Clos du Gravillas - gjenbesøk

Jeg kommer til å legge inn noen smaksnotater fra vår besøk på Clos du Gravillas i St. Jean de Minervois i sommer. De kommer nå utover, og kanskje inn i september da jeg har håp og tro på at importøren får noen flere viner derfra inn på listene til polet. Bildet over er resirkulert fra besøket der i juni i fjor, en dag med 41 grader og heldigvis kjøling i smakerommet (se oppe til høyre). John Bojanowski til venstre. (Bildene jeg tok denne sommeren var bare av flasker. Mea culpa!)

 

Denne gangen tenkte jeg å skrive mer generelt om produsenten, og reflektere litt om vinproduksjon generelt og om vinproduksjon på dette stedet i Languedoc mer spesielt. (Videoen er på fransk, men kort.)

Varmen er de vant til på denne kanten av verden, men hetebølgene har kommet tidligere på sommeren enn før, og skogbrannene er nå den største utfordringen. De har blitt flere og mer alvorlige, og i sommer var det en større brann bare noen få mil unna. 

Det er tørt her oppe i naturparken rett under Montaigne Noir. Denne gir kjøligere luft om natten og gjør vinene friske. Det tørre klimaet gjør det mye lettere å operere på økologisk vis, for sprøyting mot ymse fungus og slikt er nesten (men ikke helt!) unødvendig. John sa han i år hadde bare en runde i vinmarkene, noe som er ekstremt lavt. 

Vi var der en av de første dagene i juli, og familien (nå også med sønn Sasha, returnert fra USA - mer om han i senere innlegg) skulle skynde seg på ferie for å kunne komme tilbake til en historisk tidlig innhøstning. Vinteren var svært våt, med flere ganger så mye nedbør som vanlig. På den ene siden har det fylt opp grunnvannslagrene godt og grundig, men det har også gitt mye mer vegetativ vekst enn vanlig på et så tørt sted. Det betyr at når sommeren og heten kommer, så er det mye mer vegetasjon som tørker ut og kan gi brensel til branner. 

Apropos branner, så viser bildet over Canadair 415 brannfly som fyller flykroppen med vann ved å flyte på overflaten i full fart. Bildet er tatt av meg på stranden i Portiragnes Plage noen dager etter besøket hos John. 

Muscat de St. Jean de Minervois er en liten AOC for søtvin, men markedet dør ut med den eldre generasjonen. AOCen ble opprettet i 1949, men den tiden da damene i Sør-Frankrike tok en Muscat som aperitif mens herrene nøt sin Pastis, er i all hovedsak over og kommer neppe tilbake. 

John og Nicole kjøpte domenet i 1999, og har utviklet sin egen profil uavhengig av kooperativet - som etter Johns utsagn er døende. Som vi skal se i senere innlegg utvikler de nye cuvéer og prøver seg fram selv med de som blir videreført. For eksempel har den oransjevinen de lager på Muscat, og som jeg har omtalt flere ganger på bloggen, nå blitt "mer hvit." Det betyr mindre skallkontakt, og en vin som er saftigere og fruktigere. 

Cuvéen Gatsby med i all hovedsak Syrah og som var ny i fjor, har ikke blitt videreført med ny årgang. Den var svært god, mener jeg, men også ganske dyr. Den kommer kanskje igjen dersom den årgangen viser seg å lagre bra. 

Etter alt å dømme er dette en av de produsentene i Languedoc som går bra, og nøkkelen ligger i å tilpasse seg markedet samtidig som man holder på gamle druesorter som har lange røtter (bokstavelig talt) i området. Sertifisering som Vin Bio hjelper også med å markere seg i markedet, og grundig og god jobb med design av etiketter er også med på å etablere en tilstedeværelse på hyllene der vinene selges. 

Mens andre produsenter signaliserer kvalitet til med å selge vinen i blytunge flasker, så tapper John på lette, klimasmarte flasker. Dette er jo i pakt med målsettingen om minst mulig klimaavtrykk, og burde verdsettes mer av kundene mener nå jeg. 

