Turkish Delight

Peter Brooks i The Times. 

Russiske paramilitære grupper

Wagner er en kjent russisk paramilitær gruppering som ble kjent som operative i Ukraina,og senere som for forsøk på statskupp - hvis det var det det var. 

Men de er ikke alene. Her er en oversikt fra Molfar - en organisasjon av frivillige som setter samme informasjon fra åpne kilder - noe som Bellingcat. Oversikten er obligatorisk lesning for alle som er interessert i Russland.

Paramilitære grupper er forbudt etter russisk lov. Men russisk lov spiller ingen rolle når de er akseptert og i flere tilfeller aktivt brukt av makthaverne i Kreml, i siste instans Putin selv. Undersøkelsen viser at alle 37 gruppene har kontakter til Kreml, og må aksepteres av Kreml, men også at mange av dem opererer under kommando av grupperinger i den russiske staten. De fleste er finansiert av forsvarsdepartementet, men noen er finansiert av selskaper, som Gazprom, og noen også av den Russisk Ortodokse kirken. 

De er skapt for å føre hybrid-kriger, uten direkte forbindelse til den russiske staten. Wagner, og andre grupper, har også vært involvert i tradisjonell krigføring i Ukraina og andre steder. 

En mer folkelig oppsummering er at disse gruppene er samlinger av avskum, sadister, nazister, psykopater og krigsforbrytere. De står til rådighet for maktpersoner - enten makten er politisk eller økonomisk (men forbindelsen mellom disse sfærene er tett i Russland. Ingen er mektig uten å være rik, og er du mektig er du også nådeløst brutal). 

De som ser for seg en blodig slutt på Putins regime, kan trolig være trygge på at disse gruppene vil være involvert. På en eller annen måte. 

Euromaidan Press

Jeg "Liker" Euromaidan Press på Facebook. Det er ukrainske nyheter på engelsk, og bidrar til å gjøre min hverdag mer påkoblet det som skjer øst i vår verdensdel. Det er lett, og ikke å forglemme betydelig mer behagelig, å glemme det som skjer. Men en brutal angrepskrig fra et bandittregime pågår fortsatt, og målet er fortsatt å utslette en hel nasjon. 

Nettverket har også et nettsted med nyheter. 

Fremfor alt setter jeg pris på de nesten daglige påminnelsene om hva Ukraina ofrer. De ofrer sine egne, sin egen ungdom og fremtid for å unngå å bli utslettet, torturert eller sendt i sibirsk fangenskap. Over ser vi Artem Pyrih som ble bare 27 år. Under Natalia Strebkova som ble 28. Vi sutrer over høye strømpriser. De gir sine liv, og får landet sitt pulverisert av krek og banditter. 

For ett år siden var disse, og tusener andre som ikke lenger finnes, fredelig engasjert i sine liv, utdanning, jobb, i venner og kjærester. De har blitt til ingenting på grunn av et imperialistisk og menneskefientlig russisk regime. Det må stoppes! 

Gorbatsjov RIP

Karen til høyre i bildet hadde en stor rolle i avviklingen av den kalde krigen (CWI). Den kanskje viktigste begivenhet i mitt liv. Jeg ser ikke for meg at han som nå styrer i Kreml ville latt seg avbilde på denne måten. Som initiativtager til CWII har Putin mye å svare for. 

Hvordan bør det bli fred i Ukraina?

Hvordan kan det bli fred i Ukraina? Og framfor alt: Hvordan BØR det bli fred i Ukraina? På dagen der vi feirer frihet og selvstendighet er dette et aktuelt tema, dessverre. 

Jeg har tidligere ment at man må gi Putin noe. Krigen kan ikke opphøre på fredelig vis uten at Putins Russland oppnår noe, har jeg ment. Uansett hvor motbydelig den tanken er, så er alternativet verre: En såret despot med ryggen mot veggen tar lett til drastiske virkemidler med uoverskuelige konsekvenser. Men jeg har endret oppfatning. 

Det må være opp til Ukraina hvordan dette skal ende. Det er de som er angrepet, og de som må veie offer opp mot offer. Min endrede oppfatning har også mye med situasjonen på bakken å gjøre: Ukraina gjør det mye bedre enn noen hadde sett for seg. Og Russland mye dårligere. Å stanse en aggressor med å gi ham noe, er noe annet enn å unngå et forsmedelig nederlag for den samme ved å gi ham noe. 

Russland bør lide nederlag i Ukraina. Putin har malt seg inn i et hjørne, og alt han har sagt og skrevet de siste årene tyder på at han vil ha alt. Ukraina har ingen rett til å eksistere som nasjon for det er ingen nasjon. Ukraina er Russland, og Russland har rett til å ta det tilbake. Ingen våpenhvile eller fredsslutning der Putin får noen smakebiter av Ukraina vil endre på det. Han vil ha alt, og det vil ikke endre seg. 

