Ny bok - gammelt nytt

Søk på nettet, den finnes også som T-skjorte. 

Hitler, Stalin, Mum and Dad - Daniel Finkelstein

Denne boka av The Times tidligere redaktør og medlem av Overhuset Daniel Finkelstein (eller Baron Finkelstein) er den beste jeg har lest på flere år. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal få skrevet for å få også deg til å lese den, men det må du!

Finkelstein er akkurat like gammel som jeg, født sommeren 1962. Han beskriver en scene fra sitt dagligliv i Nord-London da han fylte femti år, og hva han sa den gangen. Nesten alle var som han - britisk middelklasse av jødisk opphav, og han trodde noe som det hans familie gjennomgikk sytti år tidligere ikke kunne skje igjen. Det tror han ikke lenger, og det var en viktig grunn til at denne boka ble til. 

Kort fortalt så prøvde Hitler å ta livet av moren og hennes familie, mens Stalin hadde de samme planene for faren og hans familie. De lyktes bare nesten. På hver sin kant, som ofre for hvert sitt brutale diktatur, overlevde foreldrene krigen gjennom en serie med prøvelser, mirakler og tilfeldigheter som gir leseren hakeslipp. 

Handlingen, eller handlingene, i denne boken er mer enn nok til et dusin filmer. Du tenker at du har lest det meste om andre verdenskrig og alskens elendighet, men det har du bestemt ikke. Jeg regner meg som over gjennomsnittet belest og orientert om denne tidsepoken (og la oss ikke glemme at boken også følger Mirjam og Ludwik i fred og frihet i Storbritannia også), men jeg lærte mye nytt. Blant annet om hvorfor vi sjelden eller aldri hører noe om konsentrasjonsleiren Sobibor (der flere av morens familie ble myrdet). (Av kanskje en kvart million overlevde 56. Gjennomsnittlig levetid etter ankomst var tre timer!)

Boken er gripende, spennende, opplysende og også oppbyggelig. Gjennomgående kildebelagt og svært godt skrevet. Du bare må lese den! 

Konklusjon. KLAR BEFALING!

Mange liv i ett

Livet til den tyske jøden Ursula Kuczynski (1907-2000) var flere liv i ett. Hun var antakelig Stalins viktigste spion, og overlevde både forfølgelse, etterforskning og Stalins utrenskninger i Moskva på 30-tallet. Hun var gift to ganger og fikk tre barn med tre menn, og spionerte i Kina, Mandsjuria, Polen, Sveits og Storbritannia. Ingen av de mange hun var føringsoffiser for svek henne noen gang, til tross for brutale forhør. Via en hul trestamme nær Banbury i Oxfordshire sørget hun for at Stalin fikk nok informasjon til at Sovjet-Unionen fikk atombomben ganske kort tid etter USA og Storbritannia. Hun var føringsoffiser for Klaus Fuchs som utførte noen av de viktigste beregningene som førte til både atombomben og hydrogenbomben, og som ble dømt bare 14 års fengsel for spionasje siden Sovjet-Unionen var en alliert på den tiden. Heller ikke han anga "Agent Sonya."

Det er vel så mye jeg bør si om akkurat hva som skjer i denne boka. Den er utrolig spennende og innsiktsfull, og fører oss gjennom mange av det forrige århundrets mest gruoppvekkende hendelser. Hun vekkes politisk hjemme i Berlin under nazistenes fremmarsj i Tyskland på 20-tallet, blir kommunist og følger sin arkitektektemann til Shanghai. Der blir hun rekruttert til spionasje, og trår til tross den overhengende faren for tortur og avrettelse dersom hun blir avslørt. 

Hun får i flere omganger utdanning i Sovjet-Unionen, skifter identitet og skifter bleier omtrent like lett. De usedvanlige fargerike personene i hennes omgangskrets får også god plass i boken, og skjebnene deres er ofte til å gråte blod av. 

Ja, og så endret hun verdenshistorien ved å sørge for at Sovjet-Unionen får tilgang til vestens atomprogram. MI5 var på sporet, men bommet. Kanskje fordi hun var så vanlig, så vennlig og så kvinne? 

