Vin, estetikk og filosofi

Jeg ble nettopp intervjuet av Studentradioen i Bergen om tematikken i tittelen på dette innlegget, og det har blitt en podcast som jeg lenker til her. Serien heter Bærtur (og druer er jo bær). 

Jeg var faktisk ganske fornøyd med det hele, og det hjelper at intervjueren har peiling. 

Dette er lenken på Spotify. 

De som sliter med Spotify kan ta kontakt med meg. Jeg fikk også en lydfil. 

Forbrukerveiledning

Svært mange fikk med seg de tre innleggene mine om besøket hos Clos du Gravillas i Languedoc, og nå er to av vinene også å finne på Valken i Bergen. Det gjelder de to cuvéene over. De står inne på kjøleavdelingen, til høyre når du kommer inn. (Fikk du dem ikke med deg kan du starte her.)

2023 Clos du Gravillas À Fleur de Peau kr 330

Denne vinen på 100% Muscat selges som hvitvin og ikke som oransjevin, men både produksjon og farge kunne kvalifisere som oransjevin. Dypt gyllen på fargen. Duften er tydelig og interessant, både frisk og fruktig samt fokusert. Det er appelsinskall, marmelade, ingefær og gurkemeie. I munnen fruktig og smidig med god lengde. Strukturen og aromatikken gjør dette til en svært anvendelig matvin, men også interessant å drikke uten matfølge. Jeg har opplevd mye oransjevin som litt vel tannisk og nesten beisk. Men dette er noe helt annet, og absolutt verdt å prøve. (Denne var det ikke så mange igjen av da jeg var der sist.)

Jeg har ennå ikke skrevet noe notat om den aktuelle årgangen av Lo Vièhl Carignan 2023 (kr 330), men jeg smakte den i Frankrike i sommer og mente den lignet veldig på 2020-årgangen som jeg har omtalt her. Vinstokkene ble plantet i 1911, og John Bojanowski reddet vinmarken fra å bli revet opp da han kom til landsbyen i 1999. 

Steinfeld - Fedre og sønner (bokanmeldelse)

Dette var en svært interessant leseropplevelse, og det ikke fordi Dag Steinfeld er en kjent person eller en stor forfatter. Boka er velskrevet (og velredigert!), men det er sammenhengen mellom den store historien og familiehistorien som interesserer og overbeviser. 

Det var (ikke bare, men i hovedsak) pogromene mot jøder i det store Russiske riket som jaget de fleste av jødene som kom til de skandinaviske landene. Dags oldefar Moses Steinfeld rømte fra dagens Latvia, og kom seg derfra til Sverige før skjebnen tok han til Norge. Som så mange andre drev han med omreisende handel omtrent over alt i Norge, men særlig nordover langs kysten. 

Hans sønn Jacob ble gift med en ikke-jødisk kvinne, og en av sønnene var far til Dag og hans søsken - Hermann. Han giftet seg også ikke-jødisk, med søsteren til en tidligere kollega av meg. Tittelen viser til konfliktene mellom generasjonene helt fra Moses' (sic) dager, der generasjoners troskap mot jødedommen og tradisjonene hadde bevart det jødiske folk mot å forsvinne selv uten å ha et eget land. (Her må jeg også melde en personlig interesse siden fars fetter Odd Einar [f. 1902] giftet seg jødisk - en historie jeg kun kjenner omrisset av. Ruth Levin var datter av Johanna, som emigrerte fra Sverige til New York med sin fire år gamle datter 2. april 1903.)

Det er særlig når han kommer fram til sitt eget liv og konfliktene med faren at fortellingen gnistrer. Det er interessant å lese om historien om det som i praksis var en fordrivelse fra Russlands sfære, og jeg har hatt en langvarig interesse for denne tematikken, men det er når fortellingen tas inn mot 70-tallet og tider jeg selv husker at det blir virkelig vanskelig å legge boken fra seg. 

Det var ingen åpen konflikt mellom meg og min far, og far var verken torturoffer eller i det hemmelige politi, men jeg kjenner meg likevel igjen i modellen radikal ungdom og konservativ far. 

Jeg er virkelig glad for at jeg leste denne boken!

Konklusjon - Klar anbefaling!

