Vanning av vinmarker

Berømte Château Lafleur annonserte 24. august at de forlater Pomerol. Ikke sånn at de røsker opp vinplantene og flytter til andre marker, men de forlater AOC Pomerol med hele regelverket som hører til. Årsaken er klimaendringer og vannstress, og det de mener er for strenge regler tilpasset et annet klima. Fra neste år er deres vin ikke lenger en Pomerol, selv om det er der eiendommen ligger, men en Vin de France - fransk bordvin, altså. Jeg tipper de vil selge på navnet, så noen krise blir det ikke. 2015-årgangen går for over 16.000 kroner på polet, og den mye svakere 2021 for omtrent det halve. (Bildet: vannstresset Merlot i Bordeaux i august 2022 - årgangen er i fokus for spesialslippet i november.)

Aller helst ville de endret reglene for AOC Pomerol slik at de kunne plante mindre tett, at det ble lov til å dekke bakken med organisk materiale, lavere plantehøyde, og ikke minst: tillate begrenset og kontrollert vanning med ressurser utenfra det etablerte vannsystemet. I Bordeaux har vanning vært tillat de i flere årganger i de senere årene, men tillatelsene kommer sent og ofte for sent. 

Det er selvsagt vanningen som er det mest kontroversielle punktet. En vinmaker og en planteforsker fra Israel argumenterer for at Burgund og Bordeaux bør bite det i seg, og tillate vanning. Argumentene er gode, for plantene ødelegges gjennom vannstress, og de som dyrker vindruer i Midt-Østen vet alt om vannstress. 

To briter argumenterer for at det ikke er så enkelt å legge inn vanning for vinmarkene i Bordeaux og Burgund. De minner om at en suksessformel i Bordeaux har vært tett planting på veldrenert jord. Dette tvinger røttene lengre ned, og konsentrerer druene og fører til høyere kvalitet. Men de er helt åpne om at det er et behov for vanning. 

Kostnadene er ett argument mot vanning. De eneste systemene som kan være skånsomme mot vannressursene og gunstige for kvaliteten leverer vannet under bakken og der det gjør best nytte. Disse systemene er så dyre at bare slott som Lafleur kan ha råd til det. 

Men vannressursene er det sterkeste argumentet. Å bruke vannressurser fra elver og annet vil kreve store reservoar. Disse vil i sin tur kreve at vannet ikke bare siger sin veg gjennom bakken, og både i Burgund og i Bordeaux er det porøs grunn. Det å tette reservoarene er igjen svært kostbart. Siste alternativ, å bore etter vann, vil senke grunnvannspeilet. Det er akkurat det man ikke skal, for da vil vinplantene streve ennå mer med å finne vann i grunnen. 

Det skal visst ikke være enkelt. 

Bukken til havresekken - eller noe sånt

 

Rødt til stryk

Rødt, partiet altså, er ute og gjør politisk mynt på de høye strømprisene. "Svaret," i den grad noe svar er å finne i dette innlegget, er prisregulering og eksportreguleringer. Det gir ikke så mye som en watt mer strøm. Det å kutte eksporten er å drive resten av Europa enda et hakk nærmere favnen til Putin, og en invitasjon til å få lyset slukket når tørrårene rammer oss i fremtiden. 

Rødt er det eneste partiet på stortinget som er mot alle former for vindkraft. Den ressursen vi i Norge har aller mest av. De er mot vindkraft til havs, i fjæra og på land. Sikkert "i lufta med" dersom det var mulig. Partiets andre forslag går på sparing og for øvrig er det mye magisk tenkning. 

En skulle ikke tro Rødt hadde fått med seg at verden er på kokepunktet og at det faktisk haster å gjøre noe som monner. Og klimakrisen er global - ikke noe som bare rammer Norge. Derfor er våre ressurser, også de som er "blowing in the wind," en del av løsningen for hele planeten. 

Skal klimakrisen avverges må fossile energikilder bort og erstattes av fornybare kilder. Det er ikke et "enten eller" men et "både òg." Få har klart å begripe hvor mye kraft som trengs for å erstatte de fossile kildene. Å gjøre strømmen billigere og å stenge ned kablene til utlandet er verken egnet til å løse noen umiddelbar krise som er utløst av nedbørsmangel og krig, eller den store krisen som er utløst av klimagasser. 