Bare et totalt nederlag for Putin og Russland vil være noe å bygge fred på. Den vel 70-årige etterkrigsordenen som har gitt oss i Europa fred fram til februar (eller egentlig 2014) er basert på en orden der angrepskrig ikke har noen plass. Det å endre på denne vil være å åpne portene for aggresjon som lønner seg. 

Resten av Europa kastet bort mye tid og krefter på å gjøre Putin til lags. Bare et totalt nederlag kan få slutt på de imperiefantasiene som driver dette vanviddet, og gi oss muligheter for fred og stabilitet. Det å gi etter for noen som truer med atomvåpen vil åpenbart gi oss flere trusler om bruk av atomvåpen. Det vil vi ikke ha! 

Men først og sist er det Ukraina som må ta denne avgjørelsen, og per i dag er det lite som tyder på at de tenker som den norske venstresiden om denne saken. Det er deres liv, land og eiendom. 

Dette ser ikke bra ut!

Overskriften viser ikke til funnene av massakrerte sivile i forstedene til Kyiv, men til utsiktene for å få en akseptabel slutt på denne krigen i Ukraina. 

Den ubehagelige sannheten er at en fred i Ukraina vil måtte bety at Putin skal kunne hevde å ha oppnådd sine mål, og å komme seg unna med ære og respekt. Et regimeskifte i Moskva er ønsketenkning - eller kanskje det motsatte, for vi har ingen garantier for at et nytt regime er noe bedre. 

Bevisene for krigsforbrytelser og uhyrligheter blir stadig flere, og tilliten til at Putin og hans bande av løgnere og bedragere kan si en eneste sann eller oppriktig setning synker mot null. Hvordan kan man slutte fred med noen av dette slaget? Løgnene, bedrageriet og svindelen flyter like lett og ubesværet ut av dette regimet av krek og banditter som brutaliteten, volden og de bestialske overgrepene. 

Alternativet til fred, derimot, er en krig som bare eskalerer, og det er et svært dystert scenario. 

Mye tyder på at Putin etter å ha mislyktes i å ta over Ukraina nå forsøker å utslette landet. Å holde det i okkupasjon skjønner han sikkert er umulig. Putin ser på Ukraina som svikere, og svikere behander han på samme måte som Litvinenko (likvidert med det høyradioaktive stoffet Polonium, til en kostnad på nær 100 millioner kroner) og Skripal (forsøkt drept med den internasjonalt forbudte nervegiften Novichok). I Tsjetsjenia ble Grosjny pulverisert og landet overlatt til udyret Kadyrov. I Syria har Russerne brukt gass, nervegift og bombet sykehus med mere. Mønsteret er like tydelig som Putins utenrikspolitiske fantasier i essayet om Russland og Ukraina. 

Hva gjør Putin om invasjonen og regimeskiftet fortsatt går like dårlig for han? Vi håper alle at en fred er mulig, der Russland får noen biter av Ukraina og en sikkerhetsgaranti. Men mønsteret og handlingene som nå blir avdekket tyder på noe mye verre. Jeg frykter for at også militær konfrontasjon kan bli nødvendig dersom ikke hele Ukraina skal ofres for denne tyrannen.  

Putin og jeg

Mange har sagt og skrevet at angrepet på Ukraina fikk dem til å se Russland og Putin på en ny måte. Nå får jeg lyst til å si "hva var det jeg sa?".

For min del har jeg sett Putins Russland på samme måte i mange år. For fire år siden, i 2018, så jeg "et stadig tydeligere bilde av et aggressivt Russland vi må beskytte oss mot." Et sitat fra den gang:

Landet har et ferniss av demokrati, men kritiske journalister og opposisjonspolitikere har det med å dø på mystisk vis. Trusler og vold har for lengst ødelagt mulighetene for en kritisk offentlighet, og da har vi et de facto diktatur som stadig vekk viser at det ikke skyr noen midler.

Det er på tide at apologetene snur, at realismen tar over for optimismen, og at vesten utvikler en effektiv strategi for å møte denne nye trusselen mot vår demokratiske livsform.

I 2015 skrev jeg dette etter at nok en nyttig idiot hadde ytret seg i Bergens Tidende om det aggressive NATO: 

I Russland har de ikke en rettsstat, utenom olje, gass og våpenindustrien har de heller ikke et fungerende næringsliv, og de har ikke en nøytral offentlighet. Nå går også økonomien nedenom. Men de er russere. De er del av noe stort og mektig. Dette er nå den basis Putin-regimet bygger på.

Det er farlig for nabolandene. Heldige er de som har blitt med i NATO.

 I "Kleptokratenes gamle løgner" skrev jeg i 2014 blant mye annet dette: 

Hvis Ukraina ble mer vestlig, ville kanskje dette lettere spre seg til Russland. EU er ikke Russlands fiender, men de krav EU setter til medlemsland er krav som ville bety slutten for kleptokrater og oligarker. Dersom russerne kom til å kreve det samme ville det være slutten på Putin. Det vet han godt.

