Syttitallet på nytt?

Er syttitallet på tur tilbake i Storbritannia? Det kan man mistenke etter å ha hørt og sett hva den nye statsministerenAndy Burnham har å si om sin visjon for landet. Veien mot et bedre samfunn går gjennom å reversere det Thatcher gjorde på 80-tallet, kan det se ut som, for tiåret karakteriserte han som en serie med feil veivalg («wrong turns»). Denne fortellingen kjenner jeg godt, for folk på venstresiden den gang (som jeg) så på Thatchers regjering som inkarnasjonen av alt som var feil.

Jeg kom til å endre oppfatning, og det er det flere grunner til.

Avindustrialiseringen i Storbritannia har Thatcher fått skylden for, men det er ta feil av sykdommen og kuren. Hennes regjeringer tok konsekvensen av at store deler av etterkrigsindustrien kun holdt seg oppe på subsidier og reguleringer. Kull, stål, skipsverft, bilindustri (British Leyland) og så videre opererte som beskyttede monopol som i stor grad ble drevet for skattebetalernes penger. Disse virksomhetene hadde ingen konkurranse, ingen insentiver til å utvikle seg, ta kontroll over kostnadene, eller tilpasse seg kundene og markedet. De var i «fellesskapets eie», som det så fint heter, men det har aldri fungert. På syttitallet i England var det i praksis fagforeningene som styrte, noe jeg selv opplevde da jeg måtte svare fars kunder om hvorfor de ikke fikk traktoren de hadde skrevet kontrakt på (alltid var det minst ett ledd i verdikjeden i England som var i streik, og Massey-Ferguson i Coventry var en av verstingene).

Allerede i 1976 gikk landet konkurs, og måtte gå den ydmykende turen til IMF for å få penger til å drive videre. Det var Labours finansminister Dennis Healy som begynte privatiseringen av statlige virksomheter. Ikke fordi han ville, men fordi han måtte. Det var IMFs krav, eller ett av dem i alle fall, for å låne ut penger.

Streiker var en folkesport. Bare i 1979 gikk 30 millioner arbeidsdager tapt i streiker. Storbritannia var Europas syke mann, og det var ikke Thatcher og de konservative, eller deres «nyliberalisme» som var infeksjonen. Men det var de som i 1979 ble valgt til å ordne opp.

Behandlingen var ikke behagelig. Ledigheten gikk opp. Betydelig opp. Nå var det ikke aktuelt å fortsette som om man fortsatt var på 50-tallet. Fagforeningene ble underlagt regler som at medlemmene måtte vedta streiker med et flertall, og fagforeningsledere kunne ikke lenger sitte på livstid (som velkjente Arthur Scargill)! Beboere i kommunale boliger kunne nå kjøpe husene de bodde i. 

Utover på 80-tallet kom resultatene: Fra lavest til høyest industriproduktivitetsvekst i G7. Inflasjonen falt som en stein, fra 22% i 1980 og til 2,5% i 1986. Streikedager tapt gikk fra før nevnte 30 millioner i 1979 og til 2 millioner i 1990.

Jeg kunne fortsette, men poenget er og forblir at Thatcher arvet store problemer og ordnet opp. Til dels brutalt, for de nødvendige endringene hadde tidligere regjeringer (og ikke bare Labour) utsatt og utsatt, og dermed bare akkumulert problemer.

Når Andy Burnham nå ønsker seg tilbake til Storbritannia før Thatcher, med offentlige reguleringer, offentlig boligbygging, og sterkere fagforeninger, så må han også påregne å få de samme problemene som syttitallet bød på. Før eller senere går slike planer tomme for andres penger. 

Namsos i krig - sett av en fransk offiser

Jeg ble født søtten år etter andre verdenskrig, og vokste opp med voksne som hadde opplevd den og som stadig vekk kom tilbake til disse årene med krig og okkupasjon. Filmen her gir reelle bilder av det som skjedde, mens jeg fram til nå har måttet nøye meg med mine egne mentale bilder basert på alt det jeg har hørt. 

Namdalen, og særlig Namsos, fikk mer krig enn nesten alle andre områder av landet (med særlig unntak for Narvik) gjennom allierte styrker som ble satt i land og en by som ble totalt ødelagt på Hitlers bursdag 20. april i 1940. (Dobbelklikk for full skjerm)

Denne filmen, basert på opptakene gjort av Kaptein Mallez fra Frankrike, nevner ikke at det ble bombet oppover i Namdalen også. Trolig basert på etterretning om hvor de allierte styrkene befant seg. Også familiegården vår ble bombet, trolig fordi en tropp engelske soldater bodde på gården, men brannbombene (ca. 60-70 i tallet) gjorde ingen skade på grunn av mye snø. Dette og mere til har jeg før omtalt her. 

Adolescence

Jeg hadde tenkt å skrive om TV-serien Adolescence, og nå fikk jeg en grunn til å få gjort det. Serien vant flere meget velfortjente priser på Emmy-utdelingen nettopp. 

Det tok et halvt år før jeg så den. Anmeldelsene var strålende, men tematikken heller dyster. Det var nok en grunn til at den rykket stadig lengre bak i køen. Men til slutt, for noen uker siden, startet vi den. Det ble ingen fifling med telefonen mens dette sto på. Dette var sterke saker fra begynnelse til slutt. Jeg får gåsehud fremdeles når jeg tenker på noen av scenene, og kanskje særlig den siste episoden der faktisk ikke hovedpersonen selv, i Owen Coopers lille skikkelse, er fysisk til stede (bare på telefon). Bildet mitt er hentet fra starten på den episoden der det som er igjen av den lille familien forsøker å bygge et nytt liv etter at sønnen har havnet i fengsel for mord på en medelev. 