En annen ting jeg verdsetter, er at Clos du Gravillas kun bruker Diam-korker. Disse ser man jo ikke når man vurderer en vin i butikken, og de er dyrere enn vanlige korker. Fordelene er mer konsistente viner, og betydelig mindre sjanse for korksmak (TCA 2-4-6). Dette er en investering i kvaliteten på den vinen du drikker, og burde verdsettes høyere av kundene! 

Produsenter som ikke har et etablert område som gjør salgsjobben for dem, må finne veier inn i markedet. Clos du Gravillas er en "case" som viser hvordan det kan gjøres. At deres terroir er gunstig og at vinene er gode er ingen garanti for suksess i markedet. 

En Haut-Médoc

Château Saint Ahon 2016 (Haut-Médoc)

Mørk som natten. Helt ugjennomtrengelig, tross ti år for å klarne litt. Duften er nyvasket tøy, høy (og ikke for at det rimer på tøy), samt solbær. I munnen først og fremst frisk og spenstig, for her venter vi fortsatt på noe utvikling. Den ble drukket til et ekte fransk måltid i den leide heimen rett under Mont Blanc massivet, med confit de canard, røstede poteter og grønne bønner. 

Blandingen er 60% Cabernet Sauvignon, 30% Merlot, og resten jevnt fordelt på Cabernet Franc og Petit Verdot. Prisen var ca. 12 Euro. Dersom jeg hadde denne i kjelleren (og den er etter det jeg kan se ikke solgt i Norge), så ville jeg ruget på den i minst fem år til. Kanskje mer. 

Produsenten driver også med turisme, og det er sikkert en sikrere virksomhet enn bare vin. 

★★★★ GODT KJØP

St-Nicolas-de-Bourgeuil

St-Nicolas-de-Bourgeuil 2025 (La Cave d'Agustin Florent)

I skrivende øyeblikk er det ikke en eneste vin fra dette området i Loire å oppdrive i polets lister, og heller ingen fra La Cave d'Augustin Florent (men det har vært minst en før). Det er også lite å finne om produsenten via et tradisjonelt internetsøk, men Openai vet å fortelle det jeg har gjettet meg til: Det er en "brand" for supermarkedskjeden Carrefour (for vinene er ikke å finne andre steder). Det jeg ikke har gjettet meg til, er at det er Maison Johanès Boubée som står for det hele. Det er en gedigen operasjon. Min erfaring med dette varemerket, for det er det det er, er den aller beste. Særlig ulike typer Bordeaux, Cahors og kanskje spesielt Madiran, er viner jeg gjerne plukker med meg fra Carrefour. I år var årgangen på Madiran 2021, og den søker jeg som regel å unngå, så det ble andre viner i år - inklusive denne. 

Det må være en betydelig kompetanse i dette "huset" som sikrer så høy kvalitet gjennom en så stor operasjon. Denne vinen var, som området er kjent for også, ganske lys, lett og frisk i stilen. Lys rubin på farge, dufter fioler og friske skogsbær - med et lite innslag av lakris mot slutten av smakskurven. Etter hvert blir duften mer intens, og et drag av grønn paprika (Cabernet Franc). I munnen er den lett og elegant, og smaken er tydelig i retning frisk rødfrukt. 

Den kostet mellom fem og seks Euro, og det er jo latterlig billig for en sånn vin. 

★★★★★ TOPP KJØP

Faugères

Château des Estanilles Vallongue 2023

Denne produsenten fikk dessverre bare et kort opphold på Vinmonopolet med sin toppcuvée Clos du Fou. Av den 2015-årgangen kjøpte jeg det jeg kom over, både i Bergen, Sandnes og Hamar. Noen flasker har jeg igjen også, men det går dessverre mot slutten. Det er en flott vin som kostet bare 301 kroner i sin tid, og jeg tror ikke jeg noen gang har kjøpt flere flasker av noen vin. 

Denne, som er produsentens "basic cuvée," kom jeg over på Super-U i Pomerols i sommer for 13.50 Euro. Jeg måtte selvsagt prøve den! Utvalget på polet av Faugères er virkelig elendig, og jeg håper bare at slippet i august av "annen fransk" fører noen flere inn i utvalget på Spesialpolene i det minste. 

