Novaks deportasjon

Det burde nå være kjent hva jeg mener om vaksineskepsis, alternativ "medisin," og lignende. Jeg er også fortsatt fan av Novak Djokovic tross hans svært lite kloke avgjørelser og handlinger. Men i saken om hans utvisning fra Australia kommer vi også i stor grad inn på noe vesentlig som ikke har med vaksiner, tennis og juksemedisin: Liberale prinsipper og maktens tredeling.  Der kommer ikke Australia særlig bra fra det. (Foto: Al Jazeera)

Det er nemlig helt vesentlig å få med seg at retten ikke hadde noen mulighet til å overprøve Alex Hawkes avgjørelse om å deportere Novak Djokovic. Rettens domene er satt ut av spill, og immigrasjonsministeren har eneveldig makt til å utvise personer på hvilket grunnlag som helst. Glem maktens tredeling, liberale prinsipper og gode begrunnelser. Hawke kan tuppe ut hvem han vil, omtrent på linje med Kim Jong-Il. 

Den eneste grunnen Hawke har oppgitt var at Novak hadde gitt uttrykk for oppfatninger Hawke mente var utålelige, og kilden han oppga var uttalelser fra Novak tidlig i 2020. The Australian Lawyers’ Alliance uttalte dettei sakens anledning:

“One of the most dangerous aspects of the Djokovic matter is the preparedness of the federal government to deem someone a risk to public order simply on the basis of what it perceives that person’s views might be. This is Orwellian and it is deeply troubling in a society supposedly committed to freedom of speech and freedom of thought”.

Det er ikke bare ryktet til Novak som lider under denne saken, men også ryktet til et land som en gang var blant de mest liberale i verden. En pandemipolitikk som har stengt grensene også mellom stater i Australia og har vært den mest drakoniske utenfor Kina, har vist seg mislykket. Raseriet har blitt rettet utover, og verdens beste tennisspiller har fått rollen som syndebukk. Nå er han jaget ut i ørkenen. Det gjør neppe noe fra eller til, for også Australia får sin runde med omicron. Jeg tipper Australian Open blir pepret med positive tilfeller blant spillerne - som alle andre idretter disse dager. 

Til å begynne med hevdet Scott Morrison, statsministeren, at Novak var en helserisiko. Det er latterlig. Novak har hatt covid19 to ganger og er dermed bedre rustet enn de 93% av Australias befolkning som har fått to stikk. I Melbourne, der Australian Open skal gå, er det nå ca. 40.000 positive tilfeller hver dag. Novak testet negativ ved innreise. 

De to siste årene har jeg også hatt et litt nærmere forhold til Australia enn før. 27.1 2020 fikk jeg vite at min morfar hadde bodd mesteparten av sitt voksne liv i Australia, i all hovedsak i Adelaide. Australiere jeg kjenner har gitt meg status som australsk (i alle fall nesten), men med avgjørelser som denne og på dette grunnlaget er jeg ikke så sikker på om jeg vil ta i mot den statusen. Landet fremstår som en bananrepublikk styrt av paranoide og populistiske politikere bortenfor lov og orden. 

Novaks forklaringsproblem

Jeg er fan av Novak Djokovic. Det betyr ikke at jeg støtter alt han står for eller sier, og nå kan det synes som at han har rotet seg opp i det største problemet så langt i karrieren. Nei, ikke visumproblemet - selv om det er relatert. Problemet er sannheten, og det er et problem som ikke så lett lar seg lobbe bort. 

Den positive covid-19 testen 16. desember i Beograd var meget beleilig. Mistenkelig beleilig. Det åpnet muligheten for å søke dispensasjon fra kravet om å være fullvaksinert for å spille Australian Open. En offentlig opptreden dagen etter kan forklares med at han ikke visste at prøven var positiv siden selvtester viste negativt resultat, men et intervju med en fransk sportsavis dagen etter det igjen kunne ikke bortforklares bare unnskyldes. 