Rødt er kanskje det mest populistiske partiet vi har. 

Atomkraft i Norge?

Bør Norge satse på atomkraft? Ja, mener visst landsmøtet i Høyre. I alle fall forskning på atomkraft. Jeg mener nei, og grunnene til det er overveldende gode. (Bildet: Fra kontrollrommet til reaktoren i Halden. Jeg var nabo til denne i et halvt år)

Spørsmålet om Norge bør satse på atomkraft er forskjellig fra spørsmålet om atomkraft er en del av svaret på de utfordringene vi har med global oppvarming. Jeg tror land som har en atomkraftindustri og kompetansen som trengs bør videreføre disse programmene, og kanskje også utvide disse. At Tyskland legger ned sin atomkraftindustri, for eksempel, er en gedigen tabbe i dagens situasjon. 

Men for at Norge skal satse på atomkraft må det være det beste av flere andre alternativ. Det første spørsmålet vi må stille er om vi har noen særlige forutsetninger for å lykkes bedre med atomkraft enn andre land. Gitt at våre ressurser, for eksempel i form av kvalifisert personell eller naturressurser, er begrenset kan vi ikke satse på alt samtidig. 

Her har vi ingen naturlige forutsetninger på vår side. Vi har ingen personer som har utdanning eller erfaring i å generere strøm kommersielt fra atomkraft. Sverige og Finland, for å nevne to land vi har kraftforbindelser til, har en moden atomkraftindustri. De har derfor betydelig bedre forutsetninger for å satse på dette enn det vi har. 

Hva med Thorium? Norge har Thorium-ressurser. Over 40% mer enn Sverige, men langt mindre enn India, Brasil, USA, Australia, Tyrkia, Russland og noen andre land. Alle disse har egen atomkraftindustri, og står derfor langt foran Norge i et eventuelt kappløp for å utvikle kraftproduksjon fra Thorium. Skulle et lite land uten relevant industri bruke store ressurser på noe vi har dårligere forutsetninger for enn andre og større land? Nei. 

Dessuten har ingen Thorium-reaktorer til nå vært lønnsomme. De få som finnes har vært og er enorme subsidiesluk, og sånne har vi mange nok av her i landet. 

Der Norge har overveldende ressurser, er på vindkraft. Få om noen land har en lengre og mer vindutsatt kystlinje, og regner man også med vindkraft til havs har vi helt enorme ressurser. Til forskjell fra atomkraft er denne kraften mye billigere å bygge ut, den kommer raskere i produksjon, avfallet lar seg håndtere uten fare for betydelige helseskader i flere generasjoner, og er 100% fornybar. Vinden vil fortsette å blåse så lenge planeten og atmosfæren er her. 

Tilhengerne av kjernekraft har ett godt poeng: Vinden blåser ikke nødvendigvis når vi trenger kraften. Men det er derfor vår miks med vannkraften er så genial. To fornybare energikilder som er rimelige og utslipps- og (bortimot) avfallsfrie. Vi er videre godt forbundet med land som har atomkraft allerede, og de har en moden industri vi ikke trenger å bruke store ressurser på å bygge opp. 

Ingen ser ut til å tørre å utfordre lobbyen mot vindkraft her hjemme. Til tross for at det er der vi har våre fortrinn og der vårt viktigste bidrag må ligge. 

The answer, my friend, is blowing in the wind!

Skal vi sette en sluttdato?

Klimakrisen er reell, noe som blir mer og mer klart og tydelig for hver dag som går. Norge er produsent av et av de produktene som ved forbrenning gjør dette problemet verre. 

Å slutte å produsere olje og gass i dag er det visst (nesten) ingen som mener at vi skal, men flere mener vi bør sette en dato for når siste brønn skal være plugget. Er det lurt å gjøre det? Det er en tilnærming til problemet som er tilbudsstyrt. Tanken er at når det ikke blir produsert olje, så blir den heller ikke forbrent og omgjort til utslipp av CO2.

