lørdag 21. oktober 2017

Hvite burgundere 2014 (del 4)

Puligny-Montrachet 1er Cru Garenne (Sauzet)
Harmonisk, svært frisk men integrert på den"spisse" siden. Frisk og lang.

Nøtter og sitrus, litt korn. Fin fylde, med nøtter og honning i munnen. Lang ettersmak. En av kveldens klart beste viner, og fortsatt å få - at a price. Også inne på syv pol i Oslo og Trondheim.


Meursault-Santenots 1er Cru (d’Angerville)
Duft av grapefrukt, lekker og frisk. Definitivt på den "mineralske" siden av burgunderspekteret, faktisk så langt over på den siden at den framstår som litt skrinn. I ettersmaken er det et snev av honning. 

torsdag 19. oktober 2017

Hvite burgundere 2014 (del 3)

Harmonisk duft med snev av nøtter og sitron, hegg og stikkelsbær. Herlig i munnen. Dette er ikke en 1er cru, men det er lite å utsette på kvaliteten for det. Vinmarken er like ved 1er cru Les Gouttes d'Or. Knallvin - som finnes å kjøpe på Valken i Bergen i noen få eksemplar ved siste sjekk.

Nøtter, smør og alt på plass. En Meursault helt etter boka - noe som begynner å bli sjelden på 1er cru nivået. Dette er forøvrig det nærmeste man kan komme Puligny men fortsatt være Meursault. Husklyngen Blagny og dets vinmarker ligger også noe høyere enn de fleste andre 1er cru markene her omkring. Vinen er fremdeles å få på BU.

Denne vinen er reduktiv så det holder. Dufter mye plast å gummi først, og når den kommer i munnen er det mest flint og svovel det går i. Fin balanse i munnen, så her er det tålmodigheten som får prøvd seg. Man skal egentlig være glad for at produsentene tar oksideringen på alvor, og svovler godt. 


Jeg hadde helt glemt pålegget Sunda før jeg luktet på denne vinen. Der var den, ja. Søtpålegget Sunda og banan. Deretter kommer det grønne epler, og ettersmaken er ganske pussig. Den hyggelige tolkningen er at denne vinen ikke har "satt seg" på noe vis. Det mindre hyggelige er at den ikke er noe særlig. 

tirsdag 17. oktober 2017

Burgundere - to hvite og to røde

En overraskende god burgunder nivået tatt i betraktning. Litt fersken og nøtter på duft, og i munnen er den rund og vennlig. Mer på nivå med en landsbyvin. En solid og harmonisk vin som sitter lenge i munnen. Dessverre utsolgt, og det er nok 2015 som kommer inn i neste omgang. Det er, generellt sett, en mer variabel årgang blant de hvite. 

Dette er en meget komplett hvit burgunder der alt er på plass. Det er særlig intensiteten som særpreger vinen, og det er også bakgrunnen for den kritikken jeg har. Den svir litt på tungen, men den er samtidig fyldig og fin. Prisnivået er, dessverre, ikke så fint, men to pol i Oslo har tatt den inn. 

En dyr vin der særpreget her og nå først og fremst er et søtt bærpreg. I munnen er den på den saftige siden. I sum blir dette en vin som er god å drikke nå, men med denne prislappen er det også andre viner man kan finne frem og kose seg med til en greiere penge. Også blant burgunderne. Nesten 700 kroner for en kommunevin er hinsides. 

Det er ikke så lenge siden denne vinen var å få til en ikke fullt så avskrekkende pris. Og det var mange årganger å få. Selv kjøpte jeg noen av 2007erne, og hadde stor glede av dem. Nå er det bare 2014 og 2013 (til "kun" 700) som er å få. Denne framstår som frisk og bærpreget med Côtes-de-Nuits krydder. Svært lys til NSG å være, men det er nok også årgangen som slår inn.

Mugnier er en høyt respektert produsent som jeg har hatt svært gode erfaringer med. Nå er det bare denne vinen fra Mugnier som ligger innenfor et nesten respektabelt prisområde. 

søndag 15. oktober 2017

Hvite burgundere 2014 (del 2)

16. september ledet jeg en smaking i Vitis Bergensis med tema hvite burgundere i 2014. Det er en konsistent god årgang for de hvite, og blir av Berry Bros. and Rudd regnet som den beste på flere tiår. Nå skal man jo ta slikt med en klype salt, men det er i alle fall en grunn til å smake noen av disse vinene som (stort sett) fremdeles er å få. Denne andre flighten var, som man ser, ulike Chassagnevinmarker fra samme produsent. Det skulle også være samme år, men her hadde polet spilt oss et puss. 

Alle vinene var dobbeldekantert noen timer på forhånd. 


Chassagne-Montrachet 1er Cru Caillerets (Lequin-Colin)
Her var overraskelsen at vinen var en 2015. Frisk duft med grapefrukt, badeball og korn. Fruktig og tilgjengelig, men litt løs. Det kan være et årgangspreg, for de som plukket litt seint i 2015 fikk ikke med seg det optimale fra årgangen. 

Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Morgeot (Lequin-Colin)

Harmonisk og litt krydret duft (allehånde?), frisk og pågående i munnen. En ettersmak som bare bygger på seg. Ypperlig vin, og den klart beste av denne - og en av kveldens bedre viner. Disse koster jo alle 550 kroner, så rimelig er det ikke. Men dette er en tillitvekkende vin. 

Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Vergers (Lequin-Colin)

Dufter litt sure bær og mugg eller malt (jeg trodde først det kunne være kork, men det var det altså ikke). Fin balanse mellom frisk frukt og fylde i munnen. Ikke helt på nivå med vinen over, men likevel en god vin. 

fredag 13. oktober 2017

Lucky Man (Series 2)

Første serien av Lucky Man gikk på NRK 1 i sommer. Jeg likte den såpass bra at jeg bestilte neste serie på DVD, og det angrer jeg ikke på. 

Men det er litt pussig at jeg skulle like denne serien, for jeg liker ikke vanligvis "fantasy" - og her er det et vesentlig element av nettopp "fantasy". For ikke å ødelegge for de som måtte finne på å se serie 1 for første gang (og det anbefales meget sterkt) skal jeg ikke si for mye om det som skjer der, men det eneste fantasy-elementet i serien er et armbånd fra østen som bringer bæreren lykke. 

