tirsdag 30. juni 2020

Kjellerviner i juni - del II

1997 Moulin Touchais Coteaux du Layon
Gul-gyllen på farge. Nesen er litt nedtonet, men byr på litt honning og fersk aprikos med ørlite lanolin. Harmonisk og lavmælt. I munnen er restsukkeret knapt til å merke, og dermed integrert. Tror den ville passet godt til foie gras, men her fungerte den først og fremst som en meditasjonsvin. Kostet meg bare 360 kroner i 2015.


PS: Slanten, et solid glass, ble stående i kjøleskapet noen dager. Da hadde vinen blitt fyldigere og mer intens. Kanskje den bare er litt for ung med sine knappe 23 år?
Gjenkjøp? - Kanskje. 



2002 Karthäuserhof Eitelsbacher Karthäuserhofberg Riesling Auslese
Åpnet på min sønns attenårsdag, som meningen var. Dette var i alle fall en vin som ville holde i atten år, og vel så det. Det er vel en overdrivelse å si at den er moden. Lys, som et modent kornstrå. Epler, regnvann og sukker. I munnen er heller ikke sukkeret fullt integrert, men syren skjærer gjennom. Kanskje litt i overkant. 

Gjenkjøp? - Nei. 

2002 Pol Roger Brut
Årgang inn, og årgang ut, dette er en flott champagne. Denne vinen har samme årgang som min sønn, og den ble servert i 18-årsdagen hans. Glassepler på nesen, stor fylde og intensitet i munnen med meget god mousse. Noe tertiære aromaer i munnen. Rik men frisk, en virkelig flott vin. Siste flasken av fem kjøpt i juni 2012. 


Gjenkjøp? - En kasse eller to?


2005 Domaine Marquis d'Angerville Bourgogne
Litt bruning på denne nå, faktisk. Dufter eldeltre og møbelpolish, fast og slank i munnen med OK ettersmak - men ikke mer. Men så får siste slanten stå en del tid i glasset, og så åpner den seg opp og framviser fruktighet og fin Pinot-stil fra Volnay. Akkurat det sier vel det man trenger å vite om både produsentstil og årgang - gitt at dette er en sølle Bourgogne Rouge.

Gjenkjøp? - Tja. 


2005 Patrice Rion Gevrey-Chambertin Clos Prieur
Sammenligningen med vinen over er instruktiv, gitt at det er samme årgang, to nivå og produsenter, og fra ulike deler av Côte d'Or. Mens d'Angerville i all hovedsak er fast og litt hard, er denne mye mer fragrant og smidig i frukten. Her kan man også se litt bruning i fargen. Duften gir bringebær og eksotisk krydder - men mest bringebær. Selv om den er saftig og smidig, gir den god matching til fedmen i sausen. Nydelig vin på den elegante siden, som jeg betalte bare 370 kroner for i 2007. 

Gjenkjøp? - Gjerne en halv kasse!

Dette er en lekker, moden hvit burgunder til en pris man kan betale. Jeg har ikke opplevd prematur oksidering på denne vinen, og uansett kan man levere den tilbake og få penger igjen skulle dette inntreffe. En virkelig flott vin som flyr under radaren til de fleste. Det er noen pol som har denne inne, men ellers er det 2015-årgangen som gjelder. 

Gjenkjøp? - Ja. 


2010 Albert Morot Beaune 1er Cru Teurons
Litt murstein i fargen, men knapt så det merkes. På duft er det markjordbær og edelt treverk gjemt under generell rødfrukt og krydder. I munnen er den på den elegante siden, men med en syrlighet som aldri dominerer men som likevel hamler opp med mat som byr på utfordringer. En moden 2010 som vitner om opprinnelsen - og om en god årgang som er på veg inn i drikkevinduet. Betalte 420 kroner i 2013. 