Dette er jo åpenbart feil, noe en titt på verdens kjente oljereserver (illustrasjon over) viser. Med få unntak (som Canada) er disse reservene i land med en i beste fall tvilsom profil på demokrati og menneskerettigheter, og de vil knapt merke at de erstatter vår produksjon (som utgjør ca. 2% av verdens produksjon). Hvis Norge setter en sluttdato uten noen internasjonal avtale om at også alle andre gjør det, eller i alle fall Iraq, Russland, Saudi-Arabia, Venezuela og de fleste andre store produsentene, så har det ingen annen funksjon enn at disse tar over leveransene. Sjansen for at noen slutter når de ser at lille Norge gjør det er null. 

Kanskje det gir MDG og noen andre bedre samvittighet, men da må de være lite opptatt av klimaet på kloden og mer opptatt av å ha fått til noe som IKKE gjør noen forskjell. 

Et annet og noe oversett faktum er at ca. 15-20% av oljeproduksjonen går til produkter og ikke til forbrenning. Å slutte å ta opp olje vil føre til en enorm krise både innen landbruk og medisin. På bildet under er det bare ett av produktene som ikke har til dels mye olje i seg. Kan du se hvilket?

Klimakrisen kan bare løses av tiltak på etterspørselssiden, i all hovedsak produksjon av fornybar energi som utkonkurrerer fossile kilder enten gjennom teknologisk utvikling (vindkraft er billigere å produsere enn kullkraft og oljekraft i store deler av verden) eller gjennom politiske tiltak (CO2 avgifter mm. som monner). 

Sluttdato for norsk oljeproduksjon er et blindspor. 

Å slutte å lete etter olje som skal produseres om 15-20 år er en annen sak. Det første vi må gjøre, og gjerne i dag, er å slutte å sponse de som leter etter olje. Det er bortkastede penger, og en måte å motarbeide egen politikk. 

Flasketyngde

Jeg veide en flaske fra Montlouis-produsenten Chidaine her forleden. Mistanken har lenge vært der om at han er en skikkelig versting på dette med å bruke unødvendig tunge flasker. Nå fikk jeg det bekreftet. Montlouis Les Bournais 2018 var ti fattige gram lettere enn en champagneflaske (Gatinois 2008) . Begge med innhold. 1607g mot 1617g.

DET er virkelig unødvendig! Energiforbruket i glassflasker er betydelig, og det er også merforbruket til transport knyttet til vekten. Dette er noe av det mest negative ved vinbransjen i et klimaperspektiv.

Men forskning viser jo at folk mener vinen er bedre når den er på en tung flaske. Det er ikke uten grunn: Forskning fra 2012 viser at det er en korrelasjon mellom kvalitet på vinen og vekten på flasken. Men produsenter har jo dermed også et incentiv til å øke vekten på flasken - det er miljømessig antakelig det verste en vinprodusent kan gjøre.

Kjernekraft er ikke et alternativ - del 4 (Kunnskapsmangelen)

I denne serien har vi kommet til et oversett problem for atomkraft som løsning på klimakrisen, og som knapt noen (som jeg har sett i alle fall) har problematisert. Det er at kjernekraftindustrien krever et enormt apparat med høykompetent personale. Grunnen er selvsagt at dette er enormt kompliserte og avanserte systemer. Man trenger tusenvis av personer med svært avanserte kunnskaper innen bygging og utvikling av kritiske og kompliserte systemer, og svært mange med avanserte kunnskaper innen kjernefysikk. Hvis ikke disse finnes må de utdannes, og det tar svært lang tid. Finnes de må de tas fra eksisterende virksomheter som dermed vil slite eller kollapse.

Selv om dette vil ta lang tid, og kreve mye og koste svært mye, er det i det minste mulig i høyindustrialiserte og avanserte industrisamfunn. For land utenfor disse, som jo også vil trenge fornybar energi, er dette en ren utopi. 

Land som har en kjernekraftindustri står selvsagt bedre rustet, og jeg tror nok at disse landene bør være svært forsiktige med å bygge ned denne instustrien (som Tyskland gjør). Men også flere av de andre landene som i dag har kjernekraft sliter med at kjernepersonale (sic) er i ferd med å gå av. 8.000 per år kreves for eksempel i Storbritannia for å vedlikeholde kunnskaps og ferdighetsbasen. 

Sammenlignet med sol- og vindenergi er utbyggingen av kjernekraft kostbar, langdryg, ekstremt ressurskrevende og farlig. Utbygging av vindkraft, for eksempel, er svært low tech sammenlignet med kjernekraft. Alle land kan ta del i denne, og solkraft er ikke så mye mer avansert. Noen måneder tar det å bygge ut, og noen måneder senere er CO2-regnskapet i pluss og vil fortsette å være det i anleggets levetid. 

