torsdag 16. september 2021

Sonoma og Napa Chardonnay


Kistler  Sonoma Mountains 
Chardonnay 2014

Dufter grapefrukt. I munnen frisk, men den svir litt i munnen på grunn av alkoholen. Dette er en slags "regionalvin" men kostet 583 kroner i sin tid. Den siste utgaven som var inne på polet, 2018, kostet hele 729 kroner. Denne var god, tross kritikken, men det er ikke noen direkte stor vin så prisen er langt i overkant. 

Kongsgaard Napa Valley Chardonnay 2013

På nesen er det mandarin og litt sulfitt. I munnen er det fylde, friskhet og stor lengde. Skikkelig feit munnfølelse uten at det bikker over på noe vis. Dette var skikkelig bra, og det burde det vel også være til 889 kroner. Man kan fremdeles få 2018-årgangen til 959 kroner. 

Dette var siste runde med smaksnotater fra denne smakingen i 2017. Etter dette er det vel kun to runder til med notater fra skrivebordskuffen, og nå kommer det flere ferske notater etter hvert. 

tirsdag 14. september 2021

Valget i kulepunkt


Positivt

  • Ekstremistpartiene Rødt og MDG kom ikke på vippen. 
  • Venstre kom over sperregrensen.
  • MDG kom under sperregrensen.
  • Høyre kom over 20%. 

Negativt

  • Blågrønn regjerning ryker.
  • Rødt, med et i beste fall tvilsomt forhold til liberalt demokrati, kom over sperregrensen.
  • Anti-EØS partiene får flertall i ny flertallsregjering.*
  • Carl I. Hagen er tilbake på Stortinget. 

* Dette forutsetter noe som vi ikke vet, nemlig om Arbeiderpartiet gir fra seg et flertall av regjeringens medlemmer for å skape en maktbalanse de to andre trolig vil søke. (Lagt til innlegget etter publikasjon. Se kommentar under.)

mandag 13. september 2021

Vindkraft som lakkmustest


Ingenting viser så tydelig hvilke partier som har forstått hva klimautfordringene krever av oss som holdningen til vindkraft på land. 

Motstanden mot vindkraft på land er det ikke så vanskelig å forstå. De siste årene har flere anlegg blitt svært omstridt, og på ingen måte uten grunn. Anleggene ble godtatt for til dels lenge siden, og godkjenningene var mangelfulle siden størrelse og omfang var dårlig regulert. Anleggene har blitt mye høyere og mer omfattende enn de først tydet på (siden større møller er mye mer effektive, har det vist seg). Flere anlegg har også havnet i områder der de antakelig ikke burde vært bygget. 

Dertil har finansiering og eierskap vært omstridt. Også det av gode grunner. 

Men derfra og til å si nei til all videre utbygging av vindkraft på land er både populistisk og idiotisk. Idiotisk siden vi, både i Norge og på planeten Jorden, trenger mer fornybar kraft. Ikke fornybar kraft som pengesluk, men fornybar kraft som er såpass rimelig at den vil kunne utkonkurrere fossil kraft. Det er det bare vindkraft (her oppe i nord) og solkraft (lengre sør) som kan gjøre. 

Politiske partier som profilerer seg som miljøpartier, særlig MDG, vil sette en sluttdato for norsk oljeproduksjon. Men steinalderen tok ikke slutt på grunn av steinmangel men fordi bedre alternativ var tilgjengelige. Selvsagt kan man gjøre mye med energisparing - særlig i et land der strømmen er så billig som i Norge, men med mindre man går for Amish-alternativet må mye mer elektrisitet genereres.

Et parti som Arbeiderpartiet profilerer seg på hydrogen, men sier ikke ett ord om energikilden til dette hydrogenet. Hydrogen er en energibærer og ikke en energikilde som olje, vindkraft, gass, solenergi, kull eller atomkraft. Hvis hydrogenproduksjonen skal komme fra gass, for eksempel, så er det ikke mye til "grønn omstilling". Alle partier som profilerer seg på ny industri rundt hydrogen må si klart fra hva som skal være energikilden.

Vindkraft til havs er mye dyrere å bygge ut enn til lands, og er også betydelig vanskeligere og dyrere å vedlikeholde. Vindkraft til havs krever store subsidier og er dermed ikke noen kraft som vil utkonkurrere fossile kilder. 

Videre utbygging av vindkraft på land er en vesentlig del av det som kreves av oss for å nå nullutslipp. Norge er velsignet med mye vind og store ubebodde områder. Dessverre er vi også rammet av populistiske og kortsiktige partier, mange av dem liker også å fremstille seg selv som grønne. Men det grønne skiftet krever ikke bare bevilgninger. Det krever også at noe ofres. Det krever lederskap og klokskap. 

Så langt jeg kan se er det to partier som klart er åpne for mer vindkraft på land. Venstre og Høyre. Jeg håper jeg tar feil, men så langt er det disse partiene som har tatt inn over seg at man ikke får i både pose og sekk. Det er bare disse som er "voksne nok" i denne viktige saken til at jeg kunne tenkt meg å stemme på dem. 

lørdag 11. september 2021

Feil lærdom fra krigen mot terror


Verden før 11. september 2001 fortoner seg idyllisk på flere vis. Det kunne faktisk være en hyggelig opplevelse å ta fly, for eksempel. Ganske utenkelig i dag. Og det var faktisk også en utbredt oppfatning at vesten (det vil si USA, som oftest) burde grepet inn i mot folkemordet i Rwanda (500.000 - 800.000) og at NATO burde satt inn væpnet makt for å forhindre massakren på ca. 8.000 gutter og menn i Srebrenica. Resolusjoner i FN beskytter ingen. Det er det bare våpenmakt som gjør. Chamberlains vifting med et papir 30. september 1938 er en meget god illustrasjon på akkurat hvor mektige underskrevne papirer er. 

Etter invasjonen i Irak (enormt feilgrep) og uttrekningen fra Afghanistan (fiasko) er det en stor fare for at man lærer feil lekse. Vil vi (dersom vi er i live) tenke i 2041 at USAs beslutning i 2021 om å holde seg unna å intervenere i andre land var riktig? Jeg tviler. 

Når vi ser oss tilbake har vi den luksus å vite hvordan det gikk videre. Alternativene har blitt eliminert, og vi kan bare fantasere om hvordan verden hadde gått videre dersom USA ikke intervenerte i Afghanistan, eller bare trakk seg ut fra en rykende ruin etter at Al Qaida og Taliban var slått. Det er altfor lett å konkludere med at alt ville gått helt greit, og vi hadde sluppet alt dette fæle som har skjedd. Men det er akkurat det de fleste aviskommentatorer gjør. 

Det er i alle fall ingen grunn til å tro at Osama bin Laden og co hadde lagt ned virksomheten. 9. september 2001 var svært traumatisk, og bin Laden og co ville bare fortsatt med uventede og spektakulære angrep for å bryte ned det liberale og sekulære vesten gjennom terror. Dette skulle bare være starten på en langvarig bølge av terrorisme som massemord, for det var det 9. september var. Radioaktivt materiale og biologiske våpen var sannsynlige veier videre, for det var i alle fall ikke viljen det sto på.

Vi har hatt mye terrorisme fra den kanten de siste årene, og fra speilbildet deres som Behring Breivik, men spektakulære massemord har det ikke vært. Krigen mot terror har faktisk vært vellykket, for nå er det enkeltpersoner med kniv og lastebil som er islamistenes krigføring. Absolutt skremmende og dødelig, men spektakulære massemord som 9. september 2021 er det ikke. 

Den liberale intervensjonismen, derimot, er stein daud. Invasjonen i Irak var ikke bare overmodig, den var direkte stupid. Forestillingene om det liberale demokratiet som ville dukke opp straks diktator Saddam var fjernet var rett og slett magisk tenkning, og måten man grep an i Afghanistan var ikke mye bedre. Det liberale demokrati i vesten er en utrolig vellykket men også skjør skapning. Det så vi sist 6. januar i år i Washington DC. Betingelsene for at det samfunn vi nyter godt av i Norge i dag vokste fram var en serie av gjensidig avhengige men slettes ikke nødvendige hendelser og prosesser over flere hundre år. Slikt gjenskaper man ikke på null komma svisj i et stammesamfunn. 