Gjenkjøp? - Ja. 

søndag 28. juni 2020

Om å møte seg selv i døra

Prøv disse påstandene. Passer de på moderne kunst og kunstopplevelse, og tror du unge norske kunstnere vil slutte seg til dem? (Foto: Olav Olsen i Aftenposten.no)

  • Kunst skal ikke utfordre eller provosere.
  • Det skal ikke være kunstens oppgave å speile sin samtid på godt og særlig ondt.
  • Det har lite for seg å stille spørsmål ved etablerte sannheter.
  • To mennesker opplever selvsagt samme kunstverk på nøyaktig den samme måten.
Bildet over viser et foto av kunstneren Vanessa Beecroft som er utstilt i lokalene til Kunsthøyskolen i Oslo. Flere av studentene ønsker verket fjernet. De mener det er rasistisk, at det er provoserende, og mener derfor at det er forstyrrende. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om verket. Jeg har bare sett det reprodusert i Aftenposten og i Subjekt der brevet fra stipendiater ble publisert. Jeg forstår at det utfordrer og provoserer. Sex, utnyttelse og etnisitet er åpenbart tematisert i bildet. Jeg forstår at man blir plaget av det.

Men en gang, for ikke så veldig lenge siden, mente "alle" kunstnere at kunsten skulle provosere, problematisere, og at den skulle utfordre - gjerne på en måte som ble oppfattet som ubehagelig. Uten at jeg har undersøkt noe særlig tipper jeg at mange som har underskrevet dette brevet også har ment det. 

Men det gjelder åpenbart bare for kunst som de liker, og som de slipper å omgås på daglig basis. Ironien er komplett! Moderne kunsts selvforståelse er provokasjon og utfordring. Det å skape ubehag har vært et mål på suksess. Men nå er det slutt. Kunststudenter vil i alle fall ha seg frabedt en sånn utfordring og provokasjon. Den vil de kanskje helst at andre skal oppleve - så lenge de har skapt den selv?

Det løfterike er at de inviterer til debatt:

Derfor ber vi Khio om å opprette et offentlig forum, som skal være en plattform der vi som helhet vil holde en serie arrangementer for å diskutere eventuelle temaer som dukker opp rundt spørsmål om rasisme, sexisme, forskjeller, inkludering, maktmisbruk, og alle de ismene vi står overfor i akademiet og vårt sosialkulturelle politiske samfunn. … Det første arrangementet som blir holdt av dette offentlige forumet som vi foreslår, omhandler Vanessa Beecrofts kunstverk. 

fredag 26. juni 2020

Gamle slovenere

På disse vinene mangler jeg virkelig referanser. Ikke bare er det vanskelig, eller umulig, å finne for eksempel den første vinen på nettet, men jeg vet heller ikke hvordan disse vinene "skal" smake. 

Stekar 003 2003
Jeg vet ikke hvilke(n) drue(r) denne vinen er laget av, eller hva slags produksjonsmåter som har vært benyttet. Tydeligvis er det naturvinsproduksjon på ett eller flere vis. Det dufter oksidert som en Manzanilla Sherry - men med litt for kvass syre. Det er vanskelig å like denne vinen, så da passet det at ettersmaken var kort. Skulle dette være en Sherry look-a-like? I så fall var den noe ubalansert i retning syren. Skulle det være noe annet så har den ikke tålt tidens tann. Eller kanskje den alltid har vært sånn? Ikke vet jeg.

Stekar Brajda 2009
Klar på fargen - som er mellomrød. Dufter i retning bordeaux (og på nettet ser det ut til at det kan være en miks av 80% Cabernet Sauvignon og resten Cabernet Franc). I munnen er den veldig tørr. Frukten har tatt kvelden. Nesen er meget god, og vinen av de bedre denne kvelden (men konkurransen var ikke så stor). Fin vin, tross fruktmangelen, men jeg tipper den har vært bedre for noen år siden.

Movia Lunar Chardonnay 2008
Klar farge og dyp duft. Det er dybde i smaksbildet også, men det ødelegges av den skjærende naturvinsyren som jeg har kjent på flere av vinene denne kvelden. Den stikker seg veldig ut, og når man smaker flere slike viner på rappen så lærer man seg å kjenne den igjen. Ubalansert vin - og det er synd. 

Det er i alle fall ganske tydelig at dette ikke er viner å lagre på. 

onsdag 24. juni 2020

Exhib' fra Cap d'Agde

I år er dette kanskje det nærmeste jeg kommer den delen av Middelhavet der jeg bruker å bade. Ivrig etter å prøve nye roséviner så jeg noen som ga denne vinen topp score, og kombinasjonen av lovet kvalitet, savn og gode minner ble for sterk.

