fredag 31. august 2012

Patentkrigen - på en telefon nær deg

Alle vet hva patenter er, og de fleste skjønner at de skal beskytte de som bruker store ressurser på å utvikle nye oppfinnelser og teknologi slik at de også kan få betalt fra markedet for sin innsats. Så langt er det greit.

Særlig innen den utskjelte farmasøytiske industrien er det ekstreme utgifter lenge før et produkt kommer på markedet, med klinisk utprøvning over en tiårsperiode - og svært mange produkter som aldri når fram til markedet fordi de ikke viste seg å være virksomme - eller virksomme nok (her sparer "alternativ medisin" store summer!). Utgiftene er på milliarder av dollar lenge før produktet når hyllene på apoteket. For disse gjelder det at utviklingen tar omtrent ti år, og da har de ti år igjen av patentet til å tjene inn utgiftene og skaffe seg en fortjeneste.

Men hva er det som kan beskyttes? I USA er det visst ingen grenser. Den mye omtalte tvisten mellom Apple og Samsung viser blant annet at Apple har tatt patent på en rektangulær telefon med avrundede hjørner. Når så Samsung også lager en flat telefon med avrundede hjørner er det versågod å bla opp eller å møte i retten! Det samme gjelder det å zoome inn på et bilde på en touch-skjerm ved å berøre skjermen med fingeren - altså ikke den programvaren og de fysiske gjenstander som trengs - men selve "det å...". Tenk det!

Når det gjelder teknologisk innovasjon burde det være nok å være først ute. På de 16 måneden fra Apple lanserte sin iPhone til en konkurrent kom på markedet med noe som kunne minne om konkurranse, solgte de over 5.000.000 enheter, og aksjen gikk 20% bedre enn S&P indeksen.

I teknologisk industri gjelder patentene byggesteinene i produktet - som utseendet på ikonene på skjermen på en telefon - som Apple også har saksøkt Samsung for. Slike patenter hindrer utviklere å bygge på dagens teknologi for å lage morgendagens videreutviklede teknologi. Dette skader kundene, utviklerne og stort sett alle andre enn amerikanske advokater.

USA styrker sitt image som et land av og ikke minst for advokater. Heldig for innovasjon er det ikke, og gunstig for forbrukerne er det absolutt ikke. Jeg stemmer med lommeboka, og vil aldri kjøpe en iPhone!

torsdag 30. august 2012

Høyres historie 1975-2005

Denne boken er svært interessant - og ikke minst velskrevet.

Høyre har som eneste parti så langt sluppet historikere fri i egne protokoller fra interne møter mv., noe som tjener partiet til stor ære. Fra før har vi tre bind, og nå kommer det tredje.

Mitt bidrag til Høyres historie er ikke stort - men mitt bidrag til Høyres Historie 1975-2005 er litt større. Jeg har vært med i "referansegruppen" (som de fleste andre ville kalt redaksjonsrådet), lest alt, sendt et utall kommentarer og rettelser til forfatteren, og deltatt i en rekke uhyre interessante diskusjoner på Høyres Hus i Oslo med forfatteren Hallvard Notaker, Per-Kristian Foss, Inge Lønning, Even Lange, Helge Pharo, Arve Mathisen og Erik Nessheim. Alle kapitlene har vi gått gjennom - til dels i stor detalj.

Det er fint å se at boka er ferdig, men litt sørgelig at vi nå ikke skal ha flere diskusjoner. De har vært noe av det mest interessante - og ikke minst artige - jeg har vært med på. Bildematerialet har jeg ennå ikke sett på - annet enn noen smakebiter - men her er det noen skikkelige gullkorn i vente.

Konklusjon - Soleklar anbefaling

fredag 24. august 2012

Feel the quality

Jeg kjøpte et par flasker av vinen over i 2009 årgangen i dag, og stusset litt over at det var litt tungt på hjemveien. Rett nok har jeg sittet i møte i dag, og det er fredag, men likevel....

Vel hjemme satte jeg den på vekten. 1740 gram, nesten 100 gram tyngre enn en Lanson 1996 champagne. Champagnen kan skylde på trykket inne i flasken, men hva kan Le Moine skylde på?

