Brexit biter

Når Ford nå kutter 1.300 jobber i Storbritannia, skyldes det ikke bare en elektrisk fremtid for det tradisjonsrike bilmerket. (Foto: Fords anlegg i Dunton, Essex.)

Kuttet på 2.300 stillinger i Tyskland utgjør 15% av Fords arbeidsstyrke i landet, mens kuttene i Storbritanna utgjør 20% av totalen. Det sies ikke direkte, men Brexit er åpenbart en del av forklaringen. 

Kuttene kommer særlig på utvikling og stabsfunksjoner, og det er Dunton - der mange av Fords suksesser har blitt konstruert - som får smekken. Hovedkvarteret i Brentwood ble lagt ned i 2018 og flyttet hit. Motorfabrikken i Bridgend, Wales, er lagt ned sammen med andre produksjonsanlegg. Det er lenge siden Ford produserte biler i Storbritannia. Det har likevel vært produksjon av motorer, girbokser og annet. Særlig utviklingsavdelingen har vært stor, men nå skjer det store kutt der også. Totalt blir staben på bare 5.200 i Storbritannia, noe som er bare en tredjedel av hva den var for bare ti år siden. På 60-tallet arbeidet over 50.000 for Ford i Storbritannia, men den nedgangen har mest med automatisering å gjøre. Nå er det elektrifisering og Brexit som driver avgangen. 

Det er mye som har skjedd, skjer og skal skje i britisk bilproduksjon:

• BMW flytter produksjonen av elektrisk Mini fra Cowley til Kina.
• Jaguar har stengt sin fabrikk i Castle Bromwich, Birmingham.
• Honda har lagt ned sin fabrikk i Swindon.
• Det er også slutt med å produsere Vauxhall Astra i Ellesmere Port, Liverpool.
• Nissan i Sunderland jobber for halv maskin.
• Den foreslåtte Britishvolt batterifabrikken har gått konkurs.
• I 2016, året for Brexit-avstemningen, produserte Storbritannia 1,77 millioner biler. I 2022 var tallet en hel million biler mindre! 

Så alt er ikke bare bra, dessverre, selv om både Bentley (VAG-gruppen) og Rolls-Royce (BMW) går så det griner (men uten de store volumene). Elektrifiseringen - som fører til mer effektiv produksjon - og leveringsvanskene i komponent-kjeden er ikke hele forklaringen på elendigheten. 

Det å avskjære seg fra verdens største integrerte marked, som attpå til ligger rett utenfor døra di, må være etterkrigstidens største økonomiske selvskadingsoperasjon. 

Brexit-frimerker

Brexit og migrasjon til/fra Storbritannia

Det er liten tvil om at immigrasjon var en viktig faktor da folkeavstemningen om Brexit tippet feil vei i 2016. Befolkningstettheten i England, særlig, er svært høy. Etter utvidelsene av EU østover var det en meget betydelig immigrasjon, og i deler av landet var det hele bydeler som var avdelinger av land i Øst-Europa. Faktisk var immigrasjonen til Norge høyere, men her er det god plass. Det å få stoppet "vill immigrasjon" var en viktig faktor i resultatet. Men hva har skjedd?

For det første gikk UK ut av EU først i 2020, og så kom Covid. Resultatene for migrasjon  Office for National Statistics er tydelige: Det er en betydelig økning i immigrasjonen nå etter Covid, og den kommer fra land utenom EU. Brexit har ikke betydd en slutt på immigrasjonen, men den kommer nå i all hovedsak fra det gamle imperiet - særlig India og Nigeria - og selvsagt Ukraina. Mange som kommer inn fra det gamle imperiet er studenter, og nå setter Sunak inn støtet for å stoppe mange av disse. Et forslag er at bare topp-Universiteter skal få ta inn studenter på visa. Det er et ganske desperat tiltak når man vet hvor mye utenlandsstudenter betyr for universitetenes økonomi. 

"Take back control," var et sentralt stikkord i Brexit-kampanjen. Det viser seg å være vanskeligere enn slagordene så for seg. Men andelen europeere i Storbritannia synker tydelig, men det spørs om de som stemte for Brexit er mer fornøyd med indere og nigerianere. 

Oppsiden er at mange over hele verden ser på Storbritannia som et attraktivt land å bo i. Nedsiden er at det neppe blir mindre trangbodd med det første. 

Knapt til å tro!