Den feilaktige lærdommen fra Afghanistan er å ikke sette "boots on the ground" i andre land. Skulle en situasjon som Rwanda i 1993 igjen dukke opp tipper jeg vesten ville gjøre akkurat like lite som den gang da. Men verden henger sammen, og flyktningestrømmene vil fort minne oss på at det er en straff for å ignorere den uretten som ikke rammer oss selv. I første omgang. 

torsdag 9. september 2021

Smaking hos Wiengut Prager i Weissenkirchen - del 1


Torsdag 2. september kom jeg til Weingut Prager i Weissenkirchen i Wachau, Niederösterreich. Der smakte vi oss gjennom 2020-årgangen som ble tappet på flaske i juni i år. Sophie Hinterhölzl som ledet smakingen er på bildet over. (For de som vil besøke er det nok lurest å skaffe seg en avtale, og også å komme inn bakveien. Porten mot hovedveien holdes alltid stengt for å holde de mest tilfeldige gjestene unna.) (Foto: Ole Martin Skilleås ©.)

2020 Güner Veltliner Federspiel Hinter der Burg

Federspiel er enkleste og laveste nivå hos Prager, men står for over halvparten av volumet, og av volumet totalt er 40% Grüner Veltliner. Vinen er i en lett stil, en stil man gjerne forbinder med en aperitif eller terrasse-sesongen. På nesen er det grapefrukt og urter som dominerer i den slanke, lette og litt perlende stilen. Vinen er naturligvis ung, og vil nok legge på seg noe uten å forlate bruksområdet som her er antydet. På døra koster vinen 18 euro. Vinmarken ligger bak borgen, som navnet tilsier. 

2020 Riesling Federspiel Steinriegl

Det samme koster Rieslingutgaven av Federspiel. Her er det pære sammen med litt sitron på nesen, mens munnfølelsen ligner mer på vinen over. Lett, frisk og rett fram vin der syrene ikke er for brutale, og også denne vil nok legge på seg litt med mer tid på flaske. 

Etter hvert kommer notatene fra resten av smakingen også. Syv viner som alle er på Smaragd-nivå. 

tirsdag 7. september 2021

Å reise i EU i koronaens tid


Jeg kom nettopp tilbake fra min første reise ut av Norge siden desember 2019. Det var fantastisk å oppleve at det går an å komme seg ut i verden igjen. Det er som om trykket jeg har opplevd siden første nedstegning har lettet. Om ikke helt, så i alle fall ganske mye. (Fotograf: Hege Skilleås)

Men alt er ikke som før, selvsagt. Hvem kan vel vente det? 

Man må bruke maske både her og der. Særlig er det en prøvelse å reise timevis med trynetruse på, fra drosjen hjemmefra og til man er ute av terminalbygningen ved reisemålet. I butikker, muséer og over alt der folk kan tenkes å komme på kloss hold. Akkurat det er ikke så ulikt det vi er vant til. 

Men jeg er ikke vant med å måtte vise vaksinebevis over alt. Både de før nevnte muséene og på restauranter kommer man ikke inn uten å være fullvaksinert. For å komme inn i Østerrike (der vi var) måtte vi også ha et slikt bevis. Hadde jeg hatt hundre kroner for hver gang beviset måtte fram hadde jeg kanskje dekt inn reisen. 

Men det var verdt det! Det er lenge siden det å reise, og kanskje særlig med fly, var noe stas. Det har i grunnen vært en plage i nesten nøyaktig 20 år. Jeg venner meg ikke på trynetrusen, særlig siden brillene mine dugger over, men det er til å leve med. Å fiske fram vaksinebevis ved enhver anledning blir også fort til en vane. 

Tross alle irritasjoner med trynetruser og bevis, så var det virkelig en høydare å komme seg ut. Særlig når turen var så veldig vellykket, men bare det å vite at man kan komme seg ut bidrar i betydelig grad til sinnets munterhet. 

søndag 5. september 2021

Santa Barbara Chardonnay


2014 Tyler Santa Barbara County Chardonnay

En slags kommunevin fra Tyler. Dufter gummi og grønn frukt. I munnen er det virkelig friskhet og syrlighet. Godt i overkant syrlig etter min mening, og en slags motvekt mot stereotypen på californisk Chardonnay der moden frukt og fat gjerne dominerer. 

2013 Tyler Zotovich Family Vineyard Chardonnay

På duft er det mest sulfitt men også litt siturs i denne "grand cru'en" på vinstokker plantet i 1998. Frisk, stram og syrlig i munnen, og i ettersmaken er det også syrene som dominerer. Den mangler noe fylde, og vil vel ha godt av mer tid i kjelleren. 2018-årgangen er på polet nå til den nette sum av 650 kroner

Også disse notatene kommer fra skrivebordskuffen, som nå nærmer seg tom. Disse fra mars 2017. 

Bildet er fra Skurnik Wines og denne meget lesverdige artikkelen

fredag 3. september 2021

Poirot (NRKtv.no)


"Alle" kjenner Agatha Christies Hercule Poirot. Det er vel bare Sherlock Holmes av fiksjonens detektiver som er bedre kjent? For min egen del har jeg vært betydelig mer glad i Miss Marple enn i Poirot, som jeg har sett som en karikert og lite troverdig figur. Disse replikkene på fransk har slått meg som påklistret, for bare å nevne noe. 

Likevel, det er noe med å se en serie med 71 episoder over en ikke altfor lang periode som gir et noe annet inntrykk enn en episode her og en bok der. NRKtv.no har denne skattekisten fram til 31. mai 2022

Framfor alt er det produksjonskvalitetene i denne serien som er så imponerende. Her er det virkelig ikke spart på noe. Tidskoloritten er fabelaktig, og om plottet og karakterene ikke faller i smak kan man konsentrere seg om bygninger, rom, klær og kjøretøy og gi øynene en fest de sjelden blir innbudt til. 

Og så er det David Suchet i hovedrollen. Her er det virkelig snakk om å bygge en karakter og å holde på den gjennom 71 episoder, noen av dem på en og en halv time. Suchet er en "method actor," og det er ingenting som overlates til tilfeldighetene. Det som er helt klart, er at David Suchet for evig og alltid vil være Poirot. Den siste episoden, som man helt klart må se til slutt, er gripende. 

Ni måneder og 71 episoder tilsier omtrent åtte episoder per måned, hvilket vil si omtrent to per uke. 

Konklusjon: Sett i gang!

tirsdag 31. august 2021

Kjellerviner i august


2009 Lucien Le Moine Gevrey-Chambertin 1er Cru Les Cazetiers

Jeg tror dette er den første flasken på dette nivået jeg har åpnet fra denne årgangen, og den er inne i flytsonen allerede. Jeg fikk siste slanten fra flasken i eget glass, og det var litt grumsete. Minimal, om noen, filtrering tipper jeg. Jeg kompenserte med å ta et annet glass fra karaffelen som gikk rundt. Særlig det første glasset, det med grumset, var preget av hibiskus i tillegg til modne bringebær. Ingen av de to glassene hadde noe særlig preg av Côte de Nuits-krydder, men det var jord og god friskhet i tillegg til frukten. En solid og meget tilfredsstillende vin med god lengde. Produsenten har ord på seg for å være en eikeentusiast, men det merket jeg ikke noe til her. Kjøpt for 582 kroner i 2012. (Bildet: Gevrey -Chambertin med Les Cazetiers øverst til høyre. Klikk for større utgave.)

*Gjenkjøp? - Absolutt.

2010 Domaine Huet Vouvray Sec Le Mont

Gyllen, aromatisk, fyldig og frisk. Det er denne vinen i fire adjektiv. Duften har litt dyrepels over den ferske aprikos og lime frukten, og munnfølelsen er smidig og frisk. Og lang. Herlig vin, og sørgelig at dette var den siste flasken. Kostet bare 237 kroner i 2012.

*Gjenkjøp? - En kasse! 

