Sladder er helt konge!

Man kan vel ikke unngå å ha fått med seg at Prince Harry og hans kone Meghan har hatt et oppgjør med sladderpressen? Det er lett å forstå at det er slitsomt å ha tabloidjournalister og wannabies på slep hele tiden, og ikke minst for Harry som hadde en mor som var offer for dette skruppelløse kobbelet.

Men problemet for dem er at det er sladderen monarkiet dreier seg om. Det er rett og slett ikke nok igjen når man tar bort interessen for en eksponert familie. Monarkiet både i Storbritannia og i Norge er tomt. 

Når det skjer noe, som at en kongelig faktisk åpner en dør, blir skilt, eller sier noe dumt - så er reaksjonen hos de som ikke er så opptatt av sladder og uvesentligheter at det er en distraksjon. Men hva er det en distraksjon fra? Det er rett og slett ikke noe mer. 

Sladder og oppstyr, familie og eksponering - det er det som er jobben. Å være kongelig er som en arvelig sykdom man aldri kan bli kvitt. Hugo Rifkind sammenlignet det å være kongelig med å være en krysning mellom Dalai Lama og Kim Kardashian - men uten å ha nådd en åndelig oppvåkning på egen hånd og uten å ha kjøp din egen bak. 

Harry og Meghan ville skille seg fra tabloidpressen, fra sladder, skandaler og uvesentligheter. Men så kom Finding Freedom - som tydelig nok var skrevet med betydelig hjelp fra de samme. Det er akkurat det de sa de hatet - men alt innholdet var hyggelig mot dem, og slemt mot pressen. (Etter det jeg forstår - jeg har ikke lest den.)

Tanken med å slutte i "firmaet", altså som kongelige, var å unngå alt det pinlige tullet med hatter, og hester, og seremonier, og sladder og aviser. Men saken er at uten alt det der er det faktisk ingenting igjen. Ingenting!