lørdag 19. august 2017

40 år siden første valgkamp

Jeg kom plutselig på at det i disse dager er 40 år siden jeg først drev valgkamp! Heldigvis er jeg ikke eldre enn at hukommelsen fremdeles er god, så de ukene står ganske klart for meg. (Bildet: Tor Frithjof Wigers Larsen, Hilde Onarheim og jeg). 

I 1977 var jeg ganske nyinnmeldt i SV, og partiets valgkampsekretær i Nord-Trøndelag dukket opp og ba meg distribuere noe materiell. Jeg fikk også en liste over de andre som abonnerte på Ny Tid og oppdraget med å stifte nytt lokallag i Overhalla. Lokallag tok det to år å stifte, mener jeg å huske, og fire år senere var det jeg som var Nord-Trøndelag SVs valgkampsekretær. Jeg fikk stiftet fire nye lokallag i 1981, og i to av kommunene fikk SV senere ordføreren. 

Årene 1977 til 1982 (da jeg flyttet til Trondheim) ble ekstremt aktive politisk. Lærerike men travle år, og jeg var utslitt og møkk lei da jeg begynte på Universitetet i Trondheim (nå NTNU). Der fortonte studentpolitikken seg usedvanlig barnslig, så den fristet aldri. I Trondheim SV ville det ta meg lang tid å få så interessante posisjoner som jeg hadde hatt hjemme, så jeg droppet det direkte engasjementet. 

Jeg var ungdomskandidat på SVs liste i Nord-Trøndelag i 1983, men tok ikke del i valgkampen. Da jeg senere bodde i England (1988-1993) beveget jeg meg mer til høyre i det politiske landskapet. Fri fra de vanlige sosiale bånd, og påvirket kanskje særlig av studenter fra Øst-Europa, nyorienterte jeg meg og stemte Høyre for første gang i 1991. Utviklingen har jeg beskrevet på bloggen før i serien Politikk og personlighet (let litt for å finne de enkelte innleggene). 

I 1995 meldte jeg meg inn i Høyre, og det er 20 år siden min første valgkamp for Høyre. I 1999 ble jeg også folkevalgt i Fylkestinget i Hordaland. 

I år har jeg stått på stand på Lagunen og gått og banket på dørene til folk. I 1977 sto jeg på stand i Namsos, og fikk hard medfart fra gamle damer og modne herrer. Det var Listesaken, og Loran-C saken med mulig riksrett mot SV politikere som preget valgkampen for SVs del. Det var betydelig tøffere å stå på stand da. Det har gjort sitt til at jeg har blitt vant til å ytre meg uten å frykte reaksjonene. Om bare alle kunne hatt det slik! 

Politikk og personlighet - del III

fredag 18. august 2017

Foillard Beaujolais Morgon

Duft og smak av bringebær - nesten over i drops. Lekker og saftig vin med god lengde. Den er å få på 21 pol (Sletten og Storsenteret i Bergen), og på bestilling så klart. Et godt burgunderalternativ. 

Corcelette er en "lieu-dit" i Morgon, og brukes av vinmarkens navn er nok bare begynnelsen på en prosess der ønsket er å få identifisert og klassifisert vinmarker også i Beaujolais. Er denne vinen verdt 60 kroner mer enn den mer generiske Morgon-vinen? Den er i alle fall mer mild og harmonisk enn vinen over - mer renslig og polert, på et vis. Deres Côte de Py er kanskje mer kjent, men jeg smakte ikke den denne gangen. 

onsdag 16. august 2017

Idiotforskning

Et oppslag i Dagens Næringsliv og et notat i flere norske aviser kan fortelle at 
Tyske og franske forskere har oppdaget at det er reaksjoner i hjernens belønningssenter som gjør at dyr vin gjerne smaker bedre enn billigere varianter.
 Så hvorfor kaller jeg dette idiotforskning? Det er tre grunner til dette:

1. Hvordan er undersøkelsen konkret gjennomført? Siden forskerne er interessert i hjernens aktivitet ligger forsøkspersonene inne i en diger magnet. De får vinen gjennom et plastrør. Alle som har satt seg det minste inn i hvordan man nyter og bedømmer en vin på forsvarlig vis forstår at dette er som å spise sjokolade med papiret på. Det er dessuten ubehagelig, støyende (alternativt hører man sin egen pusting og slurping svært godt med øreplugger) og stressende å ligge inne i en slik magnet. 


Situasjonen er derfor meget fjern fra hvordan en vin normalt vil nytes. Resultatene for vinbedømmelse har derfor en verdi noe nær null. Likevel brukes denne undersøkelsen til å lage et poeng som støtter opp under fordommer - at dyr vin er bare snobberi.


2. Undersøkelsen sier ikke noe om hvem som deltok ut over kjønn. Er de erfarne smakere, eller kunnskapsmessig en blandet gruppe. Antakelig det siste siden dee bare var 'screened for liking and at least occasionally drinking red wine'. Det betyr at de antakelig ikke var vant til noe annet enn vin i et vanlig prissegment, noe som gjør at dyrere vin ikke hørte til i deres erfaringsgrunnlag. Vi liker det vi kjenner, og vi kjenner ikke det vi ikke har erfart. 


Både grunnet 1.og 2. over hadde disse deltakerne ikke noe grunnlag for å vurdere vinene mot hverandre (det var bare en vin involvert - men det visste de ikke) enn pris. Så derfor likte de de (antatt) dyrere vinene bedre. De hadde ikke egentlig noe annet å holde seg til. Noe annet resultat ville vært sensasjonelt. 


Det er ikke noe spesielt med vin i denne sammenhengen. Dyrere produkter gjør at eierne eller konsumentene føler seg bedre. De signaliserer en høyere posisjon i et hierarki. Det føles herlig. Merkeklær er ikke (nødvendigvis) bedre enn mer alminnelige klær - de er dyrere, og reklamen "viser" at du tilhører et eksklusivt segment når du bruker disse.


Eiere av identiske biler, som for eksempel Skoda CitiGo og VW Up, vurderer disse svært forskjellig. Bortsett fra navn og noen få designdetaljer er disse identiske produkter som lages av de samme delene på samme samlebånd, men prisen er ulik og merkenes image er ulikt. Det gir store utslag. Grovt sett har dette med pris og merkevarer det til felles at man bruker mer enn man behøver for å skaffe seg ting man ikke behøver for å imponere folk man verken kjenner eller liker.  