2015 Reichsrat Von Buhl Forster Ungeheuer Riesling Großes Gewächs

Dessverre oksidert. Dufter klart, tydelig og umiskjennelig epleskrott eller litt mislykket eplejuice. Ikke udrikkelig, men langt fra det den skal være.

*Gjenkjøp? - Nei. 

2012 Georg Mosbacher Forster Ungeheuer Riesling Großes Gewächs

Litt reduktiv på nesen, men det er også sitrus der som blir mer tydelig med tiden. I munnen er det god intensitet gjennom hele smakskurven. Den utmerker deg virkelig gjennom det overbevisende avtrykket den gir. Ettersmaken er lang og deilig. 

*Gjenkjøp? - Ja. 

2018 Domaine du Bel Air (Pierre et Rodolphe Gauthier) Bourgueil Les Vingt Lieux Dits kr 250

Lenken vitner vel om at dette ikke er en vin som har samlet støv i kjelleren særlig lenge. Vi snakker om et par dager, men siden den ble ført i kjellerboken kommer den likevel med her. 

Virkelig herlig og saftig Loirevin med frisk frukt og passe fasthet. Bringebær, bjørnebær og fioler på nesen, med et litt mørkere preg under som kan identifiseres som lær. Det er ingenting av de grønne aromaene man gjerne får i Cabernet Franc så langt nord. Vi kan vel takke et varmt år for akkurat det. Denne vinen er en stor utfordrer for regionalburgundere og Cru Beaujolais for ren og skjær presis frukthedonisme. 

*Gjenkjøp? - Definitivt. 

2019 Antoine Sanzay Saumur-Champigny La Paterne kr 288

Klart mørkere enn vinen over, og på duft er det solbær som dominerer. Heller ikke her er det noe innslag av grønn paprika eller annen vegetal aroma av det slaget man historisk har vent seg til fra Cabernet Franc så langt nord. Det er vel klimaendringer og forbedringer i vinmaking som har gjort sitt. Også denne er frisk og fruktig, men ikke så "saftig" som vinen over. Det er mer struktur, og en noe bitrere tone utover i smakskurven - uten at det er noen kritikk av vinen. Den er mer åpenbart en matvin enn den over, selv om vinen over også gikk bra til steik og ovnsbakte poteter. 

*Gjenkjøp? - Ja. 

Begge de to siste vinene kom på spesialslippet i august og representerer meget gode kjøp. "Annen fransk" er en kategori som rommer regioner som har hatt bra av klimaendringene - i alle fall når vinmakerne vet hva de holder på med. 

«Gjenkjøp» er en måte å vurdere en lagringsvin, og ikke en intensjon om å løpe ut for å finne vinen igjen og kjøpe den. Spørsmålet som besvares er i langversjon dette: Hadde jeg kjøpt vinen der og da til den prisen jeg betalte dersom jeg den gang visste det jeg vet nå – nemlig hvordan vinen ville smake når den var ferdiglagret.

Jeg har adoprtert dette kriteriet fra Bill Nanson’s Big Red Diary blog om burgundere, og mener det er mye bedre enn ulike poengskalaer som er svært utsatt for både inflasjon og krymping. 

søndag 29. august 2021

Fattoria La Monacesca Mirum 2007


Dette begynte som en flight med La Monacescas Mirum i tre årganger, men 2010 var oksidert (prematurt) og 2012 var korket. Men den eldste i flighten var derimot god.

Fattoria La Monacesca Verdicchio di Matelica Riserva Mirum 2007

Dufter aprikos og korn. Harmonisk og lekker i munnen, med god fylde. Virkelig en herlig vin.

I 2014 var jeg ikke begeistret for samme vin, da jeg fant den for lapp. Det samme var kritikken mot 2010, som jeg drakk i fjor, og samme årgang drukket året før

La Monacesca høster Mirum sent og fermenterer lenge. Vinen gjennomgår malolaktisk fermentering og ligger 18 måneder i stål på bunnfallet og blir tappet 1. desember to år etter årgang. 

En periode, da vinen var i hyllene på et pol jeg frekventerte, var Monacescas standardvin husets hvitvin hos familien Skilleås. Nå har jeg bestilt inn et par flasker fra 2017 til den beskjedne prisen av 165 kr, mens Mirum 2013 til 245 kr får være for min del. At den blir for lite frisk i de fleste inkarnasjonene jeg har møtt den, er hovedårsaken til at jeg lar den være - tross en god pris. 

Notatet er fra april 2017, og en del i min kampanje "Frem fra skrivebordskuffen".

fredag 27. august 2021

Kinas desinformasjonkampanje


Kinas maktspill i WHO satte organisasjonen muligheter til å stoppe covid19-pandemien sjakk matt, som jeg viste i et tidligere blogginnlegg. Hvordan viruset spredte seg til mennesker er fortsatt uklart, og jeg har ingen tro på at det ble bevisst satt ut av politiske myndigheter i Kina. Men det er opplagt at det ble spredt til hele verden på grunn av Kinas behov for å fremstå uklanderlig. Det å ikke miste ansikt er åpenbart avgjørende, og det er også derfor landet nå er i gang med en kampanje med desinformasjon om virusets opphav. 

De har prøvd seg før, med at viruset kom til landet med frossenfisk og andre fantasifulle fremlegg. Alt for å tåkelegge sakens fakta, selvsagt. Det er slikt kommunistiske og andre diktaturer driver med. Men nå har kampanjen fått et tydeligere fokus. Nå er det et laboratorium i Wisconsin, USA, som er pekt ut av Kina som opphavet til SARS-CoV-2. 

Det er selvsagt latterlig, og fullstendig uvitenskapelig, men det spiller ingen rolle når målet er å få Kina til IKKE å miste ansikt over den mest alvorlige pandemien i verden på hundre år. Dessuten får teorien godt fotfeste i Kina og andre diktatur uten fri tilgang på informasjon. Retusjering i alle dens varianter har jo vært en kommunistisk paradeøvelse helt siden Lenins tid. 

Det er også Russland som er inspirasjonen for Kinas moderne desinformasjon. Strategien er todelt:

  1. En skamløs vilje til å spre halvsannheter og rent oppspinn. 
  2. Å gjøre dette gjennom mange kanaler og på høyt volum. 
Effekten er at publikum blir underholdt, forvirret og overveldet. Oppdrag utført! 

På 80-tallet var Sovjet-Unionen på gang med en kampanje om at HIV/AIDS var utviklet og spredd av USA og CIA. Fort Detrick i Wisconsin var utpekt som kilden. Det samme laboratoriet er nå utpekt av Kina.

I mellomtiden minsker sjansen for å finne ut hvor SARS-CoV-2 faktisk kom fra av rent biologiske grunner. Ikke at Kina noen gang har vist noen tegn til åpenhet eller vilje til upartiske undersøkelser. 


onsdag 25. august 2021

Charlie Watts RIP


"Alle" skriver om Charlie Watts nå etter hans bortgang i går, 24. august, og jeg kan ikke være dårligere. 

Det bør ikke være noe sjokk at en mann på 80 år dør, men sånn kan det likevel være når noen "alltid har vært der" og har fulgt deg i mange tiår. I Rolling Stones var han på mange måter det solide midtpunktet i et band der motsetninger kom og gikk, og mange andre medlemmer kom og gikk. Alle gikk godt over ens med Charlie, og mens det var mye styr rundt de fleste andre i bandet var Charlie legemliggjøringen av stil og eleganse, stoisk ro og deadpan humor. 

De to gjenlevende medlemmene fra originalbesetningen, Keith og Mick, har fra tidlige år vært det kreative musikalske sentrum. Men denne artikkelen av Alexis Petridis viser også hvordan Charlie har bidratt musikalsk og tematisk til låter der han ikke har fått kreditt. Det er nok mange andre også. 

Med sin personlighet var Charlie en stødig faktor i en vill verden, og en person man kunne relatere seg til uten noen sinne å ha møtt han. Han vil savnes! 

tirsdag 24. august 2021

Et musehull i Pfalz


Endelig var det sist søndag smaking i Vitis Bergensis igjen. Den forrige "vanlige" smakingen var i oktober i fjor, og jeg ledet den også. Det samme gjorde jeg for de tre online-smakingene vi hadde i vinter og vår. Ikke minst var det hyggelig å se folk igjen. 