Vinen er mørk, men også ganske klar. Duft av mørkerøde plommer, samt litt garrigue - som jeg hør og bør nede i Languedoc. I munnen frisk og veldig saftig, og bortimot umulig å spytte. Heldigvis slapp jeg det! Drueblandingen står på baketiketten (se over): 45% Syrah; 35% Grenache; 15% Carignan; 5% Mourvèdre.

Her ser du produsentens største norske kunde utenfor porten deres i Lenthéric. Bildet er fra 2023. 

★★★★★ TOPP KJØP

Fra immigrasjonskrise til jødehat på 72 timer

CAM (Combat Antisemitism Movement) har gjort en grundig jobb med å ettergå hvordan folkebevegelsen over grensen til Ceuta kunne bli Israels plan og ansvar - i følge sentrale kilder på X. 

I vår medievirkelighet er Brandolinis lov, også kjent som The Bullshit Asymmetry Principle, like viktig som gravitasjonen er i dagliglivet. Det tar et øyeblikk å skape løgn, bullshit og usannheter - og en liten evighet å ettergå sannhetsgehalten på grundig vis. I mellomtiden har bildet og/eller rammen det blir presentert i festet seg. En liten korrigering på siste side eller gjemt bort på nettsiden gjør ingen forskjell. I den grad noe slikt kommer, vil si. Dette har jeg for øvrig har skrevet om før på bloggen, og relevant er også det jeg har skrevet om moralposering - som synes å være mye viktigere enn å skaffe seg et realistisk bilde av virkeligheten. 

CAM viser at på kort tid ble en grensekrise et Israelsk forsøk på å destabilisere Spania og Europa. 

The ARC analyzed 173 high-impact posts published in the 72 hours after the crossing, drawn from 119 influencer accounts. Together they generated 57.5 million views, an estimated reach of 103.1 million, 1.9 million likes, and 368,400 shares in two days. The average post alone reached an audience the size of a national newspaper’s circulation. 

Dette var ikke "the lunatic fringe," det var betydelige aktører med solide nettverk som ble aktivert. En som søkte opp informasjon om det som hadde skjedd i Ceuta ville med større sannsynlighet havne i en konspirasjonsteori enn i en verifisert nyhetskanal. Dette er vår nye medievirkelighet. Bildet over, for eksempel, var på kontoen "Forbidden HQ" som var besøkt 5,3 millioner ganger. 

Det var syv ganger så mange delinger som kommentarer i postene som CAM undersøkte, og mye annet snacks i datasettet de har. 

En viktig grunn til at dette kunne spre seg så fort, og bli "etablert" som sannhet på X, er at konspirasjonsteorien passer som hånd i hanske til tre typer ekstremisme: venstre, ytre høyre og jihadistene. Sammen blir dette eksplosivt, et propagandisk "sweetspot," siden det passer godt inn i bekreftelsesheuristikken og apellformen patos. Da er det også lettere å finne veien fra ekstremister på nettet og til sentrale aviser som burde vite bedre. 

Det viser også at X belønner de kjappeste og mest emosjonelle forklaringene (heller enn de etterrettelige), og på dette mediet er det i større og større grad jødehatet som vinner fram. 

Det kan være verdt innsatsen å nevne at Brandolinis lov og kraften i løgnaktig propaganda ikke er nye oppdagelser:

“As the vilest writer has his readers, so the greatest liar has his believers. And it often happens that if a lie be believed only for an hour, it has done its work and there is no farther occasion for it. Falsehood flies and truth comes limping after it; so that when men come to be undeceived, it is too late.” - Jonathan Swift, 1710. 