Jeg er i grunnen ubeskjeden nok til å mene at jeg har gjort mitt for å advare mot Putins despoti og hva det er i stand til. Ni dager før invasjonen skrev jeg at det trengtes hardere lut mot Putin. Nå ser det ut til at det kommer, men det burde skjedd senest da han tok over Krim i 2014. 

De dype røttene til Putins diktatur og hvordan dette kan ende

Dette lange intervjuet i The New Yorker er det klart beste jeg til nå har lest om Russland og Putin. Putin blir stående her som bare den siste inkarnasjonen av russisk despoti som har en historie i mange hundre år. Stephen Kotkin er kjent som Stalin-biograf og kjenner russisk historie bedre enn de fleste siden han har hatt en unik tilgang til kilder. 

Han forklarer også godt hvordan historien og geografien sammen trekker Russland i retning diktatur og paranoia. Dette er ikke den vanlige "innsirklingstesen" og historien med invasjoner vestfra, men en langt mer dyptpløyende analyse som starter med Ivan den Grusomme og den flere hundre år lange ekspansjonen av det russiske imperium. I flere hundre år ekspanderte dette imperium med 130 km2 om dagen i gjennomsnitt! 

Kotkin nevner det ikke, men jeg syns det er på sin plass: Enten styrer du på basis av tilslutning eller så styrer du på basis av frykt. Frykt oppstår ikke av seg selv, og i et imperium må alle i hele riket føle denne frykten for at det hele ikke skal gå opp i limingen. Derfor de spektakulære avlivningene med radioaktive materialer og nervegift som Putin har stått bak. Forrædere skal ikke bare dø. De skal dø på spektakulære og særlig smertefulle måter for at alle i imperiet skal frykte en slik endelikt. 

Jeg prøvde meg selv, for fire år siden, med en analyse av hva det var som motiverte Putin. Den står seg fortsatt, mener nå jeg. 

Den lange informasjonskrigen

Når krigen blir varm og maskene faller ser vi tydeligere sammenhengen i alt som har skjedd de siste ca 15 årene. Det blir stadig tydeligere at de russiske trollfabrikkene har hatt en klar og langsiktig rolle i Putins planer. Splid i vesten gir mer makt til de løgnene som diktatoren baserer sin makt på, og større spillerom.

Det gjenstår å se om det arbeidet som er gjort har vært vellykket nok til å stå i mot den plutselige enigheten som har oppstått som svar på krigen mot Ukraina, demokratiet og den fredelige sameksistens.  

Historien gjentar seg

Når ormene kommer ut av veggen

Russlands invasjon i Ukraina viser med all ønsket tydelighet hvem som ikke er til å stole på her i vest. Trump skryter på den ene siden av at Putin ikke ville turt å gå inn i Ukraina på hans vakt, mens han utroper samme mann til geni og beundrer at han er så tøff. Det er liten tvil om at Trump gjerne vil ha samme type makt som Putin.

Bildet over viser Le Pen som også får penger til sitt parti fra Putin. Snakk om "nasjonal selvstendighet" og forsvar mot invasjon utenfra (muslimer) blir åpenbart som tomt snakk når de bøyer seg i støvet for Putin Erobreren. Salvini er ikke mye bedre (se bildet under).

Her hjemme har vi den stadig mer patetiske Carl I. Hagen som går Putins ærende og vil ha folkeavstemninger i utbryterrepublikkene. Hagen har falt fullstendig for Putins lumske retorikk, og vi kan prise oss lykkelige for at han aldri fikk noen fremstående posisjon i Stortinget, regjeringen eller Nobelkomitéen. 

Beundringen for sterke menn går åpenbart hardt ut over forstanden. Men det er ikke så mye bedre på den andre kanten av det politiske spekteret. Troen på at alle er til å stole på og egentlig bare vil ha fred, er åpenbart feilaktig. Der kan de kanskje nå spørre seg om det er så lurt for for eksempel NATO-landet Norge å si fra seg all beskyttelse fra atomvåpen uten at verdens brutale kjeltringstater beviselig og kontrollerbart gjør det samme. Avtalen Ukraina og Russland undertegnet i anledning at Russland tok over alle atomvåpen som hadde tilhørt Sovjet-Unionen er ikke mye verdt nå (eller i 2014). 

Splitt og hersk

Selv om Trumps forsøk på statskupp synes å være slått tilbake, er trusselen fra oppsplitting i ulike virkelighetsforståelser like sterk som før. Liberale demokratier i vesten er under angrep - innenfra og utenfra. 

At mangelen på en enhet i mangfoldet er et problem viser Matthew Syed i The Sunday Times på slående vis. USA har i dag ca. 24% av verdensøkonomien, og det hadde også India ca. 1700. Likevel klarte britene å ta over hele sub-kontinentet med ganske begrensede tropper. Årsaken var mangelen på politisk enhet. I løpet av kort tid, under George II, ble India juvelen i den britiske tronen uten de helt store anstrengelser. 

