Tre gamle årganger Clos des Ducs

Det er høytid når man får smake modne utgaver av anerkjente viner. En venn stilte med tre årganger av Marquis d'Angervilles Volnay Premier Cru Clos des Ducs i tre årganger fra 1990-tallet, og disse innfridde helt klart. 

Volnay 1er Cru Clos des Ducs 1996 (d’Angerville) 

Denne ble dekantert ved smakingen. Klar og lys, kanskje lysest av disse vinene. På duft er det avdempet generell rødfrukt. Jeg klarte ikke å gi den en tydeligere identitet enn det uten å trekke for mye på hva man vanligvis skal finne i Volnay. (Jeg prøver å være streng på å skille mellom det jeg finner og det jeg tror jeg finner, og å sjalte ut det siste.) Det er fin sødme i frukten, og fremfor alt en nesten overjordisk eleganse i uttrykket. Jeg har smakt denne årgangen noen ganger tidligere, for flere år siden, og den har stått seg meget godt. Den har blitt mer harmonisk, men elegansen har den alltid hatt. Jeg har fryktet at frukten skulle forsvinne før årgangens syre ble fullt integrert, men her har det gått helt utmerket med et lite og sjarmerende overtak for fruktsødmen. 

Volnay 1er Cru Clos des Ducs 1993 (d’Angerville) 

Den første flasken var korket, men eieren hadde med en reserve ('never leave home without it!'). Den fremstår som veldig stram og slank. Den er ikke så elegant og lineær som 96, og på ingen måte så kompleks og dyp som 91. I dette selskapet falt den litt gjennom. Jeg smakte denne årgangen bare en gang før, og det må være omtrent ti år siden. Da var den lovende, og den har ikke gått tydelig i riktig vei siden den gang. Litt skuffende, men konkurransen satte den vel tydelig i skyggen. Jeg registrerer at andre var mer positive til denne enn det jeg var. 

Volnay 1er Cru Clos des Ducs 1991 (d’Angerville) 

Påfallende mørk for en vin av denne alder, og med litt grums (ikke dekantert). Dufter veldig av sopp. Fersk sopp; som å sette nesen ned i en pose med fersk champignon. Stram i munnen, den sitter godt og meget lenge. Fint avslepet, mineralsk og fin. Det er litt sødme som er fint smeltet sammen syre, struktur og elegant frukt - som melder seg mer og mer med tid i glasset. Den har en kompleksitet som de to andre ikke kan by på, og den utvikler seg også mer (og på en mer interessant måte) enn de to andre vinene her. Klart den beste i en flott flight. 

Gjenkjøp?

Hvordan skal man vurdere en vin? Spørsmålet er påtrengende for alle som skriver smaksnotater eller forsøker på kommunisere hvor bra eller dårlig en vin er.

100-poengskalaen som så mange bruker sliter jeg med å anvende selv. Det blir for mange viner - i alle fall de som jeg har funnet det verdig å investere i - som havner mellom 89 og 93 poeng. Dessuten: det er ikke en 100-poeng skala. De første 50 brukes ikke av noen. De laveste poengsummene (opp til 80) kun for ødelagt eller ufyselig vin, så da sitter man igjen med ca. 20 brukte poeng.

Jeg kunne fortsatt med en utlegning om inflasjon og andre iboende farer med å knytte et tall til en vurdering, men jeg vil heller forklare hva jeg mener med "gjenkjøp", og hvorfor dette er en god måte å vurdere vin på.

Jeg bruker spørsmålet om gjenkjøp til å avgjøre om jeg, når jeg vet hvordan vinen smakte den dagen da jeg skulle drikke den (gjerne mange år senere) til å avgjøre om jeg - gitt denne erfaringen - fortsatt ville ha betalt det jeg gjorde den gang og tatt meg bryet med å lagre den. Kort sagt: svarte vinen til forventningene? Dette bruker jeg om de vinene jeg drikker fra egen kjeller. Om jeg svarer "ja" betyr det ikke at jeg har tenkt å kjøpe flere flasker av vinen (selv når den fortsatt er tilgjengelig). 

