Understanding Urban Warfare

Liam Collins og John Spencer - Understanding Urban Warfare (Howgate, 2022)

Krig er helvete på jord, og bykrig er den verste varianten av konvensjonell krig. Tross dette - eller på grunn av det kanskje? - er det viktig å forstå hva som kjennetegner den, og hvilke utfordringer det er å føre krig i byer. Fra Stalingrad og Berlin kjenner vi grusomme og svært ødeleggende slag i andre verdenskrig, men hva med de siste tiårene?

Krigen på Gaza er en bykrig, men så langt jeg har sett i norsk offentlighet er det ingen, absolutt ingen, som har kommet med innsikter om bykrig. Ingen fra Krigsskolen har forklart utfordringene på Dagsrevyen, de enorme ødeleggelsene, og så videre. Så en må sørge for egen opplysning, og dette er absolutt et sted å starte. 

Først er det en seksjon med seks kapitler med "Understanding the Complex Operational Environment". Complex? - det er ingen overdrivelse! 

Den andre og siste seksjonen er ni "case studies" som begynner med "The Battle of Ortona" fra andre verdenskrig, men der de fleste dreier seg om nyere og til dels ganske ferske eksempler som Fallujah, Ramadi og Mosul. Disse er særlig relevante for krigen på Gaza siden også disse slagene var mot islamister (IS) som bruke sivile som planlagte offer og verktøy. 

Etter en innledning består disse kapitlene av samtaler mellom John Spencer (Professor i Urban Warfare Studies ved West Point, og krigsveteran) og en sentral offiser som ledet operasjonene kapitlet omfatter. Dette gjør kapitlene mer lesbare, og fører oss nærmere de som skjedde og de utfordringene som kom opp. 

Det står i alle fall klart for meg at svært mange som uttaler seg om krigen på Gaza burde ha lest denne boka. Hvorfor er alt så ødelagt? Er dette enestående (nei)? - og så videre. 

Konklusjon: Anbefaling. 

Usedvanlig forstandig og balansert

I Dag og Tid, en nynorsk avis jeg helt sikkert burde lest mer og oftere, publiserte Kai Skagen 7. juni et langt og grundig essay om Israel, Palestina, Gaza, Vestbredden og så videre. En venn delte det med meg, så jeg er ikke sikker på om lenken fungerer (men den gjorde det i dag - direkte til Dag og Tid).

Skagen ser i essayet både bakover og framover, og setter den opphetede debatten og lidelsene på Gaza og i Israel i en videre kontekst. 

Jeg skulle ønske dette essayet ble obligatorisk. Vi kunne kanskje fått en mer opplyst og realistisk debatt. 

The Shortest History of England - James Hawes

Dette er den andre "shortest history of"-boka til Hawes, og den er like god som den første (om Tyskland) til tross for (eller på grunn av?) at den er om hans hjemland. Jeg kjenner bedre til Englands historie enn Tysklands, men det er av mindre betydning her. 

Serien rommer flere titler - som jeg ikke har lest, så jeg vet ikke om dette er seriens særpreg eller Hawes' særpreg, men det er tydelige likheter mellom de to bøkene. I boka om Tyskland la Hawes veldig stor vekt på at Romerrikets utstrekning også ble den romerske kirkens utstrekning i Tyskland når reformasjonen hadde gjort sitt. Dette ble også, stort sett, til de områdene der nazistene fikk minst gjennomslag - og som senere ble kjernen i Vest-Tyskland. Østover hadde vi Preussen med sitt dominante og militaristiske forhold til de slaviske folkeslag, og det var Preussen som i 1871 overtok Tyskland med de følgene dette hadde langt inn i forrige århundre. 

Et lignende geografisk-historisk narrativ finner vi i denne boka. Det er 'the north-south divide' som utgjør den lange linjen i denne spennende boka. Det er delvis grunnlagt i geologiske forhold, der en linje fra The Bristol Channel til The Humber Estuary angir grensen mellom den sør-østlige delen som er Jurassic og har vesentlig mer fertil jord, og den nordlige og vestlige delen som ikke har den samme fordelen. Klima spiller også inn, selvfølgelig, og med samme uheldige vekting for den nordlige delen, uten at Hawes tar dette med i betraktning. 

Fordelen med et så kompromert narrativ er at det gir plass til et tydelig fokus, og noen tydelige tema. Ulempene er åpenbare. Nyansene blir det naturlig nok mindre av, og motforestillingene har man ikke plass til å diskutere i særlig grad. Et annet aspekt av disse bøkene det er verdt å legge vekt på, er bruken av det som på engelsk kalles infographics - oppfunnet av filosofen, sosiologen og Wienerkretsmedlem Otto Neurath og hans kone (not a lot of people know that). Ikke bare kart og tabeller, men også andre grafiske fremstillinger av sentrale sammenhenger, som for eksempel under her.

