Clos du Gravillas - gjenbesøk

Jeg kommer til å legge inn noen smaksnotater fra vår besøk på Clos du Gravillas i St. Jean de Minervois i sommer. De kommer nå utover, og kanskje inn i september da jeg har håp og tro på at importøren får noen flere viner derfra inn på listene til polet. Bildet over er resirkulert fra besøket der i juni i fjor, en dag med 41 grader og heldigvis kjøling i smakerommet (se oppe til høyre). John Bojanowski til venstre. (Bildene jeg tok denne sommeren var bare av flasker. Mea culpa!)

 

Denne gangen tenkte jeg å skrive mer generelt om produsenten, og reflektere litt om vinproduksjon generelt og om vinproduksjon på dette stedet i Languedoc mer spesielt. (Videoen er på fransk, men kort.)

Varmen er de vant til på denne kanten av verden, men hetebølgene har kommet tidligere på sommeren enn før, og skogbrannene er nå den største utfordringen. De har blitt flere og mer alvorlige, og i sommer var det en større brann bare noen få mil unna. 

Det er tørt her oppe i naturparken rett under Montaigne Noir. Denne gir kjøligere luft om natten og gjør vinene friske. Det tørre klimaet gjør det mye lettere å operere på økologisk vis, for sprøyting mot ymse fungus og slikt er nesten (men ikke helt!) unødvendig. John sa han i år hadde bare en runde i vinmarkene, noe som er ekstremt lavt. 

Vi var der en av de første dagene i juli, og familien (nå også med sønn Sasha, returnert fra USA - mer om han i senere innlegg) skulle skynde seg på ferie for å kunne komme tilbake til en historisk tidlig innhøstning. Vinteren var svært våt, med flere ganger så mye nedbør som vanlig. På den ene siden har det fylt opp grunnvannslagrene godt og grundig, men det har også gitt mye mer vegetativ vekst enn vanlig på et så tørt sted. Det betyr at når sommeren og heten kommer, så er det mye mer vegetasjon som tørker ut og kan gi brensel til branner. 

Apropos branner, så viser bildet over Canadair 415 brannfly som fyller flykroppen med vann ved å flyte på overflaten i full fart. Bildet er tatt av meg på stranden i Portiragnes Plage noen dager etter besøket hos John. 

Muscat de St. Jean de Minervois er en liten AOC for søtvin, men markedet dør ut med den eldre generasjonen. AOCen ble opprettet i 1949, men den tiden da damene i Sør-Frankrike tok en Muscat som aperitif mens herrene nøt sin Pastis, er i all hovedsak over og kommer neppe tilbake. 

John og Nicole kjøpte domenet i 1999, og har utviklet sin egen profil uavhengig av kooperativet - som etter Johns utsagn er døende. Som vi skal se i senere innlegg utvikler de nye cuvéer og prøver seg fram selv med de som blir videreført. For eksempel har den oransjevinen de lager på Muscat, og som jeg har omtalt flere ganger på bloggen, nå blitt "mer hvit." Det betyr mindre skallkontakt, og en vin som er saftigere og fruktigere. 

Cuvéen Gatsby med i all hovedsak Syrah og som var ny i fjor, har ikke blitt videreført med ny årgang. Den var svært god, mener jeg, men også ganske dyr. Den kommer kanskje igjen dersom den årgangen viser seg å lagre bra. 

Etter alt å dømme er dette en av de produsentene i Languedoc som går bra, og nøkkelen ligger i å tilpasse seg markedet samtidig som man holder på gamle druesorter som har lange røtter (bokstavelig talt) i området. Sertifisering som Vin Bio hjelper også med å markere seg i markedet, og grundig og god jobb med design av etiketter er også med på å etablere en tilstedeværelse på hyllene der vinene selges. 

Mens andre produsenter signaliserer kvalitet til med å selge vinen i blytunge flasker, så tapper John på lette, klimasmarte flasker. Dette er jo i pakt med målsettingen om minst mulig klimaavtrykk, og burde verdsettes mer av kundene mener nå jeg. 