Det dreier seg nok heller om å sikte seg inn på kvalitetssegmentet på alle tenkelige måter. Forsøk har vist at man synes bedre om vinen jo tyngre flasken man heller av er. Tyngde og kvalitet blir gjerne asosiert med hverandre, men i dag bør også vinprodusenter ta ansvar for å minske transportkostnader og COutslipp. I Champagne har man kommet frem til en lettere flaske som likevel skal tåle trykket. Le Moine har, etter det jeg hører, ikke behov for å pynte på produktet sitt - men jeg har ikke tenkt å undersøke saken nærmere det første tiåret.

onsdag 22. august 2012

DAF - Der Mussolini


Etter å ha lagt ut Bach her må jeg vel balansere det tyske bidraget med skandaløs elektropunk? I alle fall, her er Deutsch-Amerikanische Freundschaft med "Der Mussolini" fra 1981.

Jeg har tidligere lagt ut "Der Reuber und der Prinz" - med en helt annen type stemning.

Dobbelklikk for å få full glede av det visuelle her!

Pogorelich - Bachs Engelsk Suite #3



Jeg har tidligere nevnt min indre jukebox, og lagt inn snutter her fra artister som Rolling Stones, Public Image, Led Zeppelin og Emiliana Torrini. Men det jeg spiller vel så ofte både på CD og på den noe ustyrlige indre jukeboxen er Bach.

Her er det Ivo Pogorelich som spiller den tredje av de engelske suitene. De ble trolig skrevet tidlig, rundt 1715, da Bach bodde i Weimar.

tirsdag 21. august 2012

Horst - Felicia forsvant (Krimbok)

Den andre boka i serien om William Wisting er på mange vis bedre enn den første. Den første boka var på ingen måte dårlig, det er bare at denne er hakket bedre. Her er får man ikke servert innlysende sammenhenger som vår detektivhelt burde ha sett. Fortid og nåtid veves sammen, og fristen for foreldelse nærmer seg.

Som jeg nevnte i anmeldelsen av den første boken, så er dette lettlest krim på en god måte. Det er virker uanstrengt - men det er antakelig tilkjempet. Det er ingen stereotyper eller lettvintheter, og med forfatterens politifaglige ballast kombineres realisme med høyspenning.

Konklusjon - Klar anbefaling

mandag 20. august 2012

Naivitet - typisk norsk

Det er ikke typisk norsk å være god - det er typisk norsk å være naiv.

Det vi hørte i morges på NRK-nyhetene er ikke enestående. Informasjon om hvor vaktsentralen i Regjeringskvartalet befinner seg er lagt ut på nettet. Etter 22. juli. Tidligere har informasjon om hvor regjeringens kommandosentral i tilfelle krig og krise befinner seg vært tilgjengelig i åpne dokumenter. Dette, samt at navnene på alle ansatte i de hemmelige tjenestene har ligget ute på et usikret nett der ca. 40.000 har hatt tilgang, viser at min påstand kan ha noe for seg.

Tillit og "lave skuldre" er strålende verdier i et samfunn, og i Norge har vi begge deler i rikt monn. Men kanskje det kan være til hjelp både ved krig og krise, og for det kollektive selvbildet, om man også brukte sunt vett og tok inn over seg at ikke alle på kloden elsker oss?

At det var en hjemmeavlet ekstrem nasjonalist som slo til i fjor var tilfeldig. Våre naboland har hatt terrorangrep, og Norge har vært utpekt som terrormål fra annet hold flere ganger. Sendrektigheten i det å få stengt Grubbegata er ikke noe isolert fenomen - det føyer seg inn i et mønster det kanskje kunne være lurt å få brudt?

Stortingspolitikere gikk i januar ut for å få stengt gata bak Stortinget. Ingenting har skjedd, såvidt jeg vet, og fremdeles står drosjene oppmasjert bak nasjonalforsamlingen. Hvor vanskelig ville det være for noen med uedle hensikter å bruke denne holdeplassen? Jeg vet ikke. Kanskje det er helt uproblematisk - men med alt vi har fått vite i det siste er jeg ikke så sikker på om noen faktisk har vurdert dette i det hele tatt.
Kanskje er jeg paranoid? Kanskje er det best å tenke som så at slikt kan ikke skje her? Kanskje var jeg den eneste som tenkte tanken på at noen kunne komme til å utføre et raid i Norge som lignet på det i Mumbai i 2008 også i Norge? Og de som tror at jeg har begynt å få øynene opp for denne problematikken etter 22. juli, og nå sist etter kommisjonen oppkallt etter denne datoen, kan jo klikke seg inn på dette innlegget fra mai 2010.

søndag 19. august 2012

Basse


Dette spilte vi da jeg vokste opp. En kan bruke hva som helst - men ikke hendene. Til basse brukte vi gjerne en 1/4 liter melk da jeg gikk på Ungdomsskolen.