Som i de fleste riktig gode sakprosabøkene er det mye å lære, og ikke minst mye å lære gjennom å få knyttet sammen ting man egentlig visste fra før. Et eksempel er at anglerne og sakserne, som andre folkeslag i folkevandringstiden, også trakk nedover i Europa og ikke bare over havet mot England. Men her endte de ikke opp med å ta over. Hvorfor denne forskjellen? Jo, fordi det var praktisk umulig å ta med seg hele familer, budskap og bestemødre, langs bakken. I skip, derimot, kunne man forflytte seg som en enhet over lange avstander. 

Jeg kunne fortsette, men det er nok bedre at du fortsetter på egen hånd. Her er det mye gøy, og mye å lære. 

Konklusjon: Klar anbefaling. 

Nikolai Skilleås 1869 - 1959

Jeg kom over dette minneordet om fars onkel fra en avis nettopp, og ville sørge for at det ble bevart på denne måten. Klikk på bildet for å lese hele teksten. 

Nikolai Skilleås var min oldefar Ole Skilleås' nest eldste sønn, og tok utdanning som meierist på Brekstad på Fosen. Han var første bestyrer på Skage Meieri på Hunn, men ble senere rekruttert av sin onkel Severin Vannebo i Göteborg som kontorsjef i en av hans bedrifter på Eriksberg. Så flyttet de til Trondheim i 1907, og eide en bygård i Øvre Møllenbergs gate. 

"Onkel Nikol" som far og hans søsken kalte han, stilte også som kausjonist da far kjøpte sin første traktor for å starte maskinstasjon ca. 1936. Overskuddet fra bedriften brukte far til å skaffe seg utdannelse som agronom og handelskolel. Tidligere hadde Nikolai tilbudt far å finansiere lærerutdanning for far, men far takket nei siden han ikke hadde et gemytt som egnet seg for klasserommet. Den typen selvinnsikt har jeg alltid beundret han for. 

TV retusjerer historien

"Når jeg hører ordet kultur løsner jeg sikringen på min pistol," sa Göring. Eller gjorde han det?

Nei, det var Göring som fiksjonsfigur i et teaterstykke som sa det. Også mye annet vi "vet" om historien og historiske figurer har sin rot i fiksjonen og ikke i virkeligheten. Har de som lager fiksjon et ansvar for å - i det minste - ikke forfalske historien? 

I mange filmer og TV-serier fra 40-, 50- og 60-tallet fra Storbritannia (særlig) dukker det nå opp immigranter fra (særlig) Jamaica og andre britiske besittelser i samme område. De dukker gjerne opp langt ute på landsbygda (Father Brown, Sister Boniface, osv.). For det første er dette statistisk sett usannsynlig, og for det andre uttrykker karakterene holdninger og bruker uttrykk som hører hjemme i 2020-årene og slettes ikke i perioden fiksjonen foregår. (At katolske menigheter på den britiske landsbygda er sjeldne som hønsetenner er også så sin sak.)

På den annen side er det jo slik at den etniske sammensetningen av Storbritannia i dag er preget av immigrasjonen fra tidligere kolonier, noe landets skuespillerne speiler. Skal man nekte skuespillere av ikke-hvit avstamning roller fordi de ikke passer inn i epoken? Å gi de "gode" karakterene våre holdninger, til tross for at de er ekstremt usannsynlige i angjeldende tidsepoke, er mer av et problem. På den annen side: Hvis fremstillingen hadde vært mer realistisk - for eksempel ved at alle hadde gjort et stort nummer ut av en svart politimann på den britiske landsbygda på 50-tallet og uttrykt pinlig fordomsfulle holdninger - ville tema i fiksjonen naturlig nok blitt endret. 

Saken er i alle fall at dagens praksis, særlig i BBC som jo er woke så det holder, gir seerne et falskt bilde (bokstavelig talt) av den relativt nære fortiden. Særlig ved å gi historiske karakterer dagens holdninger bidrar fiksjonen til en retusjering av historien på linje med omskrivinger av klassikerne for å passe dagens holdninger. 

A Spy Among Friends er en TV-serie basert på Ben Macintyres dokumentarbok med samme navn, og dreier seg om Kim Philbys muldvarpvirksomhet i britisk etterretning. Her dukker det opp en karakter som ikke fantes i virkeligheten, og heller ikke (naturlig nok) i boka. Denne karakteren er en kvinne fra arbeiderklassen som legemliggjør og uttrykker dagens riktige holdninger. Macintyres bok er basert på fakta, og Philbys virksomhet er godt kjent. Men "man" må rette opp datidens feil og mangler, tydeligvis, og tilpasse seg nåtidens middelklasse med riktige holdninger. 