Kjernekraft er ikke et alternativ - del 3 (Kostnader)

Nå har jeg tidligere drøftet kjernekraft som et alternativ i en opphetet klimadebatt, og tatt for meg feilaktige påstander om at kjernekraft er et utslippsfritt alternativ og påvist at det vil ta altfor lang tid å bygge ut kjernekraft i det "vinduet" vi har til rådighet før klimagassutslippene løper løpsk. 

Et viktig element i de totale kostnadene kjernekraft vil medføre er lagringen av radioaktivt avfall. Noen endelig god løsning har man ikke funnet, og alt radioaktivt avfall har så langt blitt lagret i stadig større lagre. Dette medfører selvsagt en kostnad, for det er ikke bare å sette opp et skur. Men så må denne kostnaden multipliseres med den tiden avfallet må lagres før det er ufarlig. For flere av disse stoffene er farlige i flere titusener av år. Da er det bare å sette i gang med gangetabellen. Selv om dette mest radioaktive avfallet utgjør mindre enn 3% av totalen, så er det svært lenge å betale leie (og selv om noen skulle eie lagringsfasilitetene, så må man beregne inntekter av alternativ benyttelse i flere titusener av år.

Et land som USA, som står for 30% av all kjernekraften produsert i verden, har ca. 80.000 tonn radioaktivt avfall å ta vare på. Det har allerede kostet amerikanske skattebetalere 7,5 milliarder dollar, og tallet vil øke med mengden radioaktivt avfall. Som nevnt vil bare en liten andel av dette måtte lagres i flere titusener av år, men denne kostnaden må bæres selv om det er flere titusener av år siden kraften den bidro til ble produsert. En bitter regning å måtte fortsette å betale, kan man trygt si. 

Det er færre reaktorer i verden nå enn det var i 2002 (toppåret), og grunnene er mange. En av dem er kostnader. Det er rett og slett dyrest å lage kraft fra fissilt materiale. Kjernekraften kan rett og slett ikke konkurrere med fornybar kraft - på pris, på konstruksjonstid, på fornybarhet eller på sikkerhet. 

Bare på ett punkt er kjernekraft inntil videre bedre - den kan genereres når som helst. Men der skjer det også mye for tiden. Watch this space. 

Kjernekraft er ikke et alternativ - del 2 "Treghet"

Forrige innlegg i denne nye serien min, som kommer som et svar til de som tror at kjernekraft er et svar på klimakrisen, tok for seg myten om at kjernekraft er utslippsfri. Dette innlegget vil vise at det vil ta altfor lang tid å bygge ut kjernekraft i den skala som skal til for å gjøre noe vesentlig med klimaproblemene før de blir skikkelig alvorlige. Vindturbiner og solceller er relativt lavteknologiske sammenlignet med atomkraft, og kan bygges ut raskt. 

Kjernekraftindustrien har ikke kapasitet til å bygge ut raskt etter mer enn 20 år med stagnasjon. En rapport fra 2014 viser at det tar over 10 år å bygge en reaktor - dersom byggingen foregår i et land med en utviklet kjernekraftbransje. Dertil kommer det at 49 av 67 påbegynte reaktorer var forsinket, som for eksempel Hinkley Point i Somerset (som er kraftig forsinket og 100% dyrere enn prosjektert). Nye reaktortyper og annet som visstnok skal revolusjonere bransjen er også håpløst forsinkede. 

Alt dette er treghet og forsinkelser i land som allerede har en kjernekraftindustri. Noe annet er det for alle land som IKKE har en slik industri, for ikke å snakke om kunnskapsbasen som behøves for å komme dit. Det franske byrået for kjernekraftsikkerhet (ASN) estimerer 15 år før slike land kan begynne å bygge kraftverkene - som i sin tur (i beste fall) trenger 10 år eller mer. Det sier seg selv at dette på ingen måte kan sies å være et vesentlig alternativ for å unngå global oppvarming. 

Kontrasten til fornybar energi, som vindkraft og solkraft, er stor. Her er byggetiden måneder og ikke år, og man behøver ikke store apparat for å bygge kompetanse for å håndtere fissilt materiale som vil være radioaktivt i titusener av år. 