Utrolig artig - mye artigere enn fotball. Kanskje det har noe med at jeg gjerne vant i Basse, men ble tatt ut sist i fotball?

(Beklageligvis fyrer innslaget opp under myten om at trøndere har snørrbrems)

lørdag 18. august 2012

Ansvar igjen

22. juli-kommisjonen har lagt fram sin rapport, og det er dyster lesning for politiet som etat. (At helsevesnet kom svært godt fra det må vi også huske. Det viser også at politiet ikke i utgangspunktet hadde en umulig oppgave.) (Bildet: "Duty", av Edmund Leighton)

Ikke bare var det mye som gikk galt den dagen terroren rammet, men mye har gått galt i etterkant også. Ikke minst gjelder det tildekking av opplysninger, ansvarsfraskrivelse og regelrett løgn. Øystein Mæland har gått, noe jeg brukte som utgangspunkt for et innlegg om farene ved homogene miljøer. Men det er ikke bare han som har ansvar her - og hva skal konsekvensene være av å ha ansvar for det som gikk galt, og for å vri seg og sine unna ansvar gjennom løgn og fortielser i etterkant?

I vinter berømmet jeg Audun Lysbakken for å ha gått av og dermed å ha tatt ansvar (det innlegget het "Ansvar" så derfor må jeg finne på noe nytt nå). Men er det å ta ansvar å forlate sin stilling? Har ikke Politimester i Nordre Buskerud, Sissel Hammer, et poeng når hun sier "Det er et tungt ansvar jeg ønsker å ta videre?" (Aftenposten i dag, s. 20). Er ikke det å ta ansvar å rette opp etter seg? Kanskje det også er noe primitivt å fjerne folk som har gjort feil, og noe vi bør legge av oss? Det å jage syndebukken ut i ørkenen fjerner også vår skyld, men bare symbolsk.

Men la oss nå ta det i tur og orden. Det å ha et ansvar består i det å forvalte tillit. Det betyr at det ligger ære i det å ha et slikt oppdrag, og man er ansvarlig overfor noen - gjerne de som har gitt deg oppdraget, men i offentlige embeder er det i siste instans samfunnet som gir deg tilliten. Det er samfunnet som er oppdragsgiver. I artikkelen i dagens Aftenposten siteres ministre og politiledere med utsagn om ansvar, og det diskuteres hva dette innebærer, og forfatterne spør "Kanskje det ikke har noen hensikt å bytte ut folk." (s. 23)

Artikkelen viser til feilinformasjon, hemmelighold og mye annet som ikke inngir tillit. Likevel sitter de ansvarlige for disse handlingene i sine stillinger.

I det å ha ansvar ligger det å svare for den tilliten man har vist. Det som går bra inngir mer tillit og bidrar til respekt. Det som går galt må man stå til ansvar for. Det betyr først og fremst at det fører til uønskede konsekvenser for den som har ansvaret. Bøter og gapestokk er upassende i vår tid, og det er også fengsel såfremt det gjelder handlinger og mangel på slike som ikke faller inn under straffeloven.

Det at det har gått galt på en slik måte at man må stå til ansvar må først og fremst handle om den tillit man har fått i kraft av å utøve et ansvar for et område, en etat eller annet. Det at man, som Jernbanedirektør Steinar Killi etter Åstaulykken sitter i sin stilling og bare sier ordene "Jeg tar ansvar", er ikke å ta ansvar. Det er bare å si tre ord. Har noe gått galt er det den ansvarlige - reelt eller formelt har mindre å si - som må ta støyten. På egne eller etatens vegne. Det er en uønsket konsekvens å fratre sin stilling - og det er en relevant konsekvens.

Artikkelen i dagens avis spør om det har noen hensikt. Hensikten finnes tydeligst når man ser på det større bildet: ledere som tar konsekvensen av egen og/eller organisasjonens feil, mangler eller svakheter gjennom å fratre stillingen bidrar til at også andre ledere blir bevisst på den tillit de forvalter. Dette er det mange som overser i dagens debatt - også journalistene i Aftensposten. Dertil kommer det at en ny leder er en ny start, symbolsk og reelt.

