Svein Johan Skilleås

I dag er det 25 år siden far døde, 80 år gammel, plutselig, og med støvlene på. Inspirert av Pål Foss skriver jeg noen ord om han her siden få som leser dette kjente han. Kort oppsummert var Svein Johan Skilleås (ja, min sønn har hans navn) svært sosial og rastløs, og en stor humorist med en usedvanlig sosial intelligens. Viljestyrken var betydelig, og han var formann i det lokale Senterpartiet i to lengre perioder, og innvalgt i kommunestyret. Før min tid, og litt etter, var han å finne på scener i hele Namdalen som amatørskuespiller. Han hadde et usedvanlig lager av vitser og anekdoter, og kunne få hvem som helst til å knekke sammen av latter når som helst.

I korona-pandemien er det viktig å få et perspektiv, og hva er vel nærmere enn ens egen far? Født i 1915 som yngstemann av seks, mistet han moren sin tre og et halvt år gammel. Spanskesyken hadde fremskyndet tuberkulose, og Farmor døde etter et par ukers sykeleie.

Til konfirmasjonen, i kriseåret 1930, fikk han femten kroner, og han kjøpte høner for dem. Han solgte egg, slakt, og brukte pengene til å investere i en revefarm -som han solgte like før markedet kollapset. Pengene brukte han til landbruksutdannelse på Mære. Senere kjøpte han traktor, og etablerte sin egen bedrift. Dette kom i tillegg til utstrakt salgsarbeide med elektriske gjerder og mye annet.

Det var som selger han var kjent. Ferguson og senere Massey-Ferguson, med en kort episode med Ford da eierne av firmaet som solge MF (feilaktig) trodde de kunne selge like mye uten far.  Han vant stadig vekk salgskonkurranser organisert av importøren Eikmaskin. Han drev også nydyrkingsprosjekt, og bortsett fra en tur til Finnmark i ca. 1956 tok han først ferie i 1971. Det var også året han gikk fra 40+ om dagen til 0.

På sine eldre dager var han (nær sagt selvsagt) formann i pensjonistforeningen. Den har ikke vært mer aktiv enn i denne perioden. En episode fra den tiden oppsummerer far på så mange måter: Foreningen, under fars ledelse, bygget pensjonistenes "hyggestue" på gammelheimen. De trengte møbler. Først forhandlet far prisen ned til det halve, og deretter reiste han til Overhalla Sparebank og fikk dem til å dekke resten. 

Så hadde han ikke også negative sider? Joda. Han var snarsint, helt uten lunte. Og konkurranseinstinktet kunne noen ganger ta overhånd. Men han var god til å spille på sine beste egenskaper, og til å unngå situasjoner der hans mer negative kunne få konsekvenser. Han var Aristoteliker uten å vite det, og hadde ekstremt dyp menneskekunnskap.

Bildet er preget av at filmen er dårlig - men den dårlige eksponeringen illustrerer jo også at han er borte, men ikke glemt.