Trumps presidentperiode

Jeg tror Trump kommer til å vinne presidentvalget på tirsdag. Forskjellene på Storbritannia og USA er ikke store nok til at ikke det samme fenomenet skal gjenta seg: sjansen er der for en bred allianse av misfornøyde til å vise fingeren til eliten. FBIs inngripen i valgkampen og det påfølgende fokus på epostene vil, tror jeg, gi Trump æren av å bli den første milliardæren i USAs historie som flytter inn i bolig bekostet av skattebetalerne etter en svart familie. Jeg gremmer meg! (Illustrasjon Walid Shoebat)

Men er det nå så galt da? Vil han ikke moderere seg når han får ansvar?

Her skal jeg ikke skrive om Trumps åpenbart avvikende personlighet. Det er åpenbart at han aldri har tenkt en selvkritisk tanke, eller handlet etter dype overveielser, men det er politikken som er mitt tema her.

Han vil endre liv og skjebner til millioner planeten over. Til det verre. De som kommer verst ut er nok innbyggerne i, for eksempel, baltiske land som Estland, Latvia og Litauen. Trumps beundring for kleptokraten Putin er ille nok, men verre er det at han vil unndra seg NATO-forpliktelser. I praksis vil NATO slutte å fungere med Trump som president siden han ikke vil love å gripe inn overfor angrep på en medlemsstat. Isolasjonismen er tilbake med Trump, og dette er en åpen invitasjon til Russland til å ta tilbake sovjetområder. 

Ikke-spredningsavtalen for atomvåpen vil bli til spredingsavtaler for atomvåpen. Japan, Sør-Korea og Saudi-Arabia kan bli utstyrt med atomvåpen om Trump får det som han vil. 

Mulighetene for å begrense den globale oppvarmingen vil synke til noe nær null. Etter Trumps oppfatning er den globale oppvarmingen en kinesisk svindel. Men ikke bare det - global handelskrig og noe nær det vi opplevde på 30-tallet med hensyn til ledighet - er ganske sannsynlig gitt hans støtte til proteksjonisme.

Og så er det forakten for demokratiet da. Han vil ikke akseptere noe annet resultat enn at han vinner, har han sagt. Om han vinner vil i alle fall den første autokratiske antidemokraten sitte i Det ovale kontor. Han har også bare forakt til overs for rettsvesenets selvstendighet, og vil gjerne stramme inn overfor den frie pressen. Putin viser vei også her. 

Min liste over ventet elendighet kunne vært lengre, men det viktige er hva vi gjør. Den liberale orden i de vestlige samfunn er under angrep. Rettigheter rulles tilbake. Den frie og uavhengige pressen er truet både av autokrater og demagoger, men også av sviktende inntekter. 

Vi som mener rettsstaten og den frie pressen må bevares må samles om disse verdiene. Vi som mener problemene alle står overfor må møtes med internasjonale avtaler og løsninger må aktivt arbeide for disse. Den liberale orden klarer seg ikke uten demokratiske, internasjonalistiske og liberale mennesker som tar opp kampen. Ytre venstre, ytre høyre, og populister på begge sider er i ferd med å få overtak i mange land. I Europa er landene øst for EU i stor grad en tapt skanse. Ungarn og Polen er på god vei i samme retning. I Storbritannia har brexit utløst fremmedhat og diskriminering, og Le Pen i Frankrike og AfD i Tyskland sikler etter å avvikle EU. 

Kort sagt: det som syntes så opplagt - at demokrati, rettsstat, toleranse og internasjonalisme er en velsignelse - er ikke det lenger. Vi må kjempe direkte, og våge å se venner der vi før har sett fiender. 

Strøksnes for Putin

I dagens Bergens Tidende skriver Morten Strøksnes om forholdet mellom Norge/Vesten og Russland med utgangspunkt i Kirkenes. Denne spalten har av og til skrevet fornuftige og interessante artikler i BT, men denne gangen går det riktig galt. Galskapen bunner i at Strøksnes glatt overser at nasjoner og mennesker som ligger nær Russland har egne interesser, og at de rett og slett ikke tilhører Russland selv om Russland er en stor nabo med atomvåpen. Det, og at Strøksnes tydeligvis, som mange på venstresiden, mener at alt det onde i verden skyldes USA og profitthunger.

Da blir analysene nesten komisk forvridde, men han dekker seg bak samtalen med en russisk kunstner. Men denne kunsterens gjenfortelling av russisk propaganda får ingen motforestillinger fra Strøksnes. Kunstneren "påpeker" hele tiden, og Strøksnes jatter med. For verken Strøksnes eller denne kunstneren finnes Polen, Litauen, Estland eller noen av de andre landene som har hatt et alt annet enn trivelig forhold til sin store nabo i øst. De ble invadert, underkuet, og de som ikke ville innordne seg russiske forordninger fikk et lengre opphold i Gulag. Dersom de ikke ble skutt eller hengt, vil si.