Valhammer og ansvar

Byrådsleder Roger Valhammer går av og gjør det klart at han ikke kommer tilbake. Det er ikke nytt nå, men likevel velkomment. Ikke fordi jeg ønsker mannen noe vondt, men fordi han gjør noe som burde vært opplagt men som - særlig i Norge tror jeg - har blitt mer og mer uvanlig. Det har blitt vanlig for personer i Valhammers posisjon - at noe har gått galt i en organisasjon som de leder - å liksom ta ansvar ved å si "jeg tar ansvar" og så fortsette som før. (Bildet: Marit Hommedal, NTB scanpix)

Valhammer gjorde det klart at han så svikten i barnevernet i kommunen som sitt ansvar, at det var alvorlig, og at det derfor måtte få konsekvenser for han og hans posisjon. Selv om Arbeiderpartiet antakelig kommer tilbake som det viktigste og største partiet i Byrådet, så blir det uten Valhammer som leder. Jeg fikk plutselig mye mer respekt for mannen. Respekten var, rett nok, litt moderat etter all manøvreringen rundt bybanetraséen til Åsane. 

Men Valhammer har skjønt det helt sentrale: 

Det å ha et ansvar består i det å forvalte tillit. Det betyr at det ligger ære i det å ha et slikt oppdrag, og man er ansvarlig overfor noen - gjerne de som har gitt deg oppdraget, men i offentlige embeder er det i siste instans samfunnet som gir deg tilliten. I det å ha ansvar ligger det å svare for den tilliten man har vist. Det som går bra inngir mer tillit og bidrar til respekt. Det som går galt må man stå til ansvar for. Det betyr først og fremst at det fører til uønskede konsekvenser for den som har ansvaret.

Det å bare si ordene "Jeg tar ansvar", som mange norske leder har gjort, er ikke å ta ansvar. Det er bare å si tre ord. Har noe gått galt er det den ansvarlige - reelt eller formelt har mindre å si - som må ta støyten. På egne eller etatens vegne. Det er en uønsket konsekvens å fratre sin stilling - og det er en relevant konsekvens. Ledere som tar konsekvensen av egen og/eller organisasjonens feil, mangler eller svakheter gjennom å fratre stillingen bidrar til at også andre ledere blir bevisst på den tillit de forvalter.

Derfor er det å håpe at flere ledere strammer seg opp og ser hva et lederansvar betyr når Valhammer går av. Virkelig går av, som han selv har poengtert, og ikke bare tar en liten tur ut på bakrommet til støvet har lagt seg. 

Bompenger

Jeg er tilhenger av bompenger. Ikke alle forekomster, og ikke på alle prisnivå, men rent generelt er jeg ikke mot bompenger. Egenandeler har kommet for å bli. 

I vinter forutså jeg at bompenger kom til å bli en stor sak i Bergensvalget. (Jeg har vitner.) Men man trengte ikke være synsk for å forstå det. Flere enn før ville få regning i posten, og de som betalte fra før ville måtte betale mer. Det er alltid eksplosivt når man ikke opplever å få noe mer igjen.

De nye bomstasjonene i Bergen var også spredd utover på en annen måte enn de som sto fra før. De gamle bomstasjonene kunne forstås ut fra å begrense trafikk inn til sentrum, og gjennomgangstrafikken i Bergensdalen. De nye kunne først og fremst forstås som ren pengeinnsamling. Ikke så rart at motstanden spredte seg fra the lunatic fringe og til ganske alminnelige og fornuftige mennesker. 

De nye stasjonene blandet seg i hverdagslivet til familiene i større grad enn før. De dukket opp mellom hjemmet og fritidsaktiviteter. Plutselig ble det mye dyrere å ha barn i idretten, for eksempel. Ikke så rart at irritasjon ble til raseri.

Den totale summen som bilister i Bergen må betale for Bybanen har blitt for høy. Den siste dråpen fikk begeret til å flyte over. Det er ganske tydelig. Videre utbygging må fullfinansieres fra andre kilder. 

I mellomtiden må man betale for det som er vedtatt gjennomført og penger som er lånt. For å lette byrden, og dermed i alle fall forsøke å øke legitimiteten til bompenger, må noe gjøres. Forslagene fra Høyres toppkandidater i Oslo og Bergen bør utredes. En ordning der man kun betaler for en passering i tidsrommet 17 til 20 på ettermiddagen høres ut som et godt forslag. Fritid og organisajsonsliv kan skjermes fra de groveste utslagene av de nye bommene. 

