Tre årganger av samme vin fra Chablis

Nylig hadde vi blindsmaking i Vitis Bergensis, og en av flightene viste seg å være tre årganger av Laurent Tribut Chablis 1er Cru Côte de Lechet. Notatene under ble skrevet før jeg visste hvilke viner dette var, men jeg visste det var tre årganger av samme vin. 

I ettertid er det pussig at jeg ikke tok dette som Chablis - særlig gitt den høye syren, men jeg sporet vel av ved å dufte solbærblader på den første vinen.

For ca 20 år siden var Chablis den best representerte vintypen i min kjeller. To tredjedeler av kjelleren var hvitvin, og Chardonnay fra Frankrike var den foretrukne vintypen. Av disse var Chablis jevnt over de beste kjøpene, og overrepresentert med god margin. Sånn er det ikke lenger, verken for hvitvinsandelen, for fransk Chardonnay generelt, eller for Chablis. 

Grunnene til endringene kan være flere. For fransk Chardonnay sin del som sådan er nok en viktig grunn oksideringsproblematikken som manifesterte seg i Burgund. Den var heller ikke borte fra Chablis, der flere av mine favoritter, som Dauvissat, hadde noen svin på skogen. Tribut gikk heller ikke helt fri. Viktigere har det kanskje vært at jeg har gått lei. Ja, dette med klimaendringer spiller vel en rolle, men først og fremst føler jeg at jeg har "been there, done that." Lagring av Chablis har hatt noe for seg, men det er først etter sånn bortimot 20 år at de får (eller gjenvinner siden det av og til dukker opp hos ganske ferske viner) sjøpreget som jeg liker så godt. Nå er jeg såpass gammel at 20 års lagring ikke er noe jeg prioriterer. 

Tribut Chablis 1er Cru Côte de Lechet 2014

Dufter litt solbærblader, syrlig men ikke overdrevent, saftig, god frukt og god lengde. Virkelig en flott vin. Best av disse tre vinene med tydelig margin. 

Tribut Chablis 1er Cru Côte de Lechet 2023

Lysest. Dufter voks og litt lakris. Nydelig duft. Lekker og lett relativt til de to andre. Solid syre. 

Tribut Chablis 1er Cru Côte de Lechet 2008

Litt grønnskjær på fargen. Duft med en porsjon reduksjon. Elegant stil, men syren er i overkant heftig. God lengde. Trolig den eldste vinen av disse tross fargen. 

Clos du Gravillas - gjenbesøk

Jeg kommer til å legge inn noen smaksnotater fra vår besøk på Clos du Gravillas i St. Jean de Minervois i sommer. De kommer nå utover, og kanskje inn i september da jeg har håp og tro på at importøren får noen flere viner derfra inn på listene til polet. Bildet over er resirkulert fra besøket der i juni i fjor, en dag med 41 grader og heldigvis kjøling i smakerommet (se oppe til høyre). John Bojanowski til venstre. (Bildene jeg tok denne sommeren var bare av flasker. Mea culpa!)

 

Denne gangen tenkte jeg å skrive mer generelt om produsenten, og reflektere litt om vinproduksjon generelt og om vinproduksjon på dette stedet i Languedoc mer spesielt. (Videoen er på fransk, men kort.)

Varmen er de vant til på denne kanten av verden, men hetebølgene har kommet tidligere på sommeren enn før, og skogbrannene er nå den største utfordringen. De har blitt flere og mer alvorlige, og i sommer var det en større brann bare noen få mil unna. 

Det er tørt her oppe i naturparken rett under Montaigne Noir. Denne gir kjøligere luft om natten og gjør vinene friske. Det tørre klimaet gjør det mye lettere å operere på økologisk vis, for sprøyting mot ymse fungus og slikt er nesten (men ikke helt!) unødvendig. John sa han i år hadde bare en runde i vinmarkene, noe som er ekstremt lavt. 

Vi var der en av de første dagene i juli, og familien (nå også med sønn Sasha, returnert fra USA - mer om han i senere innlegg) skulle skynde seg på ferie for å kunne komme tilbake til en historisk tidlig innhøstning. Vinteren var svært våt, med flere ganger så mye nedbør som vanlig. På den ene siden har det fylt opp grunnvannslagrene godt og grundig, men det har også gitt mye mer vegetativ vekst enn vanlig på et så tørt sted. Det betyr at når sommeren og heten kommer, så er det mye mer vegetasjon som tørker ut og kan gi brensel til branner. 

Apropos branner, så viser bildet over Canadair 415 brannfly som fyller flykroppen med vann ved å flyte på overflaten i full fart. Bildet er tatt av meg på stranden i Portiragnes Plage noen dager etter besøket hos John. 

Muscat de St. Jean de Minervois er en liten AOC for søtvin, men markedet dør ut med den eldre generasjonen. AOCen ble opprettet i 1949, men den tiden da damene i Sør-Frankrike tok en Muscat som aperitif mens herrene nøt sin Pastis, er i all hovedsak over og kommer neppe tilbake. 

John og Nicole kjøpte domenet i 1999, og har utviklet sin egen profil uavhengig av kooperativet - som etter Johns utsagn er døende. Som vi skal se i senere innlegg utvikler de nye cuvéer og prøver seg fram selv med de som blir videreført. For eksempel har den oransjevinen de lager på Muscat, og som jeg har omtalt flere ganger på bloggen, nå blitt "mer hvit." Det betyr mindre skallkontakt, og en vin som er saftigere og fruktigere. 

Cuvéen Gatsby med i all hovedsak Syrah og som var ny i fjor, har ikke blitt videreført med ny årgang. Den var svært god, mener jeg, men også ganske dyr. Den kommer kanskje igjen dersom den årgangen viser seg å lagre bra. 