En annen ting jeg verdsetter, er at Clos du Gravillas kun bruker Diam-korker. Disse ser man jo ikke når man vurderer en vin i butikken, og de er dyrere enn vanlige korker. Fordelene er mer konsistente viner, og betydelig mindre sjanse for korksmak (TCA 2-4-6). Dette er en investering i kvaliteten på den vinen du drikker, og burde verdsettes høyere av kundene! 

Produsenter som ikke har et etablert område som gjør salgsjobben for dem, må finne veier inn i markedet. Clos du Gravillas er en "case" som viser hvordan det kan gjøres. At deres terroir er gunstig og at vinene er gode er ingen garanti for suksess i markedet. 

Produsentbesøk i 41 grader pluss - del 3

Dette blir det siste innlegget fra dette besøket på Clos du Gravillas som fant sted 30. juni i en skikkelig hetebølge. Over 40 grader hadde jeg vel ikke opplevd siden Korfu i 1998 på bryllupsreise. 

Det første innlegget finner du her.

Det forrige innlegget finner du her. 

I det nedkjølte smakerommet gikk vi gjennom en del viner, og noen i tillegg kjøpte vi med oss og drakk underveis i ferien. Den norske importøren gir to av vinene etiketten "Naturvin," og alle er økologisk produsert. De bruker biodynamiske metoder, men har ikke søkt om sertifisering ut over VinBio som de fikk fra fra AB/Eurofeuille i 2007.

Rødvinene først. Jeg har skrevet om Lo Vièhl Carignan før. Det var i grunnen den jeg begynte med, og det er den druen (i følge John i intervjuet under) som byr på de største utfordringene å vinifiere hvert år. Med vinstokker plantet i 1911 oppfyller vinen det viktigste kriteriet for kvalitet fra denne druen, men John hevder også at kalksteinsgrunn gir den ekstra friskhet. Dette baserte han på en større smaking med kun Carignan han var med å arrangere, og der Jancis Robinson (som har sommerhus noen få mil unna) var med. Hun ble invitert også fordi hun mente det kun var tre viner i hele verden av Carignan som det var verdt å drikke, et synspunkt man finner gjenspeilet i Oxford Companion to Wine. 

De vinene som gjorde det best var de fra kalksteinsgrunn, inklusive Lo Vièhl, og hovedforskjellen var friskhet. John samlet smaksnotatene etterpå, og så at Jancis hadde likt Lo Vièhl svært godt (notatene var anonyme, men bare hun og John skrev på engelsk), men det kom aldri noen notater på hennes nettsted. Dagens Næringsliv gir 2023-årgangen 90 poeng, mens Revue du Vin de France ga 2019 92 poeng. 

Litt kort om de andre røde: Sous les Cailloux des Grillons 2024 er en blend med fem druetyper, og koster bare 250 kroner på polet. En meget god vin med skogsbær, frisk og fruktig, men uten den særegne karakteren til Lo Vièhl. Rendes-Vous sur La Lune Minervois 2023 er saftig, fruktig og en vin alle vil like. Med en prislapp på 285 burde den vært på alle pol, men blandingen av Syrah og Carginan, med en dæsj Grenache må man bestille. Revue du Vin de France ga 2020-årgangen 91 poeng. 

Nykommeren Gatsby 2023 (ja, de har tillatelse til å bruke navnet) er så ny at den ikke er på nettsidene deres en gang. Etiketten er laget av sønnen i huset, som i disse dager vender hjem for godt for å lage vin med foreldrene. Denne er virkelig 'Le Magnifique' - som undertittelen sier. En dyp, kraftig, men også saftig og tilgjengelig vin. Et godt stykke fra den finslige og elegante Lo Vièhl. 

I intervjuet under sier John at han går for de hvite over de røde. Om han må velge. I Norge har importøren tatt inn to hvite, og den ene er en rar vin. "Not a serious wine at all," sier John, uten at han mener den er dårlig i det hele tatt. Og jeg er enig. "Som en søndag på stranden" sier etiketten, og så heter da vinen Happy (kr 230). Med 10% alkohol, og halvt om halvt med Muscat og Terret Gris, gir den et friskt og tørt inntrykk som er overraskende. Produksjonsmåten er spesiell: Verjus (syrlig druemost) av umodne Terret Gris druer blir maserert i pressrester av moden Muscat. Det er en gjenbruk av noe fra neste vin som her får et nytt liv. Det er absolutt en vin vininteresserte burde prøve, og gjerne før sommeren er over. 