Kort sagt en usedvanlig spennende bok om et usedvanlig menneske, hennes tid og miljø. På feil side, men vanskelig å mislike. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Kinas desinformasjonkampanje

Kinas maktspill i WHO satte organisasjonen muligheter til å stoppe covid19-pandemien sjakk matt, som jeg viste i et tidligere blogginnlegg. Hvordan viruset spredte seg til mennesker er fortsatt uklart, og jeg har ingen tro på at det ble bevisst satt ut av politiske myndigheter i Kina. Men det er opplagt at det ble spredt til hele verden på grunn av Kinas behov for å fremstå uklanderlig. Det å ikke miste ansikt er åpenbart avgjørende, og det er også derfor landet nå er i gang med en kampanje med desinformasjon om virusets opphav. 

De har prøvd seg før, med at viruset kom til landet med frossenfisk og andre fantasifulle fremlegg. Alt for å tåkelegge sakens fakta, selvsagt. Det er slikt kommunistiske og andre diktaturer driver med. Men nå har kampanjen fått et tydeligere fokus. Nå er det et laboratorium i Wisconsin, USA, som er pekt ut av Kina som opphavet til SARS-CoV-2. 

Det er selvsagt latterlig, og fullstendig uvitenskapelig, men det spiller ingen rolle når målet er å få Kina til IKKE å miste ansikt over den mest alvorlige pandemien i verden på hundre år. Dessuten får teorien godt fotfeste i Kina og andre diktatur uten fri tilgang på informasjon. Retusjering i alle dens varianter har jo vært en kommunistisk paradeøvelse helt siden Lenins tid. 

Det er også Russland som er inspirasjonen for Kinas moderne desinformasjon. Strategien er todelt:

1. En skamløs vilje til å spre halvsannheter og rent oppspinn. 
2. Å gjøre dette gjennom mange kanaler og på høyt volum. 

Effekten er at publikum blir underholdt, forvirret og overveldet. Oppdrag utført! 

På 80-tallet var Sovjet-Unionen på gang med en kampanje om at HIV/AIDS var utviklet og spredd av USA og CIA. Fort Detrick i Wisconsin var utpekt som kilden. Det samme laboratoriet er nå utpekt av Kina.

I mellomtiden minsker sjansen for å finne ut hvor SARS-CoV-2 faktisk kom fra av rent biologiske grunner. Ikke at Kina noen gang har vist noen tegn til åpenhet eller vilje til upartiske undersøkelser. 

Ekkokamre er ikke noe nytt

Noe av det mest skremmende med sosiale medier, er hvordan de gjør det mulig å gjøre folk fullstendig immune mot alminnelig fornuft og objektive fakta. Qanon, jihadister, radikale nazister, vaksinemotstandere - listen kan gjøres skremmende lang. Men som tittelen min sier: Dette er ikke noe nytt.

Vestlige kommunister, for eksempel, trodde fullt og fast på den propagandaen som kom fra Sovjet-Unionen og dens vasaller. Nord-Korea tok de med en klype salt, tross alt, men i Sovjet var alt vel. De som hevdet noe annet var kjøpt og betalt av CIA. Friheten, som jeg selv abonnerte på en periode, Sovjet-Union, Sovjetnytt mv. (som onkel Palmer abonnerte på) var kjente kilder. 

SV-ere som jeg var vel i en mellomstilling. Vi tenkte vel at sannheten var et sted mellom østlig og vestlig propaganda. Det var vel ikke før jeg selv møtte folk fra Øst-Europa etter murens fall at jeg forsto at virkeligheten var noen hakk verre enn det jeg ville omtalt som "vestlig propaganda" - men som egentlig var svært nøktern informasjon. 

Det skjedde da jeg bodde i England 1988 - 1993. Der ble jeg også kjent med mange italienere, som nesten uten unntak var kommunister. De ble mye mer sjokkert enn det jeg ble, for de hadde levd i de italienske informasjonssiloene. 

Italia hadde ingen felles offentlighet, men tette skott mellom sosialister, kommunister og kristeligdemokrater. De hadde til og med sine egne offentlige TV-kanaler: Rai Uno var for kristeligdemokratene, Rai Due for sosialistene og Rai Tre for kommunistene. Avisene var også mer ensporede enn det jeg var vant til. 

Kommunistene i Norge var et lite parti, og da snakker jeg om NKP og ikke det "yngre" og mer aktivistiske (og farlige) AKP (m-l). Bitterheten mot storsamfunnet var svært stor hos enkelte, og når man møtte dem på "trygg grunn" i Øst-Europa kom det lettere fram. 

