Boris Becker - Inside

Dette er kanskje den beste boka jeg leste i 2025 - kanskje også den beste innenfor et større tidsrom.  Boka handler i liten grad om tennis til tross for at det er som tennisspiller, -trener (for Novak Djokovic) og -kommentator (for BBC) Boris er kjent, men desto mer om å sitte i fengsel med desperate mordere og andre kriminelle uten skrupler, å bygge sin egen sikkerhet i en totalt ukjent og volatil virkelighet, utholde ensomhet, og samtidig holde dommedag over seg selv. Det er kanskje sjelden at fengselsopphold endrer fangene til det bedre, men denne boka kan leses som et vitnesbyrd om at slikt kan skje. I alle fall mener Boris selv det, og som leser blir man mer enn tilbøyelig til å være enig jo lenger ut i boka man kommer. 

Saken, som fikk dekning også i norsk presse, var at Boris ble dømt for å ha holdt unna verdier for boet i forbindelse med å ha gått konkurs. Han og Fordyce bruker ikke mye tid på saken eller bakgrunnen, for det er oppholdet at Her Majesty's Pleasure (og senere His - for ERII dør mens Boris sitter fanget) som står i sentrum. Sjokket over å bli fange i Wandsworth fra Victoriatiden (fem kilometer fra Wimbledon der Boris vant første gang som søttenåring) og Hunterscombe i Oxfordshire var enormt. Hyling og skriking, og du skal dusje med mordere. 

Teksten er gripende og velskrevet. Fengselslivets utfordringer står i sentrum men underveis kommer det innslag i teksten fra livet før oppholdet: Om tennis, rivaler, venner og fiender, damer, jobb som trener og kommentator. Det er også intense fortellinger om finaler - som den i juli 1985. 

Tom Fordyce heter ghostwriteren, og han er god. Men det er sannelig Boris også. Han framstår som svært intelligent og i stand til å gjennomføre solid selvkritikk. I både tanker, ord og gjerninger framstår han som et bedre menneske enn han var. 

Ikke bare sjelen, men også kroppen, har fått mye juling. Det skyldtes nok i stor grad tennisen. I 2011 påsto han i The Times at han ikke hadde noen langtidsskader fra tennisen, men i dag har han to nye hofter, en serie operasjoner på knær, vonde ankler og mye annet. Men sjelsstyrken har han beholdt, og den holdt - tross de betydelige påkjenningene - også gjennom fengselsoppholdene. 

Fangenummeret er ikke undertittelen på boka, men det står i svart mot mørkegrått på coveret (se bildet). Jeg oppdaget det ikke før jeg var kommet nesten til slutten. 

Boris fikk omsider arbeidet i fengselet, først som lærer i matematikk og engelsk (Boris fullførte tysk Abitur). Senere på treningsrommet, og så som elev i kurs om stoisisme - senere som lærer i det samme. 

Jeg bør vel ikke fortelle så mye mer. Det er en sterk leseopplevelse. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Björn Borg - Hjärtslag

Dette signerte eksemplaret kjøpte jeg i Uppsala i oktober, og leste boken ganske kjapt etter at jeg kom hjem. Dette betyr at detaljene har sunket til bunns, antakelig, og at det er hovedinntrykket som sitter igjen. 

At det var et signert eksemplar passet meg bra, for jeg har jo møtt Björn selv. Faktisk er det på dagen ni år siden, og her har vi fotobeviset. 

Lærdommen fra min første selfie (se over) var å ikke ta bilder med vinkel nedenfra.

En svensk venn sa at anmeldelsene ikke var så positive, så han skulle ikke lese boka. Jeg er glad jeg ikke brydde meg noe om det, for jeg kunne knapt legge den fra meg. Det var ikke fordi jeg møtte hovedpersonen en kort stund for flere år siden, og ikke fordi konen Patricia (som jeg snakket en del med den gangen da) skriver fantastisk (hun gjør ikke det, men hun skriver mer enn bra nok). Det er heller ikke fordi jeg er så  veldig interessert i tennis (selv om jeg er det).

Nei, den viktigste grunnen til å anbefale denne boka er at den byr på ekte (virker det absolutt som) visdom og selvinnsikt - vunnet gjennom et levd liv.

Ja, så hjelper det jo at det livet har bydd på mange opp- og nedturer, på begivenheter og folk som er og har vært svært interessante. Selvinnsikten og selvutleveringen henger tett sammen. Det er klart en sammenheng med hva han har å si og det at han insisterte på at bare konen skulle høre det og skrive det. 

Jeg er ikke i tvil: Klar anbefaling! 

Per Mæleng - Viner og steder

I neste nummer av Vinforum kommer min anmeldelse av Per Mælengs nye bok Viner og steder. 

Jeg skal ikke foregripe den annet enn ved å si at den innebærer en klar anbefaling. 

The Shortest History of England - James Hawes

Dette er den andre "shortest history of"-boka til Hawes, og den er like god som den første (om Tyskland) til tross for (eller på grunn av?) at den er om hans hjemland. Jeg kjenner bedre til Englands historie enn Tysklands, men det er av mindre betydning her. 