Som sagt var det meget påfallende at denne positive prøven kom på dette tidspunktet. Det var det ikke bare jeg som mente, og Der Spiegel har undersøkt saken nærmere. Kort sagt viser deres undersøkelser det som på fint kalles inkonsistenser. På ikke fullt så fint kan det sies at mye tyder på juks med prøver. 

Dersom dette skulle stå seg vil det være fatalt for Novaks navn og rykte. Uansett om han vil stå igjen som tidenes beste mannlige tennisspiller (noe han er i øyeblikket), vil det hefte et kraftig "men" ved den statusen. Og hva er den verdt da?

Novax Djokovic i australsk limbo

Novak Djokovic kommer ikke til å la seg vaksinere mot covid19. Det er synd, men det har dype røtter i hvem han er og hvorfor han har blitt verdens beste mannlige tennisspiller. 

Nå sitter han i et slags fangenskap mens han venter på at hans appell mot bortvisningsvedtaket skal behandles. Det har åpenbart gått politikk i denne saken. En håndfull spillere av i alt 26 som søkte fikk unntak fra fra kravet fra Australian Open om å være vaksinert mot covid19, og Novak var en av disse. Søknadene ble behandlet av hele to uavhengige medisinske panel, og søkerne ble totalt anonymisert.

Når Australia likevel ikke slapp han inn - i motsetning til de andre søkerne går vi ut fra - så var det fordi han hadde forsøkt å komme inn på feil visumtype. Så var det bare å søke på den rette typen og vente på at den ble behandlet? Nei. Novak måtte UT, krevde politikere på jakt etter popularitet. For Australia, og særlig Melbourne der AO går, har vært i hard lockdown. Å finne en uvaksinert og profilert person som lynavleder og syndebukk er gefundenes Fressen. 

Det enkleste for Djokovic er å vaksinere seg - som 95% av topp 100-spillerne på ATP rankingen. Jeg har håpet på det, men det er nok ganske nytteløst. Det som har gjort Novak til verdens beste spiller og til anti-vaxer er nært forbundet. Vi må til 2011 for å forstå hvorfor.

Han vant en Grand Slam tittel i 2008, i akkurat Australian Open. Men ellers vant han ikke de store titlene mot datidens store: Nadal og Federer. Han hadde mange allergier, pustevansker, blokkerte bihuler og så videre. I 2010 ble han på latterlig og anti-vitenskapelig vis diagnostisert med glutenintoleranse og la om dietten, og i 2011 ble han verdensener og vant sine 43 første kamper det året. Problemene var borte, og de neste 10 årene har vært Novaks festforestilling der bare en downperiode grunnet en skadet albue har vært en brems. Han har vunnet mer enn Federer og Nadal til sammen på nær alle relevant parametre! 

Novak er tvers gjennom alternativ. Etter albueoperasjonen som han til slutt tok gråt han i flere dager  fordi han da gikk på akkord med sin tro på at kroppen er en selvhelende organisme og alt det tullet som hører hjemme i hans ikke-vitenskapelige verdensanskuelse. Men snart var han på vinnersporet igjen, og er nå likt med Federer og Nadal med 20 Grand Slams. På alle andre relevante statistikker er han foran de to, til dels langt foran (se under - den er fra september, og viser ikke at Novak også er foran på Master 1000). Det som mangler er flere Grand Slams, og nå står det om sjansen til å vinne den 10 i Australia og 21 totalt. 

21 og flere kan det bli, men ikke nå og ikke i Australia. 

Å reise i EU i koronaens tid

Jeg kom nettopp tilbake fra min første reise ut av Norge siden desember 2019. Det var fantastisk å oppleve at det går an å komme seg ut i verden igjen. Det er som om trykket jeg har opplevd siden første nedstegning har lettet. Om ikke helt, så i alle fall ganske mye. (Fotograf: Hege Skilleås)

Men alt er ikke som før, selvsagt. Hvem kan vel vente det? 

