The Shortest History of England - James Hawes

Dette er den andre "shortest history of"-boka til Hawes, og den er like god som den første (om Tyskland) til tross for (eller på grunn av?) at den er om hans hjemland. Jeg kjenner bedre til Englands historie enn Tysklands, men det er av mindre betydning her. 

Serien rommer flere titler - som jeg ikke har lest, så jeg vet ikke om dette er seriens særpreg eller Hawes' særpreg, men det er tydelige likheter mellom de to bøkene. I boka om Tyskland la Hawes veldig stor vekt på at Romerrikets utstrekning også ble den romerske kirkens utstrekning i Tyskland når reformasjonen hadde gjort sitt. Dette ble også, stort sett, til de områdene der nazistene fikk minst gjennomslag - og som senere ble kjernen i Vest-Tyskland. Østover hadde vi Preussen med sitt dominante og militaristiske forhold til de slaviske folkeslag, og det var Preussen som i 1871 overtok Tyskland med de følgene dette hadde langt inn i forrige århundre. 

Et lignende geografisk-historisk narrativ finner vi i denne boka. Det er 'the north-south divide' som utgjør den lange linjen i denne spennende boka. Det er delvis grunnlagt i geologiske forhold, der en linje fra The Bristol Channel til The Humber Estuary angir grensen mellom den sør-østlige delen som er Jurassic og har vesentlig mer fertil jord, og den nordlige og vestlige delen som ikke har den samme fordelen. Klima spiller også inn, selvfølgelig, og med samme uheldige vekting for den nordlige delen, uten at Hawes tar dette med i betraktning. 

Fordelen med et så kompromert narrativ er at det gir plass til et tydelig fokus, og noen tydelige tema. Ulempene er åpenbare. Nyansene blir det naturlig nok mindre av, og motforestillingene har man ikke plass til å diskutere i særlig grad. Et annet aspekt av disse bøkene det er verdt å legge vekt på, er bruken av det som på engelsk kalles infographics - oppfunnet av filosofen, sosiologen og Wienerkretsmedlem Otto Neurath og hans kone (not a lot of people know that). Ikke bare kart og tabeller, men også andre grafiske fremstillinger av sentrale sammenhenger, som for eksempel under her.

Som i de fleste riktig gode sakprosabøkene er det mye å lære, og ikke minst mye å lære gjennom å få knyttet sammen ting man egentlig visste fra før. Et eksempel er at anglerne og sakserne, som andre folkeslag i folkevandringstiden, også trakk nedover i Europa og ikke bare over havet mot England. Men her endte de ikke opp med å ta over. Hvorfor denne forskjellen? Jo, fordi det var praktisk umulig å ta med seg hele familer, budskap og bestemødre, langs bakken. I skip, derimot, kunne man forflytte seg som en enhet over lange avstander. 

Jeg kunne fortsette, men det er nok bedre at du fortsetter på egen hånd. Her er det mye gøy, og mye å lære. 

Konklusjon: Klar anbefaling. 

Monarki eller republikk?

Det sier alt om monarki som styreform: Det er lettere å vinne lotteriet enn å bli monark. 

No comment

 

The War of the Worlds and the Words

Dronningen og Hertuginnen av Sussex, Meghan Markle, lever i to forskjellige verdener og lite tyder på at disse verdenene vil forenes med det første. Intervjuet med Oprah Winfrey er bare et symptom på en kulturkollisjon. 

Som republikaner (altså ikke-monarkist) burde jeg ikke bry meg med dette intervjuet eller etterdønningene, men det illustrerer et poeng som har betydning langt ut over en familiekrangel. Storbritannias soft power får seg en knekk, for det britiske monarkiet er en av landets fremste assets. Men det er ikke det som er mitt tema her. 

Tegningen fra The Times (Brooks) illustrerer mitt tema: Føydal institusjon møter Hollywood, California møter Storbritannia, gammel møter ung, og stiff upper lip møter terapikulturen. Det møte som i "kollisjon" heller enn møte som i "forening". Noen brobygging synes ikke nært forestående. 