Det konservative partiet i Storbritannia er ikke konservativt. Det har det vel ikke vært siden 2016 da britene stemte for Brexit. I stedet har det blitt overtatt av en gjeng som lar seg styre av magisk tenkning, og der alminnelig fornuft - selve styringsdokumentet til de konservative - er et vagt minne. 

I stedet har det blitt som en TV-serie som har gått en sesong eller to for lenge. Hver sesong har blitt mer dramatisk og mindre plausibel enn den forrige, og plottet går fra usannsynlig til ubegripelig. Karakterene kommer og går i vill fart, og karakterer man trodde var "døde" dukker opp igjen som om ingen ting var skjedd. 

Egentlig burde man slå av, men det lar seg ikke gjøre. På bildet over (Sky News) flyr Boris Johnson "Economy" hjem fra Karibien for å stille som kandidat for statsminister igjen. WHAT?

Betegnende nok er det stort sett de som stilte seg bak Liz Truss som statsminister som nå flokker seg om kandidaturet til Boris. Sunn fornuft og virkelighetskontakt er ikke fremtredende kjennetegn hos denne gjengen med fantaster. Boris lovet gull og grønne skoger som leder for Leave-kampanjen. Bare tull og ønsketenkning hele greia. Liz Truss lovet slutt på "kuleramme-økonomien" og at det skulle lønne seg å låne og senke skattene samtidig som Bank of England økte rentene for å få inflasjonen ned. Bare tull, ønsketenkning og i tillegg (nesten) katastrofalt for økonomien.

Nå skal liksom Boris tilbake og redde det hele. Han som for kort tid siden ble jaget ut av 10 Downing Street av sine egne for løgn og skandaler, og fortsatt under etterforskning for å "villedet" (eller "løyet" som vi ellers ville sagt) for parlamentet. En sannsynlig straff er å bli utvist, og at det må nyvalg til i hans eget valgdistrikt. Han er beviselig mindre populær enn de to andre sannsynlige kandidatene ute i folket, men magisk tenkning gjør at flere i parlamentet tror Boris igjen vil vinne neste valget som han gjorde det i 2019. 

Knapt til å tro! 

PS: Jeg kommer tilbake med en mer omfattende analyse etter hvert. 

Truss kaster Kwarteng under bussen

For en gangs skyld "tett på nyhetene" her på bloggen, men så er jeg jo TV-ekspert.

Liz Truss, Statsministeren, har kastet sin finansminister. Det er trolig første trinn i det eneste forløpet hun kan se for seg for å holde på sin posisjon.

Det er feigt: Kwarteng har ikke gjort noe annet enn å gjennomføre den politikken Truss har stått for gjennom kampen for å bli leder i det konservative partiet og dermed statsminister. Det er å kutte skattene for å få vekst i økonomien. 

Problemet er at det er akkurat det motsatte av det Bank of England må gjøre, som er å ta luften ut av inflasjonsbalongen. Prisene øker mye over alt for tiden, og ekstra mye i Storbritannia som lider under et svakt pund. Ved å øke rentene vil penger dras inn, og misforholdet mellom tilbud og etterspørsel kan balanseres bedre. 

Markedene har reagert kraftig på mini-budsjettet Kwarteng la fram, og noe må skje innen mandag da Bank of Englands støttekjøp av obligasjoner avsluttes. Nå blir Jeremy Hunt, som er på venstresiden i det konservative partiet, ny finansminister. 

Troverdigheten til Truss er borte, men kanskje en U-sving med ny sjåfør i Finansdepartementet kan berge stumpene? Det er det hun håper på, men jeg setter ikke så mye som et pund på det. 

Vaksinenasjonalisme

Det har vært en skjev fremstilling av EU og eksport av vaksiner. Nå beskyldes kommisjonen for å være "vaksinenasjonalister" (som om EU var kun en nasjon), men tallenes tale viser hvem som er nasjonalister og sørger for at vaksiner ikke eksporteres. 

Storbritannia hevder de ikke har noe forbud mot eksport av vaksiner. Det er mulig, men hva er det verdt når de allikevel ikke eksporterer noen vaksiner til tross for at Astra-Zeneca ikke klarer å holde sine forpliktelser til EU?

Jeg tok feil!

Noen ganger er jeg glad for å ta feil. Min spådom om at det ikke ble noen frihandelsavtale mellom UK og EU viste seg ikke å holde stikk - og bra er det!