Det er legitimt med poetic licence. Sannheten må ikke få ødelegge en god historie og alt det der, men her er det ikke fiksjonens kvalitet som er det styrende prinsippet men retusjering av holdninger og historiske fakta. Mad Men ble ikke dårligere av å vise råtne holdninger og handlinger i reklamebransjen i New York i sin tidsepoke. 

The Face of Battle - John Keegan

Denne boka er ikke akkurat ny (fra 1976), men den er sjelden. Sjelden fordi den tar for seg krigen som den fortoner seg for den som faktisk utkjemper den. Det er sjeldnere enn man kan tro. Ikke minst fordi det er så få kilder. Keegan setter det hele i en sammenheng som er til å få forstand av. 

Den fokuserer på det rent praktiske ved det å krige i tre ulike epoker, og fokuserer på tre slag innenfor det samme geografiske området men med flere hundre år mellom dem: Agincourt 25. oktober 1415, Waterloo 18. juni 1815, og Somme 1. juli  til 18. november 1916. Mange myter om krigføring fikk sine banesår i møtet med Keegans strålende analyser. Han går også mye dypere enn tidligere samlinger av sitat fra overlevende soldater, og gir et tydelig bilde av hva som møtte den enkelte soldat som møtte opp til slag på disse dagene - og ikke minst hva som drev dem dit, hva som gjorde at de ikke stakk av, og hva disse slagene gjorde for krigføringen i tiden etterpå. 

Jeg skal ikke avsløre hva jeg lærte av denne boka, men det er nok å si at det var mye. Ikke minst om hva det er som holder troppene samlet og hva de egentlig kjemper for. 

Keegans bok, som har forfattet en lang serie svært gode bøker  i ettertid (mange anmeldt her), kan bedre enn de fleste andre kilder forklare hva det er som skjer øst i Ukraina mens du leser dette. Hva er det som gjør at krigen der ligner så mye på første verdenskrig? 

Klar anbefaling.

A New Theory of Wokeness (Bill Maher)

 

Dette er en humoristisk, men også svært treffende, utlegning av noen av de mer absurde påstandene og utslagene av det som kalles "Woke." Bill Maher er en amerikansk komiker. 

(Dobbelklikk for Youtube og full skjerm)

Karin Bojs - Min europeiska familj dom senaste 54.000 år

Denne boka har fått mye skryt, og det er vel fortjent. Vitenskapsjournalisten Bojs skriver medrivende og informativt om Europas befolkning og hvordan vi alle er resultatet av blandinger av folkegrupper som var minst like ulike som de som finnes på planeten i dag. 

Det er særlig utviklingen innen DNA-analyser som har gjort det mulig å lage en mer pålitelig og detaljert fortelling om historien til de folkene som tok seg ut fra Afrika for ca. 54.000 år siden - og hva som har skjedd etter det. 

Selv var jeg godt informert om dette gjennom egne studier, ikke minst den fantastiske boka til David Reich. Det Bojs gjør forskjellig - også på norsk selv om jeg helst leser svensker på originalspråket - er å gjøre det hele både mer allment og mer personlig. Reich er nok mer oppdatert enn Bojs (boka kom i 2015), men Bojs lager en mer leseverdig fortelling. 

Men det er to aspekt som er underkommunisert i boka. Det første tror jeg kanskje hun ikke nevner i det hele tatt, og det er at jegere og samlere trenger vanvittig mye større areal for å livnære seg enn bønder og husdyrholdere. Dette var et av mange interessante poeng i Jared Diamonds bok Guns, Germs and Steel. I DNA-sammenheng betyr det at folkegrupper som driver jordbruk og husdyrhold sprer sine mutasjoner utrolig mye mer enn de som jakter og fisker. 

Det andre, som blir nevnt men sent og ganske overfladisk, er at hvert slektsledd bakover er en dobling av antall forfedre/formødre. Rundt den tiden da Charlemagne levde har vi alle sammen flere tipp-tipper (x uendelig) enn det noen gang har levd Homo Sapiens på jorden. Selv om jeg har rett mannlig linje til en mann som bodde nord for Svartehavet for 4.500 år siden, er han bare en av fantasillioner. Disse fantasilionene har ikke levd - bare et mindre utsnitt gitt at slekslinjene krysser hverandre i ett bankende kjør. De er en plassholder for at vi alle stammer fra alle som på tenkelig vis kan ha etterkommere i Europa i dag. 

Konklusjon? - Klar anbefaling. 

De dype røttene til Putins diktatur og hvordan dette kan ende

Dette lange intervjuet i The New Yorker er det klart beste jeg til nå har lest om Russland og Putin. Putin blir stående her som bare den siste inkarnasjonen av russisk despoti som har en historie i mange hundre år. Stephen Kotkin er kjent som Stalin-biograf og kjenner russisk historie bedre enn de fleste siden han har hatt en unik tilgang til kilder. 