Serien rommer flere titler - som jeg ikke har lest, så jeg vet ikke om dette er seriens særpreg eller Hawes' særpreg, men det er tydelige likheter mellom de to bøkene. I boka om Tyskland la Hawes veldig stor vekt på at Romerrikets utstrekning også ble den romerske kirkens utstrekning i Tyskland når reformasjonen hadde gjort sitt. Dette ble også, stort sett, til de områdene der nazistene fikk minst gjennomslag - og som senere ble kjernen i Vest-Tyskland. Østover hadde vi Preussen med sitt dominante og militaristiske forhold til de slaviske folkeslag, og det var Preussen som i 1871 overtok Tyskland med de følgene dette hadde langt inn i forrige århundre. 

Et lignende geografisk-historisk narrativ finner vi i denne boka. Det er 'the north-south divide' som utgjør den lange linjen i denne spennende boka. Det er delvis grunnlagt i geologiske forhold, der en linje fra The Bristol Channel til The Humber Estuary angir grensen mellom den sør-østlige delen som er Jurassic og har vesentlig mer fertil jord, og den nordlige og vestlige delen som ikke har den samme fordelen. Klima spiller også inn, selvfølgelig, og med samme uheldige vekting for den nordlige delen, uten at Hawes tar dette med i betraktning. 

Fordelen med et så kompromert narrativ er at det gir plass til et tydelig fokus, og noen tydelige tema. Ulempene er åpenbare. Nyansene blir det naturlig nok mindre av, og motforestillingene har man ikke plass til å diskutere i særlig grad. Et annet aspekt av disse bøkene det er verdt å legge vekt på, er bruken av det som på engelsk kalles infographics - oppfunnet av filosofen, sosiologen og Wienerkretsmedlem Otto Neurath og hans kone (not a lot of people know that). Ikke bare kart og tabeller, men også andre grafiske fremstillinger av sentrale sammenhenger, som for eksempel under her.

Som i de fleste riktig gode sakprosabøkene er det mye å lære, og ikke minst mye å lære gjennom å få knyttet sammen ting man egentlig visste fra før. Et eksempel er at anglerne og sakserne, som andre folkeslag i folkevandringstiden, også trakk nedover i Europa og ikke bare over havet mot England. Men her endte de ikke opp med å ta over. Hvorfor denne forskjellen? Jo, fordi det var praktisk umulig å ta med seg hele familer, budskap og bestemødre, langs bakken. I skip, derimot, kunne man forflytte seg som en enhet over lange avstander. 

Jeg kunne fortsette, men det er nok bedre at du fortsetter på egen hånd. Her er det mye gøy, og mye å lære. 

Konklusjon: Klar anbefaling. 

Pål Tyldum: Gjetergutten som ble skikonge (bokanmeldelse)

Jeg er ingen stor utøver av skisporten. Det utsagnet får være dagens underdrivelse. Men jeg er idrettsinteressert, og mye mer nå enn da jeg var ung. Likevel sto jeg opp sånn i firetiden om morgenen en dag vinteren 1972 for å se et skirenn som gikk i Japan. 

Det var selvsagt 50 km i OL i Sapporo, og det var ventet at Namdalens desidert største idrettshelt skulle gjøre det bra. Lite visste jeg (eller vi, for jeg tror i alle fall far også var stått opp) at rennet var over allerede. Det oppdaget jeg først da jeg leste denne boka, som er fremragende skrevet og lagt opp av Eivind Kvam. Det er en fin blanding av tekst og bildemateriale. Det siste bidrar sterkt til å gjenskape en annen tid. 

Siden jeg er kvart hålling ble det raskt satt i gang slektsforskning da Pål midt i tyveårene (han er født i 1942) begynte å gjøre seg gjeldende i skisporet. Jeg husker ikke presist, men far var firemenning med Pål eller faren hans. Slikt har man greie på i oversiktlige bygder i Trøndelag, og vi visste alle hvor Pål bodde og hva han drev med. Dessverre hadde de ikke Massey-Ferguson på gården deres, men BM Volvo. Derfor kunne jeg heller ikke være med far dit for å selge traktor. 

Pål Tyldum er vel en stående definisjon på en person som er hel ved. Aldri en eneste gang var han fristet til å skylde på noe annet enn seg selv om ønsket resultat uteble, selv om det var grunnlag for det. Ikke en eneste gang ble han høy på seg selv. Han var og er en fin representant for det beste ved Midtre-Namdal spesielt, og det "dype" Trøndelag generelt. Men boka er ikke først og fremst - eller i alle fall ikke bare - om Pål. 

Først og fremst ble denne boka et møte med barndommen, og til dels ungdommen. En ganske annen tid enn vår, noe som manifesterte seg tydelig i datidens idrett. Minnet om å ha stått opp midt på natten for å se på et skirenn har vært friskt og aktivt lenge, men flere andre minner dukket opp under lesningen. Blant annet ett der jeg sammen med far var på skirenn på Høylandet, og det var flere folk enn jeg noen gang tidligere hadde sett på ett sted. Og det på Høylandet! Og skirenn? Med far? Alt dette var svært lite sannsynlig.* Nå skjønner jeg at det var det de kalte "Eliterenn" som foregikk - i tiden før det ble verdenscup og annet slikt som drar skieliten rundt i utlandet vinteren lang. Eliterennet trakk norgeseliten og en betydelig del av verdenseliten utenom de norske til lille Høylandet i lille Namdalen hvert år i mange år. 