Owen Cooper er helt utrolig. Jeg håper bare den unge skuespilleren kommer fra denne berømmelsen uten varige mén. Alle i serien gjør en helt ubegripelig fabelaktig jobb, men jeg må nevne to til. Erin Docherty som psykolog i tredje episode er fantastisk. Bare Claire Foy i The Crown har, etter min mening, en så understated men ekstremt sterkt nærvær som Docherty (som også var i The Crown) i denne serien. Dette er gåsehuddrama uten store fakter. 

Sist men ikke minst: Stephen Graham med beste mannlige hovedrolle. Han er også en av de to som har skrevet serien. Han kjenner jeg først og fremst fra legendariske Line of Duty. 

Dette er gåsehuddrama. Det er kunst. TV kan være kunst, og dette er toppen på kransekaken. Bare Ingmar Bergman på sitt beste holder dette nivået. 

Konklusjon: Klar befaling! 

The Donald

Jeg hadde tenkt å la Trumps gjenkomst gå ukommentert på denne bloggen. Det er jo Trump i alle kanaler, og hva har jeg å bidra med som ikke allerede er sagt eller skrevet? Dessuten var jeg møkk lei av fyren allerede for åtte år siden, og han byr meg i mot. Det burde være unødvendig å forklare hvorfor.

Men: Dette betyr ikke at alt Trump gjør, har gjort eller kommer til å gjøre er feil og forferdelig. Slik er ikke verden. Det må være lov å påpeke det som er rett, uten å miste det store bildet: Dette er en leder som åpent er ute etter andres land og områder som om det var felt på et Monopolspill, som åpent forsøker å jukse til seg et valg, og som oppildner massene til å storme demokratiske (med liten "d") institusjoner. Trump er åpenbart og beviselig en serieløgner, bølle, juksemaker, og lovbryter. 

Margaret Thatcher snudde også opp ned på mangt og mye i Storbritannia på 80-tallet, men samme hva du kunne mene om det som skjedde var hun alltid lovlydig og forsøkte aldri noe kupp da hun mistet makten. Det er mulig å endre mye uten å være en serieløgner, bølle, juksemaker og lovbryter. 

Mange er nå ute etter å fremstille Trumps nye periode som "slettes ikke så ille," og andre vinklinger av samme sort. Men saken er at det faktisk er riktig ille. WHO var og er en organisasjon med store svakheter, så som det ynkelige og bokstavelig talt fatale knefallet for Kina som var med og skapte en pandemi. Likevel er det slik at WHO er nødvendig for å forhindre nye pandemier, og ikke minst for å utvikle vaksiner som kan gjøre dem håndterlige. Å melde USA ut vil nesten helt sikkert koste hundretusener av menneskeliv. 

Det vil også det nye regimets vanvittige holdning til vaksiner generelt. Robert F. Kennedy jr.s politikk på vaksine-området vil koste nye tusener på tusener av liv - mange av dem svært unge. 

Og så har vi resten av verden som nå blir betraktet som et loppemarked av eiendomsmogulen i Washington DC, der poenget er å gjøre "deals." Allianser, avtaler, og langsiktighet spiller ingen rolle. Han bryr seg ingenting om resten av verden. Det er som om 9/11 aldri skjedde, og slettes ikke i hans by. Men som jeg innledet med: Noen av disse avtalene vil være gode. Men tilnærmingen vil føre til mer kaos og krig. Det er som om ingenting står igjen etter erfaringene fra forrige århundre. 

Og økonomien? Da kommer vi til alt Trump ikke kommer til å gjøre, og det er å drive gjennom balanserte budsjetter eller redusere statsgjelden. Godt over 120% av BNP og nye 6-7% hvert år er gjeldende status, og Biden var ikke noe bedre. Det kommer til å bli stopp en dag, men neppe i år. Det blir brutalt når ingen kjøper gjelden. 

Og mens vi er inne på finansiell kollaps: Trump vil gjøre krypto-valuta til et nasjonalt satsningsområde. Gudhjelpeoss! Krypto er en mellomting mellom et pyramidespill og et korthus, og jo større jo verre blir det når det ramler. Men antakelig ikke før Trumps familie og nærmeste krets har beriket seg grundig.  

Det er mye mer å ta av, men her må jeg sette strek. Hovedpoenget er at selv om Trump og hans trumpister kan gjøre noe bra, gjøre gode avtaler og så videre, så er måtene det skjer på og retningen på det meste så feil som det kan få blitt. Og mannen er totalt uspiselig og uegnet for oppgaven. Det burde vært helt opplagt, og jeg er skremt over alle som nå er ute etter å bagatellisere disse riktig giftige sidene. 

Kemi Badenoch ny konservativ leder

Da ble Kemi Badenoch valgt til ny konservativ leder i Storbritannia etter å ha vunnet valget foretatt av ca. 130.000 medlemmer av partiet. Damen med glippegliset (diastema) vant, om enn ikke så klart som ventet. 

Det sto Olukemi Olufunto Adegoke på fødselsattesten da hun ble født i London i 1980, og foreldrene er fra Nigeria (Yoruba-stammen). Der vokste hun også opp, for det meste, før hun som 16-åring alene kom til England på grunn av politisk uro i Nigeria. Kemi jobbet faktisk, ulikt en oransje eiendomsmogul i USA, på McDonald's. Hun regner seg som førstegenerasjonsimmigrant. 