A Fleur de Peau 2023 kr 330 er etter min mening den beste de har. Den selges ikke som oransjevin, men har tre ukers skallmaserasjon. Navnet er på norsk, bokstavelig talt, "på kanten," og den er kanskje på kanten til å være en oransjevin? John ville lage en tørr Muscat gitt landsbyens hoveddrue, men resultatet ble ganske tamt. Han kom på tanken om å få mer bitt, og dermed interesse og matvennlighet i vinen, og det har han fått med denne metoden. Jeg smakte den på ferie, og gleder meg til å smake igjen her hjemme. I Decanter var den "Wine of the Year" i 2022 med 95 poeng, og Revue du Vin de France ga den 92. Muscat-druens aromatikk og florale sødme får her selskap med ingefær og appelsinskall. Nydelig og interessant vin, som er god nå men som burde holde lenge. (Og nevnte jeg at John bruker Diam-korker? Men det er et mysterium hvorfor Happy får Diam 10, og Lo Vièhl Diam 5.)

Emmenez-moi au bout du Terret 2024 lages av Terret Bourret som er en lokal Herault-drue, og som omtales som Terret Gris andre steder. Dette er en energisk og frisk vin på rosa druer, men kromatisk fremstår den som hvit. RdVF gir den 91 poeng. 

Den siste vinen jeg skal nevne her i denne omgang er Retour aux Origines 2023, som særlig min kone likte godt. Det gjorde også Revue du Vin de France da 2019-årgangen fikk 92 poeng. Drueblandingen viser interessen de har for å holde på lokale druetyper og få dem til å synge vakkert i et mer moderne toneleie. Picpoul Gris er vel en av de minst brukte druetypene i Frankrike, men her får den 4% av domenets areal. Terret har jeg omtalt før her, mens nyanskaffede marker med Carignan Blanc utgjør resten av blandingen. Alle disse er druetyper med bokstavelig talt dype røtter i denne delen av Frankrike. De lager en vin her jeg gjerne skulle smakt også via Vinmonopolet. 

Til sist, jo lenger man holder på med vin som hobby, interesse og - tja - livsstil, jo mer skjønner man at det har svært mye med menneskene å gjøre. Ta gjerne noen minutter med dette intervjuet med John, og jeg tror du vil få et klarere bilde både av vinene og av mannen. Klikk på YouTube og se det der. 

Produsentbesøk i 41 grader pluss - del 1

Clos du Gravillas ligger i St. Jean-de-Minervois i Herault, Languedoc. Det er en liten landsby der jeg har vært mange ganger for å besøke den utrolig koselige restauranten i landsbyens gamle skolestue med planetens beste Cassoulet. Nå er den dessverre nedlagt, og Patrik og Brigitte som drev den har blitt pensjonister og har bygd seg hus i den andre enden av landsbyen. Kommunen, som eier bygget, skal visstnok få nye drivere fra neste sommer. Det fortalte i alle fall John Bojanowski som med kona Nicole driver denne eiendommen rett på andre siden av skolestua. Jeg ble ikke klar over dem før jeg søkte på Vinmonopolets lister. 

Her lenken til det andre innlegget fra dette besøket.

Her lenken til det tredje innlegget fra dette besøket.

Etter avtale på epost tar John imot og gir oss en omvisning i vineriet 30. juni. Det er riktig velkomment å få komme inn i noe kjøligere omgivelser. Vi har akkurat, som de eneste på restauranten i Gimios, spist lunsj. Ute i 41 grader, men i skyggen av trærne heldigvis (se menyen over). Kald suppe var i alle fall riktig forrett. 

Amerikaneren John fra Kentucky jobbet i Paris der han traff Nicole fra Narbonne, og etter noen år ville de bort fra storbyen og over på en landlig livsstil. I 1999 kjøpte de denne eiendommen, og fikk reddet en vinmark med Carignan plantet i 1911 fra å bli revet opp. Den leverer fortsatt druene til Lo Vièhl Carignan, den vinen som vant mitt hjerte da jeg smakte den første gang. Jeg var ikke fullt så begeistret for 2021-årgangen som jeg kjøpte med meg fra Paris, men den var også god. Nok om det, og over på besøket.