Men det jeg skrev - rent bortsett fra utfallet - er fortsatt like aktuelt. For å sikre fortsatt tilgang til det indre marked må Storbritannia (for nå er ikke Nord-Irland med. De er fortsatt i det indre marked!) kontinuerlig tilpasse seg det som skjer i EU. Avvik vil bli tatt opp i et råd som møtes årlig, og mottiltak vil bli satt i verk. Friheten som er vunnet ser best ut på papiret, for i realiteten er det et tap av makt. 

Dette betyr at Brexit ikke er noe som har skjedd, men noe som vil pågå i all overskuelig fremtid. Politikerne i London vil fortsatt kunne skylde på EU for alt som går galt. Når toll blir pålagt på grunn av at britene ikke har fulgt opp miljøkrav, for eksempel, vil EU bli hengt ut som urimelige og hevngjerrige. Akkurat som i Brexit-forhandlingene. 

Matts vitsetegning (over) er fortsatt gyldig, men Brexit varer nok mye lenger enn noe kjent brettspill! 

John le Carré

'If I had a mission, if I was ever aware of one beyond our business with the enemy, it was to Europe. If I was heartless, I was heartless for Europe. If I had an unattainable ideal, it was of leading Europe out of her darkness towards a new age of reason. I have it still.' 

(John le Carré i A Legacy of Spies)

Det er selvsagt en av hans karakterer som sier dette, men det er neppe langt fra det han selv mente. Og der var vi helt på linje. 

Polarisering - rasjonalitetens fiende

En noe uformell undersøkelse om folk trodde den britiske statsråden Priti Patel hadde mobbet ansatte i sitt departement satte fokus på et viktig spørsmål. Patel hadde blitt beskyldt for å mobbe, men hadde benektet dette. Uten en rykende pistol er det jo vanskelig å avgjøre, men vi mennesker holder sjelden tilbake skråsikre avgjørelser av noe så ubetydelig som manglende bevis. 

Her fordelte svarene seg nesten 100% ut fra hva man mener om Brexit. Patel var og er en sterk forkjemper for Brexit, og de som stemte for å forbli i EU mente sikkert Patel var skyldig mens meningsfellene hennes mente hun var utsatt for en svertekampanje. Enten man bikket den ene eller andre veien, så var utgangspunktet fordommer fra et helt annet felt enn det som var relevant. Fordommer og ikke bevis eller resonnering var grunnlaget for konklusjonen. (For min del tror jeg det er overveiende sannsynlig at hun hadde vært uforholdsmessig brysk og fornærmende, så jeg er kanskje ikke noe bedre selv.)

Når folk tar standpunkt i god tro, og med rasjonalitet som basis, så er i alle fall teorien at man vil nærme seg hverandre når man får mer informasjon - eller at man blir enige om grunnlaget for en uenighet. Men det er ikke dette som skjer i tilfeller som dette. 

Lord, Ross og Lepper var tidlig ute med forskning på dette. I en artikkel fra 1979 i Journal of Personality and Social Psychology la de fram empirisk forskning som viste ganske entydig at det å argumenter for ulike syn for parter som sto langt fra hverandre ikke førte dem nærmere hverandre, men tvert om førte dem i motsatt retning. Dette var lenge før sosiale medier og fenomen som "twitterstormer" ble en del av hverdagen. En gruppe som var tilhenger av dødsstraff, og en gruppe som var mot, fikk presentert samlinger for begge syn. Teorien var at de ville komme nærmere hverandre i denne prosessen etter som de fikk satt seg inn i andre synspunkt. Men det motsatte skjedde - de ble bare mer sikre i sin sak. Uten unntak!

Denne dynamikken har eksistert lenge. Jeg var jo godt kjent med folk i NKP, og de levde i en alternativ virkelighet når det gjaldt livet i Øst-Europa og Sovjet-Unionen. Men i dag gjelder dette en lang rekke ganske avgjørende spørsmål - klimaendringer, vaksiner, valgutfallet i USA mm. Tilfanget av "alternativ informasjon" på nett og eksistensen av selvbekreftende ekkokamre på (u)sosiale medier gjør dette verre enn før. Folk som ABB og hans like, og tusener av jihadister, radikaliseres foran PCen og omformes til tikkende bomber. En viktig del av disses virkelighetsoppfatning er konspirasjoner, slik at alle motforestillinger eller motargument omgjøres til vesentlige bevis for denne virkelighetsoppfatningen. "Fake news," som vi har lært oss til å kalle det. 