For alle idrettsinteresserte, og særlig skiinteresserte, og for alle namdalinger over femti, er denne boka sterkt å anbefale!

Konklusjon: Klar anbefaling (for de interesserte)!

* Mine manglende skiferdigheter og moderate skiinteresse var arvet - oppdaget jeg for noen år siden da jeg så en resultatliste fra 1927. Jeg ble, av mystiske grunner, aldri sist i Overhallamesterskapet på ski (men nr. tre og fire og slikt regnet fra bunnen). Men far ble, med meget god margin, absolutt sist i et skirenn på skolen. Det hørte jeg aldri noe om. Og jeg skjønner bedre hvorfor jeg ikke ble tatt med ut på ski.

Enemies and Neighbours - Ian Black (Anmeldelse)

Hvis du ser verden i svart og hvitt, i skurker og helter, overgripere og ofre, så er ikke dette boken for deg. Enten du ser historien om Israel og Palestina som en fortelling om en nasjon som får sitt lovede land og bygger et demokrati blant diktaturer, eller om koloniale overgrep, fordrivelse og apartheid, så vil du antakelig bli skuffet i lesningen av denne boka. Derimot kan du komme til å forstå det som skjer i Palestina/Israel på et mye dypere nivå. 

Det er derfor den er så bra. Både israelske og palestinske historikere har gitt den gode skussmål, og det er ikke så lite bare det. Ensidighet er det nok av, mens det er ganske lett å finne ut at enkle løsninger gir flere problemer og mye mer vold og elendighet. Hylekorene på gater og i sosiale media burde ta en pause for å lese denne boka, og anmeldelsene har vært svært gode. 

Vold har det vært nok av i denne historien fra Balfour-erklæringen i 2017 (“One nation solemnly promised to a second nation the country of a third” - som Arthur Koestler skrev) og til nå, og vold og lidelse fyrer opp følelsene og overstyrer forstanden. I min oppvekst var den norske offentligheten ekstremt pro-israelsk, mens den bikket den andre veien for ca. 40 år siden og nå antakelig er den mest anti-Israelske i den vestlige verden. 

Denne boka burde kanskje vært et slags "førerkort" for å uttale seg om konflikten? Ian Black hadde vært Midt-Østen journalist i fire tiår for The Guardian, og jobbet seg dypt og godt ned i kildene uten å rote seg vekk. Han har valgt å la fakta ødelegge fortellingene til begge sider, og også legge vekt på det lokale heller enn å spekulere om eksterne aktører og deres motiver. Det siste er det mer enn nok av på andre kanter. 

Ian Black, som døde nesten søtti år gammel i januar, snakket både arabisk og hebraisk og hadde en skog av kilder på begge sider. Med en PhD i historie fra London School of Economics var han ikke så opptatt av kulepunkter å fyre av i en diskusjon som skulle vinnes, men mer opptatt av å avdekke sammenhenger. Sammenhenger som nesten uten unntak er mer komplekse enn man skulle tro. 

Men boka er ikke kompleks å lese. 

Konklusjon: Klar anbefaling!

Better (TV-serie, Anmeldelse)

Serien fokuserer på en kvinnelig detektiv ved politiet i Leeds. Ulikt de fleste andre politifolk i serier som denne, er hun korrupt. Hun har lenge hatt et symbiotisk forhold til en ire som har slått seg opp som "kingpin" i den organiserte kriminaliteten i byen. Hun tipser han, og han forer henne med informasjon som rammer konkurrentene og får oppklaringsraten til politiet til å se meget god ut.

Men etter en rystende livshendelse får DI Lou Slack (Leila Farzad) skrupler. Hun prøver å rive seg løs fra dette forholdet med skurken Col McHugh (Andrew Buchan). Det går ikke helt etter planen. 

Deretter forlater serien det som ville vært den åpenbare retningen i 99% av slike serier. Dynamikken blir en annen, og skuespillerne får mer å spille på. En forsoffen tidligere politimann kommer inn, og det viser seg at han ble sparket ut på grunn av korrupsjon. Det er herfra at serien blir virkelig god, og vi får scener som aldri ville kommet forbi redigeringen til en amerikansk serie. Episode fire, den nest siste, er en av de beste episodene, isolert sett, som jeg har sett i en krimserie. 

Jeg hadde kanskje ikke brydd meg med å skrive denne anmeldelsen om det ikke var for at Anton Lesser spiller den mest interessante karakteren, Vernon Marley (bildet). Men kanskje også den nest siste episoden hadde inspirert meg til å prøve å få flest mulig til å se serien?

Ikke for det. Også den siste episoden ville vært ganske så utenkelig i en amerikansk serie. 

Konklusjon: Klar anbefaling!