Fargen er bleikrosa. Her har det ikke vært mye skallkontakt. Duften er nype og hibiscus - frisk men passe fruktig. Dette preget fortsetter i munnen, med mest frukt i starten på smakskurven, men god gjennomføring og intensitet uten at det bikker over og blir til en bleik rødvin. Fortreffelig til å bare smatte på ute i solen eller under parasollen, men også substans nok til å matche for eksempel bakte kjøttboller med mozarella og tomatsaus. Druemixen er Cinsault 25%, Carignan 40%, Merlot 15%, Grenache 20%. Den som hadde smakt seg til det hadde jeg beundret, eller mer sannsynlig mistenkt for å ha jukset. Uansett: Svært god rosé til prisen! Verdt å bestille. 

mandag 22. juni 2020

White Lines (Netflix)

I år er vel dette det nærmeste de fleste av oss kommer Middelhavet. Serien er laget av Álex Pina, samme karen som står bak Papirhuset - som jeg også anmeldte her på bloggen. 

Handlingen går på to tidsakser: "i dag", der Zoe må ned på Ibiza for å identifisere et lik som er funnet i fastlands-Spania og som trolig er hennes bror, Alex, som forsvant på 90-tallet. Nå er det tydelig at han ble drept, og Zoe får det for seg at hun skylder ham å finne ut hvem det var som drepte ham. 

Dermed spilles også oppløpet til drapet på 90-tallet inn, og vi følger House-DJ'en Alex og hans ferd mot berømmelse som party-konge på Ibiza. Zoe og Alex mistet moren til kreften, og politi-faren er kontrollerende. Alex, derimot, er utagerende og har ambisjoner. Han stikker av til Ibiza og søsteren blir igjen. Alex tar 'an helt ut på Ibiza, og Zoe blir veldig streit i Manchester. Helt til denne serien begynner. 

Fortiden rulles sakte opp, med varierende mengder av hver episode som er fra 90-tallet og det som skjedde da. Zoe kommer ikke bare nærmere hva som skjedde med broren, men hun (og vi) skjønner også mer av hvem han var, og hvem han ble. Zoe blir raskt mindre streit på Ibiza, og glemmer vel bort at hun er gift og har en datter tidlig i tenårene. 

De første episodene har mer komikk enn de senere, og det passer forsåvidt greit siden handlingen generelt blir mørkere. Det kan også være en fordel å ha et liberalt forhold til narkotiske stoffer, for det har den implisitte seeren av denne serien på ti episoder. På den annen side, jeg er ingen narko-liberaler og tålte det godt. 

Pina har nok sett en del på Almodovars filmer, og hans portretter av kvinner. De er sensuelle og irrasjonelle - jevnt over - men dette er jo fiksjon, må vite. Ikke at mennene er fri for irrasjonalitet heller - eller grov vold.

Episodene er av svært ujevn kvalitet. Det var en episode litt over midtveis der jeg sterkt vurderte å gi opp hele serien på grunn av dårlig skript og lite fremdrift, men heldigvis fortsatte jeg. Neste episode var spennende og holdt på oppmerksomheten hele veien. 

Zoe får sitt svar til slutt, og lærer mye på veien. Det gjør vi også - men det viktigste er at vi blir underholdt. 

Konklusjon - Anbefaling.

lørdag 20. juni 2020

Armenia og Moldova

Jeg har vært i Armenia, men det var før min vininteresse modnet. Likevel kan kanskje noen ha interesse av å lese mine inntrykk formidlet i tidsmessig god avstand til selve reisen. Men bildene er autentisk mine. (Bildet: Vinranker i Armenia påsken 1984 - foto Ole Martin Skilleås).

Zorah Yeraz 2014
Mer urtepreget enn de to andre, og også saftigere og lettere i stilen. Grei lengde, og god vin. Yeraz er ikke akkurat en drue jeg er veldig kjent med. 

Zorah Karasí 2016 (fra magnum)
Klar på farge og duft. Generell rødfrukt, harmonisk stil. Litt, men bare litt, preget av alkoholen. Druen er Areni Noir, som jeg heller ikke har så god bakgrunn for å bedømme. Men dette var en virkelig god vin, og produsenten har et meget godt rykte. Jeg satte faktisk et kryss i margen på denne vinen som en av de beste denne kveldenNå er det 2018 som er inne på polet i vanlig flaske til 359 kroner. 

Negru de Purcari 2008
Daffere duft enn de to andre, med kokt mais. Daff på smak også. Det beste med vinen er at den er kort. Mest sannsynlig er den død gitt en betydelig alder, men snikkork er også en mulighet. Men: Når Aperitif gir den 78 poeng for to og et halvt år siden, så er det trolig ikke noen feil med flasken. Den er bare for gammel. 

torsdag 18. juni 2020

Statsfinansiert kvakksalveri

Kinas ledere står bak et enormt kvakksalveri.