Likevel: forskningen er åpenbart ikke verdiløs fordi den kan fortelle hvordan forventninger manifesterer seg i hjernens strukturer. Det er nok tydelig at det var forskningens formål. Beklager derfor overskriften, men de som bruker denne forskningen for å si at dyr vin er bare snobberi burde også unnskylde seg for å fordumme debatten om vin. 

søndag 13. august 2017

Fart og genetikk

Nå er VM i friidrett over, og jeg må finne på noe annet på kveldene enn å se på TV. Det er mye spennende, ikke minst er det underholdende å se på hvordan utøvere i ulike grener er bygd rent fysisk. Det krever ingen spesielle egenskaper å skille en høydehopper fra en kulestøter, og heller ikke all verdens kløkt for å se om noen er egnet til å løpe langt eller kort og fort. Som Leif Olav Alnes, treneren til Warholm, sa: "friidrett er gen-sport". Særlige fysiske forutsetninger er nødvendige, men langt fra tilstrekkelige. 

Kanskje det er flere enn jeg som har lagt merke til at nesten alle som løper fort over korte distanser kommer fra Vest-Afrika eller har slekten sin derfra (som Jamaicas tropp og de aller fleste i USAs sprintlag). Videre er det vel ikke til å unngå å legge merke til at de fleste som løper fort over lange avstander enten er fra Øst-Afrika (Kenya, Etiopia osv.) eller har forfedre fra de kanter. Selvsagt gjelder ikke dette alle, og vi kan lett finne eksempler på blekansikt som yter helt i toppen av disse ulike idrettene, men med ca. 12 % av jordens befolkning er afrikanere og etterkommere etter afrikanere (i USA, Storbritannia og karibien) kraftig overrepresentert i friidrett. 

Personer i Vest-Afrika har betydelig større sjanse for å ha såkalt fast twitch muscle fibres, og det samme gjelder deres etterkommere i USA og de karibiske øyer. De siste er også etterkommere etter slaver, og de som overlevde overfarten var de sterkeste. Jamaica var siste stopp på reisen, og de er derfor de sterkeste av de sterke. De har ikke noe på lengre distanser å gjøre, for musklene krever tettere bein og sterkere sener for ikke å ødelegge kroppen, og de hurtige musklene bruker opp mye adenosine triphosfat noe som fører til raskere oppbygging av melkesyre. Verken vekten av muskler, sener og bein eller melkesyren er noe å dra med seg mange runder rundt banen. 

Da stiller det seg annerledes med østafrikanere. Det har vist seg vanskeligere å finne tydelige genetiske grunner til deres suksess, men et BBC-program kom til den konklusjonen at lettere beinbygning og særlig smalere ankler gjorde en stor forskjell. 

Alle befolkninger i verden har individ med særlige fysiske forutsetninger. En skal gå veldig langt tilbake for å spore Karsten Warholms vest-afrikanske forfedre, eller familien Ingebrigtsens kenyanske stamtavle. Men gitt at vi alle er fra Afrika, så har også Afrika en vesentlig større genetisk variasjon enn noe annet kontinent på jorden. Derfor er det ikke overraskende at ulike typer disposisjoner finnes i større konsentrasjoner her enn ellers. 

Selvsagt er kulturelle faktorer, og miljøfaktorer, av stor betydning - men kultur og miljø har ofte naturgitte forutsetninger. Dertil kommer betydningen av det som er over slipsfestet (som Alnes så treffende sa). Det hjelper lite med fysiske forutsetninger dersom du ikke gidder trene, og dersom du ikke er villig til å fokusere og ofre nesten alt for å bli best når det gjelder som mest. 

lørdag 12. august 2017

Tre Riesling fra Tyskland

Duft av bensinstasjon og sitrus. Tross at den er trocken er den sødmefull i munnen, men syren er så høy at det ikke gjør noe. Syren ligger på nær 6 g/l, og det er restsukker på 9,5 g/l. Det er, desverre, ingen pol som har tatt den inn. 

Her er det skifer på nesen og mye eleganse i munnen. Sitrus også. Lengden er OK, men ikke mer. Det er strukturen som gir denne vinen klasse. 

Duft av kalkmineraler og litt tropisk frukt i tillegg til den obligatoriske sitrusen. Smidig i munnen, og lineær og elegant. Denne har jeg kjøpt inn til kjelleren, og min erfaring er at det er Riesling fra Pfalz som utvikler seg interessant i kjelleren til større kompleksitet. 

torsdag 10. august 2017

Inspector Nardone (DVD)

Denne italienske serien fra 2010-2012 bruker en levende modell: Mario Nardone (1915-1986). Han kom fra sør og til Milano i 1947, og ble en meget profilert politimann gjennom å løse mange bemerkelsesverdige saker (herunder den gruoppvekkende saken med Rina Fort) og å omorganisere politiet.

Serien på 12 episoder er delt i to. Den første delen fokuserer på etterkrigsårene fram mot 1950, og de siste seks er lagt til en periode ti år senere. Det er ikke bare sakene som kommer i fokus, det gjør også teamet han samler. Deres historier veves inn i serien, og det gjør også de store endringene i samfunnet gjennom disse tiårene etter krigen.

Formspråket er tradisjonelt - og tradisjonelt italiensk. Hvorfor i all verden kan de ikke ta opp lyd og bilde samtidig? På etter hvert latterlig italiensk vis legges lyden på i etterkant, og personen som spiller en karakter er ikke nødvendigvis den som gir den en stemme. Det gjør også at de enkelt kan la utenlandske skuespillere ta roller uten at de behøver å lære seg italiensk.

Men her er det solide italienske skuespillere i de viktigste rollene. Noe av det mest fascinerende er tidskoloritten, og selv om historiene er spennende er det karakterene vi etter hver bryr oss med. Jøden Spitz som også leter etter fascisten som fikk hans familie deportert og utryddet, Suderghi som kommer seg ut av sine fascistiske kretser og som faller for den smellvakre men akk så prostituerte Fló, Muraro som våkner av koma og oppdager noe meget interessant (jeg kan ikke gi bort for mye av plottet), og Rizzo som også har sitt å stri med på det private området.

De som forventer hurtig klipping og/eller 100 % realisme (hvem skygger vel noen i bil ved å ligge på støtfangeren?) kan bli skuffet, men jeg koste meg gjennom hver eneste av disse 12 episodene, og var skuffet først da serien var over.

Konklusjon? - Klar anbefaling. 

søndag 6. august 2017

Verre enn Trump?

Veien til helvete er brolagt med gode forsetter. Vi må gå ut fra hensiktene er gode når venstresiden, særlig i USA, vil innskrenke ytringsfriheten siden noen kan komme til å føle seg støtt. 

