Rødt til stryk

Rødt, partiet altså, er ute og gjør politisk mynt på de høye strømprisene. "Svaret," i den grad noe svar er å finne i dette innlegget, er prisregulering og eksportreguleringer. Det gir ikke så mye som en watt mer strøm. Det å kutte eksporten er å drive resten av Europa enda et hakk nærmere favnen til Putin, og en invitasjon til å få lyset slukket når tørrårene rammer oss i fremtiden. 

Rødt er det eneste partiet på stortinget som er mot alle former for vindkraft. Den ressursen vi i Norge har aller mest av. De er mot vindkraft til havs, i fjæra og på land. Sikkert "i lufta med" dersom det var mulig. Partiets andre forslag går på sparing og for øvrig er det mye magisk tenkning. 

En skulle ikke tro Rødt hadde fått med seg at verden er på kokepunktet og at det faktisk haster å gjøre noe som monner. Og klimakrisen er global - ikke noe som bare rammer Norge. Derfor er våre ressurser, også de som er "blowing in the wind," en del av løsningen for hele planeten. 

Skal klimakrisen avverges må fossile energikilder bort og erstattes av fornybare kilder. Det er ikke et "enten eller" men et "både òg." Få har klart å begripe hvor mye kraft som trengs for å erstatte de fossile kildene. Å gjøre strømmen billigere og å stenge ned kablene til utlandet er verken egnet til å løse noen umiddelbar krise som er utløst av nedbørsmangel og krig, eller den store krisen som er utløst av klimagasser. 

Rødt er kanskje det mest populistiske partiet vi har. 

Norge ut av NATO?

Norske partier som vil ha Norge ut av NATO, og vekk fra atomparaplyen, har nesten 20% av velgerne bak seg. I disses stortingsvalgprogram er det som vanlig USA som er den store trusselen mot fred i verden. Vi må bort fra NATO for å oppnå sikkerhet. 

Bildet over er fra Kharkiv i morges. På 90-tallet overga Ukraina sine sovjetiske atomvåpen til Russland mot sikkerhetsgarantier og grensenes ukrenkelighet. Så mye var det verdt. Putin vil gjenopprette det russiske imperium, og gjøre verden tryggere for kleptokrater og diktatorer. Man kan ikke ha demokratier for tett på sine grenser, må vite. 

Norge er nabo til denne enorme og aggressive militærmakten, men SV (der jeg var medlem fra 1977 til 1987) er fundert på NATO-motstand og EU-motstand:

SV går mot norsk medlemskap i NATO. NATO er ikke først og fremst en forsvarsallianse, er ikke basert på et reelt interessefellesskap, og knytter Norge farlig tett til USA. … NATOs opprustning, østutvidelse og krigføring mot andre land har ført til økt uro i verden. Videre er atomvåpen en sentral komponent i NATOs strategiske konsept, og alliansen påberoper seg i dag en førsterett til å bruke atomvåpen når den skulle se på det som nødvendig.

Så sier arbeidsprogrammet for 2021 - 2025. Rødt sier selvsagt omtrent det samme. 

Det er bra at disse partiene ikke er i regjering. Fra den kanten har vi hørt mye siden 90-tallet om et aggressivt NATO som ekspanderer østover og utgjør en fare for Russland. Jeg ser ikke bort fra at disse også de nærmeste dagene vil forsøke å dytte skylden for invasjonen over på demokratiene som utgjør NATO. Som om demokratiske land ikke skulle ha lov til å forme sin egen utenrikspolitikk.

Mitt råd er at de sitter helt stille og forsøker å glemme og gjemme disse delene av partiprogrammene. 

Corbyn i nummer 10 Downing Street

Jo nærmere vi kommer Brexit, jo mer rotete ser det ut til å bli i britisk politikk. Ett av de mulige utfallene av situasjonen i parlamentet, er et nyvalg. Det er det Labour satser på framfor noe, og det er slettes ikke umulig at Labour vil vinne det valget. (Tegningen: mogusrus.org) 

Norske media ville da snakket om "det britiske arbeiderpartiet," som forsåvidt er rett siden det er britisk og heter Labour. Men partiet under Corbyn har en ganske annen politikk enn vårt hjemlige Arbeiderparti (DNA). Labour er mer som Rødt i Norge, enn Arbeiderpartiet i Norge. 

Corbyn i nr. 10 ville være en aldri så liten revolusjon i vårt nærområde, og her er noen av de mer vesentlige omkalfatringene som ville skje:

• Labours årsmøte ville styre landets politikk på alle områder, og ville være overordnet parlamentsgruppen. Dette vil være brudd med en flere hundre års tradisjon i Storbritannia, og langt på veg undergrave det parlamentariske demokrati. 
• Jernbanen, vannverk og annen infrastruktur vil ikke bare bli overtatt av staten, de vil også bli styrt (og ikke bare kontrollert) av staten (eller les: The Labour conference). De ville nok også sikre seg lojale folk på alle kommandopostene. 
• Journalistene i de store nasjonale avisene og BBC skal velge sine redaktører. (Journalistene er i all hovedsak venstreorienterte.)
• Alle lovene som begrenset fagforeningenes makt fra 80-tallet og utover, ville bli fjernet. Sjansene for en renessanse for 70-årenes streikekaos ville øke.
• Proteksjonismen ville komme tilbake big time. Mens de konservative Brexit-tilhengerne ser for seg et nytt Singapore i Nordsjøen, er det helt andre modeller Labour ser for seg. 
• Nye skatter, og høyere skatter, er selvsagte. Mye av inntektene ville gå til å fjerne skolepenger i høyere utdanning og et ambisiøst boligbyggeprosjekt.

Endringene ville ikke bare være innenriks, men også utenriks. Her vil kanskje endringene være mer radikale.

• Storbritannia ville bli meldt ut av NATO.
• Anti-terror kampanjer utenlands, som mot IS, ville bli stoppet.
• Corbyn ville søke vennskap med Iran, og et tøvær med Russland.
• Storbritannia ville, helt uten avtaler med andre land, oppgi sine atomvåpen. 

Alt dette avhenger av et tydelig flertall i et valg, så klart. De konservative har det travelt med å male partiet sitt i stykker, så det er slettes ikke sikkert de vil klare å utgjøre noen motvekt.