Jeg må tilstå at jeg ble glad da hun ble valgt. Det er det flere grunner til. At hun som svart kvinne og førstegenerasjonsimmigrant ble valgt til leder i et konservativt parti (ofte betydelig mer konservativt enn hva vi er vant til fra Skandinavia), er en meget betydningsfull hendelse som jeg applauderer. Det neste er at hun har en viss stjernekvalitet - hun har utstråling, og det trenger de konservative nå. Kanskje viktigst er det at hun sier interessante ting på en måte som tyder på at hun har tenkt dem ut helt på egen hånd, og ikke er en sånn floskelkanon som for eksempel hennes motkandidat Robert Jenrick. Av de to har hun også profilert seg som den minst høyreorienterte. 

Viktig var det også at hun i sin første tale som leder sa at partiet måtte være ærlig på det faktum at de hadde feilet, og at de hadde latt standardene synke. Videre måtte partiet bruke tiden fram til neste valg på å utmeisle en ny politikk og - ikke aller minst - en plan for å sette den ut i livet. Vi ser nå at Labour har feilet særlig på det siste punktet. 

Labours budsjett har fått mye tyn fra nesten alle hold, og de konservative har faktisk ledelsen i en ny meningsmåling. Det varer sikkert ikke, men mye skifter fort i politikken nå. 

Så er det også grunner til å være litt forsiktig i sine  lykkeønskninger: Hun har ry på seg for å være kranglevoren, og jeg holder det alltid som et tegn på dårlig dømmekraft at folk har vært tilhengere av Brexit. 

Men: Det kan bli litt mer spennende å følge britisk politikk framover. De to siste lederne av det konservative partiet var en indisk og hinduistisk sønn av immigranter, og nå en svart kvinnelig førstegenerasjonsimmigrant fra Nigeria. 

Jeg tror ikke tidligere ledere som Winston Churchill og Anthony Eden så den komme. Men kanskje jøden Benjamin Disraeli (egentlig D'Israeli)? 

Valg i Storbritannia

Det er parlamentsvalg i Storbritannia, og alle vet at Labour kommer til å vinne og at Tories (de konservative) kommer til å tape stort.

Det er flere grunner til at de konservative kommer til å tape, og en underliggende årsak til mange av dem er at de har vært ved makten i 14 år i denne omgangen. Mange av de andre grunnene har sammensatte årsaker, og er separat sett interessante for oss alle. 

Jeg er glad jeg ikke har stemmerett i England. Det er ikke lett å finne noen som passer for meg, som det het i kontaktannonser før i verden. Siden det er flertallsvalg i enkeltpersonskretser står det kanskje mellom to partier. Slik ville jeg vurdert min stemmegivning:

Det er viktigst å unngå ekstremistene. De finnes i Nigel Farages parti "Reform" og i Greens. Ja, sistnevnte har et klart anti-semitt problem. Så hvilket som helst annet parti enn dem, dersom det står mellom et akseptabelt parti og en av disse. Å velge mellom disse to slipper man visst. I ingen kretser står det mellom disse to. 

Labour kommer til å vinne. Stort. Virkelig stort, og så stort at det kan bli et demokratisk problem. Derfor ville jeg antakelig stemt på de konservative heller enn Labour, dersom disse to kjempet om mandatet, delvis fordi et større opposisjonsparti også minsker sjansene for at dette partiet utvikler seg i mer radikal retning. 

Jeg ville også trolig stemt LibDem dersom det sto mellom dem og ett av de to partiene nevnt over. I politikken er ingen av partiene mer pro-EU enn LibDem, så det er kanskje mitt mest naturlige parti i Storbritannia. På den annen side er de uforklarlig passifistiske, og mot UK som atommakt. Det er livsfarlig i et Europa som snart må stå alene mot Putins diktatur. 

Og om min krets var i Skottland eller Wales, eller - God forbid! - Nord-Irland? På et ikke-nasjonalistisk og moderat parti, helst. 

Godt valg, UK!

Hva kan vi lære av Covid-pandemien?

Ja, hva bør vi ta med oss til neste pandemi rammer oss? Det er det bakenforliggende spørsmålet når flere land nå evaluerer håndteringen av pandemien. I Norge er vi nå enige om at det var feil å stenge skoler og barnehager - i alle fall etter den første runden med covid. I Storbritannia er det en "Covid Inquiry" på gang. 

I alle disse gjennomgangene er det etterpåklokskapen som dominerer. Den skal man ikke kimse av, for dette er også en type klokskap. I ettertid har skadevirkningene av nedstengningene blitt mye tydeligere enn de kunne være for politikere som måtte fatte beslutninger av enorm betydning i en situasjon av like enorm usikkerhet. 

Men vi må også huske hva som skjedde der pandemien rammet først i Europa. Jeg var nettopp i Nord-Italia, og spurte en av mine venner der om hvordan det var i Nord-Italia i februar-mars 2020. Svaret var to ord: "Terrible!" "Catastrophe!"Det var også tydelig at det ikke var ønskelig å gå noe videre inn på emnet. Det kan man forstå. Da pandemien var på sitt verste var det ti sider med dødsannonser hver dag i L'Eco di Bergamo. (Bildet er fra Bolognini-sykehuset i Serlate, Bergamo i 2020.)

Så langt har jeg ikke i noen sammenheng sett noe fokus på det som for snart fire år siden var svært tydelig: Alle pandemiplanene vi hadde var for en influensapandemi, men vi fikk en annen type pandemi med ulik spredning, forløp, smittsomhet og så videre. Dette kan godt være tilfelle også neste gang en pandemi rammer. Om vi møter den med erfaringene som man nå oppsummerer fra covidpandmien, vil de være like lite relevante som våre planer for en influensapandemi var i mars 2020. Et kart som ikke passer terrenget er verre enn intet kart. 