Man bør jo avslutte optimistisk, eller litt optimisisk i alle fall. Kanskje valget av Joe Biden er et tegn på at i alle fall noen er møkk lei av denne polariseringen? At noen synes det er forfriskende med gammeldags moderasjon og tvisynthet? 

Men i bunn og grunn er det ikke alle andre sin feil. Man må først og fremst innse at denne polariseringen også springer ut av noe grunnleggende menneskelig - det behagelige i å få ens verdensbilde bekreftet og ubehaget i å måtte endre mening. Bare ved å se det menneskelige i ens motstandere, og å agere ut fra det, kan en begynne en viktig endring. Skal endringen kun bestå i at alle andre må se at de tar feil, legge seg flat og "skrive under her," blir fremtiden alles kamp mot alle. 

[Lord et alia var mer pessimistiske: "If our study demonstrates anything, it surely demonstrates that social scientists can not expect rationality, enlightenment, and consensus about policy to emerge from their attempts to furnish "objective" data about burning social issues." (s. 2108))

Brexit på alvor

Nok en gang er det "crunch time" i Brexitforhandlingene, og sjelden har vel håpet om en avtale vært fjernere. Men dette er helt logisk og uunngåelig. Det vil virkelig forundre meg om det blir en avtale om frihandel i siste øyeblikk, for det skal ikke gå an. Boris må i så fall gå, for det er ikke dette han har solgt inn. 

EU krever, helt logisk, at om Storbritannia skal ha adgang til det indre marked så må det følge spillereglene til de andre som deltar der. Lik adgang krever like betingelser, og ikke lavere standarder på arbeidsmiljø, miljøkrav og omfattende statsstøtte. Dette sier seg selv. 

Storbritannia vil ikke godta dette, for hva skal da være vitsen med å gå ut av samarbeidet i EU? Agurkbøying og bindsterke verk med regler og forordninger skal det være over og ut med, og en norsk løsning a-la EØS er det verste av to verdener: Fortsatt regler og forordninger og agurkbøying, men uten mulighet til å være med på å bestemme disse. 

Det verdensbilde som ligger bak dette ønsket, er - eller må være - forestillingen om at det er EU som har holdt Storbritannia igjen gjennom snart femti år. Fri fra båndene til Brussel vil Storbritannia blomstre, og ta sin rettmessige plass som en global aktør og fyrtårn for alt som er bra. 

Men realiteten er at det er nesten ingen med innsikt i hvordan Europa, Storbritannia og verden fungerer som tror på dette. Heller ikke blant the brexiteers - og i hvert fall ikke Boris. Han har mange feil, men han er ikke dum. Briter som har solgt andre dårlige budskap, som nasjonalisering, the poll tax, invasjon av Irak, mm., har i alle fall trodd på det de har solgt inn. Men her har vi en gjeng som kynisk har solgt inn noe de ikke egentlig tror på men som har et stort marked. 

Markedet for dette budskapet er en underliggende forestilling om unntakslandet Storbritannia som vant andre verdenskrig, og som egentlig er en storhet som bare har blitt holdt tilbake. Det meste av det som har gått galt i Storbritannia har sin rot i Brussel og på kontinentet. Det er i alle fall det en lang rekke politikere har sagt (for det er alltid greiest å skylde på noen andre), og tabloidavisene har fulgt opp. Også nå, når det vil gå nedenom med Storbritannia på så mange vis, vil EU få skylden. Just you wait and see! Fortellingene om svik er allerede i sirkulasjon: EU vil straffe Storbritannia for Brexit. Hvis vi ikke får like gode vilkår som da vi var med, så er det deres skyld. (Og her kommer det nok flere - bare følg med.)

Jeg må ta et lite forbehold siden jeg går så høyt ut: Det blir ikke en avtale om frihandel, men det vil bli en mengde andre avtaler. Avtaler som ordner opp i noe av de forutsigbare problemene som vil tårne seg opp - som adgang for britiske fly i EU-området for eksempel, samt avtaler som løser en del av de mange problemene vi vil oppdage etter hvert. Men det å vinne suverenitet og å delta på like vilkår i et frihandelsområde lar seg ikke forene - det er som å beholde sirkelen men gjøre den firkantet. Eller have your cake and eat it too. 