Man må bruke maske både her og der. Særlig er det en prøvelse å reise timevis med trynetruse på, fra drosjen hjemmefra og til man er ute av terminalbygningen ved reisemålet. I butikker, muséer og over alt der folk kan tenkes å komme på kloss hold. Akkurat det er ikke så ulikt det vi er vant til. 

Men jeg er ikke vant med å måtte vise vaksinebevis over alt. Både de før nevnte muséene og på restauranter kommer man ikke inn uten å være fullvaksinert. For å komme inn i Østerrike (der vi var) måtte vi også ha et slikt bevis. Hadde jeg hatt hundre kroner for hver gang beviset måtte fram hadde jeg kanskje dekt inn reisen. 

Men det var verdt det! Det er lenge siden det å reise, og kanskje særlig med fly, var noe stas. Det har i grunnen vært en plage i nesten nøyaktig 20 år. Jeg venner meg ikke på trynetrusen, særlig siden brillene mine dugger over, men det er til å leve med. Å fiske fram vaksinebevis ved enhver anledning blir også fort til en vane. 

Tross alle irritasjoner med trynetruser og bevis, så var det virkelig en høydare å komme seg ut. Særlig når turen var så veldig vellykket, men bare det å vite at man kan komme seg ut bidrar i betydelig grad til sinnets munterhet. 

Ubegripelig utsettelse

Folkehelseinstituttet følger andre land, og utvider intervallet mellom første og andre dose av vaksinene fra 6 til 12 uker. Dette for at flere skal få første dose før, og at flere derfor vil ha god (om enn ikke optimal) beskyttelse mot sykdom og spredning av viruset. Dette vil også føre til at vi kan åpne opp samfunnet mer og tidligere. Så langt er alt bra og høyst fornuftig. 

Det som ikke er så bra, og som ikke er fornuftig, er å utsette gjennomføringen av dette slik at de første som får utvidet intervallet er de som blir nyvaksinert fra og med denne uken. Hvis begrunnelsen over er god, og det er den nok, er den like god for de som allerede er vaksinert med første dose. 

Det jeg har sett av begrunnelse er at det vil føre til administrativt merarbeid ute i kommunene. (Men jeg klarer ikke å spore opp dette på nett, så ingen lenke her.) Det fører meg over på noe som har slått meg, og som jeg har skrevet om før:

Norge har lyktes bra, sammenlignet med de aller fleste land, med å begrense pandemien og beskytte befolkningen mot smitte. Noen av egenskapene hos de besluttende myndigheter som har vært vesentlige for suksessen er ro og forsiktighet. Det er egenskaper som definitivt IKKE er nyttige å ha med seg inn i vaksineringen og det å få pandemien slått ned!

Slutten på pandemien kan ikke komme for tidlig! Man trenger helt andre egenskaper for å ta gode beslutninger for å få vaksinene rullet ut fortest mulig. Egenskaper som utålmodighet og evne til å skjære gjennom. Skjære gjennom byråkratiske hensyn som "administrativt merarbeid i kommunene," for eksempel. 

Det fornuftige er å utvide intervallet mellom dosene for alle som ikke har fått andre dose, slik at en størst mulig del av befolkningen har beskyttelse så tidlig som mulig. Pandemien har vart lenge nok, så de får heller skyfle på noen lister der ute i kommunene. 

Hva nå med vaksineringen?

Det er kanskje litt tidlig å slå det fast, men det ser dårlig ut for både Astra-Zeneca vaksinen og Janssen vaksinen (Johnson & Johnson). Disse sjeldne og kontraintuitive blodproppene som synes å være knyttet til vaksinene gir helsemyndigheter fra USA til Norge hodebry. 

Det kontraintuitive ligger i at ofrene har færre blodplater enn normalt, og at blodplater ellers er det som lager blodpropper. Sjeldenheten er åpenbar. Ut fra gitte doser ser jeg tall som tyder på at en er 99,996% sikker på IKKE å få noen slike bivirkninger. De fleste tar fly tross at risikoen faktisk er noe høyere. Professor David Spiegelhalter ved Cambridge University har beregnet risikoen til noe over 0,001%, noe som tilsvarer sjansen for å gjette de fem siste sifrene i noens telefonnummer. Det tilsvarer også sjansen for at en ung kvinne som tar P-pillen får blodpropp - i løpet av en uke. En uke!