Tiden det tar å "betale tilbake" CO2-kostnadene ved byggingen av kjernekraftverk er typisk 6-7 år eller mer for kjernekraftverk, mens det for fornybar energi er snakk om noen måneder. 

Alt dette er problemer med kjernekraftindustrien som vi kjenner den, men denne er også inne i en epoke med forandringer. Ikke minst den "grå bølgen" med kjernepersonale (sic) som går av med pensjon. The silver tsunami blir denne omtalt som. 

Omtrent 10% av verdens elektrisitetsproduksjon er i dag kjernekraft, samtidig som verdens forekomster av uran vil vare 90 år med denne produksjonen. Med andre ord: Dersom kjernekraften skal overta halvparten av verdens elektrisitetsproduksjon per i dag, vil uranforekomstene kun vare et par tiår. Med andre ord: Neppe den vegen vi bør gå for å løse klimakrisen. 

Så dersom IPCC har rett (og det har de nok), så har vi ikke tid til å gå kjernekraftsporet. 

Arbeiderpartiet setter misunnelse over klima

Det internasjonale energibyrået, IEA, utpeker SUVer som verstinger i klimakampen. De er den nest største årsaken til at klimautslippene har økt de siste årene. Folk må rett og slett slutte å kjøpe store, tunge biler med store og tørste diesel- og bensinmotorer. 

Arbeiderpartiet, derimot, vil gjøre de store elektriske alternativene dyrere. Mens dette spiller godt inn i misunnelsessegmentet i velgerskaren, så vil det flytte flere over på de fossile alternativene og ødelegge for en positiv utvikling også blant de store bilene. 

Klimakampen er full av eksempler på at ryggmargsrefleksene slår ut forståelsen av klimautfordringene. Alle er for fornybare energikilder, men "ingen" vil se snurten av en vindmølle. Aller minst "miljøvernere." "Alle" skjønner at nullutslippssamfunnet er elektrisk, men "ingen" vil ha kobbergruver. Aller minst "miljøvernere". 

Jeg skjønner ikke SUV. Og kanskje med noen få unntak jeg i øyeblikket ikke er i stand til å se, så trenger ingen slike fjell av noen biler. Annet enn til å briske seg med. Men helt fram til de blir forbudt så er vi mer tjent med at de som selges går på strøm. Det bør også Arbeiderpartiet skjønne. 

Greta Thunberg til Kina!

Ikoniske Greta Thunberg landet i New York på onsdag. Hun seilte til New York der hun skal delta i på et klimatoppmøte i forbindelse med FNs hovedforsamling. Deretter skal hun til Sør-Amerika med buss og tog.

Når hun en gang kommer hjem, er det på tide hun tar en tur til Kina og/eller India. Det er der CO2 produksjon virkelig er på gang. Verdens utslipp er høyere enn noen gang med 33,1 gigatonn i fjor, mens de i vestlige land går tydelig ned. Forklaringen er i all hovedsak India og Kina. Særlig Kina. Fossildelen i primærproduksjon i Kina står fast på 81%, der den har vært de siste tre tiårene.

Kull er særlig ille i klimasammenheng siden virkningsgraden er så lav. Kina brenner dobbelt så mye kull som resten av verden tilsammen. Altså 2/3 av verdens kullforbruk er kinesisk, og det er nye kullkraftverk under bygging som vil produsere tre ganger totalt britisk el-forbruk når de er klare. Det er ikke særlig stor sjanse for at de stenger disse, selv om fornybar energi nå er billigere enn kull også i Kina.

Gjenomsnittsalderen på kullkraftverk i Asia er 12 år, og levetiden er 40 år. Nye kraftverk under bygging i Kina vil gi 130 gigawatt. Dette er total galskap! De blir subsidiert, for fornybar energi er billigere. Idiotien finansieres av Kina. Prosjekter for 21 milliarder dollar er på gang i hele Asia. Dette er kanskje de verste eksemplene, men Verdensbankens tall viser subsidier for fossil energi på over 250.000.000.000 dollar i fjor. Svært mye av dette er kinesisk. 

Den trans-sibiriske jernbanen til Beijing bør være neste tur for Greta. Men det spørs om diktatur er forenlig med streik og protester. Demonstrasjoner på Tiananmen-plassen har ikke noen god historikk. 