Glenn-Peter Sætre - To kjønn (bokanmeldelse)

Denne boka er det antakelig mange som kjøper i den tro at det er et innlegg i kjønnsdebatten, der mye pseudovitenskap har blitt presentert til støtte for påstanden om at det er flere enn to biologiske kjønn. Det er en misforståelse, i så fall, selv om konklusjonen er klar. De som søker støtte kan gå til side 137 eller side 158 der det står i klartekst at det ikke finnes noen eksempler i naturen eller naturvitenskapen for at det er flere enn to kjønn. 

Det boka gjør på de fleste andre sidene, er å forklare evolusjonen av kjønnet formering. Sætre starter med ursuppen, hvordan gener antakelig oppsto, og videre hvorfor kjønnet formering tross alle begrensninger viste seg å være den mest effektive måten å viderebringe liv. 

Videre er det kanskje mest interessante kapitlet viet kjønnscellenes strategier for å maksimere sin reproduktive suksess. Det er her det gjøres tydelig hvorfor det aldri kan være flere enn to kjønn i naturen, og hvorfor en stor og en mengde små er det logiske svaret på det evolusjonære presset. 

For min egen del var det nyttig, oppbyggelig og interessant å systematisere informasjon og kunnskap om biologi. Passende er det da også at et svar på en del tull som har blitt presentert kommer i et grundig, forståelig og velbegrunnet format. Her er det ingen polemikk, bare forskningsbasert kunnskap, noe Sætre selv utdyper her. 

Sætre skriver ingenting om kjønnsuttrykk, kjønnsinkongruens, kjønnsidentitet eller lignende fenomen. Det er ikke hans fagfelt. 

Konklusjon - Klar anbefaling. 

The Oxford Companion to Wine, 5th ed.

Dette storverket har nå kommet i sin femte utgave. Naturligvis bedre og mer omfattende enn før. 4.100 artikler, derav 272 nye. Etter eget utsagn har nå Jancis Robinson (73) gjort mindre av endringene enn kompanjong Julia Harding, så nå er det Harding som står først blant redaktørene. 

Dette er og forblir stedet man slår opp noe man behøver kunnskap om innen vin. Fra dypt under bakken til etiketten på flasken: Det skal godt gjøres å finne noe med tilknytning til vin som ikke her er fyldig omtalt av de mest fremstående fagfolkene på et bredt spekter av områder. 

Jeg er selvopptatt nok til at det første jeg sjekket var om mitt navn fremdeles figurerte i boken. Og det gjør det. Da kom jeg fort til min beslutning:

Konklusjon: Klar anbefaling! 

Arne Ronold - Tørr tysk Riesling

Arne Ronold er Master of Wine, og redaktør av bladet Vinforum fra starten. Mer relevant for denne boka er det også at han har vært den kanskje fremste "profeten" for tørre tyske Rieslingviner her i Norge, og fast gjest på VDPs årlige "slipp" av den aktuelle årgangen av Grosses Gewächs i Wiesbaden. Kort sagt: Få, om noen, vet mer om emnet i boktittelen enn Arne, eller har vært mer engasjert i å få vinstilen opp og fram. (Bildet under tok jeg på lanseringen i Bergen 1. september.)

Men hva inneholder den? 

De første og korte delene omfatter en fortelling om den sørgelige skjebnen til tørr tysk Riesling som en gang var mer anerkjent enn de største vekstene i Bordeaux. Vinlusa var en faktor i Tyskland som ellers, men tapet av de tre viktigste eksportmarkedene var kanskje mer ødeleggende. Britene var mindre villige til å kjøpe tysk vin etter fiendskapet på vestfronten i første verdenskrig. Russland tok Bolsjevikene og borgerkrigen seg av, mens USA forsvant inn i forbudstiden. Nazistenes herjinger var heller ingen PR-triumf. Men nakkeskuddet sørget tyskerne selv for: Det å gjøre kvalitet og sukkerinnhold til synonymer. Oppturen kjenner de fleste til, og VDP - Verband Deutscher Predikatswengüter - er helt sentrale her. De får sin omtale i det relativt korte avsnittet om oppturen. 

Størstedelen av boka er omtale av vinmarker og vinprodusenter, oppdelt i områdene Franken, Mosel-Saar-Ruwer, Mittelrhein, Rheingau, Rheinhessen og Pfalz. Utvalget er det Arne som har gjort, og VDP har stilt med kart og bilder av vinmarkene. 

Omtalen av hvert område er kort. Vinmarker og produsenter er konsist men også informativt omtalt. Her er det en fin balanse mellom historie, utvikling, stil og sentrale data. Jeg regner meg som mer enn alminnelig godt orientert om dette emnet, men det var ikke vanskelig å finne noe nytt. 

Mye slik informasjon er jo i dag tilgjengelig på nettet, og den blir jo oppdatert. Likevel vil jeg nok  i lang tid framover heller konsultere denne boka enn å lete på nettet. Her får man det man trenger, og behøver ikke bruke mye tid på å klikke seg forbi det som er irrelevant. Man får det menneskelige og kulturelle i passe doser sammen med "harde fakta."