For unge, som sjelden får alvorlig Covid-sykdom, kan det synes unødvendig å ta denne risikoen selv om den er liten. Men det tar ikke med i betraktningen farene som ligger i lang Covid, faren for blodpropp med Covid, og den betydelige fordelen med at vaksinerte i vesentlig mindre grad sprer viruset videre. 

Men risiko har også med følelser å gjøre, ikke kalkulasjon. Eller aller mest med følelser å gjøre, for de aller fleste av oss er elendige til å vurdere risiko statistisk. Det er følelsene som forteller oss om noe er farlig eller ikke, og fornuften får liten plass inntil eventuelt den generelle stemningen endrer seg. (Tenk bare røykelovens innvirkning på antallet røykere.) 

Derfor er risikoen for at mange - altfor mange - vil vegre seg for å ta vaksinen dersom Astra-Zeneca og Janssen kommer inn i vaksineprogrammet. Det er også en trussel mot vaksineprogrammet. 

Ofte er det fornuftig å legge til grunn at det er følelser og ikke fornuft som styrer handlinger. 

Vaksinenasjonalisme

Det har vært en skjev fremstilling av EU og eksport av vaksiner. Nå beskyldes kommisjonen for å være "vaksinenasjonalister" (som om EU var kun en nasjon), men tallenes tale viser hvem som er nasjonalister og sørger for at vaksiner ikke eksporteres. 

Storbritannia hevder de ikke har noe forbud mot eksport av vaksiner. Det er mulig, men hva er det verdt når de allikevel ikke eksporterer noen vaksiner til tross for at Astra-Zeneca ikke klarer å holde sine forpliktelser til EU?

Fryktelig god tid!

Jeg har tidligere etterlyst en fornemmelse av at det haster med å vaksinere befolkningen. Jeg fremmet - ikke bare som spøk - Gjert Ingebrigtsen som vaksinegeneral. 

Nå ser vi igjen at FHI har fryktelig god tid med å sette vaksiner. De fikk 21.000 doser av Astra-Zenkas vaksine. Det tok fem dager å få den ut. Noen skal ikke sette dem før om en uke - 13 dager etter at de kom til landet. I Danmark snudde de seg rundt og fikk dosene i armene på folk ganske kvikt.

Det begynner å danne seg et mønster. Det er som om det ikke haster i det hele tatt å få vaksinert befolkningen. Det er prosedyrene som skal på plass. Alltid er det en unnskyldning, og man har ingen fornemmelse av at man kan få bukt med pandemien gjennom å jekke opp tempoet.

Kjør på! Ingen unnasluntring! 

Vaksinegeneral nå!

Det går for smått med vaksineringen i Norge, og det jeg har hørt av planer inspirerer på ingen måte tillit til at dette vil gå raskt og effektivt. I mellomtiden har Israel nettopp vaksinert nummer en million! - og her i Bergen, for eksempel, har så langt INGEN fått vaksinen.

Vi trenger en vaksinegeneral. En som kan sørge for at de vaksinene vi får blir satt i armen på noen som skal ha dem. En som sørger for plan, oppfølging og ingen ¤#&%"¤# unnasluntring!

Kort sagt: Vi trenger Gjert Ingebrigtsen (til venstre over)! Logistiker, petimeter og med en beviselig evne til å skape suksess. Vi trenger en som skjønner at "godt nok" ikke er godt nok i kampen mot pandemien. (Foto: Hege Skilleås)

Det er kommunene som skal lage planene, og hvor mange kommuner har vi? I USA har de vaksinert 2,8 millioner mens planen var 20 millioner. Bremsen har vært dårlig oppfølging hos de lokale myndigheter som ikke har hatt gode planer eller tilgjengelige mannskaper lokalt. Har vi hørt om at vi her i Norge rekrutterer pensjonerte leger og sykepleiere og andre som kan steppe inn og gjøre jobben med å sette mange millioner vaksiner? Ikke jeg i alle fall. 