Det å kunne kvitte seg med folk som ikke gjør jobben sin er en vesentlig verdi i et åpent og demokratisk samfunn. Valg gjør at vi kan skifte ut politikere vi ikke liker uten å spille blod. Når det gjelder ansvarsfulle posisjoner i for eksempel politiet må vi stole på at politikerne gjør jobben sin. Det er i korrupte og nepotistiske samfunn at det er lett å bli sittende i ledende stillinger selv om man har feilet grovt. Eller?

fredag 17. august 2012

Scenen de klipte bort

En av oss

Det var ikke overraskende at Øystein Mæland i går trakk seg som direktør for Politidirektoratet, og det var heller ikke videre oppsiktsvekkende at vi i den forbindelse fikk avdekket hvor tette bånd det var mellom politisk ledelse i Arbeiderpartiet og dermed i regjeringen, og Mæland. Mye har vært skrevet om dette, og mye ble sagt i går og i dag om denne saken. Jeg skal ikke repetere noe av dette i dette innlegget. (Bildet: Wikimedia Commons)

Det som er interessant på et mer overordnet plan er de prosessene som fører til slike utnevnelser som den av Mæland. Det er hevet over enhver tvil at han er flink. Men dertil var han også godt kjent blant de som skulle ansette Politidirektøren. Utenfra, og særlig blant de av oss som gjerne ser et skifte av regjering neste høst, er det klart at dette er et eksempel på "kameratkjøring": man ansetter "en av oss". Begreper som "Arbeiderpartistaten" sitter løst når slikt kommer opp.

Men dette fenomenet er vesentlig mer utbredt enn som så. På et grunnleggende plan viser forskning at ansiktslikhet tillitsfremmende - trolig fordi det øker sjansen for at man er i genetisk slekt. Jeg husker godt da jeg satt på en fortauskafe i Roma med en romersk venn. På andre siden var det et byggeprosjekt, og alle firmaene som var involvert sto nevnt på et skilt. Det påfallende (for en nordbo) var at alle etternavnene var det samme - bortsett fra ett. Min venn, som har amerikansk mor og har bodd mange år i utlandet, så hva jeg så på og forsto: "I will bet you anything that it is the son-in-law". Jeg ville ikke vedde imot.

Men likhet er ikke bare genetisk, den gjelder annen type likhet også - noe jeg omtalte i forbindelse med min serie om "Politikk og personlighet", særlig i innlegget "Gjengen". Det gir en trygghet å omgi seg med folk som deler ens verdier, verdensbilde og ikke minst fordommer. Dette får man gjennom oppvekst og utdanning.

I næringslivet, i alle fall på toppnivå, har man en svært sterk tendens til å ansette folk med ens egen bakgrunn. Siviløkonomer ansetter siviløkonomer som har gått på de samme forelesningene som en selv, og som deler verdensbilde, kompetanse og fordommer. Gjerne kjønn også, men det er man i det minste mer bevisst på i disse dager. Det er verre med alt det andre som IKKE lar seg avdekke så klart og tydelig som kjønn.

I offentlig forvaltning tilsetter man gjerne jurister - enten juridisk kompetanse er påkrevd eller ikke.

Jeg overdriver selvsagt - men bare litt. Tendensen er allmenn, og dypt menneskelig. Derfor er det ikke rart at Mælands navn kom opp i forbindelse med den stillingen han hadde. Han var "en av oss", og dermed et trygt valg. Ikke bare kjente man til hans kompetanse, man kjente også hans verdier, verdensbilde og man hadde delt formative erfaringer gjennom flere år i regjering sammen.

"Nettverk" og "nettverksbygging" består ofte av akkurat dette: belønning av likhet. Ulempen er selvsagt at der alle tenker likt tenker ingen særlig mye. Det brer seg en kultur, en kultur der man ikke evner å se seg selv utenfra. Enten det er City bankers, mange som er ansvarlige for utrolig grådighet og feilvurderinger, eller det er mindre innflytelsesrike miljøer: dette skjer over alt. Men konsekvensene - som i det norske politiet og i finansmarkedene - kan bli katastrofale.

Det viktigste botemidlet er rett og slett å være klar over farene. Man kvoterer for kjønn, men ikke for faktorer som har mye mer å si for hva som skjer mellom ørene på folk. Et blikk utenfra, noen som skiller seg litt ut og tør si fra, er nødvendige i enhver sammenheng der viktige beslutninger skal fattes.

Selv er jeg av den oppfatning at næringslivet burde kvotere inn en humanist eller statsviter i ethvert styre. Naturligvis etter grundige vurderinger. Der det er noen som tenker litt annerledes må alle skjærpe seg. Det er også en gevinst i seg selv.

onsdag 15. august 2012

Mer jag etter vin

Så kom den på nett i Aftenposten, artikkelen jeg har hatt æren av å bidra til, og som jeg omtalte da den sto i Bergens Tidende og Adressa. Bildet er tatt av Jon Hauge, og jeg håper og tror jeg kan bruke det siden jeg tross alt figurerer i det.