(Ikke at pressen ser det som sin oppgave heller. Forsiden på Daily Mail 22. desember 2017 blir av VG brukt som eksempel på rasisme i britisk presse. Jeg tok meg bryet med å finne og lese artikkelen, og sliter med å finne rasisme i den. Den gnagende bekymringen ligger, så fremt jeg forstår hva som står der, i at artikkelforfatteren ser at forlovelsesbildet er tatt ved der Mrs. Simpson ligger begravet. Edward VIIs giftemål med denne skilte kvinnen (som Meghan også var) førte til abdiksjon og den største krisen for monarkiet til da. Heller enn rasisme kunne vel denne artikkelen sies å vise forutseenhet av sjeldent kaliber, men VG bryr seg nok ikke om å sjekke sine kilder. Det kan, som kjent, ødelegge en god historie.)

Anyway. Britene generelt, og ikke minst overklassen og den øvre middelklasse, kommuniserer med ironi, understatement og av og til sarkasme. Selv når de fremhever seg selv skjer det på en måte som kan forveksles med det motsatte. Man kan kanskje vise følelser dersom omstendighetene krever det, men på en meget kontrollert måte. Når Buckingham Palace i sin uttalelse skriver om denne rasisme-hendelsen så heter det derfor 'recollections may vary'. På norsk ville vi skrevet "her er det ingen som husker å ha sagt det som påstås i intervjuet."

En av de overskriftene som Oprah-intervjuet viste som bevis på de hjerteløse angrepene i britisk presse var fra en artikkel som tok opp nettopp forskjellene i uttrykksmåter og væremåter i Storbritannia og California, og særlig i adelige kretser og i Hollywood. Californisk er management speak i hippie utgave. Det kaffe-selskapet Meghan har investert i selger ikke kaffe, det tilbyr 'a holistic approach to wellness.' Tærne mine krøller seg. Det gjør de også når intervjuene paret skal lage for Netflix skal 'share impactful content that unlocks action'. Det er språket til folk som stadig skryter av hvor 'humbled' de er, noe som gjør dem det stikk motsatte selvsagt. Det verste, etter min smak, er dette snakket om 'my truth and your truth'. I tillegg til å krølle tærne får det meg til å skjære tenner. 

Det er, rett og slett, noe ekstremt u-britisk over den kaliforniske kulturen og det manifesterer seg tydeligst i denne Hollywoodske blandingen av impulser fra terapikulturen, romantikken, showbiz og marketing bullshit. 

Så det er ikke rart de to delene av familien ikke går over ens. De taler ikke samme språk. 

P.S. - En alldeles fortreffelig artikkel i The Economist (Harry, Meghan and Marx) beskriver hvordan Harry og Meghan bygger sin brand, sin flukt fra feudalisme til kapitalisme. Anbefales!

Sladder er helt konge!

Man kan vel ikke unngå å ha fått med seg at Prince Harry og hans kone Meghan har hatt et oppgjør med sladderpressen? Det er lett å forstå at det er slitsomt å ha tabloidjournalister og wannabies på slep hele tiden, og ikke minst for Harry som hadde en mor som var offer for dette skruppelløse kobbelet.

Men problemet for dem er at det er sladderen monarkiet dreier seg om. Det er rett og slett ikke nok igjen når man tar bort interessen for en eksponert familie. Monarkiet både i Storbritannia og i Norge er tomt. 

Når det skjer noe, som at en kongelig faktisk åpner en dør, blir skilt, eller sier noe dumt - så er reaksjonen hos de som ikke er så opptatt av sladder og uvesentligheter at det er en distraksjon. Men hva er det en distraksjon fra? Det er rett og slett ikke noe mer. 

Sladder og oppstyr, familie og eksponering - det er det som er jobben. Å være kongelig er som en arvelig sykdom man aldri kan bli kvitt. Hugo Rifkind sammenlignet det å være kongelig med å være en krysning mellom Dalai Lama og Kim Kardashian - men uten å ha nådd en åndelig oppvåkning på egen hånd og uten å ha kjøp din egen bak. 

Harry og Meghan ville skille seg fra tabloidpressen, fra sladder, skandaler og uvesentligheter. Men så kom Finding Freedom - som tydelig nok var skrevet med betydelig hjelp fra de samme. Det er akkurat det de sa de hatet - men alt innholdet var hyggelig mot dem, og slemt mot pressen. (Etter det jeg forstår - jeg har ikke lest den.)

Tanken med å slutte i "firmaet", altså som kongelige, var å unngå alt det pinlige tullet med hatter, og hester, og seremonier, og sladder og aviser. Men saken er at uten alt det der er det faktisk ingenting igjen. Ingenting! 