Det vi bør ta med oss til neste pandemi er, blant annet, disse punktene:

• Denne nye pandemien er antakelig ulik den eller de vi har erfaring med.
• De planene du har er kanskje ubrukelige for denne pandemien.
• Samme hva du som politiker gjør og bestemmer i en pandemi vil det ha store konsekvenser. Bestem deg derfor for hvilken type negative konsekvenser du kan leve med. 
• Vi skal alle dø før eller siden. Siden, er best. 

Hitler, Stalin, Mum and Dad - Daniel Finkelstein

Denne boka av The Times tidligere redaktør og medlem av Overhuset Daniel Finkelstein (eller Baron Finkelstein) er den beste jeg har lest på flere år. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal få skrevet for å få også deg til å lese den, men det må du!

Finkelstein er akkurat like gammel som jeg, født sommeren 1962. Han beskriver en scene fra sitt dagligliv i Nord-London da han fylte femti år, og hva han sa den gangen. Nesten alle var som han - britisk middelklasse av jødisk opphav, og han trodde noe som det hans familie gjennomgikk sytti år tidligere ikke kunne skje igjen. Det tror han ikke lenger, og det var en viktig grunn til at denne boka ble til. 

Kort fortalt så prøvde Hitler å ta livet av moren og hennes familie, mens Stalin hadde de samme planene for faren og hans familie. De lyktes bare nesten. På hver sin kant, som ofre for hvert sitt brutale diktatur, overlevde foreldrene krigen gjennom en serie med prøvelser, mirakler og tilfeldigheter som gir leseren hakeslipp. 

Handlingen, eller handlingene, i denne boken er mer enn nok til et dusin filmer. Du tenker at du har lest det meste om andre verdenskrig og alskens elendighet, men det har du bestemt ikke. Jeg regner meg som over gjennomsnittet belest og orientert om denne tidsepoken (og la oss ikke glemme at boken også følger Mirjam og Ludwik i fred og frihet i Storbritannia også), men jeg lærte mye nytt. Blant annet om hvorfor vi sjelden eller aldri hører noe om konsentrasjonsleiren Sobibor (der flere av morens familie ble myrdet). (Av kanskje en kvart million overlevde 56. Gjennomsnittlig levetid etter ankomst var tre timer!)

Boken er gripende, spennende, opplysende og også oppbyggelig. Gjennomgående kildebelagt og svært godt skrevet. Du bare må lese den! 

Konklusjon. KLAR BEFALING!

Monarki eller republikk?

Det sier alt om monarki som styreform: Det er lettere å vinne lotteriet enn å bli monark. 

Vindskeiv historieskriving

The Guardian er en venstreorientert kvalitetsavis som jeg abonnerer på. Som så mange andre institusjoner og organ har den havnet i en indre konflikt som ikke er helt uten forbindelser til fenomenet "woke." I det siste har også avisen tatt frem pisken og gått løs på seg selv, for avisen har funnet ut at 

much of the wealth of the Manchester Guardian’s founder, John Edward Taylor, and that of most of his backers was connected to transatlantic slavery.

"Connected to" er den operative frasen her. Etter to års undersøkelser var det dette de fant. Var Taylor og de andre slavehandlere? Nei, selvsagt ikke. De hadde aldri eid en slave, var tydelige motstandere av slaveri og slavehandel,* men pengene var tjent fra tekstilbransjen som Lancashire og særlig Manchester var kjent for. Mye bomull kom fra USA, og det meste av den (2/3) var på begynnelsen av 1800-tallet plukket av slaver. Det var ingen mulighet på den tiden til å drive klesproduksjon i industriell skala uten bomull fra plantasjer med slaver. Storbritannia var også involvert i slavehandelen på 1700-tallet - mer om det senere. (Bildet/Collagen: The Guardian)

Taylor og de andre som drev The Manchester Guardian på 1800-tallet var aktive abolitionists. Ingen eide en slave, og ingen solgte noen slaver. Tvert om brukte de tid, penger og avisen til å utradere slaveri og slavehandel. Men dagens The Guardian er så "woke" at noe må finnes. Her skal pisken fram, og brukes på egen rygg. Koste hva det koste vil. Det som er forunderlig, er at noe verken avisen eller noen andre kan gjøre noe med - historien - er det man skal bruke så mye tid og krefter på. 

Storbritannia var det landet som brukte mest tid og krefter på å forby slavehandelen, og nå skal man banke seg selv opp over dette. Da United Kingdom i 1807 forbød all slavehandel var både slaveri og slavehandel normen i resten av verden. Ikke i Vest-Europa (livegenskap i Preussen til 1816), men i resten av verden. I arabiske land varte dette helt inn i forrige århundre. Og The Guardian var alltid tydelig mot slaveri, slavehandel, og for progressive idealer og saker hele veien. Men nå er det selvplaging opp ad stolper og ned ad vegger. 

Men det er ikke det eneste forunderlige her. The Guardian fremstiller det som om de plutselig har oppdaget at klesindustrien i Nord-England var avhengig av bomull framkommet gjennom slavearbeid. Alle med bomullsklær på kroppen, som laget, solgte eller transporterte klær på 1800-talelt blir dermed også medskyldige i slaveriet i USA og andre bomullsproduserende områder i den delen av verden. Guilty by association, som det heter. 

Slavehandelen og slaveriet var en særlig forferdelig greie, basert som den var på en grusom løgn om at svarte ikke var fullverdige mennesker. Men å påstå, som The Guardian, at dette er en undertrykt del av historien er bare tull. Det er skrevet en uendelig rekke med bøker om det, TV-serier og filmer har dekket dette, og intet våkent skolebarn har unngått å få det med seg. Og det helt fra den britiske slavehandelen startet. Evangeliske kristne var de første til å ta opp kampen, og etter at de lyktes i 1807 brukte også Storbritannia både militære og andre ressurser mot denne handelen. Dette på en tid der slaveri og slavehandel var et nesten universelt fenomen. Historikere har vist at Storbritannia brukte 1,8% av BNP mellom 1807 og 1867 på å bekjempe slavehandelen. Dette var og er mye mer av et oppgjør enn de tomme ordene til The Guardian i dag. 