Splitt og hersk, divide et imperia, er en gammel oppskrift. India var et lappeteppe av ulike politiske enheter og stammer, og helt uten felles prosjekt. The East India Company kunne ta over ganske enkelt, og senere tok den britiske kronen over dette selskapet igjen. 

Det er ironisk og paradoksalt at Trump er den som, ganske riktig, satte Kina som en fiende av vesten og gjorde mye for å tydeliggjøre denne trusselen. For det er han som har drevet de amerikanske motsetningene (som selvsagt har dype røtter) til bristepunktet som manifesterte seg onsdag 6. januar. 

Splittelsene er dype: Bare 15% av de amerikanske respondentene i en undersøkelse utført av forskere ved Yale ville straffeforfølge noen som utførte tvilsomme politiske handlinger som gavnet deres side i politikken (så som å trekke gunstige grenser for valgdistrikt - kjent som gerrymandering. Andre undersøkelser andelen som støtter vold for å undertrykke "de andre" doblet seg mellom 2017 og 2019. It takes two to tango, så en skal ikke skylde bare på Trump og Alt-Right for dette. 

En skal også skylde på andre motstandere av demokrati. En trenger ikke kuler og krutt når en har trollfabrikker og automatiserte tjenester som forsterker motsetningene ("bots"). En analyse som Syed viser til, kom til at 62% av 200.000.000 retweets om pandemien i USA i første halvdel av 2020 var utført av slike bots. Russland og Kina har all interesse i å vise at demokrati er bare rot og tull, og å helle bensin på glørne fungerer helt utmerket for dem. 

Ikke at de mangler nyttige idioter, og menneskets psykologi tilsier at det sjokkerende og oppsiktsvekkende trekker følgere. Nyanser og motforestillinger får ikke adrenalinet til å pumpe, og dramatisk ulike forståelser av verden man lever i får blomstre. Slik kan man få India for tre hundre år siden til å fortone seg som en enhetlig harmoni. 

Det å stå opp mot Kina, men også andre diktatur, bør være noe som kan forene demokratiske krefter verden over. Hvis vi ikke henger sammen blir vi hengt hver for oss. Det er kanskje ikke for sent. Kanskje...

Vranjo

I følge flere kilder er vranjo en gammel russisk praksis der noen forteller en freidig løgn, de som hører på vet det er en løgn, og de som forteller den vet at tilhørerne vet at det er en løgn - men alle fortsetter som om det som sies er både opplagt og sant. (Se for eksempel Elena Gorokhova - From Russia with Lies.) Alle later som ingenting fordi løgneren har makt, og det freidige ved å fortelle en blank løgn med selvfølgelighet er en tydelig manifestasjon av makten. En motbydelig manifestasjon, men det gjør den ikke noe mindre tydelig. Heller tvert om. 

De to karene i bildet over (fra Russia Today) er de som ble avslørt som de som forgiftet Sergej Skripal og datteren i Salisbury (og som drepte Dawn Sturgess). På bildet forklarer de for russiske medier at de var i Salisbury for å se på katedralen, som de hadde hørt så mye fint om. Vranjo i praksis, med andre ord. 

Nå er Kremls løgnmaskin på gang igjen. Alexeij Navalny er forgiftet (igjen). Hvorfor forgiftning? Fordi det er både lettere å vri seg unna (særlig giftige substanser gjør svært stor skade i små mengder som ikke lar seg oppdage i blodet) og det er dertil svært gruoppvekkende. Slik inngir man opposisjonelle skrekk, og driver et skuespill der myndighetene kan lyve og utvise makt gjennom å get away with it. 

Alexander Litvinenko ble drept med Polonium 210 i London, og de som forgiftet han er grundig avslørt. Giften kostet anslagsvis 70-80 millioner kroner å lage, men propagandagevinstene overfor mulige avhoppere og dissidenter var betydelig. Dessuten kunne man overfor vestlige "nyttige idioter" hevde at det var en ondsinnet heksejakt på det hederlige og heltemodige Russland. 

Løgnmaskinen bruker å lage en sky av alternative teorier som del av propagandaopplegget, og spredningen er godt hjulpet av trollfabrikkene. Nå skal visstnok Navalny ha forgiftet seg selv, antakelig mens han var full. Det kommer trolig flere usanne historier fra Kreml om saken. Det er slik de driver på mens kleptokratene beriker seg. 

Men en gang kan det ta slutt. Når mange nok ikke lar seg kue, men forlanger sannheten er spillet over. Men det kan være lenge til. 

Charles Clover sa en gang at 

“Putin has correctly surmised that lies unite rather than divide Russia’s political class. The greater and more obvious the lie, the more his subjects demonstrate their loyalty by accepting it, and the more they participate in the great sacral mystery of Kremlin power.”

Året 2019

Selv om jeg har noen riktige spådommer på samvittigheten, så er jeg ikke synsk. Men siden så mange andre oppsummerer 2018 og spår (mer eller mindre forsiktig) om 2019, så våger jeg meg utpå. Det er mer vågestykket enn stoffmangelen som driver meg.