Denne gangen var det Pfalz Riesling som sto på programmet, og med en "dyp" kjeller kunne jeg lage en litt nerdete smaking der vi kunne utforske evige tema som vinmarksvariasjoner, produsentprofiler og årgangsvariasjoner. Det kommer vi tilbake til, men vi startet forsiktig i en "Erste Lage" vinmark i Deidesheim for å komme litt inn i organisert smaking igjen før oppgavene ble mer krevende. 

Mosbacher Deidesheimer Mäushöhle Riesling Trocken 2017 

Dufter modent korn og lime. Overraskende myk i munnen, med fin fylde og grei syre. Balansert og fin vin til en grei pris. Tror vi betalte 210 kroner for denne. 

Acham-Magin Deidesheimer Mäushöhle 2016 

Ett år eldre, og lysere enn vinen fra Mosbacher. Duften er utpreget tropisk, med ananas og mango. I munnen er den strammere enn Mosbachers utgave, men også mindre fyldig. Dette gjør at syren stikker seg litt ut, og den er ikke i like god balanse som Mosbachers utgave. 

Vinmarken (se bildet) på 301 mål ligger i en sør-sørvestvendt helning på 125-180 moh. Familien Maus eide stykket en gang i tiden, og det er en helning (Halde, som ble til Helde og så til Höhle). Så ikke noe musehull egentlig, men det er i det minste en gøy vridning på et navn. 

søndag 22. august 2021

Weissensee (NRKtv.no)


På NRKtv.no ligger det mye bra, men jeg vil påstå at den tyske serien Weissensee kanskje er den beste serien. Over fire sesonger på seks episoder følger vi en priviligert familie i DDRs Øst-Berlin fra 1980 og til 1990. De er priviligerte fordi to av dem, far og sønn, har høye stillinger i Ministeriet for Statssikkerhet (Stasi). Derfor kan de bo i et stort hus ved Weissensee. (Bildet: Familien Kupfer)

Den andre og yngre broren i familien er en fraskilt politimann med en datter. Han forelsker seg i datteren til en regimekritisk sangerinne, og så følger intrigene på. Men ikke bare forutsigbart. Det store ved serien er at nesten alle karakterene, og i alle fall alle de sentrale, er komplekse og sammensatte. Ingen er bare onde og bare gode. Serien fremstiller godt hvor de "kommer fra," og hvilke dilemma de står overfor. 

Jeg har jo selv en fortid i DDR, for å si det slik. Bare følg min beretning fra besøket i 1982. Jeg bodde i England da muren falt i 1989, og ble kjent med mange fra bak muren. Dette er min nære fortid, og bare det er nok til å gjøre dette ekstra interessant. 

Men det er et svært spennende drama også. Det mangler ikke på spenning eller overraskelser. Skuespillerne er jevnt over meget gode, men særlig Uwe Kockisch som Stasi-offiseren Hans Kupfer er strålende. Kockisch har også en meget relevant fortid siden han som tenåring satt ett år i fengsel for forsøk på republikkflukt, som det så fint het. 

Den eneste på samme nivå, eller kanskje et hakk over, er Jörg Hartmann som spiller hans sønn Falk Kupfer. Den klart minst sympatiske i familien viser sårbarhet, og få skuespillere ville klart den balansegangen Hartmann gjør til sitt glansnummer. 

De fire sesongene byr alle på sine tema, og det er opplagt at "oppvasken" etter DDR og Stasi, samt den trøblete overgangen til markedsøkonomi kommer i sentrum i de senere rundene. 

Det er ikke urimelig å hevde at den fjerde sesongen kanskje ikke kom helt opp på samme nivå som de tre foregående, men ingen som har sett de tre første verken vil eller bør gå glipp av den heller. Helt til siste slutt byr serien på overraskelser og vendinger som får deg til å se sentrale karakterer på en ny måte. 

Jeg måtte ta minst noen dagers pause mellom hver sesong for å roe nervene, noe jeg vil anbefale. Likevel ville jeg uten å nøle sett det hele igjen - og det er vel noe jeg setter meg fore å gjøre før den forsvinner fra NRKtv.no til nyttår i 2023. 

Hvorfor heter serien Weissensee - rent ut over at mye foregår i huset ved denne innsjøen nord i Berlin? De som ser den kan gjerne sende meg forslag, for den er et (etter min tolkning, i alle fall) tematisk relevant og overgripende element i det hele som går ut over historie og politikk. 

Dette er et stort og gripende drama du bare MÅ se. 

(For de som har sett den: Her er ekstramateriale du sikkert vil ha interesse av.)

Konklusjon - Klar befaling!

fredag 20. august 2021

Kinas kontroll over WHO skapte en pandemi

Overskriften viser til funnene i en svært lang og grundig artikkel i The Times søndag 15. august. Den er vel noe av det mest grundige og opprørende jeg noen gang har lest. De tre bildene her i innlegget (trykk på bildene for å se en større versjon) oppsummerer det viktigste, men får ikke med seg hvor solid underbygget hele resonnementet er. De to forfatterne er som heltids detektiver å regne, og deres rapporter er verdt hele abonnementet mitt på The Times
Kort fortalt begynte Kina allerede etter den første SARS katastrofen i 2003 å forberede seg. Ikke for å unngå en lignende helsekatastrofe, eller en verre en, men på å unngå å komme i vanry. Det var aller viktigst å unngå å tape ansikt og inntekter, som man hadde gjort med SARS, og for å oppnå det måtte man få kontroll med WHO (Verdens helseorganisasjon). Gjennom FIFA-lignende prosedyrer og korrupsjon fikk man innsatt sine folk som Generalsekretær. Man måtte for all del unngå noen som agerte på tvers av Kinas interesser, som Gro Harlem Brundtland hadde gjort i 2003. Man unngikk en verdensomspennende pandemi, men Kina ble sittende igjen som syndebukk. Det måtte ikke skje igjen!
Resultatet kjenner vi. WHO trodde på Kina i de avgjørende månedene i desember 2019, og de to første månedene i 2020. SARS-CoV-2 fikk spre seg verden over, og millioner av mennesker er døde av Covid19 og millioner har mistet sine kjære, sitt arbeid og fremtidsutsikter. Men Kina har så langt klart å unngå å få ansvaret.

Noe av grunnen til det, er trolig at en notorisk upålitelig President Trump tidlig var ute og pekte på Kina. For en gangs skyld hadde han gode grunner til det. 

Det er virkelig opprørende å lese hvordan Kina og WHO forledet verden aktivt, og sørget for at viruset fikk spre seg verden over. Hvis ikke kollapsen i Afghanistan hadde funnet sted samtidig som denne artikkelen ble publisert, tror jeg Tedros Ghebreyesus ville blitt bedt om å gå av. 

Dessverre har Kina et balletak på WHO, og den personen nest etter Xi Jinping som har størst ansvar for pandemien vil antakelig få gjenvalg som Generalsekretær i det nå gjennomskandaliserte WHO. 


onsdag 18. august 2021

Monterey Chardonnay


Det er ikke alltid tittelen min rimer så bra som i dag, men er vinene i like god rim og rytme? 

Francis Ford Coppola Chardonnay 2014

Den enkleste hvite fra filmregissøren i denne omgangen, og den kostet i sin tid 180 kroner. For det fikk man en frisk og grei hvitvin som duftet friske grønne epler, men også litt maling. Til prisen skal man jo ikke vente seg for mye. 

