Hitler, Stalin, Mum and Dad - Daniel Finkelstein

Denne boka av The Times tidligere redaktør og medlem av Overhuset Daniel Finkelstein (eller Baron Finkelstein) er den beste jeg har lest på flere år. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal få skrevet for å få også deg til å lese den, men det må du!

Finkelstein er akkurat like gammel som jeg, født sommeren 1962. Han beskriver en scene fra sitt dagligliv i Nord-London da han fylte femti år, og hva han sa den gangen. Nesten alle var som han - britisk middelklasse av jødisk opphav, og han trodde noe som det hans familie gjennomgikk sytti år tidligere ikke kunne skje igjen. Det tror han ikke lenger, og det var en viktig grunn til at denne boka ble til. 

Kort fortalt så prøvde Hitler å ta livet av moren og hennes familie, mens Stalin hadde de samme planene for faren og hans familie. De lyktes bare nesten. På hver sin kant, som ofre for hvert sitt brutale diktatur, overlevde foreldrene krigen gjennom en serie med prøvelser, mirakler og tilfeldigheter som gir leseren hakeslipp. 

Handlingen, eller handlingene, i denne boken er mer enn nok til et dusin filmer. Du tenker at du har lest det meste om andre verdenskrig og alskens elendighet, men det har du bestemt ikke. Jeg regner meg som over gjennomsnittet belest og orientert om denne tidsepoken (og la oss ikke glemme at boken også følger Mirjam og Ludwik i fred og frihet i Storbritannia også), men jeg lærte mye nytt. Blant annet om hvorfor vi sjelden eller aldri hører noe om konsentrasjonsleiren Sobibor (der flere av morens familie ble myrdet). (Av kanskje en kvart million overlevde 56. Gjennomsnittlig levetid etter ankomst var tre timer!)

Boken er gripende, spennende, opplysende og også oppbyggelig. Gjennomgående kildebelagt og svært godt skrevet. Du bare må lese den! 

Konklusjon. KLAR BEFALING!

Spionens minne

Hvorfor er det fortsatt folk som tror Arne Treholt var uskyldig dømt for spionasje? På toppen av alt annet var storspionen Oleg Gordievskij (bildet) vitne på at han var KGB-spion, og i Stasis arkiver dukker det også opp ganske tydelige bevis på det samme:

«Han var en kilde til verdifull informasjon i militærstrategiske spørsmål, og aktuelle internasjonale problemer. Samvittighetsfullt og med stor ansvarsfølelse hjalp han Sovjetunionens sikkerhetstjeneste, samtidig som han forsøkte å motvirke faren ved USAs militaristiske kurs».

Sovjet-Unionen var også svært ivrige på å få han utvekslet med vestlige spioner, uten at det ble noe av. Han forlot Norge etter at han slapp ut. Visstnok for å slippe unna hat og annet ubehagelig, men på Kypros var det mye som tydet på at han forvaltet KGB-formue, og nå de siste årene flyttet han like godt til Moskva der han ble godt tatt vare på. (Mer om Gordievskij og Treholt her.)

Så hvorfor fortsetter fremstående norske samfunnsdebattanter å prosedere hans uskyld, eller at det fortsatt er tvil om dommen han fikk? Jeg tror svaret er å finne i en TV-serie på Britbox og i boka den er basert på. 

Kim Philby var uten tvil den mest betydningsfulle sovjetiske spion i vesten. Mistankene ble rettet mot han flere ganger, man han slapp unna. Noe var flaks, noe dyktighet, men det Ben Macintyre og andre legger mest vekt på er rett og slett at han var "en av våre egne" og dertil svært sjarmerende. 

Minner det om noen kanskje? Det er som en beskrivelse av Arne Treholt. Vi har ikke dyre kostskoler med dype nettverk, men vi har Arbeiderpartiet som i flere tiår var statsbærende. Og vi har etterkrigsgenerasjonen som kom til posisjoner i en tid der middelklassen åpnet seg nedover. Treholt var absolutt "en av oss," og hans ubetvilelige sjarm og tilsynelatende oppriktighet var perfekte egenskaper for en spion. 

Han var virkelig "A Spy Among Friends," og nå står vennene fram og holder de meningsløse forsvarstalene nok en gang. (Bildet: Gordievskij og Treholt, Dagbladet.no) 

Mange liv i ett

Livet til den tyske jøden Ursula Kuczynski (1907-2000) var flere liv i ett. Hun var antakelig Stalins viktigste spion, og overlevde både forfølgelse, etterforskning og Stalins utrenskninger i Moskva på 30-tallet. Hun var gift to ganger og fikk tre barn med tre menn, og spionerte i Kina, Mandsjuria, Polen, Sveits og Storbritannia. Ingen av de mange hun var føringsoffiser for svek henne noen gang, til tross for brutale forhør. Via en hul trestamme nær Banbury i Oxfordshire sørget hun for at Stalin fikk nok informasjon til at Sovjet-Unionen fikk atombomben ganske kort tid etter USA og Storbritannia. Hun var føringsoffiser for Klaus Fuchs som utførte noen av de viktigste beregningene som førte til både atombomben og hydrogenbomben, og som ble dømt bare 14 års fengsel for spionasje siden Sovjet-Unionen var en alliert på den tiden. Heller ikke han anga "Agent Sonya."