I 1982 reiste jeg med NKP som gjest av SED (Kommunistpartiet i DDR) til Magdeburg på en partiskole. (Klikk på lenken og les mer.) De fleste var hyggelige og reale folk, noen var også tydelige på at landene i øst ikke fungerte. Men så var det de som lignet mye på dagens konspirasjonsteoretikere: Alt var USAs feil. Her i øst kunne de endelig føle seg frie. Her var det folket som styrte, og alt som var galt var USA og vestens skyld. Faktaresistensen var betydelig. Vi som ikke var "troende" ble bedt - av et par NKPerne - om å nærmest avlegge en ed om at revolusjonen i 1917 var et vendepunkt i verdenshistorien. Ellers ville de be oss dra hjem. 

De var ikke alene om denne typen virkelighetsforståelse heller, eller "troskrav," men noen har sikret seg bedre mot falsifisering. Jehovas Vitner mener verdens undergang er nær, og at de vil bli utvalgt til å dra til himmelen mens alle andre vil forgå. Ulikt mange andre har Jehovas Vitner fastslått når dette skal skje. Mange ganger. Først i 1878, så i 1914, 1918 og 1925. Siste dato var i 1975, men nå har de lært sier de bare at det er snart. Det er nok tryggest!

Andrew Karpaty Kennedy - Chance Survivor

Andrew Kennedy (opprinnelig Andor Ödön Kárpáti) var min kollega i to år (1996 - 1998) da jeg var 1. amanuensis i britisk kulturkunnskap ved Engelsk institutt ved Universitetet i Bergen. Jeg spurte han en gang om hva som var hans bakgrunn. 'Hungarian, Jewish' var det korte svaret jeg fikk. Denne boka med selvbiografi fram til 25 års alder, er det lange svaret. Denne boka vil jeg minnes lenge.

Andrew skulle endt i gasskammeret i Auschwitz som så mange av sine slektninger og andre jøder i Europa. Det spilte ingen rolle at familien hadde konvertert til kristendommen og levde et meget borgerlig og ganske så ungarsk liv. Det som førte toget, der han som trettenåring sammen med familien var stuet sammen med ufattelig mange andre i en krøttervogn, i en annen retning var en feil. En SS soldat hadde blandet sammen to tog, og deres tog endte nær Wien. En arbeidsleir der de som klarte seg gjorde innsats i en våpenfabrikk.

Etter krigen kom restene av familien (faren døde av dysenteri ganske tidlig) til Ungarn igjen, men alt var annerledes. Ikke minst var det det snikende kommunistiske diktaturet og det totalitære styret som utgjorde forandringen, men igjen klarte Andrew å unnslippe - men ikke søsteren og moren.

Forfatteren graver fram gjennom skriften den unge gutten han en gang var, og vikler ut en verden og et perspektiv der den ytre trussel går fra en noe diffus frykt til noe helt konkret forferdelig. Han er særlig god til å få fram den nesten umerkelige prosessen fra å være selvstendig til å bli en ting der bevisstheten på et vis overlever gjennom å distansere seg. Det vanvittige og gruoppvekkende blir sterkere gjennom å bli formidlet tørt og konkret; det er finnes ikke noen store ord eller besvergelser i disse sentrale delene av fortellingen. Det gjør den sterkere.

Det både nekrologen i The Guardian og den av kolleger i På høyden hopper over, er kampen for å slippe unna det stadig sterkere kommunistdiktaturet i Ungarn etter krigen. Som så mange andre som overlevde nazistene kom Andrew i klørne på et nytt undertrykkende regime. Det var, i alle fall ikke i Ungarn på 40-tallet, like morderisk og uttalt rasistisk som det nazistiske, men det var like fullt en seriøs kamp for å unnslippe og også mye flaks som skulle til for å komme seg ut. 

I England var det kampen for å bli anerkjent og sett som noe annet enn en utlending som sto i sentrum - og en eksepsjonell interesse for litteratur og teater. Andrew gjorde et poeng av at vi hadde felles bakgrunn, for han tok også en utdanning i både filosofi og litteratur, men det er åpenbart litteraturen som fenget han mest.  

Boka ender da Andrew er 25 år, og avsluttes av en gjennomtenkt kommentar på noen sider. Forfatteren var også skjønnlitterær forfatter, og språk og stil er upåklagelig hele veien. Som foreleser - etter det jeg har forstått - var han rik på digresjoner og forutsatte mye hos sine studenter. Her, derimot, er stilen klar, ryddig og med svært god fremdrift. Boka er en leseropplevelse! 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Statsfinansiert kvakksalveri

Kinas ledere står bak et enormt kvakksalveri.