Vanligvis klikker jeg fort videre når vi forlater det virkelighetsnære, men siden også karakterene sliter med å forstå og godta dette elementet har jeg kanskje lettere for å godta det jeg også? 

Det må nevnes at Stan Lee, som har laget serien, ikke er hvem som helst. Stanley Lieber (foreldrene var jødiske immigranter til USA fra Romania) er nå 95 år, og har før han skapte Lucky Man også vært med på å lage Spider Man, Hulken, og X-Men - for bare å nevne noe. 

Men som nevnt - her fungerer fantasy-elementet godt fordi heller ikke hovedpersonene får seg til å tro at det er virkelig og ikke bare tilfeldigheter. 

Her i den andre serien kommer et viktig nytt element inn i handlingen - et lykkearmbånd nummer to som, selvsagt, sitter på en kvinne. 

Det er på mange måter den sjarmerende James Nesbitt som blir det sterkeste kortet til serien, men handlingen er også spenstig og spennende. Bruken av flaksen kommer i sentrum, og det er ikke fritt for at en del moralske dilemma kommer under debatt i løpet av disse episodene.

Alle bør se den første serien først, men:

Konklusjon - Klar anbefaling!

onsdag 11. oktober 2017

Hvite burgundere 2014 (del 1)

16. september ledet jeg en smaking i Vitis Bergensis med tema hvite burgundere i 2014. Det er en konsistent god årgang for de hvite, og blir av Berry Bros. and Rudd regnet som den beste på flere tiår. Nå skal man jo ta slikt med en klype salt, men det er i alle fall en grunn til å smake noen av disse vinene som (stort sett) fremdeles er å få. Første flight var fire viner i det lavere prissegmentet i denne sammenhengen - og det betyr dessverre fra ca. 400 til 450 kroner. 

Alle vinene var dobbeldekantert noen timer på forhånd. 


Denne er fortsatt å få. Litt søtlig sitrus på duft - mest i retning grapefrukt. I munnen er syren meget merkbar og pågående, og vinen er ikke av de fyldigste i denne sammenhengen. 

Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Vergers (Pillot)
Det er mest flint og fat på duft. Frisk men balansert i munnen. Lekker vin med god lengde. 

Ikke bare er dette en vin som fremdeles er å få på polet, det var kanskje den beste på hele smakingen. I alle fall om prisen tas i betraktning. Duft av søtlig grapefrukt og modent korn. Frisk, fyldig og velintegrert. Lang ettersmak med kompleksitet. 


Denne vinen kan ha hatt "snik-kork" - TCA i så lav konsentrasjon at den ikke stinker muggen kjeller, men der frukt og spenst har forsvunnet. Etter en dag eller to i åpnet flaske begynner det å stinke, men en skal være ganske vár for å oppdage det på denne konsentrasjonen. Selve smaksnotatet fra den kvelden: Litt avdempet nese, litt løs og lapp i munnen. Sørgelige saker, egentlig. 

mandag 9. oktober 2017

Le Carré - A Legacy of Spies (bok)

Vi som så BBC-serien Tinker, Tailor, Soldier, Spy med Alec Guinness som George Smiley på 70-tallet glemmer det ikke. Jeg har sett serien på video og på DVD siden, og gripes stadig vekk av den. Det hjelper ikke på at jeg faktisk møtte Alec Guinness i en bokhandel i Charing Cross Road i London på tidlig 90-tall. Hele dette universet av hemmelighetsfulle, rasjonelle og nådeløse personer fascinerer. Med denne boka får det en slags avrunding.

Det er først og fremst The Spy Who Came in from The Cold som står i sentrum for denne boka. Den kom allerede i 1963 og var Le Carrés (David Cornwells) gjennombrudd. Begivenhetene som utgjør bokas presens dreier seg rundt en rettssak som er instigert av barn av ofre for (det som hevdes å være) feil gjort av britisk etterretning under den kalde krigen i DDR. 

Den som blir dratt til London og som må grave seg gjennom sakene, og som forventes å stille som utpekt offerlam i en eventuell rettssak, er ikke George Smiley men Peter Guillam. Det er Guillam som er førsteperson i boka, og med unntak av dokumenter av ymse slag som siteres, så er det hans fortelling vi følger. 

Det er spennende og gripende. Det er en spion på slutten av livet vi følger i rammefortellingen, men fortellingens basis foregår for en del år siden uten at noe årstall er spesifisert - men det er godt i etterkant av murens fall. Det er uansett spenning både i nåtid og fortid. 

Jeg ser i reklamen for boka internasjonalt at "the past has come to claim its due", og dette er virkelig et tema. Vel så viktig er det kanskje å forstå de offer som den kalde krigen krevde, og den mentaliteten som de som ble politisk bevisste etter 1989 ikke fatter så lett. 

For min del har denne boka ført meg bort i bokhylla for å lese om igjen flere av Le Carrés bøker der Smiley og Guillam figurerer.

Konklusjon? - Klar anbefaling (og en befaling! til de som har lest bøkene nevnt over). 

lørdag 7. oktober 2017

Wrong but wromantic

Tittelen her er hentet fra 1066 And All That en humoristisk englandshistorie med ikke så få spikeren-på-hodet øyeblikk. Uttrykket brukes om royalistene under borgerkrigen, men brukes av meg her om ICAN - organisasjonen som vant Nobels Fredspris. Mitt eget syn kan vel kanskje oppsummeres med det de brukte om parlamentarianerne: right but repulsive. (Foto: Getty Images)

For atomvåpen er repulsive. Ingen er for grusom masseødeleggelse og stråling, men saken er hvordan man håndterer at denne våpentypen har kommet inn i verden og er oppfunnet. ICAN synes å mene at et FN-forbud fulgt av fjerning av alle skapte atomvåpen er veien og målet. 

Nesten alle forstår at det ikke kommer til å skje. Men er det ønskelig?

Atomvåpen er oppfunnet. Hva skjer den dagen de er borte? 

