Jørn Lier Horst - Katarinakoden

Denne krimboka kom ut i fjor, men det var først nå jeg leste den. Har du lest en av bøkene til denne forfatteren om Wisting - detektiven i Vestfold som verken drikker, bruker knark eller har noen mer eller mindre eksotisk diagnose - vet du stort sett hva du får.

Det er en høy grad av realisme, noe forfatterens bakgrunn i politiet sikrer oss, og det er lite utenpåklistret samfunnsrefsing eller spinnvill action. Likevel er det spennende nok hele veien, der vi ganske tidlig aner konturene av hvem som er skyldig - men ikke hvordan ting henger sammen, eller hva som kunne være motivet. Selve koden er noe den forsvunne Katarina - en gammel sak som Wisting ikke har klart å legge helt fra seg - etterlot seg da hun ble borte.

Vi følger som vanlig Wisting, og i tillegg til han datteren Line som er journalist i VG. Ikke i denne boka riktignok, men hun blir dratt med likevel. Dette grepet minner meg litt for mye om Hardy-guttene, og det er å håpe at Lier Horst finner på noe nytt neste gang. Grepet med to generasjoner Wisting på saken har fungert bra, men det blir i overkant forutsigbart i bok etter bok.

Adrian Stiller er en ny detektiv i Lier Horsts persongalleri. Han er på mange vis en sterk kontrast til Wisting, og derfor en karakter vi kanskje får se mer til. Jeg håper det, for selv om det er en gjenkjennelsesglede i det å komme inn i et meget velkjent fiksjonsunivers, er det også spenningen som får oss til å plukke opp disse bøkene som tidtrøyte.

Språket til Lier Horst blir av noen beskrevet som platt, men det er både feil og misforstått. Det er ingen forsøk på språklig briljering eller noen uoppdaget poet som vil ut, men derimot en type språkføring som gjør jobben og som ikke tiltrekker seg oppmerksomhet på bekostning av det som formidles.

Jeg har omtalt de fleste av Horsts bøker om Wisting her på bloggen, og de fleste av de igjen er hakket bedre enn denne. Ikke minst mer spennende. Men likevel er den verdt å lese. 

Konklusjon - Anbefaling

Horst - Blindgang (Krim)

William Wisting rir igjen. Eller rettere: denne vestfoldbaserte detektiven tar en ny sak. Skal det boklesende publikum bry seg om det?

Det er det realistisk hverdagslige som preger Horsts bøker om Wisting. Som nå forhenværende etterforsker er det lite av fiksfakserier i prosedyrene Horst tar oss med på. Også her er vi oppriktig interesserte i hvordan ting henger sammen. Løsningen er interessant, og det er spenning i handlingen mot slutten.

Datteren til Wisting, Line, er også denne gangen med. Ikke som journalist men som venninne. Det er den eneste endringen i formelen som har fungert godt tidligere, men som blir litt forutsigbar. Det er som bøkene om Hardyguttene. Det er klart det er en forbindelse mellom saken som Frank og Joe holder på med, og den som faren deres må være så hemmelighetsfull om.

Andre bøker i denne serien har vært betydelig mer spennende, og til tross for væpnede og maskerte menn og to drap blir det litt tamt rett og slett.

Men jeg liker denne typen krim når den kommer fra Horst, og hører du til samme kategori leser så vil du trives meget godt i selskap med denne boka.

Konklusjon - Betinget anbefaling

Horst - Hulemannen (krimbok)

Som vanlig er dette spennende, troverdig og velskrevet fra Horst. Denne gangen er det også internasjonale forbindelser i den svært så alvorlige kriminaliteten som ligger til grunn. Det har det ikke vært så ofte hos Horst.

Men svært ofte viser det seg å være en nær forbindelse mellom det detektiv Wisting driver med, og det hans datter, journalist Wisting, skriver om. Dette gir Horst gode muligheter for å veksle mellom to scenarier fra kapittel til kapittel, og dermed ende hvert kapittel innenfor hvert scenario med en liten eller stor cliffhanger.

I tillegg kan han appellere til flere lesergrupper. Det er kanskje ikke så mange yngre lesere som lar seg begeistre over den middelaldrende detektivens oppdaging av nye rynker i ansiktet (ikke så mange middelaldrende mannlige lesere heller, forresten), og det er forfriskende å få det fiksjonale perspektivet til en ung kvinne som kontrast.

Tross disse fordelene for både lesere og forfatter, så begynner det å bli i overkant opplagt med disse forbindelsene. Det blir for mye Hardyguttene, der det alltid viste seg at den hemmelige saken faren etterforsket hadde klar forbindelse til de mysteriene guttene hans ramlet over. Horst skylder oss å overrakse neste gang - kanskje far og datter faktisk jobber med helt ulike saker? Sjokk! Vantro!

Språket til Horst er det få andre som bemerker, men jeg vet av egen erfaring at det som oppleves lett å lese ofte er det vanskeligste å skrive. Det er ikke slik at det som er vanskelig å lese er vanskelig å skrive, eller at det som er vanskelig å lese rommer grundig og dypt tankearbeid. Det er som regel motsatt. Prosaen til Horst glir lett og uanstrengt - det er en fornøyelse å lese, og det går fort unna.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Horst - Jakthundene (Krim)

Jeg har før omtalt flere av bøkene til Horst, herunder de to første og de to forrige. Jakthundene er den foreløpig siste og den klart beste. Men hvorfor?