Som behandling er tradisjonell kinesisk medisin (TCM) gammel, komplisert, vakkert i sitt uttrykk, og helt uten virkning.* Men det er virkningsfullt i å utrydde flere dyrearter. Pulver fra neshorn og fra tiger, for eksempel, skal visstnok kurere flere plager, men har ingen annen virkning enn å true disse artene med utryddelse.

En annen virkning er propaganda for det totalitære regimet som styrer verdens mest folkerike stat. Planene er klare for å gjøre kritikk av TCM til en kriminell handling, og de ble lagt fram i uke 23. TCM er en stor industri som omsetter for anslagsvis 5.000 milliarder kroner, så det er tunge økonomiske interesser i å fortsette kvakksalveriet. 

På 1920-tallet sto Kina overfor store helsemessige utfordringer som mange andre land, med polio, meslinger, tuberkulose og difteri. Den nasjonalistiske regjeringen omfavnet vestlig medisin, og avviste TCM med yin og yang, de fem elementene, og meridianer i kroppen som fulgte mønsteret til de kinesiske elvene, som falsk og ubegrunnet. 

Det var Mao, kommunisten, som i 1954 gjenopplivet TCM. Han omtalte kvakksalveriet som en nasjonal skatt (og President Xi omtaler det som en juvel). Men Mao var ikke dummere enn at han ikke trodde en tøddel på TCM, men Kina hadde ikke nok kvalifiserte leger og beordret derfor en full forening av ekte medisin og TCM. TCM ville vel kunne tilby trøst og placebo for alle de som ikke hadde tilgang til legemidler som virket. 

For å få dette til å henge sammen på et (i alle fall på overflaten) tilforlatelig sett, beordret Mao at TCM skulle standardiseres i autoritative tekster i noe som kunne synes som en "medisinsk filosofi". Vestlige mennesker som tørster etter eldgamle og alternative behandlinger vender seg mot TCM, men dette systemet er altså bare 70 år gammelt og slik sett mye yngre enn "vestlig" medisin som påviselig virker. 

Mao trodde selvsagt ikke på dette, og brukte bare "vestlig medisin," og da ha var alvorlig syk ble nevrologen Birkmayer flyet inn fra Østerrike. Men TCM ble brukt og brukes fremdels for å fremme kinesiske interesser utenlands, også under covid-19 pandemien. I mai fjernet WHO advarsler mot å bruke urte-remedier mot covid-19, og det har blitt hevdet at dette skjedde etter kinesisk press. 

President Xi hevder at han liker tradisjonell kinesis medisin svært godt, men jeg tipper han ville holdt seg til "vestlig" etterprøvbar behandling dersom han ble alvorlig syk. Akkurat som forbildet Mao. 


* - Vel, ikke helt. Akupunktur kan lindre smerte omtrent på nivå med en tablett med paracet.

Corbyn i nummer 10 Downing Street

Jo nærmere vi kommer Brexit, jo mer rotete ser det ut til å bli i britisk politikk. Ett av de mulige utfallene av situasjonen i parlamentet, er et nyvalg. Det er det Labour satser på framfor noe, og det er slettes ikke umulig at Labour vil vinne det valget. (Tegningen: mogusrus.org) 

Norske media ville da snakket om "det britiske arbeiderpartiet," som forsåvidt er rett siden det er britisk og heter Labour. Men partiet under Corbyn har en ganske annen politikk enn vårt hjemlige Arbeiderparti (DNA). Labour er mer som Rødt i Norge, enn Arbeiderpartiet i Norge. 

Corbyn i nr. 10 ville være en aldri så liten revolusjon i vårt nærområde, og her er noen av de mer vesentlige omkalfatringene som ville skje:

• Labours årsmøte ville styre landets politikk på alle områder, og ville være overordnet parlamentsgruppen. Dette vil være brudd med en flere hundre års tradisjon i Storbritannia, og langt på veg undergrave det parlamentariske demokrati. 
• Jernbanen, vannverk og annen infrastruktur vil ikke bare bli overtatt av staten, de vil også bli styrt (og ikke bare kontrollert) av staten (eller les: The Labour conference). De ville nok også sikre seg lojale folk på alle kommandopostene. 
• Journalistene i de store nasjonale avisene og BBC skal velge sine redaktører. (Journalistene er i all hovedsak venstreorienterte.)
• Alle lovene som begrenset fagforeningenes makt fra 80-tallet og utover, ville bli fjernet. Sjansene for en renessanse for 70-årenes streikekaos ville øke.
• Proteksjonismen ville komme tilbake big time. Mens de konservative Brexit-tilhengerne ser for seg et nytt Singapore i Nordsjøen, er det helt andre modeller Labour ser for seg. 
• Nye skatter, og høyere skatter, er selvsagte. Mye av inntektene ville gå til å fjerne skolepenger i høyere utdanning og et ambisiøst boligbyggeprosjekt.