Arbeidsdelingen er at Nicole har hovedansvaret i vinmarkene. Hun har utdanning i faget, og gikk i lære hos Domaine d'Aupilhac i Montpeyroux (AOC Terrasses de Larzac), et meget velrennomert domene. John sier at det ikke er noen sak å lage god vin så lenge druene har topp kvalitet. Han gikk gjennom anlegget, fortalte om historien og ekspansjonen, og kunne meget stolt og fornøyd legge til at sønnen i huset nettopp hadde forlatt sin jobb som grafisk designer for å komme hjem og drive eiendommen med foreldrene. Bojanowski-familien ser derfor ut til å fortsette i bransjen. Sønnen hadde for øvrig designet flere av de nyere etikettene deres. 

Til sist i dette innlegget får jeg vise bilder av siste tilskudd i vineriet: amforaer (og den kvinnelige delen av vår kjernefamilie). Jeg tok dessverre ikke bilde av den egg-formede amforaen som også var innkjøpt, men som i følge John faktisk ga mindre bevegelse i vinen enn de mer tradisjonelle. Det viser en vilje til å eksperimentere, men å la erfaringen råde. Ingen flere skulle kjøpes inn, og han hadde ikke bestemt seg for om den skulle ut på bruktmarkedet for vinutstyr. 

Neste innlegg fra besøket kommer snart. 

Smaking hos Weingut Prager i Weissenkirchen - del 3

Her følger de to siste Grüner Veltlinerne fra denne smakingen. GV er jo druen Østerrike (nesten) har monopol på, så det er ikke rart om produsentene setter den i fokus. På den annen side har den ikke samme market penetration som Riesling. 

Uansett. Her er to cuvéer med Grüner fra Prager som absolutt skiller seg ut fra mengden, men på forskjellige måter. 

Prager Grüner Veltliner Smaragd Wachstum Bodenstein 2020 (40 euro)

Fin duft med grapefrukt og eple, i munnen er det god fylde. Den er på 13%, og fremstår som svært lekker og særdeles fint balansert. Rankene står i det som internt kalles "Ried Himmelreich," og som er midt i Achleiten på vestsiden av vinmarken. Det spesielle er at parsellen består av 125 forskjellige kloner av Grüner Veltliner fra forskjellige deler av Østerrike. Bodenstein kommer fra "feil side" av Donau, og er kanskje mer villig til å eksperimentere enn de innfødte. Målet er å finne den eller de beste klonene. (Dette var den eneste Grüneren jeg kjøpte, og det var den fine balansen som utløste kjøpsimpulsen.)

Prager Grüner Veltliner Smaragd Zwerithaler Kammergut 2020 (60 euro)

Mer saftig enn de andre Grünerne. Fint lineær smakskurve. Den ligger godt og smidig i munnen, men den samme munnen blir litt nummen av syren. Nummenheten kan skyldes kumulert syre gjennom smakingen til nå, og er uansett ikke noen grunn til bekymring. Denne vinen både bør og bør kunne ligge en god stund. Dette er en vinmark Prager har leid fra Kirken siden 2015, og der rankene ble plantet allerede i 1906 og 1908. Druene har en tendens til å få tykkere skinn på gamle vinstokker, sier Sophie Hinterhölzl, og derfor tåler de også mer varme. 

Bildet viser Zwerithaler Kammergut. En vinmark ørlite lenger ned Donau fra Achleiten og Klaus, og litt lengre inn fra elven og opp i svingen. Den er på bare fem mål.

Château Haut-Blanville

Bloggen er grei å ha. Gjennom den ble jeg kjent med en norsk kunstner i "vårt" område av Languedoc, og hun skulle levere et bilde på Château Haut-Blanville. I den forbindelse fikk hun arrangert en smaking som vi fikk være med på. Bildet over er ikke noen tabbe, men historien rundt navnene skal jeg ikke ta her og nå. (Alle bilder: bloggeren)

Vineriet ligger ved Pezenas og Montagnac i Herault, og for å ta det viktigste først: vinene er interessante, har karakter og smaker knakende godt. Men å lage flotte viner i et område (Grès de Montpellier) som ikke er kjent for kvalitetsvin, er en utfordring av de store.