Francis Ford Coppola Diamond Collection Chardonnay 2015

Diamantsamlingen kostet ikke så mye mer, 229 kroner, men her var det mer vinmaking å spore. På duft er det eik og tropisk frukt som dominerer - mest grapefrukt. Det begynte som litt grapefrukt, men den utviklet seg i en dominerende retning. På toppen kommer det svidd smør. I munnen er den ganske søtlig, og den balanserer på grensen til litt emmen. Men den lander på riktig side. Nå er det 2018-årgangen som er inne, og noen pol fører den i sine hyller

Copain Laurels Grade Chardonnay 2012

Denne vinen kom ikke så godt ut, og det skyldes nok i hovedsak et snev av kork. Det er tropisk duft, men smaksbildet er litt flatt og flater helt ut i ettersmaken. Det er ikke mye kork, men mer enn nok til å ødelegge vinen. Om man kjøper 2013-årgangen på polet til 499 kroner vil man trolig få en mye bedre vin for pengene

Notatene er fra mars 2017, og en del av min kampanje "opp fra skrivebordskuffen."

mandag 16. august 2021

Hvordan bør vi veilede?


Det følgende var mitt manus for en innledning på oppstartsmøtet for ExPhil ved UiB nå i august. Bakgrunnen er selvsagt erfaringer vi har gjort i pandemien, og om noen av de verktøy vi har brukt også bør brukes når pandemien ikke lenger tvinger oss til det. (Jeg brukte ikke manuset, så det jeg sa hadde nok noen avvik fra hva som står her.)

Innledning

Vi sto i gangen i tredje etasje, med forskriftsmessig avstand, og noen stilte spørsmålet om hva som ville endre seg permanent etter pandemien. Da hørte jeg plutselig meg selv si, spontant og kategorisk: «Jeg kommer aldri til å veilede en eneste student på kontoret igjen!»

Jeg ble veldig overrasket. Verken spontant eller kategorisk er favorittøvelser for en tvisynt trønder, så jeg ble nysgjerrig på hvor dette kom fra. Jeg tror jeg har et svar, som jeg vil komme tilbake til, men først vil jeg si litt om veiledning høsten 2021, før jeg går over på PPP -  postpandemisk pedagogikk (og litt logistikk).

Høsten 2021

Nå ser vi også at selv om pandemien ikke er over synes forbindelsen mellom covid19 og intensiven og det som verre er, å være brutt. Men fullvaksinering er ingen mirakelkur. En venn var fullvaksinert, frisk og i god form, men fikk covid19. Drøye to uker med kraftig sykdom fulgte (‘this ain’t no flu!’), og en drøy måned etter friskmelding er han fortsatt ute av stand til å leve helt som normalt. Slapp, og tåler ikke anstrengelser. For min del har jeg ingen interesse av å dra med meg 50 studenter etter tur inn på et kontor i tre kvarter for å se hva som skjer på virusfronten. For å endre oppfatning om det, måtte det å veilede på Zoom være et klart dårligere alternativ enn å gjøre det ansikt til ansikt – eller ansiktsmaske til ansiktsmaske. Og det er det ikke, mener jeg.

Post-pandemisk pedagogikk (PPP)

La meg rydde en mulig misforståelse av vegen først. Jeg har ingen studentfobi. Tvert om. Selv ExPhil studenter med tvilsom motivasjon synes jeg det er stas å bli kjent med, men det lar seg gjøre også på Zoom. Dertil er logistikken en positiv faktor. Det å kun ha en tid å forholde seg til, heller enn både tid og sted, er en lettelse for både veileder og student. Det å ikke finne fram, å føle seg litt pjusk og å bli for sen til bussen spiller ingen rolle for digital veiledning. Selvsagt kan data-utfordringer dra i motsatt retning, men denne faktoren er, tror jeg, betydelig mindre nå enn den var for ett og et halvt år siden. Dessuten er det en stor fordel å kunne forholde seg til en delt tekst på en skjerm – som vi kan på Zoom.

Men selv dette kan ikke forklare mitt midlertidige anfall av spontanitet der ute i gangen i tredje etasje.

Postpandemisk Pedagogikk

For å spole fort fram til det jeg tror tok meg ut av min vante personlighet et øyeblikk, så var det «opplevd kontakt med studentene

Studenter som jeg ellers opplevde som stille og forsiktige var betydelig mer aktive og frittalende på skjerm enn jeg har opplevd samme kategori studenter på kontoret. Ofte er det disse vi sliter med å nå gjennom til. Vi tenker kanskje på det å samhandle via skjerm som distanserende og fremmedgjørende, men det har flere sider og noen av dem positive.

Jeg tror vi ofte overser hvor intimiderende det kan være for en fersk student å stille på noens kontor med utkast i hånden for å bli frittet ut og (tenker studenten) stilt til veggs. Selv om vi er vennligheten selv, er det noe i situasjonen som vi gjerne overser – tror jeg. Vi er autoritetspersoner, og distansen som det digitale utgjør, det å kunne være i sitt foretrukne miljø under veiledningen kanskje(?), senker spenningen.

Men det er likevel ingen garantert suksessformel. Formatet har sine innebygde begrensninger, og det er viktig å huske på de rådene man får når man skal spille inn undervisningsvideoer: Se i kamera, vær livlig – overdriv gjerne bevegelser, osv. Det gjelder å nå gjennom den lille åpningen der fremme og ut til studenten.

Kanskje denne hindringen gjør at man engasjerer seg noe mer i det å få kontakt også?

Avslutning

Spontaniteten er et for lengst overstått stadium for meg, men selv etter gjennomtenkning vil jeg nok foretrekke å veilede ExPhil på Zoom også i den postpandemiske pedagogikken. Men uansett digitalt eller ansikt til ansikt, den avgjørende faktoren for suksess er hvordan vi veileder og ikke bare mediet. 


lørdag 14. august 2021

Marche Verdicchio


Villa Bucci Verdicchio dei Castelli di Jesi Classico Riserva 2012

Litt generell duft med modent korn og litt nøtter. Fin og elegant i munnen, men ettersmak blir det lite av. Grei nok, men forglemmelig. 

Villa Bucci Verdicchio dei Castelli di Jesi Classico Riserva 2013

På duft mye det samme som vinen over, men også noe mer kjemisk i retning maling. Friskere i munnen,  lang og intens, men den svir også litt på alkoholen. Ikke helt vellykket, men den setter mer avtrykk enn den litt eldre broren. 

Sartarelli Balciana Verdicchio dei Castelli di Jesi Classico Superiore 2012

Noe gulere enn de andre her, med en helt annen og mer intens duft. Dessverre er ikke det til det gode, for det er et element som stikker seg ut. Det er svidd gummi, og uansett hvilke andre kvaliteter vinen måtte ha, så er de uten relevans siden det man legger merke til er svidd gummi. 

Totalt sett en svært svak flight. Jeg har smakt mye god Verdicchio både fra Jesi og kanskje særlig fra det høyereliggende Matelica, men i denne flighten var det lite godt å finne. 

Smakingen fant sted i april 2017, og dette er et ledd i min serie frem fra skrivebordsskuffen. 

torsdag 12. august 2021

Skal vi sette en sluttdato?


Klimakrisen er reell, noe som blir mer og mer klart og tydelig for hver dag som går. Norge er produsent av et av de produktene som ved forbrenning gjør dette problemet verre. 

Å slutte å produsere olje og gass i dag er det visst (nesten) ingen som mener at vi skal, men flere mener vi bør sette en dato for når siste brønn skal være plugget. Er det lurt å gjøre det? Det er en tilnærming til problemet som er tilbudsstyrt. Tanken er at når det ikke blir produsert olje, så blir den heller ikke forbrent og omgjort til utslipp av CO2.

Dette er jo åpenbart feil, noe en titt på verdens kjente oljereserver (illustrasjon over) viser. Med få unntak (som Canada) er disse reservene i land med en i beste fall tvilsom profil på demokrati og menneskerettigheter, og de vil knapt merke at de erstatter vår produksjon (som utgjør ca. 2% av verdens produksjon). Hvis Norge setter en sluttdato uten noen internasjonal avtale om at også alle andre gjør det, eller i alle fall Iraq, Russland, Saudi-Arabia, Venezuela og de fleste andre store produsentene, så har det ingen annen funksjon enn at disse tar over leveransene. Sjansen for at noen slutter når de ser at lille Norge gjør det er null. 

Kanskje det gir MDG og noen andre bedre samvittighet, men da må de være lite opptatt av klimaet på kloden og mer opptatt av å ha fått til noe som IKKE gjør noen forskjell. 