Han forklarer også godt hvordan historien og geografien sammen trekker Russland i retning diktatur og paranoia. Dette er ikke den vanlige "innsirklingstesen" og historien med invasjoner vestfra, men en langt mer dyptpløyende analyse som starter med Ivan den Grusomme og den flere hundre år lange ekspansjonen av det russiske imperium. I flere hundre år ekspanderte dette imperium med 130 km2 om dagen i gjennomsnitt! 

Kotkin nevner det ikke, men jeg syns det er på sin plass: Enten styrer du på basis av tilslutning eller så styrer du på basis av frykt. Frykt oppstår ikke av seg selv, og i et imperium må alle i hele riket føle denne frykten for at det hele ikke skal gå opp i limingen. Derfor de spektakulære avlivningene med radioaktive materialer og nervegift som Putin har stått bak. Forrædere skal ikke bare dø. De skal dø på spektakulære og særlig smertefulle måter for at alle i imperiet skal frykte en slik endelikt. 

Jeg prøvde meg selv, for fire år siden, med en analyse av hva det var som motiverte Putin. Den står seg fortsatt, mener nå jeg. 

John Keegan - The American Civil War

Amerikanerne er svært opptatt av sin borgerkrig, selvsagt, og de er mange og skriveføre. Men kanskje det trengtes en engelsk krigshistoriker som Keegan for å gi oversikt og innsikt? Dette er i alle fall en av de mest innsiktsfulle bøkene jeg har lest både om krig og om USA. 

Jeg har hatt den lenge i bokhylla. Jeg kjøper jo flere bøker enn jeg får lest. Men hvorfor tok det meg mange år før jeg tok den fram? Kanskje det at emnet jo med nødvendighet er sørgelige saker? Eller var det det at det er mange sider med ganske liten skrift?

Uansett var det et dårlig valg å utsette denne boka, for den er formidabelt interessant. Ikke minst på grunn av blikket utenfra, på krig som fenomen og på ettervirkningene av krigen. For det er et stort og komplisert emne, det hele. Det var mer enn 10.000 navngitte slag i krigen, noe som blir et snitt på 7 per dag så lenge krigen varte - og det enda det ikke var så mye som skjedde den første tiden. 

Grunnen til det var et fenomen jeg ikke hadde reflektert over før: Ingen av partene hadde et militærvesen som var klar til å kjempe en skikkelig krig, og slettes ikke en borgerkrig. Konføderasjonen måtte også organisere seg som en enhet først - noe som ikke var så enkelt gitt at deres viktigste sak (offisielt, i alle fall) var statenes rettigheter og uavhengighet. 

Totalt var det omtrent 1,1 million drepte og skadde - et omfang verden ikke før hadde sett, og som bare første verdenskrig kan matche fullt ut. En grunn til det var at Sørstatene var et agrarsamfunn nesten uten åpenbare vitale militære mål. Det var ikke noe Berlin eller Moskva å erobre. Gradvis gikk det opp for unionens ledere at den eneste måten å slå ned opprørerne på var å drepe så mange av deres soldater at de måtte gi seg. Det ble en utmattelseskrig. 

Det var ganske opplagt fra starten av at unionen hadde de beste kortene med sine overlegne ressurser, og at det var et tidsspørsmål før de ville vinne. Så hvorfor tok det så mange år, og så mange døde og lemlestede, før det ble fred? Boka byr på mange spørsmål og mange svar, og ett av svarene Keegan gir er at det tok tid for unionen å finne de rette generalene. Sørstatene var heldigere som hadde naturtalent som Thomas "Stonewall" Jackson på rett plass fra ganske tidlig. 

Denne krigen var også først ute med mye som senere har blitt vanlig i krig, blant annet skyttergraver. U-båter ble også først brukt i denne krigen, men mest til ulempe for de som brukte den. Shermanns marsj ble også første eksempel på at en part søkte å ødelegge det sivile samfunnet som backet opp og produserte ressurser til krigen. Total krig var født som konsept. 

Keegan skriver innsiktsfullt og medrivende. Det er vanskelig å legge boka fra seg, rett og slett. Det hadde jeg ikke trodd - selv om jeg også har lest hans fabelaktige A History of Warfare. Han døde i 2012, tre år etter at denne boka kom ut. 

Men den kanskje viktigste grunnen til at dette er en bok du bør lese, er jo den lange amerikanske borgerkrigen som fortsatt er med oss. Det er ikke vanskelig å se Trumps støttespillere som en forlengelse av sørstatsidentiteten med front mot Washington DC og eliten. En kataklysmisk hendelse som denne brutale krigen kaster lange skygger - langt inn i det 21. århundre. Det er derfor du bør lese den!