Dersom det har senket seg en total fred med ubegrenset tillit på jorden er alt i orden. Men om det å fjerne alle atomvåpen synes urealistisk, så er dette scenariet mange ganger mindre realistisk. Jeg tror vi lar det ligge, og da er vi i en verden med mange konflikter, manglende tillit og ingen atomvåpen. Men man vet hvordan de kan lages.  Hva skjer da?

Det er lite trolig at alle bare vil vokte på de andre. De som har muligheter vil utvikle atomvåpen i all hemmelighet for dersom den dagen opprinner at en aktør har dem, og ingen andre, er det om å gjøre for den aktøren å omsette sin overlegenhet i resultater før noen andre rekker å utvikle atomvåpen. 

Vi får dermed en verden i mer eller mindre skjult atomopprustning, høy usikkerhet og der "the winner takes it all". Etter alt å dømme vil en realistisk verden uten atomvåpen være mer ustabil og usikker enn den verden vi har i dag. Faren for bruk av atomvåpen vil øke - og hvem vil vel egentlig det?

torsdag 5. oktober 2017

Rock GPS

Jeg liker å ha rede på lokalisering. Hvor er det noe skjer, og hvor skjedde det? Jeg har brukt mye tid over kart, og mye tid i nærheten av en aktiv platespiller. Nå kom jeg over et nettsted som kombinerer disse to syslene på en flott måte. Det måtte jo hete rockandrollgps.com

Over ser man Bron-Yr-Aur der Led Zeppelins Robert Plant og Jimmy Page skrev mye av deres beste materiale. På dette nettstedet kan man også se bilder av den brannen som inspirerte "Smoke on the Water", for eksempel. Hotellet der Keith Moon endte opp med bilen i svømmebassenget, og The Spanish Castle Jimi Hendrix gjorde berømt er andre steder som blir behørlig registrert og omtalt. 

Her kan jeg komme til å bruke en del tid. 

tirsdag 3. oktober 2017

Sør-Afrikansk Syrah

Syrahbasert (75%) blanding som dufter godt av mørke bær, og som i munnen er glatt, lett og saftig. Ikke av de vinene som setter mest merke etter seg.

Frisk og litt fiolett farge. Duft av blomster og litt krekling. I munnen er den ganske tannisk, og henger lenge på tanninene i ettersmaken. Ganske så ulik den mer pregløse vinen over. 

Som det fremgår av det forkortede navnet over er dette, som den første her, en blandingsvin der Syrah utgjør hoveddelen med 75%. Her er det også fire andre druetyper med, men ingen av dem utgjør mer enn 12%. Den dufter fioler og jordbær, i munnen er den "naturvinpreget" og saftig. Den biter seg godt fast i munnen med tanninene. En solid og konsentrert vin. 

søndag 1. oktober 2017

Kjellerviner i september

September ble ganske skrinn på kjellerviner, men noen få ble det da til slutt. Månedens siste kveld bød på halvparten av dem, så derfor er publiseringen av denne månedvise rapporten utsatt med en dag. (Bilder: Ole Martin Skilleås©)

2009 Francois Carillon Puligny-Montrachet
Nydelig hvit burgunder igjen fra Carillon. Blindt ville jeg kanskje gått i retning Meursault med flint og valnøtter på nesen. Sitrus dominerer i munnen, men den er fyldig såvel som spenstig, og ettersmaken er lang. Den ble drukket uten matfølge, og gjorde seg på ingen måte bort. Carillon virker solid.

Gjenkjøp? Helt klart. 

2010 B. Gripa Saint-Peray "Les Pins"
Dette er ikke en region som alle kjenner. Dette er hvit Rhône på 70 % Marsanne og resten Roussanne, og appellasjonen ligger som den sørligste i Rhône. Duften kan minne om en hvit burgunder, men "spissere". I munnen er den også noe retning hvit burgunder, men her også er den noe mindre rund og fyldig. En meget god vin, og jeg er glad for at jeg ikke har fulgt hintet fra produsenten om å drikke den ung. Den ble drukket for seg selv, men jeg tror bestemt den ville passet perfekt til ymse sjømat.

Gjenkjøp? - Antakelig.

1999 J.F. Mugnier Chambolle-Musigny

"Bare" en landsbyvin, men dette ble kveldens røde for flere rundt bordet med de mange strålende vinene. Det er talende at man trenger 18 år for å modne en landsbyvin fra 1999! Jeg tok ikke notater, men husker mest at jeg satt med en skvett av denne i et glass hele kvelden etter at den kom på bordet og sniffet på den med jevne mellomrom. Ren nytelse i et glass. 

Gjenkjøp? - En kasse, om jeg kunne visst at jeg klarte å la den ligge lenge nok.


2007 F. Villard Condrieu "De Poncins"
Hyggelig for meg at denne vinen for de fleste var kveldens hvitvin. Den overrasket også meg positivt. Duften er av potpourri, eller rosevann om man vil. Det er også noe aprikos der inne, men uten at det blir klissete på noe vis. I munnen er vinen fastere og mer syrlig enn nesen vitner om,  med fin fylde og lang ettersmak som bæres av syren. Det er sjelden at Condrieu byr på såpass mye syre, men det er helt opplagt en fordel. Som ung mener jeg å huske at denne vinen framsto som mindre syrlig (lenken går til den forrige flasken som ble konsumert for over syv år siden), og andre Condrieu 2007 ble av meg omtalt som "moderat syrlig" i dette notatet fra en smaking i Paris i 2011

Gjenkjøp? - Absolutt, og med en god dose tålmodighet også. 

fredag 29. september 2017

Australia

Duft av plommer og urter. I munnen er den meget myk, men den svir litt og det tror jeg er alkoholen. Godt grep i munnen, men det alkoholiske preget skjemmer vinen. 

Fra denne produsenten kjenner jeg godt til Green Room Grenache Syrah fra før - en vin jeg har kjøpt for eget konsum flere ganger. Denne dufter av varm murstein, og fremstår som lett og saftig. Syren er bra, men alt i alt fremstår den med for lite substans. Særlig når prisen tas med i betraktningen. "Green Room" forblir nok min favoritt fra denne produsenten en stund til. 

onsdag 27. september 2017

Hvit burgund

Typisk hvit burgund på nesen, men i den reduktive delen av spekteret. Når den kommer i munnen er det et preg av voks i tillegg til "læreboken". Strukturen er overraskende bra til en (i praksis) regionalburgunder. Årgangen er jo av de absolutt bedre for hvite burgundere, og dette er en av de bedre hvite regionalburgunderne jeg har vært bortpå i det siste. Det er jo lett å bestille til sitt nærmeste pol. 