De kan tvert om fyre opp under den moderne rasismen som bygger seg opp, der mennesker av i dag har skyld for fortidens overgrep i kraft av den hudfargen (hvit) de har. "Hvithet" er en sosial identitet formet av slaveriet for flere hundre år siden, i følge "Critical Race Theory." Denne rasismen trenger vi ikke, for vi har mer enn nok med de eksisterende formene for rasisme. 

Den viktigste grunnen til at det allestedsnærværende slaveriet (som vi kjenner fra alle deler av verden helt opp til våre dager - fra ca. 1550 til ca. 1750 ble en million europeere solgt som slaver i Nord-Afrika) ble borte, var kapitalismen.  

Ved å ha et uavhengig rettsvesen som beskyttet kontrakter ble en teknologisk revolusjon mulig som gjorde slaveriet overflødig. Ingen ville vel holde femti slaver når olje og en maskin kunne gjøre samme jobb. Steder som Nord-Korea, Burundi, Ethiopia, Mauretania og Sentralafrika har tydelige slaveri-lignende forhold per i dag, så det er mer enn nok for The Guardian å ta tak i uten å gjøre seg selv til latter med sin tynne mea culpa. 

* - med ett unntak. Taylor hadde lånt £100 av en bank der en av eierne også hadde eierinteresser i en sukkerplantasje på Jamaica. "Connected to ..."

Brexit biter

Når Ford nå kutter 1.300 jobber i Storbritannia, skyldes det ikke bare en elektrisk fremtid for det tradisjonsrike bilmerket. (Foto: Fords anlegg i Dunton, Essex.)

Kuttet på 2.300 stillinger i Tyskland utgjør 15% av Fords arbeidsstyrke i landet, mens kuttene i Storbritanna utgjør 20% av totalen. Det sies ikke direkte, men Brexit er åpenbart en del av forklaringen. 

Kuttene kommer særlig på utvikling og stabsfunksjoner, og det er Dunton - der mange av Fords suksesser har blitt konstruert - som får smekken. Hovedkvarteret i Brentwood ble lagt ned i 2018 og flyttet hit. Motorfabrikken i Bridgend, Wales, er lagt ned sammen med andre produksjonsanlegg. Det er lenge siden Ford produserte biler i Storbritannia. Det har likevel vært produksjon av motorer, girbokser og annet. Særlig utviklingsavdelingen har vært stor, men nå skjer det store kutt der også. Totalt blir staben på bare 5.200 i Storbritannia, noe som er bare en tredjedel av hva den var for bare ti år siden. På 60-tallet arbeidet over 50.000 for Ford i Storbritannia, men den nedgangen har mest med automatisering å gjøre. Nå er det elektrifisering og Brexit som driver avgangen. 

Det er mye som har skjedd, skjer og skal skje i britisk bilproduksjon:

• BMW flytter produksjonen av elektrisk Mini fra Cowley til Kina.
• Jaguar har stengt sin fabrikk i Castle Bromwich, Birmingham.
• Honda har lagt ned sin fabrikk i Swindon.
• Det er også slutt med å produsere Vauxhall Astra i Ellesmere Port, Liverpool.
• Nissan i Sunderland jobber for halv maskin.
• Den foreslåtte Britishvolt batterifabrikken har gått konkurs.
• I 2016, året for Brexit-avstemningen, produserte Storbritannia 1,77 millioner biler. I 2022 var tallet en hel million biler mindre! 

Så alt er ikke bare bra, dessverre, selv om både Bentley (VAG-gruppen) og Rolls-Royce (BMW) går så det griner (men uten de store volumene). Elektrifiseringen - som fører til mer effektiv produksjon - og leveringsvanskene i komponent-kjeden er ikke hele forklaringen på elendigheten. 

Det å avskjære seg fra verdens største integrerte marked, som attpå til ligger rett utenfor døra di, må være etterkrigstidens største økonomiske selvskadingsoperasjon. 

Brexit-frimerker

Brexit og migrasjon til/fra Storbritannia

Det er liten tvil om at immigrasjon var en viktig faktor da folkeavstemningen om Brexit tippet feil vei i 2016. Befolkningstettheten i England, særlig, er svært høy. Etter utvidelsene av EU østover var det en meget betydelig immigrasjon, og i deler av landet var det hele bydeler som var avdelinger av land i Øst-Europa. Faktisk var immigrasjonen til Norge høyere, men her er det god plass. Det å få stoppet "vill immigrasjon" var en viktig faktor i resultatet. Men hva har skjedd?

For det første gikk UK ut av EU først i 2020, og så kom Covid. Resultatene for migrasjon  Office for National Statistics er tydelige: Det er en betydelig økning i immigrasjonen nå etter Covid, og den kommer fra land utenom EU. Brexit har ikke betydd en slutt på immigrasjonen, men den kommer nå i all hovedsak fra det gamle imperiet - særlig India og Nigeria - og selvsagt Ukraina. Mange som kommer inn fra det gamle imperiet er studenter, og nå setter Sunak inn støtet for å stoppe mange av disse. Et forslag er at bare topp-Universiteter skal få ta inn studenter på visa. Det er et ganske desperat tiltak når man vet hvor mye utenlandsstudenter betyr for universitetenes økonomi. 

"Take back control," var et sentralt stikkord i Brexit-kampanjen. Det viser seg å være vanskeligere enn slagordene så for seg. Men andelen europeere i Storbritannia synker tydelig, men det spørs om de som stemte for Brexit er mer fornøyd med indere og nigerianere. 