Konklusjon - Klar befaling. 

Slektsforskning? Jeg hopper av.

Det sies at på menn som begynner å bli eldre er det bare to ting som vokser: Håret i ørene og interessen for historie. En kan sikkert hekte slektsforskning på det siste. For min del har slekten vært av interesse siden jeg var ganske liten, og det samme har mer generell historie. Så kanskje jeg har vært gammel fra tidlig alder? 

Interessen for mer generell slektsforskning har passert toppen for min del, vil jeg påstå, mens interessen for å finne ut mer om min mystiske morfar som jeg for mindre enn et år siden fant i en fattigmannsgrav i Adelaide, Australia, fremdeles er stor. 

Hvorfor har interessen for slektsforskning dabbet av? For det første fordi jeg har fått avklart ganske mye for min egen del. De gjenstående detaljene er av noe mindre interesse. For det andre på grunn av fenomenet vi kjenner fra epidemiologien: Kraften i eksponentiell vekst, eller dobling per iterasjon. Når vi kommer tilbake til ca. da Karl den Store ble født har vi alle over en trillion forfedre og formødre, mens forskere har beregnet at det totalt sett har levd ca. 110 milliarder mennesker (homo sapiens) totalt. 

Denne tabellen viser det tydelig: Vi har svært lite til felles med forfedre og mødre bare noen få ledd tilbake. 6,25% med tippoldeforeldre, for eksempel. Og finner du slektninger i kirkebøkene helt tilbake til tidlig 1600-tall (som jeg har gjort) har du ca. 0.09765625% genetisk slektskap med dem. Og halvparten av det igjen i leddet før. Fra før vet vi at det som skiller oss homo sapiens fra en annen homo sapiens er en promille av DNA - så 0.09765625% av en promille er ganske lite. 

Men genetikk kan fortelle oss mye om menneskehetens historie og utvikling. Da er vi langt over individnivå. De gentestene som er så populære er det all grunn til å være skeptiske til - i alle fall de "tolkningene" som kommer med. 

Sekvenseringen av genomet, og den utrolige utviklingen i denne teknologien, har gitt mye ny og til dels overraskende kunnskap på meget kort tid. Man har også funnet måter å utvinne DNA fra svært gamle skjelett. David Reich har oppsummert mye uhyre interessant forskning i denne boka. 

Så kort oppsummert: Interessen for kollektivets historie er økende, den for slektsforskning synkende. Jeg skylder på matematikken! 

SAS - Rogue Heroes

Dette dreier seg selvsagt ikke om det skandinaviske flyselskapet, men om britiske elitetropper og eliteavdelingen over alle eliteavdelinger og dens tilblivelse og bedrifter under andre verdenskrig. 

Ben Macintyre er historiker og journalist med fast spalte i The Times. Han skriver fabelaktig bra, akkurat som i The Spy and The Traitor som jeg skrev om tidligere på bloggen. Det er vanskelig å legge boka fra seg, rett og slett. 

SAS - Special Air Service er en legendarisk avdeling, og denne boka bygger på en unik tilgang til avdelingens arkiver fra andre verdenskrig. Alt som skjedde senere er fortsatt gradert informasjon. Men det var under andre verdenskrig, i ørkenen i Nord-Afrika, at The L-detachment (som den kryptisk ble kalt) først ble etablert av David Stirling og Jock Lewes. De to kunne knapt vært mer forskjellige som typer. Lewes var asket og holdt seg mye for seg selv. Streng - ikke minst med seg selv - og meget intens. Han oppfant også "The Lewes bomb" - som i seg selv har et rettmessig krav på å ha endret historiens gang. 

Stirling var høy, hengslete, utadvendt, elegant og meget høflig. Han festet i overkant mye, og kom i kontakt med alle og enhver. Sammen gjorde de denne uortodokse avdelingen ikke bare mulig (mot sterke odds), men også vellykket (mot minst like sterke odds). 

Dette er en bok ikke bare om ekstraordinært mot og fantastiske hendelser. Den er minst like mye om personligheter, om hva som kjennetegner og hva som driver personer som de som forekommer mellom permene på denne boka. Det er skrevet mange bøker om flere av personene i boka, og noen av dem har også skrevet fra egen erfaring. Men dette sammenfatter avdelingens tilblivelse, dens legendariske bedrifter (fiaskoer såvel som suksesser) under andre verdenskrig, og den gjør det på en eminent måte. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Flere detaljer om min morfar

Etter den overraskende oppdagelsen at min morfar, Karl Laurits Bolling, emigrerte til Australia på 1920-tallet, har jeg nå fått flere detaljer om hans lovbrudd i 1930. I mitt innlegg nevnte jeg at den store depresjonen slo særlig hardt til i Australia. Det viser seg at han var arbeidsløs, og påberopte seg et akutt pengebehov. Dette fant jeg i en avis. 