Kartene av vinmarkene er gode, og sammen med bildene og omtalen av de samme får man et mye bedre inntrykk av hva det er som gjør disse vinmarkene spesielle. De skisseaktige oversiktene over områder, for eksempel "Det nordlige Pfalz," kunne forlaget derimot ha spart seg. Større byer kommer fram der, men ikke hvor vinmarkene ligger i relasjon til disse markørene på kartet. Disse er derfor mer irriterende enn opplysende. 

I andre enden av skalaen har vi portrettene av produsentene som fotografen Jon Wyand har tatt på vegne av forlaget. Wyand er en usedvanlig begavet portrettfotograf som spesialiserer seg på vinportretter, og disse bildene alene er verdt utsalgsprisen på 499 kroner. 

Konklusjon - Klar anbefaling. 

The Face of Battle - John Keegan

Denne boka er ikke akkurat ny (fra 1976), men den er sjelden. Sjelden fordi den tar for seg krigen som den fortoner seg for den som faktisk utkjemper den. Det er sjeldnere enn man kan tro. Ikke minst fordi det er så få kilder. Keegan setter det hele i en sammenheng som er til å få forstand av. 

Den fokuserer på det rent praktiske ved det å krige i tre ulike epoker, og fokuserer på tre slag innenfor det samme geografiske området men med flere hundre år mellom dem: Agincourt 25. oktober 1415, Waterloo 18. juni 1815, og Somme 1. juli  til 18. november 1916. Mange myter om krigføring fikk sine banesår i møtet med Keegans strålende analyser. Han går også mye dypere enn tidligere samlinger av sitat fra overlevende soldater, og gir et tydelig bilde av hva som møtte den enkelte soldat som møtte opp til slag på disse dagene - og ikke minst hva som drev dem dit, hva som gjorde at de ikke stakk av, og hva disse slagene gjorde for krigføringen i tiden etterpå. 

Jeg skal ikke avsløre hva jeg lærte av denne boka, men det er nok å si at det var mye. Ikke minst om hva det er som holder troppene samlet og hva de egentlig kjemper for. 

Keegans bok, som har forfattet en lang serie svært gode bøker  i ettertid (mange anmeldt her), kan bedre enn de fleste andre kilder forklare hva det er som skjer øst i Ukraina mens du leser dette. Hva er det som gjør at krigen der ligner så mye på første verdenskrig? 

Klar anbefaling.

Steinfeld - Fedre og sønner (bokanmeldelse)

Dette var en svært interessant leseropplevelse, og det ikke fordi Dag Steinfeld er en kjent person eller en stor forfatter. Boka er velskrevet (og velredigert!), men det er sammenhengen mellom den store historien og familiehistorien som interesserer og overbeviser. 

Det var (ikke bare, men i hovedsak) pogromene mot jøder i det store Russiske riket som jaget de fleste av jødene som kom til de skandinaviske landene. Dags oldefar Moses Steinfeld rømte fra dagens Latvia, og kom seg derfra til Sverige før skjebnen tok han til Norge. Som så mange andre drev han med omreisende handel omtrent over alt i Norge, men særlig nordover langs kysten. 

Hans sønn Jacob ble gift med en ikke-jødisk kvinne, og en av sønnene var far til Dag og hans søsken - Hermann. Han giftet seg også ikke-jødisk, med søsteren til en tidligere kollega av meg. Tittelen viser til konfliktene mellom generasjonene helt fra Moses' (sic) dager, der generasjoners troskap mot jødedommen og tradisjonene hadde bevart det jødiske folk mot å forsvinne selv uten å ha et eget land. (Her må jeg også melde en personlig interesse siden fars fetter Odd Einar [f. 1902] giftet seg jødisk - en historie jeg kun kjenner omrisset av. Ruth Levin var datter av Johanna, som emigrerte fra Sverige til New York med sin fire år gamle datter 2. april 1903.)

Det er særlig når han kommer fram til sitt eget liv og konfliktene med faren at fortellingen gnistrer. Det er interessant å lese om historien om det som i praksis var en fordrivelse fra Russlands sfære, og jeg har hatt en langvarig interesse for denne tematikken, men det er når fortellingen tas inn mot 70-tallet og tider jeg selv husker at det blir virkelig vanskelig å legge boken fra seg. 

Det var ingen åpen konflikt mellom meg og min far, og far var verken torturoffer eller i det hemmelige politi, men jeg kjenner meg likevel igjen i modellen radikal ungdom og konservativ far. 

Jeg er virkelig glad for at jeg leste denne boken!

Konklusjon - Klar anbefaling!

The Recruit (Netflix)

Denne Netflix-serien på åtte episoder klassifiseres som "Spy-adventure" og "Comedy-drama" på Wikipedia, men den er mest det første og litt mindre det andre. Tonen er ganske lett tross de alvorlige konfliktene og de til dels blodige og smertefulle hendelsene, så det er nok der komedien finnes. 

Owen Hendricks er en ny advokat i CIA, med en far som døde i Afghanistan og mye å bevise. Han deler leilighet med to andre i Washington D.C, og den ene er en tidligere kjæreste. Han vikles fort inn i en sak der en tidligere dobbeltagent truer med å fortelle det hun vet om en hemmelig operasjon dersom hun ikke slippes ut av fengselet i Arizona. 