Venstresidens myter - Del 3: "Alt var bedre før"

Dette er tredje og siste innlegg i denne korte serien. Det første sto 29. desember og det andre 10. januar. Den britiske sosialisten Chris Clarke har forsøkt å "legge død" en del ødeleggende myter som har hindret fremgang for det britiske Labour, og han skrev boka Warring Fictions: Leftpopulism and its defining myths. Myten om den gyllne æra er en av disse, og jeg tror overføringsverdien til norske forhold er betydelig. 

Også i Norge er det mange på venstresiden som ser tiden etter krigen, med Gerhardsen og tung styring med økonomien, som en gyllen æra som har blitt avløst av neoliberalisme, grådighet og overfladiskhet. 

Denne typen tenkning overskygger alt som har vært positivt i den samme perioden, og ender med å forme politikk for en forgangen tid - som Corbyns implisitte støtte til Brexit. Globaliseringen har skjedd, den skjer, og den er i all hovedsak for det beste. Nostalgien og "alt går til helvete-tenkningen" er lite fremtidsrettet - som Rødts Gerhardsen-oppskrift. 

Det meste av det som har skjedd siden andre verdenskrig har flere sider - negative såvel som positive. Den (som oftest) implisitte dyrkningen av den gyllne æra skygger for behovet for å skape ny politikk og nye løsninger for problemer som arter seg på nye måter. 

Det er ikke min jobb å redde venstresiden, men alle tjener på en effektiv og løsningsorientert opposisjon. Arbeiderpartiet har gått mye tilbake og synes å ha glemt å lage ny politikk. SV og Rødt synes å ha satt seg fast i en søttitallsretorikk, og løsninger fra femtitallet. 

OK. Det var svært korte og ikke helt rettferdige karakteristikker, men det at opposisjonens mest vellykkede parti er Senterpartiet sier vel sitt.

I alle fall gjør alle lurt i å huske, som Clarke sier: 

There’s no black-hearted nemesis; no far-sighted wizard behind the curtain; no lost Arcadia.

Skotsk uavhengighet?

Så sent som i 2014 stemte skottene med ca. 55% flertall mot å forlate unionen med England og Wales (jeg tviler på om Nord-Irland var med i beregningsgrunnlaget), men nå vil de skotske nasjonalistene igjen ha en avstemning om å forlate unionen. De likte visst ikke resultatet fra sist, og har fått ny vind i seilene etter fremgangen ved siste valg til parlamentet (+ 8,1% til 45%). 

Men er skotsk selvstendighet fra et UK utenfor EU en god idé? Bildet over sier at det er en svært dårlig idé - akkurat som SNP har rett i at Brexit var en dårlig idé. Skotsk eksport, basert på tall fra 2017, går i all hovedsak til resten av UK (60%). Bare 18% går til EU. Jo hardere brexit vi får fra Boris, jo sterkere er argumentene for unionen på den britiske øya. 

Etter nesten femti år innenfor, er det å forlate EU en svært komplisert, langdryg og smertefull prosess. Etter 313 år i union med England og Wales vil skotsk uavhengighet bli vesentlig mer komplisert, langdrygt og smertefullt. 

I 2014 kunne man i det minste late som om en løsrivelse ville være en relativt grei affære siden begge parter etter en løsrivelse ville være i EU, men med Brexit vil en løsrivelse bety en tollgrense tvers over den britiske øya. Det er akkurat dette EU og Boris fikk unngått i siste liten for den irske øya, og som reddet overgangsavtalen. 

Mye annet har også endret seg siden 2014. Oljeprisen har reist sørover. For godt. Dertil må nok Skottland regne med å betale for sitt eget budsjett. og det kan bli krevende. I 2018 var underskuddet på 7,9% - det vil si at resten av UK (les: England) betalte nesten åtte prosent mer til Skottland enn det man fikk inn i skatter og avgifter. Som del av EU vil budsjettregimet bli strengt, og en innstramming på ca. 5% vil merkes! 

Det er vel heller ingen grunn til å tro at resten av UK vil slippe skottene ut fri for felles gjeld, og med det implisitte budsjettunderskuddet (se over) blir den fort på 100% av skotsk BNP. 

Alt dette bygger også på et stort "hvis": Om EU godtar et uavhengig Skottland som medlem. Alle medlemslandene må godta dette, og hva er sjansene for at for eksempel Spania (med Catalonia som utfordring) vil godta det? 

