vinn på å publisere innlegg i snitt annenhver dag, så gjelder ikke dette for juli måned. Mellom 14 (februar) og 18 innlegg per måned har det blitt så langt i 2017, men målet på juli er noe lavere. 

Det vil komme noen innlegg, men frekvensen blir går noe ned. På månedens siste dag (kvelden) kommer som vanlig notatene om vinene fra egen kjeller som har gått med denne måneden, og det blir noen meget interessante denne gangen også. 

Ikke alle mener at sommerferien er spennende, så bildet er valgt for dem.  

fredag 7. juli 2017

Musserende viner

Duft av vingummigodis, frisk og fast i munnen, og med moderat lengde på ettersmaken. Denne har jeg smakt mye bedre enn dette. 

Frisk men fruktig nese, solid og intens i munnen, og lang ettersmak. Klart best av disse tre - absolutt og i forhold til pris. Inne på 63 butikker - i kategori 6. 

Duft av sitrusskall og voks, god mousse, presis i munnen men likevel solid. Ettersmaken blir litt kort. 


tirsdag 4. juli 2017

Tennis for Dummies - Grand Slam (Del 2)

Da jeg for en måneds tid siden tok for meg tennis med sikte på å forklare hvorfor dette er den mest spennende sporten, var det poengsystemet som var emnet. Altså mikronivået. Denne gangen er det Grand Slams - de store turneringene. Altså makronivået. 

I de fleste idretter er det VM en gang i året eller annethvert år. I tennis er det VM fire ganger i året, og det som kanskje er den fremste blant like er Wimbledon - turneringen som begynte denne uken. Den går på Eurosport, og med Eurosport Player kan man få tilgang til det meste av det som skjer.

Disse fire Grand Slams (som de kalles) er altså Wimbledon (tidlig i juli), US Open (i New York) i august/september, Australian Open (Melbourne) i januar og French Open (Paris) i mai/juni. Disse turneringene går over to uker, og starter med 128 spillere i single hovedtablåene. 

De gir også mest poeng for innsatsen: 2000 rankingpoeng for vinneren, mot maksimum 1000 for de nest største turneringene. Mennene må også vinne tre sett (mot to i de andre turneringene). Kampene kan derfor vare ganske lenge, særlig siden alle turneringene ikke bruker tie-break i avgjørende sett. Det vil si at settene går og går til en har to games mer enn motstanderen. Rekorden er visst 68-70 i avgjørende.

Å vinne en Grand Slam er en fysisk anstrengelse av dimensjoner, og på mennenes side er det bare to personer som har klart fire slike på rad: Australske Rod Laver (1962 og 1969) og serberen Novak Djokovic (2015/2016). Noen hevder at den siste ikke er en "ekte Grand Slam" siden det ikke skjedde innenfor samme kalenderår. Men alle som vil forstår at prestasjonen er like imponerende om du begynte rekken i juli eller i januar. I dametennis er det Steffi Graf (1988) som er den siste av tre som har klart en "ekte", mens Serena Williams har tatt fire på rappen og Martina Navratilova seks. 

På herresiden er det bare åtte som har tatt alle Grand Slams innen sin karriære. Legendariske spillere som Pete Sampras og Bjørn Borg har for eksempel ikke klart det. 

Storturneringene i Australia og USA går på hardcourts - asfalt eller betong med et spesielt belegg, mens man i Paris spiller på grus og i Wimbledon på gress. Særlig overgangen fra juni i Paris på grus, og over til Wimbledon med gress i juli er krevende. De to underlagene er svært forskjellige siden grusbanene gir mer sprett og spinn og krever mer fysisk, og gress gir lavere sprett og større fart på ballen. 

Det er bare å benke seg. Eurosport Norge og Eurosport 1 sender Wimbledon NÅ og de andre Grand Slams - og en del annen tennis. Det er bare å benke seg! 

søndag 2. juli 2017

Unforgotten (første serien)

Hva skal man si om en serie som helt klart er blant de, tja, tre-fire beste jeg har sett? Den andre serien gikk på NRK i påsken dette år, og siden den var meget god førte den oss til den første serien.

Det ypperlig manuset er basert på funnet av et lik av en ung mann fra 70-tallet. Det er i all hovedsak tre familier som havner i søkelyset fordi en, eller minst en, av dem har hatt befatning med den myrdede. Handlinger som er fjerne i tid kaster lange skygger inn i nåtiden - dette er jo utgangspunktet for flere serier i våre dager, men denne serien kombinerer spenning med høy litterær kvalitet.

Det som hever denne serien godt over det meste annet av spennende krim på TV er at sentrale personer utvikler seg. De viser flere sider av sin personlighet, går gjennom kriser og kommer ut som endrede personer. Det aspektet støttes godt opp av en samling eminente skuespillere. De to detektivene på bildet spilles av Nicola Walker og Sanjeev Bhaskar - og de er svært gode. Bevares. Men det er Oscar-nominerte Sir Tom Courtenay, Bernard Hill og Trevor Eve som virkelig gir denne serien en ekstra dimensjon. Ikke for det, de kvinnelige rollene er også meget kompetent besatt, men disse tre herrene kommer i en klasse for seg.

De seks episodene på 45 minutter hver er mesterverk. Vi klarte ikke å holde igjen da vi kom til de tre siste episodene, og gikk for en maraton. Ikke et øye var tørt da rulletekstene kom.

Manusforfatteren Chris Lang har fått i oppdrag fra ITV i lage en tredje serie. Jeg håper den snart er ferdig!

Konklusjon - Klar befaling! Ja: BEFALING. 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...