BEER BOTTLES STOLEN

Wharf Theft Costs £3. Theft of a dozen beer bottles, valued at 1/, from a crate on McLaten Wharf, Port Adelaide yesterday, cost Carl Lauritz Bolling, laborer, of Port Adelaide £3 in Port Adelaide Police Court today. The default was imprisonment for two weeks.

Messrs. J. H. Richards and A. Gower were on the Bench. Inspector J. E. Noblet prosecuted. Water Police Constable L. V. M. Lea said that he saw the defendant take the bottles from the crate.

Bolling told the court that he was out of work, and wanted the money to buy socks.

"We sympathise with you fellows who are out of work, but you must learn to leave the property of others alone," commented Mr. Richards.

Strålende om eldgammelt menneskelig DNA

David Reich - Who We Are and How We Got Here

Dette må være en av de mest interessante bøkene jeg har lest de siste årene. Grunnene til det er at vi her får bakgrunnen og resultatene fra noen av de største vitenskaplige gjennombrudd de siste par tiårene, og det på felt som har med menneskers selvforståelse å gjøre. 

Sekvenseringen av DNA er nå gammelt nytt, men det har skjedd flere gjennombrudd i utvinning og systematisering av DNA. Dette har gjort noe som var vanskelig, tidkrevende og dyrt, billig og raskt. Videre har man funnet et sted på kroppen der DNA holder seg meget godt over flere tusener av år selv i varme klima - mellomøret. Dermed har man kunnet få holdbare DNA-funn fra svært mye eldre skjelett enn før. 

Resultatet er en revolusjon!

Det mest revolusjonerende er vel at vi har nådd et punkt der vi må lage helt nye modeller for hvordan vi tenker om menneskehetens historie og arkeologi. Vi må bare hugge ned og brenne opp "slektstreet" og heller ta fram veven, for dagens "grupper" er sammenblandinger av tidligere grupper på til dels meget overraskende måter. 

Det er i det hele tatt svært mye som viser seg å være helt annerledes enn de modellene vi har brukt tilsier. Migrasjoner har tatt retninger man ikke har kunnet forutse basert på tradisjonelle arkeologiske metoder, og 'ideologies that seek a return to a mythical purity are flying in the face of hard science'. (s. 121). 

Boka er full av overraskelser uten at nyansene lider av den grunn. Reich lar seg lede av funnene, og ikke av ideologiene, og mye av det som kommer fram om eksisterende folkegrupper og forskjeller dem i mellom faller kanskje noen tungt for brystet. 

Kort sagt: Les den!

Konklusjon - Klar befaling!

Hans Tetlie Skilleås (1906 – 1979): En annerledes emigrant (del 4)

Dette er fjerde innlegg om fars fetter Hans Skilleås som emigrerte til Sør-Afrika. Det første sto her 7. juli, det andre 22. juli og det forrige 27. juli. 

Hans hadde mange venner i skaggabygda i samme aldersgruppe som han selv, herunder brødrene Kvalstad, og selvsagt fettere og kusiner. Jeg husker Kari Risnes fortalte at han brukte å passere barna i familien Mørkved i Trondheim dem på veg til NTH, og at han alltid tok seg tid til å leke og tøyse med dem. Både gjennom henne, og andre som fortalte om den Hans de kjente, fikk jeg inntrykk av en blid og jovial mann. Men Conrad Baudin sa at han kunne virke litt brysk før man ble kjent med ham.

Da jeg og Hans brevvekslet på slutten av 70-tallet skrev han stadig vekk lyrisk om Nordfjellet, seterlivet, og alle turene han var med på som ungdom. Det var tydelig at dette var svært så kjære minner. Han husket alle detaljer fra landskapet, og fortalte at han daglig i fantasien løp turer i Nordfjellet. Olai fortalte også at Hans var hardbarket selv som liten (han var fire år yngre enn Olai). Hvis Hans fikk klærne fulle av snø, for eksempel, så kledde han av seg i sprengkulden og banket av snøen før han kledde på seg igjen. Når han døde, skrev Hans til meg, ønsket han at en ungdom kunne løpe opp med hans aske og spre den fra Liakammen.

Ingeborg ble dement, men Hans ville at hun skulle bo hjemme. Det var krevende,for hun hadde det med å stikke av. Det var på en slik fortvilt løpetur etter Ingeborg i sterk varme at Hans fikk et hjerteinfarkt som han senere døde av på sykehus 10. september 1979.

Noen spredning av hans aske fra Liakammen ble det dessverre ikke noe av.