Det er vel så mye jeg bør si om akkurat hva som skjer i denne boka. Den er utrolig spennende og innsiktsfull, og fører oss gjennom mange av det forrige århundrets mest gruoppvekkende hendelser. Hun vekkes politisk hjemme i Berlin under nazistenes fremmarsj i Tyskland på 20-tallet, blir kommunist og følger sin arkitektektemann til Shanghai. Der blir hun rekruttert til spionasje, og trår til tross den overhengende faren for tortur og avrettelse dersom hun blir avslørt. 

Hun får i flere omganger utdanning i Sovjet-Unionen, skifter identitet og skifter bleier omtrent like lett. De usedvanlige fargerike personene i hennes omgangskrets får også god plass i boken, og skjebnene deres er ofte til å gråte blod av. 

Ja, og så endret hun verdenshistorien ved å sørge for at Sovjet-Unionen får tilgang til vestens atomprogram. MI5 var på sporet, men bommet. Kanskje fordi hun var så vanlig, så vennlig og så kvinne? 

Kort sagt en usedvanlig spennende bok om et usedvanlig menneske, hennes tid og miljø. På feil side, men vanskelig å mislike. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Ekkokamre er ikke noe nytt

Noe av det mest skremmende med sosiale medier, er hvordan de gjør det mulig å gjøre folk fullstendig immune mot alminnelig fornuft og objektive fakta. Qanon, jihadister, radikale nazister, vaksinemotstandere - listen kan gjøres skremmende lang. Men som tittelen min sier: Dette er ikke noe nytt.

Vestlige kommunister, for eksempel, trodde fullt og fast på den propagandaen som kom fra Sovjet-Unionen og dens vasaller. Nord-Korea tok de med en klype salt, tross alt, men i Sovjet var alt vel. De som hevdet noe annet var kjøpt og betalt av CIA. Friheten, som jeg selv abonnerte på en periode, Sovjet-Union, Sovjetnytt mv. (som onkel Palmer abonnerte på) var kjente kilder. 

SV-ere som jeg var vel i en mellomstilling. Vi tenkte vel at sannheten var et sted mellom østlig og vestlig propaganda. Det var vel ikke før jeg selv møtte folk fra Øst-Europa etter murens fall at jeg forsto at virkeligheten var noen hakk verre enn det jeg ville omtalt som "vestlig propaganda" - men som egentlig var svært nøktern informasjon. 

Det skjedde da jeg bodde i England 1988 - 1993. Der ble jeg også kjent med mange italienere, som nesten uten unntak var kommunister. De ble mye mer sjokkert enn det jeg ble, for de hadde levd i de italienske informasjonssiloene. 

Italia hadde ingen felles offentlighet, men tette skott mellom sosialister, kommunister og kristeligdemokrater. De hadde til og med sine egne offentlige TV-kanaler: Rai Uno var for kristeligdemokratene, Rai Due for sosialistene og Rai Tre for kommunistene. Avisene var også mer ensporede enn det jeg var vant til. 

Kommunistene i Norge var et lite parti, og da snakker jeg om NKP og ikke det "yngre" og mer aktivistiske (og farlige) AKP (m-l). Bitterheten mot storsamfunnet var svært stor hos enkelte, og når man møtte dem på "trygg grunn" i Øst-Europa kom det lettere fram. 

I 1982 reiste jeg med NKP som gjest av SED (Kommunistpartiet i DDR) til Magdeburg på en partiskole. (Klikk på lenken og les mer.) De fleste var hyggelige og reale folk, noen var også tydelige på at landene i øst ikke fungerte. Men så var det de som lignet mye på dagens konspirasjonsteoretikere: Alt var USAs feil. Her i øst kunne de endelig føle seg frie. Her var det folket som styrte, og alt som var galt var USA og vestens skyld. Faktaresistensen var betydelig. Vi som ikke var "troende" ble bedt - av et par NKPerne - om å nærmest avlegge en ed om at revolusjonen i 1917 var et vendepunkt i verdenshistorien. Ellers ville de be oss dra hjem. 

De var ikke alene om denne typen virkelighetsforståelse heller, eller "troskrav," men noen har sikret seg bedre mot falsifisering. Jehovas Vitner mener verdens undergang er nær, og at de vil bli utvalgt til å dra til himmelen mens alle andre vil forgå. Ulikt mange andre har Jehovas Vitner fastslått når dette skal skje. Mange ganger. Først i 1878, så i 1914, 1918 og 1925. Siste dato var i 1975, men nå har de lært sier de bare at det er snart. Det er nok tryggest!