I The Sunday Times i dag skriver den britiske historikeren Niall Ferguson om den vellykkede kampen venstresiden på amerikanske universitet fører mot ytringsfriheten (bak betalings-, eller i alle fall registreringsvegg). Trump undergraver det offentlige ordskiftet med løgn, bullshit og hetsing, mens venstresiden gjør det på den direkte måten. De man ikke liker meningene til får ikke lov til å ytre dem, og de som ikke er enige blir hetset og utestengt. Eksemplene er mange, og noen presenteres av Ferguson og andre av denne studenten. (En av de som først advarte mot dette nytyranniet var avdøde kommentator i Bergens Tidende Sjur Holsen.)

Denne holdningen om at vi er så rene og rettferdige at vi ikke kan besudles det å høre tanker som ikke er så rene og rettferdige er selvsagt latterlig, men den ytres og praktiseres av folk som burde være smarte nok til å forstå bedre. 

Selv er jeg noe i retning av en ytringsfrihetsfundamentalist. Det er selvsagt en problematisk posisjon, men uten frihet til å si hva man vil har andre friheter skrinne kår. Jeg får si det med Ferguson:
Freedom is rarely killed off by people chanting “Down with freedom!” It is killed off by people claiming that the greater good / the general will / the community / the proletariat requires “examination of the parameters” (or some such cant phrase) of individual liberty. If the criterion for censorship is that nobody’s feelings can be hurt, we are finished as a free society. 


fredag 4. august 2017

Utfordrere

Sist skrev jeg om poltravere, men denne gangen er det vanskeligere å finne en overskrift. Begge vinene er godt utenfor de fleste vinkjøperes allfarvei, for å si det slik, og derfor kan det passe med overskriften. (Foto: Ole Martin Skilleås)

Når de fire rytterne fra Apokalypsen er på vei, da skal man styrke seg på et glass Madiran. Det skrev Andrew Jefford en gang i The World of Fine Wine. Det er solide og kraftige saker, og det kan gjerne bli for mye av det gode. Men her er balansen fin. Svært mørk - det skulle bare mangle - og duft av mørke bær og lakris. Overraskende saftig, men den biter seg fast med modne tanniner. Meget god pris på en meget god vin. Helt klart en vin jeg gjerne kjøper inn til eget forbruk. 

Lys på farge, lett og fruktig i stilen, og fast når den kommer i munnen. Det som minner om burgund her er først og fremst det at en så lys og ved første inntrykk lett vin likevel er så solid og kraftfull. Lang ettersmak. Virkelig en interessant vin fra Sør-Afrika. Finnes på ett eneste pol, men det er kanskje det hippeste? Grünerløkka. (Bare ren gjetning fra min side, basert på åpenbare fordommer om bydeler i Oslo.)




onsdag 2. august 2017

Poltravere

Det er en kategori viner som er helt ukjente utenfor Norges grenser. Det er poltraverne. Viner som har vært inne i listene lenge og som ingen skriver om, eller som har havnet under en strek hos polet og gått ut av sortimentet, men som klamrer seg fast på mange pol siden så mange spør etter dem. 

Det sentrale er at ingen skriver om dem. De er ikke nye, de er ikke fasjonable, de endrer årgang men det skjer jo med alle viner. Selv jeg som prøver å stå i mot det mest trendy, og forsøker å svømme mot strømmen, glemmer dem fort. Her er noen av dem. (Foto: Ole Skilleås)

Frisk, saftig men også solid. En perfekt "go to" rødvin som er solid i munnen uten å være direkte fientlig innstilt. Et meget godt kjøp som faktisk finnes på alle landets pol - såfremt de ikke har gått tomme. (Kategori 1)

Duft av stikkelsbær og epler, med et snev av petroleum - en meget tiltalende duft på denne vinen. Et lite varmeblaff i munnen (alkoholnivå?), med god lengde på ettersmaken. De fleste tørre tyske rieslingene på dette nivået koster omtrent det samme, eller kanskje snittet er litt lavere. Men Wittmanns vin er blant de beste. I kategori 6, og inne på 77 pol. 

Søtlig lærpreget, fyller munnen og tar grep - men på en god måte. Det eneste jeg har å utsette på den er at ettersmaken fortonte seg litt kort - men det kan være at den var litt kjølig. Det bruker å få slike utslag. Kategori 5 - på 124 pol. I alle fall: på tide å gjenoppta bekjentskapet med Selvapiana!  

Det gjelder i grunnen for alle disse tre: Fremmad fra glemselen! 



mandag 31. juli 2017

Kjellerviner i juli

2013 Damien Laureau Savennières Les Genêts
Modne gule epler og hasselnøtter med skall. Høy syre, men det veies opp av god fylde og lengde. En meget solid og god Chenin Blanc tross den unge alderen. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2004 Fattoria Selvapiana Chianti Rùfina Riserva Bucerchiale
Fremdeles ganske mørk. Duft av lær og syrlige bær. I munnen er den mer solid enn tannisk, og der ligger også den strukturen som vinen får i moden fase. Dessverre den siste av de fire flaskene jeg kjøpte i sin tid. 1999-årgangen var jeg svært uheldig med - tre av fire flasker var dårlige på ulike vis. 2001 var mye bedre, og det samme kan vi si om 2004. 

Gjenkjøp? - Ja. 

De to vinene over ble faktisk drukket på tampen av juni, men juli er så preget av ferie at spalten blir tynn uten litt påfyll. Derfor blir den røde burgunderen under og den engelske musserende også inkludert til tross for at de ikke kom fra min kjeller. 


2009 Nyetimber Chardonnay Blanc de Blancs
Bragt til huset i anledning min bursdag. Fremdeles meget lys, og helt uten preg av lengre lagring. Sitrus og kalk i rikt monn. Frisk og knasende tørr vin. Helt slik aperitif-champagne skal være, og i en varm årgang blir hvilken side av kanalen den kommer fra helt irrelevant. Jeg har også nå en slik flaske i kjelleren, og den skal ikke bli liggende lenge. Jeg tror ikke den vil utvikle seg godt - til det har den for lite å tære på. 

2005 Dönnhoff Dellchen Riesling Spätlese
I ti år hadde denne oppholdt seg i min kjeller, og det skulle man nesten ikke tro. På farge var den så grønn som en hvitvin kan bli, omtrent. På duft kandisert lime og regnvann - et knapt merkbart innslag av petroleum. Satt som et skudd til min sommerlige spinatsalat med blåmuggost og bacon. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2009 Louis Carillon Puligny-Montrachet 1er Cru Les Perrières
Nok et blinkskudd. Denne gang til innbakt laks med mozzarella, tapenade mv. Duft av sitronterte og litt fat. Høy munnvekt. Et blinkskudd av en hvit burgunder fra en adresse jeg etter hvert stoler på. 