Hvit vin fra Savoie

Terroirs de Jean Perrier Savoie Apremont 2025

Lys strågul med tydelige innslag av grønt. Duften har milde toner av gul sitrus, samt det noen kanskje vil kalle fennikel men som jeg mest identifiserer som lakris. Frisk, som man må vente seg fra en vin i et relativt kjølig klima, men likevel mild og uten skarpe kanter. God balanse mellom syre og frukt, og klart matvennlig. Med tid og temperatur kommer et tydelig preg av moden drue og grapefrukt, et preg jeg mest forbinder med Chenin Blanc viner fra Montlois. Men dette er Jacquère fra Savoie, selv om årgangen også her var av det varme slaget. 

Vinen kostet fattige syv Euro eller noe slikt på super'n i Les Houches. 

★★★★★ TOPP KJØP

Covid og laboratoriet i Wuhan

Det er lenge siden jeg sist skrev om covid19, SARS-CoV-2, og den perioden for fem-seks år siden vi alle er ivrige etter å glemme. Det er nok elendighet her og nå, om vi ikke også skal rippe opp i dette. Men ingen ønsker vel å gjenoppleve pandemien - eller en som ligner eller er verre, og derfor er det også viktig å vite om viruset spredte seg fra dyr i vill tilstand eller via et laboratorium i Wuhan (bildet - pre Covid). 

Jeg har skrevet mange innlegg om hvordan pandemien kunne starte i Wuhan, men dette og dette er kanskje de to viktigste. Det nye nå er at vitenskapsfolkene som sto bak teorien om spredning fra pangoliner og via et våtmarked i Wuhan (fra mars 2020), og som har stemplet laboratorieteorien som en konspirasjonsteori, i hemmelighet tviler på sin egen fremstilling - og har gjort det lenge. Det har kommet fram via Senator Rand Pauls (lege før han ble senator) undersøkelser at på meldingstjenesten Slack skrev forskerne betydelig mindre skråsikkert om virusets opphav. 

Det kommer fram at disse forskerne sier en ting i offentligheten, og noe annet i komunikasjon seg i mellom. Hva de skrev i den påståelige artikkelen, for ikke å nevne den hets og hån de behandlet innvendinger på, står i stor kontrast til hva de kommuniserte seg i mellom. Meldingene på Slack avlører:

OFFENTLIG avviste de enhver teori om laboratorielekkasje og konkluderte i artikkelen fra mars 2020: «Vi mener ikke at noen form for laboratoriebasert scenario er plausibelt.»

PRIVAT innrømmet Kristian Andersen 11. juni at de «egentlig ikke har noen harde bevis i den ene eller den andre retningen», og la til: «Vi kan ikke utelukke det.»

OFFENTLIG skrev de i artikkelen, som ble publisert 17. mars, at forskning som innebar overføring av flaggermuskoronavirus ikke bare hadde foregått ved laboratoriet i Wuhan, men hadde vært «pågående i mange år» ved «biosikkerhetslaboratorier på nivå 2 over hele verden».

PRIVAT uttrykte Kristian Andersen 11. juni 2020 bekymring for denne påstanden og skrev: «Vi beskriver dette i artikkelen og sier at dette arbeidet utføres ‘over hele verden’, men det er ikke sant – det har utelukkende foregått ved WIV.*»

OFFENTLIG hevdet forskerne i artikkelen at det var «lite sannsynlig» at covid «oppsto gjennom laboratoriemanipulasjon».

PRIVAT diskuterte Kristian Andersen opplysninger som tydet på at covid teknisk sett kunne ha blitt laget i et laboratorium ved manipulering av et beslektet virus eller ved dyrking i vev. I en melding 11. juni skrev han: «Vårt hovedargument var at manipulering er vanskelig, men tyskerne utviklet et reverse genetics-system for SARS-CoV-2 på mindre enn to uker, så det er åpenbart ikke så vanskelig.»

* - Wuhan Institute of Virology

Avisen har etterspurt kommentarer fra forskerne, men har ikke fått noe svar. Ikke har de trukket artikkelen tilbake heller.

Uansett vil vi neppe noen gang finne den berømmelige "rykende pistolen" i denne saken, men sjansen er stor for at Covid19 skyldtes en laboratorielekkasje. Det må vi ta konsekvensen av! 