Jeg har veddet på at  året 2019 blir dårlig på børsen. Jeg solgte ut det meste av det jeg hadde i aksjefond i oktober, og har sett børsene stupe etter det. Det jeg hadde igjen har jeg også vridd over til utlandet, og redusert eksponeringen mot Oslo Børs. Så langt ser det ut til å slå til. Selv om veddemål mot børsen ofte slår feil, traff jeg rett med sist jeg kjøpte meg inn. Det var den dagen Oslo Børs var på sitt laveste i november 2008. Heldig to ganger på rappen? Vi får se. 

Men godt nytt er det ikke at børsene går ned. Ikke i seg selv, for det tyder på at økonomiene er på tur ned igjen. Det har vært en sammenhengende opptur siden den kraftige nedturen som går under navnet "Finanskrisen," og alle oppturer tar slutt. Denne oppturen har vært fyrt av en pengetrykking verden aldri har sett før, og kredittboblene har vokst seg store. De har en tendens til ikke å fisle ut, men sprekke. 

Rent bortsett fra økonomien, er det vel å frykte at alle trender fra 2018 vil fortsette inn i det nye året.

Trump vil fortsette å gjøre verden utrygg og politikken uforutsigbar. Da jeg før han ble president fjerndiagnostiserte mannen som paranoid narcissist, og sa at 30-åra var på programmet igjen, fikk jeg mye motbør. Nå er det vel ingen, kanskje bortsett fra Carl I. Hagen og hans like, som vil protestere på det. 

Putin vil fortsette å finansiere trollfabrikker, forsøke å myrde overløpere, og på ulike måter hjelpe Trump til å gjøre verden utrygg og uforutsigbar. 

Hvordan det går med Brexit vet ingen. De konservatives borgerkrig sammen med selvskadingsøvelsen med å bryte ut av EU kan lett føre til en Labour regjering med Corbyn i spissen. Partiet er IKKE som det norske Arbeiderpartiet. De ligger næmere Rødt. Brexit sammen med skapelsen av et Venezuela i Nord-Atlanteren vil ikke være en god kombinasjon. 

Nei, jeg bør slutte å se inn i kystallkulen. Det kan jo gå bedre enn jeg tror?

Trusselen fra Russland

Den russiske avrettingen med nervegift av Sergei Skripal og hans datter i Salisbury, England, tidligere denne måneden er bare ett element i et stadig tydeligere bilde av et agressivt Russland vi må beskytte oss mot. (Tegningen: Brooks i The Times 15.3.18) Det er heller ikke bare de to som ligger i koma som kom i fare, men opp til 131 personer i Salisbury i følge The Daily Telegraph. Giften var trolig plantet i datterens koffert i Moskva. 

I samme land ble Alexander Litvinenko myrdet i 2006 av agenter fra samme land med Polonium 210 - et radiokativt stoff som beviselig ble produsert i en russisk reaktor og administrert av to agenter som fremdeles går fri. Den svært grundige undersøkelsen konkluderte med svært høy sansynlighet for at operasjonen var godkjent av Putin. (Boka til Luke Harding om denne saken omtalte jeg her.)

Disse to hendelsene viser hvor langt Putins regime vil gå i å hevne de som motarbeider hans regime. Kostnadene med å anrike Polonium 210 og å frakte det til England for å ta livet av Litvinenko er beregnet til over 100 millioner kroner (Harding - A Very Expensive Poison). Å bruke den nervegiften regimet har utviklet i strid med avtaler de har inngått er trolig ikke like kostbart, men hensikten er den samme: å bruke uvanlige og grufulle midler for å markere seg. Likvideringen kunne vært utført raskere, mer effektivt og til mindre fare for omgivelsene (med pistol, for eksempel) - men nei: her gjelder det å vise muskler og å skape frykt og vemmelse. 

At Putins regime benekter enhver befatning med disse sakene er ikke så overraskende. Putin benektet også at russiske soldater var involvert i Ukraina, inntil han sa at selvfølgelig var det russiske soldater i Ukraina. Makten kan markere seg på ulike vis, og å vise at man er hevet over alminnelige forventninger om sanndruelighet er en av dem. (Tegningen under: Matt i Daily Telegraph)

At noen i Storbritannia ble angrepet er ikke så merkelig. Russlands hensikter er åpenbart å angripe noen som ikke lenger står så støtt i en politisk alianse (EU). Angrepet viser de fleste kjennetegn på angrep fra Putins Russland: det er hevngjerrig, benektbart, oppfinnsomt - og det finner svakheter ved de åpne samfunn og utnytter dem. 

Destabilisering er åpenbart et mål. Usikkerhet et annet. Russiske soldater gikk inn i Ukraina uten uniformer eller andre kjennetegn. Trollfabrikkene og andre forsøk på å destabilisere vestlige demokratier er andre eksempler på dette. Mange vestlige land, herunder USA, er ofre for denne nye typen krigføring. Mer skremmende er vel cyber-angrepene på Estland og Georgia. 