Som behandling er tradisjonell kinesisk medisin (TCM) gammel, komplisert, vakkert i sitt uttrykk, og helt uten virkning.* Men det er virkningsfullt i å utrydde flere dyrearter. Pulver fra neshorn og fra tiger, for eksempel, skal visstnok kurere flere plager, men har ingen annen virkning enn å true disse artene med utryddelse.

En annen virkning er propaganda for det totalitære regimet som styrer verdens mest folkerike stat. Planene er klare for å gjøre kritikk av TCM til en kriminell handling, og de ble lagt fram i uke 23. TCM er en stor industri som omsetter for anslagsvis 5.000 milliarder kroner, så det er tunge økonomiske interesser i å fortsette kvakksalveriet. 

På 1920-tallet sto Kina overfor store helsemessige utfordringer som mange andre land, med polio, meslinger, tuberkulose og difteri. Den nasjonalistiske regjeringen omfavnet vestlig medisin, og avviste TCM med yin og yang, de fem elementene, og meridianer i kroppen som fulgte mønsteret til de kinesiske elvene, som falsk og ubegrunnet. 

Det var Mao, kommunisten, som i 1954 gjenopplivet TCM. Han omtalte kvakksalveriet som en nasjonal skatt (og President Xi omtaler det som en juvel). Men Mao var ikke dummere enn at han ikke trodde en tøddel på TCM, men Kina hadde ikke nok kvalifiserte leger og beordret derfor en full forening av ekte medisin og TCM. TCM ville vel kunne tilby trøst og placebo for alle de som ikke hadde tilgang til legemidler som virket. 

For å få dette til å henge sammen på et (i alle fall på overflaten) tilforlatelig sett, beordret Mao at TCM skulle standardiseres i autoritative tekster i noe som kunne synes som en "medisinsk filosofi". Vestlige mennesker som tørster etter eldgamle og alternative behandlinger vender seg mot TCM, men dette systemet er altså bare 70 år gammelt og slik sett mye yngre enn "vestlig" medisin som påviselig virker. 

Mao trodde selvsagt ikke på dette, og brukte bare "vestlig medisin," og da ha var alvorlig syk ble nevrologen Birkmayer flyet inn fra Østerrike. Men TCM ble brukt og brukes fremdels for å fremme kinesiske interesser utenlands, også under covid-19 pandemien. I mai fjernet WHO advarsler mot å bruke urte-remedier mot covid-19, og det har blitt hevdet at dette skjedde etter kinesisk press. 

President Xi hevder at han liker tradisjonell kinesis medisin svært godt, men jeg tipper han ville holdt seg til "vestlig" etterprøvbar behandling dersom han ble alvorlig syk. Akkurat som forbildet Mao. 


* - Vel, ikke helt. Akupunktur kan lindre smerte omtrent på nivå med en tablett med paracet.

tirsdag 16. juni 2020

Domaine de Montrose 1701

Domaine de Montrose Cuvée 1701 2018 kr. 260
Dette er så absolutt en rosé, og av et annet kaliber enn den vanlige og vidt tilgjengelige Domaine de Montrose Rosé til halve prisen. (Men den selges ikke med navnet "rosé" noe sted, for det er ikke tillat i Frankrike å lage rosé med hvite druer i blandingen.) 

Jeg må tilstå en personlig interesse, for de siste ti årene har jeg vært forbi eiendommen hvert år. I mange av de årene har jeg bodd i landsbyen like ved, og jeg har vært oppe på Mont Rose og sett utsikten fra tårnet. I år er dette det nærmeste vi kommer. 

Vinen er lys rosa på provencalt vis. Duften er av jordbær, bakt sitron, samt litt sjø og lavendel. I munnen er den ganske salinsk - særlig mot slutten av smakskurven. Den overvelder ikke, men ville stått seg helt suverent til sjømaten fra Philippe Grassets kjøkken i Valros - der vi gjerne sitter på terrassen. Sukk! Vinen er laget av en noe annen blend enn base-roséen (som er 80% Grenache og resten Cabernet Sauvignon). Her er det 60% Grenache og 10% Syrah, og dertil to hvite druer: 15% hver av Rousanne og Grenache Blanc. Stilen er delikat, men smakskurven er lang og har dybde til å matche de noe sartere sjømatsrettene helt perfekt. 