Når millioner skal ha vaksiner kreves det noe helt annet av innsats. Helsepersonell har nok å gjøre som det er, så nye behøves. Man trenger også mange til å observere alle som får vaksinen i ett kvarter etterpå eller mer - i tilfelle de får akutte symptom. Dertil trengs lokaler for dette oppdraget som potensielt vil omfatte hele den voksne befolkningen i Norge. 

Det er det at vaksineringen går som planlagt jeg er bekymret for. Da vil vi ikke være ferdige i dette året i alle fall.

Som det heter i veilederen: "Det er i dag bare leger og helsesykepleiere som kan ordinere vaksiner i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet. … Dersom en lege eller helsesykepleier har ordinert vaksine til en pasient kan de imidlertid benytte seg av medhjelper for å få administrert vaksinen." 

Det trengs en helsikkes mengde medhjelpere, og lokaler som kan ta unna de massene som skal vaksineres. Hver dag som går uten at man benytter alle tilgjengelige vaksiner er en dag tapt for landet og oss som bor i det. 

Flokkimmunitet

En av de beste bevisene på at generalene alltid kjemper forrige krig, er retorikken fra Statsepidemolog i Sverige, Anders Tegnell. Han gikk ut i media 16. april og sa at man kunne oppnå flokkimmunitet mot covid-19 i Stockholm i mai. Jeg lo høyt - en sarkastisk latter (og jeg har vitner) - og tenkte at her har modellene tatt over for empirien, og forstanden har reist på ferie. (Bildet: Frankie Fouganthin)

Nå har man gjennomført bred testing - en slags "covid-19 gallup" - i Frankrike og i Spania, og funnet ut at ca. 4-5% av befolkningen i disse hardt rammede landene har eller har hatt covid-19. Undersøkelsene i Frankrike har vært utført av Pasteur-instituttet, og publisert i Science. Tallene er langt fra det som behøves for flokkimmunitet (ca. 65%) og sjansen for at Stockholm er nærmere 65% enn 5% er så liten at vi ikke trenger bry oss med den. Nå er det visst 40% som er målet på flokkimmunitet, og juni som er tidspunktet den inntreffer skal vi tro Tegnell. Like virkelighetsfjernt er det fortsatt. 

Tegnell har kjempet krigen mot en influensaepidemi - for det er det modellene har vært bygd på. Men covid-19, og SARS-CoV-2 (som er viruset) er noe helt annet. 

Kanskje dette også viser en annen (og mer filosofisk) konfliktlinje enn denne krigen versus den forrige krigen? Er det tilliten til realvitenskap (aksiomatisk og sikker) versus naturvitenskap (empirisk, men beheftet med usikkerhet). Modellene kunne man regne seg frem med og sette to streker under svaret (realvitenskap), men dette viruset (naturen) måtte man undersøke og skaffe seg erfaringer med før man kunne modellere med noen grad av sikkerhet. Det er Descartes mot Hume, på sett og vis. I alle fall om følgende Hume sitat legges til grunn: 

“A wise man apportions his beliefs to the evidence.”
― David Hume

En gripende historie om barnedødelighet i min familie

Det er lett å glemme hvor godt vi har det, og hvor fri for livsfarlige infeksjonssykdommer vi har blitt. Min generasjon tar dette som en selvfølge, men her skal vi knappe 150 år tilbake i min familie. Før vaksiner og før penicillin. (På bildene: De som gifter seg 14. juli 1901 er farfar Salamon Skilleås og farmor Johanna Marie Hammer. Mannen mellom dem er Simon Hammer, brudens onkel - mer om han senere.)

Mine tippoldeforeldre Siri (f. Råum) og Jacob Hammer fikk ti barn, og en av dem (Johannes) ble far til min farmor Johanna Marie. Fem av dem døde før de ble åtte år. Dette er noe av historien.