Det er smertefullt å ta inn over seg denne trusselen fra Russland. Vondt å innse at snart 30 år uten kald krig forlengst er over. Vondt å forstå at Russland over et vidt register søker å undergrave og så splid hos sine naboer, og å invadere, forgifte og øve angrepskrig på de samme. 

Er det sant at de øver seg på å kutte de undersjøiske kablene som internet og annen kommunikasjon avhenger av? Selvsagt er det det. Like sant som at de posisjonerer seg for å ødelegge nasjonal infrastruktur som elektrisitet, vann- og gassforsyning hos oss og andre vestlige land. De øver også angrepskrig mot Finnmark, og utvikler et arsenal av nye giftgasser og atomvåpen. 

Landet har et ferniss av demokrati, men kritiske journalister og opposisjonspolitikere har det med å dø på mystisk vis. Trusler og vold har forlengst ødelagt mulighetene for en kritisk offentlighet, og da har vi et de facto diktatur som stadig vekk viser at det ikke skyr noen midler. 

Det er på tide at apologetene snur, at realismen tar over for optimismen, og at vesten utvikler en effektiv strategi for å møte denne nye trusselen mot vår demokratiske livsform. 

Og PS - de som mener at 300 amerikanske soldater på vinterøvelse på Værnes er en trussel mot Russland kan ta seg en bolle!

Icarus (Netflix dokumentar)

Bryan Fogel lager dokumentarprogram om doping i amatørsykling - med seg selv som doper. I arbeidet med dette får han et tips om en russer som kan hjelpe ham, og med god hjelp av begivenheter utenfor sin kontroll sitter han plutselig som en sentral brikke i et spill på høyt politisk og sportslig nivå. 

Det som blir rullet opp, med et tett personlig fokus på Grigorij Rodchekov som ledet WADAs anti-dopinglaboratorium i Moskva, er et sinnrikt og utstrakt statlig dopingprogram som var omtrent altomfattende. Rodchenkov var politisk fange og innesperret på psykiatrisk anstalt etter å ha falt i unåde, men plutselig er han den eneste som kan heve Russlands sportslige anseelse og slipper ut. 

Jeg skal ikke si for mye om det som skjer i filmen, for den må sees, men alle som så på Friidretts VM fra London nettopp kunne se med egne øyne resultater av det som kommer frem i denne filmen. Filmen utvikler seg ganske annerledes enn det som var planlagt fra starten, og man kan kanskje si at den burde vært redigert på en annen måte. Men da hadde man heller ikke fått opplevelsen av å plutselig bli dratt inn i en malstrøm av sportspolitiske hendelser og intriger på det aller høyeste nivå. 

Rodchenkov kommer vi, som sagt, nært inn på. Det er lett å bli glad i ham, og også synes synd på ham som offer for et totalitært regime som ødelegger hans liv. Det kommer klart fram at det som får ham til å se sammenhenger i sin tilværelse er George Orwells 1984. Men nærheten mellom Fogel og Rodchenkov er også problematisk, og seeren bør gjøre seg opp sin egen mening om Rodchenkov er offer eller skurk - eller kanskje mest sannsynlig en mellomting. 

Alle som er interessert i sport, i Russland spesielt, eller hvordan et totalitært regime styrer sine undersåtter og knuser sine dissidenter, bør se denne gripende filmen. IOC og Russland blir stående igjen som ynkelige juksemakere, men med omtrent uinskrenket makt på sine områder. 

Dette er en meget sterk film.

Konklusjon: Klar anbefaling. 

Trumps presidentperiode

Jeg tror Trump kommer til å vinne presidentvalget på tirsdag. Forskjellene på Storbritannia og USA er ikke store nok til at ikke det samme fenomenet skal gjenta seg: sjansen er der for en bred allianse av misfornøyde til å vise fingeren til eliten. FBIs inngripen i valgkampen og det påfølgende fokus på epostene vil, tror jeg, gi Trump æren av å bli den første milliardæren i USAs historie som flytter inn i bolig bekostet av skattebetalerne etter en svart familie. Jeg gremmer meg! (Illustrasjon Walid Shoebat)

Men er det nå så galt da? Vil han ikke moderere seg når han får ansvar?

Her skal jeg ikke skrive om Trumps åpenbart avvikende personlighet. Det er åpenbart at han aldri har tenkt en selvkritisk tanke, eller handlet etter dype overveielser, men det er politikken som er mitt tema her.

Han vil endre liv og skjebner til millioner planeten over. Til det verre. De som kommer verst ut er nok innbyggerne i, for eksempel, baltiske land som Estland, Latvia og Litauen. Trumps beundring for kleptokraten Putin er ille nok, men verre er det at han vil unndra seg NATO-forpliktelser. I praksis vil NATO slutte å fungere med Trump som president siden han ikke vil love å gripe inn overfor angrep på en medlemsstat. Isolasjonismen er tilbake med Trump, og dette er en åpen invitasjon til Russland til å ta tilbake sovjetområder. 