Når den romantiske tåken letter får man øye på de kalde fakta. De peker på et skjebnefellesskap på den britiske øya, og at alle de gode argumentene mot Brexit taler mye sterkere for å holde Skottland i unionen fra 1707. 

Get Brexit Done?

Ikke bare briter begynner å bli lei av alt snakket om, og alle utsettelsene av, Brexit. Det er de konservatives slagord, og det har den fordelen at Labours ganske kompliserte og kanskje ubegripelige posisjon på dette spørsmålet neppe kan formuleres som noe slagord.

Men det vil bringe skuffelse. Selv om overgangsavtalen godkjennes og Storbritannia forlater EU formelt i slutten av januar, så gjenstår det meste av Brexit. Sjansene for å få gjennomført og godkjent en handelsavtale innen utløpet av overgangsperioden, som er slutten av 2020, er vel så nær null som det vel går an. Da er alternativet ingen avtale, eller utsettelser. Det hadde vært en fordel for velgerne å vite hva Boris går inn for i dette scenariet. 

Det tok lang tid å forhandle fram en overgangsavtale. Over tre år, om vi teller den siste faneflukten fra Boris over grensen i Irskesjøen. Mitt tips er at det går minst like lang tid i forhandlingene om en langsiktig avtale for forholdet mellom EU og Storbritannia. Her vil også de ulike landene lettere få et spillerom for å beskytte sine interesser enn de fikk i tilfelle overgangsavtalen, der Irland fikk diktere det meste. 

Boris og co. vil søke konkurransefortrinn gjennom deregulering. Da hjelper det lite at man starter med at man er fullt ut på linje, for selve poenget med å gå ut er å forlate den linjen. Felles reguleringer, som EU er tuftet på, er suboptimalt for de aller fleste - men optimalt som sum for alle. Det er i alle fall teorien. Når Storbritannia vil ha bort reguleringer, så vil EU beskytte sine virksomheter som vil holde seg til de samme reguleringene. Det ligger i sakens natur. Boris er mer interessert i "Britannia Waives The Rules" enn "Britannia Rules the Waves".

Det ligger også i sakens natur at det blir 27 mot 1. 

UK Diktator for en Dag

The United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland er i et utrolig kaos. (Tegningen: Ingram Pinn, FT.COM) 

Det var et flertall som i 2016 stemte for å forlate EU, men det har ikke latt seg gjøre å finne flertall i Parlamentet for hvordan dette skal skje. Mange fortjener å dele skylden for det, men faktum er at det heller ikke nå er flertall for noe som helst i Parlamentet - bortsett fra å hindre Boris fra å ta landet ut uten en avtale med EU. 

Hva ville jeg gjøre dersom jeg fikk uinskrenket makt over The UK for en dag? 

Jeg ville vært fristet til å sanksjonere Mays avtale med EU, og være ferdig med det. Men Boris og co har rett i at "The Backstop" gir en åpning for EU til å bestemme handelsregime for UK i uoverskuelig fremtid. Det er urimelig, all den tid et flertall stemte for å forlate EU. 

Fristelsen er derfor stor til å overlate Nord-Irland til EUs handelsregime mv. en gang for alle, og innføre en grense i Irskesjøen mellom et delvis forent Irland og Storbritannia - men dette fordrer en ny avtale mellom EU og Storbritannia - noe som neppe lar seg løse på min 24-timersvakt. 

Da gjenstår det å utlyse en ny folkeavstemning. Et nyvalg ser bare ut til å sementere et fragmentert parlament, og det er dessuten urimelig å holde et parlamentsvalg bare om en sak - all den tid det er mer enn nok av andre saker å bruke tid og energi på. En folkeavstemning må det altså være. 

Et utgangspunkt må være den eneste fremforhandlede avtalen som finnes - den May fikk nedstemt tre ganger i Parlamentet. En avtale som sier bye-bye til Nord-Irland med alle problemene, vil ta for lang tid å få til. 

Stemmeseddelen vil se slik ut:

1. Leave
1.a. - Leave with May's Deal
1.b. - Leave with No Deal

2. Remain

Hvis 1. Leave får flest stemmer, så vinner det under-alternativet (altså a. eller b.) som får flest stemmer. 

Valgkampen burde i alle fall fokusert på at No Deal ikke betyr noe clean break. Det er bare et svært ugunstig sted for Storbritannia å begynne å forhandle om sitt fremtidige forhold til EU - for et forhold til EU må landet ha. 