1701 er for øvrig første året da familien som nå driver eiendommen tok over. 

søndag 14. juni 2020

Svarte er raskest til å løpe - eller?


Når du ser startfeltet på en 100 meter eller en 200 meter i VM eller OL, nesten hver eneste er av afrikansk opphav. De få bleike som stiller til start havner i alle fall ikke på pallen.

På langdistanse er det kanskje flere hvite til start (det er jo også flere startende), men også her er det svært få hvite å se når medaljene deles ut.

Altså: svarte, både kvinner og menn, er raskere til å løpe enn hvite. Det er konklusjonen de fleste av oss har kommet til. Også Matthew Syed, sportsjournalist og kommentator i The Times, som skulle delta i en offentlig debatt om hvorfor svarte er bedre distanseløpere enn hvite.

Men da han begynte å undersøke fakta fant han noe annet. Ikke bare var svarte fra USA, karibien eller Vest-Afrika borte fra premieutdelingene i distanseløp - det visste vi som har sett på fenomenet fra før. De er på toppen i sprint. Det viste seg at alle andre enn Kenyanerne er underrepresentert på pallen i distanseløp. Syed fikk arrangøren til å endre tittelen på arrangementet til "Why are Kenyans superior runners?"

Men det sluttet ikke der. Det viste seg at Kenyanere fra Nairobi, fra øst eller fra vest i landet, inklusive Masaier, også var underrepresentert. Nesten alle som lyktes som distanseløpere, og vant medaljer i OL, var fra eller hadde sine aner i Nandi i Rift-dalen i det sørlige Kenya (men så kom Mo Farah). 

Svarte var ikke raskere enn hvite, øst-afrikanere var ikke bedre på distanse enn andre, heller ikke Kenyanere var bedre distanseløpere enn andre. Det var de med gener fra Nandi i Rift-dalen som var overlegne som distanseløpere. En liten knappenål - og knapt det - på kartet over Afrika sto for de beste distanseløperne.

The take-home message er dette: Vi er alle rasister. Eller rettere sagt: Vi finner ferdig definerte kategorier av mennesker og hekter egenskaper på disse. Det er slik hjernen fungerer - vi forenkler og lager stereotyper. For det meste er det fullstendig greit, og vi ville ikke fungere uten. Fra den overveldende suksessen til noen svarte løpere til at svarte er bedre løpere er det en rask og subtil overgang. Men noen slike kategorier og ikke minst egenskapene som knyttes til dem, er skikkelig giftige. Som rasisme.

Den hellige vrede som som (med god grunn) utløses når vi ser politiets grove vold mot svarte i USA følges sjelden opp med en gjennomtenkning av rasismens grunnlag. Vi må også huske at politiets brutalitet bare er den voldelige toppen av et isfjell, der dagligdags og ubevissst diskriminering gir svarte og andre grupper som utsettes for diskriminering 'death by a thousand cuts.'

Men det er også sørgelig, som Matthew Syed påpeker, at de som demonstrerer nå også driver med sosial stereotypisering. "Every white officer is part of the disease," et slagord fra mange demonstranter. Like stereotypiserende og en fornærmelse mot alle de mange som både prøver og får til å gjøre en god jobb i krevende omstendigheter. Mange hvite politifolk har mistet livet mens de prøvde å beskytte svarte nabolag mot grov vold og utnytting fra skruppelløse forbrytere - og så får de dette i fleisen. 

En kur mot rasisme og andre ødeleggende "ismer" må begynne med innrømmelsen at ingen av oss er immune. At vi lager og bruker stereotyper hele tiden, og vil fortsette med det. Det er et faktum med hvordan hjernen fungerer. 

Så kan den godt fortsette med en solid porsjon individualisme. Gruppetenkning; at man alltid er en representant for en gruppe som enten er undertrykt eller undertrykkende, ødelegger alle muligheter for fremskritt ved å gjøre alle til enten venner eller fiender. 

Nyanser og moderasjon må til!

fredag 12. juni 2020

Kjellerviner i juni - del I


2016 Château Blaignan
Frisk og dyp rødfarge. Lær og solbær på nesen, fruktig og frisk i både nese og munn. Solid, eksepsjonell fruktkvalitet, og et svært godt kjøp til fattige 204 kroner. 60% Cabernet Sauvignon og 40% Merlot i denne vinen fra Medoc.