Ikke-spredningsavtalen for atomvåpen vil bli til spredingsavtaler for atomvåpen. Japan, Sør-Korea og Saudi-Arabia kan bli utstyrt med atomvåpen om Trump får det som han vil. 

Mulighetene for å begrense den globale oppvarmingen vil synke til noe nær null. Etter Trumps oppfatning er den globale oppvarmingen en kinesisk svindel. Men ikke bare det - global handelskrig og noe nær det vi opplevde på 30-tallet med hensyn til ledighet - er ganske sannsynlig gitt hans støtte til proteksjonisme.

Og så er det forakten for demokratiet da. Han vil ikke akseptere noe annet resultat enn at han vinner, har han sagt. Om han vinner vil i alle fall den første autokratiske antidemokraten sitte i Det ovale kontor. Han har også bare forakt til overs for rettsvesenets selvstendighet, og vil gjerne stramme inn overfor den frie pressen. Putin viser vei også her. 

Min liste over ventet elendighet kunne vært lengre, men det viktige er hva vi gjør. Den liberale orden i de vestlige samfunn er under angrep. Rettigheter rulles tilbake. Den frie og uavhengige pressen er truet både av autokrater og demagoger, men også av sviktende inntekter. 

Vi som mener rettsstaten og den frie pressen må bevares må samles om disse verdiene. Vi som mener problemene alle står overfor må møtes med internasjonale avtaler og løsninger må aktivt arbeide for disse. Den liberale orden klarer seg ikke uten demokratiske, internasjonalistiske og liberale mennesker som tar opp kampen. Ytre venstre, ytre høyre, og populister på begge sider er i ferd med å få overtak i mange land. I Europa er landene øst for EU i stor grad en tapt skanse. Ungarn og Polen er på god vei i samme retning. I Storbritannia har brexit utløst fremmedhat og diskriminering, og Le Pen i Frankrike og AfD i Tyskland sikler etter å avvikle EU. 

Kort sagt: det som syntes så opplagt - at demokrati, rettsstat, toleranse og internasjonalisme er en velsignelse - er ikke det lenger. Vi må kjempe direkte, og våge å se venner der vi før har sett fiender. 

Harding - A Very Expensive Poison

Dette er ikke en kriminalroman, men en meget veldokumentert fortelling om hvordan en av verdens mest kjente statsledere drepte en fiende på et annet lands territorium på en meget farlig og utrolig kostbar måte. Kostbar fordi den omfattet bruk av Polonium 210 - et av de mest radioaktive stoff som finnes, og som bare produseres ved ett anlegg i Russland i svært små mengder og som derfor koster flere titalls millioner for de mengdene som krevdes for å ta livet av Alexander Litvinenko. Kanskje over hundre millioner kroner. Farlig fordi ikke bare Litvinenko, som døde etter kort tid, men også alle andre som var i nærheten var i fare.

Polonium 210 ble antakelig valgt siden det både har en ganske kort halveringstid (138 dager) og bare avgir alfastråler (og det finnes svært få detektorer for alfastråler). Noen må ha trodd at Litvinenko derfor ville dø smertefullt og mystisk, mens morderne ville slippe lett fra det. Men den gang ei.

Historien har klare elementer av Le Carré, men det mest skremmende er nok at Putin selv må ha gitt klarsignal til aksjonen. Kan han ha visst at de ville bruke Polonium? Det er sannsynlig, for logistikken og kostnadene ved dette valget krever ordre fra høyeste hold. I så fall har en statsleder med vitende og vilje ført radioaktive stoffer til et annet land med det for øye å ta livet av en eller flere borgere av denne staten.

De som bare vil ha fakta kan lese alt her, på The Litvinenko Inquiry, men Harding - som var The Guardians reporter i Russland før han ble trakassert og utvist - gir oss en mer leservennlig og mangefasettert fortelling. Det er en av de mest spennende politiske thrillerne jeg har kommet over på lenge, og det er en historie fra virkeligheten. Han trekker veksler på sin bok Mafia State (der han hevder at Russland under Putin er en mafiastat), men i all hovedsak er det likvideringen av Litvinenko som står i sentrum her. Historien er rystende.

Konklusjon - Klar anbefaling!

Assange for Trump

Da jeg først begynte å skrive om Assange og WikiLeaks var jeg i betydelig grad mindre begeistret enn mange andre i den liberale offentligheten. En av mine bekymringer var hvem disse ytringsfrihetens hvite riddere står ansvarlige for? Det viser seg at vi nå har svaret: bare overfor seg selv og sin egen interesse.


Assange og WikiLeaks har nå gått inn på Trumps side i det amerikanske presidentvalget. Det som kommer fra den kanten nå er eposter fra Hilary Clintons server og fra hennes kampanjeleder, og bak står Russland og Assange. Det synes ganske klart. Det spekuleres også i om Assange satser på å bli benådet av President Trump.