Meget aromatisk vin med grapefrukt på nesen, og også litt lim. Absolutt best på nesen, for i munnen faller den litt gjennom og fremstår som litt løs og vandig. To pol har den inne, men det er bedre viner å bruke pengene på. 

mandag 25. september 2017

Piemonte

Duft av mørke bær og noe litt floralt. Myk, lettdrikkelig og god vin som er å få på mange pol rundt omkring (kategori 4).

Lys Nebbiolofarget vin (det vil si en rødfarge som tipper langt mot brun). På nesen møter vi kirsebær, og det er lær og nyper når vinen kommer i munnen. Meget god Nebbiolo, men det bør den også være til den prisen. Man får meget god Barolo for denne prisen. 

lørdag 23. september 2017

Bok om Djokovic

Carole Bouchards bok The Quest dreier seg rundt Novak Djokovics seier i French Open i 2016. Det var den eneste av de fire store (The Grand Slams) han manglet, og da han endelig vant ble han også den første mann siden 1969 til å klare alle fire på rappen. Det er en bedrift av de virkelig store, noe verken Nadal, Federer, Sampras, Becker, Borg, McEnroe eller noen av de andre som hadde vært nr. 1 i verden hadde klart. 28 fem-settskamper i serie uten å tape noen av dem. 

Flere av dem var mestre på Roland Garros, men dette var tittelen som alltid glapp for Djokovic. Den ble en besettelse for mannen som var den mest dominerende på ATP-touren noen gang. Han satte rekord i ATP-poeng med 16950 (like mye som nr. 2 og 3 til sammen) og ble betraktet som noe nær uovervinnelig. Men akkurat tittelen i Paris uteble. Det ble en verkebyll for denne formidable atleten, og det gir boka et tema som også gir den struktur. 

Det sjokkerte Carole Bouchard at denne kollosale bedriften, fire Grand Slams på rappen, gikk omtrent upåaktet hen. Det ble en viktig motivasjon for den franske tennisjournalisten til å forfatte denne boka. Den gir et godt innblikk i hva som kreves for å bli best i en teknisk og mentalt krevende sport, og i hvordan man til slutt kan klare en hindring som synes å bli høyere og mer uoppnåelig for hver gang man mislykkes.

Boka inneholder mange og dype intervjuer med Djokovic og hans team, og med mange andre med dyp innsikt i tennis og psykologi. Jeg hadde stor glede av den, men jeg tviler på at så mange uten sterk interesse for tennis og for Djokovic vil ha det. Til det er det litt for mye materiale. 

Det er krevende å lage spenning i en bok der det avgjørende øyeblikket er avbildet på forsiden. Djokovic lyktes i 2016. Med en strammere regi og bedre evne til å velge vekk materiale hun hadde samlet, hadde kanskje boka også blitt bedre. På den annen side: jeg koste meg med hver eneste observasjon, og man får i alle fall et godt innblikk i hvem Novak Djokovic er og hvorfor han har blitt en fransk favoritt. 

Så hvem er han? At han er et stort naturtalent er opplagt, og i tennis betyr det at mange ulike ferdigheter er helt i verdenstoppen: det fysiske, det tekniske og ikke minst det mentale. Det å spille på topp på de avgjørende ballene er det bare noen få som klarer. Det har gått over 700 uker nå uten at noen andre enn Djokovic, Federer, Murray og Nadal har vært verdensener. Det sier sitt. 

Novak er arketypisk utadvent. Han søker og trenger oppmerksomhet. Han er perfeksjonist og kontrollfreak, og er eksepsjonelt utholdende i alt han gjør. Det alle som har truffet han kommer inn på er at han er ualminnelig intelligent, og han snakker en serie med språk flytende. 

Jeg er Djokovic-fan. Av de store. Jeg kan godt prøve å begrunne det, men det er ikke noe som egentlig kan begrunnes. Noen liker man, andre ikke, og noen liker man så godt at det grenser til fanatisme. Det er det siste som gjelder for meg og Djokovic. 

Fanatismen kan kanskje også forklare hvorfor ingen laget noe særlig oppstyr om de fire slams på rappen. Ingen menn hadde klart det siden 1969 (da sporten var en ganske annen). Ingen menn hadde noen gang holdt alle fire på tre ulike underlag samtidig (da Rod Laver spilte gikk ingen Grand Slam på hardcourt). En forklaring er at tennisverdenen er delt i to: de som er fans av Rafael Nadal og de andre som heier på Roger Federer. Ingen av de to har klart det, og da gjelder det vel ikke. At det ikke var noen "Calendar Slam" er bare et påskudd. Det blir ikke noe vanskeligere å klare fire på rappen om du starter serien i januar. Djokovic klatret helt til topps i tennissirkuset etter at Federer og Nadal hadde etablert seg, og da var de fleste tennisinteresserte "opptatt". Han er også serber, og Balkankrigene sitter fremdeles i. 

Boka kommer til slutt inn på Djokovics "fall" etter Roland Garros i 2016. Blant annet er han selv intervjuet om saken. I juni 2016 så "alle" for seg at Novak skulle vinne alt i tennis til han la opp, men i ettertid er det opplagt at det måtte komme en nedtur etter suksessen i en kampanje som hadde vart i et lite tiår. Mentalt og fysisk var fire slams på rappen på grensen av det som er menneskelig mulig, så at han røk ut i tredje runde i Wimbledon 2016 var ikke så rart når vi ser det i bakspeilet. 

For tiden er han ute resten av 2017 med en albueskade som må hviles god. Det blir spennende å se om han kommer tilbake på det samme nivået som han holdt i noen år midt på 2010-tallet. 