Oppsiden er at mange over hele verden ser på Storbritannia som et attraktivt land å bo i. Nedsiden er at det neppe blir mindre trangbodd med det første. 

Hvorfor satser tusener livet på å komme seg fra Frankrike til England?

Har du tenkt over det? Det er, og har vært, store leire i Frankrike av flyktninger fra flere deler av verden. De ligger nord i Frankrike, nær kanalen, og alle (?) der ønsker å komme seg til England. Men hvorfor? Det er jo ikke grusomt å være i Frankrike, og statens støtteordninger er jo bedre der enn på andre siden av kanalen. (Bildet: Financial Times)

Mange av de som flykter over oppgir at de har familie, venner eller andre kontakter i England. Det er nok en viktig grunn, men det svarer ikke på det grunnleggende spørsmålet - for hvorfor er de personene i England heller enn i Frankrike (eller et annet velstående land i Europa)?

Det mest nærliggende svaret er at de forventer å kunne få en bedre fremtid i England enn i Frankrike. Sjansen for at de snakker Engelsk på et visst nivå allerede er sikkert med i denne "beregningen," men det viktigste er nok muligheten for jobb. 

Den "svarte" økonomien i Storbritannia er beregnet til å være bare halvparten så stor som i Norge, for eksempel, men kontrollen med arbeidslivet er dårligere. Sjansen for å bli oppdaget som illegal innvandrer er mye mindre i England enn i Frankrike, og en grunn til det er at de ikke har obligatoriske ID-kort eller personnummer. Sjansene for å stikke seg vekk er bedre, og man trenger ikke ID-papirer for å få seg jobb. 

Ulikhet i Storbritannia - myter og virkelighet

Storbritannia er det landet i Europa med størst ulikhet, ikke sant? Det er i alle fall det inntrykket man sitter igjen med i media. Men når man undersøker saken ser man et annet bilde, og stedet å undersøke dette er World Inequality Database, WID, som drives av blant andre Thomas Piketty - ulikhetenes store stjerne. (Illustrasjon: The Guardian)

I følge disse data, og det er vel fra de best forskningbelagte data som finnes, er ikke Storbritannia noen versting på ulikhet verken i inntekt eller formue. USA er ingen målestokk, men på alle relevante parametre er det større ulikhet der enn i Storbritannia.

Mer relevant er det å sammenligne med Tyskland, Japan og Kina. Kanskje særlig Tyskland. Klassiske parametre er hvor stor andel av all inntekt den rikeste (når det gjelder inntekt) 1% tjener. Her tjener den rikeste prosenten i Storbritannia (12,7%) en marginalt mindre andel enn i Tyskland (12,8%) , Japan og Kina. Altså at ulikheten på dette målet er mindre i Storbritannia. 

Det samme bildet gjentar seg når det gjelder den rikeste 10%s andel av totalen, men med større avstand mellom disse landene. Igjen er det Storbritannia som har mindre ulikhet enn Tyskland, Japan og Kina - for ikke å snakke om USA. 

Men den nedre halvdelen av inntektsskalaen da? Hvor stor andel av totale inntekter tar de? Her er Storbritannia på topp. Den nedre halvdelen tar 20,3% av de totale inntekten, mens i Tyskland for eksempel tar de 19%. Ikke den store forskjellen, men bildet av Storbritannia som særlig utsatt for ulikhet får seg en smekk. Ikke minst når vi sammenligner med Japan på 16,8%. 

Det samme bildet gjentar seg når det er snakk om formue, bortsett fra at Storbritannia kommer enda litt bedre ut. Den rikeste prosenten og de rikeste ti prosentene har en mindre andel av totalformuen enn i de andre landene jeg her nevnte. Bare på målet for de fattigste 50% kommer Japan og Kina litt bedre ut.

Dette er ikke det samme som at ulikhet i inntekt og formue ikke er noe problem i Storbritannia. Det er det, og ikke minst er det også store ulikheter mellom regioner og mellom de store byene. Men om vi sammenligner de rikeste byene i forskjellige land og sammenligner med landet som helhet, ser vi dette bildet fra 2015:

Konklusjonen må være at bildet av Storbritannia som særlig grepet av fattigdom og ulikhet er en overlevning fra da disse parameterne var i stor endring - særlig på 90-tallet. Landet er omtrent som de andre relevante Europeiske landene på dette med ulikhet, men som med all statistikk kan man få de bildene man liker ved å justere hva man sammenligner. 

Det som har skjedd over de siste 30 årene, er at ulikheten i de aller fleste rike land har økt gjennom globaliseringen. Mye verdiskapning fra industri og bergverk har flyttet til andre deler av verden, og det som finnes igjen for folk uten særlig mye utdanning er servicebransjer uten stor inntektsevne. 

Partidemokrati til skraphaugen?

Det er en fellesnevner for Tory'enes katastrofale Liz Truss og Labours like katastrofale Jeremy Corbyn: De ble valgt av partienes medlemmer. Vi har delvis Corbyn å takke for at Boris Johnson ble valgt i et valgskred i 2019, og vi har medlemmene i det konservative partiet å takke for at vi fikk 44 katastrofale dager med Liz Truss. Corbyn ble valgt av Labours medlemmer selv om han hadde liten støtte blant partiets MPs, og de fleste av de konservative parlamentsmedlemmene støttet Rishi Sunak (som nå er statsminister). 