Dette er et bedre spørsmål, og også uansett et bedre svar enn Q: "Hvor god er vinen?" A: "90" (eller et annet tall). Jeg har knabbet praksisen fra Bill Nanson og hans Diary. Hvorfor ikke etterligne noe jeg mener er vellykket? Nanson er klar og tydelig - ja eller nei - mens jeg ofte modifiserer litt. 

I andre smaksnotater - enten fra polets smakinger eller i Vitis - prøver jeg å bruke ordene i språket til å gi en forestilling om hvor god, dårlig eller helt alminnelig en vin er. Jeg forsøker å samle noen beslektede notater i ett og samme innlegg, og gjerne kommentere hvordan vinene arter seg i sammenligning. Jeg har som oftest ikke kjøpt disse vinene, men hva jeg mener om dem kommer vel fram gjennom ordene jeg bruker. 

Jeg håper dette klargjør saken. 

Barolo 1958

Da har vi kommet til smakingens gamlehjem med årgang 1958, som i likhet med en del andre store årganger hadde en, vel, stor produksjon. Dette er siste innlegg fra smakingen av moden Barolo i Vitis Bergensis 29. november 2015.

Oddero Barolo 1958

På farge er den som en litt antikkrosa rosévin. Duften er fantastisk; med høst, fruktkompott og - vel - helt super. Det hersker en opphøyet harmoni også i munnen. Men det er en slange i paradiset. Det er en liten tone utenfor skalaen i ettersmaken - og den blir tydeligere etter hvert. Huff! Dette som startet så strålende. 

Borgogno Barolo Riserva 1958

Litt mer grumset på fargen enn forrige vin, men det kan godt være dekanteringen mer enn noe med vinen som sådan. Duft av sopp og skogsbunn - lærebok i gammel rødvin av denne typen. Harmonisk vin med lang ettersmak. Flott! 

                                             

Giacomo Conterno Barolo Monfortino Riserva 1958

En legendarisk vin som kun lages i særlig gode årganger. Ikke rart om forventningene var høye. Svært mørk, med en duft av fersk fiken. Solid i munnen, men på ingen måte ubehagelig. Meget god vin, men jeg hadde kanskje ventet meg mer kompleksitet. Vi var heldig og fikk kjøpt denne for 3.500 kroner, men på WineSearcher går den for 12.000 nok. 

Barolo 1964

Når man nærmer seg mitt eget fødeår, eller en tid da jeg ennå ikke snakket helt reint, er det tale om seriøst gamle viner. Da er den lille avstanden tilbake til november 2015 da smakingen fant sted av underordnet betydning. 1964 var i Barolo en vellykket årgang med store avlinger, gode forhold, og høy kvalitet. Alt burde ligge til rette for en vellykket flight. 

Francesco Rinaldi Barolo 1964

Påfallende mørk. Klar men nesten "ny" på farge. Duft av kirsebær med toner av møbelpolish. I munnen biter den godt fra seg. Litt skarp. Tørrer også en god del - som en ca. 10-15 år gammel barolo. I glasset faller den fort sammen. Dette må ha vært litt av et monster da den var ung. 

Prunotto Barolo Riserva 1964

Igjen er det en påfallende mørk vin - nesten "som ny". Dufter som et sluknet bål, men også litt tjære. Skrinn frukt, og mye tørring for alderen. I munnen fremstår den som litt hul. Duften slipes av og blir mer elegant jo lengre tid den får i glasset - men det er flere viner som venter så mye blir det ikke. 

Alessandria Barolo 1964

Dette er den lyseste av disse tre vinene. Vandig lys med et brunpreg. Duft med litt Granny Smith eple, litt sopp, og en smak med fin balanse og med litt tørring i ettersmaken. Den virker med andre ord klart eldst av disse jevnaldringene. 

Bare to viner i denne flighten fra en smaking i november 2015, men de var gode.

Mascarello Bartolo Barolo 1971

Svært lys, som en litt brun rosévin. På duft blir det en del møbelpolish, og på smak tjære. Lett, lekker og overraskende fresh. 