Kilder: Olav Flotten – Overhalla bygdebok bd. 1 (1967)

            Arne Mørkved – Namdalsslekter (1935)

            Brevveksling mellom Ole Martin og Hans Skilleås på 1970-tallet

            Meldingsutveksling med Conrad Baudin (nabo i Westville, Durban) 23.11. 2018

            Digitalarkivet

Muntlige kilder:          Joy Marais

                                    Kari Mørkved Risnes

                                    Inger Margrete Skilleås

                                    Olai Skilleås 

Hans Tetlie Skilleås (1906 – 1979): En annerledes emigrant (del 3)

Dette er tredje innlegg om fars fetter Hans Skilleås som emigrerte til Sør-Afrika. Det første sto her 17. juli og det andre 22. juli. 

Sønnen Narve Norman Skilleås var norsk statsborger og avtjente verneplikten i Norge, visstnok i Østfold. Hans håpet at han ville finne en norsk jente mens han var i landet, men Hans spøkte med Olai og sa at Narve var så skjeggete og fæl at ingen ville ha han.

Narve var kjemiker, og utviklet etter hvert alkoholisme. Joy Marais, som var gift med Narve en periode, forteller at forholdet mellom far og sønn var svært dårlig og at dette var hovedårsaken til at han flyttet fra Durban til Johannesburg. Joy forteller at Narve hadde sin fars intelligens, og snakket perfekt engelsk, norsk og afrikaans. Flere andre språk behersket han visst også. Hun sier at han hadde enorme kunnskaper om mange fagfelt, og holdt gjerne lange utredninger selv om de sjelden var velkomne. Ikke overraskende ble han oppfattet som noe arrogant.

Joy hadde to døtre fra før hun giftet seg med Narve, og en av disse var Narves stedatter. I Narves testamente fikk Vivienne, som hun heter, en betydelig sum som ble utbetalt i to omganger – da hun ble 18 år og da hun ble 30. Resten av formuen gikk til Dyrebeskyttelsen i Sør-Afrika. Narve var betydelig mer glad i dyr enn i mennesker, og Joy sa at herreløse hunder og katter i Sør-Afrika etter denne arven fikk det mye bedre enn flertallet av befolkningen. Nikolai Skilleås fikk fire barn, men Narve var eneste barnebarnet. Da han døde barnløs var det slutten på denne grenen av slektstreet. 

Hans Tetlie Skilleås (1906 – 1979): En annerledes emigrant (del 2)

Dette er andre innlegg om fars fetter Hans Skilleås som emigrerte til Sør-Afrika. Det første sto her 17. juli. 

I Westville i Durban, Natal, bodde de. Hans var sjef for margarinfabrikken, men tjente etter det Joy Marais fortalte store penger på børsen i Sør-Afrika. Han sluttet som leder for fabrikken og levde av å være investor, og dette var en formue som hans sønn, Narve – som døde barnløs i 1991 – også i all hovedsak levde av.

I 1956 bygde de hus i 26, Martin Crescent i Westville. Naboen Conrad Baudin, som Hans også var gudfar for, forteller at det var et hus helt ulikt noe annet de hadde sett i Sør-Afrika på den tiden. Store panoramavindu, åpne løsninger, trepanel og et kjøkken med dobbel vask og innebygde skjærefjøler og kolandre. Dusjen var bygd inn med fliser i glass, og det var usynlige høyttalere i de fleste rom. Dette har kanskje blitt normalt i Norge de senere år, men i Sør-Afrika på 50-tallet var det futuristisk. Møblementet var moderne skandinavisk, antakelig fra senere så kjente danske designere. Conrads mor sa at det meste var importert fra Skandinavia.

Conrad forteller også at barna i strøket fikk kongelig behandling hos Hans og Ingeborg. Hans hadde et verksted i garasjen under huset, og der reparerte han absolutt alt som naboer og andre kom med. Senere bygde også Hans det største private svømmebassenget Conrad har sett noen gang. Det var i full dybde hele veien, uten noen grunn ende, og Hans svømte der hver eneste morgen uten unntak. Da Ingeborg ble dement brukte han all sin tid på å pleie henne. 

Hans Tetlie Skilleås (1906 – 1979): En annerledes emigrant (del 1)

Dette er første innlegg om fars fetter Hans Skilleås som emigrerte til Sør-Afrika.

Hans var sønn av Nikolai Olsen Skilleås (1869 - 1958) og Marie Tetlie (1870 –1910). Han var født i Trondheim 24.1.1906, og hadde fire søsken. Etter at hans mor døde da han var seks år tilbragte han mye tid på Skilleås. Her bodde han¹⁾ som fostersønn hos farmoren Margrete Skilleås (f. Vannebo), og han kom oppover i alle ferier selv etter at han flyttet til faren i Trondheim. Særlig glad var han i å være i Nordfjellet, og han deltok i gårdsdrift og seterdrift, og kan derfor regnes som Overhalling av flere grunner enn at begge hans foreldre kom fra skaggabygda. Broren, Odd Einar, var ikke like glad i gårdsdrift og fjellturer og holdt seg i byen.