Rosé fra Savoie

Adrien Vacher Savoie Rosé Les Adrets 2025

Denne roséen ble kjøpt på supermarkedet i Les Houches sent i juni og kostet rundt 7 euro mener jeg å huske, noe som betyr midt-skiktet for denne typen viner på et typisk supermarked i Frankrike. Det er ikke så mange som koster mer, i alle fall. 

Druen er Gamay, skriver produsenten på sin ikke altfor informative side. Fargen kan best beskrives som lakserosa, mens duften går tydelig i retning markjordbær og noe lett floralt. Aromastyrken er medium pluss, altså verken innpåsliten eller sjenert, men mer aromatisk enn det motsatte. Frisk i munnen, og mer mineralsk og leskende enn fruktig. Kan fint takle lettere matretter, men var perfekt i sofaen ute på terrassen med fri utsikt til Mont Blanc massivet. Litt lakris i ettersmaken. 

Produsenten er representert i Norge, men den eneste vinen på polet er denne hvite. 

★★★★★ TOPP KJØP

(Hvis man er i Frankrike eller annet område der den selges)

Insentiver, frustrasjon, og hykleri

Den store «invasjonen» av Ceuta, den spanske eksklaven i Nord-Afrika, har fått mye oppmerksomhet i det siste. Mye har vært sagt og skrevet, så jeg skal holde meg til tre punkter som ikke har fått så mye oppmerksomhet andre steder.

Det første punktet har fått en del oppmerksomhet, men fortjener mer. Konklusjonen er at insentiver – uansett om de ikke er tenkt som insentiver – virker. Da Spania åpnet for å gjøre oppmot to millioner illegale immigranter legale (etter søknad), var det gode grunner for dette. Ikke bare å peke nese til populistiske immigrasjonsfiender. Legal er bedre enn illegal, bare for å ta et opplagt punkt. Det er også et faktum at svært mange av disse som kunne søke, og sikkert en stor andel av de som har søkt (for ingen fikk legal status helt uten videre) er immigranter fra Latin-Amerika. De fleste av disse snakker spansk, og alle er fra en katolsk kultur. De er ikke særlig fremmede i Spania, og integrasjon er en ganske grei sak relativt til de vi ser på bildet over.

Men som sagt: insentiver virker. Når store mengder arbeidsløse unge i Nord-Afrika med mørk fremtid får høre dette, og når menneskesmuglere som fører folk gjennom Sahara og mot Europa får høre det, så utløser det en enda sterkere etterspørsel etter å komme til Spania. Det var det politiske leddet. Det juridiske, som åpenbart var blitt kringkastet til aktuelle grupper i Marokko, var at man ikke automatisk ble sendt tilbake til Marokko dersom man ikke tok seg til Ceuta eller Melilla landveien.

Det andre punktet er at MENA-landene er smekk fulle av unge frustrerte mennesker. Jeg skriver mennesker, til tross for at jeg ikke har kunnet se et eneste kvinnemenneske på bildene av unge som tok seg over grensen til lands eller vanns. Medianalderen i MENA-landene er på 26,8 – en svært ung befolkning med høy ledighet og ditto frustrasjon. Nå viser det seg at de tusener som har blitt igjen i Ceuta i all hovedsak er fra sør for Sahara – smuglet inn, altså. Situasjonen for folk er ikke bedre der, og de unge og sterke som har mulighet vil til Europa.

Det tredje og siste poenget fra meg i denne omgangen, er at Spanias statsminister Pedro Sánchez fremstår som en hykler (eller i mindre moralske ordelag: inkonsistent) i å kreve forhandlinger om å få Gibraltar som spansk territorium, men å totalt avvise forhandlinger om statusen til eksklavene Ceuta og Melilla som ligger i Afrika omkranset av Marokko eller havet. Hans progressive og anti-imperialistiske image fordunster fort i denne konteksten. 

Château Camensac 2019

Château Camensac Haut-Médoc 2019 kr 501

Jeg må med en gang bryte sammen og tilstå at jeg ikke betalte fem hundre kroner for denne vinen, for jeg kjøpte den for noe over halvparten på supermarkedet Carrefour i landsbyen Les Houches i de franske alpene i juni. Men ulikt de andre vinene jeg smakte i Frankrike i sommer så er den er å få på BU, og det er dit og ikke til Frankrike lenken tar deg. 