CIA fremstilles som et rottereir der alle er ute etter å unngå svarteper, og å komme seg opp og fram i organisasjonen. En av de litt mindre sentrale figurene er Janus Ferber som har hatt et kontinuerlig panikk-attakk i flere år. Han er kostelig spilt av Kristian Bruun. Det er nesten verdt å se serien bare for denne karakteren. Også de andre skuespillerne er fra øverste skuffe. 

Dette er en av de få seriene jeg kan huske som er nesten helt uten dødpunkter. Det er sjelden "plukke-opp-mobilen-for-å-se-om-det-har-skjedd-noe-refleksen" har vært så fraværende over åtte hele episoder. Det var kanskje ti minutter litt over halvveis, men ellers har dette vært knakende god underholdning (men ikke noe mer enn det) hele veien. 

Konklusjon: Klar anbefaling.

Rogue Heroes (HBO)

For litt over to år siden skrev jeg om boken SAS - Rogue Heroes, og nå er TV-serien her. Den er laget av BBC, men ligger nå også på HBO. De seks episodene er svært spennende, godt spilt, og nesten helt autentisk. Det må sies, for mye - svært mye - som disse karene faktisk stelte i stand i Nord-Afrika er på eller over grensen til det en thriller-forfatter kunne sluppet unna med å finne på. 

Krig setter folk på prøve, men krig slipper også løs folk - gjerne menn - som sivilisasjonen sliter med å holde i tømme. De sentrale karakterene her - Jock Lewes, David Stirling og Paddy Mayne - var åpenbart eksepsjonelle individ som gjennom flaks, tilfeldigheter og intenst arbeid og listig påvirkning (David Stirling) fant sammen og fikk etablert en avdeling som skulle sabotere fienden (Rommel) i kampene om Nord-Afrika. De var ikke på noen måte tamme. 

Resten er i grunnen en legende. De lyktes så til de grader i krigen, og denne avdelingen med de tøffeste av de tøffe lever fortsatt. 

Serien tar seg selvsagt noen friheter, men ikke så mange. Det er en slående vakker kvinnelig leder for fransk etterretning i Nord-Afrika som virkeligheten ikke hadde. Synd for virkeligheten! Paddy Mayne blir her en working class hero, mens han i virkeligheten var sønn av en storbonde, hadde en grad fra University of Ulster og var advokat. En landslagsspiller i Rugby var han òg, og slettes ikke den drankeren serien gjør han til. 

Det gjør ikke så mye, for dette er fabelaktig bra underholdning som jeg er glad for at jeg fikk se. En av de originale medlemmene, Mike Sadler (101), har også gitt sine førstehånds erfaringer og sin velsignelse til serien.

Boka er selvsagt mye bedre, og den tar seg tid til å reflektere over disse eksepsjonelle individene, men som TV-underholdning er dette førsteklasses. 

Stephen Knight er hovedpersonen bak denne serien, og det er han som sto bak ikke helt ukjente Peaky Blinders. Han bekrefter at det kommer mer. 

Konklusjon - Klar anbefaling! (og verdt et abo på HBO)

Mange liv i ett

Livet til den tyske jøden Ursula Kuczynski (1907-2000) var flere liv i ett. Hun var antakelig Stalins viktigste spion, og overlevde både forfølgelse, etterforskning og Stalins utrenskninger i Moskva på 30-tallet. Hun var gift to ganger og fikk tre barn med tre menn, og spionerte i Kina, Mandsjuria, Polen, Sveits og Storbritannia. Ingen av de mange hun var føringsoffiser for svek henne noen gang, til tross for brutale forhør. Via en hul trestamme nær Banbury i Oxfordshire sørget hun for at Stalin fikk nok informasjon til at Sovjet-Unionen fikk atombomben ganske kort tid etter USA og Storbritannia. Hun var føringsoffiser for Klaus Fuchs som utførte noen av de viktigste beregningene som førte til både atombomben og hydrogenbomben, og som ble dømt bare 14 års fengsel for spionasje siden Sovjet-Unionen var en alliert på den tiden. Heller ikke han anga "Agent Sonya."

Det er vel så mye jeg bør si om akkurat hva som skjer i denne boka. Den er utrolig spennende og innsiktsfull, og fører oss gjennom mange av det forrige århundrets mest gruoppvekkende hendelser. Hun vekkes politisk hjemme i Berlin under nazistenes fremmarsj i Tyskland på 20-tallet, blir kommunist og følger sin arkitektektemann til Shanghai. Der blir hun rekruttert til spionasje, og trår til tross den overhengende faren for tortur og avrettelse dersom hun blir avslørt. 

Hun får i flere omganger utdanning i Sovjet-Unionen, skifter identitet og skifter bleier omtrent like lett. De usedvanlige fargerike personene i hennes omgangskrets får også god plass i boken, og skjebnene deres er ofte til å gråte blod av. 

Ja, og så endret hun verdenshistorien ved å sørge for at Sovjet-Unionen får tilgang til vestens atomprogram. MI5 var på sporet, men bommet. Kanskje fordi hun var så vanlig, så vennlig og så kvinne? 

