Kemi Badenoch ny konservativ leder

Da ble Kemi Badenoch valgt til ny konservativ leder i Storbritannia etter å ha vunnet valget foretatt av ca. 130.000 medlemmer av partiet. Damen med glippegliset (diastema) vant, om enn ikke så klart som ventet. 

Det sto Olukemi Olufunto Adegoke på fødselsattesten da hun ble født i London i 1980, og foreldrene er fra Nigeria (Yoruba-stammen). Der vokste hun også opp, for det meste, før hun som 16-åring alene kom til England på grunn av politisk uro i Nigeria. Kemi jobbet faktisk, ulikt en oransje eiendomsmogul i USA, på McDonald's. Hun regner seg som førstegenerasjonsimmigrant. 

Jeg må tilstå at jeg ble glad da hun ble valgt. Det er det flere grunner til. At hun som svart kvinne og førstegenerasjonsimmigrant ble valgt til leder i et konservativt parti (ofte betydelig mer konservativt enn hva vi er vant til fra Skandinavia), er en meget betydningsfull hendelse som jeg applauderer. Det neste er at hun har en viss stjernekvalitet - hun har utstråling, og det trenger de konservative nå. Kanskje viktigst er det at hun sier interessante ting på en måte som tyder på at hun har tenkt dem ut helt på egen hånd, og ikke er en sånn floskelkanon som for eksempel hennes motkandidat Robert Jenrick. Av de to har hun også profilert seg som den minst høyreorienterte. 

Viktig var det også at hun i sin første tale som leder sa at partiet måtte være ærlig på det faktum at de hadde feilet, og at de hadde latt standardene synke. Videre måtte partiet bruke tiden fram til neste valg på å utmeisle en ny politikk og - ikke aller minst - en plan for å sette den ut i livet. Vi ser nå at Labour har feilet særlig på det siste punktet. 

Labours budsjett har fått mye tyn fra nesten alle hold, og de konservative har faktisk ledelsen i en ny meningsmåling. Det varer sikkert ikke, men mye skifter fort i politikken nå. 

Så er det også grunner til å være litt forsiktig i sine  lykkeønskninger: Hun har ry på seg for å være kranglevoren, og jeg holder det alltid som et tegn på dårlig dømmekraft at folk har vært tilhengere av Brexit. 

Men: Det kan bli litt mer spennende å følge britisk politikk framover. De to siste lederne av det konservative partiet var en indisk og hinduistisk sønn av immigranter, og nå en svart kvinnelig førstegenerasjonsimmigrant fra Nigeria. 

Jeg tror ikke tidligere ledere som Winston Churchill og Anthony Eden så den komme. Men kanskje jøden Benjamin Disraeli (egentlig D'Israeli)? 

Valg i Storbritannia

Det er parlamentsvalg i Storbritannia, og alle vet at Labour kommer til å vinne og at Tories (de konservative) kommer til å tape stort.

Det er flere grunner til at de konservative kommer til å tape, og en underliggende årsak til mange av dem er at de har vært ved makten i 14 år i denne omgangen. Mange av de andre grunnene har sammensatte årsaker, og er separat sett interessante for oss alle. 

Jeg er glad jeg ikke har stemmerett i England. Det er ikke lett å finne noen som passer for meg, som det het i kontaktannonser før i verden. Siden det er flertallsvalg i enkeltpersonskretser står det kanskje mellom to partier. Slik ville jeg vurdert min stemmegivning:

Det er viktigst å unngå ekstremistene. De finnes i Nigel Farages parti "Reform" og i Greens. Ja, sistnevnte har et klart anti-semitt problem. Så hvilket som helst annet parti enn dem, dersom det står mellom et akseptabelt parti og en av disse. Å velge mellom disse to slipper man visst. I ingen kretser står det mellom disse to. 

Labour kommer til å vinne. Stort. Virkelig stort, og så stort at det kan bli et demokratisk problem. Derfor ville jeg antakelig stemt på de konservative heller enn Labour, dersom disse to kjempet om mandatet, delvis fordi et større opposisjonsparti også minsker sjansene for at dette partiet utvikler seg i mer radikal retning. 

Jeg ville også trolig stemt LibDem dersom det sto mellom dem og ett av de to partiene nevnt over. I politikken er ingen av partiene mer pro-EU enn LibDem, så det er kanskje mitt mest naturlige parti i Storbritannia. På den annen side er de uforklarlig passifistiske, og mot UK som atommakt. Det er livsfarlig i et Europa som snart må stå alene mot Putins diktatur. 

Og om min krets var i Skottland eller Wales, eller - God forbid! - Nord-Irland? På et ikke-nasjonalistisk og moderat parti, helst. 

Godt valg, UK!

The Shortest History of England - James Hawes

Dette er den andre "shortest history of"-boka til Hawes, og den er like god som den første (om Tyskland) til tross for (eller på grunn av?) at den er om hans hjemland. Jeg kjenner bedre til Englands historie enn Tysklands, men det er av mindre betydning her. 

Serien rommer flere titler - som jeg ikke har lest, så jeg vet ikke om dette er seriens særpreg eller Hawes' særpreg, men det er tydelige likheter mellom de to bøkene. I boka om Tyskland la Hawes veldig stor vekt på at Romerrikets utstrekning også ble den romerske kirkens utstrekning i Tyskland når reformasjonen hadde gjort sitt. Dette ble også, stort sett, til de områdene der nazistene fikk minst gjennomslag - og som senere ble kjernen i Vest-Tyskland. Østover hadde vi Preussen med sitt dominante og militaristiske forhold til de slaviske folkeslag, og det var Preussen som i 1871 overtok Tyskland med de følgene dette hadde langt inn i forrige århundre. 

Et lignende geografisk-historisk narrativ finner vi i denne boka. Det er 'the north-south divide' som utgjør den lange linjen i denne spennende boka. Det er delvis grunnlagt i geologiske forhold, der en linje fra The Bristol Channel til The Humber Estuary angir grensen mellom den sør-østlige delen som er Jurassic og har vesentlig mer fertil jord, og den nordlige og vestlige delen som ikke har den samme fordelen. Klima spiller også inn, selvfølgelig, og med samme uheldige vekting for den nordlige delen, uten at Hawes tar dette med i betraktning. 

Fordelen med et så kompromert narrativ er at det gir plass til et tydelig fokus, og noen tydelige tema. Ulempene er åpenbare. Nyansene blir det naturlig nok mindre av, og motforestillingene har man ikke plass til å diskutere i særlig grad. Et annet aspekt av disse bøkene det er verdt å legge vekt på, er bruken av det som på engelsk kalles infographics - oppfunnet av filosofen, sosiologen og Wienerkretsmedlem Otto Neurath og hans kone (not a lot of people know that). Ikke bare kart og tabeller, men også andre grafiske fremstillinger av sentrale sammenhenger, som for eksempel under her.

Som i de fleste riktig gode sakprosabøkene er det mye å lære, og ikke minst mye å lære gjennom å få knyttet sammen ting man egentlig visste fra før. Et eksempel er at anglerne og sakserne, som andre folkeslag i folkevandringstiden, også trakk nedover i Europa og ikke bare over havet mot England. Men her endte de ikke opp med å ta over. Hvorfor denne forskjellen? Jo, fordi det var praktisk umulig å ta med seg hele familer, budskap og bestemødre, langs bakken. I skip, derimot, kunne man forflytte seg som en enhet over lange avstander. 

Jeg kunne fortsette, men det er nok bedre at du fortsetter på egen hånd. Her er det mye gøy, og mye å lære. 

Konklusjon: Klar anbefaling.