Disse ordningene har en lang historie, og de konservative begynte med å gi partimedlemmene et valg mellom to kandidater som MP'ene hadde valgt ut i 1997. I 2010 fulgte Labour opp. Det virker på papiret som et godt system, men det har gitt minst to katastrofale resultat. Det burde gi grunnlag for ettertanke. I 2016 fikk Corbyn et mistillitsvotum mot seg i Labours parlamentsgruppe der hele 81% av hans egne stemte mot han. Men likevel vant han valget blant medlemmene, som gladelig støttet en leder som ikke hadde støtte fra dem han ledet. Dette er åpenbart et demokratisk problem (som de konservative ikke har, for der kan man ikke stille igjen dersom man mister gruppens tillit). Det er parlamentsmedlemmene som står til rette overfor velgerne, og deres leder bør ha parlamentsmedlemmenes støtte. Vedkommende kan jo bli statsminister, som Liz Truss ble, og lede landet men uten støtte fra de parlamentsmedlemmene velgerne har stemt inn. Å lede en regjering basert på en partigruppe som ikke vil ha deg, er konstitusjonelt tvilsomt og i praksis fryktelig vanskelig. 

Men hvorfor velger partimedlemmene så katastrofalt dårlig? Det er det store spørsmålet. De britiske partiene er i større grad enn de norske også koalisjoner av til dels vidt forskjellige oppfatninger. De konservative samler det meste fra det som i Norge ville vært Senterpartiet og over forbi Fremskrittspartiet, og Labour alt fra Arbeiderpartiet og forbi Rødt. Det er en viktig del av forklaringen på at Labour ble ledet (inntil ganske nylig) av noen til venstre for Rødt og Conservatives av (inntil for meget nylig) noen til høyre for Fremskrittspartiet. 

Partimedlemmer ser lite på egnethet. Som William Hague sier det: 

Social media has accentuated the appeal of emphatic assertions by some leadership candidates in preference to nuanced positions or explanations of painful reality, leading to unrealistic policies when they are elected.

Parlamentsmedlemmer vet mye mer om hvordan aktuelle kandidater vil kunne fungere i viktige posisjoner. De har sett dem på nært hold, og ser mer på personlige egenskaper som er relevante for oppgaven. Partimedlemmer stemmer mye lettere på noen som sier det de vil høre (som Liz Truss) enn noen som vet hva de snakker om (som Rishi Sunak).

Partimedlemmer er mye mer aktivistiske og ensporede enn velgerne som støtter partiet. Da Corbyn ble kandidat til partileder strømmet det på med alle slags rene og røde aktivister som meldte seg inn i Labour i hopetall til en billig penge. Dermed fikk Labour en leder som var ren, rød og rank - men som velgerne skydde som pesten. Ikke bare det, men i 2016 fikk Corbyn 80% av egne parlamentsmedlemmer mot seg i et mistillitsforslag. Men han rikket seg ikke, og de kunne ikke stemme han ut. Tenk det! Han kunne teoretisk sett ha blitt statsminister men med bare 20% av egne parlamentsmedlemmer som støtte! Ordningen er åpenbart ekstremt uheldig. 

Fra og med Brexit-kampanjen og valget (2016) har det konservative partiet i Storbritannia blitt et Brexit-parti der de gode gamle konservative er i et mindretall. Fantaster som lot seg forlede av alt det flotte Brexit skulle innfri har måttet vente forgjeves. Liz Truss lovet dem at skatteletter og fjerning av lover og regler ville sette veksten i gang igjen, og da overså de glatt manglende personlige egenskaper og det himmelropende urealistiske i hennes politikk. Det gikk som det måtte. 

En partileder må stå ansvarlig overfor de hen leder - partigruppen i parlamentet. Slik var det også i det norske Høyre, men de norske partiene velger nå ledere på landsmøtene. Nominasjonskomitéene vet stort sett hva de gjør, og tar i betraktning både personlig egnethet og velgerappell. Partiene dekker en mindre del av det totale spekteret, og ytterpartiene har de allerede de mest ytterliggående i sine rekker så de større folkepartiene utsettes ikke for den samme faren som i Storbritannia. 

I tillegg til aktivistenes - de rene og rankes - store innflytelse, er det lite gunstig for et parti at ledervalget trekker ut i tid og skjer i all offentlighet til tross for at det bare er partimedlemmene som kan bestemme. Et par måneder med offentlig skittentøyvask gjør lite for partiets troverdighet eller appell, særlig mens partiet er i regjering. 

Jeg tror både Labours og Conservatives organer vil se nærmere på disse valgsystemene. Det bør de i hvert fall!

Knapt til å tro!

Det konservative partiet i Storbritannia er ikke konservativt. Det har det vel ikke vært siden 2016 da britene stemte for Brexit. I stedet har det blitt overtatt av en gjeng som lar seg styre av magisk tenkning, og der alminnelig fornuft - selve styringsdokumentet til de konservative - er et vagt minne. 

I stedet har det blitt som en TV-serie som har gått en sesong eller to for lenge. Hver sesong har blitt mer dramatisk og mindre plausibel enn den forrige, og plottet går fra usannsynlig til ubegripelig. Karakterene kommer og går i vill fart, og karakterer man trodde var "døde" dukker opp igjen som om ingen ting var skjedd. 

Egentlig burde man slå av, men det lar seg ikke gjøre. På bildet over (Sky News) flyr Boris Johnson "Economy" hjem fra Karibien for å stille som kandidat for statsminister igjen. WHAT?

Betegnende nok er det stort sett de som stilte seg bak Liz Truss som statsminister som nå flokker seg om kandidaturet til Boris. Sunn fornuft og virkelighetskontakt er ikke fremtredende kjennetegn hos denne gjengen med fantaster. Boris lovet gull og grønne skoger som leder for Leave-kampanjen. Bare tull og ønsketenkning hele greia. Liz Truss lovet slutt på "kuleramme-økonomien" og at det skulle lønne seg å låne og senke skattene samtidig som Bank of England økte rentene for å få inflasjonen ned. Bare tull, ønsketenkning og i tillegg (nesten) katastrofalt for økonomien.