Etter alt å dømme er dette en av de produsentene i Languedoc som går bra, og nøkkelen ligger i å tilpasse seg markedet samtidig som man holder på gamle druesorter som har lange røtter (bokstavelig talt) i området. Sertifisering som Vin Bio hjelper også med å markere seg i markedet, og grundig og god jobb med design av etiketter er også med på å etablere en tilstedeværelse på hyllene der vinene selges. 

Mens andre produsenter signaliserer kvalitet til med å selge vinen i blytunge flasker, så tapper John på lette, klimasmarte flasker. Dette er jo i pakt med målsettingen om minst mulig klimaavtrykk, og burde verdsettes mer av kundene mener nå jeg. 

En annen ting jeg verdsetter, er at Clos du Gravillas kun bruker Diam-korker. Disse ser man jo ikke når man vurderer en vin i butikken, og de er dyrere enn vanlige korker. Fordelene er mer konsistente viner, og betydelig mindre sjanse for korksmak (TCA 2-4-6). Dette er en investering i kvaliteten på den vinen du drikker, og burde verdsettes høyere av kundene! 

Produsenter som ikke har et etablert område som gjør salgsjobben for dem, må finne veier inn i markedet. Clos du Gravillas er en "case" som viser hvordan det kan gjøres. At deres terroir er gunstig og at vinene er gode er ingen garanti for suksess i markedet. 

Vanning av vinmarker

Berømte Château Lafleur annonserte 24. august at de forlater Pomerol. Ikke sånn at de røsker opp vinplantene og flytter til andre marker, men de forlater AOC Pomerol med hele regelverket som hører til. Årsaken er klimaendringer og vannstress, og det de mener er for strenge regler tilpasset et annet klima. Fra neste år er deres vin ikke lenger en Pomerol, selv om det er der eiendommen ligger, men en Vin de France - fransk bordvin, altså. Jeg tipper de vil selge på navnet, så noen krise blir det ikke. 2015-årgangen går for over 16.000 kroner på polet, og den mye svakere 2021 for omtrent det halve. (Bildet: vannstresset Merlot i Bordeaux i august 2022 - årgangen er i fokus for spesialslippet i november.)

Aller helst ville de endret reglene for AOC Pomerol slik at de kunne plante mindre tett, at det ble lov til å dekke bakken med organisk materiale, lavere plantehøyde, og ikke minst: tillate begrenset og kontrollert vanning med ressurser utenfra det etablerte vannsystemet. I Bordeaux har vanning vært tillat de i flere årganger i de senere årene, men tillatelsene kommer sent og ofte for sent. 

Det er selvsagt vanningen som er det mest kontroversielle punktet. En vinmaker og en planteforsker fra Israel argumenterer for at Burgund og Bordeaux bør bite det i seg, og tillate vanning. Argumentene er gode, for plantene ødelegges gjennom vannstress, og de som dyrker vindruer i Midt-Østen vet alt om vannstress. 

To briter argumenterer for at det ikke er så enkelt å legge inn vanning for vinmarkene i Bordeaux og Burgund. De minner om at en suksessformel i Bordeaux har vært tett planting på veldrenert jord. Dette tvinger røttene lengre ned, og konsentrerer druene og fører til høyere kvalitet. Men de er helt åpne om at det er et behov for vanning. 

Kostnadene er ett argument mot vanning. De eneste systemene som kan være skånsomme mot vannressursene og gunstige for kvaliteten leverer vannet under bakken og der det gjør best nytte. Disse systemene er så dyre at bare slott som Lafleur kan ha råd til det. 

Men vannressursene er det sterkeste argumentet. Å bruke vannressurser fra elver og annet vil kreve store reservoar. Disse vil i sin tur kreve at vannet ikke bare siger sin veg gjennom bakken, og både i Burgund og i Bordeaux er det porøs grunn. Det å tette reservoarene er igjen svært kostbart. Siste alternativ, å bore etter vann, vil senke grunnvannspeilet. Det er akkurat det man ikke skal, for da vil vinplantene streve ennå mer med å finne vann i grunnen. 

Det skal visst ikke være enkelt. 

Flasker og vin

Overskriften er vel av det kjedelige slaget. Til tross for at BiB (bag-in-box) er svært populært i Norge, så selges nesten all vin i flasker. Flaskeproduksjon - altså glassproduksjon - og distribusjon (det krever mer energi å frakte tunge flasker) er den langt mest forurensende delen av hele vinbransjen, noe bildet illustrerer godt. Det er også irriterende å måtte slepe på unødvendig tunge flasker.

Tunge flasker har jeg før tatt opp her på bloggen, og en av de få som har tatt opp kampen mot den overdrevne glassbruken er Jancis Robinson på hennes nettside. 

Men vinprodusenter kjøper ikke tunge flasker til sine viner fordi de synes det er gøy å bruke ekstra mange penger på glass. De gjør det fordi det kommuniserer godt med kundene. De færreste er så godt orientert om vin som de som leser denne bloggen (tenker jeg meg), og det å kjenne at flasken er tung virker i alle fall underbevisst på kundene. Produsenten viser at ingen kostnader er spart, og at denne vinen er bedre enn den andre fra samme produsent som kommer i en lettere flaske. 

Denne artikkelen i det vitenskapelige tidsskriftet Food Quality and Preference viser at tunge flasker kommuniserer godt. Dessverre. 

Jancis vil slite med å redusere glassbruken med mindre kundene begynner å etterspørre lettere flasker. Klimasmart embalasje er et erklært mål hos Vinmonopolet, og ære være dem for det! 

Men lille Norge er en liten dråpe i det store vinhavet.