Et annet og noe oversett faktum er at ca. 15-20% av oljeproduksjonen går til produkter og ikke til forbrenning. Å slutte å ta opp olje vil føre til en enorm krise både innen landbruk og medisin. På bildet under er det bare ett av produktene som ikke har til dels mye olje i seg. Kan du se hvilket?

Klimakrisen kan bare løses av tiltak på etterspørselssiden, i all hovedsak produksjon av fornybar energi som utkonkurrerer fossile kilder enten gjennom teknologisk utvikling (vindkraft er billigere å produsere enn kullkraft og oljekraft i store deler av verden) eller gjennom politiske tiltak (CO2 avgifter mm. som monner). 

Sluttdato for norsk oljeproduksjon er et blindspor. 

Å slutte å lete etter olje som skal produseres om 15-20 år er en annen sak. Det første vi må gjøre, og gjerne i dag, er å slutte å sponse de som leter etter olje. Det er bortkastede penger, og en måte å motarbeide egen politikk. 

tirsdag 10. august 2021

Ridge Santa Cruz Mountains Chardonnay


Ridge Estate er en adresse for kvalitetsvin. Selv slike som hater amerikaniseringen i vinbransjen kjøper og lagrer Ridge i kjellerne sine. Vinmakeren, Paul Draper, er en autoritet, og han har jeg til og med truffet. I 2013 holdt han en smaking ved Hotell Augustin i Bergen som man kan lese om ved å følge lenken her. Vinene til Ridge har etter hvert et høyt prisnivå, og er jevnt over utsolgt på Vinmonopolet. 

Disse vinene kommer fra Santa Cruz Mountains der Ridge holder til. De vokser på ca. 1100 - 1300 moh. 

Ridge Estate Chardonnay 2014
Denne vinen framsto som ganske voldsom, og den var helt tydelig ødelagt av svovel. Kostet 479 kr. 

Ridge Estate Chardonnay 2012
Dufter anis, smør og litt kokt jordbærsyltetøy. I munnen er den lapp og lukket. På ingen måte vellykket. Kostet 375 kr, og på to år var denne altså blitt en hundrings dyrere.

Ridge Montebello 2013
Den er litt stum, men dufter litt av gule frukter. I munnen er den ganske lapp. Vinen er ikke bra, og jeg begynte å mistenke snik-kork. Kostet 629 kr.

Ridge Montebello 2011
Fokusert duft med eik og sitrus, og i munnen er den merkbart søtlig. Det som skjemmer er en noe sviende alkohol. Ettersmaken er litt kort, men selv i 2017 var nok denne litt ung. Kostet 485, og den var altså blitt nesten 150 kroner dyrere på et par årganger.

Det ble sagt på smakingen at 2012, 2013 og 2014 var regnet som gode årganger, mens 2011 var trøblete. I glasset var det helt klart 2011 som var noe å trakte etter, mens de andre skuffet stort. Generaliseringer om årganger er en svært krevende øvelse, og bør helst leses med en generell advarsel. 

Notatene er fra mars i 2017, og en del av min "frem fra skrivebordsskuffen" kampanje

søndag 8. august 2021

Naomi Osaka (Netflix)


Naomi Osaka, for de som ikke kjenner til henne, er blant annet verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver. Hun er 22 år, spiller tennis, og har allerede vunnet fire Grand Slams (de største og mest krevende turneringene). Denne mini-dokumentarserien på Netflix har tre episoder på mellom en halvtime og tre kvarter. 

Serien har ganske mye både privat og personlig materiale, og er ikke laget med noen som helst kritisk distanse eller med et journalistisk grep ut over det å la henne mer eller mindre ta over det hele. For min del er det rørende å se hennes to foreldre i privat opptak overlykkelige trille rundt med henne som lite barn. Det vi i svært liten grad får se, er det beinharde regimet med hjemmeskole og intens trening fra en svært tidlig alder. 

Først og fremst er serien ganske kjedelig for alle andre enn blodfans. Den er ikke redigert med noen nerve eller med noe tydelig overordnet grep. Vi kommer kanskje litt nærmere personen bak resultatene og kontroversene, men jevnt over må dette produktet kunne karakteriseres som mislykket. 

Kontroversene går blant annet på at hun under French Open nektet å delta på de obligatoriske møtene med pressen etter kampene. Hun hevdet at hun ikke ville tåle kritiske spørsmål om hvorfor hun ikke spilte like godt på grus som på hardcourt. Hun fikk bøter, og trakk seg senere fra turneringen. Wimbledon (som så mange andre er hun heller ikke vant til å spille på gress) trakk hun seg også fra, og viste til mentale problemer. 

Det er mange sider ved kontroversene, både de jeg har nevnt og de jeg ikke har nevnt, men denne serien kommer ikke inn på dette i noen særlig grad. Det må også nevnes at hun hevdet å være mentalt stresset under OL, der hun røk ut tidlig etter å ha fått æren av å tenne den olympiske ild. Men tennis er en ekstremt stressende sport der det fysiske og det mentale går over i hverandre, og der det er "vinn eller forsvinn" som gjelder hver gang man spiller. 


Det er en god del sutring i serien, selv om det også kommer fram mye positivt - om forholdet til søsteren Mari (som også ble dyrket fram under samme harde regime, men som ikke ble like god). Det nevnes ikke at hun er svært privilegert, rik og innflytelsesrik - og det er på denne bakgrunn den klagingen vi hører fremstår som sutring. 

Som halvt japansk og meget merittert idrettsutøver, har hun tjent svært mye på reklame som jeg går ut fra slår særlig sterkt i det enorme asiatiske markedet. Og hennes utvilsomme sjenanse er ikke verre enn at hun stiller opp i badedrakt på coveret av Sports Illustrated Swimsuit Issue.


Naomi Osaka er en svært god tennisspiller med mentale utfordringer som hun er åpen om. Som barn av foreldre fra Japan og Haiti er hun en ypperlig rollemodell for mange. Men denne serien ble for tam og ukritisk.

Konklusjon - Bruk tiden på noe annet. 

torsdag 5. august 2021

Hvit Friuli


Dario Roccaro Friulano Vigna del Rolat 2015 (340)

Harmonisk duft der ingenting stikker seg ut, men med tid i glasset kommer det litt grapefrukt. Balansert i munnen på frukt og syre, men alkoholen svir en del. Alkoholen blir hengende utenpå, liksom, uten å bli integrert. Vinen er utsolgt, men de har både 2016 og 2017 i listene. 

Betulle Colli Orientali Friulano 2015 (250)

Duft av korn og maling. Lett og lekker i munnen, og harmonisk. Men smakskurven stopper fort opp. Her er det ingen lengde. Det er 2018 som nå er aktuell. 

Livio Felluga Abbaziadi Rosazzo 2014 kr 445

Aromatisk, med god fylde og lengde. Et lite smørpreg er det også her. Aromatisk stil på denne vinen. 

Det er i grunnen godt gjort at vinen fortsatt er å få (2021) på noen av de mindre spesialpolene og Tromsø, Langnes. 

Smaksnotatene her er fra april 2017, og er en del av denne serien. 

tirsdag 3. august 2021

Værtshuset Pieder Ro


På min bursdag i juli var vi på Værtshuset Pieder Ro i Kristiansand. Det så bra ut på nettet, og smaksmenyen virket fristende. Til den tok jeg vinmenyen i håp om at det skulle være en god kombinasjon. Det er jo det som er poenget med en vinmeny, i alle fall for gjesten. Min omtale her er i all hovedsak knyttet til vinmenyen, for det er der jeg har min kompetanse. Jeg gjorde ingen notater der og da, så derfor er vinprodusenter og slikt ikke med. 

Det første vi merket da vi omsider fant fram til rette delen av restauranten og ble vist til bordet, var at det var svært kjølig der. Vi ble sittende med yttertøyet på, og det er vanskelig å finne fram den gode stemningen når man sitter og småhutrer på en restaurant. Servitørene springer jo rundt og holder varmen, men de burde kunne sett at folk ikke var komfortable med temperaturen. 

