Gorbatsjov RIP

Karen til høyre i bildet hadde en stor rolle i avviklingen av den kalde krigen (CWI). Den kanskje viktigste begivenhet i mitt liv. Jeg ser ikke for meg at han som nå styrer i Kreml ville latt seg avbilde på denne måten. Som initiativtager til CWII har Putin mye å svare for. 

Hva er det Russland driver med?

Da jeg vokste opp var bildet greit: Det var det demokratiske vesten mot de kommunistiske diktaturene i øst. Rundt om i verden ellers var det varm krig - der Sovjet- (og Kina-) støttede frigjøringsbevegelser sto mot gamle mer eller mindre kolonistater, men i vår del av verden var det kald krig. (Foto: MIKHAIL SVETLOV/ GETTY IMAGES EUROPE) Selv trodde jeg at sannheten lå et sted mellom kommunistisk og vestlig propaganda, men da murne fallt ble det tydelig at den vestlige fremstillingen av forholdene i øst var for moderat - og jeg justerte mitt verdensbilde deretter. 

Selv om nesten alle forsto at det var mest et ferniss, så lå det en slags ideologi og (og en gang i tiden muligens) gode tanker bak maktutøvelsen i øst. Proletariatet skulle frigjøres. Men hva er det i dag? Russland har restartet den kalde krigen. Russland driver en aktiv hybridkrig mot vestlige land. Intensiteten varierer, men bildet er klart. Mot land i den gamle interessesfæren, som Ukraina og Georgia, har krigføringen vært mye av den gamle "tanks og soldater over grensen varianten". Hva er motivasjonen?

Det gamle Sovjet-Unionen drev også med løgner, men Putins regime har gjort det til en viktig bestanddel i selve systemet. Putin benektet først at russiske soldater var aktive i Ukraina. Uniformene var jo så like. Det var ingen sak å kjøpe russiske uniformer og bruke dem, så det kunne ikke være noe bevis. Senere sa han at selvfølgelig var det russiske soldater i Ukraina. Jeg tror at selve det å heve seg over sannheten er en vesentlig del av maktutøvelsen - man viser hvor suveren man er, og er ikke bundet av alminnelige normer om sant og usant. 

Konspirasjonsteoriene florerer også. Etter at Skripal ble byttet mot russiske spioner i 2010 sverget Putin at forrederen skulle dø. Og etter at han ble forgiftet var de skyldige: Theresa May, Ukraina, Slovakere, Sverige, Tsjekkere, og datterens fremtidige svigermor. Alt dette, og mer, har utenriksminister Lavrov fått seg til å påstå. Til og med passasjer fra Jules Verne har de fått seg til å bruke som "bevis" for at det var Storbritannia selv som sto bak. 

Dette er selvsagt ikke troverdig. Det er ganske desperat. Men kanskje det er method in the madness. Charles Clover sa en gang at 

“Putin has correctly surmised that lies unite rather than divide Russia’s political class. The greater and more obvious the lie, the more his subjects demonstrate their loyalty by accepting it, and the more they participate in the great sacral mystery of Kremlin power.”

Det forklarer den strategiske bruken av løgn. Men hvor kommer desperasjonen fra? Hvorfor denne fullstendig unødvendige aggresjonen mot vesten? 

Det korte svaret er følelsen av mindreverdighet. Russland er digert, og det er utrolig rikt i naturressurser. Men økonomien er elendig. At den var det i Sovjet-tiden kunne (i alle fall i ettertid) forklares internt med at systemet faktisk var ubrukelig. Men nå?

Sett utenfra er det også klart at i dag er det mest korrupsjon og vanstyre som er hovedforklaringen, men dette sliter på selvtilliten og er vanskelig å innrømme. Som de gamle (og nyere - som Venezuela) kommuniststatene er det "de andre" som har skylden. Det er vesten sin skyld! Det er et sterkt mindreverdighetskompleks som ligger under og motiverer det som skjer i dag, og det er det som nærer det hatet som driver fram absurde beskyldninger og en aktiv hybridkrig. 

Ved å utnytte svakheter i vest, og å nøre opp under motsetninger, svekker Russland vestlig overlegenhet. Egen lykke er best, men andres ulykke er en god nummer to. 

Men underlegenheten har også et østlig motstykke: Kina har reist seg voldsomt, og er ikke lenger den fattige fetteren i øst. 

Om Russland ikke kan få respekt, så kan det i det minste bli fryktet. Det er det nest beste. Jeg tror det er her vi finner den viktigste motivasjonen for det Russland driver med. 

