Begrense innvandringen?

Bildet over viser noe som er tankevekkende: Fra 1990 til i fjor økte befolkningen i Norge med 30%, og det skyldtes ikke fødselsoverskudd - for det har vi ikke. Av Europeiske land (og jeg regner ikke Tyrkia som det) er Norge av de som har aller høyest innvandring i denne perioden. Jeg vokste opp med at Norge hadde 4 millioner innbyggere, noe som kun økte med noen få tusener hvert år. Nå er det over 5,5 millioner. Danmark og Finnland hadde klart flere innbyggere enn oss, mens nå er det likt. 

Nå må det sies at dette bildet, med Island, Sveits og Irland i noe samme liga som Norge, også speiler hvilke økonomier som har hatt gode kår i samme periode. I 1990 var Norge fortsatt inne i bankkrisen, og den begynte vel ikke å gi seg før et par-tre år senere. Finanskrisen som rammet verden ble ikke så hard i Norge som i andre Europeiske land, for Kina (særlig) hadde høy etterspørsel etter noe vi produserte mye av: olje. Kort sagt: Mye av dette som kartet viser fram er arbeidsinnvandring fra andre EU/EØS-land. Fra 1993 ble Island, Norge og Sveits i praksis med i samme arbeidsmarked som hele EU - som i sin tur ble utvidet østover rundt et tiår senere. 

Det meste av denne innvandringen har vært uproblematisk. Til tross for at man har måttet lære seg å snakke polsk i byggebransjen, så har kulturelle likheter gjort integreringen mellom øst-europeere og innfødte ganske grei. Like greit er det visst ikke mellom muslimske miljø og hovedkulturen, skal man tro liberaleren Abid Raja. Det er ikke lenge siden han harselerte med de som var innvandringskritiske, men nå er han visst skremt. 

Dette gjør også meg bekymret. Utviklingen mot parallellsamfunn har visstnok gått langt, særlig i Oslo. Faren er der for at svenske tilstander også skal bli norske, for ghettofisering er visstnok på gang også i Oslo og Drammen. I følge demografen og økonomen Dag Flater Hwang ved OsloMet, er det ekstremt høy innvanring i Norge. Samlet for perioden 2010 til 2023 var antall innflyttere 18,5% høyere enn fødselstallene, og dette at innflytting er høyere enn fødselstall berettiger bruken av uttrykket "ekstrem høy innvandring." Mengden innvandring fra kulturer med æreskultur og klanstrukturer er en kritisk faktor. Disse danner lettere parallelle samfunn enn for eksempel polakker eller svensker, og dermed blir integreringen bortimot umulig. 

Selv i land med mindre relativ innvandring enn Norge, er det politiske bevegelser som bruker innvandringen og frykten for innvandrere for alt det dette er verdt - og mere til. Flere av disse, som AfD i Tyskland som har gjort bemerkelsesverdig gode valg i det siste, er avskyelige. Kan man gjøre noe mer enn å vedta avskyresolusjoner og danne til dels rare konstellasjoner for å holde disse ute fra politisk makt?

Katja Hoyer, historiker født i DDR, skriver i The Guardian at vi (det liberale sentrum, leser jeg dette som) må bry oss om det velgerne til disse innvandringsfientlige populistiske partiene (på høyre og venstre side) bryr seg om. Store velgergrupper har mistet tilliten til de gamle massepartiene som CDU og særlig SPD. Det er i all hovedsak arbeiderklassen som har forlatt SPD og gått over til AfD og andre. Det samme har skjedd i andre europeiske land. Ikke så rart, kanskje, for arbeidere uten fagbrev er de fremste konkurrentene på arbeidsmarkedet med fremmedkulturelle innvandrere, og de bor også mer sannsynlig i de rimeligere strøkene der innvandrere gjerne blir boende. Presset på arbeids- og boligmarkedene merkes mindre av den høyt utdannede middelklassen der sånne som jeg holder til, og det samme gjelder gjengkriminalitet og annen forbrytersk virksomhet. 

Skal de populistiske ekstremistene miste oppslutning må de etablerte partiene ta disse problemene alvorlig og tilby løsninger, hevder Hoyer. 

Jeg tror hun har rett, og at Norge ikke bør være noe unntak i så måte. 

Vindskeiv historieskriving

The Guardian er en venstreorientert kvalitetsavis som jeg abonnerer på. Som så mange andre institusjoner og organ har den havnet i en indre konflikt som ikke er helt uten forbindelser til fenomenet "woke." I det siste har også avisen tatt frem pisken og gått løs på seg selv, for avisen har funnet ut at 

much of the wealth of the Manchester Guardian’s founder, John Edward Taylor, and that of most of his backers was connected to transatlantic slavery.

"Connected to" er den operative frasen her. Etter to års undersøkelser var det dette de fant. Var Taylor og de andre slavehandlere? Nei, selvsagt ikke. De hadde aldri eid en slave, var tydelige motstandere av slaveri og slavehandel,* men pengene var tjent fra tekstilbransjen som Lancashire og særlig Manchester var kjent for. Mye bomull kom fra USA, og det meste av den (2/3) var på begynnelsen av 1800-tallet plukket av slaver. Det var ingen mulighet på den tiden til å drive klesproduksjon i industriell skala uten bomull fra plantasjer med slaver. Storbritannia var også involvert i slavehandelen på 1700-tallet - mer om det senere. (Bildet/Collagen: The Guardian)

Taylor og de andre som drev The Manchester Guardian på 1800-tallet var aktive abolitionists. Ingen eide en slave, og ingen solgte noen slaver. Tvert om brukte de tid, penger og avisen til å utradere slaveri og slavehandel. Men dagens The Guardian er så "woke" at noe må finnes. Her skal pisken fram, og brukes på egen rygg. Koste hva det koste vil. Det som er forunderlig, er at noe verken avisen eller noen andre kan gjøre noe med - historien - er det man skal bruke så mye tid og krefter på. 