Kort sagt en usedvanlig spennende bok om et usedvanlig menneske, hennes tid og miljø. På feil side, men vanskelig å mislike. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Andre etasje, Vågå (Restaurat)

Hvordan kan man lykkes med å etablere en fin restaurant på et lite sted? Andre etasje i Vågåmo prøver å finne svaret, og er godt på vei. Vi var der fredag 8. oktober, og kom til "bordsetning" som var 18:30. 

Vi stusset litt på dette, for vi er ikke vant til at det er restauranten som bestemmer når vi skal komme.* Heller ikke hva vi skal spise, for denne kvelden var det en femretter på menyen (790 kroner). Jeg hadde blingset på datoene og skrevet "fredag 9. oktober", og de hadde tatt utgangspunkt i datoen og ikke ukedagen. Men vi fikk bord likevel, for dette var litt "off season," og siden vi ikke sto på kveldens liste var vi heller ikke informert om menyen. Vi fikk muligheten for å gå for en tre- eller fireretter, men gikk likevel all in. 

De tre damene som driver restauranten har det til felles at de er pedagoger av utdanning, og at de har tre menn som investerte i eiendom. Midt i kveldens opplegg fikk vi en interessant og akkurat passe lang historie om bygget og restaurantens (korte) historie av de to av eierne som denne kvelden serverte. Det var meget god og hyggelig service, og en avslappet stemning der det ble helt klart at de alle ønsket å lære mer om og i faget.

Inne på kjøkkenet hadde de leid inn riktig gode kokker. Vi fikk flere ekstraretter som smaksprøver som jo er tradisjon på fine dining, men de oppsatte fem var: 

Ørret med hollandaise og ymse annet. Jordskokksuppe med interessante oljer og ymse annet. Reinsdyrtartar. Entrecôte. Og ostekake som dessert. 

Alt var meget godt. Jeg skal ikke gå i detalj, men det kvalifiserte som mat i svært høy klasse. Kanskje ikke stjerneklasse, men godt over det man gjerne betaler like mye for på andre restauranter. Særlig suppen og desserten falt jeg for denne kvelden.

Vi tok en litt redusert vinpakke på tre glass. Vinene var for så vidt gode, men her kan nok kunnskapen om vinmatch forbedres. Vi kunne valgt vin fra vinkartet, men noe så vesentlig som produsentnavn manglet. Som nevnt er eierne/servitørene ydmyke og lærevillige, og her er det fortsatt en del å ta tak i. 

Men som jeg alltid kommer tilbake til: Det er hovedinntrykket som er viktigst, og både mat, service og atmosfære var svært bra. Prisnivået var også hyggelig. Derfor blir det:  

Konklusjon - Klar anbefaling.

* I sommersesongen har de mer footfall og opererer mer som en vanlig restaurant der gjestene kommer når det passer dem og velger fra en meny. 

Edmonds - The Murder of Professor Schlick: The Rise and Fall of the Vienna Circle

Dette er ingen krim selv om tittelen kan tyde på det, men mordet* på Moritz Schlick 22. juni 1936 knytter sammen flere av de viktigste trådene i denne kollektivbiografien. Schlick var lederen av den svært innflytelsesrike Wienerkretsen som både hadde en kjerne og et meget betydelig omland. I omlandet fant vi Arne Næss, Ludwig Wittgenstein og Karl Popper som alle var filosofer. Mindre kjent var også naturvitere som Werner Heisenberg og Albert Einstein. 

Boka er medrivende. Man kommer ikke bare tett på de interessante personlighetene, for samtiden spiller også en hovedrolle. Mange av kretsens medlemmer og omland var sosialister og jøder, og kretsens hovedfiende Martin Heidegger var antisemitt og nazist. Wien i mellomkrigstiden var også en helt annen sosioøkonomisk virkelighet enn Wien før den første verdenskrigen ga nakkeskuddet til det imperiet Østerrike-Ungarn. Det var trange kår, en tapt storhet og ekstreme spenninger. Universitetet var en arena for avstand og posisjon, og det var på kaféene og i kretser (Wienerkretsen, som egentlig hadde navn etter Ernst Mach, var en av svært mange slike kretser) diskusjoner og meningsutveksling fant sted. 

Det var ingen mangel på talenter i Wien på den tiden, og mange av dem var oppsatt på å bekjempe "metafysikk." Påstander som ikke lot seg begrunne eller forstå ut fra observerbare forhold. Problemene slike teorier har, har blitt godt belyst i filosofien der "logisk positivist" lenge har vært et skjellsord. 

Her blir det tydelig hvor dette kom fra, hvem de var, og hva det var som motiverte dem. Det har vært en spennende, lærerik og minnerik opplevelse å lese denne boken. Jeg anbefaler den til alle som kan tenkes å være interessert, for selv med en meget moderat interesse for filosofi, historien om det 20. århundre og 

Konklusjon - Klar anbefaling

* Schlick var ikke jøde (han var tysk protestant fra Berlin), men det at han fremmet jødisk tankegods (empirisk filosofi, logikk og vitenskap) ble brukt av morderen. Han ble dømt til bare ti års fengsel, og slapp ut to år senere da nazistene tok over i Østerrike til vill jubel i gatene. 