Nå skal liksom Boris tilbake og redde det hele. Han som for kort tid siden ble jaget ut av 10 Downing Street av sine egne for løgn og skandaler, og fortsatt under etterforskning for å "villedet" (eller "løyet" som vi ellers ville sagt) for parlamentet. En sannsynlig straff er å bli utvist, og at det må nyvalg til i hans eget valgdistrikt. Han er beviselig mindre populær enn de to andre sannsynlige kandidatene ute i folket, men magisk tenkning gjør at flere i parlamentet tror Boris igjen vil vinne neste valget som han gjorde det i 2019. 

Knapt til å tro! 

PS: Jeg kommer tilbake med en mer omfattende analyse etter hvert. 

Truss kaster Kwarteng under bussen

For en gangs skyld "tett på nyhetene" her på bloggen, men så er jeg jo TV-ekspert.

Liz Truss, Statsministeren, har kastet sin finansminister. Det er trolig første trinn i det eneste forløpet hun kan se for seg for å holde på sin posisjon.

Det er feigt: Kwarteng har ikke gjort noe annet enn å gjennomføre den politikken Truss har stått for gjennom kampen for å bli leder i det konservative partiet og dermed statsminister. Det er å kutte skattene for å få vekst i økonomien. 

Problemet er at det er akkurat det motsatte av det Bank of England må gjøre, som er å ta luften ut av inflasjonsbalongen. Prisene øker mye over alt for tiden, og ekstra mye i Storbritannia som lider under et svakt pund. Ved å øke rentene vil penger dras inn, og misforholdet mellom tilbud og etterspørsel kan balanseres bedre. 

Markedene har reagert kraftig på mini-budsjettet Kwarteng la fram, og noe må skje innen mandag da Bank of Englands støttekjøp av obligasjoner avsluttes. Nå blir Jeremy Hunt, som er på venstresiden i det konservative partiet, ny finansminister. 

Troverdigheten til Truss er borte, men kanskje en U-sving med ny sjåfør i Finansdepartementet kan berge stumpene? Det er det hun håper på, men jeg setter ikke så mye som et pund på det. 

Skjevt bilde av virkeligheten - Storbritannia

Vårt bilde av verden er uklart og upresist. Kildene er minst like uklare og upresise. Bildet over viser antatte versus reelle andeler av befolkningen i Storbritannia som er ... (ett eller annet). (Klikk på bildet for å få det større. Kilden er her.) Undersøkelsen er gjennomført av YouGov - et svært anerkjent institutt. 

Poenget er å undersøke hva folk tror er forekomsten av ett eller annet samfunnsfenomen eller demokrafisk størrelse, for eksempel hvor stor andel av befolkningen som tjener over £100.000 eller hvor stor andelen av befolkningen som bor i London. 

Det siste, samt hvor stor andel det er som eier en bil og som har en universitetsgrad, er de eneste spørsmålene der avviket mellom oppfatninger og virkelighet ikke er svært betydelig. Avvikene ellers er til dels enorme. 

For eksempel trodde et gjennomsnitt av de spurte at jøder utgjør 10% av befolkningen, mens i virkeligheten er andelen under 1%. Andelen av alle minoriteter blir grovt overvurdert: Muslimer (15%/4%), asiater, svarte (20%/3%), biseksuelle, transseksuelle (5%/0,3%) og så videre. En nærliggende forklaring er at oppmerksomheten om antatt utsatte grupper gjør at flertallet i folket oppgraderer deres størrelse i samsvar med dette. 

Gjennomsnittet trodde også at 20% av befolkningen tjente £100.000 eller mer, men disse i virkeligheten utgjør ca. 3%. Det sier seg selv at det er lettere å tro at det å skattlegge de rike kan løse utfordringer når du tror de er så mange. 

Amerikanske Lionel Shriver (forfatter) tror det er den amerikanske venstresidens fanesaker som er forklaringen på disse misoppfatningene. Identitetspolitikken, også kjent som woke, kan jo være en faktor. I hennes eget land tror snittet av de spurte at andelen afro-amerikanere i befolkningen er 41% mens realiteten er 13%. 

Som nevnt tror jeg den viktigste forklaringen er en form for mere exposure effect. Denne viser egentlig til at folk begynner å like noe mer jo mer de blir eksponert for det. Her tror jeg at eksponering danner grunnlaget for oppfatninger om forekomst - jo mer du ser og hører om et fenomen, jo viktigere tror du at det er, og jo større tror du gruppene som som er involvert må være. Media og sosiale media er for tiden fokusert på identitetspolitikk, og dette får stor oppmerksomhet. Veien er ikke lang derfra og til å tro at gruppene som blir eksponert i disse sakene er større enn de egentlig er. 

Jeg tror jeg er bedre orientert enn hva som kommer fram i denne undersøkelsen, men også jeg trodde andelen vegetarianere i Storbritannia var høyere enn 4%. Men ikke på noe nær 20%. 

Omicron er svært smittsomt

Dette er tatt fra The Spectators dataside i dag. Grafen er ganske tydelig. En annen graf viser også at av de som legges inn på sykehus i England og Wales for ikke primært covidsykdom, så er hele 33% smittet!

I London kan det virke som om viruset er på retur, og det er jo naturlig. Når det ikke er flere igjen å smitte, så går det over. Det er et stykke fram dit for oss, men det blir nok verre før det blir bedre dersom vi følger England. Der er det heller lite med restriksjoner, så kurven hos oss blir neppe like bratt.