Endringene ville ikke bare være innenriks, men også utenriks. Her vil kanskje endringene være mer radikale.

• Storbritannia ville bli meldt ut av NATO.
• Anti-terror kampanjer utenlands, som mot IS, ville bli stoppet.
• Corbyn ville søke vennskap med Iran, og et tøvær med Russland.
• Storbritannia ville, helt uten avtaler med andre land, oppgi sine atomvåpen. 

Alt dette avhenger av et tydelig flertall i et valg, så klart. De konservative har det travelt med å male partiet sitt i stykker, så det er slettes ikke sikkert de vil klare å utgjøre noen motvekt. 

Marx 200 år

Det er i grunnen ganske merkverdig: Marx har en slags intellektuell respektiabilitet til tross for at alt han forfektet beviselig har ført til millioner av unødvendige dødsfall. Det er ikke så lenge siden (5. mai) at det var 200 år siden hans fødsel i Trier, og mye som har vært skrevet i den forbindelse bærer preg av at kommunistiske myrderier ikke har noen betydning for teoriens opphav. Nå har Kina finansiert en stor statue av byens beryktede sønn. Formodentlig står muséet i Brückenstrasse 10 fremdeles. Da jeg var der, var det mest besøkende fra det Stasi-infiserte DDR. (Bildet: bloggeren står utenfor på 19-årsdagen sin).*

Det er flere interessante aspekter i Marx tidlige skrifter. Fremmedgjøring er et begrep som gir gjenklang hos de fleste i de moderne og komplekse samfunn vi lever i. Men når man skriver om Marx' 'lasting global impact' og unnlater å nevne diktatur etter diktatur, og flere titalls millioner drepte, da har man gitt opp alle forsøk på å bli tatt alvorlig. 

Det er bare en ørliten referanse til de land som har prøvd ut proletariatets diktatur og avskaffelsen av privat eiendom.Om disse sier artikkelen lite. Bare: 'There is still a great deal to be learned from their disasters, but their philosophical relevance remains doubtful.'

Det er jo ganske horribelt - men utbredt - å tenke slik - at at teorien er bra og interessant, men at det kanskje ikke gikk helt etter planen. Det oppsiktsvekkende er hvor grotesk denne typen tenkning er, og hvor utbredt den er. 

Sett inn fascisme i stedet for kommunisme i denne typen bortforklaring, og plutselig ville det blitt ramaskrik. Forskjellen mellom de totalitære ideologiene er vel bare at kommunismen har blit prøvd i langt flere land, og tatt livet av mange milioner flere også. Men kommunismen blir fortsatt adoptert av skrivebordsteoretikere til tross for at den helt åpenbart er uforenlig med den menneskelige natur. Når virkeligheten ikke følger oppskriften fra skrivebordet, så er det noe galt med menneskene. De blir muret inne i hele land og byer (som i DDR) eller i fangeleire (Gulag) som i Sovjet-Unionen. 

Kommunisme fører med seg Gulag, avrettinger og torturkamre. Så sikkert som natt følger dag. Det er også feilslått å opphøye Marx til en edel filosof som ikke hadde noe skyld i det som har skjedd i hans navn i det 20. århundre og dette. I Manifestet, som kom ut da Marx var bare 30, heter det:

“The one way in which the murderous death agonies of the old society and the bloody birth throes of the new can be shortened, simplified and concentrated, is revolutionary terror.”

Slik "revolutionary terror" blir fort en vane for de som utøver den, og den blir nødvendig når det viser seg at de edle planene ikke passer for homo sapiens. 

Han hevdet, "påviste" til og med (han betraktet egne teorier som vitenskaplige), at kapitalismen var døende. Men markedene virket, og i løpet av hans egen levetid økte levestandarden i Storbritannia til det tredobbelte. 

Marx vil nok ikke "dø" med det første heller. Det nye ytre populistiske høyre, særlig i hans hjemland Tyskland, finner mye interessant som kan brukes mot den globale liberalismen. Her har de støtte fra ytre venstre, selvsagt. Ingen av dem liker liberalisme og overnasjonalitet.

* - Som så mange andre, og som bildet vel antyder, var jeg - som så mange andre - marxist. Min unnskyldning får være at jeg var ung og ikke trengte pengene, og jeg kom på andre tanker.