Daniel Silva - A Death in Vienna (krim)

Daniel Silva var utenriksjournalist med Midt-Østen som spesiale før han slo seg på å skrive spenningsromaner. Dette er den fjerde i serien med Gabriel Allon, en Mossad-agent som også restaurerer kunstverk. Den første omtalte jeg her. 

Denne boka utgjør sammen med de to foregående et slags oppgjør med manglende oppgjør om Holocaust i Europa. The English Assassin lar sveitsiske banker lide for sine synder under andre verdenskrig, og i The Confessor er det den katolske kirken som får det glatte lag. Det er fiksjon, men nært nok den ubehagelige historien til at nevnte organisasjoner neppe kan ha likt det de leste. Her er det Østerrike som kommer i fokus når et arkiv i sentrum av Wien blir sprengt. 

Arkivet, som har et svært så nøytralt navn, driver og sporer opp nazister med krigsforbrytelser på samvittigheten. Grunnen til sprengningen er at de har kommet tett på aktuelle politiske krefter i Østerrike. Dessverre for disse kreftene er lederen for senteret, som kjemper for livet på sykehus, en venn av Allon. Mer enn dette tror jeg ikke jeg skal røpe av handlingen. 

På sett og vis er kanskje dette den minst spennende av de tre bøkene, men den er mer enn spennende nok. Etter fire bøker er det mye som tyder på at jeg kommer til å lese alle sammen, og med stor interesse. Handling, karakterer, de historiske forbindelsene og fortellerkunsten. Alt er elementer av høyeste kvalitet og som holdes sammen av en forfatter som virkelig kan sine saker.

Konklusjon: Klar anbefaling. 

Ring min agent! (Netflix)

"Ring min agent!" (eller Dix Pour Cent som den heter på originalspråket) er en drama-komedie i serieformat som foregår i et byrå for skuespilleragenter i Paris. En ekstra twist er at minst en ekte skuespiller spiller seg selv i hver episode. Vi får se Beatrice Dalle, Isabelle Huppert, og en serie internasjonalt og mer nasjonalt kjente filmstjerner. 

Skuespillerne er på toppnivå, og de havner i både seriøse og komiske situasjoner. Men de komiske situasjonene er ofte seriøse, og de seriøse alltid komiske - men blandingen blir akkurat passe hele veien. (Det vil si: Jeg har kommet omtrent midt i andre sesongen.)

Jeg prøver å sammenligne med andre komi-serier, men lykkes ikke med å finne en god parallel. Selv om det er et kontor, er det lite som minner om The Office. Det er sobert filmet, og ingen snakker til kamera. Selv om alle får god sjanse til å vise frem sine feil og mangler, er det ingen som blir hengt ut. Det er ikke en vennegjeng, som Friends, og ikke så off the wall som Seinfeld. 

Det er spenning nok. Camille begynner å jobbe på agentkontoret. Faren hennes, viser det seg, er en ledende partner. Han prøver å forhindre det, for ingen vet at han har en datter på si. Det blir mye drama og komikk ut av det. En partner dør, og kontoret er på randen av kollaps og oppkjøp. Mange gjør mye som de ikke burde, og skatteinspektøren vil kanskje finne en del som ikke er helt etter boka? Kanskje hun kan smiskes eller forføres vekk fra der hundene er begravet? 

Konklusjon: Klar anbefaling! 

Den tynne blå linjen (TV-drama)

Det er vel få yrker som byr på så mye dritt i hverdagen som det å være politi. Familievold, narkomane, selvmord, og mye annet de fleste av oss er forskånet for - det skal disse rykke ut og ordne opp i. Nesten aldri er det takk å få heller. 

Denne svenske serien tar oss med til politiet som hanskes med Rosengård, en svært belastet bydel i Malmø. Det er helt oppdiktet, men det virker uhyre virkelighetsnært. En viktig grunn er det ekstremt høye nivået på de relativt unge skuespillerne, og scenografien er også av ypperste klasse. 

Etter første episoden tenkte jeg at dette var greit nok. Vi kan se videre på dette siden vi ikke hadde noe bedre å se på nødvendigvis. Etter den tredje episoden er jeg helt hektet. 

Mye av grunnen har med de tre sentrale personene: Sara, gudsordet fra landet (eller i alle fall Umeå) med tung bagasje og mye godhet, Magnus fra Malmø med en trøblete familiebakgrunn, og Leah også fra Malmø med en trøblete familie hun også - og en fargerik jødisk morfar som driver butikk. Etter hvert som serien utfolder seg blir disse karakterene levende personer, og man blir glad i dem. I alle fall ble jeg det. 

De aller, aller fleste som hadde fått dette oppdraget hadde med letthet spilt det inn i stereotyper. Dette ensemblet gjør hverdagskunst ut av det. Regissøren lar skuespillerne spille scenene ut og la motstridende impulser spille seg ut over ansiktene deres, og det er en fryd å se på.  

Det er ikke så mye spenning og mysterium å hekte seg på her, men karakterene og deres familier er mer enn nok. I alle de år har jeg misunt svenskene deres overlegne skuespillere, og den misunnelsen blir ikke noe mindre nå. 

Konklusjon - Klar anbefaling.