Konklusjon - Anbefales for fansen - og for meget tennisinteresserte


PS - hvem er G.O.A.T. (The Greatest Of All Time)? Federer har flest slams i den moderne epoken, Nadal har sine fans (og Nadal er fem år yngre enn Federer). Men Djokovic leder Head-to-Head mot begge to, vant fire GS på rappen, og har vært mer dominerende enn begge (16,950 ATP-poeng). GOAT avhenger av kriteriene du legger inn. Disse tre er i en klasse for seg, mener jeg, og har alle blitt bedre enn de ellers ville blitt siden de spiller i samme epoke som de to andre. 

torsdag 21. september 2017

Etna

Rosésesongen har kanskje fått en liten forlengelse de siste dagene (i skrivende øyeblikk), men egentlig burde disse vinene være aktuelle året rundt. 

Den svært lyse fargen kommer fra skallkontakt. På duft er det nype og rips - ganske så tydelig duft, nesten "parfymert". I munnen er det kanskje litt høy alkohol, men den gjør mye av seg i munnen også av positiv karakter. 98 % Nerello Mascalese. 

Også her er det mest Nerello Mascalese (95 %), men dette er en ekte rødvin. Duft av blomster og røde bær, og i munnen er den både saftig og ganske tannisk. Det er en solid matvin som er å finne på nesten alle pol i landet (kategori 2). 

tirsdag 19. september 2017

Fransk hvitvin

Jeg har nok hatt mer spennende titler på blogginnlegg, men denne var den eneste dekkende jeg kunne komme på. I tillegg kommer de fra områder litt utenfor allfarvei når det gjelder hvite viner. 

Ganske burgundersk på nese og i stilen til tross for opphavet i Anjou, men blir likevel noe lettere og friskere enn de hvite fra Burgund. Ettersmaken er litt skuffende. 100 % Chenin Blanc, men langt fra de mest typiske for druen. 

Vokspreget på nesen, men også litt blomster og nøtter. I munnen er denne hvite Crozes-Hermitagen balansert og overraskende lett og drikkevennlig. Laget på 100 % Marsanne. Finnes på tre pol på sør- og østlandet. 

Gyllen med et lite grønnskjær, på duft er det et visst preg av Viognier der aprikoser dominerer. I munnen er den ganske rik, men også ganske frisk til Condrieu å være. Vellykket vin. 


søndag 17. september 2017

Chenin Blanc eller Steen

I Sør-Afrika ble Chenin Blanc druen kalt Steen så sent som da jeg besøkte landet i 1998. Nå har det franske navnet kommet på etikettene - i alle fall på de mer seriøse vinene for eksport. Her er tre jeg smakte utendørs i Bergen forleden.

Dette er vin med klumper - så da må det være "naturvin" som til og med Noma kan tenkes å servere. Den har naturvinpreget med en fruktig saftighet, men skuffer litt i munnen ved å være litt for lett og substansfri - og med kort ettersmak. Her er det litt mer enn bare Chenin Blanc, for det er også 12 % Clairette og 10 % Colombard. 

Finnes på seks pol - fire i Oslo, og på Bergen Storsenter. 

Ufiltrert og grumsete. Smaker av kjøttkraft og litt stikkelsbær - så det er en litt særpreget og interessant hvitvin. Ettersmaken er litt "muggen", dessverre. Finnes på fire pol i Oslo. 

Dette blir en vin i en annen klasse - ikke minst prisklasse. Mens den første var litt for lett og substansfri, er det her høy stofflighet. Den fremstår som fyldig, ren og fruktig. I munnen har den en påfallende solid struktur der man også merker tanniner. En meget interessant hvitvin. Det er to pol som har den i sitt utvalg, herunder Bergen Storsenter. Men man kan også bestille dersom man vil ha noe ganske annet enn det man er vant til. Anbefales. (Bildet: Adi Badenhorst fotografert av Ole Martin Skilleås)

fredag 15. september 2017

Hasta la vista KrF

På valgnatten var det tydelig at KrF slet med å holde seg over sperregrensen, og jeg oppdaget plutselig at jeg hadde blandede følelser i sakens anledning. På den ene siden ville jeg ha dem over for å berge regjeringen (siden de sa at de ikke ville felle Solberg med det første), men tanken på et KrF på vei mot stupet og historiebøkene fylte meg samtidig med en varm glede. (Foto: Lise Åserud)

Politisk, sak for sak, er jeg åpenbart mer enig med KrF enn med Senterpartiet og SV (for å ta to eksempler), men mine negative følelser for KrF er mye sterkere enn for disse to. 

For å få KrF ut av norsk politikk bør de sørge for å holde seg utenfor regjeringen Solberg, og så bør de sutre og klage i ukevis ved hver vanskelig sak som kommer opp, før de inngår et surmulende kompromiss. Det har de gjort i fire år allerede, men pussig nok klarte de ikke å bryte gjennom sperregrensen på tur nedover denne gangen. 

Men så, kjære alle sammen, bør de felle regjeringen på en eller annen sak som forlengst er tapt for KrF. Det er mange av dem. Partiet er bygd på motstand mot en sekularisering som går ganske ufortrødent videre. Men uansett sak vil felling av regjeringen Solberg få fart på partiet. Ned under sperregrensen for å bli der. Jeg vil sørge over regjeringen, men glede meg over en forestående sanering av partifloraens minst relevante parti. 

Som mange har visst lenge, og som Kristin Clemet skriver på Civitas sider, er velgerne til KrF mer borgerlige enn ledelsen. Om Hareide og de andre i ledelsen vil forlate et flertall av sine velgere bør de få lov til det, og ønskes lykke til på reisen. 

Da vil vi miste et hyklerks maktparti som fremstiller seg selv som mye varmere og mer hjertelig enn andre, som ikke bryr seg så mye om de fattige i verden og utvikling for dem, som for det å fremstå som mer godhjertet enn andre. "Verdier", sier Hareide, på en måte som om andre som driver med politikk ikke har det. Noen bryr seg mer om hva U-hjelpen fører til av utvikling, enn av størrelsen på beløpet. 

Bare for å ta ett eksempel. Det å drive politikk med "God on Our Side" som implisitt motto er en vederstyggelighet - enten man er troende eller ikke. 

tirsdag 12. september 2017

Ørnen har landet?

I Arbeiderpartiet lurer de nå på hva som gikk galt. Selv om det ikke er mitt problem akkurat kan jeg hjelpe dem med forklaringen på hva de gjorde galt. At Senterpartiet traff tidsånden i distriktene kunne uansett Arbeiderpartiet ikke gjøre noe med. 