Gjenkjøp? - En six-pack!

1999 Fourrier Gevrey-Chambertin 1er Cru Cherbaudes Vielles Vignes
Fremdeles mørk på farge. På duft er det et tydelig krydderpreg som vitner om Nuits, men det er først og fremst i munnen den overrasker. Her er det meget frisk og lekker rødfrukt som man ellers nesten bare finner i helt unge røde burgundere. God lengde på ettersmaken. Flott vin! 

2005 Franz Strohmeier Blauer Wildbacher Ganz a' Siassa Schilcher Beerenauslese
Dette er en type vin man ikke kommer over sånn helt uten videre. Søt rødvin. Her har fargen gått over i retning antikkrosa. Klart lysere enn forrige flaske jeg drakk. Dessverre har også mye av fruktfylden forsvunnet uten at det har blitt kompensert på noe merkbart vis. Resultatet er at vinen blir noe av et syrebad. Glem dette med at Beerenauslese skal lagres i 30 år - dette må drikkes tidligere. (Foto: Ole M. Skilleås)

Gjenkjøp? - Ja, men må drikkes før. 


2005 Domaine Lamy-Pillot Chassagne-Montrachet 1er Cru La Boudriotte Rouge
Den siste av mine to flasker. Fargen er svært mørk. Dekantert - noe jeg ellers sjelden gjør med røde burgundere, men 2005 er spesiell. Jeg ville ikke protestert om noen sa det var en Rhône-vin før jeg luktet på den, og ikke at det var en Piemonte-vin etter at jeg hadde luktet. I alle fall første gangen. Det var jord, edelt treverk og ikke så lite lakk. Altså et visst kjemisk preg. Men det går bort med tid i glass og karafel. Kirsebærterte blir det etter hvert. Etter mer tid, og temperatur, blir det mer god rød burgunder med friskhet og mer bitt enn vanlig er. Den forrige flasken, drukket for snart et år siden, var kanskje bedre - men dette er en god vin. Til 269 kroner er det jo et røverkjøp i dagens burgundermarked. 

Gjenkjøp? - Ja. 

torsdag 27. juli 2017

To hvite franske

Duft av korn og litt nøtter, i munnen er det både fasthet og harmoni. Inntrykket er ikke bare av en solid vin med mye substans, men også mer karaktér enn det Muscadet gjerne viser fram. 

Jeg er ikke, ulikt mange andre vinentusiaster, på Muscadet-kjøret. Vinene har gjerne et salinsk preg som trekker meg i retning brekningsfornemmelser, og de er også ofte så nøytrale at man føler seg innpakket i bomull. Men denne vinen, i kategori 5 og derfor også på flere enn de størte polene, styrte unna de nevnte ulempene med vintypen. 

Dette er vel noe i retning en "naturvin" fra området ved Perpignan i Frankrike. Svært aromatisk, med pinje og furu, hvite druer - men også et lite drag av utedass. Saftig og solid vin, som kanskje er litt kort i ettersmaken. Jeg liker denne vinen, men jeg vet at en del andre har hatt problemer med den. Bestill gjerne, for det er en meget interessant vin - og ta den tilbake dersom den er for "funky". 

(Bildet: Bloggeren på pressesmakingen der disse vinene - og flere - ble smakt.)

søndag 23. juli 2017

Nesten-burgundere

Fiolett på farge - en ung vin, altså, og det viser jo også årgangen. Duft av fioler og bringebær. En perfekt sommervin i en saftig stil. Dessverre bare inne på to pol, men man kan jo bestille. 

Lys pinot-farge. På duften er det litt lakris og asfalt, men mest rødfrukt. Lekker og fin i munnen. En meget interessant vin som jeg også har handlet inn til heimen - men ikke fått konsumert i skrivende stund. Den er på kategori 5 - altså de fleste litt større pol. 

Som vinen over kommer også denne fra Adelaide Hills i Australia, men den er vanskeligere å finne her til lands. Bare tre pol - ett i hver av de tre større byene - har den (i Bergen er det Sletten, der jeg bruker å kjøpe denne). Men den kan - og BØR - bestilles av vininteresserte som ikke finner den på sitt pol. Den er læskende, lekker, lett men samtidig solid, og saftig. Jeg tror det er vanskelig å ikke like denne vinen, så fremt man ikke forlanger at røde viner skal være tunge som bly og eiket til dødens rand. 

tirsdag 18. juli 2017

Hvite burgundere

Klassisk hvit burgunder til en meget hyggelig pris. Klart på den elegante siden, og ikke så bredskuldret som en del hvite burgundere i lavere prislag kan bli når de er overprodusert.
Her går lenken til 2016. Kan bestilles, og bare å finne på fire pol. 

Frisk og lett på nesen med litt voks, men det er når den kommer i munnen den virkelig kommer til sin rett med utrolig intensitet og lengde. Den fyller liksom opp hele munnhulen, og varer og varer. Virkelig en flott vin. (Det kan ha vært 2014 jeg smakte, så et visst forbehold her.) Denne er også bestillingsvare, men er inne på 32 pol - deriblant mange i Bergen. 



fredag 14. juli 2017

Albariño

Duft av voks og pærer - riktig frisk på nesen. I munnen er det en fint balansert fasthet og bitterhet. An annerledes og meget god vin. Den er inne i kategori 3, og det betyr svært mange pol landet rundt. Verdt å prøve! (Foto: Ole Martin Skilleås)

Sammenlignet med vinen over er denne mykere, rundere og mer kompleks. Bruksområdet er videre, og selv har jeg gode erfaringer med å bruke denne til tapas. Den er i polkategori 4, og er å finne i bare noen færre pol enn vinen over. 

mandag 10. juli 2017

Kveldsnytt tok feil (Tennis for Dummies - del 3)

Ikke av de store feilene riktig nok, men feil. På sporten kom det pussig nok en liten tennis-nyhet da de rapporterte ganske riktig at slettes ikke ukjente Rafael Nadal ble slått ut av ganske så ukjente Gilles Muller fra Luxembourg i Wimbledon i kveld, men to ganger sa de at han ble "slått i et avgjørende tie-break 15-13." Det var feil. 

For i Wimbledon (som i French Open  og Australian Open) er det ikke noe tie-break i avgjørende sett. De avgjørende femtesettene (men ikke de foregående) i herrekamper (og de tredjesett for kvinner) får gå til de er avgjort - altså at en spiller tar to flere games enn den andre. Det var derfor kampen i kveld varte i nesten fem timer. 