Utdannelsen fikk han ved Norges Tekniske Høyskole på Gløshaugen, som ikke ligger så langt fra familiens bygård i Øvre Møllenberg. Han ble uteksaminert fra Skibslinjen i 1930. Etter noen jobber for firma i Oslo-området, gikk han i 1933 til sjøs som skipsmekaniker på amerikabåter. Året etter fikk han Rederiforbundets stipend for å studere kjøleteknikk i Tyskland og Sveits. Han hadde etter dette overoppsynet med kjølemaskinene om bord. 

Etter det min onkel Olai fortalte fortsatte han på amerikabåtene, men på ett eller annet tidspunkt kom han inn i margarinproduksjon basert på hvalolje. Han arbeidet på et hvalkokeri i Sandefjord der han møtte Ingeborg, og de ble gift. Firmaet skulle bygge fabrikk i Sør-Afrika for å ta seg av hvalfett fra den omfattende hvalfangsten i Sørishavet. De ville ha en norsk sjef på fabrikken, og det spilte nok en rolle at Ingeborg var plaget med reumatisme. I 1948 besluttet Hans å ta oppdraget, og de flyttet til Sør-Afrika. Olai husker de var på et langt besøk den sommeren, og etter det kom han ikke tilbake. En av hans to søstre, Inger Margrete, besøkte dem i Sør-Afrika flere ganger, og jeg tror også søsteren Astrid besøkte dem minst en gang. 

Ranem Kirke

En historisk gjennomgang - meget profesjonell - av min gamle arbeidsplass Ranem Kirke i Overhalla. Her jobbet jeg syv somre (første i 1979) med å slå gresset, stelle blomster, grave graver med spade (Alas, poor Yorick) og også guide de som ville se på kjerka fra ca. 1180. 

Erling Balstad forteller. Dobbelklikk på filmen for å få full skjermbredde på den. 

The Shortest History of Germany (bokanmeldelse)

James Hawes har skrevet en kort bok (227s) om et stort emne, og da blir det avgjørende å fokusere på det viktigste, og å finne tema som kan bære gjennom det hele. Det gjør han, og denne boka kan belyse også de mest dagsaktuelle hendelsene - som opptøyene i Chemnitz. Dette er vel en av de beste historiebøkene jeg har lest noen gang - og den er ikke skrevet av en historiker.

Det fremste tema er at det egentlige Tyskland er det som i dryge 40 år var Vest-Tyskland. Østover er det egentlig Preussen - en stat som i 1871 tok over Tyskland (for å sette det bare litt på spissen). Preussen har helt siden middelalderen vært et kolonialistisk (over slaverne mot øst) og militaristisk område der statsdyrking, militarisme og totalitær tenkning har vært i fører(!)setet.

Ja, røttene er egentlig dypere enn middelaldren. Røttene går tilbake til Romerriket. De delene av Tyskland som romerne besatte er de delene der sivilisasjonen fikk de dypeste røttene. De romerske limes - grensene mot de rebelske germanerne - forklarer det meste av tysk historie skal vi tro Hawes. Og han har gode argumenter.

Elben ble etter hvert den viktigste grensen. Østover herfra var det de teutoniske knektene som herjet, og som la under seg slaviske områder. "Junker" er en fellesbetegnelse på landbesittere i øst, og junkerne ble viktige drivere for det Preussen som la under seg resten av Tyskland, og som fyrte opp under militarismen som ga oss den første verdenskrigen, og bare litt senere nazismen som førte til den andre. Kartene over områder der nazistene fikk størst oppslutning, og kartene over religiøs tilhørighet er svært slående og opplysende. Bare 17% av stemmene til Hitler kom fra katolske områder. Preussen var nazistenes bastion. 

Det er heldigvis mye mer i denne svært velskrevne og interessante boka, men hovedfortellingen er både opplysende og lett å belegge. For min del må jeg si at mitt bilde av Tyskland har blitt forandret. 

Men noen ganger gjør han litt for mye for å få ting til å gå opp. Det var ikke statsdyrkelsen og militarismen som gjorde at Sovjet ønsket å okkupere de østlige delene (Preussen) av Tyskland - det var fordi det var her den røde armé sto da freden kom. Sovjet lå tross alt øst for Tyskland. 

Videre er det nok krigserstatning og kommunistisk vanstyre som gjorde DDR fattig, heller enn Junkerne som døde ut som klasse etter krigen. Men dette er mindre innvendinger mot en svært spennende og opplysende historiebok.

Konklusjon - Klar befaling!