1. Den fortellingen de baserte seg på, med "fire tapte år", var det få som kjente seg igjen i. Regjeringen har kjørt på med reformer, og har klart å snu det katastrofale oljeprisfallet til ny optimisme i næringslivet. Mistanken er at de fire tapte årene viser til et parti som mener seg berettiget til regjeringskontorene på ubestemt tid, men har fått en fire års pause. Nå blir det kanskje fire til. 

2. Arbeiderpartiet kjørte en negativ valgkamp der de i all hovedsak rakket ned på regjeringen, og hadde lite nytt og positivt å bringe til torgs. De rakket ned på Listhaugs retorikk uten å gjøre det klart hvordan deres egen politikk skilte seg fra regjeringens ("i svært lite", er svaret). De sa at regjeringen hadde gjort "Norge til et kaldere samfunn" uten å forklare hva de mente, eller hvordan de skulle skru opp varmen igjen. Kanskje de skulle fyre med de 12 milliardene i skatteøkning? 

3. Det skaper ikke engasjement å være vag og omtrentlig. Hva mener egentlig Arbeiderpartiet om fraværsgrensen? Om kommunesammenslåing? Både dette og det foregående punktet hører kanskje sammen - uten en klar og ny politikk blir det lite å drive valgkamp på. 

4. Suppe i sentrum. Frieriene til KrF og Venstre skapte liten entusiasme i egne rekker. Tvert om skremte det tidligere velgere over til SV og opp på gjerdet.

5. Til sist: Arbeiderpartiet har ikke "rett på" en tredjedel eller mer av velgerne. De må gjøre seg fortjent til tilliten. De må rett og slett endre mentaliteten som sier at de er det naturlige regjeringspartiet og kvitte seg med sitt eget overlegenhetssyndrom. I resten av Europa har de fleste sosialdemokratiske partiene sunket ned på 20-tallet eller dypere, og kanskje bør Arbeiderpartiet også innse at etterkrigstiden er over. Dette med at de synes å tro de har rett på makten ligger kanskje under de andre problemene. De gjør rett og slett ikke nok for å gjøre seg verdige å ha makten siden de mener de har rett på den. 

Forklaring på tittelen: Jens Arup Seip omtalte Arbeiderpartiet som "ørnen blant partiene".

mandag 11. september 2017

Borg (Film)

Dette er ikke (bare) en tennisfilm, det er en film om press, ambisjoner, vennskap, veivalg og nesten alt annet av betydning i livet. Fremfor alt fokuserer den på Bjørn Borgs mentale kamp foran Wimbledon i 1980. Borg hadde vunnet fire finaler på rappen, og med en femte ville han sette ny rekord.

Filmen vever inn oppveksten og utviklingen på de to gladiatorene som møtes i finalen, og det er verdt å få med seg at filmen heter McEnroe vs. Borg utenfor Norden. Likevel er det Borg vi følger tettest, fra overemosjonelt barn til hissig tenåring, og alltid med et sjeldent talent oppdaget av kapteinen på sveriges Davis Cup lag Lennart (Labbe) Bergelin. Og Bergelin (spilt av Stellan Skarsgård) er en karakter som er nesten like sentral som Borg selv.

Rivaliseringen mellom Borg og McEnroe var et funn for media. Den ene var nordisk og overnaturlig rolig på banen, og den andre var amerikaner fra New York av irsk avstamning med et hissig temperament. Det filmen får frem er at en av de få som kunne forstå hva Borg gikk gjennom var McEnroe. Ensomheten og presset ved å være gentleman-gladiator med tennishistorie (fem strake seire i Wimbledon) innen rekkevidde var nesten uutholdelig.

Jeg vet hvordan det gikk i finalen i Wimbledon i 1980 - jeg har til og med sett den på DVD, men filmen klarte å gjøre denne tenniskampen viktig igjen og å fremkalle en spenning som var overraskende sterk.

Jeg har møtt Bjørn Borg, og jeg har også møtt sønnen Leo Borg (f. 2003) som spiller sin far som gutt. Gjør det meg i utgangspunktet i overkant positiv til filmen? Jeg tror ikke det, men nevner det likevel.

Det var ikke mange i KP7 i går kveld. Gå og se den før det er for sent!

Konklusjon - Klar anbefaling!

Borg og McEnroe i 2011

søndag 10. september 2017

Rhône

Duft av røde bær og nøtter. I munnen er den av det lette og fruktige slaget, men den har likevel god substans. Det er bare to pol som har denne vinen inne, og det er synd. Den kan være et godt alternativ i sin prisklasse. 

Fargen går i retning fiolett, og det er da heller ikke noen gammel vin akkurat. Duft i retning krekling og garrigue. I munnen er den glatt og smidig, men mangler substans. Her må det skytes inn at den ble smakt like etter en rekke med Barbaresci - noe som resulterte i et angrep på munnhulen. Det er mulig at observert løshet og hulhet framstår slik med den kontrasten som ble etablert. Det er per i dag ingen pol som har denne inne på sine egne lister. 

fredag 8. september 2017

Bararesco fra La Ca Nova

Denne produsenten hadde jeg ikke hørt om før, men desto mer interessant å prøve vinene. De ble servert ute, og derfor kan det være at aromainntrykkene er av den sparsomme sorten. Desto større vekt på de strukturelle trekkene ved vinene, kanskje. 

Rubinrød med ørlite tegn til bruning - noe Nebbiolodruen får ta ansvaret for. Duft av fioler, og den er moderat tannisk. I munnen blir vinen for lett og løs. Kanskje har det med temperaturen å gjøre, men mer sannsynlig er det at den rett og slett er overprodusert. 

Ikke fullt så frisk i fargen som "lillebroren" over, men ellers er alt så meget bedre. Duft av tobakk og høstløv. I munnen biter den seg godt fast med finslige tanniner. Klart best av disse vinene, og med en meget god pris alt tatt i betraktning. 