Våren 1861 var det ikke mindre enn ni barn på "Jakobssvedet", husmannsplassen på Hammer på Høylandet. Anne på 18, tvillingene Johannes og Ole Magnus på 15, og Kjerstine på 13, var i arbeid andre steder slik omstendighetene krevde, men Simon på åtte, tvillingene Erik og Otto på fem, og lille Anna på ett og et halvt bodde hjemme.

Lille Maren, født 1851, døde av kikhoste bare to måneder gammel. Ti år senere skal denne familien miste fire små barn i løpet av tre uker på sommeren.

Åtteåringen Simon blir forkjølt i juni, og han blir hoven i halsen og får pusteproblemer. 19. juni 1861 er livet hans over, og han blir gravlagt fire dager senere. Difteri sprer seg på Høylandet, og en nabogutt på fire blir lagt i graven samme dag.

Erik får det som den andre, blir hoven i halsen, og det som er mindre synlig er at denne sykdommen bryter ned indre organer. Også tvillingbroren Otto Julius får det. Erik dør 27. juni, lille Anna som såvidt har lært seg å gå dør 1. juli, og en uke senere klarer femåringen Otto Julius ikke lenger å klamre seg til livet. Alle disse tre blir begravet på samme dag, 21. juli 1861. Det blir også tre andre barn fra Børstad og Grongstad.

Jeg klarer knapt å se det jeg skriver, for det er vanskelig ikke å reagere på noe så fryktelig.

Noe slikt kan ikke ha noen lykkelig slutt. Det sier seg selv. Men min tippoldefar Jacob på 60 og tippoldemor Siri på 43 får 22. mai 1862 en sønn som får navnet til sin avdøde bror Simon. Omtrent på dagen ett år etter at de begravde tre av sine barn blir han døpt i Høylandet Kirke. Det er samme Simon som vi ser på bildene over.

En liten måned før ble tvillingbrødrene Johannes (min oldefar) og Ole Magnus konfirmert. Livet kunne vel på sett og vis gå videre også for familien Hammer. Ole Magnus hadde polio, og livnærte seg som skomaker og sadelmaker på Jacobsveedet og senere nabogården Lille Tyldum. (Bildet under: Johannes og Ole Magnus som voksne)

(Simon Hammer [Onkel Simon, som far og onkel omtalte han] var underoffiser, og drev senere forretning i Trondheim, blant annet Olav Trygvasonsgt 26. Han fikk tre barn, og døde i 1935 hos sin datter Marie som var gift med lensmann Arne Klingen på Kolvereid.)

Simon 

f.15.jan.1853 d.15.juni 1861 gravlagt 23.juni 1861 (8 år)

Erik 

f.10.juli 1856 d.27.juni 1861 gravlagt 21.juli 1861 (5 år)

Otto Julius

f.10.juli 1856 d.7.juli 1861 gravlagt 21.juli 1861 (5 år)

Anna 

f.28.des.1859 d.1.juli 1861 gravlagt 21.juli 1861 (1 ½ år)

En stor takk til Hilde Charlotte Andersen som har gravd fram mye informasjon som var ny for meg!

Vaksiner og alternativ medisin

Jeg har ikke skrevet mye om alternativ medisin, vaksinering og lignende her på bloggen, men kanskje nevnt fenomenet i forbifarten da jeg skrev om overbehandling. Heldigvis for meg kan jeg konkurranseutsette dette, og anbudet går til den norske bloggen Unfiltered perception for innlegget "Svar til Gro Lystad om Skavlan og vaksiner".

Det blir lite Skavlan, og mye om vaksiner og de alternative miljøenes påstander om vaksiner og nærliggende fenomen. Min holdning er at påstander om medisinske effekter må etterprøves, og det er det bloggforfatteren gjør. Det er en eksepsjonelt grundig og ryddig gjennomgang av kjent viten om vaksiner, og om påstandene mot vaksinering som Gro Lystad og andre alternative miljøer fremsetter.