The Crown

Det er lenge siden jeg har sett en så interessant og velspilt serie som den første runden med Netflix-serien The Crown (10 av 60 planlagte episoder). Ja, ikke bare er den spennende, informativ, eksepsjonelt velspilt og med meget velvalgte skuespillere - den er også flott å se på rent visuelt. Det er overdådige interiør og filming på lokasjon. Dette er storslått TV.

Vi følger her Dronning Elisabeth fra hun blir dronning (men med mange flashbacks - særlig i de første episodene) og fram til 1955. Vi kjenner vel alle til omstendighetene - faren ble konge i 1936 da broren abdiserer, og faren dør av lungekreft i 1952. En ung mor på 26 blir dronning.

De ytre omstendighetene er kjente, men i fravær av samarbeid med kongehuset må det meste som har skjedd utenfor offentlighetens lys diktes opp. Men her er det også et rikholdig kildemateriale man kan bruke for å peile seg inn på sannsynlige hendelsesforløp.

Uansetter jo ikke hensikten å gi en historisk framstilling, men å lage et fengslende drama. Det formålet må sies å være utført på en usedvanlig vellykket måte.

Claire Foy, 32, spiller Elisabeth II. Hun er bortimot perfekt for rollen, og spiller helt frantastisk. Særlig er scenen der hun først får kronen på hodet noe av det mest gripende jeg har sett på en skjerm. Bildet over er fra denne scenen. Her går hun fra å være Lillibet til å være Dronningen i løpet av noen sekunder. Kamera er stødig på hennes ansikt hele tiden. Nesten helt uten å fortrekke en mine forvandles hun framfor våre øyne. Det er skuespill som kunst på aller høyeste nivå.

Denne scenen er ikke et unikt eksempel på stor skuespillerkunst i denne serien. Amerikaneren John Lithgow som Churchill spiller også helt utsøkt - ikke minst i den siste episoden. Matt Smith som Prince Philip er også perfekt. Den eneste som ikke er velvalgt til rollen, stakkar, er Victoria Hamilton som Dronningmoren.

Det er ikke et kjedelig øyeblikk i denne serien, og det er evig aktuelle menneskelige utfordringer og konflikter som står i sentrum.

Konklusjon - Klar befaling!

Hvorfor er monarkiet på tur ut?

Jeg er republikaner og konservativ. Noen vil kanskje mene at det framstår som en selvmotsigelse i et moderne monarki, men det er akkurat det det ikke er.

En kjerneide i konservatismen er at store omveltninger må unngås. De får fram det verste i menneskenaturen, mens stabilitet og forutsigbarhet gir trygge rammer for menneskelig utfoldelse og utvikling. Derfor er det god grunn til å fjerne monarkiet før det råtner på rot.

1. Ingen tror lengre på at noen personer er bedre egnet enn andre til å lede og styre på grunn av genetiske forbindelser til flinke og/eller heldige krigere flere hundre år tilbake. Det er dette som er begrunnelsen for monarki, og det holder ikke. Men det fungerer jo? Vi har trauste og hyggelige folk både i denne og neste generasjon av norske monarker, så hvorfor ikke la dem holde på?

2. Det norske monarkiet er valgt for over hundre år siden. En viktig grunn var at vi ville holde oss inne med de store landene - som var monarkier. Disse begrunnelsene er borte nå, og i det øyeblikk noen av de følgende ting skjer er det over og ut med det norske monarkiet:

• Monarken eller tronarvingen bestemmer seg for at det kan være det samme. Livet i en gullfiskbolle med kameralinser på alle kanter er ikke verdt å leve. Det er mye annet man kan ta seg til, og man kan gjøre vel så god nytte for seg på andre måter enn å reise land og strand rundt for å klippe snorer.
• Skandale: monarken eller tronarvingen viser seg som helt alminnelig, eller kanskje hakket dårligere. Det som redder de fleste av oss er at vi ikke lever livet i aviser og magasiner, og slipper å ha kameralinser og kritiske journaliser etter oss hele tiden. Det stadige trykket fra media undergraver - eller kan i alle fall undergrave - forestillingen om at dette er personer med en helt spesiell genetisk arv. Ryker den, ryker også begrunnelsen for å gi noen en framstående oppgave basert på fjerne forfedres lykke på slagmarken.
• En stygg ulykke (God forby!). Det er ikke alle deler av monarkens familie som har utmerket seg med god forstand, og dette kunne meget vel føre til at svært mange ble vesentlig mindre monarkiske av seg på kort tid.