Saken er noe forkortet i Aftenposten i forhold til det som sto i de andre avisene, men det er jeg likegyldig til. Da ble heller ikke min egenerklæring som nerd med. Uansett: det var helt tilfeldig at de kom bort til meg i butikken den formiddagen i juni.

Men det var ikke noe tilfeldig i at jeg befant meg i Burgunderhjørnet.

mandag 13. august 2012

Boka har kommet!

Det vil si: den har vært tilgjengelig fra Amazon.co.uk siden 20. juli, og på Kindle siden 4. juni, men det var først på fredag jeg fikk den i hendene selv. (Trykk gjerne på bildet for å få et godt inntrykk av det. Denne har de vært heldig med!)

Det har blitt en flott trykksak! Høye produksjonskvaliteter, og så er det innholdet da. Der er jeg ikke helt objektiv, naturligvis, men jeg er stolt over resultatet. Om andre og relevante personer tar seg bryet med å sette seg inn i det vi har lagt fram vet jeg jo ikke, men ved denne utgivelsen har vi gjort vårt. Vi kan heretter vise til boken, og det har jeg jo allerede gjort ved flere anledninger.

Den er kostbar. Prisen er på Grand Cru nivå, og står derfor i stil med innholdet mener nå jeg. Men enten man bedømmer den etter prisen, eller etter omslaget, så er dette et kvalitetsprodukt!

torsdag 9. august 2012

Postnerdismen i vin

Helt tilfeldig ble jeg intervjuet av Schibsted-avisene i juni i år da jeg var på besøk på Vika-polet i Oslo. Kanskje verden beste vinbutikk? Det omtalte jeg i en tidligere bloggpost som jeg valgte å kalle "Alt er tomhet og jag etter vin".

I intervjuet erklærte jeg meg bramfritt som nerd. Det er en type nedsettende omtale av seg selv som fungerer mye bedre enn skryt fordi det viser at man er sikker på seg selv, men den er likevel uangripelig. I bloggposten bekjenner jeg at jeg har nådd nivået etter "nerd", og ber om hjelp til å identifisere noen kjennetegn ved postnerdismen. Den hjelpen får jeg fra en venn. Han påpeker disse, og jeg legger til en utyping av dem:

1. At man vet at neste "vintage of the century" er rett rundt hjørnet.
- hvert år lages det nye viner. Dette er en variant av "evig gjenkomst", og det sikrer at alle som driver med vin kjører samme løpet om igjen og om igjen. Hver årgang er forskjellig, og et evig diskusjonstema blant vininteresserte er årgangenes kvaliteter. Har man holdt på en stund vet man at ekspertene har forutsett grovt regnet 600% av de store årgangene etter første smaking. Noen få ganger er det åpenbart at årgangen er strålende, men som oftest er det ikke noen som vet hvor god årgangen blir før det har gått 15-20 år. Men det hindrer ingen fra å være bombastisk, og som oftest blir det glemt når man tar feil.

Vinjournalister lever av å komme på trykk, evt. få abonnenter til nettsidene sine. Derfor må man skaffe seg oppmerksomhet - og det å være kategorisk og bombastisk er en utbredt strategi. Postnerdene har vært her før, og tar det langsiktige perspektivet. For min del vet jeg også at Bordeaux 2010 neppe blir moden mens mine sanser er med meg, så her vil jeg kun kjøpe viner i lavere pris-og kvalitetslag.

2. At man vet at det er langt flere gode viner ute i verden enn man noensinne kan få smakt.
- det at man klarer bevisst å styre unna viner man har god grunn til å tro er svært gode, det tyder på at postnerdismens stadium har inntrått. Om ikke "alt ER tomhet og jag etter vin", så har det i alle fall lite for seg å skaffe seg alt som er bra. Man trenger ikke bare vinene, men også kunnskap og erfaring som er relevant. Dette betyr at det er svært mye vin jeg ikke har (og heller ikke vil få dersom jeg ikke skaffer meg full jobb som vinsmaker) forutsetninger for å verdsette. Så selv om man kunne rekke over alt av interessant vin, så har man ikke forutsetninger for å nyte dem.