Gjenkjøp? - Skulle kjøpt en halv kasse - minst. 


2012 Schloss Gobelsburg Grüner Veltliner 1ÖTW Reserve Renner
Servert på ca. 12 grader. Dufter ananas og andre eksotiske frukter. Klart den mest "eksotiske" av de tre flaskene jeg kjøpte. Men når den får en runde i kjøleskapsdøra, er den mer etter læreboka når den slippes ut: Hvit pepper og kandisert sitrusskall med litt kamomille. I munnen er den klart mindre syrlig enn en Riesling ville vært, for eksempel. I munnen litt salt - fin balanse mellom sødme, fylde og kontrasterende elementer. Servert til min sommersalat, og den fungerte helt utmerket. Kjøpt for bare 220 kroner i 2014. My how time flies!

Gjenkjøp? - Ja.


2007 Prager Riesling Smaragd Achleiten

Tydelig dybde i fargen. Duften er harmonisk, kompleks og dyp. Det samme gjentar seg i munnen, og lengden er god. Det er kanskje den solide fruktigheten som sladrer om at dette er Riesling, men noen rundt bordet gikk også til Bordeaux (Semillon) og Chenin Blanc. Men når man først vet hva det er, så faller alle ting på plass. Fullmoden vin, og jeg har mer. Betalte fattige 300 spenn i 2008.

Gjenkjøp? - Javisst!


2013 Fernand & Laurent Pillot Chassagne-Montrachet 1er Cru Les Champs-Gain
Nesen er forsåvidt OK, men den mangler substans, fylde, kropp og gjennomføring i smakskurven. Jeg var ganske skuffet, men oppsidene er ganske moderat pris (365 kroner i 2015) og at de andre rundt bordet var fornøyde.

Gjenkjøp? - Nei.

2010 Produttori del Barbaresco Barbaresco
Dufter litt kirsebær og høstlig skogsbunn, men litt tjære. Flott matvin. Jeg kjøpte en kasse i 2014, og det mener jeg fortsatt er et meget godt kjøp til 250 kroner flasken! Prisen nå er 360 kroner, som nok også kan forsvares i dagens marked. 

Gjenkjøp? - Hele kassen. 

onsdag 10. juni 2020

Bald lives matter!

Med min mannlige mankemanko er jeg i risikogruppen for å få covid-19 i virulent form, og kanskje dø av det. 

Menn har mer enn 50% større sjanse for å dø av covid-19 enn kvinner. Etter at mange forklaringer på dette har vært prøvd, sitter man igjen med at mannlige kjønnshormon trolig hjelper viruset til å infisere cellene i kroppen. I en spansk studie var 79% av mennene på intensiven med covid-19 skallet, mens i de relevante aldersgruppene var prosentandelen mellom 31 og 53. 

De samme resultatene fant man hos kvinner som hadde forhøyede mengder mannlig kjønnshormon - de var overrepresentert på intensiven (men det totale antall var såpass lavt, at man ikke statistisk kunne konkludere med tilstrekkelig sikkerhet). 

Nå får jeg tenke over om jeg skal kreve å undervise bare på nett til høsten, eller skifte kjønn. 

Bald lives matter!

mandag 8. juni 2020

Røde Saperavi fra Georgia


Lenge før vininteressen min begynte å blomstre (faktisk lenge før den første knoppskytning), var jeg i Georgia. Det kan du lese om her. (Bildet: Saperavidruer). 

Svært mørkerød. Vanvittig sterk farge, og en syre som virkelig sitter i sikringsboksen. Svært stofflig og svært syrlig. Den brenner i munnen. Ganske kjemisk og rar. Kanskje er det flaskefeil, men siden mitt kjennskap til disse vinene er lik null er det vanskelig å si. (Spontanfermentert i kvevri, med ti dagers skallmasserasjon og modning også på kvevri i et halvt år. Tilsatt lite sulfitt - og det kan jo åpne for mye action i flaska). 100% Saperavi.

Gurashvili’s Saperavi Qvevri 2016
Mørk, saftig, solid. Dufter rødfrukt og tre, så kommer det noe kreklingaktig og garrigue. Det er mye tørrstoffer i denne vinen - solide saker. Klart bedre enn vinen over, i alle fall. 2017-årgangen selges for 295 kroner og finnes på pol i blant annet Oslo og Bergen. 

