Fire år siden nå jeg møtte legendariske Bjørn Borg. Han var beskjeden, men meget liketil og hyggelig. Jeg, derimot, var starstruck - så noen dyp og meningsfull samtale ble det ikke.
Wimbledon starter neste uke - det er det vel ikke så mange i den store befolkningen som får med seg all den til det er Fotball VM. For noen, som skal kvalifisere seg inn i turneringen, har den startet denne uken. Casper Ruud er en av dem.
Noen av oss er så gamle at vi husker klassiske oppgjør som McEnroe mot Borg, og et blikk på Wimbledon av i dag viser at noe er svært forskjellig. Det er ikke bare moten og hårprakten som er forskjellig, men også måten de spiller på.
Denne Youtube-videoen viser og forklarer hvorfor. Meget interessant - også om du selv foretrekker å se 22 menn på en stor gressplen der det ikke skjer noe av betydning 95% av tiden.
Dette er ikke (bare) en tennisfilm, det er en film om press, ambisjoner, vennskap, veivalg og nesten alt annet av betydning i livet. Fremfor alt fokuserer den på Bjørn Borgs mentale kamp foran Wimbledon i 1980. Borg hadde vunnet fire finaler på rappen, og med en femte ville han sette ny rekord. Filmen vever inn oppveksten og utviklingen på de to gladiatorene som møtes i finalen, og det er verdt å få med seg at filmen heter McEnroe vs. Borg utenfor Norden. Likevel er det Borg vi følger tettest, fra overemosjonelt barn til hissig tenåring, og alltid med et sjeldent talent oppdaget av kapteinen på sveriges Davis Cup lag Lennart (Labbe) Bergelin. Og Bergelin (spilt av Stellan Skarsgård) er en karakter som er nesten like sentral som Borg selv. Rivaliseringen mellom Borg og McEnroe var et funn for media. Den ene var nordisk og overnaturlig rolig på banen, og den andre var amerikaner fra New York av irsk avstamning med et hissig temperament. Det filmen får frem er at en av de få som kunne forstå hva Borg gikk gjennom var McEnroe. Ensomheten og presset ved å være gentleman-gladiator med tennishistorie (fem strake seire i Wimbledon) innen rekkevidde var nesten uutholdelig. Jeg vet hvordan det gikk i finalen i Wimbledon i 1980 - jeg har til og med sett den på DVD, men filmen klarte å gjøre denne tenniskampen viktig igjen og å fremkalle en spenning som var overraskende sterk. Jeg har møtt Bjørn Borg, og jeg har også møtt sønnen Leo Borg (f. 2003) som spiller sin far som gutt. Gjør det meg i utgangspunktet i overkant positiv til filmen? Jeg tror ikke det, men nevner det likevel. Det var ikke mange i KP7 i går kveld. Gå og se den før det er for sent! Konklusjon - Klar anbefaling!
Da jeg for en måneds tid siden tok for meg tennis med sikte på å forklare hvorfor dette er den mest spennende sporten, var det poengsystemet som var emnet. Altså mikronivået. Denne gangen er det Grand Slams - de store turneringene. Altså makronivået. I de fleste idretter er det VM en gang i året eller annethvert år. I tennis er det VM fire ganger i året, og det som kanskje er den fremste blant like er Wimbledon - turneringen som begynte denne uken. Den går på Eurosport, og med Eurosport Player kan man få tilgang til det meste av det som skjer. Disse fire Grand Slams (som de kalles) er altså Wimbledon (tidlig i juli), US Open (i New York) i august/september, Australian Open (Melbourne) i januar og French Open (Paris) i mai/juni. Disse turneringene går over to uker, og starter med 128 spillere i single hovedtablåene. De gir også mest poeng for innsatsen: 2000 rankingpoeng for vinneren, mot maksimum 1000 for de nest største turneringene. Mennene må også vinne tre sett (mot to i de andre turneringene). Kampene kan derfor vare ganske lenge, særlig siden alle turneringene ikke bruker tie-break i avgjørende sett. Det vil si at settene går og går til en har to games mer enn motstanderen. Rekorden er visst 68-70 i avgjørende. Å vinne en Grand Slam er en fysisk anstrengelse av dimensjoner, og på mennenes side er det bare to personer som har klart fire slike på rad: Australske Rod Laver (1962 og 1969) og serberen Novak Djokovic (2015/2016). Noen hevder at den siste ikke er en "ekte Grand Slam" siden det ikke skjedde innenfor samme kalenderår. Men alle som vil forstår at prestasjonen er like imponerende om du begynte rekken i juli eller i januar. I dametennis er det Steffi Graf (1988) som er den siste av tre som har klart en "ekte", mens Serena Williams har tatt fire på rappen og Martina Navratilova seks. På herresiden er det bare åtte som har tatt alle Grand Slams innen sin karriære. Legendariske spillere som Pete Sampras og Bjørn Borg har for eksempel ikke klart det. Storturneringene i Australia og USA går på hardcourts - asfalt eller betong med et spesielt belegg, mens man i Paris spiller på grus og i Wimbledon på gress. Særlig overgangen fra juni i Paris på grus, og over til Wimbledon med gress i juli er krevende. De to underlagene er svært forskjellige siden grusbanene gir mer sprett og spinn og krever mer fysisk, og gress gir lavere sprett og større fart på ballen. Det er bare å benke seg. Eurosport Norge og Eurosport 1 sender Wimbledon NÅ og de andre Grand Slams - og en del annen tennis. Det er bare å benke seg!
Min første selfie ble med tennislegenden Bjørn Borg som i dag overvar sin sønn Leos semi-finale i TennisEurope U14 turneringen på Bergen Tennis Arena. Jeg er styremedlem.
Professor i filosofi ved UiB, vinnerd, tennisspiller, gift og far til to voksne barn. Fra Skilleås, Overhalla kommune. "Selvstendig meningsatlet, som professorer ofte er ...". (P-K Foss om Victor Normann). Skirver også fagartikler for Norges ledende vinmagasin "Vinforum".