Kamskjell het forretten, og var ett kamskjell med noe tilbehør. Litt snaut, kanskje, men rimelig god spise. Til dette skjellet fikk jeg en Aligoté fra Burgund. En god vin i seg selv, men uegnet til en så sart rett som kamskjell. Vinen var for spiss og smaksrik, rett og slett. En dårlig kombinasjon. En hvit burgunder, selv fra budsjettskiktet, ville vært et vesentlig bedre valg. Pinot Gris også, selvsagt, og andre hvite som ikke overdøver maten så mye som denne vinen gjorde.  

Til kveite, som var mer omfangsrikt og også rimelig godt spise (men jeg har smakt mye bedre, særlig siden denne ble ganske tørr) fikk jeg, av alle ting, en Sancerre Rosé. Rett nok er dette Pinot Noir, men igjen er det en dårlig vinmatch. Dette er en frisk og fin vin på terrassen en varm sommerdag, men som følge til en kraftig fisk som kveite passer den slettes ikke. Til det blir den for syrlig og lite fyldig. Igjen ville en budsjettburgunder (restauranten skal jo tjene penger) uansett farge (men ikke rosa!) vært mye bedre, og også andre fyldige hvite eller noe lysere røde ville vært mye bedre valg. 

Jeg formidlet en (noe komprimert versjon) av det som står over til servitøren, som i alle fall syntes å ta meg alvorlig (bak trynetrusen), og satte med det bordets tenåring i alvorlig forlegenhet. Jeg ble lovet at i alle fall vinen til indrefilet av okse ville passe godt.

Igjen var maten OK. Biffen var mindre mør enn jeg som kokk ville vært bekjent av, men ellers OK. Vinen var en californisk Cabernet Sauvignon. Den var som man kunne forvente, men mindre outrert enn slike viner var for et tiår siden. Matchen var god, om enn ikke helt etter min smak. 

Osten, Tallegio, er jo ikke laget lokalt. Den var som ventet god, og tilbehøret var bra. Vinen, en Riesling fra Alsace, kunne gjerne hatt noe mer restsødme. Men helt "off the charts" var ikke denne matchen. 

Desserten, Pasjonsfrukt Pannacotta, var meget god. Ikke så god som min frues versjon, men meget god. Og her kom vinkartet endelig til sin rett. Det ble servert en hvit Recioto fra Veneto som satt som et skudd! Mens de andre vinvalgene var bomskudd eller litt på siden, var dette valget rett og slett sentrumsblink. 

Når enden er god er allting bra? Nei, sånn er det ikke. Det er svært sjelden jeg er fornøyd etter å ha spist ute i Norge - selv om man legger godviljen til på grunn av prisnivået her i landet. Det er som oftest noe som underminerer det hele, for det er helhetsinntrykket man tar med seg som minne fra kvelden til tross for en og annen "høydare" (som den siste vinmatchen). 

Jeg var den eneste som drakk vin, og for vinmeny, to smaksmenyer og en treretter betalte vi 3000 kroner. Det var det ikke verdt. Dersom lokalet var mer tilpasset gjestenes komfortnivå, servicen var et hakk opp. Ja, maten også, selvsagt. Da kunne jeg tilgitt noen dårlige vinmatcher. Men helheten står ikke i noe rimelig forhold til utgiftene. For tre tusen vil man gå hjem igjen fornøyd, og det var vi ikke. 

Konklusjon - Spar pengene.

lørdag 31. juli 2021

Kjellerviner i juli - del II


2003 Domaine Huet Vouvray Moelleux Le Haut-Lieu

Eplepreget, men modne epler, og det er virkelig forunderlig hvor godt integrert sødmen er i denne vinen, årgangen og sødmenivå tatt i betraktning. Flott følge til sitronterte med jordbærcoulis. Kjøpt for fattige 280 kroner i 2010. 

Gjenkjøp? - Ja. 

2008 Château Sociando-Mallet

Fortsatt solid rødfarge. Duften er solid og fruktig. Mer av kjøtt og vilt enn blyant og solbær, men alle disse er med i duften. I munnen følger den opp det solide og fruktige inntrykket fra duften. God og dyp frukt, fin friskhet og god lengde. Såpass utviklet og integrert at den er smidig og rund i munnen, uten å miste grep eller fokus. Flott matvin, men også god å drikke for seg selv.

Gjenkjøp? - Ja. 

2008 Domaine Rion Nuits St. Georges 1er Cru Clos St. Marc

I det jeg slår den i glasset, ser det ut til at det er et lite brunskjær i vinen. I glasset er det ikke så lett å se noe slikt. På nesen er den ganske sjenert, men ikke på noe vi stum. Det er Nuits-krydder på nesen, over en frukt med kirsebær. Det tydeligste, derimot, er at den er noe nedtonet aromatisk - særlig sammenlignet med Argillières fra 2005 drukket for ikke så lenge siden. Noen vil si mineralsk, mens andre heller vil si "hard," men i alle fall er det heller ikke i munnen en frukt som bærer det hele til en harmoni. Vinen er "kjølig," med god presisjon, men frukten synes å være på tur ut. Det er noe helt annet enn da jeg smakte vinen først, i april 2011, og fant akkurat den frukten som lineært fyller ut og definerer vinen. Den er bare en skygge av seg selv, som den var på den forrige flasken. I det hele tatt så har 2008 vært en skuffelse i Burgund. 

(Foto: Ole Martin Skilleås, fra kjelleren til Patrice Rion.) 

Gjenkjøp? - Nei. 

2010 Domaine Huet Vouvray Sec Le Mont

Lys gyllen, herlig duft der honning over lime og gule epler dominerer. I munnen er det en klar og lineær balanse mellom frukt med litt fedme og en krystallklar syre. Ettersmaken er lang. Kort og godt en særdeles vellykket vin, som bare kostet 237 kroner i 2012. Jeg var smart nok til å sikre meg fire flasker, men dum nok til ikke å kjøpe en hel kasse.

Gjenkjøp? Oh yes!

tirsdag 27. juli 2021

Kjellerviner i juli - del I


2008 Gatinois Champagne Grand Cru Brut Millésimé

Dette har vært en av mine beste champagnekjøp, både denne årgangen og de tidligere jeg har hatt. Nå er det vanskelig å få tak i denne produsenten, for det er helt tomt på Vinmonopolet til tross for at de fortsatt finnes på Moestues hjemmesider. Nok om det. Denne siste flasken min, kjøpt for 482 i 2014, var fenomenal. Gyllen med et tydelig rødskjær. Meget god frukt, rik men frisk, og lang ettersmak. Aprikos, honning og bakt sitron på nese og på smak. Smidig, frisk og rik. Gikk virkelig perfekt til laksetartar med vaktelegg.

Gjenkjøp? - Kassevis!

2010 Dönnhoff Hermannshöhle Riesling Großes Gewächs

Lys på farge, med et meget tydelig grønnskjær. Det er ikke ofte at hvitviner er såpass grønne som dette. Men det grønne går ikke inn i smaksbildet. Det er Honning over lime, med et generelt blomsterpreg som ofte indikerer opprinnelsen i Nahe. En svært delikat og kniplingeaktig vin som også går bra til mat. Tysk GG leverer varene. Så til de grader!

Gjenkjøp? - Definitivt. 

2005 Domaine Rion Nuits St. Georges 1er Cru Clos des Argillières

Fortsatt mørk til en så gammel burgunder å være. Duften er enorm, til å slå deg ut. Jeg kunne ikke holde tilbake et "wooooooow." Her var det orientalske krydderier over en mineralsk kjerne, godt med frukt og kirsebær. I munnen råder harmonien, og frukten har dybde. Lengden er enorm. Dette er en av de beste burgunderne jeg har drukket på lenge, og det fra sølle Nuits-Saint-Georges. Jeg har kanskje drukket bedre burgundere, men de er få. Kjøpt for fattige 570 kroner i 2007.

Gjenkjøp? - En kasse!