Men egenandeler, også for veier, har kommet for å bli. Det samme har trafikkbegrensende tiltak - som rushtidsavgifter. Ingen er tjent med en amerikanisering der veiene enten blir store parkeringsplasser og/eller må utvides i det uendelige for å få plass for all trafikken. Da er det prismekanismen som må trå til og gjøre jobben. 

At det rammer fattige mer enn rike er ikke til å unngå. Slik er det med alt som koster penger - fra det nødvendige som mat og klær, og til luksusartikler. 

Assange i Bergen

Det er i disse dager syv år siden jeg begynte å skrive om venstresidens darling  Julian Assange. Allerede da var det begynt å bli klart at denne karen først og fremst var opptatt av å fremme seg selv, og kun deretter å undergrave liberale demokratier. Manges drøm om at Assange og WikiLeaks var begynnelsen på en era da de med makt ble gjennomlyst og holdt til ansvar var forlengst gått tapt for alle som ville se realitetene. (Bildet av Assange: fra filmen Risk.)

De fleste andre brukte litt lengre tid på å oppdage det samme, men etter at Assange støttet Trump i presidentvalgkampen var det klart for de fleste at dette hadde kommet ut av kontroll og sklidd over i det reneste freak-show. Det forundret meg derfor ikke så lite at Holberg-debatten skulle bruke Assange (via videolink, selvsagt) sammen med John Pilger. Noen balanse var det ikke å oppdrive i opplegget, og det ble det visst heller ikke i utførelsen. 

Nettopp dette å undergrave tilliten til seriøse media, som Assange og Pilger drev med på lørdag, er også Russlands fremste mål i utenrikspolitikken for tiden. Splitt og hersk! 

Hvorfor blandet Assange seg så sterkt i den katalanske utbrytersaken? Det var påfallende mye fra den kanten om "den spanske okkupasjonsmakten"og "bananmonarkiet". Svaret ser vi om vi undersøker den russiske troll-industrien. Der hadde "#Catalan" den høyeste frekvensen av alle på Twitter-konti med tydelige forbindelser til russiske trollfabrikker, og Assange ble kjørt frem som sannhetsvitnet framfor noen. Det er ikke vanskelig å se for seg at Brexit, Trump og spansk separatisme ville være et hat-trick for de som ønsket å se et svekket vesten. 

Det er i alle fall klart at Assange ikke er den hvite ridderen som ordner opp på vegne av frihet og demokrati, og lyser offentlighetens hellige lys i maktens kroker. Han er en hevngjerrig aktør som opererer sammen med det liberale demokratiets fremste fiender, som Putin og Trump, og som først og fremst ønsker å ødelegge. Det å ødelegge tilliten til undersøkende journalistikk og kritisk offentlighet fikk han hjelp til av Holbergdebatten på lørdag. 

Usaklige politikere

Jeg har flere ganger skrevet om Skjoldnes-utbyggingen her. Sist lastet jeg opp et innlegg jeg hadde i Bergens Tidende.

Det som er et faktum, er at flertallet i Bystyret kommer til å gå for full utbygging i møtet i Bystyret på mandag. Da skal det bli interessant å se om de igjen bruker så usaklige argumenter som de tidligere har brukt.

Bergensavisen siterte i februar en kilde "sentralt på Rådhuset" som sa at naboene hadde ikke noe de skulle ha sagt i saken, for de var engasjert i utbygginger andre steder. Altså en NIMBY-arguementasjon (Not In My Back Yard).

Jeg har senere hørt fra flere uavhengige kilder at sentrale politikere i interne møter i byrådspartiene har brukt dette argumentet mot naboenes protester. "De har ikke noe de skulle ha sagt, for de bygger jo andre steder, men de vil ikke ha noe nær seg." Dette argumentet har vært brukt og nevnt såpass ofte, i følge mine kilder, at det kan virke som de har lagt vekt på det.

Til høsten skal jeg undervise logikk igjen. Her har politikerne gitt meg et godt eksempel på det Arne Næss kalte "tendensiøst utenomsnakk". Det er (1) uten relevans for saken, og det er (2) ikke egnet til å oppklare misforståelser, og (3) det er fremsatt for å påvirke noen til å innta politikerns standpunkt.