Fargen her er mer rubin og mindre bruning enn i den "streite" Barbarescoen. I munnen er det en tydeligere og mer solid struktur. Klart mer substans. Likevel er det Montestefano som per i dag, og på det tidspunkt jeg smakte dem, gav det beste inntrykket. 

onsdag 6. september 2017

John Cale - Thoughtless Kind


Fra M:Fans - en nyinnspilling av hans Music for a New Society fra 1982 - har jeg tidligere lagt ut "Close Watch" her på bloggen. Her følger den andre store favoritten min, "Thoughtless Kind".

Det er ikke musikk for alle, og slettes ikke easy listening, men jeg er fullstendig overveldet. Jeg må begrense meg selv fra å spille denne omtrent hele tiden i bilen.

Music for a New Society var en suksess hos kritikerne, og en fiasko i butikken. Den kommer med M:Fans som et dobbeltalbum, men jeg må si jeg klart foretrekker nyinnspillingen.

mandag 4. september 2017

Ridgeview musserende

På en solrik sensommerlørdag i Bergen sto jeg på en plen og smakte engelsk musserende vin (se bildet). En representant for produsenten Ridgeview var der, og jeg fortalte at jeg var en tidlig advokat for engelsk musserende her i landet. Da de første årgangene av Nyetimber kom, kjøpte jeg sorten i London og tok flaskene med hjem og serverte dem blindt. Som god champagne, mente alle. 

Nå er det flere som lager musserende vin i det sørlige England, og med global oppvarming er dette det nye Champagne. Jeg har ikke alltid vært like begeistret for Ridgeview, men disse to vinene var strålende:


Frisk, og med et godt bitt i munnen der den fyller munnhulen og gjør seg gjeldende. Vil egne seg som mat-fizz, tenker jeg selv om produsenten foreslår den som aperitif, og vurderer sterkt å legge inn en ordre. Drueblandingen er 80% Chardonnay, og med 17% Pinot Noir og en dråpe Pinot Meunier.

Produsenten har også en Blanc de Noirs som ikke er i det norske sortimentet. 

Lenken går til 2013, som vel er bortimot utsolgt, men det var 2014 jeg smakte. En virkelig kremet mousse, i munnen er den lineær med en skikkelig heftig syre. Ettersmaken er lang. Jeg ville vel hatt den i kjelleren en god stund for å få den til å rundes av litt. Men gitt at prisen ikke er noe mindre heftig enn syren, så tror jeg den kan få forbli i butikken. 

lørdag 2. september 2017

Arbeiderpartiet 2017

Det har gått 28 år siden den ene gangen jeg stemte Arbeiderpartiet, og i den perioden har jeg aldri vært mindre fristet til igjen å stemme på partiet enn ved dette valget. De to mest nærliggende og konkrete grunnene er disse:

1. Partiet vil oppheve oppmøteplikten den sittende regjeringen innførte. Dette enkle og ganske opplagte kravet om at elever må være på skolen de har valgt å gå på har ført til nesten 40% mindre fravær. Hva Arbeiderpartiet vil ha i stedet er ganske ullent og uklart, men AUF presser på for å fjerne regelen. Dette tjener ikke de svakeste elevene - heller tvert om!

2. Arbeiderpartiet vil også reversere kommunereformen - etter først å ha vært for denne. Kommunestrukturen har lenge vært overmoden for reform. Siden siste store runde med sammenslåinger, tidlig på 60-tallet, har det blitt bygd mange broer og veier, og nesten alle har tilgang til bil. Videre har kommunenes oppgaver vokst noe voldsomt. Dette er grov politisk unnfallenhet fra landets største parti, og har erodert mye av den respekten jeg har hatt for partiet.

Det generelle bildet, ut over de mest opplagte sakene (se over), er heller ikke lystelig. Støre er ikke Stoltenberg. Samfunnsøkonomen med tallfiksering var noen ganger god til å skjære gjennom. Jeg ser ikke for meg at Støre - til tross for høy intelligens og gode evner på TV - kunne klare å få gjennom en så viktig reform.

Solbergs store triumf er jo at hun har temt FrP uten at partiet har stupt på meningsmålingene. Hvem som skal støtte opp Støre er ganske uklart ut fra det bildet som avtegner seg to uker før valget (når dette skrives). Det kan lett bli en salig blanding av MDG, Rødt og SV i tillegg til nødbremsepartiet Senterpartiet i regjering. (Bildet: ABC Nyheter)

torsdag 31. august 2017

Kjellerviner i august

2010 Schloss Johannisberg Riesling Rotlack Kabinett Feinherb
Gyllen, med en anelse grønt. Herlig duft med modent korn over sitronterte, og i munnen er vinen avrundet og smidig men fremdeles lineær og frisk. Henger lenge. 

Jeg brukte å kjøpe disse vinene på Tax-Free mens de var rimelige. De startet rundt 105 kroner, men jeg hoppet av da de passerte 150 kroner. Nå er det ca. 200 for denne her. Jeg la også noen i kjelleren, og de har fortsatt å være gode. De blir ikke mer komplekse, men de rundes ut og får en kjølig ro i hele smakskurven. Dette var den siste av de jeg la i kjelleren. Så var den epoken over også. Sukk!

Gjenkjøp?* - Ja. Til den prisen! 


2011 Domaine Leflaive Bourgogne Blanc
Denne har nå fått ligge tre og et halvt år i kjelleren, og den er betydelig enklere å ha med å gjøre enn tidligere. Klar, litt gyllen med et grønnskjær. På nesen er det sitrus, smør og fat i en blanding som sier klart og tydelig fra om at dette er en burgunder. Fin balanse, og det er lett å tro at denne vinen er et hakk eller to over sin sølle regionalstatus. Særlig er det i munnen det merkes - det øker liksom på når du får den i munnen, og den gir et mer intenst inntrykk etter litt tid i munnen. For drøye året siden syntes jeg den var i overkant syrlig. Nå har den fått en meget fin balanse. Dessverre er dette den siste flasken.

Gjenkjøp?* - Ja. 


2005 Château Vieux Bonneau
Ikke noe aldersstegent ved denne vinen. Tett og mørk, duft av jord, jern og blyantspiss med et lite lag mørke bær over dette. Den holder gjennom hele smakskurven. Betalte bare 160 kroner, og det er et røverkjøp. 

Gjenkjøp?* - You bet! 