Strøksnes for Putin

I dagens Bergens Tidende skriver Morten Strøksnes om forholdet mellom Norge/Vesten og Russland med utgangspunkt i Kirkenes. Denne spalten har av og til skrevet fornuftige og interessante artikler i BT, men denne gangen går det riktig galt. Galskapen bunner i at Strøksnes glatt overser at nasjoner og mennesker som ligger nær Russland har egne interesser, og at de rett og slett ikke tilhører Russland selv om Russland er en stor nabo med atomvåpen. Det, og at Strøksnes tydeligvis, som mange på venstresiden, mener at alt det onde i verden skyldes USA og profitthunger.

Da blir analysene nesten komisk forvridde, men han dekker seg bak samtalen med en russisk kunstner. Men denne kunsterens gjenfortelling av russisk propaganda får ingen motforestillinger fra Strøksnes. Kunstneren "påpeker" hele tiden, og Strøksnes jatter med. For verken Strøksnes eller denne kunstneren finnes Polen, Litauen, Estland eller noen av de andre landene som har hatt et alt annet enn trivelig forhold til sin store nabo i øst. De ble invadert, underkuet, og de som ikke ville innordne seg russiske forordninger fikk et lengre opphold i Gulag. Dersom de ikke ble skutt eller hengt, vil si.

Kan noen stusse på at disse landene søkte seg medlemsskap i NATO? Kan noen undres på at de ville bli med i EU? At demokrati, selvbestemmelse, og en fungerende rettsstat faktisk kunne motivere disse landene? Og at de faktisk ikke er Russlands eiendom? Kan det tenkes at dette var den mest vesentlige grunnen til at NATO og EU vokste i øst? Nei, Strøksnes og hans "påpekende" kunstner mener det er en "fornærmelse mot russernes intelligens" at ikke alt dette var USA og USAs våpenindustris verk.

"Hva skulle jeg svare?", skriver Strøksnes. "Alt var jo mer eller mindre sant."

Men det var jo ikke det. Det var sant at Sovjet-Unionen jaget ut Tyskland fra Øst-Finmark og senere trakk seg ut. Sovjet sto sterkt i disse delene av landet lenge, og Strøksnes er et symptom på at de gjør det fremdeles. Men andre deler av Europa hadde andre erfaringer, for å si det forsiktig. Disse hadde sine egne interesser å ivareta, og benyttet denne lille luken i verdenshistorien etter murens fall til å sikre seg mot overgrep, invasjoner og annen brutalitet fra russisk side. De ble med i NATO. Det er i grunnen symptomatisk for verdensbildet til Strøksnes og hans like at disse landene ikke en gang nevnes med navn.

Strøksnes gjør seg til talerør for et verdensbilde der store lands strategiske interesser skal overstyre andre lands selvbestemmelse. I realiteten er det Putin og hans kleptokrater som som tjener på at det russiske folk blir foret med propaganda som styrker den stor-russiske selvfølelsen. I Russland har de ikke en rettsstat, utenom olje, gass og våpenindustrien har de heller ikke et fungerende næringsliv, og de har ikke en nøytral offentlighet. Nå går også økonomien nedenom. Men de er russere. De er del av noe stort og mektig. Dette er nå den basis Putinregimet bygger på.

Det er farlig for nabolandene. Heldige er de som har blitt med i NATO.

Ukraina - II

Det er på tide å oppdatere det jeg skrev om Ukraina her på bloggen for over to måneder siden. Det var ikke så mye som var klart da, men jeg våget likevel noen påstander som da var kontroversielle.

Men begivenhetene har bekreftet noen av dem - først og fremst at Krim ville bli russisk - og gjort andre mer optimistiske.

Blant de siste har vi først og fremst at de østlige provinsene vil inngå i en føderasjon med de vestlige. Det synes nå mer eller mindre klart at de østlige provinsene vil følge etter Krim inn i Russlands favn.

Ukraina er lutfattig og militæret er ikke opprustet men har mer eller mindre rustet opp. Bokstavelig talt. Det er videre fullt av russiske infiltratører helt opp til toppnivået. Mange har kamperfaring fra Sovjet-tiden og har kjempet for Sovjet i Afghanistan og for Russland i Tsjetsjenia og Dagestan.

En propagandakrig vi også får merke her i vesten har beredt grunnen for det som kommer til å skje. Provokatører og selvbestaltede nye ledere tar over maktsentra og maktsymboler, og utfordrer myndighetene i Kiev. Disse viser sin maktesløshet, og veien over til moder Russland går på skinner uten at Putin trenger å sende de troppene han har skaffet seg dekning for å sende over.

Denne artikkelen er snart en måned gammel, men fremdeles aktuell. Det er klart at Putin vil ha de østlige provinsene - eller de fleste av dem i alle fall. Men vil han kanskje ønske seg et helt belte bort til (og etterhver med) Moldova? De siste opptøyene i Odessa kan tyde på det. (Se bildet under fra The Times).

Det som er helt klart er at den kalde krigen ikke er over - den tok seg bare en velfortjent pause.