Kan noen stusse på at disse landene søkte seg medlemsskap i NATO? Kan noen undres på at de ville bli med i EU? At demokrati, selvbestemmelse, og en fungerende rettsstat faktisk kunne motivere disse landene? Og at de faktisk ikke er Russlands eiendom? Kan det tenkes at dette var den mest vesentlige grunnen til at NATO og EU vokste i øst? Nei, Strøksnes og hans "påpekende" kunstner mener det er en "fornærmelse mot russernes intelligens" at ikke alt dette var USA og USAs våpenindustris verk.

"Hva skulle jeg svare?", skriver Strøksnes. "Alt var jo mer eller mindre sant."

Men det var jo ikke det. Det var sant at Sovjet-Unionen jaget ut Tyskland fra Øst-Finmark og senere trakk seg ut. Sovjet sto sterkt i disse delene av landet lenge, og Strøksnes er et symptom på at de gjør det fremdeles. Men andre deler av Europa hadde andre erfaringer, for å si det forsiktig. Disse hadde sine egne interesser å ivareta, og benyttet denne lille luken i verdenshistorien etter murens fall til å sikre seg mot overgrep, invasjoner og annen brutalitet fra russisk side. De ble med i NATO. Det er i grunnen symptomatisk for verdensbildet til Strøksnes og hans like at disse landene ikke en gang nevnes med navn.

Strøksnes gjør seg til talerør for et verdensbilde der store lands strategiske interesser skal overstyre andre lands selvbestemmelse. I realiteten er det Putin og hans kleptokrater som som tjener på at det russiske folk blir foret med propaganda som styrker den stor-russiske selvfølelsen. I Russland har de ikke en rettsstat, utenom olje, gass og våpenindustrien har de heller ikke et fungerende næringsliv, og de har ikke en nøytral offentlighet. Nå går også økonomien nedenom. Men de er russere. De er del av noe stort og mektig. Dette er nå den basis Putinregimet bygger på.

Det er farlig for nabolandene. Heldige er de som har blitt med i NATO.

Veien til en god skole

Høye forventninger, en lærer med autoritet, og enkle midler. Det er veien til å gi barna det viktigste de trenger for at de lykkes - og da går det også bedre med landet de bor i. Det er den enkle leksen fra Amanda Ripleys The Smartest Kids in the World: And how they got that way.

Boka av denne amerikanske journalisten følger tre amerikanske elever som går på skoler i Finland, Polen og Sør-Kora - alle land der skoleresultatene har blitt dramatisk bedre på ganske kort tid. Men hvordan? Kan denne utviklingen gjentas i andre land? Som det sies på omslaget:
Teaching had become more rigorous; parents had focused on things that mattered; and children had bought into the promise of education. Kan noe slikt skje her? La oss ta de tre kriteriene etter tur.

Kan læremiljøet i norsk skole bli mer strukturert? Jeg tror det er i ferd med å bli det! Da Høyre sist satt i regjering tok Kristin Clemet initiativ til akkurat dette, og som far til to som går i barneskolen nå må jeg si at jeg er positivt overrasket. Likevel er det nok mye å hente her, siden rigorous undervisning først og fremst krever lærere som også er det. I norsk skole forventes det også at lærerne er sosionomer, psykologer for foreldrene, og til dels politi. Det er umulig å lykkes med mer enn av disse tingene. Kanskje burde skolene ha annet fagpersonell enn lærere til å ta seg av oppgaver som skolene etter hvert har fått, og som ikke har noe med undervisning å gjøre?

Kan vi foreldre bli bedre til å fokusere på det som betyr noe? Svaret henger sammen med avsnittet over: foreldre kan ikke forvente noe annet eller mer av skolen enn at den formidler kunnskap og ferdigheter. Foreldre kan ikke forvente at skolen overtar den oppdragelsen de selv ikke makter eller gidder - men det gjør ganske mange i dag.

Kan elevene se for seg at hard innsats på skolen vil betale seg? Her har vi nok noe av forklaringen på at norsk skole har et langt stykke igjen til den topplasseringen alle politikere sier de er ute etter ("verdens beste skole"). For all del: mange elever jobber hardt (særlig jenter!), men Norge er et velfødd land der det ikke går så galt om man ikke tar i så hardt på skolen.

De landene der skoleverket har blitt svært vellykket, som Polen, Finland og Sør-Korea, er land som har vært gjennom store kriser eller har vært fattige i nær fortid. Folk flest vet hvordan en krise arter seg, eller har erfart fattigdom på nært hold. Det sies at "nød lærer naken kvinne å spinne", men den lærer nok også de unge å ta et tak på skolen!

(Følg denne lenken til anmeldelsen i The Economist. Den viser til at PISA-undersøkelsene undersøker hvor gode elevene er til å løse problemer - og det er et vesentlig kriterium på at skoleverket har lykkes.)