3. At man innser at som regel vet gamlekara best hva som skal til for å lage bra vin, og at man vet hvem disse er.
- dette er erfaringens lønn. Men den eies ikke evig: også vinmakere legger om kursen, eller de overlater roret til en ny generasjon som vil gjøre ting på sin måte. Det kan slå begge veier. Nerdens evne til å suge til seg kunnskap forsvinner ikke i postnerderiets stadium, og eierskifter og praksisendring er noe vi har øyne og ører åpne for.

4. At man vet at vinjournalistikk er en idrett med betydelige begrensninger.
En av de viktigste innsiktene er at poenger er en latterlig - men også nyttig - greie. Det latterlige aspektet har også et skadelig element: det å tro at man "har" vinens kvalitet gjennom å kjenne ekspertenes poengsummer. Jeg kunne legge ut om poenger i vinbedømninger, men i kapittel fem i boka vår, The Aesthetics of Wine, gjør jeg akkurat det mye mer fyldestgjørende enn jeg kan her. En ting kan jeg nevne, om ikke annet, og det er poengenes fetishkarakter. De blir mål i seg selv, og nerdene har en tendens til å legge mye større vekt på poengene enn det de kan tåle.

En vinjournalist er en person som smaker mye vin, og de aller fleste vinene smakes under suboptimale forhold. Hver vin får noen sekunder på å vise seg frem, og dette er basis for bastante konklusjoner. Jeg har stor respekt for mange av disse ekspertene, og vet at de er flinke og gjør så godt de kan. Men likevel: vidtrekkende konklusjoner felles på spinkelt grunnlag. Som postnerd vet man dette, og tar alt med en neve salt.

5. At man vet at ens egne smaksløker er unike, og derfor stoler mer på egen smak enn på andres.
- jeg ville vel ha ordlagt meg annerledes, men i tiden som nerd har man vært over svært mye og vet ganske bra hvilke typer vin man har mest igjen for å smake og drikke. Jeg har prøvd, men vet at verken Sherry eller Portvin er noe jeg skal satse på. Det kan være gode viner, kvalitetsviner, og de fortjener sikkert all den gode omtalen de får. Men likevel: jeg synes ikke om disse typene vin, men anerkjenner dem som store viner. Jeg anerkjenner også Dostojevsky som en stor forfatter, men liker ikke å lese hans bøker.

6. At man kjøper vin fordi den virker interessante heller enn fordi andre skryter av den (se punktene over).
- igjen ville jeg vel valgt andre ord, for jeg følger med anbefalinger. Og det er noen jeg stoler mer på enn andre. De har fått min tillit, og den er basert på det at vi deler verdier og prosedyrer. Dette er ting som ligger under enkeltbedømmelser, og som derfor er mer verdt enn et tilfeldig samsvar av bedømmelser. (Jeg skriver dessuten på en artikkel om begrepet "tillit" i estetiske sammenhenger)

(Bildet mitt er fra Minerve, Aube, i Frankrike, og illustrerer hvordan det er å nå opplysningens fase).

tirsdag 7. august 2012

50 år (igjen)

Et kort jeg fikk til 50årsfeiringen, laget av Håvard Myrvold på Skilleås. Sykkelen er min mors gamle, tegnet ned til minste detalj, katten er Worse (1986-2001) og bakgrunnen et reisemål jeg har satt meg.

søndag 5. august 2012

Tre modne viner

Domaine de Chevalier 1996 (Pessac-Léognan)
Litt antikkrosa i kanten, dufter av blyant og røyk, den flotte og glatt teksturen til en fyldig og moden vin. Lang ettersmak. Jeg ser at noen gir den under 90 poeng på nettet. Jeg er mer positiv til den enn som så.

Savennières "Clos du Papillon" 2002 (Dom. de Closel)
Gyllen farge, men ingen oksidasjon. Duft av tørket aprikos, noen vil kanskje si eplekjeller også, samt honning. Vinen er ganske viskøs, men i disse OL-tider kan vi si at den treffer planken perfekt. Den har et løft i seg som gjør de 14,5% alkohol vanskelig å forstå. Men hvem klager når vinen er så flott som dette? Lang ettersmak. Virkelig en flott vin!

Morey-Saint-Denis 1er Cru "Clos de la Bussière" 1998
Ingen tegn til alderdom på fargen. Duften går i retning nyper, urter og kyllingkraft. Det er en spenning og spenst i vinen som man så ofte får i gode burgundere. Verken årgang eller vinmark er av de mest verdsatte, men dette var mer enn godt nok.