Eller kanskje det er slik at Assange ser på USA som den store trusselen mot en god verden, som mange på vestresiden gjør, og ender opp (som mange på venstresiden gjør) i fanget på de minst transparente og undertrykkende regimene på planeten.


Equador, som huser Assange i sin ambassade i London, har nå begrenset hans tilgang til internet. De skriver i en uttalelse at de agerer på eget initiativ, og at de ikke ønsker å "meddle in election processes underway, nor does it support any candidate specially." For det er dette WikiLeaks gjør, ikke minst gjennom tidspunktene for offentliggjøringen av disse epostene.


Det er å håpe at WikiLeaks og Assange ikke fører USA og verden lengre i retning av autokrati og undertrykkelse, men gjennom indirekte å støtte Trumps valgkamp er det akkurat det disse selvoppnevnte ytringsfrihetens riddere gjør.

Russland 2015 - del II

Etter den første delen av dette innlegget har det blitt klart at kredittvurderingsselskapet Fitch har nedgradert Russlands status til BBB-. I normaltale betyr det "elendig", og uttrykk som "svekket seg kraftig" er ikke normal språkbruk i slike sammenhenger. Men det ble brukt i denne rapporten. Krisen i Russland er dyp.

Putin har slått seg opp på at han reddet moder Russland etter krisen som fulgte kollapsen i 1998, og den nasjonalistiske propagandaen og politikken han har fulgt de siste årene har vært oljefyrt. Vi må ikke glemme hvor ensrettet det offentlige ordskiftet i Russland er, og få det er i landet som er realistisk orientert om verden og Russlands stilling. Når det økonomiske handlingsrommet til Putin krymper, og når krisen blir merkbar for stadig flere, er det et åpent spørsmål hvilken linje Putin vil velge. Krim og det østlige Ukraina indikerer at han ikke er fremmed for konfrontasjon - men det var før den økonomiske implosjonen.

Før vi slipper den helt, er det verdt å merke seg at Russland var i en skral økonomisk forfatning selv før Krim-overtagelsen. Selv med oljepris på $110 var landet nesten i resesjon. Kleptokrati med korrupsjon er ikke noen oppskrift på økonomisk dynamikk. Grafen over summerer ulike faktorer som påvirker hvor lett det er å skape nye og å drifte eksisterende virksomheter. Som vi ser er Russland desidert jumbo av de som er med (kilde: IMF). Dette betyr at vi ikke kan vente oss noe stort oppsving i russisk næringsliv selv om russiske varer selges med halv pris til utlandet siden rubelens kollaps. Olje, gass og metaller utgjør 73% av eksporten, og inntektstapet herfra vil bli svært merkbart.

I løpet av dette året må russiske firma betale tilbake $120 milliarder av ikke-fornybare lån til utlandet. Mange av de minst strategiske av disse vil gå konkurs. Det vil bli betydelig ledighet og store ringvirkninger ellers.

Så hva gjør Putin? En linje er samarbeid, og en omforent løsning for Krim og det østlige Ukraina. Det vil kunne holde kreditten flytende med større muligheter for en "mykere" landing. Det som taler imot er at all propagandaen har pekt i motsatt retning i over ti år, og de nasjonalistiske strømningene utenfor Putins krets er sterke. Som den sterke mann har Putin alt å tape personlig på en slik fornuftig linje - men har han råd til noe annet?

En annen linje er å søke allianser østover - til Kina og til Midt-Østen. Dette har han allerede gjort, men det er lett å overse den skrustikke USA har satt verdens økonomiske sentra i. USA har allerede erobret alle kommandopostene i den økonomiske krigen - noe ikke minst Iran har merket. Og skulle nå Kina, for eksempel, klare å støtte Russland tilstrekkelig, så er det all grunn til å tro at prisen de forlanger er meget høy.

Den tredje linjen er kanskje mest sannsynlig, og også den farligste. Det er konfrontasjonslinjen. Estland er det mest velstående av landene i det gamle Sovjet-Unionen, og de har en betydelig russisk minoritet. Nærheten til St. Petersburg og russiske millitære sentra peker det ut som en sannsynlig arena for å teste NATOs egentlige styrke. Russland vil ikke valse over grensen med mange tanks. Det er veldig 20. århundresk (to coin a phrase). Det er mer trolig at det skjer som i det østlige Ukraina. Uklarhet er et stikkord. Hvem er det som har kontrollen? Hvem er disse styrkene? Hva vil de?

Skulle NATO svikte Estland vil alliansens troverdighet fordufte. Artikkel V er alliansens eksistensberettigelse. Men å gripe inn overfor uklare forhold helt nordøst i baltikum vil eskalere en eventuell konflikt til et utålelig nivå. Putin kjenner dette dilemmaet, men med ryggen mot veggen kan han lett finne på å teste NATOs troverdighet.