Sovjet-Unionen 1984 - del III (Armenia)

Første del i denne serien kom i oktober, den andre (Georgia) i november, og nå kommer den tredje fra Armenia. (Bildene kan man klikke på for å få dem større)

Bildet over er fra landsbygda rett over grensen fra Azerbajan - for den 300 km. lange bussturen fra Tbilisi i Georgia og til Jerevan i Armenia tok også med en liten bit Azerbajan. Bildet, av vinranker, er fra det landskapet som overtok etter steppelandskapet som avsluttet innlegget fra Georgia. Bildet er fra omtrent der det østlige ytterpunktet av det orange området er på kartet under.

Kartet er av Spitak-jordskjelvet i 1988 - fire år etter at jeg var i området.

Etter stepper og frodig jordbruksland, og det mest møkkete offentlige toalett jeg har besøkt, begynte stigningen opp til fjellene med blant annet Sevan-sjøen (se kartet). Bussen bar seg noe voldsomt i stigningene (se bildet under), men opp kom vi, og oppover mot toppen passerte vi noen ytterst fattigslige bosettinger. Der så jeg de gladeste fjesene på hele turen - som en illustrasjon på at velstand og lykke ikke nødvendigvis er sammenfallende størrelser.

Etter at vi vel og vakkert var kommet opp på platået, hadde vi en stopp ved Sevan-sjøen (bildet under - med turlederen til høyre), som ligger på 1900 moh. Det var det turkise vannet som var mest bemerkelsesverdig der, og om jeg ikke minnes feil var det karpe på menyen.

Vel og vakkert framme i Jerevan ble vi innkvartert på et typisk hotell - typisk i og med at det var en etasjedame og jevn Sovjet-stil.

Interessant nok var det et slumkvarter rett ved hotellet (se under). Dette området, og også tomten til hotellet, var blitt rasert under et eller annet jordskjelv. En av dagene i Armenia var jeg litt indisponert, og jeg ville gå meg en tur. Jeg snakket med etasjedamen om planen (de var vanligvis tilknyttet KGB), og da jeg kom ut møtte jeg en gutt på ca. 11-12 år som snakket perfekt engelsk.

De var noe slikt som 12-15 barn i hans familie, og de bodde i denne slummen. De hadde fått en utrangert buss fra staten for å forlegge alle barna. Armenske familier hadde gjerne mange barn, kunne han fortelle, for de ville bygge opp igjen befolkningen etter tyrkernes herjinger i det som ofte også omtales som et folkemord. Det var naturligvis også i Sovjet-Unionens interesse å fokusere på det som skilte armenerne fra Tyrkerne i NATO. Dette var jo et sted der alle hadde utsikt til Tyrkia. Se bildet under med utsikten mot Ararat fra flyplassen i Jerevan.

Så var denne gutten jeg tilfeldigvis møtte utplassert for å prate med nettopp meg? Det vil jeg ikke se bort fra, for han var sjeldent skarp i Engelsk og svært interessert i å få kontakt.

Jeg kom meg ganske fort, og kunne greit ta del i de andre utfluktene, ikke minst til minnesmerket over folkemordet 1915-1923 (bildet under).

Men noe av det mest interessante på denne turen var besøket i Etchmiadzin, armenernes hellige by. Her overvar jeg en messe med deres katholicos. Katedralen var den første statsbygde kirke i verden, fra rett etter 300 e.kr., og det var Armenia som først fikk kristendommen som statsreligion. De har, som man forstår, sin egen verdensomspennende kirke - den Armensk Apostoliske Kirke.

Jeg avslutter avdelingen fra Armenia med nok et bilde av denne eldgamle katedralen.

Neste innlegg blir fra Baku i Azerbajan.