Jeg satt ytterst på stolkanten i det femte settet, og så til slutt at Muller nådde en kvartfinale i en Grand Slam for første gang i en alder av 34 år. Jeg hadde virkelig trodd at vinnerviljen, kondisjonen og erfaringen til Nadal skulle være avgjørende - men nei. Muller spilte fantastisk og meget underholdende tennis, og fikk mange poeng på sin meget velplasserte serve. Det klarte han selv uten OCD-rutiner og overdreven stønning. 

Jeg skrev først om poengsystemet, og så om Grand Slams her på bloggen. Der nevnte jeg dette med at det ikke er tie-break i avgjørende sett. 

(Et tie-break er, som navnet sier, en måte avgjøre et likt resultat 6-6 i et sett. Det spilles først til 7, og man må vinne med to poeng. Blir det 7-6, så går det videre til en spiller har to flere poeng. Først server den ene en serve, og deretter er det to hver etter tur. For hvert sjette poeng bytter man side.) 

Sommertid på bloggen

Det er juli, og det betyr ferietid for flere enn bloggeren. Mens jeg ellers i året legger vinn på å publisere innlegg i snitt annenhver dag, så gjelder ikke dette for juli måned. Mellom 14 (februar) og 18 innlegg per måned har det blitt så langt i 2017, men målet på juli er noe lavere. 

Det vil komme noen innlegg, men frekvensen blir går noe ned. På månedens siste dag (kvelden) kommer som vanlig notatene om vinene fra egen kjeller som har gått med denne måneden, og det blir noen meget interessante denne gangen også. 

Ikke alle mener at sommerferien er spennende, så bildet er valgt for dem.  

fredag 7. juli 2017

Musserende viner

Duft av vingummigodis, frisk og fast i munnen, og med moderat lengde på ettersmaken. Denne har jeg smakt mye bedre enn dette. 

Frisk men fruktig nese, solid og intens i munnen, og lang ettersmak. Klart best av disse tre - absolutt og i forhold til pris. Inne på 63 butikker - i kategori 6. 

Duft av sitrusskall og voks, god mousse, presis i munnen men likevel solid. Ettersmaken blir litt kort. 


tirsdag 4. juli 2017

Tennis for Dummies - Grand Slam (Del 2)

Da jeg for en måneds tid siden tok for meg tennis med sikte på å forklare hvorfor dette er den mest spennende sporten, var det poengsystemet som var emnet. Altså mikronivået. Denne gangen er det Grand Slams - de store turneringene. Altså makronivået. 

I de fleste idretter er det VM en gang i året eller annethvert år. I tennis er det VM fire ganger i året, og det som kanskje er den fremste blant like er Wimbledon - turneringen som begynte denne uken. Den går på Eurosport, og med Eurosport Player kan man få tilgang til det meste av det som skjer.

Disse fire Grand Slams (som de kalles) er altså Wimbledon (tidlig i juli), US Open (i New York) i august/september, Australian Open (Melbourne) i januar og French Open (Paris) i mai/juni. Disse turneringene går over to uker, og starter med 128 spillere i single hovedtablåene. 

De gir også mest poeng for innsatsen: 2000 rankingpoeng for vinneren, mot maksimum 1000 for de nest største turneringene. Mennene må også vinne tre sett (mot to i de andre turneringene). Kampene kan derfor vare ganske lenge, særlig siden alle turneringene ikke bruker tie-break i avgjørende sett. Det vil si at settene går og går til en har to games mer enn motstanderen. Rekorden er visst 68-70 i avgjørende.

Å vinne en Grand Slam er en fysisk anstrengelse av dimensjoner, og på mennenes side er det bare to personer som har klart fire slike på rad: Australske Rod Laver (1962 og 1969) og serberen Novak Djokovic (2015/2016). Noen hevder at den siste ikke er en "ekte Grand Slam" siden det ikke skjedde innenfor samme kalenderår. Men alle som vil forstår at prestasjonen er like imponerende om du begynte rekken i juli eller i januar. I dametennis er det Steffi Graf (1988) som er den siste av tre som har klart en "ekte", mens Serena Williams har tatt fire på rappen og Martina Navratilova seks. 

På herresiden er det bare åtte som har tatt alle Grand Slams innen sin karriære. Legendariske spillere som Pete Sampras og Bjørn Borg har for eksempel ikke klart det. 

Storturneringene i Australia og USA går på hardcourts - asfalt eller betong med et spesielt belegg, mens man i Paris spiller på grus og i Wimbledon på gress. Særlig overgangen fra juni i Paris på grus, og over til Wimbledon med gress i juli er krevende. De to underlagene er svært forskjellige siden grusbanene gir mer sprett og spinn og krever mer fysisk, og gress gir lavere sprett og større fart på ballen. 

Det er bare å benke seg. Eurosport Norge og Eurosport 1 sender Wimbledon NÅ og de andre Grand Slams - og en del annen tennis. Det er bare å benke seg! 

søndag 2. juli 2017

Unforgotten (første serien)

Hva skal man si om en serie som helt klart er blant de, tja, tre-fire beste jeg har sett? Den andre serien gikk på NRK i påsken dette år, og siden den var meget god førte den oss til den første serien.

Det ypperlig manuset er basert på funnet av et lik av en ung mann fra 70-tallet. Det er i all hovedsak tre familier som havner i søkelyset fordi en, eller minst en, av dem har hatt befatning med den myrdede. Handlinger som er fjerne i tid kaster lange skygger inn i nåtiden - dette er jo utgangspunktet for flere serier i våre dager, men denne serien kombinerer spenning med høy litterær kvalitet.

Det som hever denne serien godt over det meste annet av spennende krim på TV er at sentrale personer utvikler seg. De viser flere sider av sin personlighet, går gjennom kriser og kommer ut som endrede personer. Det aspektet støttes godt opp av en samling eminente skuespillere. De to detektivene på bildet spilles av Nicola Walker og Sanjeev Bhaskar - og de er svært gode. Bevares. Men det er Oscar-nominerte Sir Tom Courtenay, Bernard Hill og Trevor Eve som virkelig gir denne serien en ekstra dimensjon. Ikke for det, de kvinnelige rollene er også meget kompetent besatt, men disse tre herrene kommer i en klasse for seg.

De seks episodene på 45 minutter hver er mesterverk. Vi klarte ikke å holde igjen da vi kom til de tre siste episodene, og gikk for en maraton. Ikke et øye var tørt da rulletekstene kom.

Manusforfatteren Chris Lang har fått i oppdrag fra ITV i lage en tredje serie. Jeg håper den snart er ferdig!