2008 Hubert Lamy Saint-Aubin 1er Cru Clos de la Chateniere
Duft av sitrus og noe allehånde, samt litt fat. I munnen er den i den friske delen av hvit burgunder spekteret. Med noe stigende temperatur (servert ved ca. 16 grader) ble den mer harmonisk. Spenstige burgundere som denne tåler fint 18 grader, og blir egentlig bare bedre av det. 

Kjøpte denne i fjor til 400 kroner. Skulle bare kjøpt mer, for dette var siste flasken. 

Gjenkjøp?* - Absolutt!


2000 Domaine Louis Michel Chablis Grand Cru Vaudésir
Gul på farge. Ikke gyllen, men rett og slett gul (men på en hvitvinsmåte, selvsagt). Duft av flint, sjø og kokte reker. Kompleks i munnen - man får fornemmelsen av at det er flere lag - og lang i ettersmaken. Meget tilfredsstillende vin som jeg kjøpte for 271 kroner i sin tid.

Jeg har drukket altfor mye Chablis som har smakt sitrondrops, og som ikke har hatt noen form for kompleksitet. Men at moteksemplet kom fra Louis Michel overrasker meg ikke. Chablis er best fersk, eller utgammel fra en god produsent som Michel.

Gjenkjøp?* - Absolutt! 

* - Gjenkjøp? er spørsmålet om jeg ville kjøpt vinen (til den prisen) dersom jeg på det tidspunktet visste hvordan vinen ville smake når den skulle drikkes. Dette er det viktigste kriteriet på vinkvalitet. 

mandag 28. august 2017

Icarus (Netflix dokumentar)

Bryan Fogel lager dokumentarprogram om doping i amatørsykling - med seg selv som doper. I arbeidet med dette får han et tips om en russer som kan hjelpe ham, og med god hjelp av begivenheter utenfor sin kontroll sitter han plutselig som en sentral brikke i et spill på høyt politisk og sportslig nivå. 

Det som blir rullet opp, med et tett personlig fokus på Grigorij Rodchekov som ledet WADAs anti-dopinglaboratorium i Moskva, er et sinnrikt og utstrakt statlig dopingprogram som var omtrent altomfattende. Rodchenkov var politisk fange og innesperret på psykiatrisk anstalt etter å ha falt i unåde, men plutselig er han den eneste som kan heve Russlands sportslige anseelse og slipper ut. 

Jeg skal ikke si for mye om det som skjer i filmen, for den må sees, men alle som så på Friidretts VM fra London nettopp kunne se med egne øyne resultater av det som kommer frem i denne filmen. Filmen utvikler seg ganske annerledes enn det som var planlagt fra starten, og man kan kanskje si at den burde vært redigert på en annen måte. Men da hadde man heller ikke fått opplevelsen av å plutselig bli dratt inn i en malstrøm av sportspolitiske hendelser og intriger på det aller høyeste nivå. 

Rodchenkov kommer vi, som sagt, nært inn på. Det er lett å bli glad i ham, og også synes synd på ham som offer for et totalitært regime som ødelegger hans liv. Det kommer klart fram at det som får ham til å se sammenhenger i sin tilværelse er George Orwells 1984. Men nærheten mellom Fogel og Rodchenkov er også problematisk, og seeren bør gjøre seg opp sin egen mening om Rodchenkov er offer eller skurk - eller kanskje mest sannsynlig en mellomting. 

Alle som er interessert i sport, i Russland spesielt, eller hvordan et totalitært regime styrer sine undersåtter og knuser sine dissidenter, bør se denne gripende filmen. IOC og Russland blir stående igjen som ynkelige juksemakere, men med omtrent uinskrenket makt på sine områder. 

Dette er en meget sterk film.

Konklusjon: Klar anbefaling. 


lørdag 26. august 2017

To forskjellige røde

Duft av blåbær, faktisk. og litt jord. God konsentrasjon og lengde. Grei vin.

Smaksrik og med et tydelig syrahpreg. Furu og pinjer, og blåbær. Saftig, og myk frukt. Tanninene er også av det myke preget. Svært tydelig lavsvovelregime. Meget god vin. 

Lenken går til 2015, mens det var 2014 jeg smakte. Min erfaring er at dette er en meget god vin uansett årgang. Dessverre er den ikke inne på noen pol, ser det ut til. Men det er lett å bestille. 


torsdag 24. august 2017

Røde burgundere

Her er det mye fat på duft, og fatpreget fortsetter i munnen. Lett og frisk stil, men selv for dette nivået er det litt for lite substans til at dette blir interessant. Neppe verdt prisen. 

Her får man mer for pengene. Den er mer finslig enn vinen over, med et tydelig bærpreg heller enn fat, og den er fast og solid. Kort og godt en lekker vin, som også er å få på 19 pol tross at den ikke er i noen annen kategori enn BU. 

Jadot Santenay Clos de Malte 2014 kr. 288
Umulig å finne i polets lister, men jeg smate den altså. Det er godt mulig at prisen over er en Horecapris - men den er med moms. Synd den er vanskelig å få tak i, for den er lekker og drikkemoden i en saftig stil med god substans og lengde. 

tirsdag 22. august 2017

Litt sånn naturvinaktig

Her er tre viner som kanskje kan klassifiseres som naturvin - i den grad en slik klassifisering lar seg forsvare på noe slags vis. Det er en lengre diskusjon som jeg ikke skal ta her, men det er nå mest et påskudd for å samle tre smaksnotater og et bilde. 


Duft av røyk, sitrus og nøtter - et noe oksidert preg, men den er laget slik. Det skjemmer ikke vinen unødig. Dessverre bare på åtte pol, herunder Bergen Storsenter. 

Type oransjevin - selv om denne ikke er av de mest outrerte. Duft av nesle og utedass. Fin og fast i munnen, med noe bitterhet. Den krever nok et smaksrikt matfølge. På ti pol, også Valken i Bergen. 

Virkelig oransje! Mer frukt og harmoni enn i vinen over, og lengden på smakskurven er god. En meget særpreget vin, og verdt prispåslaget i forhold til vinen over. Lenken går til 2011, men jeg smakte 2010. Tipper det ikke er den store forskjellen. Denne finnes på 26 pol, herunder de ovennevnte Bergen Storsenter og Valken. 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...