Storbritannia var det landet som brukte mest tid og krefter på å forby slavehandelen, og nå skal man banke seg selv opp over dette. Da United Kingdom i 1807 forbød all slavehandel var både slaveri og slavehandel normen i resten av verden. Ikke i Vest-Europa (livegenskap i Preussen til 1816), men i resten av verden. I arabiske land varte dette helt inn i forrige århundre. Og The Guardian var alltid tydelig mot slaveri, slavehandel, og for progressive idealer og saker hele veien. Men nå er det selvplaging opp ad stolper og ned ad vegger. 

Men det er ikke det eneste forunderlige her. The Guardian fremstiller det som om de plutselig har oppdaget at klesindustrien i Nord-England var avhengig av bomull framkommet gjennom slavearbeid. Alle med bomullsklær på kroppen, som laget, solgte eller transporterte klær på 1800-talelt blir dermed også medskyldige i slaveriet i USA og andre bomullsproduserende områder i den delen av verden. Guilty by association, som det heter. 

Slavehandelen og slaveriet var en særlig forferdelig greie, basert som den var på en grusom løgn om at svarte ikke var fullverdige mennesker. Men å påstå, som The Guardian, at dette er en undertrykt del av historien er bare tull. Det er skrevet en uendelig rekke med bøker om det, TV-serier og filmer har dekket dette, og intet våkent skolebarn har unngått å få det med seg. Og det helt fra den britiske slavehandelen startet. Evangeliske kristne var de første til å ta opp kampen, og etter at de lyktes i 1807 brukte også Storbritannia både militære og andre ressurser mot denne handelen. Dette på en tid der slaveri og slavehandel var et nesten universelt fenomen. Historikere har vist at Storbritannia brukte 1,8% av BNP mellom 1807 og 1867 på å bekjempe slavehandelen. Dette var og er mye mer av et oppgjør enn de tomme ordene til The Guardian i dag. 

De kan tvert om fyre opp under den moderne rasismen som bygger seg opp, der mennesker av i dag har skyld for fortidens overgrep i kraft av den hudfargen (hvit) de har. "Hvithet" er en sosial identitet formet av slaveriet for flere hundre år siden, i følge "Critical Race Theory." Denne rasismen trenger vi ikke, for vi har mer enn nok med de eksisterende formene for rasisme. 

Den viktigste grunnen til at det allestedsnærværende slaveriet (som vi kjenner fra alle deler av verden helt opp til våre dager - fra ca. 1550 til ca. 1750 ble en million europeere solgt som slaver i Nord-Afrika) ble borte, var kapitalismen.  

Ved å ha et uavhengig rettsvesen som beskyttet kontrakter ble en teknologisk revolusjon mulig som gjorde slaveriet overflødig. Ingen ville vel holde femti slaver når olje og en maskin kunne gjøre samme jobb. Steder som Nord-Korea, Burundi, Ethiopia, Mauretania og Sentralafrika har tydelige slaveri-lignende forhold per i dag, så det er mer enn nok for The Guardian å ta tak i uten å gjøre seg selv til latter med sin tynne mea culpa. 

* - med ett unntak. Taylor hadde lånt £100 av en bank der en av eierne også hadde eierinteresser i en sukkerplantasje på Jamaica. "Connected to ..."

Leser ikke norske journalister aviser?

På tirsdag ble det en stor nyhetssak i Norge at vi ikke kom til å få så mange vaksinedoser fra AstraZeneca som vi hadde blitt forespeilet. Trolig betyr det et par måneder, minst, i forsinkelse i vaksineprogrammet.

På fredag uken før skjønte jeg dette, og det kunne også norske journalister ha skjønt dersom de leste utenlandske aviser. Da ble det nemlig klart at AstraZeneca ikke kunne levere det de lovet til EU, og Norge har fått et slags EU-medlemsskap i vaksineprogrammet deres. Det er via EU vi får vaksiner mot covid19, nemlig, som de fleste har fått med seg.

Men nei - det var først da FHI meldte dette at norske journalister laget sak. Da hadde jeg (og sikkert flere som leser aviser fra andre land enn Norge) forlengst laget en linje mellom punktene. 

(FOTO: DADO RUVIC / REUTERS)

Britisk vidd

I serien om britisk humor - som tross Brexit ikke har forlatt øya ennå. 

Brexit Britain

Britiske Brexit-tilhengere har aldri klart å gjøre rede for hva de vil ha - ut over en totalt urealistisk Brexit der man får alle fordelene med EU og ingen ulemper. At EU vil sørge for at Brexit blir såpass lite attraktivt at ingen andre land vil finne på å gå ut, kommer visst som en overraskelse på denne gjengen med ofre for egne fantasier. Denne lederartikkelen i The Guardian er av de bedre fra den kanten. 

Bildet over (dobbelklikk for større utgave) viser Brexit Britain som legosett, mens jeg tidligere postet en av Matts geniale tegninger av Brexit som brettspill. 

PS: "Unicorn sold separately".