De som står for mest utslipp av CO2 har også diktatur. Men det er der man har mest å hente når klimaet på kloden må reddes!

Vindmøller

Olje og energiministeren fra FrP lover "en radikalt lavere utbyggingstakt" av vindkraft. Dette er ekstremt dårlig nytt for Norge og for planeten Jorden. Det kan være godt nytt for valgkampen for FrP og de andre regjeringspartiene, men det er et svært dårlig og nærsynt utspill. (Bildet: Vindatlas fra Science Direct.)

Kort sagt: 2018 var det varmeste året som noen gang er målt på Jorden. CO2 innholdet i atmosfæren er det høyeste på ca. 300.000 år (vi har prøver fra isbreer som viser dette). Klimakrisen er her og nå, og vi trenger løsninger. 

Med mindre vi skal tilbake til jernalderen (eller før), og la ca. 6 milliarder mennesker dø, trengs det elektrisitet laget på fornybare kilder. Det er to hovedalternativ: solkraft og vindkraft. Solkraft trenger betydelig større areal enn vindkraft. 

Heldigvis kan alt dette løses. Studien i tidsskriftet Energy Policy viser at hele verdens energibehov i 2050 kan dekkes av europeisk vindkraft. Ikke at dette er aktuelt, men det viser potensialet i denne kraftformen. Jeg vet godt at det ikke nødvendigvis blåser når man trenger kraften, men vind kan utgjøre hovedforsyningen av utslippsfri kraft. Og det er ikke potensialet det står på akkurat!

Det er tragisk at så mange innen miljøbevegelsen aktivt motarbeider en avgjørende element i løsningen på klimakrisen. Det er fullt mulig å bygge ut mye vindkraft i Norge som ikke plager bebyggelse og i ubetydelig grad berører friluftslivet. Og om nå ikke alle synes at vindmøllene er like vakre som det jeg gjør - kanskje de fortoner seg litt penere når man vet at de kan redde planeten fra overoppheting?

Det er på tide at alle som har fattet klimakrisen bryter ut av Don Quixotes forhekselse og ser at vindmøllene ikke er monstre men redningen! 

For vindkraft!

Vi må erstatte all kraft produsert med fossile energikilder. En grunn er aksellererende klimaendringer som allerede begynner å anta katastrofale proporsjoner. En annen grunn er at det er en begrenset mengde fossile energikilder. Før eller siden går vi tom. Kjente oljereserver (som mange insidere mener er grovt overdrevne), for eksempel, er tomme om femti år med dagens forbruk. 

Bildene over sirkuleres blant vindkraftmotstandere på internett. Trolig til inspirasjon. Men hva er alternativet? Vannkraft kan ikke gi så mye mer i Norge, og i andre land er potensialet minimalt. 

Vindkraft er raskt og rimelig. Det tar ikke så lang tid å få opp vindmøller, og effektiviteten har gått dramatisk opp de siste årene. Ikke noe er så effektivt for å få til endringer som pris! Selv klimaskeptikere kan ikke krangle på at vindkraft er mye billigere enn kull, gass, og ikke minst atomkraft. 

Alle kjenner til farene ved atomkraft. Som erstatning for kull, olje og gass er den største faren med atomkraft den lange tiden det vil ta å bygge ut kapasiteten. Og kostnadene - særlig når de enorme kostnadene med å legge ned anleggene og ta vare på alt som er radioaktivt blir tatt med. 

Solkraft har også blitt mye billigere de senere årene. Og når det gjelder plass er ikke solkraft noe mindre krevende enn vindkraft. Enorme områder må tas i bruk dersom solkraft skal komme noen veg. Men internasjonalt bor vi her oppe i områder som er lite egnet. Det er der det er varmt og tørt solkraft vil kunne gjøre seg gjeldende - og der stiller både Norge og særlig Vestlandet langt bak. 

Også i Norge trenger vi mer fornybar kraft. Når all transport skal over på fornybare kilder er det vi produserer i dag altfor lite. Vindkraft er det eneste alternativet som gir nok kraft til rett pris - dersom vi ikke skal legge de resterende vassdragene i rør. Den overdrevne vindkraftmotstanden, som bildene øverst symboliserer, er virkelig feil svar på våre utfordringer.