2019 er et av de etter hvert ganske mange store årene i det siste, og det er ikke så rart. Historisk har de store årene i Bordeaux som oftest vært de varme årene, som for eksempel 1945 og 1947. Nå kommer disse tett som haggel, og det er noe nytt. Nytt er det også at disse vinene er gode å drikke som ganske unge, og dette gjelder den foreliggende vinen også. Før var det galskap å åpne selv viner på dette nivået før ti år var gått. Minst. 

Fargen er mørk, og det er bare noe litt lysere helt ytterst. Blandingen er "myk" til Haut-Médoc å være med hele 45% Merlot og resten Cabernet Sauvignon. På nesen er det friske urter og et lite hint av mint over passe moden rødfrukt. Smidig munnfølelse, med et tydelig friskere spark helt mot slutten av smakskurven. Den vil tåle å ligge i kjelleren i sikkert ti år til, men få eiere vil klare å la den ligge så lenge når den smaker så godt nå. 

Min vurdering er at vinen er Utmerket, men den når ikke opp til Enestående. Den er et topp kjøp på polet til fem hundre kroner. 

88/100

Ole Martins* 100-poengskala med beskrivelser

Jeg starter med vurderingen (f.eks «God»), og finjusterer deretter poengene.

Helt ekstraordinær (96-100 points)

Enestående (90-95)

Meget god til utmerket (85-89)

God (80-84)

På det jevne (75-79)

Under pari (70-74)

Ligg unna (50-69)

* Parkers skala modifisert for CellarTracker og oversatt av meg

Homers og Nolans The Odyssey - en slags anmeldelse

Christopher Nolan har laget en meget severdig film for og av vår tid. Min dom er en anbefaling. Jeg leste The Odyssey på Engelsk for snart førti år siden, og det er jo en stund. Jeg kjenner den ellers fra omtale blant annet i Platons Staten, og ellers i litteratur og faglitteratur fra eller om antikkens Hellas. Epoken, tenkningen og mentaliteten har interessert meg lenge, og særlig fra og med min PhD i England. 

Før jeg kommer til innholdet må jeg få komme med en innstendig advarsel: Du må ikke se filmen på en 4DX sal! Jeg vurderer å se filmen på ny fordi jeg ble så forstyrret av effektene. Det var ikke min idé å se filmen i en sånn sal, men jeg fulgte som alltid lydig med.

Det i står omtalen av salen at "visningen innebærer spesialeffekter som setebevegelser, lette vibrasjoner, vind, vann, tåke, luftskudd, dufter og såpebobler." Prøvelsene var kanskje ikke helt opp på vår helts nivå, men det var en sann plage å bli slengt veggimellom. "Lette vibrasjoner, vind, vann, tåke, luftskudd, dufter og såpebobler" (de nevner ikke varme, men det ble varmt om ørene da Troya brant) var helt greit og sikkert noe jeg kunne satt pris på, men "setebevegelsene" var som å bli slengt rundt i en stor trommel. Hadde det bare vært en slags logisk sammenheng mellom slengingen og det som skjer i filmen, men nei. Det er det sjelden. I det minste kunne de ha montert setebelte, og/eller en slags volumknapp du kunne bruke til å regulere mellom "shaken and stirred" i ene enden (noe jeg gjerne hadde valgt) og "veggimellom" (som vi uansett fikk) i den andre. Men nei. "Veggimellom" it is!. Velg heller en vanlig sal og se filmen som et menneske, og ikke som en filledukke! 

Så til innholdet. 

Filmen er, som nevnt, for og av vår tid, og tematikken er av det evige og allmennmenneskelige slaget. Da er det helt greit for meg at skuespillere med et betydelig innbyrdes etnisk mangfold er med, for filmen taler til alle mennesker. Det er vel ikke noe rarere med asiatiske skuespillere enn at de snakker Engelsk med amerikansk aksent, tross alt. Fiksjon krever uansett willing suspension of disbelief som Coleridge skrev, og fiksjonene har de senere årene for lengst omskrevet historien på dette området.  