 

Peter, som vi møtte og smakte med, er en engelsk forretningsadvokat i City of London. Han kjøpte for et år eller to siden Château Rieutort (se over), og inngikk en avtale med eierne Bernard and Béatrice Nivollet der han også tok over halvparten av vinproduksjonen i Château Haut-Blanville i fem år. "Så får vi se...," sa han. Og jeg sa at den kjappeste veien til en liten formue i vinproduksjon var å starte med en stor formue. Det syntes han ikke var morsomt. (Peter er den miste av de to mennene bak Fiaten på bildet.) Penger vil mest trolig komme via utleie av ferieleiligheter og rom på slottet. De var riktig fine, og eiendommen er virkelig lekker. Følg gjerne lenken over! Peter har ikke sluttet i jobben i City, men pendler.

Så var det vinene, da.

Vicomté de Aumelas Blanc 2012
Gress, hint av sitrus, svært frisk. Ganske nøytral i det lille smakeglasset, men den er tett og solid i strukturen. Over litt tid i glasset bygger den seg opp og blir stadig mer interessant og vokspreget (god ting!).

Denne kjøpte jeg med meg (12 euro), og sammen med vinvenner ble den servert blindt. Virkelig en flott vin. Kunne vært Pinot Gris fra Alsace, mente en. Druene er Sauvignon Blanc, Grenache Blanc, Chardonnay og Viognier. Flott vin!

L'Enchanteur 2010
Ganske ung og fiolett farge, friske røde bær - mest bjørnebær. Svært lett vin - alt i duften og fronten av smakskurven. Nesten uten kropp. Peter unnskyldte seg da han serverte den, men den var en populær vin på smakinger fortalte han. Særlig blant kvinnene. Grenache Noir og Syrah. 13 euro - men ikke noe kjøp på meg, nei.

Les Muses 2009
Litt vandig kant (klart eldre i framtoning enn vinen over), roser, garrigue, frisk og lett i munnen, og ganske kort. Ikke all verden.

Clos des Passions 2005
Garrigue, roser, tobakk. Ikke noe tungt over denne vinen heller, men elegant og finslig. Det ligger et urtepreg over, og den har en svært lang ettersmak. Jeg kjøpte med meg denne også, og serverte den til en kyndig forsamling. Alle likte den godt. Dette er viner med lokalt særpreg og en svært heldig hånd med produksjonen. Den kostet 18,50 euro, og det var den vel verdt! 100% Carignan, men fra gamle vinstokker og uhyre lavt utbytte. Meget særpreget. Skulle gjerne hatt en kasse.

Clos de la Penitude 2007
Noe vanilje og kirsebær. Svært harmonisk, røde frukter, svært velintegrert.  Nydelig vin. 22,50 euro.

Clos des Legendes 2008
Dette er toppvinen med 100% Syrah, og den har fått stjerner og medaljer. Dufter fiken, svisker og sedertre - men alt på en god måte. Fremdeles ganske fiolett, frisk balansert og har også litt kirsebær. Lengre ettersmak enn selv de to vinene over, og den vil utvilsomt ha godt av tid i kjelleren.

Men de skal ha 34 euro for denne vinen, og da ble det lett å velge Clos des Passions i stedet.

Konklusjon:
Flott sted med høy klasse. Vel verdt å undersøke for overnattinger og ferier - de utvikler flere Gites også.

Vinene er særpregede og svært gode - jevnt over. Den første og de tre siste tåler å bli sammenlignet med det meste annet som selges til høye priser. MEN: utfordringen ligger i at området har vært kjent for volum og ikke kvalitet. Hadde de kunnet flyte på et kjennemerke som Bordeaux, Rhône eller slikt ville vinene flydd ut av kjelleren.

På den annen side: dette er viner få har smakt, og som har et særpreg og en eleganse man skal lete lenge etter.