Konklusjon - Klar befaling! Ja: BEFALING. 

fredag 30. juni 2017

Kjellerviner i juni

Fargen har begynt å få dybde fra lagringen. På nesen er den svært floral, med toner fra firne (petroleum) og gule plommer. I munnen balanserer frukten syren meget godt, og den er myk og lang i en svært harmonisk smaksmelodi. Den er mer som halvtørr å regne, og alkoholen er 11,5%. Superb matvin.

Jeg har lagt inn lenke til polets sider, for denne fullmodne og nydelige tyske rieslingen er fremdeles å få. Hvorfor løpe ned andre i kampen om viner som først blir modne om mange år når man kan kjøpe og nyte denne i dag?

Gjenkjøp? - Absolutt. 

2006 Alain Hudelot-Noellat Clos Vougeot
Fremdeles ganske dyp i fargen. På nesen er det en merkbar tone med kirsebær, og flere lag med jordlige og florale toner. I munnen er den silkemyk med en flott balanse mellom frukt og syre, men den har også merkbare men fine tanniner i en lang avslutning. Den holder nivået, og har kommet inn i drikkevinduet. 

Den ble servert blindt, og etter en identisk vin fra en venn. Den flasken var betydelig mindre utviklet, og var påtagelig syrlig og røff. Det var lite frukt å merke i den. 

Gjenkjøp? - Absolutt. 


2006 Renato Ratti Barolo Marcenasco
En god del bunnfall - skulle ha dekantert denne. Mørk på fargen til Nebbiolo å være. Duften har krisebær og edelt treverk, bare et lite hint av tjære og nyper. I munnen frisk mer enn tannisk, men en solid matvin som takler fløtesaus lett og enkelt. Forsatt en fabelaktig vin, og et funn til 250 kroner. 

Gjenkjøp? - Absolutt. 

2002 Gatinois Champagne Grand Cru Brut Millésimé
Duft av gul frukt og kalk, i munnen er moussen fremdeles god, og munnfølelsen er fin. Den tørrer godt, og gjør seg dermed meget anvendelig til mat. Den andre flasken i løpet av juni var "yngre", og den dominerende duften var grønne epler. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2005 Prager Riesling Smaragd Achleiten
Dyp gyllen, på duft er det melon og søtlig grapefukt, i munnen er den fyldig, sammensatt, frisk men rik. Ettersmaken bare fortsetter og fortsetter. Dette var virkelig en strålende vin. Harmoni og kraft. 

Gjenkjøp? - Absobloodylutely!


2005 Domaine Arlaud Bourgogne Roncevie
Duft av tyttebær og nylagt asfalt. I munnen er den ikke så saftig som de forrige flaskene, men fremdeles en god og livlig Bourgogne Rouge i ti års alder. Begynner å slite på frukten nå uten at det har blitt så mye mer interessant som kompensasjon. Da passer det kanskje at dette var den siste flasken min. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2001 Domaine de Chevalier Blanc
Veldig semillion på nesen. Flott løft i munnen, og god viskøsitet. Nydelig vin, men litt tørring i ettersmaken som etter min forstand innvarsler sluttfasen. Like greit at dette var den siste av mine flasker som var kjøpt en primeur i England fra Berry Bros. and Rudd og fraktet gjennom England og over Nordsjøen av Yours Truly. Tollen vinket oss bare forbi den dagen tidlig i august 2004 da vi kom i land på Bontelabo i Bergen, så vi endte opp med å betale mindre enn halvparten av hva de forlanger for de nyeste årgangene på polet. 

Gjenkjøp? You bet!


onsdag 28. juni 2017

Chenin Blanc fra Sør-Afrika

I Sør-Afrika har Chenin Blanc hatt navnet "Steen," men nå begynner det franske navnet å bli mer etalbert. Steen ble gjerne brukt i ganske billige og ikke spesielt interessante hvite viner, og det kan jo være en grunn til at det nå står Chenin Blanc på disse flaskene. 

Stellenrust Block 28 Chenin Blanc 2016 kr.143
Den dufter av modent korn, og i munnen er den intens og ettersmaken er lang. Den biter seg godt fast i munnen, og viser seg som en skikkelig matvin med substans. Det er mye godt å si om denne vinen, og noe av det beste er at den er så lett tilgjengelig at det bare er de aller minste polene som ikke har den. Meget godt kjøp! 

Alheit Cartology 2015 kr. 320
Her er det ikke bare Chenin Blanc, men også 12% Semillon uten at det ødelegger noe som helst. Duft av høy og korn, og dette preget holder seg også i munnen. En kompleks og harmonisk vin med god lengde. Det er bare syv pol på østlandet som har denne inne, men alle kan jo bestille på nett eller gi beskjed i et pol om at de vil ha den. 

mandag 26. juni 2017

To østerrikere

Den dufter mer pære enn grapefrukt, men begge elementene er her. I munnen kommer det mer grapefrukt enn pære, og fennikel i tillegg. God munnvekt og solid utgang. Kort og godt en meget god og særpreget vin. Den er i kategori 5, og å finne på 111 pol. Svært godt kjøp vil jeg si. 

Duft av grapefrukt - ofte et klart varsel om at dette er en østerriker. Frisk i munnen, og med god spenst. Ikke et så godt kjøp som vinen over. Den kommer fra en produsent jeg setter høyt, og som er til å stole på. Likevel er det ikke til å unngå at det er Rabl som går av med seieren. Vinen er å finne på Bergen Storsenter og på to Oslopol. I tillegg til nettbutikken til polet, så klart. 

lørdag 24. juni 2017

Formuesskatt

Debatten om formuesskatten i Norge skjærer fort ut og blir rene diskusjoner om velstående personers popularitet. Er det noen som synes synd på rikingen Bjørn Dæhlie? Ikke særlig mange, nei. 

En venn av meg er (blant annet) oppfinner. Ved valget for fire år siden gikk han fra venstresiden og over til Høyre. I en melding nylig skrev han: 
Har brukt masse tid og en god del kroner for å utvikle [her sletter jeg produktnavnet for å beholde anonymitet]. I prosessen med å få produktet ut i markedet må en skaffe kapital (les emisjon), dvs selskapet får en prislapp. Derfra og videre må en derfor betale formueskatt (for aksjeposten) i et selskap som mulighetens får et produkt ut i markedet. Hvis ikke produktet når markedet og gir avkastning, har en altså betalt formueskatt for å ha prøvd å skape noe. Nei, det er ikke bra nyskapingspolitikk.
Dette er situasjonen for oppstartsfirmaer innen teknologi, firma av en type man ønsker seg flere av fordi vi er i et teknologiskifte og en ikke kan stole på at de etablerte nødvendigvis er i stand til å stå for nyvinningene. Skatteformen er altså en hemsko siden den ikke er knyttet til en kontantstrøm, men kun til en satt verdi. Det er også verdt å merke seg at utenlandske selskap og eiere ikke betaler formuesskatt siden nesten alle andre OECD land har kvittet seg med denne skatteformen.