Da jeg så filmen, og mellom all slengingen, stusset jeg veldig over at Odyssevs skilte seg så kraftig fra den bronsealderhelten jeg leste om for lenge siden. Men det slår meg nå at Nolan aldri kunne oppnådd den identifiseringen vi som publikum har med vår helt dersom han faktisk tenkte og agerte som i Homers verk. Hans personlighet og verdier i filmen er de kristne verdiene, og ikke verdiene til den slu krigshelten antikkens grekere beundret. Slutten på filmen er også den slutten på diktverket som etter alt å dømme er hektet på lenge etter resten  ble skrevet ferdig (eller i alle fall diktet ferdig). Jeg var svært glad for å lese Caleb Cohoes Substack som bekreftet at mitt minne om verket ikke var falskt, for etter førti år må man påregne noe erindringsforskyvning. 

En tidsepoke har det med å speile seg i klassikerne. I min PhD avhandling fra 1992, The Value of Interpretation: The Cases of The Tempest and Heart of Darkness, tok jeg blant annet for meg oppføringshistorien til Shakespeares The Tempest. Forestillinger løses jo opp "Into air, into thin air" som Prospero sier i Act 4, Scene 1 (Our revels are now ended-scenen), men svært mange versjoner lot seg gjenskape for meg siden regissørene som satte dem opp gjerne skrev sine egne versjoner i bokform og ga dem ut samtidig. Etter Cromwell og puritanernes fall var det romantikken som sto i sentrum, og en serie nye karakterer og romantiske forhold ble puttet inn til fortrengsel for mye annet. Etter Darwins "Artenes opprinnelse" ble Caliban framstilt som the missing link, og så videre. 

Det man går glipp av gjennom slik "aktualisering" er en konfrontasjon med noe som ikke så lett tilpasser seg vår forestillingsverden og verdier. Så også i denne filmen, der vi i mindre grad enn hva som kunne vært tilfelle konfronteres med verdier og forestillinger som er radikalt annerledes enn våre. Vi har alle vanskelig for å forstå at andre (som for eksempel islamister) opererer etter helt andre verdier og forestillinger enn oss, der det å dø for islam er toppen på kransekaken. Kanskje en konfrontasjon med bronsealderen kunne vekket noen? 

I Homers tekst er det i alle fall lite av vår tids hang-ups på traumer og skyld, men det tyter ut av alle porer på Matt Damons Odyssevs. Hos Homer er han lur, morsom og fokusert på ære og anerkjennelse. I filmen er det lite av det. Calypso blir hans terapeut, lotusbladene traumebehandling, og her er vel innslaget fra vår tid på sitt tydeligste. Ingen bronsealderhelt var særlig plaget av anger eller angst, og trengte verken terapi eller sympati! Mye, men ikke all, slakting og brutalitet både fra Telemachos og Odyssevs blir vi også spart for. Kanskje like greit. 

Jeg falt også for dette sitatet fra et intervju i The Times med Professor Emily Wilson, som sto bak oversettelsen fra 2017 som Nolan ble inspirert av. Hun falt for antikkens språk heller enn de moderne fordi: 

“In French we learnt how to ask where the bus stop is; in Greek we learnt how it feels when your children are slaughtered in front of your eyes.”

Hver sin smak tenker jeg, men Wilson har åpenbart lært slakting for her kan du lese hennes analyse av filmen i London Review of Books.

Når denne filmen om et par hundre år blir tatt fram som et eksempel på vår tids mentalitet, så håper jeg deres egen epoke ligner mer på vår enn på bronsealderens. Men uansett, og selv med alle "fotnotene" tatt i betraktning, er dette en av filmene du definitivt bør se. 

Anbefaling

(Teksten er skrevet 26. juli, dagen etter at jeg så den, med noen mindre endringer i etterkant, og så hekter jeg også i etterkant på denne litt artige omtalen.)