Å ta livet tilbake

Det følgende ble trykt i Namdalsavisa fredag 3. august i år. Det dreier seg om et emne jeg har skrevet om flere ganger her på bloggen, og selv jeg ble bedt om å bidra til avisen var emnet selvvalgt.(Ill.: Markus Hofko)

Å ta livet tilbake
- Av Ole Martin Skilleås

Det er en tendens i tiden at vi lager sykdommer og syndrom av ganske alminnelige plager. Man kan få diagnoser for det meste av det vi for bare noen år siden regnet som ganske alminnelige variasjoner av det å være menneske. Men det går en grense, og den grensen går der plagene begynner å ta over livet ditt.

 Fobien tar over

For min egen del hadde jeg klaustrofobi. Jeg fikk sterke lår av å løpe i trappene heller enn å ta heisen, og med en del planlegging klarte jeg å styre unna offentlige toalett der jeg måtte låse døra. Det var en plage, men jeg og fobien hadde et ganske greit samliv.

Men så begynte fobien å ta over. Først litt – det ble også et problem å ta fly. Så ble jeg sittende og lytte etter ringeklokken som varsler at toget går på Bybanen her i Bergen. Dersom den ringte og banen ikke gikk umiddelbart, så var angsten som kastet over meg: jeg er innestengt! Til vi rørte på oss igjen. Og dette gjentok seg på hver stasjon. En halv time hver vei lå angstnivået like under panikk. En dag ble vi stående i en bilkø i Frankrike. Der kunne jeg jo bare åpne døra på bilen og legge i vei over åkrene, men likevel tok panikken tak.

Sånn kunne jeg ikke ha det! Jeg gikk til fastlegen, fikk henvisning, og så oppsporet jeg en psykolog som drev kognitiv terapi av panikkangst. Jeg skalv som et ospeløv da jeg postet brevet, for jeg visste jo at med dette ville jeg før eller senere bokstavelig talt “komme i heisen” – det jeg fryktet mest.

Panikkangst

Klaustrofobi er panikkangst, men panikkangsten har mange former. De to vanligste er kanskje sosial angst og helseangst. Felles for alle formene er at kroppens katastrofealarm blir utløst – det som gjør deg klar til å sloss eller løpe. Adrenalinet spruter ut i blodbanen og gjør at du puster som en atlet, og det utløser også store mengder sukker i blodet som skal gi energi til kampen. Men det gjør deg også kvalm og svimmel, du føler at alt er som i en skrekkfilm, og hele pakken er så fæl å oppleve at du gjør nesten alt for å unngå det som utløser angsten.

Når kroppen reagerer som om du er i livsfare begynner du å tro at situasjonen virkelig er livsfarlig. I alle fall nesten. Jeg skjønte jo, på et vis, at jeg neppe kom til å dø i den heisen – men kroppen min sa klart og tydelig at det sto om livet. Dette “flykt eller kjemp” systemet er helt uavhengig av din egen vilje, og er en slags mental allergi. Allergiske reaksjoner kan man jo heller ikke styre med viljen.

Å bryte stengslene

Behandlingen min var i en gruppe med åtte fobikere og to psykologer. Vi var to klaustrofobe, og de fleste andre hadde varianter av sosial angst og helseangst. Behandlingen var kartlegging av plagene og deres sammenhenger, og så en kontrollert og gradvis tilvenning til det vi oppfattet som livsfarlig. Vendepunktet for mange av oss kom vel da vi fremkalte panikkangsten helt frivillig midt på gulvet. Vi sto i ring og hyperventilerte det vi maktet, og alle symptomene kom veltende inn over oss. Men vi sto det over. Vi brukte 12 runder med terapi, og for syv av oss var det nok. Den åttende hadde svært omfattende plager, men også hun har opplevd store forbedringer.

Gradvis og forsiktig klarte jeg å oppholde meg i lukkede rom uten at kroppen koblet seg til panikkmodus, men det var et slit. En ung kvinne som var fanget i det som ofte kalles “flink pike syndrom” – en variant av sosial angst – klarte gradvis å koble ut sine fantasier om de andres forventninger til henne. Det siste jeg hørte fra henne var at hun hadde gått inn til sjefen og forlagt fast ansettelse – lenge før prøvetiden var over. Det fikk hun!

En annen, med helseangst, turte å løpe opp trappene. Da hun kom til gruppen slet hun med å forlate leiligheten. Den eneste andre mannen på gruppen turte endelig å ta opptaksprøven i Mensa. Det å bli vurdert av andre er skummelt for de fleste av oss, men har du sosial angst oppleves det som livstruende. Han klarte opptaksprøven med god margin.