Den er først og fremst svært spennende - ikke uten betydning i denne sjangeren. Det er mye som står på spill, ikke minst for Wisting som nå også blir etterforsket og suspendert fra den stillingen som er livet hans. Dertil øker spenningen utover i boka, og får sin utløsning mot slutten som seg hør og bør. Mye av dette er eminent filmbart, og det ville overraske meg om ikke Wisting blir TV-serie om ikke så lenge.

Som i noen av de tidligere bøkene blir denne skrevet som en "stereo-bok". De to kanalene er Wisting selv, og den andre er datteren Line som er journalist i VG. Dette ligner litt på bøkene om Hardy-guttene, i grunnen, men det fungerer som bare det.

Jeg har også før sammenlignet med Mankells bøker om Wallander. Initialen i etternavnet og en datter med fornavn som begynner på "L" som også etterforsker er bare to overlagte likheter. Denne gangen går Horst så langt at han plasserer en litt perifer karakter i Wallanders hjemby Ystad. Jada: vi tar hintet! Og denne boka er like bra - om enn på en annen måte - som mange av bøkene om Wallander.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Jørn Lier Horst - Vinterstengt (kriminalroman)

Dette er den nest siste krimboka fra Lier Horst. Jeg har omtalt de to første nå i sommer, og den tredje siste - Bunnfall i mai. Det betyr at jeg ikke har lest de mellomste bøkene ennå, og dermed kan jeg heller ikke påstå at det er "en jevn stigning". Men jeg vil i alle fall hevde at dette er den beste av de jeg har lest. Det kan være flere grunner til det.

En kan være at Horst har blitt mer fortrolig med sin hovedperson. Det er ikke bare denne leseren som nå vet mer om han enn før - det gjor nok også Horst. Konturene til Wisting kler klarere fram.

Det gjør også handlingen. Her er det mer dynamikk - det er mye som foregår, og handlingen skjer på flere plan. Mens vi i de første bøkene følte oss mye smartere enn Wisting (ikke minst i Nøkkelvitnet) er det omvendt her.

Som før er språkføringen helt eksemplarisk. Dette er god underholdning - svært god underholdning.

Konklusjon - Klar anbefaling

Horst - Felicia forsvant (Krimbok)

Den andre boka i serien om William Wisting er på mange vis bedre enn den første. Den første boka var på ingen måte dårlig, det er bare at denne er hakket bedre. Her er får man ikke servert innlysende sammenhenger som vår detektivhelt burde ha sett. Fortid og nåtid veves sammen, og fristen for foreldelse nærmer seg.

Som jeg nevnte i anmeldelsen av den første boken, så er dette lettlest krim på en god måte. Det er virker uanstrengt - men det er antakelig tilkjempet. Det er ingen stereotyper eller lettvintheter, og med forfatterens politifaglige ballast kombineres realisme med høyspenning.

Konklusjon - Klar anbefaling

Horst - Nøkkelvitnet (Krimroman)

Dette er den første krimboka fra etterforskeren Jørn Lier Horst. Den kom i 2004, men har unngått min oppmerksomhet helt til i år da jeg kom til å lese Bunnfall - den foreløpig siste i serien om etterforskeren Wisting. Den ga jeg en "klar anbefaling".

Det er relativt risikabelt å skrive krim om etterforskere i små skandinaviske byer med etternavn som begynner på "W". Sammenligningene med Henning Mankells Wallander trenger seg på. Nå er det slutt på de bøkene, men kan Horst og Wisting være jevngode alternativer?

Denne første boka er som de to andre jeg har lest, svært lettlest og underholdende. Språket flyter lett og utvunget, og handlingen og etterforskningen er svært troverdig. Det siste er ikke så rart gitt forfatterens førstehåndskjennskap til etterforskning. Spenning er det også, og romanmordene skiller seg trolig fra de virkelige med å være vesentlig mer intrikate enn 99% av de drap som skjer i virkeligheten.

I Nøkkelvitnet er min fremste invending, og grunnen til at den får en blott og bar anbefaling heller enn enn klar anbefaling, at den avgjørende sammenhengen var ganske tydelig for denne leseren lenge før den forekom for Wisting. Selvsagt er det gøy å føle seg smart, men det er heller en irritasjon over at Wisting ikke ser det åpenbare som melder seg.

Så hva skiller Horst og Mankell? Først og fremst den atmosfæren Mankell klarer å skape, og den interessen som manes fram for hovedpersonen. Det viktigste her er språket, som Mankell behersker som en ordkunstner og Horst som en svært dyktig journalist.

Men når det er sagt ble også Mankell ganske kjedsommelig etter hvert med dette gnålet om "hva er det som hender med dette landet" og så videre. Horst leverer et intrikat og velskrevet underholdningsprodukt som ikke gir seg ut for noe annet. Det er mye å like ved det!

Konklusjon - Anbefaling

Horst - Bunnfall

Jeg har vært på jakt etter god norsk krim etter at Jo Nesbøs serie med Harry Hole har gått over i fantasy-sjangeren. Det er heller ikke alle de gode gamle britiske som holder koken like bra: Elizabeth George har tapt seg, og Peter Robinson har heller ikke fulgt opp de beste av sine.

Greit da at jeg kom over Jørn Lier Horst. Som gammel politimann har han svært godt grep om det som foregår i korpset, og realismen er til å ta og føle på. Det er en god motgift i forhold til de siste bøkene om Harry Hole. Detektiven Wisting er faktisk ikke alkoholiker!

Mysteriet er innviklet nok, og persongalleriet er interessant. Dette er godt håndverk, men mer enn det også. Jeg gledet meg i alle fall til hver eneste leseøkt. Denne serien skal jeg få med meg, har jeg tenkt.

Konklusjon - klar anbefaling