Giuseppe Rinaldi Barolo Brunata Riserva 1971

Dette var vel kveldens vin for flere enn meg. Mer rødfarge og mer dybde i denne vinen enn den over. Duften er dog litt svakere, med litt tyttebærgrøt, sopp og asfalt. Svært saftig til gammel vin å være. Fremdeles mye liv i denne, og det er bare å gi seg over til det estetiske vokabularet: lekker, harmonisk og lang. (Vi betalte 1900 kr. for denne vinen.) 

Flere smaksnotater fra 29. november 2015. Andres notater er også å finne på nettet, for eksempel her. Jeg ser aktivt vekk fra de notatene, og forholder meg kun til det jeg skrev ned. 

Montezemolo Barolo 1979

Det første inntrykket er av en korket vin, men det er noe mer liv her enn man kunne tro i en så gammel og korket vin. Den tørrer mye, og det er jo ikke helt ukjent i denne vintypen heller - for å si det forsiktig. Korken er helt gjennomtrukket. Uansett hva årsaken er, så må konklusjonen være at vinen er ferdig som en sviske. 

Mascarello Bartolo Barolo 1981

Lysebrun på farge, og det er ikke direkte tiltalende. Man kunne trodd at det var buljong eller te, men ikke vin. I munnen er den myk og pregløs. Vinen er ferdig, men ennå ikke død. 

Conterno Fantino Colli Monfortesi Barolo 1982

Dette skal være en stor årgang, så forventningene ligger nå noe høyere enn for vinene over. På farge er den mye mørkere enn de to andre omtrent jevnaldrende vinene. På duft er den litt vegetal, men i munnen har den fin spenst, den strammer, og det er fremdeles litt frukt i kjernen. Konkurransen var ikke særlig skarp, men dette er den klart beste vinen i flighten med solid margin. 

Åttitallsbarolo

Notatene her er fra 29. november i 2015, men disse vinene utvikler seg så sent at de neppe er ugyldige helt ennå. Dessuten er det vel såpass stor forskjell mellom flaskene etter så lang tid at det ikke gjør den store forskjellen likevel.

Pio Cesare Barolo 1983

Antikkrosa og lys hele veien gjennom. Ingen "kjerne" på fargen. Svak duft av nype og treverk. Den faller ganske fort sammen, og er dertil kort i ettersmaken. 

Giacosa Fratelli Barolo (Cavalieri del Tartufo) 1985

Igjen er den andre vinen mørkere, og har en kjerne i fargespillet. Duft av kirsebær og et snev av kaffe. Mye mer stuffing i denne, og den har både intensitet og lengde. Den sitter godt i munnen, og har mye liv i seg ennå. 

Moden Barolo 1988

Her kommer en serie med notater på modne baroli fra en smaking i slutten av 2015. De slippes litt bit for bit.

Pio Cesare Barolo 1988

 Lys, nesten uten kjerne når man ser den mot lyset. Duft av edelt treverk og møbelpolish, varm murstein. Mild og moden stil uten mye motstand. 

Scarpa Barolo Tettimorra 1988

Klart mørkere farge. Litt sur duft med hostesaft og et svakt preg av søt lakris. Den er også mer tannisk, og syrene gjør mye av seg også i munnen. Litt ram og brutal. 

Det vanlige er å unnskylde slike viner og si at de trenger luft. Men det er gjerne tid i glasset, og tid til å bli litt varmere, som gjør at de etter hvert framstår som noe mindre brutale. Det, og at man venner seg til dem. 

Moden Barbaresco - del II

(Bildet er ikke fra smakingen, men likevel relevant)
Første del finner du her.

Serio Borgogno Battista Barbaresco 1964
Fargen er en rosa-brunlig orange, og den er lys og lekker å se på. Dufter rosiner, dadler, og er litt syrlig og svært lite fyldig. Kort og godt i letteste laget - men kan kanskje fungere som aperitif.

Oddero Barbaresco 61
Dufter tjære og skiklister - samt muggen kjeller. Snev også av gammelt klesskap. Ganske død i munnen. Korka/TCA.

Rinaldi Giuseppe Barbaresco 1961
Forbløffende mørk. Dufter møbelpolish og tjære. Svært ungdommelig noenogfemtiåring.