Noen ganger kan det virke som om behandlere er ute etter å sette diagnoser for å skaffe seg klienter, og pasientene vil ha diagnosene for å skaffe seg sympati og oppmerksomhet. Historiene fra min gruppeterapi kan kanskje fortone seg utrolige for de som har malt seg inn i et hjørne med angsten sin, men de viser at en diagnose også gir en mulighet til å ta livet tilbake. De hardeste stengslene sitter ofte mellom ørene på folk, og våger man å røske i dem kan man komme langt. Det er viktig ikke å legge ut på denne ferden alene, men søke hjelp fra fagfolk. God tur!

lørdag 4. august 2012

Horst - Nøkkelvitnet (Krimroman)

Dette er den første krimboka fra etterforskeren Jørn Lier Horst. Den kom i 2004, men har unngått min oppmerksomhet helt til i år da jeg kom til å lese Bunnfall - den foreløpig siste i serien om etterforskeren Wisting. Den ga jeg en "klar anbefaling".

Det er relativt risikabelt å skrive krim om etterforskere i små skandinaviske byer med etternavn som begynner på "W". Sammenligningene med Henning Mankells Wallander trenger seg på. Nå er det slutt på de bøkene, men kan Horst og Wisting være jevngode alternativer?

Denne første boka er som de to andre jeg har lest, svært lettlest og underholdende. Språket flyter lett og utvunget, og handlingen og etterforskningen er svært troverdig. Det siste er ikke så rart gitt forfatterens førstehåndskjennskap til etterforskning. Spenning er det også, og romanmordene skiller seg trolig fra de virkelige med å være vesentlig mer intrikate enn 99% av de drap som skjer i virkeligheten.

I Nøkkelvitnet er min fremste invending, og grunnen til at den får en blott og bar anbefaling heller enn enn klar anbefaling, at den avgjørende sammenhengen var ganske tydelig for denne leseren lenge før den forekom for Wisting. Selvsagt er det gøy å føle seg smart, men det er heller en irritasjon over at Wisting ikke ser det åpenbare som melder seg.

Så hva skiller Horst og Mankell? Først og fremst den atmosfæren Mankell klarer å skape, og den interessen som manes fram for hovedpersonen. Det viktigste her er språket, som Mankell behersker som en ordkunstner og Horst som en svært dyktig journalist.

Men når det er sagt ble også Mankell ganske kjedsommelig etter hvert med dette gnålet om "hva er det som hender med dette landet" og så videre. Horst leverer et intrikat og velskrevet underholdningsprodukt som ikke gir seg ut for noe annet. Det er mye å like ved det!

Konklusjon - Anbefaling

onsdag 1. august 2012

Alt er tomhet og jag etter vin

I dagens Bergens Tidende, på sidene 6-7, får jeg gleden av å bidra til en sak om vin og vininteresse (den er ikke på nett). Det var helt tilfeldig at jeg var på Vika-polet i Oslo den dagen, og min pol-ferd var atypisk: jeg kjøper så godt som aldri vin noe annet sted enn her i Bergen (for Flesland er jo også i Bergen). Utvalget på polet i Valkendorfsgaten er fortreffelig, og er det noe som mangler er det bare å bestille. Men det går ikke alltid.

Den dagen i Oslo var det Michele og Patrice Rions Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos St. Marc 2009 jeg var ute etter. Den hadde de igjen der i magnum, men den kom ikke fram til Bergen da den ble sluppet i mars (tror jeg det var). Den havnet på steder som Oslo (naturligvis), Sandnes, Kongsberg og på flere andre pol, men ikke i Bergen. Vanligvis trekker jeg på skuldrene av slikt, men jeg har vinen i flere årganger, og denne smakte jeg også med produsenten. Jeg har også vært lyrisk om tidligere årganger.

Artikkelen siterer meg rett. Jeg brukte benevnelsen "nerd" om meg selv, og det jeg sier over vil vel i de flestes øyne bekrefte den diagnosen, men jeg mener selv å ha nådd post-nerd stadiet. Flammen brenner ikke like intenst, og dagen kan bli like bra om jeg ikke får tak i den vinen. Jeg har innsett at "Alt er tomhet og jag etter vin", for å vri litt på Forkynneren 1.14.

Hva kjennetegner post-nerd stadiet når det gjelder vin? Forslag legges inn i kommentarfeltet. På forhånd takk!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...