I det hele tatt ser det ut til at jeg har vært heldig med disse innkjøpene også. Synd man ikke vet i innkjøpstidspunkt hvor vellykket vinen er når man skal drikke den (det er denne etterpåklokskapen "gjenkjøp" viser til), og ei heller hvordan importøren stiller seg til de ulike produsentene. Hadde jeg hatt kunnskap om begge, hadde jeg hamstret Gatinois. 


søndag 18. juli 2021

Kunstnerne og debatten


Ytringsfriheten virker å ha magre kår blant norske kunstnere når man følger debattene som har rast på sosiale medier i det siste, og som også har skvulpet over i avisene. Sløseriombudsmannen  og Ytringsfrihetskommisjonen er to stikkord, sammen med utfrysing, utkastelse og andre harde virkemidler. 

"Woke" har for alvor kommet til Norge og den norske kunstverdenen, og krav om krenkelsesfrihet og ideologisk renhet fremmes med styrke. Dersom man på ett eller annet vis kan knyttes til noe som ikke er helt og holdent "innafor," skal man fryses ut og fjernes fra utstillinger og bekjentskapskretsen. 

For over ett år siden skrev jeg om det kunstsynet denne retningen implisitt står for. Noen kunststudenter krevde at et verk på Kunsthøyskolen i Oslo er sexistisk og rasistisk (se bildet over), og at det burde fjernes. Det jeg reagerte på var kunstsynet: At kunst ikke skal uttrykke noe problematisk eller støtende, og at kunst er entydig og ikke kan forstås på flere måter. 

Det hører kanskje med til det videre begrepet "kunstsyn" at flere kunstnere mener det er viktig å slå ned på og ekskludere (for eksempel fra utstillinger) alle som kan assosieres med politiske eller sosiale oppfatninger som man mener ikke er akseptable. Vi kjenner dette synet fra flere hold og i mange ulike sammenhenger, men er det ikke særlig problematisk når det blir gjeldende syn blant kunstnere? 

For et drøyt tiår siden utga Knausgård Min kamp serien som på ingen måte var noen krenkelsesfri sone. Innen billedkunst, skulptur og installasjoner har provokasjon og problematiske uttrykk nærmest vært ortodoksien. Vi som var på "Sensation" ved The Royal Academy i 1997 opplevde kraftige provokasjoner. Et portrett av barnemordersken Myra Hindley, for eksempel, som var satt sammen av avtrykk av barnehender. Eller dukker av barn der ansiktene delvis var kjønnsorganer (Av Jake og Dinos Chapman). (Mer om utstillingen her.)

Problematikken rundt stempling og utestengelser gjelder flere områder i samfunnslivet, men når "woke" når kunsten på denne måten skapes en bevegelse som omdefinerer og innskrenker kunstens oppgave og virkeform. Den skal ikke lenger utfordre, provosere og utforske. Den skal støtte opp om en moralsk og politisk bevegelse. Det som ikke passer inn i dette, som Beecrofts bilde over, skal ut. Det er entartete Kunst

Jeg må tilstå at jeg er både forundret og skremt over denne utviklingen. 

tirsdag 13. juli 2021

Keller Rosé


Keller Westhofen Spätburgunder Rosé Trocken M 2019 kr 277

Denne vinen fikk god omtale ved slippet nå i juli, og siden været var meget rosévennlig tenkte jeg å gi den en sjanse tross prisen. 


Lys på farge er den, og duften er sammensatt. Det er noe rødfrukt her, men den må man lete etter. Bikker i retning rabarbra med et snev av markjordbær. Mest er det noe som kan minne om autolyse. I munnen er den knusktørr med et godt grep, men ikke helt i balanse siden frukten ikke følger opp, og den slutter ganske brått og altfor tidlig. 


Min konklusjon er at vinen er overvurdert. Den er vesentlig dårligere enn Il Mimo, som forblir min referansevin når det gjelder rosé, og den kostet kun 190 kroner i år. I det hele tatt mener jeg at Keller er overvurdert som produsent. Prisene har fulgt mannens renommé oppover, uten at vinene etter min erfaring har innfridd helt. Ja de er gode, men ikke noe bedre enn flere andre produsenter fra Rheinhessen, Pfalz og Nahe som fortsatt holder mer moderate priser. 


PS (en drøy uke senere): Tidligere sto det 2020 som årgang på denne i smaksnotatet over. Det var den som var anmeldt i anledning slippet i juli, og som sto på polets sider når jeg søkte etter butikk å kjøpe den i. Da jeg fant tomflasken forleden så jeg at det var 2019 jeg hadde kjøpt og drukket. Det kan forklare den forsvunne frukten. 

lørdag 10. juli 2021

Kistler Chardonnay


Kistler Les Noisetiers Chardonnay 2014

Litt stum på nesen med tydelig sulfitt. I munnen er det kjølig fruktighet i fin balanse med syren. Ettersmaken er på den korte siden. Konklusjonen er at vinen framstår som en ganske standard Chardonnay, men med kvalitet. Kanskje den kommer seg med tiden? Kostet 560 kroner, så man kan vente seg noe bedre. Fra Sonoma Coast. Her er detaljer på (den utsolgte) 2018-årgangen

Kistler Vine Hill Vineyard Chardonnay 2013

Dufter sitrus, asparges og litt lim. Frisk og intens i munnen, men med en god buffer gjennom fylde. Lang ettersmak i denne vinen fra en enkeltstående vinmark i Russian River (se bildet). Forsvarer fraktisk prisen på 641 kroner. 

Notatene er fra mars 2017, et resultat av skrivebordsryddingen. 

tirsdag 6. juli 2021

Venstresidens syn på arbeid


Det er lite som tyder på at arbeid er en kilde til undertrykkelse, og mye som tyder på at arbeid er en kilde til stolthet. Tvert om det venstresiden har begynt å hevde, med andre ord. 

David Graeber ga ut et essay i 2013 og en bok i 2018 om "bullshit jobs". Teorien er at automasjon har innskrenket behovet for arbeid i samfunnet, og at mange - kanskje et flertall - utfører meningsløse jobber som bryter ned individene. "Profound psychological violence" var Gaebers måte å si det på. Det er en kjapp og ikke særlig nyansert oppsummering, men den får duge her. 

Venstresidens kritikk av kapitalismen har i all hovedsak to hovedbestanddeler. Den ene er at kapitalismen leder til sin egen undergang gjennom akkumulasjon og etterspørselskrise (den moderne versjonen ser vi hos Piketty), og den andre er at kapitalismen ødelegger sjelen. Grovt sett. Graeber hører til sjelsødeleggelsens profeter, en linje vi også har sett i Marx' tidlige og mer romantiske skrifter om fremmedgjøring. 

Graebers kalkulasjoner var ganske pussige. Ut fra at 50% sa at jobbene deres gjorde en meningsfull forskjell for verden, og 37% som ikke gjorde det, så kalkulerte han at 37% av de 63% som ikke mente deres jobber var meningsløse støttet meningsløse jobber. Dermed ble det et flertall som hadde meningsløse jobber- bullshit jobber. Det er en ganske spuriøs utregning, men når konklusjonen er viktigere enn grundige undersøkelser blir det vel sånn. 

Når spørsmålet er om man gjør "en meningsfull forskjell for verden" er standarden skyhøy. Når man heller bruker data fra European Working Conditions Survey får man helt andre tall og dermed konklusjoner. De spør "do you feel you are doing useful work?" - og bare 5% svarer "sjelden" eller "aldri". Det er noe helt annet enn tallene til (avdøde) Graeber. 79% er stolte av hva de gjør, og 68% gleder seg til å dra på arbeid

Arbeiderbevegelsen brukte å hevde at folk var stolte av sitt arbeid. Gjør din plikt og krev din rett! - og lignende - var sentrale slagord. Nå har venstresiden kanskje blitt så akademisert at få har erfaring fra det som mange mener er bullshitjobber, og det har ført til at så mange kjøper teorien ukritisk. 

For venstresiden er det antakelig mer komfortabelt å fortsatt tro på dystopien om kapitalismen, enn det er å ta inn over seg at et stort flertall mener kapitalismens arbeidsliv er helt greit eller riktig bra


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...