Winiveria Saperavi 2015
Mer saftig og lettdrikkelig enn vinen over, selv om denne også er svært mørk. Gøy og frisk vin, med myke tanniner. Rimeligst, og så langt best, av disse. 2016-årgangen til bare 205 kroner finnes på en del pol i de større byene og ellers. En fin smaksprøve på disse vinene fra en av verdens eldste vinland. 

Vinoterra Saperavi 2014
Enda mer lettdrikkelig (flighter bruker være organisert omvendt). Denne får man virkelig lyst til å drikke - og så er den da også utsolgt. Fin fylde og gode tanniner. Meget vellykket! 

Saperavi er en hybrid vindrue som også har mongolske gener for å tåle strenge vintre. 

lørdag 6. juni 2020

Håndspriten kommer i en god årgang!

Vinbransjen, blant annet i Frankrike, har lidd hardt under coronakrisens nedstengningsperiode. Ikke bare er vinen usolgt og inntekter har forsvunnet, men den ligger i kjellerne og tar opp plass som årgang 2020 snart vil trenge. Hva gjør man da? (Bildet: En "vinsjø" i Saudi-Arabia)

Det franske regjeringsorganet FranceAgriMer sørger for en balanse mellom tilbud og etterspørsel, og kjøper 2 millioner hektoliter vin for å destillere det hele til håndsprit. Brussel har godkjent opplegget, og EU vil betale. Vinprodusenter kan fram til 19. juni søke og si hvor mye vin de ønsker å selge til destillering. 

Man får 78 euro for en hektoliter av AOC-vin, altså vin klassifisert fra en region, og 58 euro for annen vin. 33 destillerier er med på opplegget, som antakelig vil hjelpe litt -  men bare litt - på problemene. Problemet er trolig minst i Burgund, der det har vært mange kvantitativt dårlige år i det siste, og verst i Champagne der ukentlige salg har gått ned 64%. 

torsdag 4. juni 2020

Hvit Georgia og Armenia


Lysebrun (langt mørkere enn en giftering) på fargen. Krydret og søtlig duft med fruktskall og lychée - i retning av parfyme. I munnen er et skikkelig grep (så om fargen ikke fortalte at dette var "oransjevin" så sier munnen det klart og tydelig), men også sødme. Tung parfyme også i munnen og i ettersmaken. Det er mye bra ved denne vinen, men vekten er på MYE. Vinen er rett og slett too much. Alt er skrudd opp på 11. Laget på 100% Kisi - uten at det sier meg så mye. Før nå. Hvis noen mener at mer av alt er det beste av alt, så finnes den på en del pol. Også i Bergen. 


Zorah Voski 2016
Lys på fargen - her er vi nok over på en tradisjonell hvitvin. Dufter mest gummi (reduksjon). Det er røyk og gummi også i munnen - men den er også tydelig syrlig. Alt i alt en meget tydelig vin, fra en anerkjent produsent. Kanskje tiden vil gi den en sjanse til å vise frem andre sider? Zorah er i alle fall en meget anerkjent produsent, og jeg har smakt andre gode viner derfra. 

Vinen er fra Armenia - og mitt besøk der kan du lese om her.

tirsdag 2. juni 2020

Hvite ungarere

Jeg må ta et visst forhbehold når det gjelder lenker og titler på disse vinene. De var oppgitt noe utradisjonelt på smaksarkene (og her), men jeg tror dette må være de rette vinene.

Moric Balaton 2017
Sødmefull og floral på nesen. Grei i munnen, og grei ettersmak. "Grei" er vel her et ord som like gjerne kunne vært erstattet av "pregløs" eller "døll". Dette var en vin som ikke satte spor etter seg. 

Moric Hidden Treasures Nr. 2 Somlo 2017Friskt grønt eple på nesen. Lett og grei i munnen, men ganske enkel og kort. Hvis det virkelig var denne vinen (se lenke), så var den altfor dyr til 269 kroner i alle fall. 


Dufter sukkerbrød og grapefrukt. Først er det litt alkohol på nesen (til tross for at prosenten ikke er unormal på noe vis). Lett og fin i munnen, men alkoholpreget fester seg og gjør at det hele bikker over i noe som ikke er så attraktivt.

Jeg har smakt gode tørre hvitviner fra Ungarn i det siste, men det var ikke noen av disse. 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...