3. Monarkiet er derfor ustabilt som grunnlag for statens forfatning, og det vil være best å få det avviklet så snart som mulig. Av konservative grunner. En pragmatisk løsning, som flere har vært inne på, vil være å la Kronprins Haakon bli president på livstid når hans tid som Konge kommer. Men i hans sko ville jeg vel ikke akseptert det. Jeg ville heller stilt til valg - i alle fall dersom den tredje modellen jeg diskuterer her var aktuell.

Tiden vil vise - men jeg holder ikke pusten. I tiden etter Alstadheims bok, og etter skolevalget til kronprinsfamilien, har stadig flere stått fram som republikanere. Selv har jeg vært det siden en gang på 90-tallet. Men foreløpig er det mest intellektuelle i de større byene som har tonet flagg på denne måten. Men skulle noen av scenariene i punkt 2. over melde seg, vil dette endre seg fort tror jeg.

Republikken Norge

Kjetil B. Alstadheim i DN har skrevet bok om republikken Norge. Jeg er enig med ham, og med Hege Ulstein i Dagsavisen, at Norge bør bli republikk. Men hva slags republikk? (Jeg vet ikke hvordan mine farfar stemte i 1905, men det må nevnes at min hjemkommune Overhalla var en av få der det var flertall mot at Prins Carl av Danmark skulle bli norsk konge.)

Kong Harald er en traust og likandes kar. Kronprins Haakon er sindig, sympatisk og reflektert. Det er ikke noe galt med noen av dem, men vi har et monarki på oppsigelse i Norge. Skulle Ingrid Aleksandra bestemme seg for at dette ikke er noe for henne, eller faren skifte mening før hun blir aktuell, er vi på full fart over i Republikken Norge uten at vi får tenkt oss om hva slags republikk som er aktuell. Det er det grunn til å tenke høyt om. Jeg ser for meg tre hovedformer:

1. Presidenten velges direkte og har utvidede fullmakter - omtrent som i USA eller i Frankrike. Dette vil kreve et ganske omfattende skifte av statsforfatning i Norge, og det er det ingen grunn til. Storting og regjering fungerer helt greit i Norge.

2. Presidenten velges av Stortinget og har svært begrensede fullmakter - omtrent som Kongen i dag. Dette vil ikke være noen stor endring, men vil gi oss en president som vil bli rekruttert omtrent som dagens Stortingspresident. En politiker som har bred respekt, men som likevel bærer med seg partipolitikkens stempel. Folk som Olemic Thommesen og Dag Terje Andersen. Kanskje. Men det ville nok være lettere å få folk på vei ut av Stortinget over i en slik posisjon, som for eksempel Per-Kristian Foss eller Ola Borten Moe - for å holde oss til herresiden.

3. Presidenten velges i direkte valg og har begrensede fullmakter. Dette vil åpne feltet av aktuelle kandidater, og vi kan holde oss med en president som er representativ men ikke nødvendigvis en politiker på tur ut av bokseringen.

Ulempene er at denne presidenten ikke nødvendigvis vil ha så stor forståelse for de skrevne og uskrevne reglene i politikken - men dette er jo heller ikke medfødt kunnskap for en monark. Skal hun utpeke noen til å danne ny regjering er ikke dette alltid like opplagt ut fra valgresultat, så politisk teft vil nesten være en forutsetning (heller ikke dette er medfødt kunnskap for en monark, så....).

En annen ulempe vil være det oppstyr og apparat som kreves for et direkte valg - men det folkelige mandat for et statsoverhode vil dermed være sikret. Ingen kan si at noen ble president fordi partiet hennes ville bli kvitt henne, for eksempel.

En betydelig fordel er at Norges President kan bli en representativ person som kanskje ikke har hatt noen politiske verv. I diskusjoner om republikk og monarki sporer diskusjonene ofte av med å nevne uspiselige politikere. Men hva med folk som Vegard Ulvang, William Nygaard, - eller andre. Jeg har ikke tenkt videre på dette i øyeblikket, men Island valgte Vigdis Finbogadottir som president. Kanskje det kan tenkes personer i Norge også som kunne fylle en slik rolle uten å ha gamle Europeiske fyrstegener?