Nå er mitt snarlige diktatur over The UK svært usannsynlig. Derfor håper jeg virkelig - som lederen av Europabevegelsen - at landet krasjer ut av EU, slik at tilhengerne av dette utfallet (som ble vurdert av de samme som helt utenkelig under EU-valgkampen) får vist hva de står for. 

Britisk vidd

I serien om britisk humor - som tross Brexit ikke har forlatt øya ennå. 

Fra The Sunday Times

Hvordan blir en No Deal Brexit?

Kaos er på veg i Storbritannia - eller er det det? No Deal Brexit (NDB) ble kontant avvist som en mulighet under valgkampen om Brexit i 2016, men nå er det visst den eneste typen Brexit som er aktuell. Og dersom ikke noe uventet skjer, så forlater Storbritannia EU 31. oktober. Hva skjer da? Hvordan vil det gå? Det er dette jeg ønsker å drøfte her.

Det vi helt sikkert må vente oss, er  to sider av debatten som vil forsøke å gi hverandre skylden for det som går galt. Boris og regjeringen vil gi EU skylden for at det ikke ble noen avtale, og for alt som går galt etterpå. Det er EU og Irland som får skylden for at det blir satt opp en fysisk grense mellom nord og sør på den irske øya, selv om EU tilbød en avtale som holdt grensen åpen.

Men rent konkret - ut over the blame game. Hva vil skje? 

For det første: det blir ikke noen "bedre" avtale enn den May forhandlet fram. Kanskje noen kosmetiske endringer, men Johnson vil ikke snakke med EU med mindre de dropper hele Irish-backstop greia. Det vil ikke skje. Så det kommer en fysisk grense, i løpet av noen måneder, mellom nord og sør. 

Både Storbritannia og EU nå i full gang med å forberede seg til NDB, så de mest apokalyptiske visjonene kan nok nedskrives til "mindre sannsynlig". Men noen semi-kaotiske scener kan vi vente oss, og usikkerhet av typen matvarer og medisiner som kommer og går i butikkhyllene. Mange, også bedrifter og spedisjonsfirma, vil være forvirret om hva som gjelder ved eksport og import. 

Brexit-gjengen tror at de kan fremforhandle lukrative frihandelsavtaler med sentrale land, som USA, i løpet av kort tid etter NDB. De tar feil. Det vil ta årevis, og USA og andre vil benytte seg av Storbritannias svake posisjon til å skaffe seg fordeler. 

Jeg tror at NDB betyr at en mindre del av Storbritannias handel med resten av verden vil være dekket av fri handel om fem og ti år enn det som nå er tilfelle - med mindre de ender opp, i mellomtiden, med en avtale lik EØS. Denne skrullete forestillingen om å bli en øy av frihandel i en verden av proteksjonisme og reguleringer vil bli avslørt. 

Tross et vissts oppsving for en del eksportvarer grunnet et fallende pund, så vil både innkommende og intern inversteringslyst falle dramatisk. Vekstraten vil falle under trenden, og Storbritannia vil bli fattigere utenfor EU enn det ville vært innenfor. 

Alt negativt om NDB blir raskt stemplet som project fear av EU-motstanderne - uten diskusjon eller argumenter. Nå får vi vel snart se hvem som får rett. 

Labour vil ha No Deal

Mange har lurt på hvorfor Labour ikke har gjort noe for å lage en allianse mot Boris og No Deal Brexit (NDB). De har hatt mange muligheter, og vært påfallende passive. Svaret er vel at de ønsker NDB. Så enkelt er det. Det som er helt klart er at det ikke er konservative som styrer det konservative partiet, og det er heller ikke sosialdemokrater som styrer i Labour. (Bildet: Newsthump.com)

Her i landet ser vi Labour som et litt rødere Arbeiderparti. Dette er feil. Under Corbyn og McDonnell er de et litt rødere Rødt, og NDB er en begivenhet som får leninister til å sikle. Det er fordi forholdene for en revolusjon, etter Lenins oppskrift, vil melde seg. Det er ikke så ofte slikt skjer i våre dager i vesten. De kan skaffe seg makten, rett og slett. 

Lenins første vilkår er at den herskende klasse må være ute av stand til å herske gjennom splittelser og usikkerhet. Man behøver ikke et spesielt klarsyn for å se at dette er tilfelle.