Hvordan vil jeg begrunnet det? Her er noen av de viktigste forholdene:

1. Det er ikke sant. Jeg bor i Valhall Sameie med i overkant av 100 mennesker, og ingen her er innvolvert i eiendomsutvikling av noe slag. Utbyggingen angår i høy grad oss, så hvorfor bruker sentrale politikere usanne argumenter?
2. Av langt over 100 naboer i neste sirkel av naboer, men ikke nede hos oss i Valhall, er det to som blant annet driver med eiendomsutvikling. Men hva har det med saken å gjøre? Saken dreier seg om arten og omfanget av utbyggingen, ikke at det kan bygges her. Og hva har det med saken å gjøre at mindre enn 1% av de som protesterer mot utbyggingens art og omfang driver med utbygging?
3. De sentrale politikerne driver en argumentasjon som er helt analog med følgende: du kan ikke protesterere på at jeg kjører for fort, for du kjører jo bil selv.

Ja, faktisk er denne argumentasjonen helt på trynet - for å uttrykke meg litt lite akademisk. Det vil si: det er ingen argumentasjon. Det er en unnskyldning for ikke å argumentere. Våre anførsler mot den foreslåtte utbyggingen er at den er for stor og voldsom i forhold til de planer som Bystyret har lagt og bekreftet senest sist høst (se lenken øverst i saken). Disse sentrale politikerne anfører så at mindre enn en prosent av naboene driver med eiendom og utbygging. Hva har det med saken å gjøre? Ingen ting! 

Dersom disse naboene bygger for stort og omfattende tett opptil områder som Bystyret har identifisert som særlig verdifulle, så får de ta den diskusjonen i relasjon til disse sakene. Jeg har ikke hørt at det er tilfelle. Da kunne en slik diskusjon vært relevant i forhold til de sakene det dreide seg om.

Det er i denne saken at Byrådet går inn for å bygge dobbelt så tett som det deres egen plan legger opp til, og på et område som de selv - sist høst - laget en "hensynssone" for. Det viktigste for de som driver med usaklig fremferd i diskusjoner er jo å trekke oppmerksomheten vekk fra saken. Deres argumenter er trolig så dårlige at de ikke tåler saklig argumentasjon. Det er jo den viktigste grunnen, tenker jeg, for at de griper til tendensiøst utenomsnakk.

Skjoldnes over alle grenser

Nå kommer den foreslåtte utbyggingen på Skjoldnes til å bli vedtatt uten endringer av noen betydning. Siden den ikke kommer i elektronisk form, setter jeg inn et innlegg jeg skrev i Bergens Tidende 29. mai her. Det blir litt langt, men det kan ikke brytes opp heller:

Planer betyr ikke noe


Nå har Byrådet bestemt seg i saken om utbyggingen på Skjoldnes. Hvis Byrådet får Bystyret med seg blir det tilnærmet full utbygging, men med mose og naturstein.

Byrådet har imidlertid en egen profesjonell fagetat som har behandlet og vurdert dette forslaget, og konklusjonen fra fagetaten er helt klar: Planen som foreligger, med 250 leiligheter i blokker opp til fem etasjer, bør avvises, og et 34 siders notat med grundige resonnement underbygger dette. Men Byrådet har det travelt. Bystyret vedtok sist høst en «hensynssone» rundt Troldhaugen som ennå ikke er ferdig utredet. Den er visst like om hjørnet. Byrådet mener vel at det er best å skynde seg før Bystyrets vedtak kan komme i veien for blokkene?

I Bergen trengs det tomter, og Skjoldnes er et fortetningsområde. Det har vi forståelse for. Vi som er naboer er og har vært forberedt på at det blir fortettet her. Bystyret har, senest sist høst, bekreftet at Skjoldnes er et fortetningsområde der en tetthet på 50 % BRA er normen (%BRA er boligareal delt på grunnareal). Men det Byrådet går inn for er ikke fortetning – det er en transformasjon på opptil 169 % BRA – eller 123 % BRA om man også regner inn et friområde. Dette er som et senterområde som Lagunen eller Nesttun. Bergen Kommunes egen fagetat og Rådet for Byforming og Arkitektur har begge vært klare: dette er voldsomt. Men Byrådet vil åpenbart ha voldsomt – og tilsidesetter derfor kommunens vedtatte planer.