Men stater trenger inntekter til alt det stater skal ordne med: utdanning, helse, forsvar, samferdsel og mye annet. Men kan vi ikke ordne med slike ting uten formuesskatten? I OECD er det nå bare NILS-landene (Norge, Island, Lichtenstein og Sveits) og Frankrike som holder seg med denne skattetypen. De andre har kvittet seg med den - til og med høyskatteland som Danmark og Sverige. I Norge står denne skattetypen for 1,5% av de totale skatteinntektene, og i høyskattelandet Frankrike for bare 0,4% (tall fra 2009). Det er defor tydelig at statsskutene kan holdes godt flytende uten. 

Det er ikke bare nystartede bedrifter som sliter med denne skatten. Som sparsom alminnelig borger lurer jeg også på hvorfor jeg skal straffes for ikke å bruke opp pengene. I Norge har vi holdt oss med denne skatten, og en ganske ubegripelig sponsing av det å bruke penger man ikke har - altså avskrivning av renter. Mitt desidert mest leste blogginnlegg noen sinne hadde dette som emne. Man blir sponset for å bruke penger man ikke har, og straffet for å spare dem heller enn å bruke dem opp. 


Den norske venstresiden synes å mene at denne inntekten som staten har på 1,5% av totalen er forskjellen på velferd og rasering av velferd. Det må vel sies å være en overdrivelse. Men fordelingsvirkningen da? Det er jo bare de som sitter godt i det som må betale denne skatten. 

Som vi så innledningsvis må denne skatten betales enten man har inntekter eller ikke. Hva slags utjevning er det at norske oppfinnere på vei ut i et usikkert marked må betale en skatt uten at de har tjent en krone? Kanskje er det en fordelingsvirkning i at en sparsommelig middelklasse må betale mens en merkevareentusiast med forbrukslån får sponset sin vei inn i luksusfellen, men det er ikke opplagt at den gir alle de rette incentivene.

Jeg er enig i at det internasjonalt er et problem med en ørliten klasse av svært rike personer med uforholdsmessig store formuer og egoer, men dette blir det fort et spørsmål om internasjonale avtaler og nasjonal suverenitet siden disse i svært stor grad er kosmopolitter. Kan vi forhindre at øystater blir skattefrie soner for denne klassen? Jeg skulle ønske det!

torsdag 22. juni 2017

Chablis på tre nivå

Overraskende myk og fyldig til å være dette nivået, og med et solid grep i munnen som vitner om relativt lav avkastning. Litt kort og løs i ettersmaken, men dette er en god vin og bedre enn vinen under tross at nivået teoretisk sett er et hakk under. 

Duft av sitrus og sjø, men den er løs i munnen. Lite imponerende. Antakelig overprodusert. Er å finne i kategori 6-pol, men det er ingen grunn til å lete.

Duft av krutt, kalk og et snev lakris. I munnen merker man et litt parfymer preg, men den er lett og lekker. Lengden er grei. Bare på bestilling

tirsdag 20. juni 2017

Grenfell Tower og skyld

Det er ikke rart de har laget skrekkfilmer om brann i høye bygninger. Det er gruoppvekkende å tenke på å bli innesperret uten andre valg enn å bli brent levende eller hoppe ut og slå seg i hjel. Bildene og reportasjene har vært gruoppvekkende, og alle normale mennesker har hatt dyp sympati for de rammede. (Foto: http://www.independent.co.uk/)

Men i iveren etter å plassere skyld har mye falsk informasjon blitt spredd. Alt skyldes visst kyniske konservative politikere som prioriterer rike naboer framfor fattige beboere. Men noen fakta kan det være greit å få på plass. 

Det var ikke det lokale bydelsstyret som bestemte over Grenfell Tower, men Kensington and Chelsea Tenant Management Organisation (KCTMO). Der sitter det 8 som er oppnevnt av beboerne, fire valgte representater til bydelsstyret og tre uavhengige representatner. 

Selv om de konservative har flertallet i bydelen, er det Labour som styrer i London og som dermed har ansvaret for det underfiansierte brannvesenet. Det var Sadiq Khan (Labour) som ordfører i London som sto for rapporten som sa at brannvesenet ikke var underfinansiert. Det var også dette brannevesenet som ga beskjed til beboerne om å holde seg på plass i leilighetene. 

Kensingtons parlamentsmedlem er Emma Coad (Labour), og hun satt også i KCTMO, og det var dette organet som bestemte seg for å skifte entreprenør under oppussingen av dette bygget. Det var også de som bestemte at de ikke skulle bruke £138.000 på sprinkleranlegg, og som har blitt beskyldt for ikke å høre på beboerne. 

Lovgivningen som opprettet organ slik som KCTMO var det Labour som vedtok i 2002, og den har vel ikke vært noen suksess kan det se ut som. 

Men alt dette betyr ikke noe når "man" har bestemt seg for hovedfortellingen: de slemme konservative mot de snille Labour. 

søndag 18. juni 2017

Gull!

Hva er vitsen med en blogg om en ikke kan skryte litt?

Jeg har vært kaptein på et lag i Paradis Tennisklubbs "La Liga" (lagtennis). Og vi vant. Her er 3/4 av laget med sine velfortjente gullmedaljer. Overløperne vant klart. (Fra venste: Erik Røstøen, Ole Martin Skilleås og Thor Ove Asbjørnsen. Tore Engevik var ikke til stede.)

lørdag 17. juni 2017

Rosé

Ja, jeg vet at jeg har skrevet om Il Mimo tidligere i denne sesongen, men den må nevnes igjen. Særlig siden jeg bestemte meg for å ha et innlegg om roséviner og oppdaget at jeg bare hadde to notater - derav ett brukt.

Jeg har smakt den i heimen, og den svarer til forventningene. Det er mange der ute som gjør seg viktige ved å hevde at den ikke er den beste rosévinen lenger, men alle slike "kåringer" er jeg skeptisk til. Jeg våger å hevde at den fremdeles er i toppen - om ikke på topp.

Etter alt hysteriet er det faktisk verdt å nevne at den finnes på 35 pol landet rundt i vanlig flaske. Noen av dem har gode beholdninger av den også. Nordheimsund og Kragerø kan det jo hende noen svinger innom i sommer. Men det er Drammen, Tønsberg og Trondheim som virkelig ruger på de store lagrene. 