Det andre vilkåret er at middelklassen må miste troen på at de kan få trygghet og et godt liv gjennom det eksisterende systemet. Dette er et tema som er aktuelt også hos de konservative, men for at det skal bli riktig potent må forholdene forverres. Det er her No Deal Brexit kommer inn. Med mangel på viktige medisiner, sporadisk matmangel og annet gøy, vil forholdene for en rød maktovertagelse med drastiske virkemidler og en radikal politikk raskt bli gode. 

Det tredje vilkåret er at arbeiderklassen aktivt, og med makt, vender seg mot det eksisterende systemet. Dette er enhver marxist av John McDonnells kalibers våte drøm. Han har tydelig uttrykt at en millitant bevegelse må gjennomføre en revolusjon for å erstatte staten.

Den fjerde betingelsen er at marxister leder bevegelsen som gjennomfører revolusjonen. Med Corbyn og McDonnell har Labour slik sett et perfekt lag i spissen. De og bevegelsen deres har helt overtatt partiet. De har gjort det antisemittisk og revolusjonært. 

Heller enn å bli Europas Singapore, som er en våt drøm for høyresiden i det konservative partiet, kan Storbritannia bli Nord-Atlanterens Venezuela. 

Men uansett hvor ille NDB blir (sikkert ikke så ille som noen tror), så tipper jeg at Corbyn og co forregner seg på det tredje vilkåret. 

Narrespill i Storbritannia

May har trukket seg som leder av det konservative partiet, og den nye lederen som blir valgt ender også som statsminister. Kandidatene kappes om å tekkes det EU-fientlige grunnfjellet i det konservative partiet der mange endte med å stemme på Brexit-partiet i EU-valget nettopp.

Den som ønsker å bli valgt må derfor love at Storbritannia skal ut av EU senest på datoen i oktober. Men dette er ikke noe en statsminister kan holde. Kandidatene må derfor holde kjeft om det alle med noe politisk innsikt kan se. Det er et narrespill. Dette er årsakene til det:

EU er ikke interessert i å fremforhandle en annen avtale en den May fikk. Sjansene for at en mer EU-fientlig statsminister vil få en bedre avtale er uhyre små. Alt annet er et nytt eksempel på de fantasiene Brexit-siden har produsert.

Valget er derfor May-avtalen som ingen ser ut til å like, eller å gå ut uten avtale. Sjansen for at en ny statsminister vil få gjennom avtalen er like liten som at en ny statsminister igjen vil fremme den. 

Den nye statsministeren vil arve Mays knappe flertall i parlamentet. Partilojaliteten har brutt sammen forlengst, og det er et solid flertall i parlamentet mot å gå ut av EU uten en avtale. Kan derfor en ny statsminister bare sitte rolig, for så å krasje ut av EU i oktober? Innenfor mulighetenes grenser, men svært lite sannsynlig.

Det er ikke flertall i parlamentet for noen Brexit-løsning. Uansett hvem som flytter inn i Nr. 10 Downing Street vil valget stå mellom å velge et nytt parlament (uten garanti for at det vil kunne ta et tydelig valg) eller å la noen andre ta valget. "De andre" er folket i folkeavstemning.

Ingen med vett og forstand i det konservative partiet vil lyse ut nyvalg før Brexit er avgjort en gang for alle. De vil bli knust i et nytt valg.

Sjansene for en ny folkeavstemning er derfor svært store. Spørsmålet er hva som vil stå på valgseddelen. Det er mest ryddig med enten eller - og ikke tre valg med overførbar stemme (best, vs. nestbest). Vil Mays avtale stå på stemmeseddelen?

Vi får se. 

Labour og Brexit

Det har åpenbart vært en god idé for Labour å sitte stille og se på at de konservative maler seg i stykker over Brexit. Men det er ikke til gavn for landet de så gjerne vil styre. 

Labour har hatt to år på seg til å komme opp med et forslag til hvordan UK skal gå ut av EU, og de har presentert absolutt null og nix. Det er en skandale, og det er bare den enda større skandalen som heter The Conservatives som har gjort at den ikke har kommet i fokus. 

Når sluttspillet for overgangsavtalen nå er i gang så vet vi hva som er Labours alternativ: politisk spill, og ingenting annet. De har ikke noe annet å by på. Nå er håpet å manøvrere seg slik at de kan få nyvalg, og snu Storbritannia i en radikalt annen retning.