Mascarello Giuseppe Barbaresco 1961
De to Mascarellovinene var begge svært lyse. Denne svært lys rose. Ikke særlig kompleks. Svake toner av nyperose og edelt treverk. Ganske blass på smak også.

Mascarello Giuseppe Barbaresco 1967
Mer rødt her enn i vinen over, selv om også denne er svært lys men klar. Dufter pipetobakk og litt møbelpolish. I munnen er det mer tjære. Fin smidighet - på den elegante siden. God lengde. En av de beste denne kvelden.

Gaja Barbaresco Vecchia Riserva (NV, men antatt 1947-1955)
Lett å kjenne igjen som gammel italiensk vin med noe tjære og treverk. Også et snev av rødbeter og av mugg. Et visst oksideringspreg også, men en så gammel vin er ikke prematurt oksidert. Det kommer også mer røyk - bålrøyk - etter hvert.

Gaja Barbaresco 1964
Lys, men ikke av de lyseste. Litt stum, men jordlig duft. Fremdeles ung. Syrlig, men uspesifikk duft. Lekker og harmonisk i munnen, men altfor lite ekspressiv.

Konklusjon?
En interessant smaking, så klart, men ikke av den typen som gir meg gåsehud. Det er interessant å sammenligne med tidligere smakinger av moden Barolo, som her og her. Det er jo klart at disse vinene ikke utgjør noen statistisk pålitelig sammenligning, men likevel våger jeg å trekke en konklusjon. Barolo har mer fruktighet og stuffing å bygge på for lang lagring. Disse Barbarescoene ble ofte for skrinne uten å kompensere med noe mer interessante dufter. Kanskje de står seg godt på mellomlang sikt - 10 til 20 år, men deretter er det vesentlig sikrere og mer interessant å satse på Barolo. Det er i alle fall hva jeg har kommet til.

Gammel og (ikke!) god

Notatene under ble postet på et lukket forum på Fjasboka i kveld av Rune Rake, og de publiseres her med hans fulle samtykke. Sammenhengen var denne: "Spiste middag på Oro i dag med formannen i Vinkelnerforeningen - tenkte å ta en flaske hos meg etterpå - endte i full katastrofe." (Sitatet er fra en melding han sendte meg - og etter notatene under å dømme var det ingen overdrivelse.)

 

Eldre vin er ekstremsport, og det er en sann fornøyelse å se en mann som bruker poengskalaen så fritt som her. Kos dåkker!

 

"Kveldens vinner ble 2008 Hjelm vingård rød cuvee fransk eg - servert blindt - kommer ikke fra et klassisk distrikt sa dansken på andre siden - riktig det - solbær og gummi på duft - blåbær og mocca i munnen - ikke av de mest kompliserte - noe sjokolade på finish (74)

1955 DRC La Tache med lavt fyll, men ok farge. Sexy nese dersom man jobber med løsemidler og har gjort det i 20 år uten avsug og maske - jordlig thinner med innslag av neglepolish - jordlig i munnen - brekningsfornemmelse (53)

1945 Ch. Margaux - svak aceton, humus og bringebærbrus uten bobler på "duft". Metallisk i munnen med hint av rød frukt - tørker noe på slutten av en ikke målbar finish. Hvorfor har jeg ikke noe J. P. Chenet stående? (62)
...
1952 Palmer - jordlig på "duft" med innslag av beis - en form for syntetiske kirsebær i munnen med knust stein og merkbar madeira - opptur denne. (65)

1955 Gruaud Larose - mocca, jord og og ekstremt overmodne kirsebær på duft. Syre i munnen med småkvalm sjokolade og knust stein. Fremstår sympatisk i denne forsamlingen (69)

1959 Lascombes - var lovende de første 30 sekundene - det har hendt de fleste - blant alle jordvinene i dag så tror jeg denne var svakt korket - hvor mye er vanskelig å si (58)

1955 Marques de Riscal Reserva - beis, thinner og aceton på "duft" - muligens den verste nesen i mitt liv. Tør man smake på dette? I munnen en kvalmende søtlig miks av sherry og madeira, bedervet kjøtt og gammel fisk. (53)

En takk til Danmark for kveldens vin."

 

Tusen takk igjen til Rune Rake!