Denne vinen er egentlig i en kategori for seg. Den er frisk, den er solid - men først og fremst er den lite rosé og mye god vin. Dessverre speiler også prisen dette forholdet, men de som ønsker å finne ut om rosé kan være seriøs vin trenger ikke gå noe annet sted enn her. Det er bare bestille, eller oppsøke ett av de 23 polene som har den inne (de fleste er i Oslo). 

(Bildet: © Ole M. Skilleås)

torsdag 15. juni 2017

To sjeldne viner fra Libanon

Jeg hadde besøk av en venn fra Libanon tidligere i uken, og vinene over hadde han tatt med seg. Bless him! Vi hadde også en Prager Riesling Smaragd Achleiten 2005, men den kommer i oppsummeringen om månedens kjellerviner senere. Ch. Musar 2000 hadde vi også, men jeg konsentrerte meg mest om disse to - men aller mest om å være vert, så dette blir litt overfladisk på notatfronten.

Cave du Monastère St. Jean Câline 2015
Duft av grapefrukt og voks, behagelig balansert i munnen men kanskje litt på den syresvake siden. Drueblandingen er den kjente Viognier og den ganske så ukjente Obeidé - en drue som såvidt jeg kjenner til bare vokser i Libanon og er så ukjent at det ikke står noe om den på Wikipedia en gang. Frank (se under) forteller at Khoncharaklosteret holder til i Matn-fjellene nær Bekaa.

Château Saade 2009
Denne vinen var virkelig nydelig. På duft hadde den en ganske mørk tone av litt tjære og Garrigue, men med svake toner av noe medisinalt under kanskje. I munnen er den overraskende saftig, med god fylde og friskhet. Ettersmaken er lang. Vinen minner ligger på ingen måte tett på andre rødviner jeg kjenner godt.

Det er varmt i Libanon, men denne kommer fra den nordlige landsbyen Beit Monder som ligger så høyt som 1250 moh.

Under: verten og gjesten fra Libanon. Bildet er tatt av Gunnar Karlsen.

tirsdag 13. juni 2017

Hvite burgundere 300-350 kr.

Dette er en ganske annen stil enn St. Aubin'en fra samme produsent (se under). Du har det typisk burgunderske her også, med sitrus, fedme, fylde og litt nøtter, men fremfor alt er denne vinen mye friskere og representativ for den nye generasjonen hvite burgundere. Dessverre ikke på noen pol, men det er jo bare å bestille ved å følge lenken i navnet. 

St.-Romain er en landsby litt utenom "stripa" fra Marsannay til Santenay. Den ligger ved enden av en Combe, og er dermed nesten som Hautes Cotes de Beaune å regne. Man kan ofte finne gode kjøp her. Denne vinen dufter sitrus og voks, i munnen brer den seg ut og har en fin intensitet. Meget god hvit burgunder som man må bestille for å få kloa i. 

Jeg kjenner ikke produsenten, Maison en Belles Lies, men vinen var god. Duften er preget av gul frukt og noe smør og fat. Likevel er vinen fokusert og frisk. 

Som man vel kan vente er dette en fet og fyldig vin, der man også får med seg en god del fat. En ganske standard hvit burgunder av den typen mange liker meget godt. Du får den på ti pol fra Kristiansand til Lørenskog - og på nettet. 

Flere stilarter var representert her, og landsbyene var ikke av de mest kjente og dyreste. Her var det kanskje de minst kjente landsbyene som bød på de mest interessante vinene. Men om man vil ha en klassisk hvit burgunder, så er det den siste som passer best inn. 

søndag 11. juni 2017

May-be not?

De siste ukene har jeg vært opptatt med organiseringen av Nordic Society of Aesthetics årskonferanse her i Bergen. Det har vært fremst i min bevissthet, men det har skjedd helt andre ting i resten av verden. Storbritannia har alltid vært viktig for meg, og nå har det vært valg.

Min støtte til de konservative i Storbritannia har vært av og på, og under May har den vært "av". Stammetilhørigheten rekker ikke alltid over Nordsjøen. Med ledere som Major og Cameron var tilhørigheten på plass, men med mer EU-fientlige og ikke-liberale figurer i ledelsen var min sympatibryter slått av.

Men resultatet fra valget på torsdag mottok jeg med blandede følelser.

Positivt

  • Valgkampen virket. Det skjedde store endringer i løpet av valgkampen, og det er en seier for demokratiet.
  • Med et parlament nært vippepunktet kan ikke May så lett kjøre en "hard brexit".
  • Skottland er ikke lenger en ettpartistat. De konservative vant 12 seter (1 sist), og Labour og LibDem vant også nye. 
  • Folk liker ikke å bli tatt for gitt. 
Negativt
  • En terrorist- og diktatorsympatiserende gammelsosialist kom farlig nært Downing St. 10.
  • Det blir trolig nyvalg om ikke så lenge, som om folk ikke var lei valg fra før.
  • Det blir vanskelig - for alle - å planlegge særlig mye når retningen landet går er svært usikker. Særlig for økonomien blir dette et stor problem.
  • Storbritannia har en leder uten autoritet. Det kan umulig vare særlig lenge. Da blir det vel Boris. Godhelpusall! 
Kort sagt: demokratiet virker, men gir ofte resultater som ingen egentlig ønsker seg. 



fredag 9. juni 2017

The Fall - Third Season (Netflix)

De to foregående seriene fikk "klar anbefaling" fra meg. De var spennende både på det som skjedde av handlinger, og det som skjedde i sinnet på de karakterene vi ble kjent med. 

Men utfordringen nå er at hovedhandlingen har spilt seg ut. Jeg sier ikke mer om det, for de som ikke har sett de to seriene må absolutt få dem med seg. Hva kan da forfatterne krøste ut av dette?

Ikke nok, er svaret på det. I de fire første episodene skjer det ikke all verden, men det er desto flere drømmesekvenser og mye megetsigende dveling. Dertil er det minst en karakter som oppfører seg umotivert idiotisk, og det uten at det driver frem noe i handlingen. 

Men. Det er alltid et men. De to siste episodene er både svært spennende, og de tilfører karakterene vi har fulgt i tre serier nye dimensjoner. Det kommer fram forhold som kan være med på å forklare motivasjonen, og dynamikken, i karakterene. 

Man lager ikke noen "Christmas Special" i serier om seriemordere, men her hadde det formatet passet utmerket. Det er stoff til et par timer med fortettet spenning og utdypende innhold, men det holdt ikke til en serie.

Konklusjon - Klar befaling (episode 5 & 6). Ligg unna (episode 1 - 4)
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...