Da det var klart at Bybanen kom til Nesttun ble det laget en Kommunedelplan for å legge til rette for fortetning. Her sa man klart og tydelig i vedtaket 15. januar 2001: «Bystyret understreker at kommunedelplanen omfatter to eiendommer av nasjonal, kulturhistorisk verdi, nemlig Troldhaugen og Gamlehaugen. Disse områdene er omgitt av verdifulle grøntområder. Bystyret vil i framtida motsette seg tiltak som kan forringe disse eiendommenes egenverdi inkludert deres forhold til grønt landskap og sjøområder. Bystyret vil utvise stor forsiktighet ved tillatelse av bygging også i disse eiendommenes tilliggende områder.»

Nå viser det seg derimot at byrådet motsetter seg ikke forringelsen, men omfavner den ved å doble eller tredoble anbefalt byggetetthet på dette området. Sist høst vedtok Bystyret også en henssynsone rundt Troldhaugen som omfatter deler av den foreslåtte utbyggingen. Men nå prøver Byrådet å få vedtatt utbyggingen før noen hensynssone kan komme i veien for all betongen. Byrådet viser i sitt vedtak 15. mai fornøyd til at «det naturlige landskapet med storvokst vegetasjon som i dag omkranser villaene, vil i hovedsak forsvinne». På denne måten tar Byrådet seg av de «verdifulle grøntområder» rundt eiendommene «av nasjonal, kulturhistorisk verdi».

Lokket

Så hva er så viktig at gjeldende planer og vedtak om forsiktighet skal kastes til side? Jo, det er «lokket». Byrådet hevder at bruddene på Kommunedelplan og Kommuneplanens arealdel er begrunnet i «store investeringer i skjerming mot støy og luftforurensning». Det skal bygges to tunneler med tre kjørefelt som har fått benevnelsen lokk. Men denne «gryten» er åpen på begge sider, så lokket holder jo ikke noe inne. Byrådet skriver at «prinsippet for reduksjon av luftforurensningen er knyttet til at trafikken i området går gjennom planlagt tunnel» (s. 2). Men det er ikke planlagt rensing i tunnelen, så ingen produsert forurensning blir redusert. Forurensningen forblir den samme, og trafikken tar den effektivt med seg ut av tunnelene og til friluft der det blir en opphopning. Det vil ikke skje noen reduksjon, men bare en flytting.

Byrådet tar heller ikke hensyn til at E39 kommer, og baserer seg på utdaterte beregninger for forurensningen. Det er ventet betydelig større trafikk, mer stillestående trafikk, en stor økning i tungtrafikken, og den søndre tunnelåpningen er ved toppen av en lang bakke. Vi ba Byrådet utrede forurensingen her ut fra hva som forventes, men fikk aldri svar. Byrådet vet derfor ikke om forurensningen vil komme over tiltaksgrensen. Prinsippet for reduksjon av luftforurensningen er derfor knyttet til noe som kan føre forurensningen over tiltaksgrensen. Mer bakvendt kan det vel ikke bli?

Det er klart at støyen inne i tunnelene ikke kommer ut – annet enn at den forsterkes gjennom trompetvirkningen ved munningene, men det er ingen problemer med støy her i dag som ikke kan løses mye enklere og rimeligere enn gjennom en tunnel til over 100 millioner kroner. Byrådet hevder at lokket binder sammen områder som ble delt av motorveien, men sier ingenting om at det blir en reist en tett serie med høye hus som vil fremstå som en mye verre barriere.

Bystyrets ansvar

Den eneste rimelige begrunnelsen for lokket er derfor at det gjør det mulig å bygge altfor mye og altfor høyt på et område Bergen kommune selv har identifisert som spesielt verdifullt. Kommuneplanen, Kommunedelplanen og hensynssonen rundt Troldhaugen settes til side – sammen med anbefalingene fra kommunens fagetat – for å omgjøre et fortetningsområde til et senterområde med utnyttingsgrad opp mot 169 % BRA. Dette er så voldsomt at det ikke lar seg kamuflere med naturstein og mose. (Og hvorfor i all verden mose på taket? Av hensyn til fugler og piloter?) Nå er det opp til Bystyret å vise at de står ved sine egne vedtak i Kommunedelplanen, Kommuneplanens arealdel og for hensynssonen rundt Troldhaugen.